Retten til en rettferdig rettergang regnes som en helt grunnleggende rettssikkerhetsgaranti i moderne rettsstater. Komiteen viser til at denne retten både er en forutsetning for en reell rettsstat, og for borgernes trygghet for at myndighetene ikke kan straffeforfølge politiske motstandere vilkårlig. Opposisjonsvern må trygges av enhver makthaver som ønsker å kalle seg demokratisk. Komiteen mener den norske grunnlov som juridisk, politisk og verdikonstituerende dokument bør inneholde en grunnleggende bekreftelse på at alle mennesker har samme rett til frihet og like krav på rettigheter og muligheter. Komiteen mener retten til å få prøvet sin straff for en uavhengig domstol kan utledes ikke bare av fundamentet for et konstitusjonelt demokrati, men også av maktfordelingslæren.

Komiteen er derfor enig i Menneskerettighetsutvalgets forslag til ny § 95 i Grunnloven om rett til rettferdig rettergang og uavhengige domstoler.

Komiteen mener at rettferdig rettergang vil arte seg ulikt i sivile saker og i straffesaker. Felles for de ulike sakene må likevel være retten til å la seg representere av advokat, retten til å bli kjent med anklagene mot seg, retten til kontradiksjon, retten til tilstrekkelig tid å forberede sitt forsvar, retten til å føre og eksaminere vitner, retten til tolk, retten til offentlig rettergang, retten til begrunnelse for avgjørelsen, retten til anke og retten til å få saken prøvet for en uavhengig domstol med habile dommere innen rimelig tid.

Komiteen viser til at prinsippet om rett til rettferdig rettergang har kommet til uttrykk flere steder i lovgivningen. Komiteen mener det er viktig å etablere og synliggjøre dette prinsippet som overordnet rettslig skranke gjennom Grunnloven. Den symbolske og politiske betydningen av dette kan også være et vern mot fremtidige myndigheters eventuelle ønske om å bygge ned rettsstaten. På denne bakgrunn finner utvalget at Grunnloven bør inneholde en bestemmelse om at rettergangen skal være rettferdig.

Komiteen mener at forholdet mellom de tre statsmakter blir mer balansert fremstilt gjennom Menneskerettighetsutvalgets forslag enn i gjeldende bestemmelser. Her utformes retten til rettferdig rettergang som generelt prinsipp, ikke som en individuell rettighet eller plikt for staten. Komiteen mener at det er avgjørende å utforme bestemmelsen slik at den sikrer at domstolene er reelt uavhengige av de øvrige statsmakter. Rettergangen kan ikke anses rettferdig dersom domstolene er underlagt de øvrige statsmakters instruksjonsmulighet. I dag fungerer domstolene uavhengig, men ettersom så ikke er tilfellet i totalitære og despotiske regimer, mener komiteen at synliggjøringen av domstolens uavhengighet i Grunnloven er viktig for fremtiden. Denne bestemmelsen er én av flere bestemmelser som synliggjør en side av den maktfordeling som for lengst er norsk statsskikk. Hvordan domstolenes uavhengighet og upartiskhet skal sikres, må imidlertid avgjøres av politiske myndigheter gjennom en mer detaljert regulering enn det grunnloven kan gi plass til.

Forslagsstillerne fremmer to alternative forslag til ny § 95. Alternativ 1 er i samsvar med Menneskerettighetsutvalgets forslag.

I alternativ 2 er det inntatt et annet ledd om at statens myndigheter skal sikre domstolenes og dommernes uavhengighet og upartiskhet.

Komiteen mener myndighetenes ansvar for å sikre borgernes rett til uavhengige og upartiske domstoler bør inngå i Grunnloven, og at det av hensyn til borgernes tilgjengelighet er naturlig å synliggjøre dette sammen med retten til rettferdig rettergang. Komiteen innstiller derfor på forslaget til ny § 95 alternativ 2 B slik at paragrafen kan lyde:

§ 95

Enhver har rett til å få sin sak avgjort av en uavhengig og upartisk domstol innen rimelig tid. Rettergangen skal være rettferdig og offentlig. Retten kan likevel lukke rettsmøtet dersom hensynet til partenes privatliv eller tungtveiende allmenne interesser gjør det nødvendig.

Statens myndigheter skal sikre domstolenes og dommernes uavhengighet og upartiskhet.

§ 95

Alle har rett til å få saka si avgjord av ein uavhengig og upartisk domstol innan rimeleg tid. Rettargangen skal vere rettvis og offentleg. Retten kan likevel stengje rettsmøtet dersom omsynet til privatlivet til partane eller tungtvegande allmenne interesser krev det.

Dei statlege styresmaktene skal sikre at domstolane og dommarane er uavhengige og upartiske.