I dokumentet fremmes følgende forslag:
«1. Stortinget ber regjeringen
fremme de nødvendige forslag om krav til at utenlandske borgere
som ansettes i offentlig sektor har tilfredsstillende kunnskaper
i norsk språk, slik at de er i stand til å kommunisere på en trygg
måte.
2. Stortinget ber regjeringen iverksette
tiltak for utenlandske ansatte i offentlige virksomheter slik at
de oppnår et tilfredsstillende kunnskapsnivå i norsk språk.»
Forslagsstillerne peker på at det i møtet mellom brukere
av offentlige tjenester og offentlig ansatte er viktig at det ikke
er språklige hindringer i forståelsen mellom partene.
De aller fleste brukere av offentlige tjenester
i Norge har norsk som morsmål, uavhengig av om målformen er bokmål
eller nynorsk.
Det vises i dokumentet til at økt arbeidsinnvandring
påvirker sammensetningen av dem som er ansatt for å yte offentlige
tjenester. Brukerne av offentlige tjenester, uavhengig av hvilke
tjenester dette måtte være, forventer å få disse tjenestene på norsk.
Forslagsstillerne viser til skriftlig spørsmål
fra stortingsrepresentant Gjermund Hagesæter (Fremskrittspartiet)
til fornyings-, administrasjons- og kirkeminister Rigmor Aasrud
(Arbeiderpartiet), Dokument 15:1766 (2011–2012) og statsrådens svar.
Forslagsstillerne viser til at Fornyings-, administrasjons-
og kirkedepartementet, som sentral arbeidsgivermyndighet i staten,
ikke har stilt generelle krav til norskkunnskaper for ansatte i statlige
virksomheter. Statsråden betoner at lov og forskrift kan stille
bestemte krav til kompetanse for utøvelse av visse yrker, i noen
sammenhenger, og viser til at enhver etter lov om målbruk i offentleg
teneste (målbrukslova) har krav på å få skriftlig svar på henvendelser
på egen målform, enten det er bokmål eller nynorsk.
Forslagsstillerne konstaterer at statsråden
ikke ser noe behov for tydeligere språkkrav og heller ikke legger
opp til en annen praksis.
Krav til kompetanse og spesialisering er blitt
en stadig viktigere faktor i offentlig tjenesteyting. Her bidrar
mange utenlandske arbeidstakere hver eneste dag og yter gode tjenester
til publikum innen sektorer som for eksempel spesialisthelsetjenesten,
kommunehelsetjenesten, kollektivtransport, barnehager, barnevern
og skole.
Det er gjennom media og andre kilder fremkommet
opplysninger om at blant annet sviktende kunnskaper i norsk språk
hos annet helsepersonell,\ kan være en forklaring på alvorlige hendelser
i både kommunehelsetjenesten og spesialisthelsetjenesten.
Forslagsstillerne ønsker en gjennomgang av gjeldende
lovverk og en tydeligere kravstilling og/eller retningslinjer for
hva man anser som tilfredsstillende språkkompetanse hos offentlig ansatte,
spesielt i sektorer der offentlig ansatte er i direktekontakt med
brukere daglig. Forslagsstillerne forutsetter likevel at nødvendig dispensasjon
fra krav til norskkunnskaper gis der dette anses som hensiktsmessig
og nødvendig.
Forslagsstillerne mener krav til kunnskaper
i norsk språk er viktig, uavhengig av hva man arbeider med i offentlig
sektor, og spesielt der man er i kontakt med publikum.
Enhver offentlig ansatt har en rekke med ulike krav
i løpet av en arbeidshverdag som er blitt mer omfattende enn tidligere
og der man i samarbeid med andre arbeidskolleger løser opp i ulike
utfordringer og problemstillinger. Dette fordrer god kommunikasjon
og dermed kunnskaper i norsk språk.
Forslagsstillerne mener det kan være mest hensiktsmessig
å måle kunnskaper i norsk etter det som er definert i Europarådets
nivåskala og de norskprøver som Nasjonalt fagorgan for kompetansepolitikk
(Vox) utvikler, kvalitetssikrer og administrerer.
Forslagsstillerne vil anta at kravene til kunnskaper
kan formuleres ut fra nivåskalaen, og innarbeides i kompetansekravene
til stillinger i statlige virksomheter. Forslagsstillerne mener det
ikke vil være unaturlig å stille krav om at utenlandske arbeidstakere
må ha gjennomført minimum Norskprøve 3 for ansettelse i offentlige
stillinger. Dette er det nest høyeste nivået i norskprøver for voksne
innvandrere, men i underkant av kravet til generell studiekompetanse for
opptak ved universitet eller høgskole, slik dette er definert i
universitets- og høgskoleloven § 3-6.
