I dokumentet fremmes følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen ved forskrift sikre
at døvblinde mennesker gis et fullverdig tilbud om tolk/ledsagere
til bruk ved hobby- og fritidsaktiviteter uavhengig av om det skal
gjøres i fellesskap med andre eller alene.»
Det vises til dokumentet for nærmere redegjørelse
av saken.
Komiteen ba i brev av 30. april 2013 om statsrådens
vurdering av forslaget. Statsrådens svarbrev av 21. mai 2013 følger
vedlagt.
Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Tove Linnea Brandvik, Thor Erik Forsberg, Steinar Gullvåg, Kari
Henriksen og Anette Trettebergstuen, fra Fremskrittspartiet, lederen Robert
Eriksson, Vigdis Giltun og Laila Marie Reiertsen, fra Høyre, Sylvi Graham
og Torbjørn Røe Isaksen, fra Sosialistisk Venstreparti, Karin Andersen,
fra Senterpartiet, Per Olaf Lundteigen, og fra Kristelig Folkeparti,
Laila Dåvøy, viser til at Representantforslag 112 S (2012–2013)
foreslår å styrke retten til tolke- og ledsagertjenester for døvblinde
i forbindelse med fritidsaktiviteter.
Komiteen anerkjenner at døvblinde
er en gruppe funksjonshemmede som har helt spesielle kommunikasjonsutfordringer,
og at manglende bistand i mange tilfeller kan føre til isolasjon
og ensomhet. Tolke- og ledsagertjenesten i Nav er av avgjørende
betydning for at døvblinde skal kunne kommunisere med omverdenen
og delta i samfunnet. Komiteen viser til at det på
landsbasis kun finnes rundt 350 døvblinde i Norge, og vil understreke
at denne lille gruppen med så spesielle og store utfordringer bør
ivaretas på en best mulig måte av storsamfunnet.
Komiteen har merket seg at tolketjenesten
er styrket med 8,3 mill. kroner i regjeringens forslag til revidert
statsbudsjett for 2013, og at deler av dette kommer tolke- og ledsagertjenesten
til døvblinde til gode. Komiteen støtter dette.
Komiteen har videre merket seg
at rundskriv om tolke- og ledsagerhjelp ble endret av Arbeids- og velferdsdirektoratet
sommeren 2012. Komiteen viser til statsrådens svarbrev
av 21. mai 2013, der statsråden blant annet erkjenner kritikken
fra de døvblindes organisasjoner om at prosessen som ledet frem
til disse regelendringene ikke var god nok. Komiteen merker
seg at departementet har bedt Arbeids- og velferdsdirektoratet om
en lempelig praktisering av de nye retningslinjene, og at de døvblindes organisasjoner
er invitert med på en gjennomgang av retningslinjene og av kommunens
rolle. Komiteen imøteser dette.
Komiteen viser videre til at
statsråden ikke ønsker å reversere hovedlinjene i endringene i regelverket
som ble gjort i 2012. Komiteen har merket seg at
regelendringene blant annet medførte at døvblinde ikke lenger fikk
brukt tolke- og ledsagertjenester i forbindelse med en del hobby-
og fritidsaktiviteter, og endringen har derfor blitt opplevd av
de døvblinde selv som en betydelig innstramning sammenliknet med
tidligere praksis. Komiteen merker seg også at forslagsstillerne
ønsker å reversere denne regelendringen og sikre døvblinde et tilbud
om tolke- og ledsagertjenester ved fritidsaktiviteter.
Komiteenviser
til at Norge har, gjennom sin ratifikasjon av FNs konvensjon om
rettigheter for personer med nedsatt funksjonsevne, forpliktet seg til
å sikre funksjonshemmede rett til deltakelse i samfunnet som likeverdige
borgere, med samme rettigheter og plikter som enhver annen samfunnsborger.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet viser til at
døvblinde har spesielle utfordringer i dagliglivet som følge av
sitt dobbelte sansetap. Kommunikasjon med andre og informasjon om
omgivelsene er nødvendig for å kunne fungere i hverdagen. Ansvaret
for å sikre dette er delt mellom kommunene og folketrygden. Tolke-
og ledsagerhjelp er hjemlet i kapittel 10 i lov om folketrygd.
Tolketjenesten i Arbeids- og velferdsetaten
formidles av hjelpemiddelsentralene. Selv om dekningsgraden for
tolkeoppdrag generelt er relativt god (om lag 90 pst. i 2011), er
det en stadig utfordring å ha nok tolker til å dekke oppdragene.
