Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet
legger med dette frem forslag til lov om opplysningsplikt og angrerett
ved fjernsalg og salg utenom faste forretningslokaler. Loven vil erstatte
gjeldende lov om opplysningsplikt og angrerett (lov 21. desember
2000 nr. 105 (angrerettloven)).
Det legges også frem forslag til endringer i markedsføringsloven,
avtaleloven, forbrukerkjøpsloven, finansavtaleloven og forbrukertvistloven.
Endringsforslagene i de fem sistnevnte lovene legges frem i samråd
med Justis- og beredskapsdepartementet.
Lovforslagene gjennomfører europaparlaments- og
rådsdirektiv 2011/83/EU av 25. oktober 2011 om forbrukerrettigheter
(forbrukerrettighetsdirektivet). Direktivet erstatter rådsdirektiv
85/577/EØF av 20. desember 1985 om forbrukervern ved avtaler som
inngås et annet sted enn på den næringsdrivendes faste forretningssted
(dørsalgsdirektivet) og europaparlaments- og rådsdirektiv 97/7/EF
av 20. mai 1997 om forbrukervern ved fjernsalgsavtaler (fjernsalgsdirektivet).
Disse direktivene bygget på prinsippet om minimumsharmonisering. Forbrukerrettighetsdirektivet
er imidlertid basert på prinsippet om totalharmonisering, som innebærer
at medlemsstatene innenfor direktivets virkeområde ikke kan ha nasjonale
regler som avviker fra direktivets regler. Direktivet gjør imidlertid
enkelte unntak fra dette utgangspunktet.
Direktivets formål er blant annet å lette handelen over
landegrensene. Medlemsstatene skal ha ensartede regler når det gjelder
visse aspekter ved avtaler som inngås mellom forbrukere og næringsdrivende.
Det er også et formål å oppnå et høyt nivå på forbrukervernet. Direktivet omhandler
alle avtaler om varer og tjenester mellom forbrukere og næringsdrivende,
uansett om avtalen inngås i butikk, ved fjernsalg eller utenom faste
forretningslokaler. Proposisjonens punkt 2 omtaler forbrukerrettighetsdirektivet, heretter
omtalt som «direktivet» og bakgrunnen for lovforslaget.
Direktivets bestemmelser som gjelder avtaler som
inngås ved fjernsalg og ved salg utenom faste forretningslokaler,
foreslås gjennomført i ny lov om opplysningsplikt og angrerett. Forslaget
omhandles i proposisjonens punkt 3. Forslaget om en helt ny lov
skyldes at direktivet nødvendiggjør omfattende strukturelle endringer i
gjeldende lov. Lovforslaget vil ikke redusere det høye forbrukervernet
som følger av gjeldende lov.
Formålet med ny lov er i likhet med gjeldende lov
å sikre at forbrukeren får relevant og nødvendig informasjon før
avtale inngås ved fjernsalg og salg utenom faste forretningslokaler.
Eksempler på salg utenom faste forretningslokaler er gatesalg, messesalg
og oppsøkende dørsalg. Fjernsalg er salg ved bruk av fjernkommunikasjon,
for eksempel TV, Internett og telefon. Lovforslaget inneholder krav
til avtalen, og gir som gjeldende lov forbrukeren rett til å gå
fra avtalen i 14 dager (angrerett).
Unntakene fra gjeldende lovs virkeområde foreslås
videreført. I samsvar med direktivet foreslås det også å unnta avtaler
som omfattes av lov om pakkereiser og reisegaranti (pakkereiseloven),
avtaler om persontransporttjenester, og visse avtaler inngått med
ekomtilbyder. Avtaler på disse områdene er godt dekket opp av annet regelverk.
Etter lovforslaget får forbrukeren krav på flere opplysninger
før avtale inngås. Reglene forenkles, ved at bestemmelser om angrerett
blir felles for avtaler inngått ved fjernsalg og ved salg utenom
faste forretningslokaler. Det blir også felles regler for varer
og tjenester. Det blir strengere krav til den næringsdrivende, som
blant annet ikke kan kreve dekket kostnader det ikke er opplyst
om før avtale inngås. Det foreslås også økt adgang til å angre kjøp
av vare, selv om den ikke kan returneres i samme stand og mengde. Se
for øvrig nærmere beskrivelse av endringene under punkt 3.1.
