Justis- og beredskapsdepartementet fremmer i proposisjonen
forslag til endringer i lov 15. mai 2008 nr. 35 om utlendingers
adgang til riket og deres opphold her (utlendingsloven). Endringene
gjelder gjennomføring i norsk rett av europaparlaments- og rådsforordning
(EU) nr. 604/2013 av 26. juni 2013 om fastsettelse av kriterier
og mekanismer for å avgjøre hvilken medlemsstat som er ansvarlig
for behandlingen av en søknad om internasjonal beskyttelse som fremlegges
i en medlemsstat av en tredjelandsborger eller en statsløs person.
Den nye forordningen omtales i det videre som Dublin III-forordningen.
Forordningen viderefører og videreutvikler Dublin
II-forordningen, som regulerer hvilket land som er ansvarlig for
å behandle en søknad om beskyttelse (første asylland-prinsippet m.m.).
Hovedformålet med den nye forordningen er å gjøre samarbeidet mellom medlemsstatene
mer effektivt og styrke rettighetene til søkerne. I likhet med gjeldende forordning
inneholder den ikke regler for realitetsbehandling av søknader om
beskyttelse.
Det vises i proposisjonen til at de viktigste
endringene i Dublin III-forordningen gjelder fengsling/internering,
behandling av begjæring om utsatt iverksetting og rutine for tidlig
varsling av mangler i asylsystemet. Dublin III-forordningen skal
gjelde for alle tredjelandsborgere og statsløse personer som søker
internasjonal beskyttelse, herunder subsidiær beskyttelse, og begrepet
«asyl» er derfor erstattet med «internasjonal beskyttelse». Det
innføres krav til statene om å sikre søkerne tilstrekkelig informasjon
om Dublin-regelverket, samt gjennomføre intervju og tilby rettshjelp
og tolketjenester dersom det er nødvendig. I tillegg presiseres
det at enslige, mindreårige asylsøkere som har nære slektninger
i en medlemsstat, herunder søsken, onkel, tante eller besteforeldre,
skal kunne få søknaden sin behandlet i den staten.
Departementet foreslår endringer i utlendingsloven
for å sikre at norsk regelverk er i samsvar med den nye forordningen.
For det første foreslås det å innta en gjennomføringsbestemmelse
i utlendingsloven § 32. Videre foreslås et nytt fjerde punktum i
§ 90 annet ledd om iverksetting av vedtak for å tilpasse loven til
de nye reglene om utsatt iverksetting i Dublin-saker. I § 91 foreslår
departementet et nytt niende ledd som unntar utlendinger i Dublin-prosedyre
fra å betale egen utreise. I § 106 om pågripelse og fengsling foreslås
endringer i første ledd og et nytt femte ledd. I tillegg foreslås
endringer av teknisk karakter i flere bestemmelser.
Regjeringen har også fremmet en stortingsproposisjon
der Stortinget bes samtykke i at Norge godkjenner Dublin III-forordningen,
jf. Grunnloven § 26 annet ledd, jf. Prop. 25 S (2013–2014). Det
går frem av proposisjonen at regelendringene som foreslås i proposisjonen her,
forutsetter at Stortinget slutter seg til forslaget i nevnte stortingsproposisjon.
Det vises i proposisjonen til at formålet med Dublin-regelverket
er å motvirke at asylsøkere som kommer til Europa, blir henvist
mellom stater uten å få søknaden om beskyttelse behandlet. I tillegg
ønsker man å forhindre at en person søker beskyttelse i flere stater.
Norge inngikk 19. januar 2001 en avtale med
EU om tilknytning til Dublin-regelverket, jf. St.prp. nr. 38 (2000–2001).
Siden våren 2001 har Norge deltatt fullt ut
i EUs Schengen-samarbeid. Samarbeidet har medført at den indre grensekontrollen
er opphevet og omfatter bl.a. felles regler for ytre grensekontroll.
Dublin-samarbeidet er en forutsetning for Schengen-samarbeidet,
og norsk deltakelse i Dublin-samarbeidet er dermed en forutsetning for
videre deltakelse i Schengen-samarbeidet.
På EU-rådsmøtet 18. februar 2003 vedtok EU forordning
(EF) nr. 343/2003, den såkalte Dublin II-forordningen. Stortinget
samtykket våren 2003 i at tilknytningsavtalen fra 2001 heretter skulle
omfatte ny Dublin II-forordning, jf. St.prp. nr. 57 (2002–2003)
og Ot.prp. nr. 95 (2002–2003).
12. juni 2013 vedtok EU forordning (EU) nr. 604/2013
(Dublin III-forordningen). Forordningen videreutvikler og erstatter
gjeldende Dublin II-forordning. For alle EU-land vil Dublin III-forordningen
gjelde fra og med ikrafttredelsen 1. januar 2014. Det går frem av
proposisjonen at dersom Norge ønsker å fortsette deltakelsen i Dublin-samarbeidet,
må det legges til rette for at den nye forordningen kan tre i kraft
i norsk rett fra samme dato. Gjennomføring av Dublin III-forordningen
i norsk rett krever endringer av flere bestemmelser i utlendingsloven.
EUs Råd vedtok 15. og 16. oktober 1999 å arbeide
for opprettelsen av et felleseuropeisk asylsystem basert på full
anvendelse av FNs flyktningkonvensjon av 1951 og dens tilleggsprotokoll
av 1967. Prinsippet om at ingen skal sendes tilbake dersom de blir
forfulgt, det såkalte «non refoulement-prinsippet», ble uttrykkelig
fastslått. Samtidig ble det understreket at alle statene i EU anses
som trygge for borgere av tredjeland uten at dette berører ansvarskriteriene
i forordningen. I dag omfatter det felleseuropeiske asylsystemet
(Common European Asylum System (CEAS)), i tillegg til Dublin-forordningen,
følgende regelverk:
Gjennom tilknytningsavtalen fra 2001 har Norge sluttet
seg til gjeldende Dublin-forordning og Eurodac-forordning. I tillegg
gjelder implementeringsreglene i Kommisjonens forordning 2003/1560/EF,
som utfyller Dublin II-forordningen.
De tre øvrige direktivene i listen over er ikke gjennomført
i norsk rett.
Justis- og beredskapsdepartementet sendte 12. juli 2013
på høring forslag til endringer i utlendingsloven og utlendingsforskriften.
Det vises i proposisjonen til at ved ikrafttredelse av
ny Dublin-forordning oppheves gjeldende Dublin II-forordning og
implementeringsforordning 2003/1560/EF artiklene 11 (1), 13, 14
og 17, jf. Dublin III-forordningen artikkel 48.
I Dublin III-forordningen er begrepet «asylsøker»
byttet ut med «en som søker om internasjonal beskyttelse». I Dublin
III-forordningen artikkel 2 vises det til EUs statusdirektiv 2011/95/EU
artikkel 2 bokstav h. Statusdirektivets system er at internasjonal
beskyttelse omfatter både flyktningstatus og subsidiær beskyttelse.
I statusdirektivet artikkel 2 bokstav d og f
defineres flyktning og person med rett til subsidiær beskyttelse,
se proposisjonens punkt 3.2.
Dublin III-forordningen omfatter også formelt «statsløse
søkere» i tillegg til tredjelandsborgere, men endringen utgjør ingen
reell forskjell fra gjeldende rett.
Kriteriene for hvilken medlemsstat som er ansvarlig,
er nedfelt i forordningen artiklene 7 til 15, jf. artikkel 3.
Det vises i proposisjonen til at enslige, mindreårige
asylsøkeres rettigheter er styrket i Dublin III-forordningen. Flere
steder i forordningen vises det til FNs barnekonvensjon og EUs Charter for
grunnleggende rettigheter, og det uttales i fortalen at hensynet
til retten til familieliv og hensynet til barnets beste bør være
grunnleggende hensyn i Dublin-saker. Av artikkel 6 følger det at
barnets beste skal være et grunnleggende hensyn. I artikkel 6 (3)
oppfordres statene til å ta hensyn til følgende aspekter ved vurderingen
av «barnets beste»: muligheten for familiegjenforening, den mindreåriges
velferd og sosiale utvikling, sikkerhet og trygghet og den mindreåriges
egne synspunkter.
Personkretsen som en enslig, mindreårig asylsøker
skal gjenforenes med i en annen medlemstat for å få søknaden behandlet,
er nærmere definert i artikkel 8, jf. artikkel 2. Personkretsen
er utvidet fra kun å omfatte familiemedlemmer, jf. artikkel 6 i
Dublin II-forordningen, dvs. ektefelle eller ugift partner, mindreårig
barn, foreldre og verge, til også å omfatte søsken eller andre slektninger
som har lovlig opphold. Begrepet «slektning» i Dublin II-forordningen
artikkel 15 (3) var ikke nærmere definert, mens i Dublin III-forordningen
artikkel 8, jf. artikkel 2 bokstav h, er slektning definert som
onkel, tante og besteforelder. Det følger av artikkel 8 (4) at den
staten der søkeren har levert søknad om beskyttelse, blir ansvarlig
for å behandle søknaden dersom det ikke finnes familiemedlemmer,
søsken eller slektninger i noen annen medlemsstat.
Søkere som på grunn av alder, svangerskap, nyfødt
barn, alvorlig sykdom eller alvorlig handicap er avhengig av hjelp
fra sitt barn, søsken eller forelder som lovlig oppholder seg i
en medlemsstat, skal normalt føres sammen med denne personen dersom
familiebåndet eksisterte i hjemlandet, jf. artikkel 16 (1). Bestemmelsen
er en videreføring av dagens Dublin II-forordning artikkel 15 (2)
og implementeringsreglene artikkel 11.
Den staten hvor barn, søsken eller forelder
lovlig oppholder seg, skal være ansvarlig med mindre søkeren, på
grunn av dårlig helse, er avskåret fra å reise dit i et visst tidsrom.
I slike tilfeller er staten der søkeren befinner seg, ansvarlig
for søknaden. Dette innebærer imidlertid ikke at den ansvarlige
stat plikter å bringe barn, søsken eller foreldre til sitt territorium.
Det vises i proposisjonen til at suverenitetsklausulen
i Dublin II-forordningen artikkel 3 (2) videreføres i Dublin III-forordningen
artikkel 17 (1). Bestemmelsen innebærer at en stat kan påta seg
ansvaret for å realitetsbehandle en søknad om beskyttelse uten at
det følger av ansvarskriteriene.
