Søk
Søk i saker og publikasjoner fra Stortinget og regjeringen og redaksjonelle artikler tilbake til 1996. For historiske saker, se eget søk.
6.3 Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet
Det vises i proposisjonen til at mottak og bosetting av flyktninger er en nasjonal oppgave som Norge har forpliktet seg til. Bosetting av flyktninger er en oppgave kommunesektoren ikke kan velge bort, men den enkelte kommune avgjør selv hvor mange den vil bosette. I 2013 er det et avvik mellom behovet for bosettingsplasser og kommunenes samlede tilbud, noe som fører til at flyktninger må vente lenge i mottak. Ved utgangen av mars 2013 ventet om lag 4 400 personer i asylmottak på å bli bosatt i en kommune.
Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet, Justis- og beredskapsdepartementet, Kommunal- og regionaldepartementet og KS har i april 2013 inngått en ny avtale om bosetting av flyktninger i kommunene og om etablering og nedlegging av asylmottak samt omsorgssentre. Avtalen gjelder ut 2015 og har krav til antall bosettingsplasser i kommunene og tid det tar å bosette.
Bosetting og integrering av nyankomne flyktninger i kommunene blir i hovedsak finansiert gjennom integreringstilskuddet. I 2013-budsjettet er det bevilget 5,1 mrd. kroner til integreringstilskuddet. Regjeringen vil i 2014 legge inn 250 mill. kroner til en realøkning av integreringstilskuddet.
Kommunene melder om at mangel på boliger er en hindring for bosetting av flyktninger. Tilskudd til utleieboliger er et viktig virkemiddel for å øke antall egnete utleieboliger for vanskeligstilte. Tilskuddsrammen ble styrket i statsbudsjettet for 2013 og foreslås økt i revidert nasjonalbudsjett for 2013. Regjeringen vil øke rammene ytterligere i statsbudsjettet for 2014. For å styrke kommunenes boligsosiale arbeid vil regjeringen også gi inntil 40 pst. tilskudd til utleieboliger til flyktninger og andre prioriterte grupper.
For å bidra til at barn og unge som trenger det får hjelp fra barnevernet har regjeringen i 2011, 2012 og 2013 øremerket til sammen 465 mill. kroner til det kommunale barnevernet. Målsettingen med satsingen er å styrke de mest utsatte barnevernstjenestene. Midlene har gitt 740 nye stillinger i det kommunale barnevernet. Rapporteringer fra kommunene for 2011 og 2012 viser en nedgang i andelen fristbrudd. Selv om det fortsatt er store forskjeller kommunene imellom, har flere fosterbarn tilsynsfører, og en større andel barn i tiltak har tiltaks- eller omsorgsplan.
Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet la 5. april 2013 fram Prop. 106 L (2012–2013) Endringer i barnevernloven. Proposisjonen inneholder også en meldingsdel. Mange av forslagene er presiseringer av gjeldende rett eller mindre endringer som vil håndteres innenfor eksisterende budsjettrammer. Det foreslås også endringer i reglene for tilsyn med barn i fosterhjem, samt innføring av plikt for barnevernstjenestene til å følge opp barn under 18 år i fengsel. Begge disse forslagene vil ha økonomiske og administrative konsekvenser for kommunene. Departementet kommer tilbake til dette i forbindelse med de årlige budsjettframleggene.
Proposisjonen varsler også endringer i finansieringsordningen for institusjonsplasser. Det foreslås at satsene for den kommunale egenandelen for oppholdsutgifter i barneverninstitusjon økes gradvis. Dette forutsetter overføring av midler fra staten til kommunene. Departementet kommer tilbake til dette i forbindelse med de årlige budsjettframleggene. I tillegg varsler proposisjonen at den statlige refusjonsordningen for utgifter til kommunale fosterhjem vil bli vurdert nærmere.
Proposisjonen varsler at Bufetat skal begrense sin bistand til kommunene i enkeltsaker til det som følger av den lovfestede bistandsplikten. I en overgangsperiode på inntil tre år vil likevel Bufetat kunne tilby kommuner som ber om det, utredning av barn mot egenbetaling.
