Å ta vare på naturmangfoldet er blant de største globale
miljøutfordringene i vår tid. Et aktivt friluftsliv har stor betydning
for helse og trivsel og er en av forutsetningene for at mennesker
skal bli glad i naturen og få forståelse for miljøvern og økologisk
bærekraftig utvikling. Tilskudd er et viktig virkemiddel for å nå
de nasjonale målene knyttet til naturmangfold og friluftsliv. Frivillige,
både privatpersoner og foreninger, lag og organisasjoner, er sentrale
aktører innenfor friluftsliv og for bevaring av naturmangfold. Tilskudd
til sikring av friluftsområder og til friluftslivstiltak skal gi
befolkningen tilgang på friluftsområder og styrke allmennhetens
interesse for friluftsliv. For vilt- og fiskeressursene blir tilskudd
brukt til aktiviteter og til å styrke forvaltningskunnskap. Tilskudd
skal sikre skjøtsel og forvaltning av prioriterte arter og utvalgte naturtyper.
Tilskuddsordningene i undersøkelsen utgjorde 252 mill. kroner i
2012 og 168 mill. kroner i 2013, jf. Prop. 1 S (2012–2013) for Miljøverndepartementet.
Målet med undersøkelsen har vært å vurdere i hvilken
grad tilskudd til naturmangfold og friluftsliv bidrar til god måloppnåelse
og blir forvaltet i samsvar med Stortingets vedtak og forutsetninger.
Undersøkelsen omfatter perioden 2009–2012.
Miljøverndepartementet har det overordnede ansvaret
for friluftslivspolitikken og for å sikre naturmangfoldet. Direktoratet
for naturforvaltning har det utøvende ansvaret. I tillegg har både Fylkesmannen
og fylkeskommunen sentrale oppgaver i tilskuddsforvaltningen for
naturmangfold og friluftsliv.
Rapporten ble forelagt Miljøverndepartementet ved
brev 20. februar 2013. Departementet har i brev 20. mars 2013 gitt
kommentarer til rapporten. Kommentarene er i hovedsak innarbeidet i
rapporten og i Riksrevisjonens dokument.
Svakheter i rapportering
og manglende evaluering gir mangelfull informasjon om måloppnåelse.
Tilskuddsforvaltningen er i liten grad
i samsvar med prinsipper for god forvaltningsskikk.
Tilskuddsordningene gir økt aktivitet og
merverdi.
Etter reglement for økonomistyring i staten
er mål- og resultatstyring et overordnet styringsprinsipp. Departementet
skal i det årlige tildelingsbrevet følge opp Stortingets vedtak
og forutsetninger. Departementet skal videre sikre at forvaltningen
av tilskuddsordninger er organisert på en effektiv og hensiktsmessig
måte.
Tilskudd er ett av flere virkemidler for å nå
de nasjonale målene. Hver enkelt tilskuddsordning kan rette seg
mot flere av målene. I 2013 utgjør tilskuddsmidler om lag 30 prosent
av den samlede bevilgningen til naturmangfold og friluftsliv. Det
framgår ikke av tildelingsbrevet fra Miljøverndepartementet til
Direktoratet for naturforvaltning hvordan tilskudd som virkemiddel
skal bidra til at de nasjonale målene nås.
Departementet har i liten grad rapportert hvordan
tilskuddsordningene bidrar til måloppnåelse i budsjettproposisjonen.
I budsjettproposisjonen for 2013 er det rapportert om ressursbruken
på ordningene. En gjennomgang av styringsdokumentasjonen viser at
departementet ikke innhenter informasjon om måloppnåelse. Tilsvarende
brukes rapporteringen som Direktoratet for naturforvaltning innhenter
fra fylkesmenn og fylkeskommuner, i liten grad til å analysere måloppnåelse
for de ulike tilskuddsordningene.
Kvaliteten i rapporteringen fra fylkesmenn og fylkeskommuner
varierer. Det er også svakheter i direktoratets kontroll med at
tilskuddsmidlene brukes etter hensikten.
Tilskuddsordningen til prioriterte arter og
utvalgte naturtyper ble opprettet i 2010 og har ikke blitt evaluert.
De andre tilskuddsordningene i undersøkelsen er i liten grad evaluert.
Konsekvensen av svakheter i rapporteringen om måloppnåelse og manglende
evaluering er at departementet ikke har informasjon om tilskuddsordningene
er innrettet målrettet og effektivt. Departementet mangler dermed
et helhetlig grunnlag for å vurdere hvordan ordningene bidrar til
nasjonale mål.
Riksrevisjonen mener at Miljøverndepartementet
bør innhente informasjon om tilskuddsordningene er innrettet målrettet
og effektivt, og om midlene brukes etter hensikten. Riksrevisjonen forutsetter
videre at Direktoratet for naturforvaltning sikrer pålitelig rapportering
fra fylkesmennene og fylkeskommunene om resultatene av tiltak som
får tilskudd, og bruker rapporteringen til å vurdere graden av måloppnåelse.
Det følger av forvaltningsloven og ulovfestede forvaltningsrettslige
prinsipper at saksbehandlingen skal være saklig og objektiv, og
at det skal være likebehandling. Tilskudd skal i henhold til bestemmelsen
for økonomistyring i staten kunngjøres slik at hele målgruppen nås.
Samtlige tilskuddsordninger på miljøområdet kunngjøres
på departementets hjemmesider. Tilskudd til friluftsliv og naturforvaltning kunngjøres
også på nettsidene til Direktoratet for naturforvaltning. I tillegg
gjør fylkesmennene og fylkeskommunene på ulike måter tilskuddsordningene
kjent.
Tilskudd til friluftslivstiltak skal brukes
til å fremme friluftslivet som utgangspunkt for gode helsevaner
og miljøholdninger, i første rekke rettet mot barn, unge, funksjonshemmede
og etniske minoriteter. Undersøkelsen viser at rundt en tredel av
midlene i 2011 gikk til barn og unge. De to andre prioriterte målgruppene
for friluftslivstilskudd – funksjonshemmede og etniske minoriteter
– nås i liten grad gjennom tilskuddet. Samlet sett gikk 12 prosent
av midlene til målrettede tiltak for disse gruppene. Dette viser
at selv om tilskuddene er utlyst etter regelverket, har ikke forvaltningen
lyktes i å nå de prioriterte gruppene. Riksrevisjonen vil framheve
at det kan kreve ekstra innsats å nå gruppene Stortinget har prioritert.
Tilskuddsmottakere som får avslag eller mindre midler
enn det er søkt om, skal få en begrunnelse. Etter forvaltningsloven
har disse rett til å klage på vedtaket. Undersøkelsen viser at tilskuddsforvaltningen
i liten grad er i samsvar med prinsipper for god forvaltningsskikk.