Dette fører også til at tolketjenesten må prioritere sine oppdrag.
Det jobbes systematisk med å øke dekningsgraden. Fra 2009 til 2012
økte utgiftene til tolk fra 102 mill. kroner til om lag 140 mill.
kroner. I tillegg er etatens driftsbudsjett foreslått styrket gjennom
revidert nasjonalbudsjett for 2013 med 8,33 mill. kroner på dette
området, slik at Arbeids- og velferdsetaten skal få styrket sine
muligheter til å dekke tolkeoppdrag generelt. Disse midlene skal
blant annet brukes til å ansette flere tolker.
Disse medlemmer understreker
at dersom hobby/fritidsaktivitet har et så stort omfang at det må anses
som en del av dagliglivets aktiviteter, kan stønad i spesielle tilfeller
likevel tilstås etter dagens regler.
Etter at endringen ble innført sommeren 2012, har
det kommet kritikk fra de døvblindes organisasjoner. Kritikken har
gått på både de materielle endringene og på prosessen før endringen
ble gjort. Både Arbeidsdepartementet og Arbeids- og velferdsdirektoratet
har sagt seg enig i kritikken når det gjelder prosessen. Det burde
ha vært en bedre prosess i forkant av endringen. Det ble lagt opp
til at det i alle saker der det etter de nye retningslinjene gis
avslag på oppdrag som tidligere har vært innvilget, skal være en
dialog med brukeren og brukerens hjemkommune. Dette har sviktet
i enkelte saker. Arbeids- og velferdsetaten skal også bistå kommunene
med opplæring, slik at de settes i stand til å bistå døvblinde i
tråd med det ansvaret de har. Også her har det vist seg at dialogen
med kommunene ikke har vært god nok i alle tilfeller. Dette er tatt
opp med Arbeids- og velferdsdirektoratet. Disse medlemmer legger
til grunn at det vil bli håndtert på en god måte fremover fra etatens
side. Disse medlemmer har videre merket seg at det
også er slik at enkelte fylker ikke fullt ut har implementert de
nye retningslinjene, nettopp fordi samhandlingen og opplæringen
av kommunene ennå ikke er på plass.
Disse medlemmer viser til at
Arbeidsdepartementet har avholdt møte med de døvblindes organisasjoner
21. mars 2013 vedrørende denne problemstillingen. Etter dette møtet
ble det ikke gjort konkrete endringer i de nye retningslinjene,
og departementet har bedt Arbeids- og velferdsdirektoratet om en lempelig
praktisering av retningslinjene, slik at døvblinde som tidligere
ble innvilget tolke- og ledsagerhjelp, ikke blir stående uten et
tilbud i de tilfeller kommunene ikke er klare til å bistå.
Det er lagt opp til en prosess der de døvblindes organisasjoner
inviteres til å være med på et arbeid der retningslinjene gjennomgås,
og man vurderer hvordan kommunene best kan settes i stand til å
ivareta sitt ansvar for denne gruppen.
Disse medlemmer viser til at
Arbeidsdepartementet har tatt initiativ til å invitere alle impliserte parter
som har behov for tolketjenester til et arbeid hvor man gjennomgår
hvordan tolkeressursene best kan utnyttes. Dette innbefatter både
de døvblindes organisasjoner, de hørselshemmede og tolkene/Arbeids-
og velferdsetaten. Det er viktig å presisere at dette ikke utelukkende
er et spørsmål om ressurser, men også hvordan ressursene best utnyttes
gjennom bedre organisering, samarbeid med kommuner, mv. Arbeidsdepartementet
tar sikte på at dette arbeidet igangsettes i løpet av kort tid.
Disse medlemmer forutsetter at
prosessen det er lagt opp til, legges til rette for at de døvblinde får
sitt behov for både tolking og ledsaging ivaretatt på en god måte.
Disse medlemmer foreslår at representantforslaget
vedlegges protokollen.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Fremskrittspartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti, mener
samfunnet har et ansvar for å legge til rette slik at døvblinde
kan sikres størst mulig reell valgfrihet og deltakelse i samfunnet.
Flertallet mener det er uforståelig
at regjeringen ikke velger å reversere hovedlinjene i endringene i
regelverket som ble gjort i 2012, da den nye praktiseringen fratar
mange av de døvblinde friheten til å kunne delta i forbindelse med
hobby- og fritidsaktiviteter.
