Norge har gjennom EUs fornybardirektiv forpliktet
seg til å øke andelen av fornybar energi til 67,5 prosent i 2020.
Et viktig virkemiddel for å nå dette målet er innføringen av et
felles elsertifikatmarked med Sverige. Sverige og Norge har et felles
mål om å bygge ut ny kraftproduksjon med fornybare energikilder
som skal utgjøre 26,4 TWh innen 2020. De to landene skal finansiere
halvparten av dette hver, uavhengig av i hvilket land denne produksjonen
er.
I Innst. 379 L (2010–2011) understreker energi- og
miljøkomiteen at regjeringen må legge til rette for at halvparten
av den nye energiproduksjonen skal realiseres i Norge. Komiteen
peker videre på at det er svært viktig at regjeringen legger forholdene
til rette slik at ikke lang saksbehandlingstid hos myndighetene
eller manglende kapasitet i kraftnettet gjør at det blir lavere produksjon
av elektrisk kraft fra fornybare energikilder enn det markedsforhold
ellers tilsier.
Olje- og energidepartementet har det overordnede
ansvaret for at målene for energisektoren blir realisert, og at
konsesjonsbehandlingen blir gjennomført i samsvar med Stortingets
vedtak og forutsetninger. I småkraft- og vindkraftsaker har Norges
vassdrags- og energidirektorat (NVE) vedtaksmyndighet. Disse sakene
kan påklages til Olje- og energidepartementet. I saker om stor vannkraft
avgir NVE innstilling til departementet, som har ansvaret for å
utarbeide kongelig resolusjon i disse sakene. Vedtak fattes av Kongen
i statsråd.
Konsesjonsbehandlingen skal sikre en effektiv og
forsvarlig utnyttelse av naturressursene. Konsesjonsbehandlingen
skal avveie samfunns- og miljøinteresser mot energimålene, og konsesjon
skal gis dersom fordelene overstiger ulempene. Konsesjonsbehandling
må samtidig ivareta lovpålagte krav til prosess og faglighet basert
på et godt kunnskapsgrunnlag.
Målet med undersøkelsen har vært å vurdere i hvilken
grad Olje- og energidepartementet legger til rette for en effektiv
konsesjons- og klagesaksbehandling i vind- og vannkraftsaker som ivaretar
målet om økt fornybar energiproduksjon. Effektiv konsesjonsbehandling
innebærer at Olje- og energidepartementet og NVE bruker minst mulig
tid og ressurser på å behandle søknadene i samsvar med gjeldende
regelverk og faglige krav til saksbehandlingen. Undersøkelsen omfatter
perioden fra og med 2009 til oktober 2013.
Undersøkelsen viser at konsesjonsbehandlingen og
klagesaksbehandlingen tar lang tid. Gjennomsnittlig tid for behandling
av småkraftsøknader i NVE er i overkant av tre og et halvt år, og
for vindkraftsøknader med konsekvensutredning rundt fem og et halvt
år. I store vannkraftsaker med innstilling tar det gjennomsnittlig
mer enn sju og et halvt år for saker med konsekvensutredning før
vedtak blir fattet ved Kongen i statsråd. En stor andel av sakene
blir påklaget (84 prosent av vindkraftsakene og en tredel av småkraftsakene),
noe som forlenger gjennomsnittlig saksbehandlingstid med to år.
Behov for å gjøre
de overordnede styringssignalene tydeligere og å forbedre styringsverktøyene.
Rutiner for tidlig avslag av saker kan
utnyttes bedre.
Økt saksbehandlingskapasitet bidrar positivt, men
det har vært en økning i antall saker som ligger til behandling
hos konsesjonsmyndighetene.
Manglende avklaring av utredningskrav reduserer
effektiviteten i saksbehandlingen.
Konfliktreduserende tiltak kan utnyttes
bedre.
Manglende nettkapasitet forsinker saksbehandling
og realisering av kraftkonsesjonene.
