Senere års arbeid for fornyelse av språket i Grunnloven

Flertallet vil trekke fram professor emeritus Finn-Erik Vinjes omfangsrike og mangeårige arbeid for en språklig modernisering av Grunnloven. Vinje har gjennom mange år beskjeftiget seg med Grunnlovens språk og stil. På oppdrag av Stortinget gav Vinje i 2002 ut boken «Frihetens palladium – i språklig belysning, en redegjørelse for Grunnlovens språkhistorie og grammatikk fra 1814 til våre dager». I denne boken diskuterer Vinje hvordan en eventuell språklig fornyelse av Grunnloven kan skje.

Flertallet er videre kjent med at tidligere mangeårig stortingsrepresentant for Oslo og visepresident i Stortinget, Carl I. Hagen, sammen med Finn-Erik Vinje la ned en iherdig innsats for å fornye språket i Grunnloven ved å utarbeide forslag til ny grunnlovstekst med en forsiktig språklig modernisering. Grunnlovsforslaget ble fremmet av Carl I. Hagen alene som Dokument nr. 12:16 (2007–2008). Stortinget behandlet 21. mai 2012 tilhørende Innst. 276 S (2011–2012). Gjennom Stortingets behandling av denne innstillingen gjorde som referert ovenfor Stortinget vedtaket som resulterte i Graver-utvalget. Flertallet vil understreke at arbeidet fra Finn-Erik Vinje og Carl I. Hagen har vært sterkt medvirkende til – om ikke avgjørende for – at Stortinget denne våren kan vedta skriftlig fornyelse av Grunnloven. Flertallet vil med dette takke deres høyt verdsatte innsats for en fornyelse av språket i Grunnloven.

Et demokratiseringsprosjekt i grunnlovsjubileumsåret

Flertallet viser til at Stortingets presidentskap i samråd med kontroll- og konstitusjonskomiteen har bestemt at grunnlovsforslagene om språklig fornyelse av Grunnloven skal ferdigbehandles av Stortinget før grunnlovsdagen i 200-årsjubileet for Norges grunnlov. Komiteen har derfor avgitt innstilling i tilstrekkelig tid til dette.

Flertallet mener det er på tide med en språklig fornyelse av Grunnloven og anser dette for å være både et viktig og synlig bidrag fra landets nasjonalforsamling i jubileumsåret for Norges grunnlov.

Flertallet vil vise til at Grunnloven er den høyest rangerte loven i kongeriket Norge. Grunnloven er grunnlaget for vårt folkestyre. Lovens språkform var gjennom en varsom revisjon i 1903. Etter dette har ikke Grunnloven gjennomgått noen språklig fornyelse. I mellomtiden har norsk språk utviklet seg mye. Avstanden mellom skriftspråket i 1814 og den alminnelige juridisk-administrative skrivepraksis i 1903 var betydelig mindre enn avstanden mellom 1903-normen og dagens norske skriftspråk. Derfor fremstår Grunnlovens språkform i dag som foreldet. Språkformen gjør at Grunnlovens innhold er vanskelig tilgjengelig for dagens lesere, noe som harmonerer dårlig med Grunnlovens funksjon som grunnlag for vårt folkestyre. Flertallet anser det derfor som riktig å gjennomføre en språklig fornyelse av Grunnloven i år. For flertallet er en slik språklig fornyelse viktig for å styrke vårt folkestyre. Flertallet legger til grunn at det er tverrpolitisk enighet om å foreta endringer i Grunnloven som medvirker til å styrke vårt folkestyre. Med en språklig fornyelse vil Grunnloven kunne leses og forstås av mange flere norske borgere sammenlignet med hva tilfellet er i dag. En språklig fornyelse av Grunnloven er et demokratiseringsprosjekt til beste for vårt folkestyre.

Flertallet viser videre til at Grunnlovens språkform i lang tid har gjort det unødvendig komplisert å fremsette grunnlovsforslag da de færreste stortingsrepresentanter behersker språkformen i dagens grunnlov. I 2010 rettet Stortinget ved grunnlovsendring flere språklige feil i grunnlovsvedtak fra så sent som 2004 og 2007, jf. Innst. 254 S (2009–2010). For inneværende stortingsperiode er det fremsatt grunnlovsforslag om retting av en språklig feil som kom inn ved en grunnlovsendring vedtatt i 1990, jf. grunnlovsforslag 20 (2011–2012). Flertallet mener på bakgrunn av dette at en modernisering av grunnlovsspråket vil gjøre det lettere for stortingsrepresentanter å engasjere seg i spørsmål om grunnlovsendring, noe som er viktig for å bevare Grunnlovens sterke stilling i demokratiet. Flertallet mener videre at muligheten for å fremsette grunnlovsforslag på moderne norsk vil bidra til å heve kvaliteten på grunnlovsforslagene.

Flertallet viser videre til at en modernisering av språket i Grunnloven med formål å gjøre loven mer forståelig og relevant for dagens lesere er fullt i samsvar med Grunnlovens ånd og grunnlovsfedrenes idealer i 1814. En av de bærende ideene i Grunnloven, og som har bidratt til dens lange levetid, er ideen om at Grunnloven kan og skal endres og tilpasses samfunnsutviklingen. De 315 grunnlovsendringene siden 1814 (jf. oversikt hos Lovdata 22. januar 2014) og de mange grunnlovsforslagene i denne stortingsperioden, viser at Stortinget har tatt denne oppgaven på alvor. Bare 23 av de 112 paragrafene i Grunnloven har stått uendret siden 1814. De siste årene, og sist ved statskirkereformen i 2012, har Stortinget gjennomført en rekke vidtgående reformer i Grunnloven som har ført til større endringer i grunnlovsteksten. Vår gjeldende grunnlov er altså ikke et historisk dokument, men et levende dokument som legger premissene for og gjenspeiler utviklingen av det norske statsstyret. Flertallet mener derfor at en språklig modernisering av Grunnloven er påkrevd og nødvendig for at Grunnloven i fremtiden skal bevare sin relevans og sin sterke stilling så vel for statsstyret som i folkets bevissthet.