Flertallet fremmer på denne bakgrunn
følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen ved forskrift sikre
at døvblinde mennesker gis et fullverdig tilbud om tolk/ledsager
til bruk ved hobby- og fritidsaktiviteter, uavhengig av om det skal
gjøres i fellesskap med andre eller alene.»
Flertallet viser til at regelendringen
med hensyn til rett til tolk/ledsager har medført at svært mange
døvblinde mennesker har blitt isolert og deres livskvalitet har
blitt kraftig redusert. Muligheten for å kunne være en del av samfunnet
og delta på lik linje med andre har blitt begrenset. Flertallet vil
påpeke at det er helt nødvendig for en døvblind person å ha en tolk/ledsager
for å sikre at de kan kommunisere med omverdenen. Mennesker som
er døvblinde eller syns- og hørselshemmede, er en helt spesiell
gruppe i denne sammenheng. Ved at både syn og hørsel svikter vesentlig
eller helt, oppstår et helt annet handikap enn ved tap av enten
syn eller hørsel. Disse personene må sikres forsvarlig støtte fra
samfunnets side for å kompensere for dette dobbelte sansetapet,
og at støtten må omfatte mer enn kun det som ligger innenfor strengt
nødvendig daglige gjøremål.
Flertallet vil påpeke at døvblinde
menneskers behov er noe mer enn bare språktolking mellom bruker
og andre mennesker. En ledsager som behersker døvblindes kommunikasjonsmetoder
er for enkelte døvblinde helt nødvendig for å kunne delta i samfunnet
fullt ut.
Døvblinde menneskers rett til tolk/ledsager
ved fritids- og hobbyaktiviteter, uavhengig av om det skal gjennomføres
alene, må sikres, på grunn av at deres behov for praktisk bistand,
ved for eksempel handleturer, hjemmehjelp, og andre fritidsaktiviteter, innebærer
behov for kommunikasjon og tolking. Flertallet mener
derfor at regelverket må reverseres slik at døvblinde sikres tolk/ledsager
ved fritidsaktiviteter.
Flertallet viser til statsrådens
svarbrev, der det blant annet står at:
«Begrepet 'dagliglivet' slik det er definert i folketrygdloven
§ 10–6 inkluderer i utgangspunktet ikke stønad til trening, sport
og hobby».
Flertallet mener at denne regeltolkningen ikke
er rimelig når det gjelder døvblinde, fordi de som gruppe er i en
helt spesiell sosial situasjon.
Flertallet vil påpeke at tolken
er bindeleddet mellom den døvblinde og omverdenen, og er helt avgjørende
for at den døvblinde skal kunne oppfatte hva som skjer og kunne
delta i nødvendig kommunikasjon og samtale. Når rundskrivets § 10-7
sier at: «Retten til tolk- og ledsagerhjelp er hovedsakelig knyttet
til brukers behov for bistand til kommunikasjon», ser man helt bort
fra hvilke situasjoner med behov for kommunikasjon som kan oppstå
uforutsigbart. Videre vil flertallet peke på rundskrivets tekst
der det står at: «… for døvblinde vil det også innebære ledsaging
og beskrivelse integrert i tolkoppdraget.». En ledsager uten kompetanse
på å kunne tolke og kommunisere med døvblinde, vil være uten nytte
dersom behovet for kommunikasjon oppstår underveis. Flertallet vil
vise til at kommunikasjon er mer enn å være til stede sammen, det
er: «utveksling av mening eller betydningsinnhold mellom individer
og grupper med hjelp av felles system av symboler mm.» (www.snl.no/kommunikasjon).
Flertallet ser at statsråden
i sitt svar til komiteen innrømmer at prosessen rundt endringen
i rundskrivet er kritikkverdig. At kommunene ikke uten videre kan
overta ansvaret, sier seg selv. Statsråden innrømmer også dette
når hun sier at Arbeids- og velferdsetaten skal bistå kommunene
med opplæring, slik at de settes i stand til å bistå døvblinde. Flertallet vil
påpeke at kommunikasjon med døvblinde er krevende. Man kan ikke
se bort fra at det vil ta måneder og år å lære kommunalt ansatte
ledsagere å fungere/kommunisere med en døvblind. Det er også et
stort spørsmål om det er riktig at kommunene skal overta en så sterkt
spesialisert tjeneste som det er å tolke for døvblinde.