Saksbehandlingstiden for vannkraft- og vindkraftsaker
er fortsatt lang. Det er registrert at antall saker som har kommet
til behandling, har vært økende fram til 2012. Over halvparten av sakene
som er ferdigbehandlet, har ligget over et halvt år i kø før de
har blitt sendt på høring av NVE og/eller behandlet i Olje- og energidepartementet.
Undersøkelsen viser flere faktorer som kan forklare
den lange saksbehandlingstiden, blant annet overordnet styring,
rutiner i saksbehandlingen, sentrale utredningskrav og tiltak for
å redusere konfliktnivået. Etter Riksrevisjonens oppfatning er det
mulig å iverksette tiltak for å effektivisere saksbehandlingen.
Olje- og energidepartementet skal med sin styring
og oppfølging legge til rette for forutsigbare og effektive konsesjonsprosesser.
Det er ikke avklart hvor mye ny fornybar energiproduksjon
konsesjonsmyndighetene skal legge til rette for. Verken gjennom
handlingsplaner eller andre styringsdokumenter er det konkretisert
hvordan produksjonen av ny fornybar energi skal bidra til å sikre
at fornybarmålet på 67,5 pst. innen 2020 blir nådd. I motsetning
til energimyndighetene i Sverige, har Olje- og energidepartementet
ikke konkretisert hvor stor andel av elsertifikatene – på i alt
26,4 TWh innen 2020 – som myndighetene skal legge til rette for gjennom
nye konsesjoner i Norge. Det er heller ikke konkretisert hvilken
type utbygging konsesjonsmyndighetene skal stimulere til i Norge.
Det framstår som lite forutsigbart for tiltakshavere,
berørte aktører og andre myndighetsorganer hvordan fornybarmålene
skal avveies mot andre samfunns- og miljøinteresser i konsesjonsbehandlingen.
Uklarhetene gjelder særlig småkraft- og vindkraftutbyggingen i Norge,
da verneplanene og samlet plan for vassdrag legger rammer for utbygging
av stor vannkraft.
De nasjonale retningslinjene for småkraft og vindkraft
beskriver hvordan ulike forhold skal utredes og beskrives i regionale
planer og konsesjonssøknader, men gir ikke tydelige signaler om
hvordan de skal vektlegges. Det er utarbeidet få regionale planer
for vindkraft og småkraft. De som er utarbeidet, fungerer i liten
grad som styringsverktøy for å avklare hvor vindkraft- og småkraftutbyggingen
skal være, og hvordan utbyggingen skal avveies i forhold til andre
interesser. Direktoratet for Naturforvaltning, Riksantikvaren, Reindriftsforvaltningen
og Forsvaret utarbeider konfliktvurderinger for vindkraft, men konfliktvurderingene
bidrar i begrenset grad til å avklare hvordan interesser skal avveies
i hver enkelt sak. Olje- og energidepartementet behandlet få klager
i perioden 2009–2011, noe som heller ikke bidro til prinsipielle avklaringer.
Manglende avklaring av hva som er ambisjonsnivået
for fornybar energiproduksjon i Norge, og hvordan myndighetene skal
legge til rette for å realisere dette, skaper rom for prinsipielle
diskusjoner i hver enkelt konsesjonssak. Manglende avklaring av
hvordan energibehov skal avveies mot andre samfunnsinteresser gir
også et stort rom for vanskelige skjønnsvurderinger, noe som kan
bidra til høyere konfliktnivå og større klageomfang. Manglende styringssignaler
kan også føre til flere urealistiske konsesjonssaker, noe som kan
oppta unødvendige ressurser hos tiltakshavere og i forvaltningen.