Humanitærklausulen i Dublin II-forordningen artikkel
15 videreføres i Dublin III-forordningen artikkel 17 (2) med mindre
endringer. Før en søknad er realitetsbehandlet, kan en medlemsstat på
humanitært grunnlag påta seg ansvaret selv eller anmode en annen
stat om å påta seg ansvaret, uavhengig av kriteriene i artiklene
8 til 11 og 16. Dublin II-forordningen artikkel 15 (2) er videreført
i Dublin III-forordningen artikkel 16.
Det går frem av proposisjonen at statene etter
artikkel 3 (2) har plikt til ikke å sende personer til medlemsstater
hvor det er vesentlig grunn til å tro at det er systematiske mangler
i asylsystemet og ved mottaksforholdene, og dermed en risiko for
at søkeren utsettes for inhuman eller nedverdigende behandling i
henhold til EUs charter artikkel 4. Bestemmelsen er ny, og det følger
av annet og tredje punktum at dersom heller ingen andre land er
ansvarlig etter kriteriene i forordningen, går ansvaret over til
den staten som har vurdert Dublin-kriteriene.
Det vises i proposisjonen til at utgangspunktet
er at den medlemsstat som mottar en søknad om beskyttelse, skal
finne ut hvilken stat som i henhold til forordningen har plikt til
å behandle søknaden. Med begrepet «tilbaketakelse» menes tilfeller
der en stat tar tilbake en person som tidligere har søkt om beskyttelse
på denne statens territorium, men som senere søker om beskyttelse
i en annen stat. Begrepet «overtakelse» brukes om de tilfeller der
en stat får ansvaret for en søker av andre årsaker, for eksempel
fordi søkeren har familiemedlemmer i den aktuelle staten.
Det gis i proposisjonen en nærmere oversikt
over hvilke frister som gjelder for overtakelse og for tilbaketakelse,
og om kostnader knyttet til overføring.
Det fremgår i proposisjonen at det i artikkel
4 fastslås at staten må informere søkeren om anvendelsen av Dublin
III-forordningen så raskt som mulig etter at vedkommende har levert søknaden
om beskyttelse. Bestemmelsen er ny i Dublin III-forordningen.
Det fremgår i proposisjonen at statene i utgangspunktet
skal gjennomføre et personlig intervju med utlendingen for å avgjøre
hvilken stat som er ansvarlig for realitetsbehandlingen. Statene kan
unnlate å gjennomføre intervjuet dersom søkeren har gitt tilstrekkelig
informasjon til å vurdere riktig ansvarsstat eller dersom søkeren har
forsvunnet, jf. artikkel 5 (2). Bestemmelsen er ny i Dublin III-forordningen.
Det fremgår i proposisjonen at artikkel 27 i forordningen
gir søkeren rett til å klage på en avgjørelse om overføring til
en annen medlemsstat. Klagebehandlingen skal foretas av en domstol
eller et domstollignende organ. Det følger av fortalen avsnitt 19
at retten til effektivt rettsmiddel bør gjennomføres i henhold til
EUs Charter om grunnleggende rettigheter artikkel 47. Det vises
i proposisjonen til at klagebehandlingen, i tillegg til å omfatte
en vurdering av anvendelse av Dublin III-forordningen, også bør inkludere
den rettslige og faktiske situasjonen i den medlemsstaten utlendingen
risikerer å bli sendt til.
En ny og viktig begrensning for statenes regulering
av utsatt iverksetting av et Dublin-vedtak følger av artikkel 27
(3), se nærmere punkt 3.5.3 i proposisjonen.
Det fremgår av proposisjonen at etter artikkel
27 (5) flg. skal søkeren sikres tilgang til rettshjelp og om nødvendig
språklig bistand ved klage på vedtak om overføring. Rettshjelpen
skal være gratis dersom søkeren ikke selv kan dekke utgiftene, med
mindre klagen åpenbart ikke vil føre frem.
I proposisjonen går det frem at hovedregelen
etter artikkel 28 er at man bare kan fengsle en utlending for å
sikre overføring i henhold til Dublin-regelverket dersom det er
en betydelig fare for unndragelse («significant risk of absconding»).
Videre er fengsling kun tillatt i tilfeller hvor det er forholdsmessig
og mindre inngripende tiltak ikke anses tilstrekkelig. Forordningen
stiller krav til statene om å lovfeste relevante, objektive kriterier
for hva som utgjør unndragelsesfare.
Forordningen artikkel 28 (3) regulerer varigheten
av fengsling. Det fastslås at varigheten skal være så kort som mulig
og ikke lenger enn hva som med rimelighet er nødvendig for å gjennomføre
de administrative prosedyrene. I andre og tredje avsnitt oppstilles det
tidsfrister for å sende og besvare en anmodning om overføring. Fjerde
avsnitt slår fast at personen skal løslates dersom fristene for anmodning
eller overføring ikke overholdes.
Det følger av artikkel 28 (4) at bestemmelsene
i artiklene 9, 10 og 11 i EUs mottaksdirektiv 2013/33/EU skal gjelde
for søkere som fengsles etter Dublin III-forordningen.
Det går frem av proposisjonen at i fortalen
punkt 26 presiseres det at EUs personverndirektiv 95/46/EF gjelder
for behandlingen av opplysninger etter Dublin III-forordningen.
Av Dublin III-forordningen artikkel 38 følger det at statene skal
sørge for tilfredsstillende håndtering av alle personopplysninger
som overføres.
Artikkel 34 regulerer informasjonsutvekslingen mellom
medlemsstatene. Bestemmelsen fastslår at statene er forpliktet til
å oversende personopplysninger som er nødvendige, relevante og rimelige
for at andre stater skal kunne oppfylle sine forpliktelser etter
forordningen og behandle søknaden om beskyttelse.
Det vises til i proposisjonen at all informasjonsutveksling
skal være relevant for statenes oppgave.
På forespørsel har søkeren rett til å få vite
hvilke opplysninger som er behandlet, og den registrerte kan kreve
eventuelle feilregistreringer korrigert.
Statenes adgang til å be om utdypende informasjon
videreføres i artikkel 34 (3). Det stilles krav til skriftlig samtykke
fra søkeren for slik informasjonsutveksling, og søkeren skal vite
hvilken informasjon han eller hun samtykker i oversendelse av.
Det fremgår av proposisjonen at for å sikre tilfredsstillende
medisinsk pleie og behandling, skal all tilgjengelig og nødvendig
helseinformasjon oversendes staten som skal motta søkeren, jf. artikkel
32. Det følger av artikkel 32 (2) at utveksling av helseopplysninger
krever samtykke fra søkeren eller dennes representant dersom søkeren
ikke er fysisk eller juridisk ute av stand til dette og det er nødvendig
for å beskytte vitale interesser til søkeren eller en annen person.
Med artikkel 33 innføres en prosedyre for tidlig varsling
av mangler i asylsystemet. EU-kommisjonen kan i samråd med European
Asylum Support Office (EASO) be stater som opplever migrasjonspress
eller at asylsystemet ikke fungerer tilfredsstillende, om å utarbeide
en forebyggingsplan. Medlemsstaten skal deretter rapportere jevnlig
om utviklingen i landet.
Dersom det er stor risiko for at situasjonen
utvikler seg til en krise som ikke kan avhjelpes gjennom en forebyggingsplan,
kan Kommisjonen i samråd med EASO be staten om å skissere en krisehåndteringsplan.
Kommisjonen skal overvåke hele prosessen og vil holde EU-parlamentet
og EUs Råd informert.
Det vises i proposisjonen til at verken utlendingsloven
eller -forskriften inneholder noen gjennomføringsbestemmelse som
uttrykkelig sier at Dublin II-forordningen gjelder som norsk rett. Det
vises i proposisjonen til at det imidlertid ikke er tvil om at Norge
er bundet av forordningen, og flere lov- og forskriftsbestemmelser
gjelder Dublin-samarbeidet.
Etter departementets syn er inkorporering ved
en ny gjennomføringsbestemmelse i utlendingsloven den beste måten
å gjennomføre Dublin III-forordningen på i norsk rett (en bestemmelse som
sier at forordningen gjelder som norsk lov).
Departementet foreslår å plassere gjennomføringsbestemmelsen
i lovens § 32 fordi det er den bestemmelsen som angir på hvilke
grunnlag Norge ikke trenger å realitetsbehandle en asylsøknad (avvisningsgrunnlag).
Dublin-samarbeidet er i praksis det viktigste avvisningsgrunnlaget.
For øvrig er departementet enig med Advokatforeningen i at utlendingsloven
skal anvendes i tråd med internasjonale forpliktelser, og at Dublin-forordningen
går foran ved eventuell direkte motstrid, jf. utlendingsloven § 3.
Politidirektoratet (POD) ber departementet vurdere
om det bør synliggjøres i lovteksten at forordningen regulerer enkelte
andre forhold enn hvilket medlemsland som er ansvarlig for behandling
av søknad om beskyttelse, for eksempel prosessuelle spørsmål og
adgang til fengsling. Det vises i proposisjonen til at departementet
ser at informasjonshensyn kan tale for dette, men likevel ikke finner
det hensiktsmessig å synliggjøre hele forordningens omfang i gjennomføringsbestemmelsen,
da det vil fordre en svært omfattende lovtekst. Forordningen blir
uansett bindende for Norge og må gjennomføres i norsk rett.
Forslaget innebærer at forordningens innhold, slik
det forstås i EU, blir gjeldende rett i Norge. Det vises i proposisjonen
til at Norge i utgangspunktet ikke er bundet av uttalelser fra EU-domstolen,
men at det vil være relevant å legge vekt på slike uttalelser dersom
de berører regelverk som er gjort til intern, norsk rett.
Hva gjelder mer harmonisert praktisering av
de internasjonale asylreglene, bemerker departementet i proposisjonen
at Norge, som alle andre medlemsstater, selv er ansvarlig for at
vi følger internasjonale forpliktelser på feltet. Samtidig understreker
departementet betydningen av å følge med på utviklingen og praktiseringen
av regelverket i de andre landene i samarbeidsområdet.
Videre er departementet enig i at enslige, mindreårige
asylsøkere er en gruppe som kan være i en særlig sårbar situasjon.
Likevel ser ikke departementet grunn til å fravike hovedregelen
i Dublin-samarbeidet.
Etter utlendingsforskriften § 17-3 er hovedregelen
at barn over sju år og yngre barn som er i stand til å danne seg
egne synspunkter, skal gis anledning til å bli hørt før det fattes
vedtak. Denne bestemmelsen gjelder også for barn i Dublin-prosedyre.
Videre er krav til kvalifisert representant regulert i utlendingslovens
kapittel 11 a. Bestemmelsene i dette kapitlet gjelder også for mindreårige
asylsøkere i Dublin-prosedyre.