Dette gjelder spesielt saksbehandlingstid, begrunnelse for vedtak
og opplysning om klageadgang.
Søkere til tilskuddsordningene får sjelden svar innen
fastsatt frist. For tilskudd til viltformål i 2011 fikk bare én
prosent av søkerne til Fylkesmannen og 22 prosent av søkerne til
fylkeskommunen svar innen fristen. 69 prosent av søkerne fikk svar
fem uker eller mer etter fristen. Dette gir uforutsigbarhet for
søkerne og kan føre til at tiltak ikke blir gjennomført som planlagt.
Fylkesmennene og fylkeskommunene oppgir sen utbetaling av midler
fra direktoratet og kapasitetshensyn som viktige årsaker til at
fristen ikke nås.
Mange avslag eller avkortinger av søknadsbeløp blir
ikke begrunnet. Av dem som fikk avkortet søknadsbeløpet på vilttilskudd
i 2011, fikk tre av fire ingen begrunnelse for avkortingen. 44 prosent
av dem som søkte om vilttilskudd og fikk avslag eller avkorting
av søknadsbeløpet, ble ikke informert om klageadgangen. Direktoratet
opplyser heller ikke om klageadgang ved avkorting eller avslag på
søknad.
Riksrevisjonen finner at Miljøverndepartementet
og Direktoratet for naturforvaltning ikke i tilstrekkelig grad har
sikret at tilskuddsforvaltningen er i samsvar med prinsipper for
god forvaltningsskikk.
Tilskuddsmidlene genererer betydelig aktivitet og
utløser dugnadsinnsats. Tildelte midler har en mobiliserende effekt
og er ofte en forutsetning for at tiltakene blir gjennomført. I
mange tilfeller utløser små midler stor aktivitet.
FNs konvensjon om biologisk mangfold forutsetter
at forvaltningen skal være kunnskapsbasert. Kartlegging av prioriterte
arter og utvalgte naturtyper er en forutsetning for å vurdere hvilke områder
som bør prioriteres for tilskudd. Rundt en tredel av fylkesmennene
opplyser at de ikke får kartlagt der det er behov. Dette gir risiko
for at verdifulle områder ikke får tildelt tilskudd på grunn av
manglende kunnskap om hvilken betydning områdene har for naturmangfoldet.
Tilskuddet til utvalgte naturtyper gjør det
mulig for tilskuddsmottakerne å skjøtte aktuelle områder slik at
naturmangfoldet blir ivaretatt. Som for andre tilskudd er skjøtsel
av utvalgte naturtyper, som slåttemark og kystlynghei, avhengig av
tilskuddsmottakere som ønsker å iverksette tiltak. Ulikt andre tilskudd
er måloppnåelsen avhengig av at tiltakene utføres der kartlegging har
identifisert behov for tiltak. Tilskudd til prioriterte arter og
utvalgte naturtyper er derfor et sårbart virkemiddel.
Riksrevisjonen ser positivt på at tilskuddsmidlene
bidrar til økt aktivitet og merverdi, men på grunn av mangelfull
kartlegging av behov for tiltak er det risiko for at tilskudd til
prioriterte arter og utvalgte naturtyper ikke gir god måloppnåelse.
Riksrevisjonen anbefaler at Miljøverndepartementet
styrker styringsinformasjonen
om tilskuddsordningene slik at Stortinget får kunnskap om måloppnåelse
gjennom evaluering og forbedret resultatrapportering
sørger for bedre kvalitet i saksbehandling
av tilskuddene enten den skjer i Direktoratet for naturforvaltning
eller hos fylkesmennene eller fylkeskommunene
Statsråden er glad for at Riksrevisjonens undersøkelse
viser at tilskuddsordningene gir økt aktivitet og merverdi.
Statsråden ser evaluering som et klart forbedringspunkt
og vil iverksette tiltak for å sikre at miljøvernforvaltningen gjennomfører
evalueringer vesentlig hyppigere enn i dag og i samsvar med føringene
i Økonomibestemmelsene. Dette vil være nyttig for å innhente sikrere
informasjon om måloppnåelse og resultater. Han vil vurdere å ta
inn føringer på hvilke tilskuddsordninger som skal evalueres i tildelingsbrevet
til miljøetatene for 2014.
Statsråden påpeker at rapporteringen for den
enkelte tilskuddsordning er innført fra og med Prop. 1 S (2012–2013)
og opplyser at departementet vil arbeide videre med å forbedre rapporteringen.
Statsråden ser at rapporteringen fra fylkesnivå, til Direktoratet
for naturforvaltning og videre til departementet kan struktureres
og systematiseres på en bedre måte.
Når det gjelder hvordan de enkelte tilskuddsordningene
bidrar til oppnåelsen av de nasjonale miljømålene, opplyser statsråden
at de arbeider videre med dette. Han understreker at det er krevende
å måle det eksakte bidraget fra den enkelte ordning på langsiktige,
nasjonale mål i ett budsjettår, særlig fordi en del faktorer som
påvirker resultatoppnåelsen ligger utenfor departementets kontroll.
Statsråden understreker at departementet vil arbeidet for å identifisere virkemidlenes
bidrag til de nasjonale målene på en bedre måte enn i dag. I arbeidet
vil departementet blant annet se nærmere på hvordan andre departementer
har løst dette, og om deres erfaringer kan brukes innenfor miljøforvaltningen.
Statsråden tar Riksrevisjonens kritikk av mangler
i saksbehandlingen av tilskuddene alvorlig. Tildelingsbrevene til
Miljødirektoratet for 2014 vil inneholde presiseringer av at rutinene
må bli i samsvar med god forvaltningsskikk og hva dette konkret
innebærer. Departementet vil i tillegg be miljøetatene presisere
disse standardene ovenfor fylkesmenn og fylkeskommuner.
Departementet har i tillegg startet en gjennomgang
av reglene for tilskuddsordningene på naturforvaltnings- og friluftslivsområdet.
Målet er at nye regler skal iverksettes fra nyttår.
Statsråden viser til at Riksrevisjonens undersøkelse
indikerer at enkelte prioriterte målgrupper for friluftlivsmidlene
ikke nås til tross for at utlysningspraksis er i samsvar med regelverket. Statsråden
opplyser at departementet vil se nærmere på mulighetene for å forbedre kunngjøringen
for å nå spesielle målgrupper.
Riksrevisjonen har ingen ytterligere merknader
i saken.
Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Jette F. Christensen, Gunvor Eldegard og lederen Martin Kolberg, fra
Høyre, Erik Skutle og Michael Tetzschner, fra Fremskrittspartiet, Kenneth
Svendsen og Helge Thorheim, fra Kristelig Folkeparti, Hans Fredrik Grøvan,
fra Senterpartiet, Per Olaf Lundteigen, fra Venstre, Abid Q. Raja, fra
Sosialistisk Venstreparti, Karin Andersen, og fra Miljøpartiet De
Grønne, Rasmus Hansson, viser til Dokument 3:13 (2012–2013)
Riksrevisjonens undersøkelse av tilskudd til naturmangfold og friluftsliv.
Komiteen viser til at det i Riksrevisjonens
undersøkelse av tilskudd til naturmangfold og friluftsliv innledningsvis
pekes på to ulike sett av mål som måloppnåelse innenfor naturforvaltningen
kan vurderes på grunnlag av. Disse blir innledningsvis i rapporten
henholdsvis betegnet (1) overordnet målsetting, det vil si nasjonale
mål, knyttet opp mot internasjonale forpliktelser, lovgivers intensjoner
etc., innenfor de sju resultatområdene (jf. Prop. 1 S (2011–2012) Miljøverndepartementet)
som undersøkelsen omfatter; og (2) mål knyttet til tilskuddsordningene.
Komiteen viser til at de overordnete
målene for miljøpolitikken er uttrykt i St.meld. nr. 26 (2006–2007)
Regjeringens miljøpolitikk og rikets miljøtilstand. Målsettingen
om en kunnskapsbasert, langsiktig naturforvaltning står sentralt
som overordnet mål. I Dokument 3:13 (2012–2013) blir de overordnete
målsettingene innenfor de aktuelle ansvarsområdene kort gjengitt,
mens det meste av rapporten tar for seg måloppnåelse i forhold til
den andre formen for mål, det vil si i hvilken grad målene som er
knyttet til tilskuddsordningene, blir oppfylt.
Komiteen viser videre til at
Riksrevisjonens rapport har som formål å vurdere om tilskudd til naturmangfold
og friluftsliv bidrar til god måloppnåelse innenfor disse ansvarsområdene. Rapporten
konkluderer med at
(1) svakheter i rapportering og manglende evaluering
gir mangelfull informasjon om måloppnåelse;
(2) tilskuddsforvaltningen i liten grad er i
samsvar med prinsipper for god forvaltningsskikk;
(3) tilskuddsordningene gir økt aktivitet og merverdi.
Komiteen viser til at Riksrevisjonen
peker på vesentlige svakheter ved dagens tilskuddsforvaltning innenfor
alle de områdene rapporten omhandler, eksemplifisert ved saksbehandlingen
innenfor viltforvaltningen, som på mange punkter unnlater å oppfylle
gjeldende kvalitetskrav til offentlig forvaltningsskikk. Komiteen slutter
seg til den velbegrunnete kritikken på disse punktene og påpeker
at det er viktig at forvaltningspraksis forbedres vesentlig.
Komiteen viser videre til at
Riksrevisjonen i rapporten vurderer måloppnåelse nesten utelukkende
i forhold til mål knyttet til tilskuddsordningene, mens det i rapporten
ikke drøftes hvorvidt målene som er knyttet til tilskuddsordningene
er relevante for å nå de overordnete målene.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmet fra Senterpartiet, er tilfredse med at Riksrevisjonen
har undersøkt hvorvidt tilskudd til naturmangfold og friluftsliv
bidrar til å oppnå de overordnede målsettingene på feltet. Flertallet er
enige med Riksrevisjonen i at naturmangfoldet er blant de største
globale miljøutfordringene i vår tid. Likeledes mener flertalletat friluftsliv har stor betydning for
å øke forståelse for økologisk bærekraftig utvikling.
Flertalletunderstreker
at det er viktig at formålet i lovtekstene må være sentrale i alle
undersøkelser av om grunnleggende målsettinger er nådd og følges
opp. Flertallet slutter seg ikke til saksordførers
anbefalinger, da flertallet mener dette ligger utenfor
kontroll- og konstitusjonskomiteens mandat. Flertallet vil derfor
overlate til fagkomiteen å vurdere hva slags tiltak som bør iverksettes
fremover.
Flertallet mener departementet
i sitt svar har vist at de har tatt Riksrevisjonens funn og anbefalinger
på alvor og at disse vil bli fulgt opp.
Flertallet viser til at Riksrevisjonen
ser positivt på at tilskuddsmidlene bidrar til økt aktivitet og
merverdi. Flertallet mener at Norge bør styrke innsatsen
for å oppfylle FNs konvensjon om biologisk mangfold og at dette
skal gjøres gjennom en kunnskapsbasert forvaltning. Flertallet er
derfor bekymret for at mangelfull kartlegging av prioriterte arter
og utvalgte naturtyper, slik Riksrevisjonen konstaterer, gir risiko for
at tilskudd til prioriterte arter og utvalgte naturtyper ikke gir
god måloppnåelse. Flertallet mener derfor kartlegging
av prioriterte arter og utvalgte naturtyper bør intensiveres betydelig,
parallelt med at tilskudd til bevaring og forvalting videreføres.
Flertallet viser til at menneskelig
påvirkning fører til at arter forsvinner i et stadig høyere tempo.
Hastigheten er i dag mellom hundre og tusen ganger høyere enn det
naturlige utryddelsesgjennomsnittet. Minst ti prosent av jordas
dyre- og plantearter kan forsvinne innen 25 år. Miljødirektoratet
antar at omkring 60 000 arter finnes i Norge, og mange av disse
er fortsatt ikke påvist. Rundt 21 000 norske arter er vurdert ut fra
hvor truet de er, og 4 599 av disse er med i Norsk rødliste for
arter 2010. 2 398 arter er klassifisert som truete arter. Flertallet understreker
derfor at det er tidskritisk å gjennomføre tiltak for å redusere
tap av biologisk mangfold, og at kunnskapshull på ingen måte kan
brukes som argument for å avvente tiltak eller redusere bruk av midler
og virkemidler på dette området.
Flertallet har merket seg Riksrevisjonens
anbefalinger om at Miljøverndepartementet bør styrke styringsinformasjonen
om tilskuddsordningene til naturmangfold og friluftsliv, samt sørge
for bedre kvalitet i saksbehandlingen av tilskuddene, og er tilfreds
med departementets redegjørelse for oppfølging av dette.
Et annet flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Venstre, Sosialistisk
Venstreparti og Miljøpartiet De Grønne, viser til den grundige
gjennomgangen saksordfører har av hva som ligger til grunn for overordnede
mål i miljøpolitikken og er enige i understrekingen av at både målene
og forvaltningen må være kunnskapsbasert og langsiktig.
Dette flertalletmener
videre at arbeidet med å lage handlingsplaner for truede arter og
fastsette forskrifter og handlingsplaner for forvaltning av utvalgte
naturtyper er viktige virkemidler.