Faglig støtte for at Grunnloven foreligger på to skriftspråk

Flertallet har merket seg at det på den åpne høringen 19. februar 2014 i forbindelse med komiteens behandling av grunnlovsforslagene, fra faglig hold ble uttrykt klar støtte for at Grunnloven kan og bør foreligge på våre to likestilte skriftspråk, bokmål og nynorsk. Flertallet vil her minne om at formålet med grunnlovsforslagene om språklig fornyelse av grunnlovsteksten er nettopp språklig fornyelse og ikke endringer av realiteter.

Flertallet vil vise til at Grunnlovsspråkutvalgets leder, professor Hans Petter Graver, på høringen 19. februar i sin innledning, om at utvalgets arbeid ikke skulle berøre meningsinnholdet, sa at:

« … det er jo ikke mulig å la vær å berøre meningsinnholdet hvis man endrer språkform, fordi tolkningen av regler jo er så knyttet opp til den språklige utformingen. Men dette er altså et spørsmål om minst mulig grad og at de endringer språklig sett som dette medfører, er så små og intensjonene så klare at de ikke skaper problemer for den juridiske tolkningen.»

Graver sa noe senere ved sammenligningen av de ulike grunnlovsforslagene om språklig fornyelse at:

«Det er mulig, selvfølgelig, å kombinere vårt nynorskforslag med det andre bokmålsforslaget, men da vil man få større språklige forskjeller, og man vil få en del tilfeller hvor det er forskjeller, i oppbygging av paragrafer og ledd, noe som vil gjøre at man må da, ha to henvisninger, hvis man skal vise til begge versjonene i en lærebok eller i en lovproposisjon, eller hva det måtte være.»

Flertallet vil vise til at et av argumentene som har vært framført mot språklig fornyelse av Grunnloven og mot at Grunnloven foreligger på våre to likestilte skriftspråk, er at dette vil kunne medføre unødvendige mistolkninger.

Flertallet mener at Graver-utvalgets forslag ikke innebærer unødvendige mistolkninger av Grunnloven.

Flertallet vil videre vise til at styreleder i Språkrådet, Ottar Grepstad, i innledningen på høringen 19. februar gjorde det klart at Språkrådet ved gjennomgang av Graver-utvalgets forslag:

« … ikke [har] registrert påvisninger av åpenbare feil eller misvisende framstillinger, men der en arbeider med tolkning av tekst, vil det alltid være vurderinger. De tolkningene ville en ikke ha kommet unna selv om en ikke hadde satt i gang Graver-utvalget. Grunnlovsteksten må alltid tolkes uansett. Det en har fått nå, er en skriftfesting av en kvalifisert gjennomgang av hele tekstmassen. Det er et strålende grunnlag, og det tror vi gir Stortinget et trygt grunnlag for å ta stilling og konkludere i denne saken her.»

Grepstad viste videre til at Stortinget har ønsket Grunnloven på tidsmessig bokmål og nynorsk, og sa til dette at:

«Det er et initiativ som speiler det vi kan se i flere land der det blir tenkt annerledes om språk og språklige retter enn for bare noen tiår siden. Så Stortinget er her ganske tidstypisk med sitt initiativ, og der det altså blir mer selvsagt enn det har vært at ulike språk skal og bør leve side om side.»

Flertallet vil vise til at Grepstad i vurderingen av de to bokmålsversjonene i grunnlovsforslag 21 og 25 blant annet uttalte at:

«Det er et gode, ikke et problem, å ha to bokmålsversjoner til vurdering. Det åpner for klarere tolkninger der en er i tvil, og en får klargjort hvorfor en måtte være i tvil.»

Videre:

«Vinje-versjonen er vellykket, hvis det er der en vil stoppe. Det filologiske håndverket er som vanlig framifrå fra hans side. Men den praktiske gevinsten er ikke så stor. Til det skiller dette forslaget seg for mye fra plausibel tidsmessig norsk.»

Flertallet viser til at Grepstad på vegne av Språkrådet, ut ifra Språkrådets rolle som statens fagorgan i språkspørsmål, gjorde det klart at språklig er Graver-utvalget den beste løsningen når Stortinget ønsker å vedta Grunnloven på bokmål og nynorsk.