Det fremgår i proposisjonen at NOAS mener det er
gode grunner for å lovfeste en hovedregel om personlig intervju
i Dublin-saker, med unntak for tilfeller hvor det er åpenbart at
et slikt intervju ikke er nødvendig. Departementet fastholder i
proposisjonen at artikkel 4 om informasjonsplikt ikke nødvendiggjør
noen lovendring. Bestemmelsen sammenfaller med hva som allerede
er gjeldende rett i Norge, og den vil sammen med generelle forvaltningsrettslige prinsipper
være med på å sette rammene for den veiledning utlendingsforvaltningen
skal tilby ved registrering av personer som søker beskyttelse, jf.
forvaltningsloven § 17. Det personlige intervjuet etter artikkel
5 må ikke forveksles med det asylintervjuet som gjennomføres etter
at det eventuelt er klargjort at Norge er ansvarlig stat. Et slikt
asylintervju er som regel mer omfattende enn et intervju hvor målet
er å komme frem til rett ansvarsstat etter Dublin-regelverket. Departementet
bemerker også i proposisjonen at kravet til intervju i artikkel
5 heller ikke er ment som en samtale hvor man skal avdekke eventuelle
utfordringer i andre lands asylsystem. Departementet ser derfor
ikke behov for å lovfeste en absolutt rett til intervju i Dublin-saker.
Departementet viser i denne sammenheng til forordningen artikkel
5 (2), som uttrykkelig åpner for ikke å gjennomføre intervjuet dersom
det foreligger tilstrekkelig informasjon til å fastslå ansvarlig
stat. Det vises i proposisjonen til at det heller ikke vil være
hensiktsmessig bruk av ressurser å gjennomføre omfattende intervjuer
i slike situasjoner.
Advokatforeningen savner et forslag om å gi
EFTAs overvåkingsorgan og EFTA-domstolen kompetanse på Dublin-området.
Til dette bemerker departementet i proposisjonen at behovet for
enhetlig praksis allerede er ivaretatt i tilknytningsavtalen fra 2001.
Det vises i proposisjonen til at på EU-siden er det EU-kommisjonen
som overvåker etterlevelse av forordningene, og Norge og EU-kommisjonen
er pålagt å sikre enhetlig praksis gjennom dialog, rapporteringsplikt og
tvisteløsningsmekanismer ved eventuell uenighet, jf. artikkel 6
flg. Søkeren har rett til å få vedtaket klagebehandlet av et domstollignende organ
og tilbys rettshjelp dersom vedkommende har behov for det. Vedtakene
kan også domstolprøves.
NOAS og Advokatforeningen mener det er mangler
ved den rettshjelpen som tilbys denne gruppen i dag. Departementet
er av den oppfatning at den rettshjelpen de aktuelle søkerne tilbys,
er tilstrekkelig for å gi tilfredsstillende rettshjelp slik Norge
er forpliktet til etter artikkel 27. Reglene i stykkprisforskriften
om to ganger salærsats og eventuelle tillegg i spesielle saker er
kun et utgangspunkt. Advokaten har mulighet til å søke om ytterligere
kompensasjon som beskrevet i departementets rundskriv G-13/05. Departementet
forutsetter også at advokaten følger opp og avslutter oppdraget
på vanlig måte, uavhengig av timeforbruket saken krever; stykkprisforskriften
legger ingen begrensning på det arbeidet som må gjøres. På den måten
mener departementet at norsk rettshjelpsordning for utlendinger
i dag sikrer søkere i Dublin-prosedyre tilgang til tilstrekkelig
rettshjelp. Departementet kan ikke se at dette endres ved innføringen
av Dublin III-forordningen.
I dag plikter alle utlendinger som føres ut
av riket, å betale sin egen utreise, jf. utlendingsloven § 91 første
ledd. Det fremgår av proposisjonen at departementet imidlertid er
kjent med at det i praksis er sjelden utgiftene faktisk dekkes av
utlendingen selv.
Departementet foreslår å lovfeste et unntak
fra hovedregelen, i nytt niende ledd i § 91. Med en slik bestemmelse
vil ikke staten lenger ha rett til å kreve utreisen betalt av utlendingen.
Når det gjelder PUs merknad om at den nye bestemmelsen
er uheldig, vil departementet i proposisjonen bemerke, som PU også
selv skriver, at bestemmelsen er endelig besluttet i EU og må gjennomføres
i norsk rett. For øvrig er det ikke nødvendigvis urimelig at staten
dekker utgiftene til overføring til en annen medlemstat.
EUs personverndirektiv er gjennomført i norsk rett
i hovedsak gjennom personopplysningsloven.
Søkeren skal informeres bl.a. om det faktum
at statene vil utveksle informasjon om ham/henne og om retten til
innsyn og til å kreve uriktige opplysninger rettet og ulovlige opplysninger slettet,
jf. artikkel 4 (1) bokstav e og f i forordningen. Videre pålegges
statene å straffsanksjonere enhver form for misbruk av informasjon,
jf. artikkel 40. Slike rettigheter og straffereaksjoner er allerede
regulert i personopplysningsloven, jf. §§ 18 (rett til innsyn),
27 (retting av mangelfulle opplysninger) og kapittel 8 (tilsyn og
sanksjoner). Personopplysningsloven gjelder for hele den sivile
utlendingsforvaltningen.
Det går frem av proposisjonen at gjeldende regelverk
i personopplysningsloven etter departementets syn må anses tilstrekkelig
for å oppfylle Dublin III-forordningens krav om å regulere misbruk
med administrative og/eller strafferettslige straffesanksjoner.
Hovedregelen i forvaltningsloven § 42 er at
både underinstansen, klageinstansen og et annet overordnet organ
kan beslutte at vedtaket ikke skal iverksettes før klagefristen
er ute eller klagen er avgjort. Forutsetningsvis sier bestemmelsen
at vedtak kan iverksettes så snart det er truffet beslutning. Utgangspunktet
er at et vedtak ikke gis utsatt iverksetting, men at det skal etterleves innen
de frister som oppstilles i vedtaket. Samtidig er det av stor betydning
at forvaltningsorganet, når det blir forelagt en begjæring om utsatt iverksetting,
behandler denne så fort som mulig.
Hovedregelen i norsk forvaltningsrett er videre at
søkeren ikke har krav på at klageinstansen vurderer spørsmålet om
utsatt iverksetting. Det oppstilles heller ingen krav om at vedtaket
må være påklaget for at søkeren skal kunne begjære utsatt iverksetting.
Når det er fattet vedtak i klageinstansen, kan det ikke lenger besluttes
å utsette iverksettingen, jf. § 42 første ledd første punktum.
Det vises i proposisjonen til at avslag på en begjæring
om utsatt iverksetting alltid skal begrunnes, jf. forvaltningsloven
§ 42 annet ledd annet punktum, og ha en viss kvalitet, jf. alminnelig
forvaltningsskikk.
Hovedregelen i utlendingsloven er at vedtak
om avslag på søknad om førstegangs oppholdstillatelse kan iverksettes
før det er endelig dersom utlendingen har fått mulighet til å fremsette
klage, jf. § 90 annet ledd. Slike vedtak kan tidligst iverksettes
48 timer etter at meldingen om vedtaket er kommet frem til utlendingen.
Søknad om opphold på beskyttelsesgrunnlag omfattes
av regelen i § 90 annet ledd. Samtidig følger det av § 90 fjerde
ledd at dersom utlendingen påberoper seg å være flyktning, kan et
vedtak iverksettes før det er endelig bare dersom søknaden om opphold
er avvist i medhold av § 32, som omfatter avvisning på grunnlag
av Dublin-prosedyre, at søkeren tidligere har fått avslag på asyl
i et annet land eller at det er åpenbart at vilkårene for opphold
ikke er oppfylt.
Det vises i proposisjonen til at i saker der
en utlending har fått et vedtak som innebærer at vedkommende må
forlate riket, iverksettes vedtaket vanligvis ved at det fastsettes
en frist på minimum sju dager for utreise, jf. § 90 sjette ledd. Vedtak
om overføring i henhold til Dublin II-forordningen er unntatt fra
denne sjudagersregelen, og vedtaket kan da iverksettes med kortere frist
eller uten at det gis frist for frivillig retur, jf. sjette ledd
bokstav d.
I dag er det Utlendingsdirektoratet (UDI) som
tar stilling til om vedtaket skal effektueres umiddelbart eller
ikke (dvs. gi vedtaket utsatt iverksetting eller ikke). I de aller
fleste tilfeller gis det ikke utsatt iverksetting. Dersom UDI konkluderer
med at vedtaket skal effektueres, risikerer utlendingen å være uttransportert
før klagevedtaket foreligger. Fristen for å anmode om utsatt iverksetting
av Dublin-vedtak er 48 timer. Beslutninger om iverksetting av vedtak
etter utlendingsloven regnes ikke som enkeltvedtak etter forvaltningsloven,
jf. utlendingsloven § 90 sjuende ledd siste punktum, jf. forvaltningsloven
§ 2 første ledd bokstav b. Dette innebærer at beslutningen ikke
kan påklages av søkeren. Utlendingsnemnda (UNE) er ikke bundet av UDIs
vurdering og kan omgjøre beslutningen.
Artikkel 27 i Dublin III-forordningen gir søkeren
rett til å klage på en avgjørelse om overføring til en annen medlemsstat.
Overprøvingen skal foretas av en domstol eller et «tribunal». Departementet
uttrykte i høringsnotatet at UNE, som et domstollignende organ,
tilfredsstiller kravene til klageorgan i artikkel 27, og at UNE derfor
i utgangspunktet kan behandle både klager og begjæringer om utsatt
iverksetting. Videre foreslo departementet at UDI skulle fortsette
å motta klage på Dublin-vedtak og tilrettelegge for saksbehandling
i UNE dersom UDI selv ikke omgjør vedtaket.
Det ble i høringsnotatet vist til en ny og viktig begrensning
for statenes regulering av utsatt iverksetting som følge av artikkel
27 (3). Medlemsstatene kan velge mellom tre alternative prosesser
ved klage på vedtak om Dublin-overføring:
a) Det gis
automatisk utsatt iverksetting i påvente av resultatet i klagebehandlingen.
b) Overføringen utsettes automatisk, og
utsettelsen opphører etter at en domstol eller et «tribunal» innen
rimelig tid har tatt stilling til spørsmålet om utsatt iverksetting.
c) Utlendingen gis rett til innen rimelig
tid å begjære en domstol eller et «tribunal» om utsatt iverksetting.
Medlemsstaten må utsette overføringen inntil organet har behandlet
begjæringen. Organet som behandler saken skal foreta en grundig
undersøkelse av saken, og et eventuelt avslag på begjæringen skal
begrunnes.