Komiteens medlem fra Senterpartietviser til at dette medlem i
sine merknader til dokumentet konkluderer med at gjeldende praksis
for forvaltning av tilskuddsmidler til naturmangfold og friluftsliv
er basert på uegnete kriterier for måloppnåelse og mangler det helhetsperspektivet
som er nødvendig for å støtte opp under det overordnete formålet
om en kunnskapsbasert naturforvaltning. Resultatet er ikke en kunnskapsbasert
naturforvaltning, men et kunnskapsløst styringssystem.
Dette medlem mener det snevre
perspektivet på måloppnåelse er en svært betydningsfull svakhet
ved Riksrevisjonens rapport. Dette medlem mener at
et hovedproblem med dagens forvaltning av tilskuddsordningene innenfor
det aktuelle feltet er mangel på samsvar mellom mål knyttet til
tilskuddsordningene og de overordnete målsettingene, slik de kommer
til uttrykk i naturmangfoldloven (lov om forvaltning av naturens
mangfold). Dette medlem har valgt å belyse denne
grunnleggende kritikken med en gjennomgang av hvordan virkemidlene
prioriterte arter og utvalgte naturtyper, som er hjemlet i naturmangfoldloven,
har blitt benyttet.
Komiteens medlem fra Senterpartiet viser
til at et gjennomgående prinsipp i forvaltningen av norsk natur,
klart uttrykt i St.meld. nr. 42 (2000–2001) Biologisk mangfold (som
var en oppfølging av FN-konvensjonen om biologisk mangfold, ratifisert
av Norge i 1993), seinere bekreftet i Innst. S. nr. 206 (2001–2002),
jf. St.meld. nr. 42 (2000–2001), er at forvaltningen skal være kunnskapsbasert.
Dette medlem viser videre til
at det i Innst. S. nr. 206 (2001–2002), jf. St.meld. nr. 42 (2000–2001),
ble foreslått at det burde etableres et kunnskapsbasert forvaltningssystem
for biologisk mangfold, med tre innsatsområder: (1) Nasjonalt program
for kartlegging og overvåking; (2) samordning av juridiske og økonomiske virkemidler;
og (3) Tiltak for å styrke informasjon, forskning og kompetanse.
Det sentrale tiltaket innenfor det tredje innsatsområdet (3) var opprettelsen
av Artsdatabanken i 2005 som en uavhengig kunnskapsleverandør til
naturmangfoldssektoren, plassert under Kunnskapsdepartementet.
Dette medlem viser til at prinsippet
om en kunnskapsbasert naturforvaltning går som en rød tråd gjennom
de siste tjue årenes overordnete styringsdokumenter innenfor naturmangfoldsområdet,
og er derfor også klart uttrykt i § 8 (kunnskapsgrunnlaget) i lov
om forvaltning av naturens mangfold (naturmangfoldloven), vedtatt
i 2009:
«Offentlige beslutninger som berører naturmangfoldet
skal så langt det er rimelig bygge på vitenskapelig kunnskap om
arters bestandssituasjon, naturtypers utbredelse og økologiske tilstand,
samt effekten av påvirkninger. Kravet til kunnskapsgrunnlaget skal
stå i et rimelig forhold til sakens karakter og risiko for skade
på naturmangfoldet.
Myndighetene skal videre legge
vekt på kunnskap som er basert på generasjoners erfaringer gjennom
bruk av og samspill med naturen, herunder slik samisk bruk, og som
kan bidra til bærekraftig bruk og vern av naturmangfoldet.»
Dette medlem viser også til at
naturmangfoldlovens formål, formulert i § 1, er:
«Lovens formål er at naturen med dens biologiske,
landskapsmessige og geologiske mangfold og økologiske prosesser
tas vare på ved bærekraftig bruk og vern, også slik at den gir grunnlag
for menneskenes virksomhet, kultur, helse og trivsel, nå og i fremtiden,
også som grunnlag for samisk kultur.»
Videre viser dette medlem til
at virkemidlene prioriterte arter og utvalgte naturtyper skal bidra til
å oppfylle generelle forvaltningsmål, for arter i § 5 (forvaltningsmål
for arter) og for naturtyper i § 4 (forvaltningsmål for naturtyper
og økosystemer). Ordlyden i disse paragrafene er:
«§ 5. (forvaltningsmål for arter)
Målet
er at artene og deres genetiske mangfold ivaretas på lang sikt og
at artene forekommer i levedyktige bestander i sine naturlige utbredelsesområder.
Så langt det er nødvendig for å nå dette målet ivaretas også artenes
økologiske funksjonsområder og de øvrige økologiske betingelsene
som de er avhengige av. (…)»
«§ 4. (forvaltningsmål
for naturtyper og
økosystemer)
Målet er at mangfoldet av naturtyper
ivaretas innenfor deres naturlige utbredelsesområde og med det artsmangfoldet
og de økologiske prosessene som kjennetegner den enkelte naturtype. Målet
er også at økosystemers funksjoner, struktur og produktivitet ivaretas
så langt det anses rimelig.»
Dette medlem viser videre til
at naturmangfoldloven § 23 (prioriterte arter) inneholder følgende
bestemmelser om virkemidlet prioriterte arter:
Ǥ 23. (prioriterte arter)
Kongen
i statsråd kan ved forskrift utpeke nærmere angitte arter som prioritert.
Ved avgjørelsen legges vesentlig vekt på om
a) arten har
en bestandssituasjon eller bestandsutvikling som strider mot målet
i § 5 første ledd,
b) arten har en vesentlig andel av sin
naturlige utbredelse eller genetiske særtrekk i Norge, eller
c) det er internasjonale forpliktelser
knyttet til arten.
I sjø anvendes bestemmelsen
i første ledd bokstav b bare i særlige tilfeller. Når det foreligger dokumentasjon
for at en art etter vitenskapelige kriterier antas å ha en tilstand
eller utvikling som vesentlig strider mot målet i § 5 første ledd,
skal myndighetene etter loven - av eget tiltak eller etter krav
fra en organisasjon eller andre med rettslig interesse - vurdere
om det bør treffes vedtak etter første ledd. Departementet kan ved
forskrift avgjøre at en prioritering etter første ledd bokstav a
faller bort når bestandsmålet i § 5 første ledd er nådd.»
Videre vil dette medlem vise
til at naturmangfoldloven § 52 (utvalgte naturtyper) inneholder følgende
bestemmelser om virkemidlet utvalgte naturtyper:
«For å fremme målet i § 4 kan Kongen i statsråd fastsette
forskrift som angir bestemte naturtyper som utvalgte i hele eller
deler av landet. Det kan i forskriften angis nærmere kriterier for
hvilken type forekomster av naturtypen som omfattes av reglene i
dette kapittel.
