Jeg viser til Prop. 26
L (2013-2014) Endringer i utlendingsloven (gjennomføring av Dublin
III-forordningen)samt Prop 25 S (2013-2014) Samtykke
til godtakelse av endring av avtale av 19. januar 2001 mellom Norge
og Island og EF om kriterier og mekanismer for å avgjøre hvilken stat
som er ansvarlig for behandlingen av en asylsøknad som fremlegges
i Norge, Island eller en medlemsstat, ved innlemmelse av Dublin
III-forordningen og Eurodac-forordningen av 26. juni 2013.
Under kap. 5 i Prop. 26 L (2013-2014) og kap.
7 i Prop. 25 S (2013-2014) anslås årlige merutgifter på 273 mill.
kroner fra og med femte året etter ikrafttredelsen av nytt regelverk,
gitt de forutsetninger som det for øvrig er redegjort for i både
proposisjonen og høringsbrevet.
En nærmere gjennomgang av forutsetningene for
anslaget viser at det ved en inkurie er lagt til grunn en for høy
faktor på forventet antall påfølgende familiegjenforeningssaker.
Konsekvensen er at anslaget, gitt øvrige forutsetninger, er om lag
56 mill. kroner for høyt. Det vil si at anslaget burde vært på om
lag 217 mill. kroner per år. Feilen påvirker ikke Regjeringens forslag
til 2014-budsjett.
Det presiseres fortsatt at det er stor usikkerhet knyttet
til hvor store de økonomiske konsekvensene reelt sett vil bli, noe
som særlig knytter seg til hvor mange flere realitetsbehandlede saker
det vil bli per år og hvor høy innvilgelsesprosent det til enhver
tid er.