Det vises i proposisjonen til at alle de tre
alternative løsningene forordningen åpner for, innebærer endringer
i saksflyten i utlendingsforvaltningen sammenlignet med dagens situasjon.
Det vises i proposisjonen til at alle de tre
alternativene innebærer fordeler og ulemper. Felles for alle er
at de innebærer en styrking av utlendingens rettssikkerhet.
Alternativ a innebærer at alle søkere har krav
på toinstansbehandling av Dublin-vedtaket før vedtaket effektueres.
Det vises i proposisjonen til at en klar fordel med dette alternativet
er at forvaltningen ikke trenger å bruke saksbehandlingsressurser
på spørsmålet om søkeren skal gis eller ikke gis utsatt iverksetting.
En følge av alternativ a er at personer som ikke ville ha fått utsatt
iverksetting etter en konkret vurdering fordi det mest sannsynlig
er fattet korrekt vedtak i UDI, likevel får utsatt iverksetting.
Departementet mener dette ikke er riktig bruk av ressurser, da disse personene,
som mest sannsynlig ikke skal få saken realitetsbehandlet i Norge,
likevel må tilbys en mottaksplass i den perioden de venter på UNEs
vedtak. Som UDI og UNE viser til, vil alternativ a også kunne føre
til at overføring av kriminelle asylsøkere vil bli vesentlig forsinket og
i verste fall føre til at personene unndrar seg iverksetting.
Departementet ser at for land som har store
utfordringer i førstelinjen i utlendingsforvaltningen, vil en regel
som skisseres i alternativ a være hensiktsmessig for å sikre at
Dublin-forordningen blir fulgt, at utlendingen får et riktig vedtak og
at det ikke brukes unødige ressurser på uriktige uttransporteringer.
Man har imidlertid ikke slike utfordringer i Norge, og det er derfor
ikke samme behov for en løsning som innebærer automatisk utsatt
iverksetting av vedtaket.
Departementet presiserer for øvrig i proposisjonen
at selv om det finnes utfordringer ved enkelte andre Dublin-lands
asylsystemer, er det et viktig utgangspunkt – og et premiss for
norsk deltakelse i Dublin-samarbeidet – at alle medlemsland er i
stand til å gi asylsøkerne en tilfredsstillende realitetsbehandling
av sin søknad. Det klare flertall av slike begjæringer blir i dag
avslått i UDI fordi direktoratet mener vedtaket ikke har bydd på
særlig tvil, og at iverksettelse av vedtaket er trygt og forsvarlig.
Videre finnes det flere mekanismer i Dublin-samarbeidet for å forhindre
eller avhjelpe at medlemsstater opplever utfordringer som svekker
asylsystemet og i ytterste konsekvens fører til at staten ikke lenger
kan tilbaketa eller overta søkere i tråd med Dublin-forordningen.
Det vises i proposisjonen til at alternativ
b innebærer at søkeren gis en form for automatisk rett til utsatt
iverksetting. UNE gis imidlertid mulighet til å oppheve utsatt iverksetting
i de tilfellene UNE mener det er grunnlag for det. UNE påpeker at
ved en slik løsning vil nemnda trolig heller behandle klagen med
én gang i stedet for kun å ta stilling til utsatt iverksetting,
forutsatt at klagen er mottatt. Er ikke klagen mottatt, risikerer
UNE å måte sette seg inn i saken to ganger; først ved vurderingen
av utsatt iverksetting, deretter ved behandlingen av klagen på Dublin-vedtaket.
Det pekes i proposisjonen på at dette i så fall vil være uheldig
ressursbruk.
Både UDI og UNE har påpekt at UNE ikke vil ha noe
grunnlag for å vurdere utsatt iverksetting før klagen er fremsatt,
noe som kan ta opptil tre uker. Det går frem av proposisjonen at
en eventuell beslutning om ikke å utsette iverksettingen må baseres
på en nøye og grundig vurdering, jf. ordlyden i alternativ b og
c i forordningen. Departementet ser at dette vil være en utfordring dersom
søkeren selv ikke kommer med relevant informasjon gjennom en egen
begjæring. Bare i en slik begjæring kan det fremgå konkrete forhold
som tilsier utsatt iverksetting.
UDI peker på at alternativ b kan være aktuelt
såfremt fristen søkeren har til å klage på Dublin-vedtaket, forkortes.
Departementet mener en slik løsning ikke er hensiktsmessig og uansett
fordrer at forvaltningen (UNE) må endre sine rutiner for hvordan
klagesaker behandles for å forhindre at søkere venter unødvendig
lenge på beslutning og vedtak.
Det fremgår av proposisjonen at alternativ c
innebærer at søkeren selv, på samme måte som i dag, må begjære utsatt
iverksetting, men til forskjell fra dagens løsning er det UNE som
tar stilling til spørsmålet, ikke UDI. Det vil altså ikke bli gitt
utsatt iverksetting med mindre utlendingen selv tar initiativ til
dette.
Det pekes i proposisjonen at en klar fordel
ved en slik ordning er at forvaltningen blir forelagt den informasjonen
den trenger for å kunne vurdere spørsmålet på en god måte. Videre
vil UNE kunne avslå begjæringer i de tilfeller nemnda mener det
ikke er grunnlag for å innvilge, og søkeren kan uttransporteres
til den medlemsstaten som mest sannsynlig er ansvarlig. Når UNE vurderer
begjæringen om utsatt iverksetting, kan nemnda også vurdere om det
er hensiktsmessig å behandle selve klagen dersom klagen også er kommet
inn. Rent praktisk avviker et slikt system ikke mye fra dagens system.
På bakgrunn av en vurdering av fordeler og ulemper
ved de ulike alternativene beskrevet ovenfor, mener departementet
at alternativ c bør velges. Alternativ c legger på best måte til
rette for rask effektuering av vedtaket der det ikke er grunnlag
for utsatt iverksetting, og samlet sett anses dette alternativet
å være minst ressurskrevende. Det vises i proposisjonen til at det
er i alle parters interesse at asylsøkeren så raskt som mulig får
saken sin realitetsbehandlet, og at det ikke er heldig for asylsøkeren
å oppholde seg over lengre tid i et land som uansett ikke skal behandle
saken.
Departementet er enig med flere av høringsinstansene
som påpeker at det kan synes noe kompliserende og unødvendig å kreve
at søkeren begjærer utsatt iverksetting når stort sett alle søkere
må forventes å ønske det. Samtidig er dette rutine allerede i dag
og i tråd med hva som er vanlig ellers i forvaltningen.
UDI anbefaler at dersom alternativ c velges,
bør både klagen og begjæringen om utsatt iverksetting fremsettes
for UNE. Departementet er ikke enig med UDI og mener at klagen på
Dublin-vedtaket og eventuell begjæring om utsatt iverksetting skal
oversendes UDI på vanlig måte. Så lenge UDI ikke kan avslå begjæringen
om utsatt iverksetting (begjæringen må da oversendes UNE), ser ikke
departementet at ordningen vil være i strid med forordningens ordlyd.
En beslutning om ikke å innvilge en begjæring om
utsatt iverksetting skal treffes «innen rimelig tid» etter en «nøye
og grundig vurdering» og skal begrunnes, jf. artikkel 27 (3) alternativ
c. At beslutningen skal begrunnes, medfører ingen endring av dagens
ordning. Det vises i proposisjonen til at det at vurderingen bak
beslutningen skal være «nøye og grundig», heller ikke innebærer
noen endring sammenlignet med måten UDI tidligere har vurdert utsatt
iverksetting på. Departementet legger til grunn at den vurderingen
som foretas i dag, tilfredsstiller kravene i Dublin III-forordningen,
og at det derfor ikke er behov for verken praksis- eller regelendringer. Departementet
mener dessuten at det ikke er noe i veien for å kreve at utlendingen
må begjære utsatt iverksetting innen 48 timer, som i dag, såfremt
søkeren sikres rask tilgang til advokat eller annen juridisk rådgiver
som kan bistå og sørge for at forvaltningen mottar relevant informasjon i
tråd med søkerens ønsker. Departementet kan ikke se at det er nødvendig
med en egen lovbestemmelse om dette.
Departementet er enig med Politiets utlendingsenhet
(PU) i at det ikke er nødvendig å endre § 90 sjette ledd som følge
av Dublin III-forordningen og foreslår at ny ordning for behandling av
begjæring om utsatt iverksetting av Dublin-vedtak skal fremgå av
utlendingsloven § 90 annet ledd.
Fengslingsgrunnlagene etter utlendingsloven fremgår
av § 106 første ledd, og fengsling på grunn av unndragelsesfare
reguleres i § 106 første ledd bokstav b. Bestemmelsen slår fast
at en utlending kan pågripes og fengsles dersom «det er konkrete
holdepunkter for å anta at utlendingen vil unndra seg iverksettingen
av et vedtak som innebærer at utlendingen plikter å forlate riket».
Paragraf 106 annet ledd slår fast at «det skal ikke besluttes pågripelse
eller fengsling dersom det vil være tilstrekkelig med meldeplikt
eller pålegg om bestemt oppholdssted».
Tredje ledd regulerer bl.a. hvem som skal stå
for pågripelsen og frist for fremstilling. Det fremgår her at fengsling
etter første ledd bokstav b til f kan besluttes for høyst fire uker
om gangen. Departementet understreker i proposisjonen at domstolene
ved fengslingsforlengelse vil prøve grunnlaget for fengslingen,
og at fengslingen bare kan forlenges dersom uttransportering er under
forberedelse og gjennomføres med tilstrekkelig hurtighet. Det vises
i proposisjonen til at dette er nødvendig etter både artikkel 15
i returdirektivet og EMK artikkel 5.
Grensene for fengslingstid er regulert i § 106 fjerde
ledd.
I utlendingsloven § 106 a er det understreket
at fare for unndragelse skal vurderes konkret i det enkelte tilfelle.
Bestemmelsens første ledd fremhever en rekke ikke-uttømmende momenter som
kan inngå i totalvurderingen. I annet ledd er det understreket at
også generelle erfaringer med unndragelse kan tillegges vekt i vurderingen.
Utlendingsloven § 99 (generelt om bruk av tvangsmidler)
slår fast at tvangsmidler bare kan benyttes når det er «tilstrekkelig
grunn til det», og at det skal foretas en forholdsmessighetsvurdering.
Hovedregelen etter forordningen artikkel 28
(2) er at man bare kan fengsle en utlending for å sikre overføring
i henhold til Dublin-regelverket dersom det foreligger «vesentlig
unndragelsesfare». Begrepet «unndragelsesfare» er nærmere definert
i artikkel 2 bokstav n.