Ved avgjørelsen av om en naturtype
skal bli utvalgt, skal det legges særlig vekt på om
a) naturtypen
har en utvikling eller tilstand som strider mot målet i § 4,
b) naturtypen er viktig for en eller flere
prioriterte arter,
c) naturtypen har en vesentlig andel av
sin utbredelse i Norge, eller
d) det er internasjonale forpliktelser
knyttet til naturtypen.
Når det foreligger
dokumentasjon for at en naturtype etter vitenskapelige kriterier
antas å ha en tilstand eller utvikling som vesentlig strider mot
målet i § 4, skal myndighetene etter loven her - av eget tiltak
eller etter krav fra en organisasjon eller andre med rettslig interesse
- vurdere om det bør gis forskrift etter første ledd.
Ved
utvelging av en naturtype der aktiv skjøtsel eller andre typer tiltak
er en forutsetning for ivaretakelse av naturtypen, skal staten legge
frem en handlingsplan for å sikre naturtypen.»
For dette medlem er det åpenbart
at det er disse overordnete målsettingene som må være retningsgivende
for vurderingen av hvorvidt tilskuddsordningene fungerer etter Stortingets
intensjoner og formål. Derfor ønsker dette medlem å
gjøre oppmerksom på at gjeldende forvaltningspraksis legger andre
retningsgivende kriterier for måloppnåelse til grunn for tilskuddsordningene:
Tilskuddsordningene for tiltak for utvalgte naturtyper og tiltak
for prioriterte arter er hjemlet i to underposter (Tilskot
til prioriterte arter og utvalde naturtypar) under kap. 1427
post 82 (jf. Prop. 1 S (2011–2012)). For hver av disse er følgende
mål og kriterier for måloppnåelse spesifisert (jf. Dokument 3:13 (2012–2013),
s. 38, dette medlems understreking):
«For prioriterte arter er målet med tilskuddsordningen
å ta vare på de plante- og dyreartene som blir valgt ut som prioriterte
arter. Samtidig er det et mål å ta vare på de økologiske leveområdene til
de prioriterte artene. Tildelingskriteriet er at midlene skal gå
til tiltak som sikrer prioriterte arter, og til aktiv skjøtsel eller
andre typer tiltak som medvirker til å ta vare på eller gjenopprette økologiske
funksjonsområder for prioriterte arter. Måloppnåelse
blir vurdert ut fra antall tiltak.
Når det
gjelder utvalgte naturtyper, er målet med tilskuddsordningen å ta
vare på utvalgte naturtyper. Tildelingskriteriet er at midlene skal
gå til aktiv skjøtsel eller andre typer tiltak som medvirker til
å ta vare på forekomster av utvalgte naturtyper, og måloppnåelse
blir vurdert ut fra antall tiltak.»
Dette medlem understreker at
målet som er knyttet til hver av disse to tilskuddsordningene, og
som Riksrevisjonen legger til grunn for sin undersøkelse, altså
skal vurderes ut fra ett eneste kriterium: antall gjennomførte tiltak.
Med dette som utgangspunkt vil dette medlem i det
følgende begrunne følgende fire konklusjoner:
1. At mangelfullt kunnskapsgrunnlag
innenfor naturmangfoldsområdet er vesentlig til hinder for å nå
overordnete mål.
2. At kunnskapsgrunnlaget ikke har blitt
anvendt på en måte som sikrer at de overordnete målsettingene blir
nådd.
3. At tilskuddsordningene ikke i ønsket
grad bidrar til å nå de overordnete målsettingene.
4. At det ikke er samsvar mellom målet
som er knyttet til de to tilskuddsordningene og de overordnete målsettingene.
Komiteens medlem fra Senterpartiet viser
til at dagens kunnskap om mangfoldet av arter og naturtyper er resultatet
av kunnskapsoppbygging gjennom to hundre år, dokumentert gjennom
innsamlinger av objekter og artslister i landets naturhistoriske
museer, i vitenskapelige publikasjoner og rapporter, og mange andre kilder.
Mye av denne kunnskapen er samlet inn for offentlige midler. Gjennom
de siste 20 årene har et stort arbeid blitt lagt ned for å gjøre
denne kunnskapen tilgjengelig for privat og offentlig forvaltning
og den interesserte allmennheten.
Dette medlemviser
videre til at store deler av nasjonens kunnskap om arters forekomst
og utbredelse i dag er fritt tilgjengelig via nett-tjenestene Artskart
og Artsobservasjoner, driftet av Artsdatabanken, men at det er fortsatt
betydelige mengder viktig informasjon som ikke er gjort tilgjengelig
på denne måten. Det gjelder også for informasjon som er samlet inn
for offentlige midler. Til tross for det omfattende materialet som
foreligger om arters utbredelse og forekomst i Norge, og den økte
interessen for kartlegging og rapportering av nye artsforekomster
etter lanseringen av Artsdatabankens nett-tjenester, er kunnskapen
på dette området svært varierende mellom artsgrupper, og for mange store
artsgrupper (f.eks. insekter og sopp) fremdeles svært fragmentarisk.
Dette kommer da også klart til uttrykk i Norsk rødliste for arter
2010, utgitt av Artsdatabanken.
Dette medlem viser til at det
generelle grunnlaget for dagens kunnskap om naturtyper er vitenskapelige
publikasjoner og rapporter, samt lokale vegetasjons- og naturtypekart.
I tillegg ble det, som ledd i oppfølgingen av St.meld. nr. 58 (1996–1997)
Miljøvernpolitikk for en bærekraftig utvikling – dugnad for framtida,
initiert et utviklingsprogram for kartlegging, verdiklassifisering
og overvåking av det biologiske mangfoldet i Norge, med naturtyper
som ett (av fem) hovedtemaer. Dette programmet, som ble startet
opp i 1999, hadde i utgangspunktet en femårig tidsramme og ble finansiert
over Miljøverndepartementets budsjett. Direktoratet for naturforvaltning
(nå Miljødirektoratet) har hatt ansvaret for gjennomføringen av
programmet, som fordi det fra starten ble gjennomført som kommunevise
prosjekter med Fylkesmannens miljøvernavdeling som regional koordinator, har
blitt betegnet «den kommunale kartleggingen». Kartleggingsresultatene
blir løpende rapportert i Naturbase, en åpen miljødataportal driftet
av Miljødirektoratet.
Parallelt med den kommunale kartleggingen ble det
med utgangspunkt i St.meld. nr. 25 (2002–2003) Regjeringens miljøvernpolitikk
og rikets miljøtilstand, etablert et Nasjonalt program for kartlegging
og overvåkning av biologisk mangfold, som skulle bidra til et bedre
kunnskapsgrunnlag, blant annet for naturforvaltningen. Den kommunale
kartleggingen ble, sammen med øvrige tiltak hjemlet i St.meld. nr.