Flertallet viser til at professor Eivind Smith var til stede på komitéhøringen 19. februar. Der viste Smith til at Grepstad, som tidligere hadde framført at Språkrådet foretrakk Graver-utvalgets [bokmåls]versjon, hadde brukt langt sterkere ord enn fullt brukbare [bokmåls]versjoner. Smith uttalte deretter:

«Med andre ord: Vi har to i det alt vesentlige fullt brukbare, og i den forstand, likeverdige versjoner stilt overfor, godt gjennomarbeidede, i det alt vesentlige, får vi si. Og de er godt tilgjengelige, men på litt ulike måter for et moderne øye, hvis begge kan brukes for å oppnå mye av den moderniseringen, vi, i hvert fall noen av oss, og i hvert fall jeg, mener veldig sterkt, at vi bør få til. Og som flere har vært inne på, er jo forutsetningen lagt til grunn for begge versjoner og i de politiske føringene, at hvis man likevel skal komme i tvil om noe av det som står i en av disse nye versjonene eller i den nynorske, så er det det som i dag står, og den gjengse tolkningen i dag, som gjelder. Og så vet vi jo at med endringstakten i vår grunnlov, hvor bare omtrent en fjerdedel av paragrafene står uendret siden 1814, tar det ikke så mange tiår før mye av det som gjelder i dag, allikevel er endret, ikke gjennom tolkning, men gjennom grunnlovsendringer som Stortinget vedtar. Så dette er et tidsbestemt spørsmål som vi også meget vel skal klare å håndtere i den grad, som Graver sier, det sosialt, økonomisk og på andre måter dukker opp konflikter. Det er jo der sånt typisk skjer. Og da min lille, og ganske dyptfølte oppfordring til slutt: Vi står overfor to i det vesentlige, likeverdige versjoner, den ene noe mer, skal vi kalle det, moderne eller tidsmessig, hva vi nå foretrekker, og den andre noe litt mindre, men nærmere dagens grunnlovsversjon. Ikke la uenighet om valget mellom disse to stå i veien for det aller viktigste, som er å bringe Grunnloven tilbake til det folket som helst skulle forstå, hva som står der.»

Flertallet vil videre vise til at Smith skrev følgende i Aftenposten 23. januar 2014 om grunnlovsspråket:

«Det viktigste Stortinget kan gjøre for Grunnloven i 2014, er å gi den tilbake til folket. I et slikt perspektiv er valget mellom Vinje og Graver uvesentlig.»

Flertallet slutter seg til denne sterke oppfordringen til å modernisere språket i Grunnloven av hensyn til demokratiet.

Flertallet vil vise til at lover med forskjellige språkversjoner allerede er vanlig for norske jurister. Blant annet fører avtalen om Det økonomiske europeiske samarbeidsområdet til at norske jurister må håndtere lovgivning fra Den europeiske union på andre språk enn norsk. Et annet eksempel er Den europeiske menneskerettskonvensjon, som gjennom menneskerettsloven i 1999 ble gjort til norsk lov. Denne meget viktige konvensjonen, som altså er norsk lov, foreligger offisielt kun i engelsk og fransk språk. Heller ikke her har de ulike og ikke-norske språkversjonene skapt nevneverdige tolkningsproblemer for norske jurister eller domstoler.

Flertallet vil også minne om at i dag gis norske lover på enten bokmål eller nynorsk. Norske jurister er således vant til å håndtere variasjoner i språkstil og terminologi mellom bokmål og nynorsk. Flertallet ser på både bokmål og nynorsk som fyndige, klare og konsise skriftspråk.

Flertallet er videre kjent med at flere andre europeiske land allerede har hatt sin grunnlov på ulike språk i en årrekke uten at det har syntes å forårsake vanskeligheter. Eksempler på slike land er Belgia, Finland og Sveits, hvor grunnloven foreligger på de offisielle skriftspråkene.

Flertallet understreker at man må ikke undervurdere den realkompetansen som finnes i juridiske miljøer både i Norge og i andre land til nettopp å håndtere tekstendringer og de tolkningsspørsmål som melder seg ved at lover foreligger på ulike språk. I forbindelse med de foreliggende grunnlovsforslagene har det fra juridisk hold heller ikke blitt uttrykt bekymring for at slike tolkningsproblem kan oppstå.

Vurderinger av de ulike grunnlovsforslagene

Flertallet viser til at alle tre grunnlovsforslagene om språklig fornyelse av Grunnloven innebærer fornyelse av både ord og begreper i dagens grunnlovstekst. Flertallet finner det derfor ikke nødvendig å argumentere for at dette er riktig ved å illustrere dette med ulike eksempler.

Flertalletmerker seg likevel at de respektive grunnlovsforslagene har ulike tilnærminger til språklig fornyelse av Grunnloven. Grunnlovsforslag 21 (2011–2012) innebærer en varsom språklig ansiktsløftning fra revisjonen i 1903, mens grunnlovsforslag 25 (2011–2012) søker å gi en mer helhetlig og systematisert modernisering av Grunnlovens tekst ut ifra dagens språknormer og juridisk terminologi.

Flertallet vil understreke at det gjennom komiteens behandling ikke er dokumentert at Stortinget ved eventuelt vedtak om språklig fornyelse av grunnlovsspråket vil endre meningsinnholdet i Grunnloven. Flertallet viser her til vurderinger av de ulike grunnlovsforslagene nedenfor.

Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Miljøpartiet De Grønne, vil her trekke fram flere eksempler på ord og uttrykk i grunnlovsforslag 21 (2011–2012) som ikke lenger kan forstås eller blir forstått på samme måte som da dagens grunnlovstekst ble skrevet. Listen er ikke uttømmende. Dette flertalletvil til sammenligning vise hvorledes de samme ordene og uttrykkene er modernisert i grunnlovsforslag 25 (2011–2012). For sistnevnte grunnlovsforslag vises det bare til bokmålsversjonen i denne sammenhengen.

Dette flertallet viser til at ordet «Forretninger» i dagens grunnlovstekst er bevart i flere paragrafer i grunnlovsforslag 21 (2011–2012). For eksempel § 15 tredje ledd, som begrenser statsrådets oppgaver etter mistillitsvedtak: «Når Stortinget har fattet beslutning om mistillit, kan bare de forretninger utføres som er nødvendige for en forsvarlig embetsførsel.» Ordet forretning er flertydig og gir i dag assosiasjoner til næringsvirksomhet, mens det i Grunnloven menes «gjøremål», og som er foreslått i grunnlovsforslag 25 (2011–2012).