Manglende kunnskap om utbyggingenes konsekvenser
for blant annet kulturminner, reindrift og biologisk mangfold øker
kravet til utredninger og tilleggsutredninger som tiltakshaver skal
gjennomføre. Det er imidlertid uenigheter om hva det er rimelig
å kreve at tiltakshaver skal utrede. Det er gjort en innsats for
å styrke denne kunnskapen gjennom forskning og undersøkelser, men
det er fortsatt sentrale kunnskapshull. Riksrevisjonen understreker
at målrettede tiltak for å styrke forskningen og kartleggingen,
og å gjøre eksisterende kunnskap fra forskning og undersøkelser
mer tilgjengelig, kan bidra til å effektivisere konsesjonsbehandlingen.
Olje- og energidepartementet peker på at det
er i strid med prinsippene for elsertifikatmarkedet å definere hvor
stor del av fornybarproduksjonen som skal realiseres i Norge. Dette
er Riksrevisjonen enig i, men det er etter Riksrevisjonens vurdering
både mulig og ønskelig å definere hvor mye fornybar energiproduksjon
det skal legges til rette for, slik det er gjort i Sverige. Videre
er det behov for å utvikle styringsverktøyene for å avklare bedre
hvordan myndighetene kan legge til rette for å realisere disse fornybarmålene.
Etter Riksrevisjonens vurdering er dette en forutsetning for å sikre
effektive konsesjonsprosesser og samtidig ivareta energi- og miljøkomiteens
forventning om at myndighetene skal legge til rette for at halvparten
av kraftutbyggingen med elsertifikater skal realiseres i Norge.
NVE har utarbeidet rutiner for intern prioritering i
konsesjonsbehandlingen, og for tidlig avslag i småkraftsaker.
Ifølge NVE er det nå en større andel urealistiske søknader,
noe som vil føre til at tilslagsprosenten vil bli lavere. Undersøkelsen
viser imidlertid at et lite antall småkraftsøknader er avslått uten høring,
men dette har bidratt til å redusere NVEs gjennomsnittlige saksbehandlingstid.
På denne måten kan forvaltningen legge mer innsats i å ferdigbehandle
realistiske konsesjonssøknader. NVE har i undersøkelsesperioden
avslått bare to vindkraftsøknader uten høring. NVE har imidlertid
ikke etablerte rutiner for tidlig avslag av det som anses som åpenbart
urealistiske vindkraftsøknader. I stedet anmoder NVE tiltakshavere
om å trekke urealistiske vindkraftprosjekter. Bare rundt 15 prosent
av vindkraftsakene som har kommet til behandling, er trukket av
tiltakshaver.
Etter Riksrevisjonens vurdering burde Olje-
og energidepartementet ha fastsatt overordnede kriterier for å gjøre
det tydeligere hva som skal ligge til grunn for å kunne gi tidlig
avslag, for eksempel for søknader lokalisert til områder der det
ikke er tilstrekkelig nettkapasitet og ikke planer om å utbedre
dette, i verneområder og vernede vassdrag, i områder med viktige rødlisteforekomster
eller i områder som er spesielt verdifulle for samisk reindrift.
Dersom departementet bidrar med en slik klargjøring, kan det gi
større tyngde til NVE når de gir slike signaler til tiltakshavere.
Dette kan i neste omgang bidra til å redusere omfanget av urealistiske konsesjonssøknader.
Det er samtidig mulig å effektivisere konsesjonsbehandlingen i NVE
ved å bruke ordningen med tidlig avslag mer aktivt i småkraftsaker,
og å avklare muligheten for tidlig avslag i vindkraftsaker.
I takt med den økende saksmengden har NVE i perioden
2005 til 2012 mer enn fordoblet antall saksbehandlere til slike
saker. Det er først i 2012 at den økte saksbehandlingskapasiteten
i NVE har ført til flere behandlede saker. Samtidig som NVE har
behandlet flere saker, har også Olje- og energidepartementet fått
flere klagesaker og store vannkraftsaker til behandling. I 2010
og 2011 ble det behandlet ferdig svært få saker i departementet.