42 (2000–2001) og Nasjonalt program, evaluert av Riksrevisjonen
i 2006 (Dokument nr. 3:12 (2005–2006) Riksrevisjonens undersøkelse
av myndighetenes arbeid med kartlegging og overvåking av biologisk
mangfold og forvaltning av verneområder). Riksrevisjonen uttaler
i Dokument 3:12 (2005–2006) følgende om kunnskapsstatus for naturtypeområdet
etter at det femårige kommunale kartleggingsprogrammet var gjennomført
(s. 16):
«Riksrevisjonen vil påpeke at myndighetene fortsatt
i begrenset grad vet hvor langt man er kommet i arbeidet med å identifisere
områder med stor verdi for det biologiske mangfoldet. Direktoratet
for naturforvaltning kan ikke opplyse om hvor store arealer de ulike
naturtypene utgjør av kommunenes totale areal, eller hvor store
andeler av disse naturtypene som er kartlagt i forbindelse med kommunenes
verdiklassifisering. Kravet til kommunenes kartlegging er at alle
kjente forekomster av 56 spesifiserte truede naturtyper skal kartlegges,
men det er uklart hvor man er i forhold til dette kravet.
I
lys av det ovennevnte finner Riksrevisjonen grunn til å fastholde
at den kommunale kartleggingen og Nasjonalt program så langt har
bidratt vesentlig mindre til en bedret kunnskapsstatus enn forutsatt.»
Dette medlem viser til at på
bakgrunn av Innst. S. nr. 65 (2006–2007), jf. Dokument 3:12 (2005–2006)
ble den kommunale kartleggingen videreført og det ble samtidig iverksatt
en gjennomgang av kvalitet, resultater og ressursbehov innen naturtypekartlegging
(Gaarder, G., Larsen, B. H. & Melby, M. W. 2007. Ressursbehov ved kvalitetssikring og nykartlegging
av naturtyper. Miljøfaglig Utredning Rapport 2007:15. 83 s).
I denne rapporten konkluderes med at det, til tross for de om lag
40 mill. kroner pluss egeninnsats fra kommuner og andre som inntil
2006 var brukt på den kommunale kartleggingen, var betydelige svakheter
i kunnskapsgrunnlaget om naturtyper.
Mer spesifikt anslås at kartleggingen kanskje hadde
fanget opp under 20 pst. av reelt antall verdifulle lokaliteter
og at bare ca. 55 pst, av de 30 000 lokalitetene som var kartlagt
pr. februar 2007, tilfredsstilte myndighetenes krav til rapportering,
og at kvaliteten gjennomgående var varierende og at anslagsvis 70
pst. av de til da oppsøkte lokalitetene burde oppsøkes på nytt i felt.
Videreføringen av naturtypekartleggingen etter 2006 har hatt et
mindre omfang og først og fremst bestått i supplering av tidligere
innsamlete data. Det er ikke foretatt noen samlet vurdering av materialets
omfang og kvalitet etter 2006. Det synes imidlertid for dette
medlemklart at fokuset på kvalitet
gjennom kartleggingen har økt etter 2006, men omfanget av midler
som har vært stilt til rådighet tilsier at kunnskapsgrunnlaget om
naturtyper fortsatt er svært mangelfullt. Manglende kunnskap blir
da også framhevet som en vesentlig kilde til usikkerhet i Artsdatabankens
første rødliste for Naturtyper (Norsk rødliste for naturtyper 2011),
som inneholder den første risikovurderingen av naturtyper foretatt
i Norge på grunnlag av et eksplisitt kriteriesett for rødlisting
og et helhetlig kunnskapsgrunnlag om naturvariasjon, Artsdatabankens
typeinndelings- og beskrivelsessystem for naturvariasjon, NiN (Naturtyper
i Norge), som ble lansert i versjon 1 i 2009.
I denne forbindelse vil dette medlempeke på mulighetene for standardisering
av naturtypeinformasjon, eksemplifisert ved de ulike initiativene
for naturtypekartlegging som har åpnet seg gjennom NiN. En felles
standard for naturtypebeskrivelse legger til rette for at flere
sektorer bidrar til et felles løft for å bedre kunnskapsgrunnlaget.
På bakgrunn av at svakhetene i den kommunale naturtypekartleggingen
er velkjent, er dette medlemspesielt
kritisk til at forskrift om utvalgte naturtyper etter naturmangfoldloven
binder definisjonen av to av naturtypene (slåttemark og slåttemyr)
til resultatene av den kommunale kartleggingen. Ifølge denne forskriften
omfatter definisjonene alle kartfestete naturtypelokaliteter av
slåttemark og slåttemyr som er vurdert som svært viktig (A-område)
eller viktig (B-område) i henhold til DN-håndbok 13 Kartlegging av
naturtyper – verdisetting av biologisk mangfold, 2. utg. 2006
rev. 2007. Dette innebærer at lokaliteter som ikke har vært fanget
opp under kartleggingen ikke fanges opp av forskriften, mens at
lokaliteter som er feilvurdert eller feilklassifisert automatisk
omfattes av den.
Dette medlemvurderer
det slik at manglende kunnskap innenfor naturtypeområdet, til dels
også innenfor artsområdet, er vesentlig til hinder for effektiv
utnyttelse av de mulighetene de nye virkemidlene prioriterte arter
og utvalgte naturtyper gir for å nå overordnete målsettinger innenfor
naturmangfoldsområdet.
Dette medlemvil
trekke fram de mulighetene naturtype- og naturbeskrivelsessystemet
NiN åpner for å standardisere naturtypeinformasjon og metodikken
for å innhente slik informasjon gjennom kartlegging, som vil legge
til rette for raskere oppbygging av en felles kunnskapsbank på dette
området. Dette medlemfinner
at kunnskapsmanglene på feltet stiller forvaltningsmyndighetene
overfor store utfordringer, som betinger at spesielle hensyn tas
når virkemidlene tas i bruk.
Komiteens medlem fra Senterpartiet viser
til at mangler ved kunnskapsgrunnlaget gjør det vanskelig å anvende
kriteriene for prioritering av arter (naturmangfoldloven § 5, punktene
a–c) og utvelgelse av naturtyper (§ 4, punktene a–d). Særlige vanskeligheter
er knyttet til anvendelse av kriteriene om dårlig bestands- og arealutvikling
og dårlig tilstandsutvikling, og kriteriet om at en vesentlig andel
av totalutbredelsen (og, for arter, genetisk mangfold) skal finnes
i Norge. Disse kriteriene drøftes kort i kgl.res. av 20. mai 2011 Forskrifter om prioriterte arter (s. 6)
og kgl.res. av 13. mai 2011 Forskrift om utvalgte
naturtyper (s. 6), men ingen av forskriftene konkluderer med
etablering av et klart kriteriesett. I erkjennelsen av mangelfullt kunnskapsgrunnlag
mener dette medlem det ville vært naturlig at forvaltningsmyndigheten etablerte
klare, operasjonelle kriterier for hvordan prioritering av arter
og utvelgelse av naturtyper skulle gjøres, i en samlet prosess,
før virkemidlene ble tatt i bruk.