Dette flertallet viser videre til § 17 hvor nåværende tekst lyder: «Kongen kan give og ophæve Anordninger, der angaa Handel, Told, Næringsveie og Politi; dog maa de ikke stride mot Konstitutionen og de (saaledes som efterfølgende §§ 76, 77, 78 og 79 bestemme) af Storthinget givne Love. De gjælde provisorisk til næste Storthing.» I grunnlovsforslag 21 (2011–2012) er ny § 17 foreslått slik: «Kongen kan gi og oppheve anordninger som angår handel, toll, næringsveier og offentlig forvaltning og regulering; dog må de ikke stride mot konstitusjonen og de lover som Stortinget har gitt i samsvar med de etterfølgende §§ 76, 77, 78 og 79. De gjelder provisorisk til neste Storting.» Dette flertallet merker seg at ordet «anordning» er foreslått videreført, selv om dette ordet for lengst er gått ut av bruk i juridisk terminologi. Med «anordninger» menes her «lover» da Kongens vedtak etter § 17 har virkning som lov. I grunnlovsforslag 25 (2011–2012) er det foreslått å erstatte ordet «anordninger» med «lover». Den fortsatte bruken av ordet «anordning» gjør at det fremdeles vil være vanskelig for andre personer enn juridisk skolerte å forstå hvilken type kompetanse Kongen er gitt etter § 17. Dette flertallet merker seg videre at «Politi» i denne bestemmelsen er foreslått endret i grunnlovsforslag 21 (2011–2012) til «offentlig forvaltning og regulering», noe som er i overensstemmelse med Graver-utvalgets forslag og som også er foreslått i grunnlovsforslag 25 (2011–2012).

Dette flertalletviser videre til § 22 andre ledd om avskjed for embetsmenn. I dagens grunnlovstekst heter det at embetsmenn som blir gitt avskjed skal «strax tiltales for Domstolene». I grunnlovsforslag 21 (2011–2012) er det foreslått å videreføre ordet «tiltales». I denne sammenhengen er imidlertid ordet «tiltales» misvisende da det i dag blir brukt om formell anklage i en straffesak, mens det i disse tilfellene normalt vil være tale om et saksanlegg i en sivil sak med påstand om fradømmelse av embetet. I grunnlovsforslag 25 (2011–2012) er det her foreslått å erstatte «tiltales» med «stevnes», noe som er innarbeidet terminologi for saksanlegg i sivile saker.

Dette flertallet viser videre til § 26 første ledd, der det i dagens grunnlovstekst heter at Kongen har rett til å «indgaa og ophæve Forbund». I grunnlovsforslag 21 (2011–2012) er denne formuleringen foreslått videreført som «inngå og oppheve forbund». Ordet «forbund» viser språklig til avtaler om samarbeid mellom stater eller andre typer sammenslutninger. I juridisk terminologi er ordet langt på vei gått ut av bruk, og i moderne norsk språk brukes ordet primært om ulike typer private sammenslutninger. I Grunnlovens sammenheng er ordet «forbund» dessuten upresist da Kongens kompetanse etter § 26 første ledd går lengre og omfatter alle typer folkerettslige disposisjoner på vegne av staten. Dette flertalletviser til at ordet «forbund» også er foreslått videreført i § 75 g, men her er meningen lettere tilgjengelig ut fra sammenhengen: «[Det tilkommer Stortinget] å la seg meddele de forbund og traktater som kongen på statens vegne har inngått med fremmede makter;». Dette flertallet mener det er uheldig med slike unødvendige uklarheter i en språklig oppdatert grunnlovstekst. I grunnlovsforslag 25 (2011–2012) er ordet «Forbund» i §§ 26 første ledd og 75 g foreslått endret til «folkerettslige avtaler».

Dette flertalletviser videre til at § 74 første ledd andre punktum i grunnlovsforslag 21 (2011–2012) er foreslått endret fra «Ingen Deliberation maa finde Sted i Kongens Nærværelse» til «Ingen deliberasjon må finne sted i kongens nærvær». Dette flertallet mener ordet «deliberasjon» medvirker til å gjøre innholdet i denne nevnte del av § 74 lite forståelig for dagens lesere. I grunnlovsforslag 25 (2011–2012) er ordet «Deliberasjon» i § 74 første ledd andre punktum foreslått endret til «drøftelser». Ordet «Deliberation» er også brukt i § 76 andre ledd første punktum og tredje ledd i forbindelse med Stortingets lovbehandling, og er i begge tilfeller foreslått videreført som «deliberasjon» i grunnlovsforslag 21 (2011–2012). I grunnlovsforslag 25 (2011–2012) er ordet «Deliberasjon» i § 76 andre ledd første punktum og tredje ledd foreslått endret til respektive «overveielse» og «behandling» som følge av at ordet «Deliberation» her er brukt i to ulike betydninger og for å skille mellom de ulike stadiene i Stortingets lovbehandling.

Dette flertallet vil deretter trekke fram § 104 som lyder: «Jord og Boslod kan i intet Tilfælde forbrydes». I grunnlovsforslag 21 (2011–2012) er bestemmelsen foreslått endret til: «Jord og boslodd kan ikke i noe tilfelle forbrytes». For dagens lesere vil særlig «boslodd», som i denne sammenhengen betyr en persons hele formue, fremstå som et foreldet og uforståelig begrep. Også verbet «forbrytes» fremstår i denne sammenhengen som foreldet og lite tilgjengelig. I grunnlovsforslag 25 (2011–2012) er bestemmelsen foreslått endret til: «Ingen kan bli fradømt sin faste eiendom eller hele sin formue på grunn av en forbrytelse.»