I 2012 har imidlertid departementet hatt en sterk økning i antall
ferdigbehandlede saker.
Departementet og NVE har ikke økt antall ferdigbehandlede
saker i samme omfang som det økte tilfanget, noe som har ført til
at køen av ubehandlede saker har vokst. Samtidig har den totale saksbehandlingstiden
både i NVE og Olje- og energidepartementet økt. Per juni 2013 er
365 av 696 småkraftsaker i kø hos NVE. Det er samtidig 106 vindkraftsaker
som ligger til behandling i NVE.
Riksrevisjonen bemerker at det har vært grunn
til å forvente at elsertifikatordningen ville øke saksmengden. Det
er positivt at det er iverksatt tiltak for å styrke NVEs saksbehandlingskapasitet. Departementet
har imidlertid ikke styrket sin egen saksbehandlingskapasitet på
området i tråd med det forventede behovet i denne perioden. Riksrevisjonen
understreker at det er nødvendig å opprettholde tilstrekkelig saksbehandlingskapasitet
for å kunne sluttbehandle konsesjonssaker som kan bli omfattet av
sertifikatordningen innen konsesjonsmyndighetenes tidsfrist i 2017.
Vassdragsreguleringsloven medfører en omfattende
saksbehandling, og sakene må vedtas av Kongen i statsråd. Det kan
etter Riksrevisjonens vurdering være grunn til å vurdere mulighetene for
en forenkling av saksbehandlingsprosessene for de minste vannkraftsakene
med regulering.
Konsesjoner blir gitt etter energiloven, vannressursloven
og vassdragsreguleringsloven. Annet sektorlovverk stiller også krav
til hva som skal utredes, og til hvordan andre sektorinteresser skal
avveies i konsesjonsvedtakene. Dersom utredninger ikke er i tråd
med fastsatte krav, kan det føre til tilleggsutredninger og påfølgende planendringer.
Når det er uenighet om kunnskapsgrunnlaget, kan det også føre til klager
og innsigelser.
Utredningskravene og konsesjonsprosessene er endret
som følge av at det i 2009 ble iverksatt endringer i plan- og bygningsloven
og innført en ny lov om forvaltning av naturens mangfold (naturmangfoldloven).
Undersøkelsen viser at de nasjonale retningslinjene for småkraft
og vindkraft ikke er oppdatert i samsvar med de nye lovbestemmelsene.
Det mangler avklaring for en rekke utredningskrav
etter plan- og bygningsloven, kulturminneloven, naturmangfoldloven
og vanndirektivet:
samlet belastning
etter EUs direktiv om konsekvensutredning og naturmangfoldloven
kunnskap om kulturminner som skal ligge
til grunn for konsesjonsvedtaket
konkretisering av utbyggingsløsningene,
spesielt for vindkraftsaker
beskrivelse og utredning av alternative
utbyggingsløsninger for småkraft og vindkraft
Tydelig definerte og avklarte utredningskrav
er nødvendige for å kunne sikre effektive og faglig forsvarlige
konsesjonsprosesser. Uklarheter gjør det blant annet utfordrende
å påse at meldinger, utredninger og konsesjonssøknader er i tråd
med lovpålagte krav. Undersøkelsen viser at kvalitetssikringen i
NVE kan være utilstrekkelig. Dette kan i sin tur føre til at det
blir tidkrevende høringsrunder og krav om tilleggsutredninger.
Det gjenstår et viktig arbeid med å presisere hvordan
utredningskravene skal håndteres i konsesjonsbehandlingen. De berørte
departementene må etter Riksrevisjonens mening gi nødvendig prioritet
til dette arbeidet.
ILO-konvensjonen om urfolks rettigheter stiller krav
om at myndighetene i konsesjonsprosessen skal konsultere samiske
næringsutøvere og Sametinget om samiske hensyn. Det er imidlertid uenighet
mellom Sametinget og NVE om praktiseringen av konsultasjonsavtalen,
noe som har påvirket Sametingets bruk av dette virkemiddelet.
