Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Jette F. Christensen, Gunvor Eldegard og lederen Martin Kolberg, fra Høyre, Erik Skutle og Michael Tetzschner, fra Fremskrittspartiet, Greta Johanne Solfall og Helge Thorheim, fra Kristelig Folkeparti, Hans Fredrik Grøvan, fra Senterpartiet, Per Olaf Lundteigen, fra Venstre, Abid Q. Raja, fra Sosialistisk Venstreparti, Karin Andersen, og fra Miljøpartiet De Grønne, Rasmus Hansson, har merket seg at bakgrunnen for Riksrevisjonens undersøkelse er at sysselsettingsnivået for personer med nedsatt funksjonsevne i en årrekke har vært lavt. Samtidig har det vært en politisk målsetting å øke sysselsettingsnivået for denne gruppen.

Komiteen vil understreke viktigheten av at personer med nedsatt arbeidsevne blir inkludert i arbeidslivet. Mange uføretrygdede og mennesker med nedsatt arbeidsevne som ønsker å komme i arbeid står i dag utenfor arbeidslivet. Spesielt urovekkende er det økende antall unge mennesker med nedsatt funksjonsevne som ikke får innpass i arbeidslivet.

Komiteen viser til at tilretteleggingsgarantien skal bidra til at flere som har funksjonsnedsettelser og har behov for bistand fra Nav, skal kunne forbli i arbeid eller få hjelp til å komme i arbeid eller arbeidsrettede tiltak. Garantien skal sørge for et koordinert tilbud fra arbeids- og velferdsetaten og nødvendig oppfølging.

Komiteen vil peke på at målet for undersøkelsen har vært å vurdere hvordan tilretteleggingsgarantien blir brukt, å belyse forhold som kan forklare eventuelle variasjoner i bruken og å vurdere i hvilken grad ordningen blir fulgt opp av overordnet myndighet. Komiteen har merket seg Riksrevisjonens funn og konklusjoner:

• Tilretteleggingsgarantien er lite brukt

• Innholdet i tilretteleggingsgarantien er uklart

• Nav Fylke har ikke i tilstrekkelig grad prioritert arbeidet med tilretteleggingsgarantien

• Ledelsen ved Nav-kontorene følger i begrenset grad opp arbeidet med ordningen

• Det er svakheter i styringsinformasjon og oppfølging av ordningen

Komiteen viser til at antall tilretteleggingsgarantier har vært svært lavt i hele perioden 2008–2011, selv om det har vært en klar økning fra år til år. Etter at «Jobbstrategi for personer med nedsatt funksjonsevne» ble innført fra 2012, har det imidlertid skjedd en markert vekst. Dette indikerer at behovet har vært der hele tiden.

Komiteen har også merket seg at det er store fylkesvise forskjeller i bruken av ordningen. Det gjelder både antall tilretteleggingsgarantier som er inngått, avslutning av garantier og hvem som får innvilget tilretteleggingsgaranti. Nav-kontorenes oppfølging av brukerne varierer også stort, og ordningen synes å være for dårlig kjent blant aktuelle målgrupper. Tilretteleggingsgarantien for arbeidsgivere er nesten ikke benyttet. Kontorene bruker ulike kriterier for utvelging av hvem som skal tilbys tilretteleggingsgaranti. Et formål med tilretteleggingsgarantien er at den skal sørge for et koordinert tilbud til arbeidsgivere og arbeidstakere som har behov for bistand fra flere enheter i arbeids- og velferdsetaten. Undersøkelsen viser imidlertid at dette i liten grad blir vektlagt når garantier blir innvilget. Det kan synes som om det hersker stor usikkerhet om innholdet i ordningen og arbeidsmetodikken.

Komiteen viser til at Nav Fylke de siste fem årene har fått tildelt midler til en koordinatorstilling for tilretteleggingsgarantien, men at ikke alle fylkeskontorene bruker midlene som forutsatt. Komiteen finner grunn til å påpeke at midler skal brukes etter forutsetningene. Dette er særlig kritikkverdig i en situasjon hvor mye tyder på at innsatsen fra fylkeskontorenes side ikke har vært tilstrekkelig. Fylkeskontorene har også en oppgave i å hjelpe de lokale Nav-kontorene slik at de får bedre kompetanse lokalt.

Komiteen har videre merket seg at ordningen med tilretteleggingsgaranti i liten grad blir brukt av personer som er arbeidssøkere. Det er derfor grunn til å stille spørsmål ved om mulighetene som ligger i ordningen når godt nok ut til de som er utenfor arbeidslivet i dag.

Komiteen mener Riksrevisjonens rapport viser at arbeids- og velferdsetaten ikke har lyktes med å sikre riktig bruk av tilretteleggingsgarantien, slik at flere personer med nedsatt funksjonsevne kommer i arbeid eller blir værende i arbeid.

Komiteen har merket seg at det er lite systematisk styringsinformasjon om tilretteleggingsgarantien og at det ikke er gjennomført evaluering av ordningen etter at den ble landsdekkende i 2008. Kunnskapsgrunnlaget og arbeidet med implementeringen av ordningen synes så langt å ha vært utilstrekkelig til å forvalte ordningen på en god og målrettet måte. Svakheter i styringsinformasjonen svekker grunnlaget for systematisk og god oppfølging og mulighetene for å sette i verk korrigerende tiltak for den samlede forvaltningen av ordningen.

Komiteen er enig med Riksrevisjonen i at det er behov for økt kunnskap om hvordan ordningen er praktisert, om virkningen av ordningen og en systematisk oppfølging med korrigerende tiltak.

Komiteen viser til at statsråden opplyser i brev til Riksrevisjonen at evaluering av tilretteleggingsgarantien inngår i evaluering av «Jobbstrategi for personer med nedsatt funksjonsevne». Komiteen forutsetter at de funn som fremkommer i Riksrevisjonens rapport også blir belyst i denne forbindelse, og at Riksrevisjonens tilrådinger blir tatt hensyn til og vektlagt i den videre oppfølging.