Dette flertallet viser til at § 100 første ledd i grunnlovsforslag 21 (2011–2012) er foreslått skrevet «Ytringsfrihet bør finne sted.» I nåværende grunnlov heter det «Ytringsfrihed bør finde Sted.» Dette flertallet vil peke på at verbet bør i dagens grunnlovstekst er å forstå – og må forstås – som skal. Dette forslaget om en varsom språklig ansiktsløftning av dagens grunnlovstekst blir derfor misvisende for de juridiske realiteter som ligger i § 100 første ledd, som er en av Grunnlovens faneparagrafer og uttrykk for en grunnleggende forutsetning for demokratiet. I grunnlovsforslag 25 (2011–2012) er § 100 første ledd foreslått endret til «Ytringsfrihet skal finne sted.»

Dette flertallet viser videre til at grunnlovsforslag 21 (2011–2012) om språklig ansiktsløftning av grunnlovsteksten bare i meget beskjeden grad innebærer oppdeling og forenkling av kronglete og vanskelig tilgjengelige setninger i dagens grunnlovstekst.

Dette flertallet mener på bakgrunn av ovennevnte eksempler at grunnlovsforslag 21 (2011–2012) ikke innebærer den språklige fornyelsen av Grunnloven som norske borgere fortjener å få i grunnlovsjubileumsåret. En varsom språklig ansiktsløftning av Grunnloven slik det er foreslått i grunnlovsforslag 21 (2011–2012) vil bare i beskjeden grad gjøre Grunnloven mer tilgjengelig for dagens lesere fordi det fortsatt vil være mange ord og uttrykk som er utdaterte, upresise og vanskelig tilgjengelige.

Dette flertallet viser til grunnlovsforslag 22 (2011–2012) om en nynorsk versjon av Grunnloven. Dette flertalletmener det vil være store utfordringer ved å kombinere dette grunnlovsforslaget med grunnlovsforslag 21 (2011–2012) både på grunn av ulik språkbruk, ulik terminologi og fordi en del paragrafer vil være ulike når det gjelder inndeling i ledd og punktum. De nevnte ulikhetene mellom grunnlovsforslag 21 (2011–2012) og grunnlovsforslag 22 (2011–2012) vil gjøre tolkning av de to språkversjonene unødvendig komplisert, og gjør det dessuten vanskelig å operere med felles referanser til bestemmelsene i Grunnloven. Dette flertallet ser det derfor som lite formålstjenlig at Stortinget vedtar grunnlovsforslag 22 (2011–2012) sammen med Grunnlovsforslag 21 (2011–2012), slik forslaget inviterer til.

Dette flertalletviser til grunnlovsforslag 25 (2011–2012) hvor det er fremmet et helhetlig forslag til nye tekstversjoner av Grunnloven på tidsmessig bokmål og nynorsk. Dette flertalletmener dette er et godt gjennomarbeidet forslag der terminologi og setningsoppbygging er søkt mest mulig enhetlig mellom bokmålsversjonen og nynorskversjonen. Henvisninger til Grunnloven etter dette forslaget vil være like uavhengig om det vises til versjonen på bokmål eller på nynorsk. Språket er gjennomgående fornyet innenfor det mandat Graver-utvalget fikk av Stortingets presidentskap og som var å gjøre grunnlovsteksten mest mulig forståelig for dagens lesere. I motsetning til grunnlovsforslag 21 (2011–2012) inneholder grunnlovsforslag 25 (2011–2012) en systematisk modernisering av foreldete ord og uttrykk i den nåværende grunnlovsteksten, noe som fremgår av de utvalgte eksemplene ovenfor. I en rekke paragrafer er lange og vanskelig tilgjengelige setninger delt opp eller skrevet om av hensyn til klarhet, presisjon og tilgjengelighet, men uten å endre på paragrafnummereringen eller paragrafenes inndeling i ledd. Dette flertalletviser videre til at den store utviklingen i norsk språk siden språket i Grunnloven sist ble helhetlig oppdatert i 1903, krever en mer omfattende og helhetlig modernisering av grunnlovsspråket i dag enn i 1903. Av de foreliggende forslagene til språklig modernisering av Grunnloven er det kun grunnlovsforslag 25 (2011–2012) som oppfyller dette kravet. Dette flertalletvil understreke at Stortinget med dette grunnlovsforslaget har en historisk mulighet til å gi Norge en grunnlov som både kan leses av personer med og uten fagkunnskap innenfor politikk og juss og av fremtidige norske velgere som ennå ikke har nådd stemmealder. Fremfor alt vil dette forslaget gjøre Grunnloven tilgjengelig for dagens og fremtidens norske borgere på en mye bedre måte enn hva grunnlovsforslag 21 (2011–2012) vil kunne gjøre.