Offentlige aktører kan fremme innsigelse dersom
et tiltak truer regionale eller nasjonale interesser. Det er uklart
når fylkesmennene og fylkeskommunene skal fremme innsigelse, fraråde
konsesjon eller klage om de mener en konsesjonssak er i strid med
regionale eller nasjonale interesser. Det er derfor ulikt hvordan
innsigelsesinstituttet blir praktisert for likeartede saker.
Konsultasjon og innsigelser er sentrale konfliktreduserende
tiltak dersom det fører til enighet i enkeltsaker. Olje- og energidepartementet
bør etter Riksrevisjonens vurdering avklare hvordan disse virkemidlene
skal praktiseres for å være i samsvar med gjeldende regelverk og
folkerettslige prinsipper.
En god og tidlig dialog mellom tiltakshaver, berørte
aktører og offentlige myndigheter kan bidra til at utformingen av
utbyggingsløsningene er mer realistiske. Videre kan tidlig dialog
også bidra til at søknaden og utredningen bygger på tilgjengelig
kunnskap og eventuell ny beslutningsrelevant kunnskap. Dette kan
minimere behovet for planendringer og tilleggsutredninger. Undersøkelsen
viser imidlertid at den tidlige dialogen kan være mangelfull. Konsesjonsmyndighetene
bør, etter Riksrevisjonens vurdering, vurdere å innføre rutiner
som sikrer god dialog med tiltakshaver, berørte aktører og kommunale, regionale
og andre relevante offentlige aktører før arbeidet med utredninger
og søknad starter. Det kan også være hensiktsmessig å stille krav om
tidlig befaring dersom særskilte hensyn tilsier dette.
Energi- og miljøkomiteen har uttrykt forventninger
om at nett ikke skal forsinke konsesjonsprosesser og hindre realisering
av konsesjoner. Manglende nettkapasitet har imidlertid bidratt til at
konsesjonsprosesser tar lengre tid, og til at konsesjoner som er
gitt ikke blir realisert. Det er i noen regioner et etterslep av
utbygging av sentral- og regionalnett som er nødvendig for å ivareta
forsyningssikkerhet for elektrisk kraft. NVE nedprioriterer saksbehandling
av kraftkonsesjonssøknader i områder uten nettkapasitet, eller starter
parallelle konsesjonsprosesser for nett og kraft. Dette innebærer
at det tar lengre tid å ferdigbehandle konsesjonssøknader i slike
områder.
Manglende strategier for kraftproduksjonen gjør det
vanskelig å samordne satsingen med nettutviklingsplaner. Det vurderes
derfor som positivt at NVE samordner konsesjonsbehandlingen av nett
og kraftproduksjon, og at det er lagt til rette for økt utbygging
av nettkapasitet.
Riksrevisjonen anbefaler at Olje- og energidepartementet
vurderer å utarbeide
en helhetlig strategi som sikrer samordnet satsing på fornybar energiproduksjon
og en effektiv bruk av styringsverktøy
oppdaterer og bearbeider retningslinjene
for vindkraft og småkraft for å gi omforente utredningskrav og tydelig
metodikk for utredningene
tar initiativ til å videreutvikle rutiner
for å sikre effektive konsesjonsprosesser
vurderer behovet for å styrke konfliktreduserende
tiltak i konsesjonsprosessen
Statsråden understreker i brev til Riksrevisjonen at
konsesjonsbehandling er tidkrevende, viser til at mye av tidsbruken
skyldes lovpålagte krav til utredninger, høringer og øvrig saksbehandling, og
at det er store interessemotsetninger som krever grundige demokratiske
prosesser og politiske vurderinger. Innføringen av et felles elsertifikatmarked
med Sverige har ført til en kraftig økning i antall søknader om
nye energitiltak, og dette er møtt med en betydelig styrking av
kapasiteten i konsesjonsbehandlingen.