Forslagsstillerne mener også at krav til kunnskaper
i norsk språk bør gjøres tydeligere i stillingsutlysninger i offentlig
sektor.
Forslagsstillerne antar at krav til kunnskaper
i norsk for en del ansatte i offentlige virksomheter vil medføre
behov for videreutdanning i norsk språk.
Forslagsstillerne mener likevel at en tydeliggjøring
av krav til kunnskaper i norsk språk i det lange løp vil være kostnadsbesparende.
Forslagsstillerne peker på at trygge og gode
offentlige tjenester forutsetter at offentlig ansatte og brukere
av offentlige tjenester forstår hverandre.
Det vises for øvrig til dokumentet for nærmere omtale
av forslaget.
Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Jorodd Asphjell, Lise Christoffersen, Hilde Magnusson, Ingalill Olsen
og Eirik Sivertsen, fra Fremskrittspartiet, Gjermund Hagesæter, Morten
Ørsal Johansen og Åge Starheim, fra Høyre, Eivind Nævdal-Bolstad
og Michael Tetzschner, fra Sosialistisk Venstreparti, lederen Aksel
Hagen, fra Senterpartiet, Heidi Greni, og fra Kristelig Folkeparti,
Geir Jørgen Bekkevold, viser til Representantforslag 36
S (2012–2013) fra stortingsrepresentantene Gjermund Hagesæter, Morten
Ørsal Johansen og Åge Starheim om å styrke norsk språk i offentlig
tjenesteutøvelse og til vedlagte svarbrev fra fornyings-, administrasjons-
og kirkeministeren, datert 22. mars 2013.
Komiteen deler forslagsstillernes
syn på at det å beherske norsk er viktig for en god kommunikasjon
mellom ansatte og brukere av ulike offentlige tjenestetilbud.
Når forslagsstillerne viser til at
innvandringen til Norge påvirker sammensetningen av ansatte i offentlig
tjenesteyting, vil komiteens flertall, alle unntatt
medlemmene fra Fremskrittspartiet, samtidig understreke at det også
er tilfelle for sammensetningen av brukerne av de ulike tjenestene.
I Stortingets behandling av Meld. St. 6 (2012–2013) En helhetlig
integreringspolitikk. Mangfold og fellesskap, jf. Innst. 248 S (2012–2013),
ble det lagt vekt på at dagens norske befolkning har en kunnskaps-
og erfaringsbase, ikke minst når det gjelder språk og kultur, som
er langt bredere enn tidligere i historien, og at dette er et fortrinn
og en mulighet for Norge. Flertallet mener dette
også er et fortrinn når det gjelder å yte likeverdige tjenester
til hele befolkningen.
Forslagsstillerne ønsker at regjeringen skal fremme
generelle krav til norskkunnskaper som skal gjelde alle ansatte
i offentlig sektor, i både stat og kommune, og samtidig iverksette
tiltak for språkopplæring for ansatte i offentlige virksomheter. Flertallet viser
til statsrådens svarbrev, der hun påpeker at det er den enkelte virksomhet
selv som vurderer kvalifikasjonene til dem de ansetter, og som har
ansvar for kompetanseutvikling for egne ansatte. Flertallet ser,
i likhet med statsråden, ingen grunn til å endre på dette.
Videre har flertallet merket
seg statsrådens henvisning til tiltak som er iverksatt, og som planlegges
iverksatt, for å styrke innvandreres språkkompetanse, både generelt
og for yrkesgrupper innen helsevesenet spesielt. Flertallet viser
også til den kommende handlingsplanen for bedre bruk av innvandreres
kompetanse, der språkopplæring vil få en sentral plass, som varslet
i Meld. St. 6 (2012–2013) En helhetlig integreringspolitikk. Mangfold
og fellesskap.
Flertallet viser til at Fremskrittspartiets
stortingsgruppe i brev til statsråden, datert 4. april 2013, har
stilt tre nye spørsmål om hvordan offentlig ansattes språkferdigheter
vurderes. Flertallet viser i den forbindelse til
vedlagte svarbrev fra statsråden, datert 8. mai 2013.