Dette flertalletvil vise til at det har kommet innvendinger mot forslaget til § 75 b i grunnlovsforslag 25 (2011–2012) hvor det foreslås at «[Det tilkommer Stortinget] å ta opp lån på rikets kreditt;», mens det i dagens grunnlovstekst står «[…] at aabne Laan paa Rigets Kredit;». Dette flertallethar merket seg at det både på høringen 19. februar og i det offentlige rom har vært reist kritikk mot denne konkrete paragrafbestemmelsen da det hevdes at dette vil være å gi Stortinget mulighet til selv å ta opp lån på vegne av kongeriket Norge. Professor Hans Petter Graver vedkjente på høringen at forslaget kunne bli sett på som en depresisering, men viste samtidig til at det i dagens statsrettslige litteratur er vanlig å bruke uttrykket «å ta opp lån» i forbindelse med Stortingets oppgaver etter § 75 b. Dette flertalletdeler denne oppfatningen og viser til følgende eksempler fra hovedverk i norsk statsrettslig litteratur der: Arne Fliflet skriver i Grunnloven. Kommentarutgave fra 2006 på side 319 at det «er Stortinget som bestemmer om staten skal kunne ta opp lån». Frede Castberg i Norges statsforfatning bind 2 fra 1964 på side 101–102 behandler Stortingets oppgaver etter § 75 b under overskriften «Opptakelse av statslån». I det nåværende standardverket i norsk statsrett skriver Eivind Smith i Konstitusjonelt demokrati fra 2012 på side 234 om «vedtak om låneopptak (§ 75 bokstav b)».

Dette flertalletunderstreker at uttrykket «å ta opp lån» i § 75 b ikke vil føre til realitetsendringer i Grunnloven da selve låneopptaket uansett ligger innenfor den utøvende makts myndighetsområde etter funksjonsfordelingen i § 3. Som for andre lover må de enkelte bestemmelsene i Grunnloven leses i sammenheng. Om Stortinget vedtar grunnlovsforslag 25 (2011–2012) og formuleringen «å ta opp lån» i § 75 b, vil det altså ikke medføre noen som helst endring i funksjonsfordelingen mellom den lovgivende og utøvende makt. Dette flertallet mener at selv om formuleringen «å ta opp lån» i grunnlovsforslag 25 (2011–2012) § 75 b er en depresisering i forhold til dagens grunnlovstekst, så gir likevel dette forslags øvrige oppdatering av foreldete ord og vanskelige setninger en vesentlig klarere, mer presis og mer tilgjengelig grunnlovstekst enn både dagens grunnlovstekst og språkversjonen i grunnlovsforslag 21 (2011–2012).

Dette flertallet foreslår derfor at grunnlovsforslag 25 (2011–2012) bifalles. I tillegg til det helhetlige forslaget bifalles alternativ 34 om at de to grunnlovstekstene på bokmål og nynorsk skal være likestilte. Alternativene 2 til 33 bifalles ikke.

Komiteens medlemmer fra Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre viser til at Grunnloven er det øverste rettslige grunnlag i Norge. Både vanlige vedtak og lovvedtak som fattes i Stortinget, blir iblant prøvet rettslig mot Grunnloven.

Disse medlemmer vil understreke at Grunnloven har en symbolverdi og er et slags nasjonalt klenodium. Dette henger sammen med at Grunnloven så sterkt knyttes til 1814 og Norges selvstendighet. Selv om språket i Grunnloven er aldret, er det samtidig et særegent og høytidelig språk som det knyttes pietetsfølelse til. Grunnloven er også et kulturhistorisk dokument som det er verd å bevare.

Disse medlemmer vil oppsummere som sitt inntrykk av svært mange høringsrunder at det ikke har fremkommet synspunkter fra lovanvendere, det akademiske miljø eller hos interesserte enkeltpersoner som har ytret seg, som innebærer noe sterkt ønske om å endre grunnlovsspråket. Den sterkeste interesse for endring har vært hos dem som har deltatt konkret i utvalgsarbeidet for endringer. Andre igjen har pekt på at når det er et uttalt premiss at de nye oversettelsene ikke er ment å skulle endre realitetene fra den gamle grunnlovsteksten, vil en gitt fortolkning om innholdet av en bestemmelse også måtte ta hensyn til originalteksten. Dermed får dagens eksisterende tekst fortsatt «liv», selv om den skulle bli tatt ut av lovsamlingen.

Disse medlemmers inntrykk av de ulike høringene under arbeidet med Grunnloven er at denne står sterkt i manges bevissthet og at det også langt på vei omfatter dens form. Det er full enighet – også blant de som gjerne så en ny språkform – om at dagens grunnlovstekst ikke gir fortolkningsproblemer. Det er følgelig ikke noe presserende, reelt behov for å endre den.

Disse medlemmer viser til at deninnholdsmessigeoppdateringen, slik den er lagt til rette for av Menneskerettighetsutvalget, jf. Dokument 16 (2011–2012), legger opp til en av de største grunnlovsendringene noen gang. Disse endringsforslagene er ikke bare forandringer, men også forbedringer av språket i Grunnloven:

• 1. For det første foreslås det en rekke strykninger av bestemmelser som ikke lenger har aktualitet. Blandingen av virksomme og uvirksomme bestemmelser er ikke heldig for forståelsen av dokumentet, og bidrar til at teksten blir unødig omfangsrik.

• 2. Strykningene skaper plass til oppdaterte menneskerettighetsbestemmelser, der utvalget – også hvis man velger å bruke det foreslåtte originalspråket fra 1903 – har truffet språkvalg og brukt ord som umiddelbart forstås i norsk dagligtale i 2014.

Disse medlemmer vil fremholde som konkrete eksempler på paragrafer som strykes/omarbeides grunnleggende:

• a. § 94 Uoppfylt krav om sivilretts- og strafferettslov på første ev. andre Storting)

• b. § 95 Likhetsprinsippet reformuleres og ut går ordene «protektorier» og «moratorier»

• c. § 96 Torturforbud reformuleres – ut går «pinligt Forhør»

• d. § 98 Dommeres uavhengighet formuleres annet sted – ordet «sportler» utgår

• e. § 103 «Fristed tilstedes ikke dem som herefter fallere» – utgår i sin helhet

• f. § 104 «Jord og Boslod kan i intet Tilfælde forbrydes» – utgår i sin helhet, realiteten om at ingen kan straffes ved å bli fratatt sin eiendom dekkes inn med andre og lett forståelige begreper et annet sted.