Flertalletmener
det er positivt at regjeringen har satt av midler i revidert nasjonalbudsjett
som skal komme tolke- og ledsagertjenesten til døvblinde til gode.
Men det hjelper lite dersom endringen i rundskrivet blir stående. Flertallet får
fortsatt henvendelser fra døvblinde som har mistet og som i disse
dager mister tolk som de tidligere har fått innvilget fra Nav. Resultatet
er et avslag fra Nav, uten noe tilbud eller overtakelse fra kommunen,
som ikke har slik kompetanse pr. i dag.
Forslag fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti
og Senterpartiet:
Forslag 1
Dokument 8:112 S (2012–2013) – representantforslag
fra stortingsrepresentantene Laila Dåvøy, Line Henriette Hjemdal
og Kjell Ingolf Ropstad om retten til tolke- og ledsagerhjelp for
døvblinde mennesker ved fritidsaktiviteter – vedlegges protokollen.
Komiteens tilrådning fremmes av medlemmene fra
Fremskrittspartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti.
Komiteen har for øvrig
ingen merknader, viser til representantforslaget og rår Stortinget
til å gjøre slikt
vedtak:
Stortinget ber regjeringen
ved forskrift sikre at døvblinde mennesker gis et fullverdig tilbud
om tolk/ledsagere til bruk ved hobby- og fritidsaktiviteter, uavhengig
av om det skal gjøres i fellesskap med andre eller alene.
Jeg viser til brev fra Arbeids- og sosialkomiteen av
30. april 2013 med anmodning om min vurdering av representantforslag
112 S (2012–2013) fra stortingsrepresentantene Laila Dåvøy, Line
Henriette Hjemdal og Kjell Ingolf Ropstad om retten til tolk- og
ledsagerhjelp for døvblinde mennesker ved fritidsaktiviteter.
Representantene foreslår å utvide retten til
tolke- og ledsagerhjelp for døvblinde fra folketrygden. Ordningen
er hjemlet i folketrygdloven § 10-7 bokstav g, jf §§ 10-5 (arbeidsliv)
og 10-6 (dagligliv), og nærmere regulert i forskrift om stønad til
tolke- og ledsagerhjelp for døvblinde.
Retten til tolke- og ledsagerhjelp for døvblinde har
vært debattert både i media og fra Stortinget det siste året. Spørsmålet
har vært tatt opp både i form av spørsmål til skriftlig besvarelse
(spørsmålene nr. 511/2012 og nr. 987/2013), samt i den ordinære spørretimen
13. februar 2013.
Jeg vil først redegjøre for bakgrunnen for de
endringer som er gjort i forhold til denne ordningen.
Tolketjenesten i Arbeids- og velferdsetaten
formidles av hjelpemiddelsentralene. Selv om dekningsgraden for
tolkeoppdrag generelt er relativt god (om lag 90 prosent i 2011),
er det en stadig utfordring å ha nok tolker til å dekke oppdragene.
Dette fører også til at tolketjenesten må prioritere sine oppdrag. Det
jobbes systematisk med å øke dekningsgraden. Fra 2009 til 2012 økte
utgiftene til tolk fra 102 millioner til om lag 140 millioner kroner.
I tillegg er etatens driftsbudsjett styrket gjennom Revidert nasjonalbudsjett
for 2013 med 8,33 millioner på dette området, slik at Arbeids- og
velferdsetaten skal få styrket sine muligheter til å dekke tolkeoppdrag
generelt. Disse midlene skal blant annet brukes til å ansette flere
tolker.
Det har de senere årene også vært en relativt
stor økning i tidkrevende oppdrag for tolketjenesten, og særlig
i forhold til døvblinde. Dette er både ressurskrevende oppdrag for
tolketjenesten, og det er også svært kostnadskrevende oppdrag. Eksempelvis
vil en ukes tur til utlandet normalt kreve 3 tolker, og dette vil
kunne koste mellom 100.000 og 150.000 kroner. Blant annet på denne
bakgrunn var det et behov for Arbeids- og velferdsetaten å få presisert
nærmere hva som ligger i tolke- og ledsagerordningen for døvblinde.
Jeg vil presisere at slike oppdrag det er vist til ovenfor fortsatt
i all hovedsak vil dekkes av Arbeids- og velferdsetaten.