Det vises til at regjeringen vil øke den fornybare produksjonen
i Norge, og at det i den forbindelse skal vurderes hvordan konsesjonsbehandlingen kan
effektiviseres for å redusere den samlede saksbehandlingstiden samtidig
som samfunnshensyn ivaretas. Riksrevisjonens undersøkelse gir, ifølge
statsråden, en bred vurdering av myndighetenes arbeid, og rapportens
vurderinger og anbefaleringer peker på relevante spørsmål og mulige
forbedringspotensial. Rapporten vil inngå i departementets arbeid
med å effektivisere konsesjonsbehandlingen.
Norge og Sverige har et felles produksjonsmål på
26,4 TWh i 2020 gjennom elsertifikatordningen, uavhengig av i hvilket
land produksjonen blir bygget. Statsråden viser til at Norge og
Sverige er ansvarlige for å finansiere halvparten av produksjonen
hver, og at det er en teknologinøytral, markedsbasert støtteordning
som skal stimulere til utbygging av de mest lønnsomme prosjektene.
Energimyndighetene gir konsesjoner og setter rammevilkår, mens investorene
fatter beslutninger om hva som skal bygges. Departementet presiserer
at det dreier seg om et felles produksjonsmål, og at Sverige ikke
har noe eget måltall for hvor mye produksjon de skal legge til rette
for gjennom nye konsesjoner.
Det vises til premisser for det felles markedet beskrevet
i Innst. 379 L (2010–2011), blant annet at produksjonen blir påvirket
av konsesjonspolitikken, tilgang på overføringsnett, utbyggingskostnader,
kostnader ved nettilknytning og prisforventninger. Her heter det
videre at utforming av den generelle energipolitikken som påvirker
utbyggingstakten, vil være opp til det enkelte land.
Med utgangspunkt i det felles elsertifikatmarkedet
har ikke departementet definert nærmere hvor mye fornybar energiproduksjon
det skal legges til rette for i Norge, men statsråden framholder
at utviklingen i konsesjonsbehandlingen følges kontinuerlig, og
viser til at det blir en gjennomgang av elsertifikatordningen innen
utgangen av 2015. Departementet har blant annet bedt NVE vurdere
om det er tilstrekkelig tilgang på realiserbare prosjekter i Norge
og Sverige for at produksjonsmålet for ordningen kan bli nådd.
Statsråden mener at det er gitt tilstrekkelige
styringssignaler for hvordan det skal legges til rette for å nå
målene, blant annet gjennom Meld. St. 14 (2011–2012) om utbygging
av strømnettet, de årlige budsjettproposisjonene og særskilt i kapittel
9 i Prop. 1 S (2012–2013) om status for energipolitikken. Rapport
fra energiutvalget (NOU 2012:9), og NVEs årlige tildelingsbrev.
Departementet viser til at det er et svært begrenset
rettslig grunnlag for å avslå søknader på et tidlig stadium, dersom
tiltakshaver ikke trekker meldingen eller søknaden. Det er bare
søknader etter vannressursloven som kan avslås uten videre dersom
vassdraget er vernet eller underlagt samlet planlegging; i saker
etter energiloven og vassdragsreguleringsloven er det ikke tilsvarende
hjemmel. Etter forvaltningsloven § 24 skal enkeltvedtak grunngis.
En begrunnelse blir mangelfull uten en form for realitetsbehandling.
Departementet ser det derfor ikke som hensiktsmessig å følge opp
Riksrevisjonens anbefaling om å fastsette rutiner for tidlig avslag. Det
krever ifølge statsråden i så fall at det først gjennomføres en
lovendring og fastsettes objektive og ikke-diskriminerende kriterier
for tidlig avslag. Departementet vil vurdere om det er hensiktsmessig
å tydeliggjøre hvilke kriterier som skal legges til grunn for prioritering
i konsesjonsbehandlingen, ut over de signalene NVE allerede har
gitt.