Proposisjonens punkt 4 omhandler forslag til
opplysninger som skal gis forbrukeren før avtale inngås på områder
som ikke dekkes av forslaget til ny lov om opplysningsplikt og angrerett. Punkt
5 gjelder forslag om andre forbrukerrettigheter som følger av direktivet.
Dette er blant annet forslag om begrensning i den næringsdrivendes
adgang til å kreve gebyrer og tilleggsbetaling for avtalt ytelse,
samt bestemmelser om leveringstidspunkt når dette ikke er avtalt,
og risikoens overgang ved sendekjøp.
Etterfølgende sammendrag gir en forkortet fremstilling
av lovendringene. For nærmere redegjørelse av de enkelte bestemmelsene
og høringsinstansenes synspunkter vises det til proposisjonen.
I proposisjonen er det også redegjort for økonomiske
og administrative konsekvenser.
Lovforslaget gjennomfører europaparlaments- og
rådsdirektiv 2011/83/EU av 25. oktober 2011 om forbrukerrettigheter
(forbrukerrettighetsdirektivet). Direktivet erstatter direktiv 85/577/EØF
(dørsalgsdirektivet) og direktiv 97/7/EF (fjernsalgsdirektivet).
Direktivene ble gjennomført i norsk rett ved angrefristloven, som
senere ble erstattet av angrerettloven.
Forbrukerrettighetsdirektivet er totalharmonisert,
noe som vil si at EØS-statene i sin nasjonale lovgivning ikke kan
innføre eller opprettholde regler som avviker fra direktivet, med
mindre direktivet selv åpner for avvikende nasjonale regler.
Fristen for gjennomføring av direktivet i EU-landenes
nasjonale rett var 13. desember 2013. For Norge er gjennomføringsfristen
1. februar 2014. Bestemmelsene som gjennomfører direktivet skal
tre i kraft fra og med 13. juni 2014, jf. direktivet artikkel 28.
Forbrukerrettighetsdirektivet nødvendiggjør omfattende
strukturelle endringer i gjeldende lov om opplysningsplikt og angrerett
mv. ved fjernsalg og salg utenfor fast utsalgssted (angrerettloven).
Derfor foreslås en ny lov om opplysningsplikt og angrerett ved fjernsalg
og salg utenom faste forretningslokaler. Det foreslås at også ny
lov får kortformen «angrerettloven», da denne er godt innarbeidet,
selv om en vesentlig del av loven også gjelder den næringsdrivendes
opplysningsplikt. Med angrerett forstås adgang til å gå fra en avtale
uten å oppgi noen grunn.
Hovedendringene i ny lov sammenlignet med gjeldende
lov er:
felles regler for
varer og tjenester
utvidet adgang til å angre kjøp av vare,
selv om den har fått redusert verdi
utvidet plikt for forbrukeren til å betale
for retur av vare
forbrukeren skal som hovedregel returnere
mottatt ytelse før vederlaget betalt til den næringsdrivende er
mottatt i retur
brudd på visse opplysningskrav får økonomiske konsekvenser
for den næringsdrivende
reglene om opplysningsplikt og angrerett
gjelder også når forbrukeren tilkaller den næringsdrivende, med
mindre samlet vederlag ikke overstiger 1 500 kroner
fjernsalg per telefon likebehandles med
annet fjernsalg
bestemmelser om håndheving og sanksjoner
inntas i loven
økte krav til opplysninger fra den næringsdrivende
før avtale inngås
særbestemmelsene som gjennomfører fjernsalgsdirektivet
om finansielle tjenester samles i én del av loven.
Direktivets bestemmelser får i utgangspunktet anvendelse
på alle avtaler som inngås mellom en næringsdrivende og en forbruker.
Unntak fra virkeområdet er inntatt i artikkel 3 nr. 3. Det står i
direktivets fortale punkt 13 at medlemsstatene er berettiget til
å anvende bestemmelsene i direktivet på områder som ikke omfattes
av direktivets virkeområde, i samsvar med unionsretten. Derfor er
det opp til statene om de helt eller delvis vil gjennomføre direktivets
unntak fra virkeområde i sin nasjonale rett.
