Jeg viser til representantforslag fra stortingsrepresentantene
Hans Frode Kielland Asmyhr, Åse Michaelsen, Ulf Leirstein og Per
Sandberg.
Forslagstillerne gir uttrykk for bekymring over den
økte og organiserte tiggingen vi opplever i Norge. Det gis også
en redegjørelse for hvordan enkelte kommuner har innført registreringsplikt,
og forslagsstillerne referer kort synspunkter fra representanter for
Oslo politidistrikt.
Justis- og beredskapsdepartementet ba i et høringsbrev
15. februar i år om innspill til forslag om endringer i politiloven
som hadde til hensikt å redusere tigging på offentlig sted. I høringsbrevet
ble det gitt en relativt detaljert oversikt over utviklingen i den
organiserte tiggingen de senere år, og om hvordan politiet beskriver
sammenhenger mellom tigging og kriminalitet.
Høringsbrevet drøftet hvordan man fra justismyndighetenes
side kan møte situasjonen. Vi kan søke å regulere virksomheten ved
å sette begrensninger på når og hvor det kan samles inn penger på
offentlig sted i Norge, vi kan pålegge de som samler inn penger
å melde seg for politiet, eller man kan innføre et forbud. Høringsinstansene
gav ulike synspunkter på de forskjellige spørsmålene. Departementet
har avholdt eget møte med Oslo politidistrikt for å drøfte spørsmålene
reist i høringsbrevet.
Forslagsstillerne synes å mene at politiet skulle være
i en posisjon som gjør at man bør følge de råd etaten fremsetter,
ved at de sier at «man bør være meget varsom med å ignorere klare
oppfatninger fra den etaten som arbeider med denne problematikken
daglig.» Jeg ignorerer ikke politiets oppfatninger. De vil alltid
veie tungt. Men ser vi på andre viktige samfunns-spørsmål som berører
politiet sterkt, blant annet skjenkepolitikken, tror jeg forslagsstillerne
vil være enige i at politiets synspunkter må vurderes opp mot andre
hensyn.
I forhold til forslaget vil jeg særlig bemerke:
3. Regjeringen vil ikke
fremme forslag om et nasjonalt forbud mot tigging på offentlig sted.
Selv om en del av tiggingen er en organisert virksomhet, ser vi
med all mulig tydelighet at den springer ut av sosial nød. Det prinsipielle
utgangspunkt om at vi som samfunn og enkeltborgere må tåle å se nøden
på våre gater, gjelder fremdeles. Regjeringen oversendte 7. mai
et lovforslag til Stortinget, der vi foreslår endringer i politiloven
som vil gi adgang for kommunene til å regulere tid og sted for tigging
på offentlig sted, og innføre meldeplikt /registreringsordning,
i de lokale politivedtektene.
4. Regjeringen lanserte 7. mai også andre
tiltak for å møte utfordringer knyttet til tigging, blant annet
et forslag om en tilskuddsordning for humanitære tiltak relatert
til tigging.
Det er viktig at kommune, politi og andre myndigheter
og organisasjoner samarbeider om hvordan man best møter de utfordringer
tiggingen bringer med seg. I mange kommuner vil man med relativt
enkle midler kunne avhjelpe uheldige utslag av tigging, og dempe
publikums frykt og usikkerhet i møte med tiggerne.
Foreløpig er det ikke grunnlag for å tro at
en skjerping av strafferammen for menneskehandel, der grove tilfeller
allerede gir inntil 10 års fengsel, vil være egnet til å redusere
forekomsten av utnytting. Det sentrale nå er at politiet prioriterer
å etterforske og avdekke menneskehandel uansett hvor den finner sted,
enten dette er i tiggergrupperinger eller andre steder. Hoveddelen
av de som tigger er i dag EØS-borgere med adgang til å passere grensen
inn til Norge, og til å oppholde seg her en periode. Jeg tror derfor
ikke økt grensekontroll vil være et effektivt virkemiddel for å
forebygge tiggerelatert kriminalitet.