Statsråden er enig med Riksrevisjonen i at det
er nødvendig å opprettholde tilstrekkelig saksbehandlingskapasitet
for å kunne sluttbehandle konsesjonssaker som kan bli omfattet av
elsertifikatordningen innen konsesjonsmyndighetenes tidsfrist i
2017. Det konstateres også at større prosjekter forventes å trenge
konsesjon innen utløpet av 2016 for å rekke fristen i 2020.
Riksrevisjonen anbefaler at departementet vurderer
mulighetene for å forenkle saksbehandlingsprosessene for de minste
vannkraftsakene med regulering. Departementet er i gang med å se
på konsekvensene av å delegere myndighet til NVE for slike saker,
og hvilke endringer som eventuelt må gjøres i vassdragsreguleringsloven.
Undersøkelsen påpeker manglende avklaring av utredningskrav
etter plan- og bygningsloven, kulturminneloven, naturmangfoldloven
og vanndirektivet. Departementet vil vurdere om NVE bør stille enda
mer detaljerte utredningskrav, og se på hva som kan gjøres for bedre veiledning
og forslag til metoder for hvordan temaene skal utredes.
Når det gjelder konsultasjoner, viser statsråden til
det pågående arbeidet med oppfølging av Samerettsutvalg II, med
forslag til en egen lov om konsultasjon og saksbehandling. Erfaringene og
praktiseringen av konsultasjoner i energisaker vil bli gjennomgått
i lys av dette arbeidet for å komme fram til omforente løsninger
som både ivaretar folkerettslige krav til konsultasjon og ønsket
om effektive prosesser.
Departementet vil sørge for at rutinene som
foreligger for innsigelser skal gjøres bedre kjent og følges.
Statsråden støtter forslaget om tidlig dialog,
og viser til at dette til en viss grad kan bidra til å forhindre
at konflikter oppstår. Det er ifølge departementet ikke energimyndighetenes
oppgave å stille krav til dialog mellom ulike private parter, men
det bør legges til rette for slik dialog i veiledere og retningslinjer.
Når det gjelder behovet for samordning av nettkapasitet
og kraftutbygging, viser departementet til at det blir gjort grundige
vurderinger av hva som antas å komme av ny produksjon i de regionale
kraftsystemutredningene, og at dette danner grunnlaget for nettselskapenes
planer for utvikling av nett.
Statsråden understreker at tiltak som er gjennomført
de siste årene for å effektivisere konsesjonsbehandlingen, allerede
har gitt resultater, og viser til at det har vært en økning i endelige
tillatelser fra i alt 1,3 TWh i 2010 til 4,8 TWh per 1. oktober
2013.
Riksrevisjonen er positiv til at statsråden
arbeider med å effektivisere konsesjonsbehandlingen av fornybar
energi. Dette er viktig for å redusere ressursbruken i forvaltningen
og hos andre aktører, og for å følge opp Stortingets forventning
om å legge til rette for at halvparten av konsesjonene i elsertifikatmarkedet
kan realiseres i Norge, jf. Innst. 379 L (2010–2011).
Riksrevisjonen merker seg at departementet vil vurdere
tiltak som kan gjøre utredningskravene klarere. Det er etter Riksrevisjonens
vurdering viktig at kravene blir omforente og i samsvar med gjeldende
lovverk. Dette kan skape bedre forutsigbarhet og likebehandling.
Riksrevisjonen merker seg også at statsråden
vil følge utviklingen i konsesjonsbehandlingen og legge til rette
for at produksjonsmålet for elsertifikatordningen kan bli nådd.
Sammen med tiltak som kan redusere konflikter om kraftprosjekter, kan
dette bidra til at det oppnås mer effektive konsesjonsprosesser
for fornybar energi.