I det følgende omhandles spørsmål om unntakene
i direktivet skal gjennomføres i ny lov om angrerett. Når det gjelder
ny lovs stedlige virkeområde, legger departementet til grunn at
gjeldende bestemmelse videreføres, se forslag til ny lov om angrerett
§ 1 tredje ledd.
Departementet foreslo i høringsnotatet å videreføre
unntaket for salg fra salgsautomater og automatiserte forretningslokaler.
Forslaget ble begrunnet med at markedsføringslovens mer generelle
regler er tilstrekkelig til å ivareta forbrukerhensynene.
Se forslag til ny lov om angrerett § 2 bokstav
a.
Angrerettloven § 2 bokstav b gjør unntak fra
lovens virkeområde for salg utenfor fast utsalgssted når den samlede
kontraktssummen, inkludert frakt- og tilleggskostnader som forbrukeren
skal betale, er under kr 300.
Se forslag til ny lov om angrerett § 2 bokstav
g.
I motsetning til angrerettloven unntar ikke
direktivet auksjonssalg fra sitt virkeområde. Som følge av dette
er bestemmelsen som unntar visse auksjoner fra lovens virkeområde,
ikke foreslått videreført i ny lov om angrerett.
Departementet foreslo i høringsnotatet å videreføre
gjeldende rett og ikke gjøre bruk av direktivets adgang til å gjøre
unntak for utleie av bolig.
Forslaget innebærer at all utleie av fast eiendom omfattes
av angrerettloven. Se forslag til § 2 bokstav b.
For avtaler om rettigheter i fast eiendom, vil
imidlertid reglene i den foreslåtte avtaleloven § 38 b gjelde.
Departementet foreslo å videreføre unntaket
fra virkeområdet for avtaler som omfattes av tidspartloven. Det
ble også foreslått å gjøre unntak for avtaler som omfattes av lov
om pakkereiser.
Se forslag til ny lov om angrerett § 2 bokstavene c
og d.
Angrerettloven § 2 bokstav f gjør unntak fra
lovens virkeområde for salg utenfor fast utsalgssted, dersom selgeren
eller tjenesteyteren oppsøker forbrukeren etter dennes uttrykkelige
anmodning.
Direktivet gjør ikke tilsvarende unntak fra
sitt virkeområde for tilkalt selger eller tjenesteyter.
Det er dermed ikke adgang til å videreføre gjeldende
lovs generelle unntak for tilkalt næringsdrivende fra virkeområdet
i ny lov.
Departementet slutter seg til Samferdselsdepartementets
synspunkt om at det er praktisk vanskelig å gjennomføre direktivets
informasjons- og formkrav for slike avtaler. Etter en samlet vurdering
foreslår departementet derfor å gjennomføre direktivets bestemmelse
i ny lov om angrerett, dvs. at slike avtaler unntas fra lovens anvendelsesområde.
Se forslag til ny lov om angrerett § 2 bokstav
f.
Direktivet artikkel 3 bokstav nr. 3 bokstav
k gjør unntak fra direktivets virkeområde for avtaler om persontransporttjenester.
Unntak for persontransport fra angrerettlovens virkeområde
vil innebære en svekkelse for forbrukeren ved avtaler hvor det ikke
er fastsatt tidspunkt for når tjenesten skal utføres. Dette gjelder
for eksempel kjøp av klippekort, eller tog- eller bussbilletter
som ikke fastsetter bestemt gyldighetsdato eller ‑periode. For disse avtalene
er det i dag angrerett. Etter en vurdering av høringsuttalelser
og hensynet bak direktivets unntak for persontransporttjenester
foreslår departementet likevel å unnta persontransport fra angrerettlovens
virkeområde. Departementet legger til grunn at forbrukeren blir
ivaretatt av det omfattende regelverket som gjelder ved persontransport.
Også Danmark og Sverige har gjennomført direktivets unntak for persontransporttjenester.
Se forslag til ny lov om angrerett § 2 bokstav
e.
Direktivet artikkel 6 gjelder opplysninger som den
næringsdrivende skal gi forbrukeren i forbindelse med fjernsalgsavtaler
og avtaler inngått utenom den næringsdrivendes faste forretningslokaler.
Opplysningskravene i artikkel 6 er utdypet i
artiklene 7 og 8 om formelle krav til avtaler.