Videre foreslås det å avvikle refusjonsordningen for kommunale hjelpetiltak som alternativ til plasseringer utenfor hjemmet, og det vil bli vurdert endringer i finansieringen av statlige hjelpetiltak. Departementet kommer tilbake til dette i forbindelse med de årlige budsjettframleggene.
Proposisjonen drøfter også særlige ufordringer for mindre barnevernstjenester og peker på at samarbeid kan kompensere for sårbarhet. Departementet vil sørge for tett oppfølging av barnevernstjenester det kan være grunn til å være bekymret for, blant annet gjennom å styrke fylkesmennene som pådriver for interkommunalt samarbeid. Det skal også utarbeides en veileder om når interkommunalt samarbeid kan være hensiktsmessig, og hvordan det best kan utredes og organiseres.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, har ingen merknader.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener årsakene til avviket mellom behovet for bosettingsplasser og kommunenes samlede tilbud, skyldes flere forhold. Disse medlemmer peker på at KS i flere år har betonet at gapet mellom det kommunene får i tilskudd til å drive bosetting og integrering av flyktninger og andre grupper som faller inn under introduksjonsloven, og de faktiske kostnadene, ikke stimulerer kommunene til å påta seg oppgaven med å bosette flere enn de har vedtatt i sine egne budsjettprosesser. Disse medlemmer mener regjeringen ikke i noen særlig grad har tatt innover seg at man tar imot flere flyktninger og andre som gis annen beskyttelse, enn de kommunene kan bosette og integrere på en forsvarlig og effektiv måte. Disse medlemmer merker seg at regjeringen i Prop. 149 S (2012–2013) oppjusterer prognosen for forventede ankomster av asylsøkere, noe disse medlemmer mener ikke vil gjøre det lettere å lykkes i bosettings- og integreringspolitikken. Disse medlemmer viser til at innvandringspolitikken er et nasjonalt anliggende, og at det fortoner seg som naturlig at kommunene i større grad får kompensert for sine utgifter, uten å måtte saldere på andre viktige velferdstjenester til sine innbyggere. Disse medlemmer påpeker at kommuner som allerede har bosatt mange flyktninger i noen tilfeller sliter med ekstraordinære kostnader som følge av tidligere års mottak, og at det ikke foreslås avbøtende tiltak i revidert nasjonalbudsjett for at dette ikke skal gi en negativ smitteeffekt på andre kommuner og deres evne til å etterleve avtalen mellom regjeringen og KS. Disse medlemmer viser til sine merknader og forslag i forbindelse med behandlingen av Innst. 470 S (2012–2013), jf. Prop. 149 S (2012–2013), der disse medlemmer tar til orde for å bevilge 66 mill. kroner i skjønnsmidler til kommuner som har pådratt seg ekstraordinært store kostnader som følge av tidligere års mottak av flyktninger.
Komiteens medlemmer fra Høyre vil vise til regjeringens kvalitetsmål for barnevernet, hvor det i det femte kvalitetsmålet er definert at man ved valg av tiltak må ta hensyn til fire faktorer: barnets behov, alvoret i situasjonen, forventet nytte og kostnadene forbundet med tiltaket. Disse medlemmer er opptatt av at alle faktorer i kvalitetsmålet vektlegges, og vil i denne sammenheng fremheve betydningen av at barnevernstjenesten organiseres slik at det oppnås best mulig kvalitet i tiltaket for hvert enkelt barn, til en lavest mulig pris. Det er da vesentlig at både kvalitet og pris alltid vektlegges ved valg av tiltak, og at det beste og mest kostnadseffektive tiltaket velges uavhengig av hvem som leverer tiltaket. Disse medlemmer mener de siste årenes budsjettutvikling hvor regjeringen øker bevilgningene til drift av statlige barneverntiltak i revidert nasjonalbudsjett, etter først å ha varslet omstilling i statsbudsjettet, viser at regjeringen ikke har klart å gjennomføre en nødvendig effektivisering av driften av Bufetat. Disse medlemmer mener dette tydeliggjør behovet for å stille samme krav til kvalitet og kostnadseffektivitet for alle leverandørene av barnevernstiltak, og at større åpenhet og mer konkurranse, hvor kommunene fritt kan velge barnevernstiltak, vil bidra til en bedre ressursutnyttelse og gi bedre hjelp til flere barn.