Artikkel 28 (2) slår videre fast at fengsling
bare er tillatt i tilfeller hvor det etter en individuell vurdering
anses forholdsmessig og mindre inngripende tiltak ikke kan anvendes
effektivt. Forordningen stiller krav til statene om å lovfeste relevante
objektive kriterier for hva som utgjør unndragelsesfare. Det er
ikke tillatt å holde en utlending fengslet utelukkende på det grunnlag
at vedkommende er i en Dublin-prosedyre, jf. artikkel 28 (1).
Varigheten av fengsling er regulert i forordningen
artikkel 28 (3). Fengsling skal vare så kort tid som mulig. Dersom
en søker er fengslet etter artikkel 28, skal det ikke gå mer enn
én måned fra utlendingen la frem sin søknad om beskyttelse til en
forespørsel om tilbaketakelse eller overtakelse er sendt til en
medlemsstat. Svarer ikke den anmodede staten innen to uker, er det ensbetydende
med aksept. Når en søker er fengslet etter artikkel 28, skal overføring
finne sted senest seks uker etter at ansvarlig stat har svart bekreftende
på en anmodning eller indirekte fått ansvaret ved ikke å svare på
anmodningen. I saker hvor det er gitt utsatt iverksetting, skal
den fengslede overføres senest seks uker etter det tidspunkt en
klage eller omgjøringsanmodning ikke lenger har utsettende virkning
etter artikkel 27 (3).
Det følger av artikkel 28 (4) at EUs mottaksdirektiv
artiklene 9, 10 og 11 skal gjelde for søkere som fengsles etter
Dublin III-forordningen. Artiklene omhandler prosessuelle regler
for fengsling og regler om fengslingsforholdene.
Politiets utlendingsenhet (PU) stiller spørsmål om
anvendelsesområdet for forordningens fengslingsbestemmelse. Spørsmålet
er om den skal gjelde generelt for alle utlendinger som er omfattet
av Dublin-regelverket og skal overføres til et annet medlemsland,
eller bare for utlendinger som fengsles i nær tilknytning til søknadsfremsettelsen.
Artikkel 28 (3) annet avsnitt slår fast at anmodning
om overtakelse/tilbaketakelse skal fremsettes senest én måned etter
søknadsfremsettelse dersom utlendingen holdes fengslet. Ordlyden indikerer
at man først og fremst har sett for seg den situasjon at utlendingen
blir fengslet i nær tilknytning til søknadsfremsettelse.
Det fremgår av proposisjonen at spørsmålet da
er om artikkel 28 bare skal gjelde for fengsling som skjer ved eller
relativt kort tid etter søknadsfremsettelse, ettersom fristen i
nr. 3 annet ledd bare «passer» til denne situasjonen. I så fall
vil man i stedet kunne benytte andre fengslingsgrunnlag uten å være
bundet av fristene i Dublin-forordningen artikkel 28 (3) dersom
behovet for fengsling oppstår på et senere tidspunkt. PU tar til orde
for en slik fortolkning.
Departementet vil peke på at formålet med fristene
i artikkel 28 (3) er at Dublin-prosedyren skal påskyndes når utlendingen
holdes fengslet. Det vises i proposisjonen til at dette prinsippet bør
gjelde også dersom fengsling ikke skjer i nær tilknytning til søknadsfremsettelse.
Videre indikerer artiklene 28 (1) og 28 (3) at man ved utarbeidelsen
av forordningen først og fremst har sett for seg at utlendinger
fengsles ved eller i nær tilknytning til søknadsfremsettelse. Departementet
mener på denne bakgrunn at artikkel 28 skal gjelde generelt for
fengsling av utlendinger med henblikk på overføring etter Dublin-regelverket,
men at artikkel 28 (3) annet ledd må fortolkes slik at fristen gjelder
fra fengslingstidspunktet dersom utlendingen ikke er fengslet i nær
tilknytning til søknadsfremsettelsen og anmodning ikke allerede
er sendt.
Departementet bemerker at problemstillingen knyttet
til fristen for fremsettelse av anmodning ikke antas å ha stor betydning
i praksis.
I høringsnotatet la departementet til grunn
at vilkåret for pågripelse og fengsling i utlendingsloven § 106
første ledd bokstav b («konkrete holdepunkter for å anta» at utlendingen
vil unndra seg iverksetting) vil gi sikkerhet for at fengslingsvilkåret
i forordningen («vesentlig unndragelsesfare») er oppfylt. Departementet
uttalte at det var behov for en nærmere vurdering av om det er hensiktsmessig
med en særregel i § 106 og ba om høringsinstansenes synpunkter på
dette.
Departementet har merket seg at flere høringsinstanser
ønsker en slik særregel. Enkelte høringsinstanser stiller spørsmål
ved om fengslingsvilkårene i § 106 første ledd bokstav b er sammenfallende
med forordningens vilkår om «vesentlig unndragelsesfare». PU mener
forordningen stiller strengere vilkår enn hva som følger av § 106,
og NOAS tar til orde for at forordningens bestemmelse innebærer
et krav om sannsynlighetsovervekt for unndragelse. Departementet
har merket seg at POD og PU etterlyser en nærmere redegjørelse for
forarbeidene til forordningen. Det vises i proposisjonen til at
det imidlertid ikke foreligger forarbeider som gir veiledning om
fortolkningen. Det er heller ikke avklart hvordan andre land vil
tolke og implementere forordningens fengslingsvilkår.
Departementet konstaterer at det presise innholdet
i vilkåret «vesentlig unndragelsesfare» i forordningen artikkel
28 (2) er uklart. Definisjonsbestemmelsen i artikkel 28 (2) bokstav
n inneholder ikke uttrykket «vesentlig», men definerer «fare for
unndragelse» som (uoffisiell norsk oversettelse):
«[…] tilstedeværelsen i en konkret sak av forhold
som basert på objektive kriterier fastlagt ved lov, gir grunn til
å tro at en søker eller en tredjelandsborger eller statsløs som
er gjenstand for en prosedyre for overføring, kan komme til å unndra
seg.»
Begrepet «vesentlig unndragelsesfare» er heller ikke
benyttet i returdirektivet.
Departementet finner det klart at «vesentlig» ikke
innebærer et krav om sannsynlighetsovervekt for unndragelse. Ordlyden
i forordningen artikkel 28 innebærer imidlertid at en uvesentlig
eller ubetydelig unndragelsesfare ikke vil være tilstrekkelig for
pågripelse og fengsling. Etter departementets vurdering vil fengslingsvilkårene
i § 106 første ledd bokstav b («konkrete holdepunkter for å anta»
at utlendingen vil unndra seg iverksetting) kunne forstås som en
egnet presisering av når risikoen for unndragelse kan karakteriseres
som «vesentlig».
For å sikre at det legges vekt på praksisutviklingen
i de andre medlemslandene og i EU-domstolen når det gjelder fortolkningen
av begrepet «vesentlig unndragelsesfare», foreslår imidlertid departementet
at det inntas et nytt punktum i § 106 første ledd bokstav b om at
fengsling med sikte på Dublin-overføring bare skal skje ved vesentlig
unndragelsesfare.
Dublin III-forordningen artikkel 28 (1) slår
fast at en utlending ikke kan holdes fengslet utelukkende med den
begrunnelse at vedkommende er gjenstand for Dublin-prosedyre.
I tilfeller hvor en utlending har søkt asyl
i en rekke land, vil det kunne konkluderes med at det foreligger
vesentlig unndragelsesfare og dermed grunnlag for fengsling. Dette
vil imidlertid først skje etter en slik konkret og individuell totalvurdering
som kreves etter § 106 første ledd. Det vises i proposisjonen til
at det er den konkrete unndragelsesfaren, synliggjort gjennom utlendingens
adferd og handlingsmønster, som danner grunnlag for fengsling.
Departementet legger i proposisjonen til grunn at
utlendingsloven § 106 annet ledd, som slår fast at fengsling ikke
skal skje dersom det vil være tilstrekkelig med meldeplikt eller
bestemt oppholdssted, innebærer at norsk rett er i samsvar med forordningens
krav om at fengsling bare kan skje dersom mindre inngripende tvangsmidler
ikke vil være tilstrekkelig, jf. artikkel 28 (2).
Det følger av forordningen artikkel 28 (2) at fengsling
bare kan skje «in so far as detention is proportional». Departementet
legger til grunn i proposisjonen at dette kravet om forholdsmessighet
er dekket av utlendingsloven § 99 første ledd, som lyder:
«Et tvangsmiddel kan bare brukes når det er tilstrekkelig
grunn til det. Tvangsmiddelet kan ikke brukes når det etter sakens
art og forholdene ellers ville være et uforholdsmessig inngrep.»
Departementet mener at gjeldende § 106 fjerde ledd
er forenlig med forordningens krav i artikkel 28 (3). Fristene i
artikkel 28 (3) utgjør totalt 12 uker, som i utgangspunktet er den
øvre grensen etter norsk rett. Fengsling for å forberede eller gjennomføre
en utsendelse kan etter norsk rett bare overstige 12 uker dersom
utlendingen ikke samarbeider om gjennomføring av utsendelsen eller
det er forsinkelser med å fremskaffe nødvendige dokumenter fra et
annet lands myndigheter (eller dersom beslutningen om fengsling
er truffet av hensyn til grunnleggende nasjonale interesser). Dersom
staten ikke har overholdt fristene etter forordningen, antar departementet
at slike forhold ikke vil være et aktuelt grunnlag for videre fengsling.
Departementet ser imidlertid behov for å synliggjøre
at det gjelder særskilte frister for fremdriften i Dublin-prosedyren
når utlendingen er fengslet. Departementet foreslår derfor i proposisjonen
at det inntas en henvisning til forordningen artikkel 28 (3) i § 106
nytt femte ledd.
Forordningens artikkel 28 (3) gjengis i proposisjonens
kapittel 4.5.5 under «Varigheten av fengsling».
Det følger av Dublin III-forordningen artikkel 28
(4) at EUs mottaksdirektiv artiklene 9, 10 og 11 skal «få anvendelse
med henblikk på å sikre prosedyrene for overføring».
Mottaksdirektivet artikkel 9 (1) slår fast at
fengsling etter direktivet skal være så kortvarig som mulig og bare
kan opprettholdes så lenge vilkårene i artikkel 8 er innfridd. Departementet legger
til grunn at dette ikke innebærer andre krav enn det som følger
av forordningens artikkel 28 (3). Departementet anser gjeldende
norsk rett å være i overensstemmelse med disse kravene. Fengsling
kan bare skje så lenge vilkårene er oppfylt, det er tilstrekkelig
grunn til det og mindre inngripende tiltak ikke vil være tilstrekkelig.