Departementet foreslår at tredelingen av ytelser, i
varer, tjenester og ytelser som verken er varer eller tjenester,
ikke gjennomføres i ny angrerettlov.
Til tross for at forbrukerrettighetsdirektivet
er totalharmonisert er det frivillig for den enkelte medlemsstat
å gjennomføre enkelte av kravene i artikkel 6 i nasjonal rett. Det
kan etter artikkel 6 nr. 8 også innføres ytterligere opplysningskrav
i tillegg til direktivets bestemmelser, så lenge disse kravene er
i overensstemmelse med kravene i tjenestedirektivet og e-handelsdirektivet.
Disse direktivene er minimumsharmonisert, og gjennomført i norsk
rett ved henholdsvis tjenesteloven og ehandelsloven.
Departementet mente i høringsnotatet at det
ikke er behov for ytterligere opplysningskrav ved gjennomføring
av forbrukerrettighetsdirektivet. Samme konklusjon har man trukket
i Danmark.
Det vises for øvrig til høringsuttalelse fra Nærings-
og handelsdepartementet (NHD, nå NFD).
Departementet foreslo i høringsnotatet at direktivets
bestemmelse gjennomføres i ny lov om angrerett. En naturlig forståelse
av ordlyden sammenholdt med de hensyn opplysningsplikten bygger
på, tilsier at forbrukeren må få mulighet til å sette seg inn i
opplysningene før avtalen blir bindende, slik at han eller hun kan
foreta en beslutning på kvalifisert grunnlag.
Se forslag til ny lov om angrerett § 8 første
ledd.
Departementet opprettholder forslaget om språkkrav
i tråd med gjeldende rett, dvs. at det gjelder et norskkrav for
både forhåndsopplysninger og selve avtalen, så fremt markedsføringen
er rettet mot norske forbrukere.
Se forslag til ny lov om angrerett § 8 tredje
ledd og § 11 første ledd siste punktum.
Departementet legger til grunn at opplysningenes
detaljeringsnivå om egenskaper må tilpasses hva som er relevant
og av nødvendig betydning for kjøpsbeslutningen. At direktivet ikke
stiller krav om uttømmende opplysninger om en vares eller tjenestes
egenskaper, følger av at opplysningskravet kun gjelder «de viktigste» egenskapene.
Forslaget om å gjennomføre direktivets bestemmelse
i ny lov om angrerett opprettholdes. Se forslag til § 8 første ledd
bokstav a.
Opplysninger om særskilte forhold ved digitalt innhold
vil være nødvendig for at forbrukeren skal få en tilstrekkelig forståelse
av om produktet kan benyttes som forutsatt.
Ved at det inntas særlige krav knyttet til opplysninger
om digitalt innhold, synliggjøres det i loven at slike ytelser er
omfattet av lovens bestemmelser. Departementet presiserer at også de
øvrige opplysningskravene i forslaget til § 8 gjelder for avtaler
om digitalt innhold. Etter departementets syn foreligger det en
alminnelig forståelse av begrepet «digitalt innhold» som ikke direktivets
definisjon bidrar til å utdype. Ettersom Forbrukerrådet og Forbrukerombudet
ber om at digitalt innhold defineres i loven, foreslår departementet
likevel at direktivets definisjon inntas i ny lov om angrerett.
Se forslag til ny lov om angrerett §§ 5 første
ledd bokstav i og 8 første ledd bokstav b og c.
Etter direktivet artikkel 6 nr. 1 skal den næringsdrivende
opplyse om sin identitet. Opplysninger om den næringsdrivendes identitet
vil lette forbrukerens mulighet til å komme i kontakt med den næringsdrivende.
Direktivets bestemmelse om hvilke opplysninger som skal gis, er
noe mer detaljerte enn etter angrerettloven § 7 første ledd bokstav
e, som bare stiller krav om selgerens eller tjenesteyterens navn
og adresse.
Kravet i direktivet som foreslås gjennomført
i angrerettloven § 8 gjelder både ved fjernsalg og salg utenom faste
forretningslokaler. I sistnevnte tilfelle er det ikke gitt at den
næringsdrivende har e-postadresse. Det betyr at ordlyden i ehandelsloven
som krever at elektronisk postadresse alltid skal oppgis, favner
for vidt.
Se forslag til ny lov om angrerett § 8 første
ledd bokstav d.