Sentralt er hvorvidt ordningen hjemler rett
til rene ledsageroppdrag, eller om det må dreie seg primært om tolking,
der ledsaging er et avledet behov av dette. Videre har det vært
et behov for å få presisert hvorvidt ordningen er underlagt den
samme begrensningen som øvrige tiltak etter folketrygdloven § 10-7,
knyttet til hvilke situasjoner det kan gis stønad. Rene hobby- og
fritidsaktiviteter faller som hovedregel utenfor stønadsrammen,
slik at brukere generelt ikke kan påregne å få stønad fra folketrygden
til alle slike aktiviteter.
Det har også vært behov for å tydeliggjøre ansvarsdelingen
mellom stat og kommune for ledsaging. Kommunene har et ansvar for
rene ledsagingsoppdrag/ praktisk bistand. Det har, når det er nødvendig
å prioritere i bruken av tolkeressurser, vært nødvendig å vise til
kommunenes ansvar på dette området. Det er også gjennom de nye retningslinjene presisert
at Arbeids- og velferdsetaten skal legge til rette for gode løsninger
for brukerne i dialog med bruker og kommunen i den enkelte sak.
Jeg har vært i kontakt med Helse- og omsorgsdepartementet
for å få en redegjørelse for hvilket ansvar som påhviler kommunen
på dette området.
Kommunenes ansvar er hjemlet i helse- og omsorgstjenesteloven.
§ 3-2 angir nærmere hva slags type tjenester kommunen skal kunne
tilby. Av bestemmelsens nr. 6 bokstav b heter det at kommunen skal
kunne tilby «personlig assistanse, herunder praktisk bistand og
opplæring og støttekontakt».
Praktisk bistand omfatter hjelp til alle dagliglivets
praktiske gjøremål i hjemmet og i tilknytning til husholdningen,
for eksempel innkjøp av varer, matlaging og vask av klær og bolig
mv. Videre omfattes hjelp til egenomsorg og personlig stell. Med
opplæring menes opplæring i dagliglivets gjøremål. Formålet med
opplæringen skal være å bidra til å gjøre den enkelte mest mulig
selvhjulpen i dagliglivet. Begrepet «personlig assistanse» er valgt
for å understreke viktigheten av brukermedvirkning og brukerstyring
i tjenesten.
Personlig assistanse omfatter også deltagelse
i fritidsaktiviteter. Personlig assistanse kan også organiseres
som bistand til organisert deltagelse i aktivitetsgrupper og individuelt
tilrettelagt tilbud i samarbeid med en frivillig organisasjon.
Retten til ytelser etter folketrygdloven kapittel 10,
herunder tolke- og ledsagerhjelp til døvblinde, faller bort i den
utstrekning det kommer inn under ansvarsområdet i annen lovgivning,
jf. folketrygdloven § 10-8. Som det fremgår over har kommunen et ansvar
for praktisk bistand til alle borgere – herunder døvblinde. Det
er denne ansvarsdelingen mellom kommunene og folketrygden som Arbeids-
og velferdsetaten har søkt å få synliggjort i sine retningslinjer.
I tillegg til å få tydeliggjort hva som er hhv.
Arbeids- og velferdsetatens ansvar og kommunenes ansvar, har det
vært nødvendig å gi en presisering av den generelle begrensningen
som ligger i alle tiltak som ytes etter folketrygdloven § 10-7 der
stønad gis i forbindelse med dagliglivets aktiviteter. Begrepet «dagliglivet»
slik det er definert i folketrygdloven § 10-6 inkluderer i utgangspunktet
ikke stønad til trening, sport og hobby, jf. Ot.prp nr. 10 (2003–2004). Her
går det frem at lovgivers forutsetning er at hjelpemidler og tiltak
etter denne bestemmelsen ikke omfatter rekreasjon, fritidsinteresser,
trening, med videre. Dersom hobby/ fritidsaktivitet har et så stort omfang
at det må anses som en del av dagliglivets aktiviteter, kan stønad
i spesielle tilfeller likevel tilstås. Denne begrensningen gjelder
altså alle tiltak etter folketrygdloven
§ 10-7, også tolke- og ledsagerhjelp for døvblinde. Det har vist
seg at Arbeids- og velferdsetaten ikke har hatt en entydig praktisering
av denne bestemmelsen, og det var også av den grunn behov for en
presisering av hva som ligger i dette begrepet.
Så vidt jeg forstår forslagsstillerne, foreslår
de en utvidelse av tolke- og ledsagerordningen som ser bort i fra
den generelle begrensningen som ligger i folketrygdloven § 10-6
om hva som defineres som dagliglivet, og videre at det ikke skal
være noe krav om et behov for kommunikasjon med andre. De ønsker
også å begrense kommunenes ansvar for denne gruppen av sine innbyggere.