Forskriftene for virkemidlene prioriterte arter
og utvalgte naturtyper omfatter imidlertid prioritering/utvelgelse
av åtte navngitte arter (3 plantearter og 5 dyrearter) og fem naturtyper. Valgene
støtter seg på handlingsplaner utarbeidet for hver enkelt art/naturtype.
De prioriterte artene omfatter fire arter vurdert som kritisk truet
(dverggås, eremitt, honningblom og klippeblåvinge), tre arter vurdert
som sterkt truet (elvesandløper, rød skogfrue og svarthalespove)
og en art vurdert som sårbar (drakehode) i Norsk rødliste for arter
2010. De fem utvalgte naturtypene er slåttemyr (som omfatter slåttemyrkant, vurdert
som kritisk truet i Norsk rødliste for naturtyper 2011, og slåttemyrflate,
vurdert som sterkt truet), slåttemark (vurdert som sterkt truet),
kalklindeskog og kalksjøer (vurdert som sårbar), og hule eiker (ikke
vurdert i forbindelse med Norsk rødliste for naturtyper 2011).
Dette medlemviser
til at Norsk rødliste for arter 2010 er resultatet av rødlistevurderinger
av ca. 21 000 arter, hvorav 276 klassifiseres som kritisk truet,
872 som sterkt truet og 1 250 som sårbar. Norsk rødliste for naturtyper
2011 omfatter 80 naturtyper, hvorav to er klassifisert som kritisk
truet, 15 som sterkt truet og 23 som sårbar. Dette medlem er
kjent med at kriteriene for prioritering av arter og utvelgelse
av naturtyper i tillegg til å ta hensyn til truethet (rødlistestatus)
også skal se på artenes og naturtypenes norske utbredelse i en internasjonal
sammenheng og se til at internasjonale forpliktelser ivaretas. Dette
medlem finner grunn til å sette store spørsmåltegn ved valget
av akkurat disse åtte artene og akkurat disse fem naturtypene, som
i forskriften er begrunnet med utgangspunkt i spesielle forhold
knyttet til arten/naturtypen uten at det er foretatt noen helhetsvurdering. Valget
av de åtte artene og fem naturtypene framstår for dette medlem i
en samlet vurdering som svakt faglig begrunnet. Muligheten for at
påvirkning fra enkeltpersoner eller pressgrupper har hatt urimelig
stor betydning for resultatet, kan ikke utelukkes.
Dette medlem finner det spesielt
kritikkverdig at kunnskap generert gjennom Program for kartlegging
og overvåking av biologisk mangfold og den kunnskapen om arter og
naturtyper som blir gjort tilgjengelig via Artsdatabanken, ikke
i sterkere grad har blitt benyttet til kvalitetssikring av kunnskapsgrunnlaget
for prioritering og utvelgelse etter naturmangfoldloven. Forskriften
for utvelgelse av naturtyper ble vedtatt i mai 2011, samme måned
som Norsk rødliste for naturtyper 2011 ble offentliggjort. Til tross
for at konklusjonene i Norsk rødliste for naturtyper 2011 på det
tidspunktet hadde vært kjent i mange måneder, inneholder forskriften ikke
en eneste referanse til Norsk rødliste for naturtyper 2011.
Dette medlem finner det underlig
at arbeidet med forskriften ikke ble stilt i bero til den første samlete
risikovurderingen for naturtyper, gjort på grunnlag av et eksplisitt
kriteriesett, var fullført og kunne nyttiggjøres i utvelgelsesarbeidet.
I undersøkelsesrapporten drøfter
Riksrevisjonen måloppnåelse i forhold til målet som er knyttet til
tilskuddsordningene (antall gjennomførte tiltak), men unngår å drøfte
hvorvidt tilskuddsordningenes innretning i det hele tatt er egnet
til å nå de overordnete målene. Komiteens medlem fra Senterpartiet mener
dette svekker verdien av Riksrevisjonens rapport.
Dette medlem viser til at tilskuddsordningene som
er opprettet for å iverksette virkemidlene prioriterte arter og
utvalgte naturtyper, og som er beskrevet i detalj i Dokument 3:13
(2012–2013), er innrettet i henhold til mål- og resultatstyringsprinsippet
for statlige virksomheter, slik det er nedfelt i § 4 i reglementet
for økonomistyring i staten (økonomireglementet). Ordningene innebærer
at tiltaksmidler fordeles årlig (eller for en periode på flere år,
med forbehold om finansiering) etter søknad. Forvaltningen av tilskuddsordningene
er delegert til fylkesmannsembetene, og utføres av fylkesmennenes
miljøvernavdelinger. Kunngjøring av tilskuddsordningene, inkludert
søknadsfrister og tildelingskriterier, skjer på Miljødirektoratets hjemmesider.
Totalrammen for hver tilskuddsordning fordeles på fylkesmennene
på grunnlag av antallet søknader. Resultatmålet som er knyttet til
hver av de to tilskuddsordningene innenfor naturmangfoldområdet
er, som allerede nevnt, antall gjennomførte tiltak.
Dette medlem viser til at Riksrevisjonen
har kritiske merknader til forvaltningen av tilskuddsordningene,
og i hovedkonklusjonene i sin rapport særlig peker på to forhold;
(1) at svakheter i rapportering og manglende evaluering gir mangelfull
informasjon om måloppnåelse; og (2) at tilskuddsforvaltningen i
liten grad er i samsvar med prinsipper for god forvaltningsskikk.
I rapporten trekker Riksrevisjonen fram flere enkelteksempler som
underbygger disse konklusjonene, men peker samtidig på eksempler
der tilskudd har bidratt til å hindre tap av verdifull natur.