Departementet foreslo at en bestemmelse tilsvarende
direktivet artikkel 6 nr. 1 bokstav e om den samlede prisen på varene
eller tjenestene inntas i ny angrerettlov.
Direktivet artikkel 6 nr. 1 bokstav e første
punktum skal sikre at forbrukeren før avtalen inngås får fullstendig
informasjon om prisen på varen eller tjenesten. Prisen skal oppgis
som én samlet pris.
Se forslag til ny lov om angrerett § 8 første
ledd bokstav e.
Etter direktivet artikkel 6 nr. 1 bokstav f
skal den næringsdrivende opplyse om kostnader ved bruk av et fjernkommunikasjonsmiddel
for inngåelse av avtalen, når disse kostnadene beregnes på annen
måte enn etter grunntaksten.
Begrepet «grunntakst» eksisterer ikke i dag
innen telekommunikasjon. Departementet foreslo i høringsnotatet
at den næringsdrivende skal opplyse forbrukeren dersom det koster
noe ekstra utover vanlig bruk av fjernkommunikasjonsmiddelet å inngå
avtale.
Se forslag til ny lov om angrerett § 8 første
ledd bokstav f.
Direktivet artikkel 6 nr. 1 bokstav g krever
at den næringsdrivende gir informasjon om ordningene for betaling,
levering, utførelse, innen hvilken frist den næringsdrivende påtar
seg å levere varene eller utføre tjenesten.
Departementet foreslo at direktivets bestemmelse
ble gjennomført i ny lov om angrerett.
Se forslag til ny lov om angrerett § 8 første
ledd bokstav g.
Direktivets bestemmelser om krav til opplysninger
om angreretten høyner opplysningskravene og er en forbedring av
forbrukervernet, fordi flere opplysninger skal gis før avtale inngås enn
etter gjeldende rett. Når det gjelder overgivelsen av standard angreskjema,
blir det lite hensiktsmessig å kreve at dette skal være gitt før avtale
inngås. Brudd på dette opplysningskravet foreligger først dersom
avtale blir inngått, og skjemaet ikke er gitt.
Se forslag til ny lov om angrerett § 8 første
ledd bokstav h og annet ledd.
I henhold til direktivet artikkel 6 nr. 1 bokstav
i skal den næringsdrivende, der det er relevant, gi forbrukeren
opplysninger om at forbrukeren må bære kostnadene ved å returnere
varene dersom denne bruker angreretten. Når det gjelder fjernsalgsavtaler,
og dersom varene etter sin art ikke kan returneres med post på normal
måte, skal det også gis informasjon om kostnadene.
Se forslag til ny lov om angrerett § 8 første
ledd bokstav i og annet ledd.
I henhold til direktivet artikkel 6 nr. 1 bokstav
j skal den næringsdrivende opplyse om at forbrukeren har ansvar
for å betale den næringsdrivende et rimelig beløp dersom han eller
hun har bedt om oppstart av tjeneste og deretter bruker angreretten.
Se forslag til ny lov om angrerett § 8 første
ledd bokstav j og annet ledd.
I henhold til direktivet artikkel 6 nr. 1 bokstav
k skal den næringsdrivende opplyse forbrukeren om at angreretten
ikke får anvendelse, dersom avtalen omfattes av unntak fra angreretten.
Se forslag til ny lov om angrerett § 8 første
ledd bokstav k.
Direktivet artikkel 6 nr. 1 bokstav l pålegger
den næringsdrivende å opplyse om sin juridiske forpliktelse til
å levere en kontraktsmessig vare.
Se forslag til ny lov om angrerett § 8 første
ledd bokstav l.
I henhold til direktivet artikkel 6 nr. 1 bokstav
m skal det gis opplysninger om hvorvidt det finnes og vilkårene
for å få kundestøtte etter salg og ettersalgsservice, samt om kommersielle
garantier.
Departementet foreslo i høringsnotatet at reglene nedfelles
samlet i ny angrerettlov, selv om det isolert sett ikke er nødvendig
å dekke opp opplysninger om kommersielle garantier for tjenesteytere,
som allerede er nedfelt i tjenesteloven. Departementet foreslo at
det ikke ble inntatt definisjon av kommersielle garantier i loven.
Se forslag til ny lov om angrerett § 8 første
ledd bokstav l.