Det vises i proposisjonen til at de prosessuelle kravene
i mottaksdirektivet artikkel 9 (skriftlighet, jevnlig prøving, informasjon,
rettshjelp m.m.) anses dekket av det norske regelverket.
Mottaksdirektivet artikkel 10 gjelder fengslingsforhold.
Av nr. 1 følger det blant annet at personer som er fengslet etter
direktivet, som regel skal anbringes i «specialised detention facilities». Dette
er i tråd med hovedregelen i utlendingsloven § 107 første ledd om
at utlendinger som pågripes eller fengsles i medhold av utlendingsloven,
som hovedregel skal anbringes i utlendingsinternat. Det følger videre
av mottaksdirektivet artikkel 10 (1) at dersom en person må plasseres
i vanlig fengsel, skal vedkommende holdes atskilt fra «ordinary
prisoners». Utlendingsforskriften § 18-12 a slår i dag fast at «[e]n
utlending som pågripes og fengsles i medhold av lovens § 106 første
ledd og som ikke plasseres i utlendingsinternat, skal som hovedregel
holdes adskilt fra andre innsatte» (dette gjelder ikke for utlendinger
som er utvist som følge av ilagt straff eller særreaksjon).
Mottaksdirektivet artikkel 10 (1) krever videre
at personer som er fengslet etter direktivet, så langt som mulig
skal holdes atskilt fra utlendinger som ikke har søkt om asyl. På
Politiets utlendingsinternat på Trandum er det ikke separate avdelinger
for asylsøkere og andre. Alle innsatte på Trandum har imidlertid
enerom med eget bad. Etter departementets mening må dette anses
å tilfredsstille mottaksdirektivets krav.
Mottaksdirektivet artikkel 10 nr. 2 til 5 stiller krav
om at en fengslet utlending skal ha adgang til opphold i friluft,
kommunikasjon med UNHCR og nasjonale organisasjoner, besøk fra familie
og representanter og informasjon om regler og retningslinjer for
internatet. Det kan gjøres unntak i visse tilfeller.
Departementet viser til forskrift 11. april 2008 nr.
355 om Politiets utlendingsinternat (utlendingsinternatforskriften).
Av forskriftens § 4 fremgår det blant annet at innsatte har rett
til minst én time opphold i friluft hver dag og til å motta besøk.
Forskriftens § 13 slår fast at innsatte skal gis opplysninger om
rettigheter og plikter. Kontrolltiltak, begrensninger i utlendingens
rettigheter, undersøkelser og maktbruk er regulert i kapittel 3.
Ulike tiltak og begrensninger iverksettes dersom det er nødvendig eller
strengt nødvendig av hensyn til ro, orden eller sikkerhet. Det vises
i proposisjonen til at det skal alltid foretas en forholdsmessighetsvurdering.
Etter departementets syn ivaretar dette kravene som følger av mottaksdirektivet
og dermed av Dublin-forordningen.
Mottaksdirektivet artikkel 11 gjelder fengsling av
personer som er særlig sårbare eller har spesielle behov. Nr. 1
slår fast at helsetilstanden til sårbare personer skal være et «primary
concern», og at helsetilstanden skal være gjenstand for tilsyn og
oppfølging. Departementet legger til grunn at regelverket i utlendingsinternatforskriften
ivaretar disse forpliktelsene. Det vises i proposisjonen blant annet
til § 5 om rett til helsetjenester og § 15 om tilsyn med blant annet helsetilstand.
Mottaksdirektivet artikkel 11 (2) slår fast
at barn bare skal fengsles «as a measure of last resort», for så
kort tid som mulig, og at «all efforts shall be made to release
the detained minors and place them in accommodation suitable for
minors». Barnets beste skal være et grunnleggende hensyn, og fengslede
mindreårige skal ha mulighet til fritidsaktiviteter.
Departementet bemerker at straffeprosessloven § 174
gjelder ved fengsling i medhold av utlendingsloven og innskrenker
muligheten til å pågripe barn under 18 år til tilfeller hvor det
er «særlig påkrevd». Utlendingsinternatforskriften § 3 presiserer
at barnets beste skal være et grunnleggende hensyn ved alle beslutninger
og handlinger som berører barn som oppholder seg på internatet.
Videre skal det tas særskilt hensyn til spesielle behov hos blant
andre barn og barnefamilier. Det vises i proposisjonen at det derfor er
opprettet en særskilt familieavdeling på Trandum. Etter utlendingsinternatforskriften
§ 4 fjerde ledd skal mindreårige ha mulighet for å delta i lek og
fritidsaktiviteter som passer for barnets alder samt tilgang til
undervisning. Etter departementets vurdering er kravene i mottaksdirektivet
ivaretatt.
Mottaksdirektivet artikkel 11 (3) slår fast
at enslige, mindreårige asylsøkere bare kan fengsles i «exceptional
circumstances», for så kort tid som mulig og aldri i fengsel. Videre
skal enslige, mindreårige asylsøkere så langt som mulig plasseres
i «institutions provided with personnel and facilities which take
into account the needs of persons of their age». De skal holdes
adskilt fra voksne. Etter nr. 4 skal familier gis «separate accommodation
guaranteeing adequate privacy».
Etter departementets syn er straffeprosesslovens krav
om at mindreårige ikke bør pågripes hvis det ikke er «særlig påkrevd»,
i tråd med mottaksdirektivets vilkår «exceptional circumstances». Enslige,
mindreårige asylsøkere plasseres på en særskilt avdeling på Trandum.
Etter departementets vurdering er norsk rett og praksis i tråd med
direktivets krav.
Etter mottaksdirektivet artikkel 11 (5) skal
fengslede kvinner holdes adskilt fra menn, med mindre de er i familie
og samtykker i å oppholde seg samlet. Det gjøres unntak for fellesarealer.
Departementet bemerker at det er opprettet en særskilt avdeling
for kvinner på Trandum og anser følgelig direktivets krav for å
være ivaretatt.
Etter departementets syn er norsk rett og praksis i
tråd med bestemmelsene i mottaksdirektivet. Departementet ser derfor
ikke behov for en særskilt henvisning til Dublin III-forordningen
artikkel 28 (4) i utlendingslovens fengslingsbestemmelser.
Det vises i proposisjonen til at nye oppgaver,
kortere frister og grundigere utredninger får konsekvenser for hele
utlendingsforvaltningens ressursbruk. Det er stor usikkerhet knyttet
til konsekvensene, da disse er avhengig av en rekke usikre faktorer.
Dublin III-forordningen skal gjelde i hele samarbeidsområdet
fra 1. januar 2014. (Sveits har en noe lengre frist for implementering.)
Alle bestemmelsene, herunder nye regler som pålegger en stat å tilbaketa
eller overta ansvaret for en asylsøker og regler om kortere frister,
skal anvendes likt av alle statene (foruten regulering av utsatt
iverksetting der statene har valgfrihet). Det vises i proposisjonen
til at dette i utgangspunktet ikke skal føre til at Norge må realitetsbehandle flere
søknader om beskyttelse.
Et tenkt scenario er at utlendinger heller vil
anføre tilknytning til Norge enn tilknytning til andre land i Europa.
Departementet er ikke kjent med en slik tendens etter gjeldende
Dublin II-forordning, men ser det som en sannsynlig konsekvens av
gjennomføring av Dublin III-forordningen. I høringsnotatet la departementet
derfor frem en beregning for utgiftene over statsbudsjettet dersom
Norge må realitetsbehandle 110 flere saker i året. Det går frem
av proposisjonen at det ble ansett å være stor usikkerhet ved anslaget.
Det vises i proposisjonen til at det eneste
alternativet til å gjennomføre Dublin III-forordningen i norsk rett
er å tre ut av Dublin-samarbeidet. Det vises videre i proposisjonen
til at da Dublin-samarbeidet er en forutsetning for deltakelse i Schengen-samarbeidet,
er det grunn til å tro at Norge også må trekke seg ut av Schengen-samarbeidet
dersom man ikke lenger ønsker å være med i Dublin-samarbeidet. Departementet
har ikke vurdert de økonomiske og administrative konsekvensene ved
norsk utmeldelse av Dublin- og Schengen-samarbeidet, da dette ikke
fremstår som et reelt alternativ.
Til Dommerforeningens innspill om konsekvensene
for domstolene bemerker departementet i proposisjonen kort at noen
av de potensielle avslagene vil kunne bli prøvet for domstolene
dersom Norge får flere saker til realitetsbehandling. Departementet
finner ikke grunn til å ta en slik eventualitet med i beregningene,
tatt i betraktning den generelle usikkerheten omkring ankomsttall
og de relativt få sakene som havner i domstolsapparatet.
Departementet bemerker i proposisjonen at de økonomiske
konsekvensene av å unnta utlendinger fra plikten til å betale egen
utreise anses som ubetydelige, se punkt 4.2 i proposisjonen. I 2012
ble det innbetalt til staten omtrent 30 000 kroner som følge av
Dublin-uttransporteringer. Per 31. august har politiet brukt 9 812 770
kroner på Dublin-uttransporteringer i 2013 (814 uttransporteringer).
Hvis tendensen holder seg stabil, vil politiet bruke i underkant
av 14 mill. kroner på Dublin-uttransporteringer i 2013.
Når det gjelder UDIs og PUs innspill om at ny saksgang
i klageprosessen og håndtering av begjæring om utsatt iverksetting
vil kunne føre til økte utgifter for mottakene, bemerker departementet
i proposisjonen at artikkel 27 (3) alternativ c synes som det minst
ressurskrevende alternativet blant de tre forordningen åpner for. Alternativ
c er også det som ligger nærmest dagens ordning.
Departementet legger til grunn at det mest sannsynlige
alternativet, som synliggjort i høringsnotatet, er at UDI vil komme
til å realitetsbehandle mellom 90 og 130 ekstra søknader per år,
og at omtrent 20 av disse sakene vil gjelde enslige, mindreårige
asylsøkere. På denne bakgrunn anslås de økte utgiftene over statsbudsjettet
knyttet til de direkte berørte områdene å utgjøre om lag 273 mill.
kroner per år. (Beløpet er korrigert til 217 mill. kroner i vedlagte
brev av 9. desember 2013 fra justis- og beredskapsminister Anders
Anundsen). Det fremkommer av proposisjonen at utgiftene vil realisere
seg fullt ut først etter en innfasing av tilskudd til bosetting og
integrering, dvs. det femte året etter ikrafttredelse av nytt regelverk.