Komiteens medlem fra Kristelig Folkeparti peker på at rask bosetting etter at oppholds- og arbeidstillatelse er innvilget, er av stor betydning for den enkeltes tilpasning til og deltakelse i det norske samfunn. Dette medlem viser til at kommunene i dag bosetter færre enn det UDI anmoder om, og at andelen av kommuner som sier nei til bosetting øker. I 2013 er det behov for bosetting av 8 500 flyktninger.
Dette medlem viser til at kommunene bosatte 5 742 flyktninger i 2012. Dette er 56 flere enn året før, mens målet var å bosette 7 300.
Dette medlem viser til IMDis årsrapport for bosetting som viser at bare 61 pst. av dem som ble bosatt i 2012, ble bosatt innen målet om bosetting innen seks måneder. For enslige mindreårige er målet at de skal bosettes innen tre måneder. I 2012 har ventetiden for enslige mindreårige gått ned fordi gruppen har vært prioritert i bosettingsarbeidet i kommunene. Likevel bosettes bare 63 pst. innen målet. Dette medlem mener det er uakseptabelt at ikke bosettingsmålene oppfylles.
Dette medlem ser at det er mange og sammensatte årsaker til at flere kommuner har utfordringer knyttet til bosetting. Mangel på bolig, skoletilbud, arbeidsplasser, tidligere erfaringer og fare for omfattende familiegjenforening kan være mulige årsaker. En hovedårsak som stadig trekkes frem, er for lavt investeringstilskudd til bygging av boliger, samt et for lavt integreringstilskudd. Integreringstilskuddet er i dag lavere enn kommunenes kostnader knyttet til tilretteleggingen som behøves.
Dette medlem merker seg at regjeringen varsler økt integreringstilskudd, økt tilskuddsramme, og inntil 40 pst. tilskudd til utleieboliger til flyktninger og andre prioriterte grupper. Dette medlem stiller seg positiv til dette.
Dette medlem peker på at disse tiltakene allikevel trolig ikke vil være nok for å få bosatt alle som venter på bosetting. Ifølge IMDi må landets kommuner bosette 28 000 flyktninger i perioden 2014–2016. Dette medlem viser til at pr. utgangen av mars 2013 ventet om lag 4 400 personer i asylmottak på å bli bosatt i en kommune. Dette er 1 000 flere enn på samme tid i fjor. Over 700 av disse er barn. Dette medlem mener dette er et urovekkende høyt tall.
Komiteens medlem fra Kristelig Folkeparti viser til at barnevernet opplever en enorm vekst i antallet saker. Fra 2007 til 2011 har antallet barn med tiltak økt med 22 pst. Dette medlem mener det er nødvendig å ta høyde for at denne veksten fortsetter når framtidas barnevern planlegges.
Dette medlem viser til at kapasitet utgjør en vesentlig utfordring. Dette medlem viser til at kommunene siden 2011 nå er tilført om lag 800 stillinger i barnevernet gjennom øremerkede midler. Dette har vært nødvendig for å håndtere den sterke veksten i antall saker. Samtidig er det grunn til å stille spørsmål ved om disse nye ressursene egentlig bare går til å håndtere veksten, og ikke til en svært tiltrengt styrking av kvalitet og timeressurser på hver enkelt sak.
Dette medlem viser til at barnevernet har vesentlige mangler i så godt som alle ledd. Dette medlem vil i denne sammenheng vise til representantforslag fra Kristelig Folkeparti om å sikre full barnevernsdekning, jf. Dokument 8:21 S (2009–2010), Innst. 186 S (2009–2010).
Dette medlem viser til at barnevernet i tillegg til disse utfordringene, står i en situasjon der barnevernsbarna flytter for mye. Dette medlem viser til at Kristelig Folkeparti derfor har fremmet forslag om en stabilitetsreform i barnevernet, jf. Dokument 8:81 (2012–2013).