Virkemidlene prioriterte arter og utvalgte naturtyper
er i naturmangfoldloven begrunnet i spesielle behov for å ta vare
på plante- og dyrearter og naturtyper. Dette medlem stiller
seg sterkt kritisk til om tilskuddsordningenes innretning er egnet
for å nå dette målet. Det er minst tre hovedgrunner til denne kritikken:
1. Ivaretakelse av truet
natur forutsetter at tilgjengelige ressurser fordeles etter en samlet
plan, basert på en løpende oppdatert kunnskapsstatus. Dagens modell
der initiativet overlates til et «marked» av mulige tiltakshavere,
og ikke samles hos den overordnete forvaltningsmyndigheten, er ikke
forenlig med dette prinsippet. Bare en samlet plan vil gjøre det
mulig å sikre at overordnete målsettinger nås og at ressursene utnyttes
optimalt. En samlet plan er nødvendig for å åpne for aktiv bruk
av andre typer tiltak enn de som er rettet mot enkeltlokaliteter
eller små geografiske områder (kommune, i beste fall fylke). Ordningen
for fordeling av midler mellom fylkesmennene på grunnlag av antallet
innkomne søknader bidrar altså til en fragmentert forvaltning som
ikke er forenlig med optimal ivaretakelse av en art eller naturtype
i Norge som helhet.
2. Ivaretakelse av truet natur forutsetter
et forvaltningsregime med et svært langsiktig perspektiv. For å
gi varig effekt kan f.eks. en slåttemark eller ei slåttemyr måtte
restaureres, og deretter skjøttes planmessig og regelmessig for
å opprettholdes. Kortvarige kontrakter gir ikke den langsiktigheten
målet om ivaretakelse krever.
3. Dagens modell for tilskuddsordningen
tar ikke hensyn til at mange av de prioriterte artene/utvalgte naturtypene
har spesielle krav til skjøtsel etc., og at disse kravene i mange
tilfeller er mangelfullt kjent. For en del arter (f.eks. dragehode) har
vi fortsatt mangelfull kunnskap om hvordan arten responderer på
ulike typer beite- og slåtteregimer. Ivaretakelse av slike arter
forutsetter dermed følgeforskning og at resultatene av ny kunnskap
løpende og effektivt inkluderes i skjøtselsplaner Enkelttiltak må
derfor ses i en større faglig sammenheng.
Komiteens medlem fra Senterpartiet vil understreke
at Riksrevisjonen i Dokument 3:13 (2012–2013) ikke drøfter hvorvidt
målet som er knyttet til tilskuddsordningene (antallet tiltak) er egnet
til å evaluere om de overordnede målsettingene (kunnskapsbasert
naturforvaltning) nås. Dette medlem mener dette svekker
rapportens relevans i forhold til komiteens mandat.
Dette medlems vurdering er at
antall tiltak er et uegnet målkriterium for oppnåelse av de langsiktige
målene. Dette kriteriet innebærer f.eks. at en dobbelt så god måloppnåelse
oppnås ved å halvere det gjennomsnittlige tilskuddet til hvert tiltak! Dette
medlem vil peke på at de overordnete målsettingene krever
kunnskap om sammenhenger og systematisk naturovervåking etter en
helhetlig plan, i tråd med målene for Nasjonalt program. En slik
plan er imidlertid fortsatt ikke utarbeidet.
Avslutningsvis vil dette medlem på
et mer generelt grunnlag framholde at Riksrevisjonens undersøkelse
er et godt eksempel på et saksfelt der mål- og resultatstyring som
overordnet styringsprinsipp verken er egnet for å oppnå mer kortsiktige
forvaltningsformål eller for å nå mål av mer langsiktig karakter.
I stedet for å sette forvaltningen i stand til
å ta samlet grep for å løse en utfordring, basert på et mest mulig
oppdatert kunnskapsgrunnlag, og der erfaringer og innhenting av
ny kunnskap står sentralt, bidrar målstyringsprinsippene til en fragmentering
av tilskuddsmidlene som riktignok genererer lokal aktivitet (jf.
Dokument 3:13 (2012–2013)), men som ikke støtter opp om de grunnleggende,
langsiktige målsettingene for forvaltningen av norsk natur. Resultatet
er ikke en kunnskapsbasert naturforvaltning, men et kunnskapsløst
styringssystem.
På grunnlag av gjennomgangen av tilskuddsordningene
til naturmangfold framsetter komiteens medlem fra Senterpartiet følgende
anbefalinger:
1. Kravene til at miljøforvaltningen
i større grad legger tilgjengelig kunnskap, kvalitetssikret gjennom
Artsdatabanken, til grunn for sine prioriteringer, skjerpes. Det
foreslås opprettet et faglig råd med deltakelse fra de fremste vitenskapelige
miljøene i Norge. Dette rådet skal rådgi forvaltningen i arbeidet
med å implementere naturmangfoldloven. Dette medlem foreslår
at rådet organiseres av Artsdatabanken, etter institusjonens mal
for organisering av ekspertgrupper for å løse nasjonale oppgaver
knyttet til kunnskapsbygging innenfor naturmangfoldsfeltet.
2. Det utarbeides en helhetlig plan for
bruk av virkemidlene i naturmangfoldloven, som starter med utarbeidelse
av kriterier for prioritering av arter og utvelgelse av naturtyper,
og som har konkrete forslag til prioriterte arter og utvalgte naturtyper
som endelig mål.
3. Arbeidet med å fullføre den helhetlige
planen for kartlegging og overvåking av naturmangfold (Nasjonalt
program) i henhold til forutsetningene i Innst. S. nr. 206 (2001–2002),
jf. St.meld. nr. 42 (2000–2001), og iverksettelse av denne planen,
forseres slik at kunnskapsgrunnlaget innenfor naturmangfoldsområdet
bedres. Det etableres en ny praksis for bruk av overvåkingsresultater
som grunnlag for å evaluere overordnet måloppnåelse, og denne nye
praksisen erstatter dagens målstyringssystem.
4. Det innføres krav til at all offentlig
finansiert innsamling av naturmangfoldsinformasjon skal gjøres allment
tilgjengelig gjennom Artsdatabankens nettbaserte innsynsløsninger. Dette medlem viser
til at dette også er fremmet av Norges forskningsråd i utkastet
til rapport fra programkomiteen for programmet Miljø 21 – Miljø
i alt.
5. Artsdatabankens standardiserte naturtype-
og naturbeskrivelsessystem Naturtyper i Norge (NiN) legges til grunn
for all offentlig finansiert kartlegging av naturtypevariasjon i
Norge, som ledd i kvalitetssikring av naturtypekartleggingsdata.
Dette tiltaket skal initiere et felles løft for oppbyggingen av
kunnskap om naturtypevariasjon i Norge.
Komiteen har ellers
ingen merknader, viser til dokumentet og rår Stortinget til å gjøre
slikt
vedtak:
Dokument 3:13 (2012–2013) – om Riksrevisjonens
undersøkelse av tilskudd til naturmangfold og friluftsliv – vedlegges
protokollen.
Oslo, i kontroll- og konstitusjonskomiteen, den 10. desember 2013
Martin Kolberg
|
Per Olaf Lundteigen
|
leder
|
Ordfører
|