I tillegg til dette kommer noen utgifter til representantordning
og tilskudd til grunnskoleopplæring for barn og unge i mottak.
Sammenliknet med høringsbrevet er det i tillegg lagt
inn årlige utgifter til uttransportering på om lag 1,4 mill. kroner.
I forbindelse med behandling av revidert nasjonalbudsjett
i 2013 ble det bevilget 4 mill. kroner til engangsinvesteringer
i IT-systemene.
Utgifter til saksbehandling i UDI, UNE og politiet
og politiets utgifter til uttransporteringer dekkes uten særskilte
bevilgningsøkninger til formålet. Øvrige utgifter til mottak og
diverse tilskudd til integreringstiltak vil bli håndtert ved innarbeidelse
i prognosene som legges til grunn for de aktuelle budsjettforslag.
Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Jan Bøhler, Stine Renate Håheim, Stein Erik Lauvås, Helga Pedersen,
og Eirik Sivertsen, fra Høyre, Frank J. Jenssen, Mudassar Kapur, Bjørn
Lødemel og Ingjerd Schou, fra Fremskrittspartiet, Mazyar Keshvari og
lederen Helge André Njåstad, fra Kristelig Folkeparti, Geir S. Toskedal, fra
Senterpartiet, Heidi Greni, fra Venstre, André N. Skjelstad, og
fra Sosialistisk Venstreparti, Karin Andersen, viser til
at formålet med Dublin-regelverket er å motvirke at asylsøkere som
kommer til Europa, blir henvist mellom stater uten å få søknaden
om beskyttelse behandlet. I tillegg ønsker man å forhindre at en
person søker beskyttelse i flere stater. Norsk deltakelse i Dublin-samarbeidet
er svært viktig for norsk asylpolitikk, og er en forutsetning for
norsk deltakelse i Schengen-samarbeidet.
Komiteen registrerer at den vedtatte
Dublin III-forordningen viderefører og videreutvikler Dublin II-forordningen,
og at formålet med den nye forordningen er å gjøre samarbeidet mellom medlemslandene
mer effektivt og styrke rettighetene til søkerne.
Komiteen merker seg også at Dublin
III-forordningen, i likhet med Dublin-konvensjonen og Dublin II-forordningen,
ikke regulerer vilkårene for å innvilge asyl. Norsk rett samt internasjonale
forpliktelser vil således fortsatt regulere hvem som skal gis asyl
i Norge.
Komiteen viser til at norsk godtakelse
av Dublin III-forordningen behandles i regjeringens Prop. 25 S (2013–2014),
jf. komiteens behandling av denne i Innst. 68 S (2013–2014).
Komiteen viser til at Dublin
III endrer begrepet «asylsøker» til «en som søker internasjonal
beskyttelse», og at dette omfatter både de med flyktningstatus og
subsidiær beskyttelse, og at definisjon av begge grupper er inntatt
i proposisjonen.
Komiteens medlemmer fra Venstre
og Sosialistisk Venstreparti mener at enslige mindreårige
asylsøkere som kommer til Norge. som hovedregel bør unntas fra å
returneres til første asylland, slik at de får behandlet søknaden sin
i Norge. Barn som søker asyl alene er en spesielt sårbar gruppe
og har derfor særlig behov for beskyttelse og omsorg. Disse
medlemmer viser til at EU-domstolen 6. juni 2013 fastslo
at overføring av enslige mindreårige søkere som ikke har fått realitetsbehandlet
sin søknad. kun kan skje om det finnes familiemedlemmer i en annen
medlemsstat. Disse medlemmer viser videre til instruks
GI-03/2013 (Instruks om tolkning av utlendingsloven § 32 – om når
Norge skal anses som ansvarlig for å behandle asylsøknader fra enslige,
mindreårige asylsøker som tidligere har søkt asyl i et annet land
i Dublin-samarbeidet) hvor Justisdepartementet skriver at:
«Dersom en enslig, mindreårig asylsøker har levert
asylsøknad i flere stater i Dublin-samarbeidet, og søkeren ikke
har familiemedlem i en annen medlemsstat, skal Dublin II-forordningens
artikkel 6 (2) forstås slik at det er den medlemsstaten hvor den
mindreårige søker beskyttelse og befinner seg som er ansvarlig for å
realitetsbehandle saken. Dette gjelder ikke dersom en søker som
nevnt ovenfor har fått avslag på sin asylsøknad etter realitetsbehandling
i en annen medlemsstat. I slike tilfeller kan UDI fatte vedtak om
overføring, jf. utlendingsloven § 32 første ledd bokstav b. Det
kreves ikke at avslagsvedtaket i den andre medlemsstaten er endelig.
Barnets beste skal være et grunnleggende hensyn i vurderingen. Instruksen
her gjelder praktiseringen av gjeldende Dublin-forordning artikkel
6 (2) frem til det tidspunkt Dublin III-forordningen eventuelt trer
i kraft i norsk rett. Instruksen vil da gjelde tilsvarende for praktiseringen
av Dublin III-forordningens artikkel 8 (4) og familiebegrepet i
artikkel 2 (g).»
Disse medlemmer understreker
betydningen av å se instruksen i sammenheng med artikkel 3(2) om
statenes plikt til ikke å sende personer tilbake til medlemsstater
hvor det er vesentlig grunn til å tro at det er systematiske mangler
i asylsystemet og dermed en risiko for at søkeren utsettes for inhuman
eller nedverdigende behandling.
Når det gjelder fastsettelse av hvilket
land som skal behandle søknaden, viser komiteens flertall,
alle unntatt medlemmet fra Sosialistisk Venstreparti, til at rettighetene
til enslige, mindreårige asylsøkere styrkes gjennom at statene oppfordres
til å legge «barnets beste» til grunn i Dublin-saker. En del av
denne vurderingen vil være muligheten for familiegjenforening, og
i Dublin III utvides kretsen av personer som den enslige, mindreårige
asylsøkeren skal gjenforenes med for å få søknaden behandlet fra
å omfatte blant andre foreldre og verge, til også å omfatte søsken,
onkler, tanter og besteforeldre.
Komiteens medlemmer fra Venstre
og Sosialistisk Venstreparti viser til at sammenlignet med
Dublin II-forordningen er enslige mindreårige asylsøkeres rettigheter
styrket i Dublin III-forordningen. Det uttales blant annet i fortalen
at hensynet til retten til familieliv og hensynet til barnets beste
bør være et grunnleggende hensyn i Dublin-saker. At barnets beste skal
være et grunnleggende hensyn følger også av artikkel 6. I barnets
beste-vurderingen oppfordres statene til å ta hensyn til «muligheten
for familiegjenforening, den mindreåriges velferd og sosiale utvikling,
sikkerhet og trygghet og den mindreåriges egne synspunkter.» Disse medlemmer viser
videre til at personkretsen som en enslig mindreårig asylsøker skal
gjenforenes med i en annen medlemsstat for å få søknaden behandlet,
er utvidet til også å omfatte søsken, onkler, tanter og besteforeldre.
Disse medlemmer understreker
betydningen av at søkere i en Dublin-prosess gis god informasjon
om sin situasjon. Disse medlemmer viser til at Redd
Barna i sin høringsuttalelse påpeker at mange enslige mindreårige
asylsøkere de har vært i kontakt med ikke er klar over at de har
en Dublin-sak eller ikke vet hva det innebærer. Barn må få informasjon
som gjør dem i stand til å forstå den situasjonen de er i, hvilke
rettigheter de har og hva som potensielt kan skje framover. EU-kommisjonen
skal lage en spesialbrosjyre for enslige mindreårige asylsøkere
om Dublin-regelverket, og disse medlemmer mener at
det også bør utvikles materiell og metoder som kan gi god og tilrettelagt
informasjon også til barn som kommer til Norge som asylsøkere sammen
med familien sin.
Komiteen viser videre
til at det inntas en ny bestemmelse i Dublin III som innebærer at
personer ikke kan sendes tilbake til medlemsland hvor det er vesentlig
grunn til å tro at det er systematiske mangler i asylsystemet og
ved mottaksforholdene, og dermed en risiko for at søkeren utsettes
for inhuman eller nedverdigende behandling.
Komiteen viser til at regjeringens
forslag til endringer i utlendingsloven tar sikte på å sikre at norsk
regelverk er i samsvar med den nye forordningen. I motsetning til
Dublin II, foreslås det en direkte henvisning til Dublin III-forordningen
i loven, slik at det klargjøres at denne gjelder som norsk lov.
Komiteen viser til at en gjennomføring
av Dublin III-forordningen i norsk rett krever enkelte lovendringer
av teknisk karakter. Proposisjonen inneholder ikke noe forslag om
endring av utlendingsloven § 98 annet ledd om oversending og utveksling
av opplysninger. Bestemmelsen har imidlertid en henvisning til Norges
forpliktelser etter Dublin-samarbeidet og henviser til gjeldende
§ 32 først ledd bokstav b (om at en søknad om beskyttelse kan nektes
realitetsbehandling når søkere kan kreves mottatt av et land som
deltar i Dublin-samarbeidet). Komiteen mener at nå
som det foreslås en ny gjennomføringsbestemmelse i § 32 fjerde ledd,
vil det være mest korrekt om § 98 henviser til gjennomføringsbestemmelsen,
og ikke til § 32 første ledd bokstav b. I høringsbrevet om lovendringene
var det foreslått en slik endring, og komiteen antar at
det beror på en feil at dette lovforslaget ikke er videreført i
lovproposisjonen. En slik henvisning vil for øvrig være i samsvar
med systematikken ellers i departementets forslag i Prop. L 26 (2013–2014)
og innebærer ingen materiell endring.
På den bakgrunn foreslår komiteen å
endre utlendingsloven § 98 annet ledd første punktum, slik at det
i henvisningen til § 32 ikke lenger vises til annet ledd bokstav
b, men til nytt fjerde ledd.
Komiteen viser til at Dublin
III innebærer at spørsmål om utsatt iverksettelse av vedtak om overføring
til en annen medlemsstat skal behandles av en domstol eller et domstollignende
organ, og at det oppsettes tre ulike alternativer for medlemslandenes
behandling av slike saker. Komiteen registrerer at
dette er et av de forholdene som er bredest behandlet i høringsrunden,
og at departementet etter en samlet vurdering lander på det alternativet
som innebærer at søkeren selv må begjære utsatt iverksetting, og
at overføring til annet land ikke kan gjennomføres før Utlendingsnemnda,
som domstollignende organ, har tatt stilling til begjæringen eller
behandlet klagen på vedtaket, og at beskrivelse av dette er inntatt
i loven.