Departementet foreslo i høringsnotatet at direktivets
bestemmelse om relevante atferdsregler gjennomføres i ny lov om
angrerett. Nærings- og handelsdepartementet (nå Nærings- og fiskeridepartementet)
foreslår at forslaget harmoniseres med ehandelsloven § 11 bokstav
a som lyder: «relevante atferdsregler som tjenesteyteren følger
og om og hvor disse er tilgjengelig elektronisk».
Departementet viser bl.a. til at forbrukerrettighetsdirektivet
går lenger enn tjenestedirektivet ved at det skal opplyses, uavhengig
av anmodning fra forbrukeren, om relevante atferdsregler. Departementet
opprettholder sitt forslag til ordlyd.
Se forslag til ny lov om angrerett § 8 første
ledd bokstav m.
Direktivet artikkel 6 nr. 1 bokstav o pålegger
den næringsdrivende å informere forbrukeren om avtalens varighet,
der dette er relevant. Dersom avtalen ikke er tidsbegrenset eller
den forlenges automatisk, skal forbrukeren ha opplysning om vilkårene
for å kunne gå fra avtalen.
Se forslag til ny lov om angrerett § 8 første
ledd bokstav n.
I henhold til direktivet artikkel 6 nr. 1 bokstav
p skal den næringsdrivende, der det er relevant, opplyse om korteste
varighet for forbrukerens forpliktelser etter avtalen. Det antas
at det siktes til bindingstider.
Se forslag til § 8 første ledd bokstav n.
I henhold til direktivet artikkel 6 nr. 1 bokstav
q skal den næringsdrivende, dersom det er relevant, gi forbrukeren
opplysninger om eventuelle beløp som skal deponeres eller andre
økonomiske garantier som skal betales eller gis av forbrukeren på
anmodning fra den næringsdrivende, samt vilkårene for disse.
Se forslag til § 8 første ledd bokstav o.
Dersom det er relevant, skal den næringsdrivende
i henhold til direktivet artikkel 6 nr. 1 bokstav t opplyse forbrukeren
om muligheten for å kunne benytte seg av en utenrettslig klage-
og erstatningsordning som den næringsdrivende er underlagt, samt
forutsetningene for å få tilgang til denne.
Se forslag til § 8 første ledd bokstav p.
Etter nærmere vurdering har departementet funnet
å likevel anvende unntaksbestemmelsen i direktivet. Ved vurderingen
er det også sett hen til at bestemmelsen er anvendt blant annet
i dansk og svensk rett.
Departementet bemerket i høringsnotatet at definisjonen
av offentlig auksjon vil ha betydning for å fastlegge virkeområdet
for direktivets bestemmelser om angrerett for fjernsalg og salg utenom
faste forretningslokaler. Etter nærmere overveielse foreslår departementet
likevel å innta en definisjon av begrepet i ny lov om angrerett.
Se forslag til § 5 bokstav h og § 8 fjerde ledd.
Direktivet artikkel 6 nr. 6 bestemmer at dersom den
næringsdrivende ikke har oppfylt opplysningskravene om tilleggskostnader
eller andre kostnader som omhandlet i direktivet artikkel 6 nr. 1
bokstav e, skal forbrukeren ikke betale disse.
Se forslag til ny lov om angrerett § 9.
I henhold til direktivet artikkel 6 nr. 9 er
det den næringsdrivende som har bevisbyrden for at opplysningskravene
som oppstilles i direktivets kapittel III, dvs. artiklene 6 flg.
er oppfylt.
Departementet foreslo i høringsnotatet å gjennomføre
bestemmelsene i direktivet artikkel 6 nr. 9 i ny lov om angrerett.
I forslaget ble imidlertid regelen om bevisbyrde kun knyttet til bestemmelsene
om opplysningsplikt før avtaleinngåelse. I ettertid ser departementet
at forslaget var for snevert sammenlignet med direktivets bestemmelse.
Forslaget justeres, slik at også øvrige bestemmelser om opplysningskrav
i angrerettloven §§ 8-16 og 18 omfattes av bestemmelsen om beviskrav.
Se forslag til ny lov om angrerett § 7.