Flertallet er enig med forslagsstillerne
i at det i møtet mellom brukere av offentlige tjenester og offentlig
ansatte er viktig at det ikke er språklige hindringer i forståelsen
mellom partene. Det å beherske norsk er viktig for en god kommunikasjon
mellom ansatte og brukere av ulike offentlige tjenestetilbud. Flertallet er
av den oppfatning at det er den enkelte virksomhet selv som skal
vurdere kvalifikasjonene til dem de ansetter, og som har ansvar
for kompetanseutvikling for egne ansatte.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener
generelle krav til kunnskaper i norsk språk er av avgjørende betydning
for et godt møte mellom brukere og tjenesteytere i offentlig sektor. Disse
medlemmer viser til at norsk er landets offisielle språk
og at flertallet av brukerne av offentlige tjenester er norske språkbrukere,
enten som morsmål eller foretrukket førstespråk.
Disse medlemmer vil her fremheve
at når det gjelder befolkningen over 70 år, er befolkningssammensetningen
av de som er over denne alderen mer homogen enn resten av befolkningen. Disse
medlemmer viser til at mange av disse etter hvert møter
offentlige tjenesteytere innen spesialisthelsetjenesten eller kommunehelsetjenesten,
det være seg enten gjennom kontakt med fastlege, praktisk bistand
og/eller hjemmesykepleie eller heldøgns omsorg. Dette er en hurtig
voksende gruppe av brukere, og som i større grad enn andre aldersgrupper
bruker norsk. Disse medlemmer peker på at sikker og
tydelig formidling og forståelse i kommunikasjonen mellom brukere
og tjenesteytere handler om flere momenter: trygghet for liv og helse,
personlig sikkerhet og integritet, og rettssikkerhet. Manglende
språkkunnskaper vil i verste fall kunne føre til tap av menneskeliv.
Disse medlemmer mener offentlig
sektor må være påpasselige ved ansettelse av personer som ikke har
norsk som morsmål, eller norsk som foretrukket språk, at de kan
kommunisere med brukere og publikum på en sikker og trygg måte. Disse
medlemmer mener man skal kunne forvente at en offentlig
ansatt skal kunne kommunisere med brukere og publikum ikke bare om
fagspesifikke ting, men også kunne kommunisere mer hverdagslige
ting i møte med brukeren, så som å kunne ta imot en telefonbeskjed, redegjøre
for hvor man skal gå for å få hjelp, å finne riktig kontor og så
videre. Personell i tunge velferdsområder må kunne forventes å kunne forholde
seg både til brukere og kolleger i løpet av arbeidsdagen og kommunisere
med hverandre slik at problemstillinger og utfordringer løses, og disse
medlemmer vil påstå at hverdagsspråket er viktig for å kunne
utøve sitt fag, enten det er som lege, sykepleier, barnepleier,
ergonom, renholder eller saksbehandler. Disse medlemmer er
gjort kjent med flere tilfeller, også i media, der brukere av offentlige tjenester
ikke har kunnet kommunisere med ansatte, fordi den ansatte ikke
har hatt tilstrekkelige ferdigheter på norsk. Disse medlemmer mener
det er uakseptabelt at offentlig ansatte ikke kan kommunisere med
brukere og/eller pårørende til brukere av offentlige tjenester. Disse
medlemmer er derfor skuffet over at statsråden og komiteens
flertall ikke synes å være av samme oppfatning.
Disse medlemmer mener krav til
gode språkkunnskaper har en integrerende effekt, og viser til at
blant annet Finland gjennom flere år har hatt tydelige krav til
sikker og trygg språkføring for offentlige ansatte for å sikre individuelle
rettigheter og godt helse-, miljø og sikkerhetsarbeidd (HMS).
Disse medlemmer merker seg at
statsråden i sitt svarbrev til komiteen av 22. mars 2013 fremhever
at regjeringen har satt i verk tiltak som kan gjøre det lettere
for arbeidsgiverne å vurdere norskkunnskaper ved tilsetting. Det
vises til at det etter 1. september 2013 blir slik at innvandrere
som har rett og/eller plikt til å delta i opplæring i norsk og samfunnskunnskap,
må gå opp til obligatorisk avsluttende prøver. Dette vil angivelig
føre til at kandidatene derved får dokumentert sine norskkunnskaper,
og at dokumentasjonen vil være en hjelp for arbeidsgivere til å sikre
at den de ansetter har et tilfredsstillende kunnskapsnivå i norsk. Disse
medlemmer er tilfreds med at dette innføres, men mener at denne
dokumentasjonen også bør innebære karaktersetting eller bedømming
av kursdeltakers språkkunnskaper. Disse medlemmer viser
i denne sammenheng til at man i den finske anbefalingen for læreplan
«Integrationsutbildningen för vuxna invandrare» gjør en bedømming
av kursdeltaker, jf. Bilaga 4: «En allmän beskrivning över färdighetsnivåerna
i svenska språket hos vuxna invandrare». Man tar der utgangspunkt
i den skalaen som inngår i den allmenneuropeiske referanserammen
for undervisning, innlæring og bedømming av språk som er blitt utviklet
av Europarådet. Disse medlemmer mener en tydelig
bedømming av språkferdighetene til de som er omfattet av introduksjonsordningen,
og de innvandrere som faller utenfor denne ordningen, er viktig
når man skal dokumentere sine kunnskaper og ferdighetsnivå.