Når det gjelder grunnlag for fengsling av søkere som
kan komme til å unndra seg overføring til et annet medlemsland,
registrerer komiteen at det i høringsrunden gis uttrykk
for til dels ulike vurderinger av hvordan gjeldende norsk rett,
som åpner for fengsling dersom det er «konkrete holdepunkter for
å anta» at søkeren vil unndra seg iverksetting av overføring, er
å forstå i forhold til Dublin III-forordningens ordlyd om at det
må foreligge «vesentlig unndragelsesfare». Komiteen viser
til at departementet legger til grunn at «konkrete holdepunkter»
kan være egnet til å presisere når unndragelsesfaren kan karakteriseres
som «vesentlig», men at departementet etter en vurdering av hensynet
til praksisutvikling i andre medlemsland og EU-domstolen likevel
velger å foreslå et tillegg i loven som presiserer at fengsling
med sikte på Dublin-overføring bare kan skje ved vesentlig unndragelsesfare.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti viser
til at Dublin III-forordningen artikkel 28 (1) slår fast at en utlending
ikke kan holdes fengslet utelukkende med den begrunnelse at vedkommende
er gjenstand for Dublin-prosedyre, og at fengsling bare skal skje dersom
mindre inngripende tvangsmidler ikke vil være tilstrekkelig. Dette
medlem viser videre til at både Politiets utlendingsenhet
(PU) og Norsk organisasjon for asylsøkere (NOAS) i sine høringsuttalelser
mener forordningen stiller strengere vilkår for fengsling (vesentlig
unndragelsesfare) enn det som følger av utlendingsloven § 106 første
ledd bokstav b (konkrete holdepunkter for å anta). Dette
medlem er enig i PU og NOAS sin vurdering om at beviskravet
i forordningen er høyere enn etter utlendingsloven, og dette
medlem mener at terskelen for å fengsle med sikte på Dublin-overføring
derfor skal være høyere.
Komiteen viser til
at Dublin III innebærer at det oppstilles frister for hhv. overtakelse
og tilbaketakelse av søkere mellom stater, og at søkere ikke selv
skal dekke reiseutgifter til en Dublin-overføring mellom stater. Komiteen viser til
at sistnevnte moment også foreslås inntatt direkte i loven.
Videre viser komiteen til at
Dublin III oppsetter regler for varighet av fengsling i forbindelse med
anmodning om overtakelse/tilbaketakelse, og frister for anmodning
om overtakelse/tilbaketakelse i denne sammenheng. Komiteen registrerer
at regjeringen har vurdert det som lite hensiktsmessig å innta hele
de aktuelle bestemmelsene i loven, men heller innta en tydelig henvisning
til disse reglene som i loven.
Komiteen registrerer at Dublin
III endrer den personkrets som man forplikter å forene enslige, mindreårige
asylsøkere med, det innføres nye oppgaver, kortere frister og grundigere
utredninger, og at departementet legger til grunn at dette får konsekvenser
for ressursbruken i hele utlendingsfeltet. Komiteen registrerer
videre at departementet anser det som «en sannsynlig konsekvens
av gjennomføring av Dublin III-forordningen» at noen flere utlendinger
vil kunne anføre tilknytning til Norge heller enn andre land i Europa. Komiteen viser
til vedlagte brev fra justis- og beredskapsministeren av 9. desember
2013 om korrigering av feil. Komiteen forutsetter
at regjeringen sikrer at utlendingsforvaltningen er i stand til
å håndtere endringene som følger av Dublin III.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti viser
til at både NOAS og Advokatforeningen i sine høringsuttalelser påpeker at
salærsatsen i Dublin-saker er for lav fordi det er behov for mer
enn to timers arbeid for å gi forsvarlig rettshjelp. Dette understøttes
av evalueringen av advokatordningen utført av Oxford Research. Dette
medlem ber derfor regjeringen om å øke salærsatsen i disse
sakene.
Komiteen mener regjeringens
forslag til endring av utlendingsloven innebærer en fornuftig implementering
av Dublin III i lovverket, og støtter endringsforslagene.
Komiteen har for øvrig ingen
merknader, viser til proposisjonen og rår Stortinget til å gjøre
følgende
vedtak til lov
om endringer i utlendingsloven (gjennomføring av Dublin
III-forordningen)
I
I lov 15. mai 2008 nr. 35 om utlendingers adgang til
riket og deres opphold her gjøres følgende endringer:
§ 32 skal lyde:
§ 32 Internasjonalt samarbeid
mv. om behandling av søknader om opphold av beskyttelsesgrunner
En søknad om oppholdstillatelse etter § 28 kan nektes realitetsbehandlet
dersom søkeren
a. har fått asyl eller annen form for beskyttelse
i et annet land,
b. kan kreves mottatt av et annet land som deltar i Dublin-samarbeidet, jf.
fjerde ledd,
c. kan kreves mottatt av en annen nordisk stat etter reglene
i den nordiske passkontrolloverenskomsten,
d. har reist til riket etter å ha hatt opphold i en stat eller
et område hvor utlendingen ikke var forfulgt, og hvor utlendingen
vil få en søknad om beskyttelse behandlet.
I tilfeller som nevnt i første ledd bokstav b, c og d skal
søknaden om oppholdstillatelse etter § 28 likevel tas til realitetsbehandling
dersom utlendingen har en tilknytning til riket som gjør at Norge
er nærmest til å realitetsbehandle den. Kongen kan gi nærmere regler
i forskrift om når en søknad som faller inn under første ledd, skal
realitetsbehandles.
Adgangen til å nekte realitetsbehandling etter første ledd
gjelder likevel ikke dersom § 73 er til hinder for det.
Europaparlaments- og rådsforordning (EU) nr. 604/2013
(Dublin III-forordningen) gjelder som norsk lov. Forordningen fastsetter
kriterier og mekanismer for å avgjøre hvilken medlemsstat som er
ansvarlig for behandlingen av en søknad om internasjonal beskyttelse
som fremlegges i en medlemsstat av en tredjelandsborger eller en
statsløs person.
§ 90 annet ledd nytt fjerde punktum skal lyde:
Dersom utlendingen har fått vedtak om overføring
til et annet land i medhold av Dublin III-forordningen, jf. § 32
fjerde ledd, og vedkommende har begjært utsatt iverksetting, kan
ikke vedtaket iverksettes før Utlendingsnemnda har tatt stilling
til begjæringen om utsatt iverksetting eller behandlet klagen på vedtaket.
§ 91 nytt niende ledd skal lyde:
Bestemmelsen gjelder ikke for utlendinger som overføres
fra Norge til et annet land i henhold til Dublin III-forordningen,
jf. § 32 fjerde ledd.
§ 98 annet ledd første punktum skal lyde:
I den utstrekning Norge er forpliktet til det som deltaker
i Schengensamarbeidet, jf. § 9 annet ledd, og Dublin-samarbeidet, jf.
§ 32 fjerde ledd, kan utlendingsmyndighetene uten hinder
av taushetsplikt oversende opplysninger om enkeltpersoner til myndighetene
i land som deltar i samarbeidet, som ledd i eller til bruk ved behandlingen
av saker om grensekontroll, visum, bortvisning, utvisning, beskyttelse etter
reglene i kapittel 4, vern mot utsendelse etter kapittel 9 eller
oppholdstillatelse.
§ 100 tredje ledd skal lyde:
For behandling av fingeravtrykk i henhold til Dublin-samarbeidet,
jf. § 32 fjerde ledd, gjelder reglene i § 101.
§ 101 første ledd skal lyde:
Som ledd i Dublin-samarbeidet, jf. § 32 fjerde ledd,
kan fingeravtrykk tas av en utlending som har fylt 14 år, og som
a. søker oppholdstillatelse etter § 28,
b. uten å bli bortvist blir anholdt i forbindelse med ulovlig
passering av en ytre Schengengrense, eller
c. oppholder seg ulovlig i riket.
§ 102 a første ledd bokstav f skal lyde:
f) lette anvendelsen av Dublin III-forordningen,
jf. § 32 fjerde ledd, og
§ 106 første ledd bokstav b skal lyde:
b) det er konkrete holdepunkter for å anta at
utlendingen vil unndra seg iverksettingen av et vedtak som innebærer
at utlendingen plikter å forlate riket. Pågripelse og fengsling
kan også skje dersom det er vesentlig fare for at utlendingen vil unndra
seg iverksettingen av et vedtak som innebærer at utlendingen skal
overføres til et annet europeisk land i medhold av Dublin-samarbeidet,
jf. § 32 fjerde ledd,
§ 106 nytt femte ledd skal lyde:
Når en utlending er fengslet etter første ledd
bokstav b annet punktum, gjelder særskilte frister for gjennomføring
av Dublin-prosedyrer, jf. Dublin III-forordningen artikkel 28 nr.
3, jf. § 32 fjerde ledd.
II
Loven trer i kraft fra den tid Kongen bestemmer.
Jeg viser til Prop. 26
L (2013-2014) Endringer i utlendingsloven (gjennomføring av Dublin
III-forordningen)samt Prop 25 S (2013-2014) Samtykke
til godtakelse av endring av avtale av 19. januar 2001 mellom Norge
og Island og EF om kriterier og mekanismer for å avgjøre hvilken stat
som er ansvarlig for behandlingen av en asylsøknad som fremlegges
i Norge, Island eller en medlemsstat, ved innlemmelse av Dublin
III-forordningen og Eurodac-forordningen av 26. juni 2013.
Under kap. 5 i Prop. 26 L (2013-2014) og kap.
7 i Prop. 25 S (2013-2014) anslås årlige merutgifter på 273 mill.
kroner fra og med femte året etter ikrafttredelsen av nytt regelverk,
gitt de forutsetninger som det for øvrig er redegjort for i både
proposisjonen og høringsbrevet.
En nærmere gjennomgang av forutsetningene for
anslaget viser at det ved en inkurie er lagt til grunn en for høy
faktor på forventet antall påfølgende familiegjenforeningssaker.
Konsekvensen er at anslaget, gitt øvrige forutsetninger, er om lag
56 mill. kroner for høyt. Det vil si at anslaget burde vært på om
lag 217 mill. kroner per år. Feilen påvirker ikke Regjeringens forslag
til 2014-budsjett.
Det presiseres fortsatt at det er stor usikkerhet knyttet
til hvor store de økonomiske konsekvensene reelt sett vil bli, noe
som særlig knytter seg til hvor mange flere realitetsbehandlede saker
det vil bli per år og hvor høy innvilgelsesprosent det til enhver
tid er.
Oslo, i kommunal- og forvaltningskomiteen, den 10. desember 2013
Helge André Njåstad
|
Frank J. Jenssen
|
leder
|
ordfører
|