Disse medlemmer har merket seg at langt de fleste eksemplene på uforståelige ord og uttrykk med dette forsvinner ut av Grunnloven, uten at en har måttet gå inn på de rene språklige forslagene. Menneskerettighetsutvalget har gitt oss et godt tekstgrunnlag for å bli stående med en forbedret grunnlov, ikke bare innholdsmessig, men også språklig. Grunnloven vil etter innarbeidelsene av oppdaterte bestemmelser, og ikke minst gjennom strykningsforslagene, komme ut av prosessen med en mer pedagogisk oppbygget lovtekst med flere relevante bestemmelser og nesten ingen vanskelige ord og uttrykk.

Disse medlemmer viser til at selv de helhetlige oversettelsesutkastene har måttet gi tapt overfor et ord som «fideikommis» som er så merkverdig i dag at det er uoversettelig uten å måtte gripe til en lang beskrivelse som i sin konsekvens ville satt et forbud mot legater og stiftelser.

Disse medlemmer vil for sin del konkludere med at en oppnår de vesentligste språklige forenklinger og fornyelser gjennom å ta inn en rekke sentrale endringsforslag fra Menneskerettighetsutvalget, også referert til som Lønning-utvalget, under henvisning til dets leder, tidligere lagtingspresident Inge Lønning.

Disse medlemmer vil hevde at man av dette vil få en mer pedagogisk, oversiktlig og aktuell grunnlov også i språkformen. Etter dette er det ikke det samme behov for en fullstendig omlegging av Grunnlovens språkform. Disse medlemmer vil peke på fordelen av en løsning som i større grad respekterer tradisjonen, men samtidig bringer Grunnloven i en mer tidsmessig form.

Disse medlemmer finner også en selvstendig verdi i at man ved dette unngår å kappe tradisjonslinjene til det opprinnelige dokument.

Disse medlemmer vil på denne bakgrunn stemme imot begge forslagene til språklige endringer.

Disse medlemmer vil dessuten stemme imot at det vedtas en versjon av Grunnloven også på nynorsk med samme rettslige status. Med to likeverdige versjoner av Grunnloven, i begge målformer, vil det lettere kunne oppstå tolkningsuenighet.

Disse medlemmer innser imidlertid, at tiden stadig vil arbeide mot teksten fra 1903, og det kan tenkes at det vil oppstå enda større forskjell mellom nåtidsnorsk og grunnlovsspråk. Dette taler etter disse medlemmers mening for å avvikle den selvpålagte restriksjon om at endringsforslag skal fremsettes i originalspråk.

Disse medlemmer vil derfor tillate senere endringer i en mer tidsmessig høyprosa. Det krever hverken endring av grunnlovsbestemmelser eller et ordinært flertallsvedtak. Det har sammenheng med at Stortinget bruker de formuleringer og språk Stortinget finner hensiktsmessig for det enkelte forslag (men må selvsagt følge selve grunnlovsprosedyren). Fordelen med en slik løsning er at Grunnloven fremover kan fornyes naturlig og suksessivt.

Disse medlemmer viser til språkforslag, opprinnelig lansert av professor Johs. Andenæs, under høringsrunden relansert av sivilombudsmann Arne Fliflet, om innarbeidelse av fremtidige endringer i nåtidsspråk. Det vises her også til at tidligere stortingspresident Thorbjørn Jagland har målbåret det samme synet. En innvending har vært at de enkelte paragrafer kan få ulik språkstil.

Disse medlemmer vil imidlertid peke på at Grunnloven har minnelser fra 1814, og enkeltstående ord fra før 1903. Man har allerede levd med variasjon i språkstil, uten at det har skapt problemer i seg selv. Disse medlemmer vil peke på muligheten for å beholde originalspråket som utgangspunkt, men tillate gradvise endringer på nåtidsnorsk, og fremheve som vesentlig fordel at Grunnloven beholder sin verdi som symboltungt historisk dokument uten å bryte tradisjonslinjene bakover. Samtidig vil man kunne gjøre de endringer som man finner påkrevet i en ny tid.

Disse medlemmer vil vurdere nærmere om forslagene som blir innarbeidet fra Menneskerettighetsutvalget, kan innarbeides i varianten gjeldende grunnlovsspråk fordi utvalget gjennomgående har valgt nåtidsnære formuleringer som skaper minimale problemer for forståelsen.

Komiteens medlem fra Venstre vil understreke at Venstres gruppe kommer til å dele seg når det gjelder votering om språklig fornyelse av Grunnloven.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, registrerer at komiteens medlemmer fra Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre i en felles merknad argumenterer imot vedtak av grunnlovsforslagene om en helhetlig språklig fornyelse av Grunnloven.

Flertallet viser til at det fra komiteens medlemmer fra Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre blir framført som argument imot å fornye skriftspråket i Grunnloven at det ikke har framkommet noe sterkt ønske om å endre grunnlovsspråket. Flertallet vil understreke at Stortinget som lovgivende forsamling skal treffe de vedtak som Stortinget selv finner best ut fra en samlet vurdering. I dette ligger at det ikke er slik at Stortingets vedtak alene avgjøres av hvor sterke ønsker Stortinget registrerer for eller imot et vedtak i offentligheten. Dette gjelder også ved spørsmålet om helhetlig språklig fornyelse av Grunnloven, som er noe mye større og langt viktigere enn det et vanlig lovvedtak er.

Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Miljøpartiet De Grønne, viser til at Norges grunnlov på grunn av skriftspråket er en tungt tilgjengelig grunnlov. Grunnloven er grunnlaget for vårt folkestyre. Dette flertallet vil understreke at det er av hensynet til alle dem som Grunnloven gjelder for – altså de mange, og ikke bare de få som fortolker loven – at det er et reelt behov for å vedta en helhetlig språklig fornyelse av Grunnloven. Dette flertallet mener sterkt at en helhetlig språklig fornyelse av Grunnloven vil være et demokratiseringsprosjekt til beste for vårt folkestyre.

Dette flertallet vil her spesielt vise til at 151 av Stortingets representanter i 2012 gjorde vedtak om å be Presidentskapet sette ned et utvalg som skulle legge fram forslag til helhetlig modernisering av Grunnloven på bokmål og nynorsk. Forslaget fra Graver-utvalget ble fremmet som grunnlovsforslag 25 (2011–2012). Et nesten samlet Storting uttrykte altså i 2012 – for bare to år siden – et konkret behov for en helhetlig språklig modernisering av Grunnloven.

Dette flertallet vil videre vise til at komiteen i denne innstillingen behandler grunnlovsforslagene om helhetlig språklig fornyelse av Grunnloven og at disse grunnlovsforslagene selvsagt skal behandles uavhengig av komiteens innstilling til grunnlovsforslagene fra Menneskerettighetsutvalget, som ble ledet av tidligere lagtingspresident Inge Lønning. Til grunnlovsforslagene som følger av Menneskerettighetsutvalgets rapport Dokument 16 (2011–2012), følger det egne innstillinger fra komiteen. Dette flertallet mener derfor at spørsmålet om helhetlig språklig fornyelse av Grunnloven selvsagt må tas på selvstendig grunnlag, da dette er noe helt annet enn å avgjøre ordlyden i paragrafer relatert til menneskerettigheter.

Dette flertallet viser til at kontroll- og konstitusjonskomiteen selv har valgt å behandle grunnlovsforslagene om helhetlig språklig fornyelse av Grunnloven som en egen innstilling og før de enkelte menneskerettighetsforslagene. Dette flertallet mener argumentet om at det vil bli språklig fornyelse ved at enkelte paragrafer som går under kategorien menneskerettigheter vil bli strøket dersom flere av grunnlovsforslagene relatert til menneskerettigheter blir vedtatt, ikke er et vektig nok argument for å gå imot en helhetlig språklig fornyelse av Grunnloven.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser til at Fremskrittspartiet i to omganger har vært med på å fremme forslag til en språklig fornyelse av Grunnloven. Nåværende grunnlovsforslag 21 (2011–2012) bygger på en noe oppdatert versjon av forslag til språklig fornyelse fra Finn-Erik Vinje og Carl I. Hagen som ble fremmet i forrige periode, jf. Innst. 276 S (2011–2012) og Dokument 12:16 (2007–2008).

Disse medlemmer viser til at Grunnloven foreligger i et foreldet språk som er vanskelig tilgjengelig for de fleste i dag. Disse medlemmer mener at Grunnloven fortjener en varsom språklig ansiktsløftning fra revisjonen som fant sted i 1903. Disse medlemmer ønsker at Grunnloven fortsatt skal ha en verdig og høytidelig form, men at den løftes nærmere opp mot vår tid ved at det foretas en del endringer i tegnsetting, ortografi, bøyninger, vokabular og syntaks. Disse medlemmer mener dette best ivaretas med Vinjes versjon.

Disse medlemmer finner grunn til å presisere at det har vært og er en grunnleggende forutsetning for den språklige oppdateringen at lovens meningsinnhold ikke på noe punkt skal endres. Når det gjelder begrunnelsen for valget av de enkelte ord, vises det til forslaget.

Etter disse medlemmers vurdering er det en logisk brist i resonnementet om at det er store utfordringer ved å kombinere Vinjes bokmålsversjon og Graver-utvalgets nynorskversjon på grunn av ulik språkbruk, ulik terminologi og fordi en del paragrafer vil være ulike når det gjelder inndeling i ledd og punktum. Disse medlemmer viser til at det har vært en grunnleggende forutsetning for alle språkversjonene at lovens meningsinnhold ikke endres. Hvis det er slik at Graver-utvalgets versjon og Vinjes versjon ikke kan forenes, så har Graver-utvalgets versjon fjernet seg for langt fra 1903-språkdrakten til at endringene kan forsvares. Det er bred enighet om at Vinjes versjon ligger nærmere 1903-versjonen enn Graver-utvalgets versjon. Disse medlemmer finner imidlertid grunn til å presisere at ingen under høringene i komiteen har gitt uttrykk for at Vinjes bokmålsversjon og Graver-utvalgets nynorskversjon ikke kan vedtas sammen.

Disse medlemmer vil også bemerke at det ikke skaper noen problemer tolkningsmessig at Grunnloven foreligger i flere språklige versjoner.

Disse medlemmer mener derfor at Grunnloven bør fornyes, og godtar at en nynorskversjon kommer i tillegg for å sikre et nødvendig flertall for en språklig fornyelse.

Disse medlemmer foreslår at grunnlovsforslag 21 og 22 (2011–2012) bifalles.

Grunnlovsforslag 25 (2011–2012) bifalles ikke.