Direktivet definerer avtale utenom faste forretningslokaler
i artikkel 2 nr. 8 som:
«enhver avtale mellom den næringsdrivende og forbrukeren
a. som inngås
med både den næringsdrivende og forbrukeren fysisk til stede samtidig,
på et sted som ikke er den næringsdrivendes faste forretningslokaler,
b. der forbrukeren har kommet med et tilbud
under samme omstendigheter som omhandlet i bokstav a),
c. som inngås i den næringsdrivendes forretningslokaler
eller ved bruk av et fjernkommunikasjonsmiddel umiddelbart etter
at forbrukeren er blitt kontaktet personlig og individuelt på et
sted som ikke er den næringsdrivendes faste forretningslokaler og
der den næringsdrivende og forbrukeren samtidig er fysisk til stede,
eller
d. som inngås under en utflukt organisert
av den næringsdrivende der formålet er å presentere og selge varer
eller tjenester til forbrukeren.»
En gjennomføring av direktivets definisjon innebærer
en styrking av forbrukervernet, idet flere avtaler vil anses inngått
utenom faste forretningslokaler.
Se forslag til ny lov om angrerett § 5 første
ledd bokstav d.
Direktivet artikkel 2 nr. 9 definerer faste
forretningslokaler som:
alle faste forretningslokaler
for detaljsalg der den næringsdrivende utøver sin faste virksomhet,
og
alle flyttbare forretningslokaler for detaljsalg
der den næringsdrivende vanligvis utøver sin virksomhet.
Se forslag til ny lov om angrerett § 5 første
ledd bokstav c.
Direktivet artikkel 2 nr. 10 definerer «varig
medium» som:
«enhver innretning som gjør forbrukeren eller den
næringsdrivende i stand til å lagre opplysninger som er rettet til
disse personlig, på en slik måte at opplysningene er tilgjengelige
for bruk i framtiden i et tidsrom som er tilstrekkelig for opplysningenes
formål, og som gir mulighet til uendret gjengivelse av de lagrede
opplysningene.»
Departementet vil bemerke at etter en vanlig forståelse
av begrepet «varig medium» dreier det seg om mulighet for oppbevaring
av informasjon som kan gjenfinnes i uendret versjon etter lengre tids
forløp.
Se forslag til ny lov om angrerett § 5 første
ledd bokstav f.
Direktivets artikkel 7 omhandler formelle krav til
avtale inngått utenom den næringsdrivendes faste forretningslokale.
Departementet foreslo i høringsnotatet å gjennomføre
direktivet artikkel 7 nr. 1 og nr. 2 i ny lov om angrerett. Man
viste til at formålet med kravet til opplysninger på papir eller
annet varig medium både er hensynet til at avtalevilkår og forhåndsopplysninger
ikke ensidig skal kunne endres i ettertid, og at forbrukeren skal
kunne oppbevare opplysningene og avtalevilkårene for å ha dem tilgjengelig
for fremtidig bruk.
Også etter gjeldende angrerettlov er det krav
om at den næringsdrivende skal gi forbrukeren opplysninger på varig
medium ved inngåelse av avtale, samt bekrefte inngått avtale. Forslaget om
å gjennomføre direktivets krav i artikkel 7 nr. 1 og 2 om at den
næringsdrivende skal gi forbrukeren avtalevilkårene skriftlig i
forbindelse med inngåelse av avtalen vil likevel bedre forbrukerens
rettsstilling, fordi omfanget av opplysninger etter direktivet er
noe mer omfattende enn etter gjeldende lov.
Se forslag til ny lov om angrerett § 11.
Departementet opprettholder forslaget om at direktivets
bestemmelse i artikkel 7 nr. 3 gjennomføres i ny lov om angrerett.
Den næringsdrivende kan kreve at forbrukeren anmoder om oppstart
av levering på et varig medium, dersom levering av tjenesten skal
begynne før angrefristen er utløpt. Forbrukeren kan for eksempel sende
en anmodning om oppstart til den næringsdrivende per e-post. Bestemmelsen
vil styrke stillingen til den næringsdrivende som får rett til å
få betalt for utført arbeid, selv om forbrukeren angrer seg.
Se forslag til ny lov om angrerett § 12.