Disse medlemmer viser i denne
sammenheng til sine merknader i forbindelse med behandlingen av
Prop. 79 L (2010–2011), jf. Innst. 370 L (2010–2011).
Disse medlemmer vil også påpeke
at gode språkkunnskaper i norsk er særs vesentlig hva angår rettssikkerhet. Disse
medlemmer vil i denne sammenheng vise til et oppslag på
NRKs nettsider 28. oktober 2012 (http://www.nrk.no/nyheter/norge/1.8372156)
der det fremkommer at en meddommer i en straffesak som var til behandling
i Borgarting lagmannsrett, hadde så dårlige kunnskaper i norsk at
vedkommende ikke greide å gjøre seg forstått. Selv om det ikke er
kjent om denne personen var ansatt i en offentlig etat eller ikke,
vil disse medlemmer påpeke at vedkommende var blitt
godkjent som meddommer av en kommune og at det ifølge domstolloven
§ 70 er slik at meddommere må ha tilstrekkelige norskkunnskaper
og for øvrig være personlig egnet til oppgaven. Disse medlemmer viser
også til at det i det samme oppslaget på NRKs nettsider fremkommer
at heller ikke vedkommende domstol kontrollerer meddommernes språkkunnskaper. Disse
medlemmer mener dette kan tyde på at bevisstheten om hva som
er «tilstrekkelige norskkunnskaper» ikke fremkommer tydelig nok.
På denne bakgrunn viser disse medlemmer til
representantforslaget og fremmer følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen fremme de nødvendige
forslag om krav til at utenlandske borgere som ansettes i offentlig
sektor, har tilfredsstillende kunnskaper i norsk språk slik at de
er i stand til å kommunisere på en trygg måte.»
«Stortinget ber regjeringen iverksette tiltak
for utenlandske ansatte i offentlige virksomheter slik at de oppnår
et tilfredsstillende kunnskapsnivå i norsk språk.»
Forslag fra Fremskrittspartiet:
Forslag 1
Stortinget ber regjeringen fremme de nødvendige
forslag om krav til at utenlandske borgere som ansettes i offentlig
sektor, har tilfredsstillende kunnskaper i norsk språk slik at de
er i stand til å kommunisere på en trygg måte.
Forslag 2
Stortinget ber regjeringen iverksette tiltak
for utenlandske ansatte i offentlige virksomheter slik at de oppnår
et tilfredsstillende kunnskapsnivå i norsk språk.
Komiteen har for øvrig
ingen merknader, viser til representantforslaget og rår Stortinget
til å gjøre slikt
vedtak:
Dokument 8:36 S (2012–2013) – representantforslag
fra stortingsrepresentantene Gjermund Hagesæter, Morten Ørsal Johansen
og Åge Starheim om å styrke norsk språk i offentlig tjenesteutøvelse
– avvises.
Det vises til brev fra Stortinget datert 20.02.13.
Stortinget ber regjeringen
fremme de nødvendige forslag om krav til at utenlandske borgere som
ansettes i offentlig sektor har tilfredsstillende kunnskaper i norsk
språk, slik at de er i stand til å kommunisere på en trygg måte.
Det er den enkelte virksomhet som er ansvarlig for
å rekruttere kvalifiserte medarbeidere til ledige stillinger. Virksomhetene
må vurdere hvilke krav til kompetanse, herunder norskkunnskaper, som
skal stilles til de som ansettes. Ansatte i offentlig sektor har
varierende grad av kontakt med brukere og kravet til kunnskaper
i norsk vil være forskjellige. Regjeringen vil derfor ikke fremme
forslag om generelle krav til kunnskaper i norsk språk for utenlandske
borgere som ansettes i offentlig sektor.