Forslaget vil etter min vurdering bety at døvblinde
gis en rettighet utover det andre grupper har rett til etter folketrygdloven
kapittel 10. Jeg mener at en slik utvidelse for en bestemt gruppe
ikke er å anbefale. De rammer som er satt av Stortinget hva gjelder
forståelsen av begrepet «dagliglivet» bør etter min vurdering gjelde
for alle.
Forslagsstillerne trekker frem forholdet til
FN-konvensjonen om rettighetene til personer med nedsatt funksjonsevne.
Det er viktig å få presisert at de endrede retningslinjene ikke
fratar døvblinde rettigheter de har. Det at ulike aktører har ansvaret
for å innfri en rettighet, gjør ikke at forholdet kan sies å bli i
strid med nevnte FN-konvensjon.
Videre mener jeg forslaget om at ordningen skal dekke
alt av behov for ledsaging – uavhengig av om det ikke er i sammenheng
med et behov for å kommunisere med omverdenen – gjør at folketrygden
i praksis overtar kommunens ansvar på dette enkeltområdet. Dette
vil føre til at kommunene ikke har det samme helhetlige ansvaret
for denne gruppen som for andre innbyggere, hvilket etter min mening
vil være uheldig.
Etter at endringen ble innført sommeren 2012, har
det kommet kritikk fra de døvblindes organisasjoner. Kritikken har
både gått på de materielle endringene, og på prosessen før endringen
ble gjort. Både departementet og Arbeids- og velferdsdirektoratet
har sagt seg enig i kritikken når det gjelder prosessen. Det burde
ha vært en bedre prosess i forkant av endringen. Det ble lagt opp
til at det i alle saker der det etter de nye retningslinjene gis
avslag på oppdrag som tidligere har vært innvilget, skal være en
dialog med brukeren og brukerens hjemkommune. Dette ser vi dessverre
har sviktet i enkelte saker. Arbeids- og velferdsetaten skal også
bistå kommunene med opplæring, slik at de settes i stand til å bistå
døvblinde i tråd med det ansvaret de har. Også her har det vist
seg at dialogen med kommunene ikke har vært god nok i alle tilfeller.
Dette har departementet tatt opp med Arbeids- og velferdsdirektoratet,
og jeg har tro på at dette vil bli håndtert på en god måte fremover
fra etatens side. Det er også slik at i enkelte fylker er ikke de
nye retningslinjene fullt ut implementert, nettopp fordi samhandlingen
og opplæringen av kommunene ennå ikke er på plass.
Arbeidsdepartementet avholdt møte med de døvblindes
organisasjoner 21. mars 2013 vedrørende denne problemstillingen.
Etter dette møtet ble det ikke gjort konkrete endringer i de nye
retningslinjene, men departementet har bedt Arbeids- og velferdsdirektoratet
om en lempelig praktisering av retningslinjene, slik at døvblinde
som tidligere ble innvilget tolke- og ledsagerhjelp ikke blir stående
uten et tilbud i de tilfeller kommunene ikke er klare til å bistå.
Det er lagt opp til en prosess der de døvblindes organisasjoner
inviteres til å være med på et arbeid der retningslinjene gjennomgås,
og man vurderer hvordan kommunene best kan settes i stand til å
ivareta sitt ansvar for denne gruppen.
Jeg har videre tatt et initiativ til å invitere
alle impliserte parter som har behov for tolketjenester til et arbeid
hvor man gjennomgår hvordan tolkeressursene best kan utnyttes. Dette
innbefatter både de døvblindes organisasjoner, de hørselshemmede
og tolkene/ Arbeids- og velferdsetaten. Det er viktig å presisere
at dette ikke utelukkende er et spørsmål om ressurser, men også
hvordan ressursene best utnyttes gjennom bedre organisering, samarbeid
med kommuner, med videre. Jeg tar sikte på at dette arbeidet igangsettes
i løpet av kort tid.
Jeg mener at den prosessen det nå er lagt opp
til, bør kunne legge til rette for at de døvblinde får sitt behov
for både tolking og ledsaging ivaretatt på en god måte, uten at
det skal være behov for å lage særregler for denne gruppen.
Oslo, i arbeids- og sosialkomiteen, den 11. juni 2013
Robert Eriksson |
Sylvi Graham |
leder |
ordfører |