Regjeringen har satt i verk flere tiltak som
kan gjøre det lettere for arbeidsgiverne å vurdere norskkunnskaper
ved tilsetting. Etter 1. september 2013 må innvandrere som har rett og/eller
plikt til å delta i opplæring i norsk og samfunnskunnskap gå opp
til obligatorisk avsluttende prøver. Kandidatene får derved dokumentert
sine norskkunnskaper. Dokumentasjonen vil også være en hjelp for
arbeidsgivere til å sikre at den de ansetter har et tilfredsstillende
kunnskapsnivå i norsk.
Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet
arbeider nå med en handlingsplan for bedre bruk av innvandreres
kompetanse i arbeidslivet. Planen omfatter også språkopplæring.
I stortingsmeldingen om kvalitet og pasientsikkerhet
i helse- og omsorgstjenesten er det foreslått å utarbeide en ny
autorisasjonsordning for helsepersonell med utdanning fra land utenfor
EØS-området. I den sammenheng vil det bli vurdert om det skal stilles
språkkrav til enkelte faggrupper.
Helse- og omsorgsdepartementet har i statsbudsjettet
for 2013 avsatt 3 mill. kroner til en satsing på kvalifisering av
fremmedspråklige til helsearbeiderfaget. Satsingen vil stimulere
til opprettelse av yrkesrettet språkopplæring innenfor helsearbeiderfaget
i samarbeid med fylkeskommuner og kommuner. Satsingen vil bidra
til å øke tilgangen på helsefagarbeidere til omsorgssektoren, spesielt
i storbyene.
Stortinget ber regjeringen
iverksette tiltak for utenlandske ansatte i offentlige virksomheter
slik at de oppnår et tilfredsstillende kunnskapsnivå i norsk språk.
Hver enkelt offentlig virksomhet har ansvar
for å vurdere kompetansen hos egne medarbeidere. Det gjelder både
kunnskaper i norsk språk og annen kompetanse som er nødvendig for
å utføre arbeidet godt. Virksomhetene er også ansvarlig for å iverksette
nødvendig tiltak for kompetanseutvikling. Behovet for nye tiltak
blir derfor iverksatt i tråd med den enkelte virksomhets behov.
I svaret på representantforslag 1 fremgår det
eksempler på tiltak som regjeringen har satt i verk for å sikre
bedre norskkunnskaper hos utenlandske borgere som ansattes i offentlig
virksomheter.
Det vises til brev fra Fremskrittspartiets stortingsgruppe
datert 04.04.13.
Hvordan måler statlige
virksomheter språkkunnskapene til ansatte som ikke har norsk som morsmål?
Det er den enkelte virksomhet som har ansvaret for
å rekruttere medarbeidere og sikre at disse har tilfredsstillende
norskkunnskaper. Det er viktig at virksomhetene vurderer kravene
til norskkunnskaper med utgangspunkt i virksomhetens behov. Språkferdigheter
vurderes som en del av totalvurderingen ved ansettelser, hvor bl.a.
intervju, ulike tester og referanseinnhenting er av stor betydning.
Departementet har ingen samlet oversikt over hvordan ulike statlige virksomheter
vurderer nivået på norskkunnskaper hos den enkelte medarbeider.
Synes statsråden at det
er akseptabelt at personell som ikke behersker norsk på en tilfredsstillende
måte, ansettes til å utføre tjenester som omfattes av tett bruker-
og pårørendekontakt, som for eksempel i kommunesektoren?
Jeg mener det er en forutsetning ved enhver ansettelse
at den som ansettes har gode nok norskkunnskaper til å utføre arbeidet
sitt på en god måte.
Kan statsråden gjøre rede
for hva som regnes som tilstrekkelige språkferdigheter og hvordan måler
man dette i offentlig pleie- og omsorgstjeneste?
Språkferdigheter i offentlig pleie- og omsorgstjeneste
vurderes som en del av totalvurderingen ved ansettelser, men det
er ingen målinger utover dette. Helse- og omsorgsdepartementet har
utarbeidet veilederen «Gode rutiner – gode tilsettinger, Veileder
for arbeidsgivere i helsetjenesten ved tilsetting av helsepersonell». Her
presiseres det at arbeidsgiver alltid bør foreta intervju og innhente
referanser for å sikre at den som tilsettes har tilstrekkelige norskkunnskaper
for stillingen. Helsedirektoratet vil revidere veilederen når det
er behov for endringer.
Oslo, i kommunal- og forvaltningskomiteen, den 30. mai 2013
Aksel Hagen |
Lise Christoffersen |
leder |
ordfører |