Direktivets generelle opplysningskrav kan ved avtaler
for vedlikeholds- og reparasjonstjenester som ikke koster mer enn
200 euro og som utføres umiddelbart etter at avtalen inngås, fremstå
som uforholdsmessig tyngende. Forbrukeren kan ønske rask bistand
til vedlikehold eller reparasjon, og ha særlig interesse i at det
ikke tar for mye tid å få en avtale i stand. Det er frivillig for medlemsstatene
å gjøre unntak fra de alminnelige kravene til informasjon i disse
tilfellene.
Departementets utgangspunkt har vært at gjeldende
rett skal videreføres i den utstrekning direktivet åpner for det.
Departementet opprettholder derfor forslaget om å videreføre ordningen
med unntak fra visse formelle krav ved inngåelse av avtaler, selv
om unntaket antagelig får begrenset praktisk betydning.
Se forslag til ny lov om angrerett § 13.
Direktivets definisjon i artikkel 2 nr. 7 oppstiller følgende
krav for at det skal foreligge fjernsalg: 1) næringsdrivende og
forbruker er ikke fysisk til stede samtidig, 2) avtalen inngås utelukkende ved
bruk av fjernkommunikasjonsmidler, 3) den eksklusive bruk av fjernkommunikasjonsmidler må
skje fram til og med tidspunktet for avtaleinngåelsen, og 4) avtalen
inngås innenfor en organisert ordning for fjernsalg.
Kravene gjelder ikke bare selve avtaleinngåelsen,
men også prosessen i forkant. Det synes å ligge en forskjell mellom
gjeldende rett og direktivets definisjon av fjernsalg i kravene
til organisert ordning, og utelukkende bruk av fjernkommunikasjon.
Departementet opprettholder forslaget til definisjon
av avtale om fjernsalg i ny lov om angerett. Etter departementets
syn vil definisjonen utvide virkeområdet noe i forhold til gjeldende rett,
ved at det er rom for noe mer kontakt mellom kjøper og selger før
avtalen inngås ved fjernkommunikasjonsmiddel, uten at kontakten fratar
avtalen karakter av å være fjernsalgsavtale. Reglene i direktivet
innebærer en styrking av forbrukervernet i forhold til gjeldende norsk
rett, ved at flere avtaler vil anses som fjernsalg.
Se forslag til ny lov om angrerett § 5 første
ledd bokstav b.
Direktivet artikkel 8 nr. 1 gir utgangspunktet
for opplysningskravene ved fjernsalgsavtaler. Den næringsdrivende
skal gi de opplysningene som er fastsatt i artikkel 6 nr. 1 eller
gjøre disse tilgjengelige for forbrukeren på en måte som er tilpasset
det benyttede fjernkommunikasjonsmiddelet.
Departementet foreslo i høringsnotatet å gjennomføre
bestemmelsen i ny lov om angrerett.
Direktivets bestemmelse i artikkel 8 nr. 1 er
totalharmonisert, dvs. det er ikke adgang for medlemsstatene til
å innføre avvikende regler. Imidlertid følger det av forbrukerrettighetsdirektivet
artikkel 3 nr. 2 at direktivet viker for annen sektorspesifikk EU-lovgivning
ved motstrid, og at direktivet kan suppleres av opplysningskrav
i ehandelsdirektivet og tjenestedirektivet, jf. forbrukerrettighetsdirektivet
artikkel 6 nr. 8. Eventuelle behov for å tilpasse ekomregelverket
på forskriftsnivå som følge av innføringen av forbrukerrettighetsdirektivet
vil bli vurdert av Samferdselsdepartementet.
Departementet opprettholder forslaget om å gjennomføre
forbrukerrettighetsdirektivet artikkel 8 nr. 1 i ny lov om angrerett,
som da vil gjelde i tillegg til bestemmelsene i ehandelsloven.
Se forslag til ny lov om angrerett § 14.
Departementet foreslo å gjennomføre direktivets artikkel
8 nr. 2 i ny lov om angrerett. Forslaget gjaldt fjernsalg per elektronisk
kommunikasjonsmiddel, ikke ved fjernsalg på andre måter, for eksempel
via telefon.
Departementet opprettholder forslaget om å gjennomføre
direktivet artikkel 8 nr. 2 i ny lov om angrerett. Det sentrale
i direktivet artikkel 8 nr. 2 synes å være at forbrukeren skal få
klart for seg de vesentligste avtalevilkår før vedkommende gir sin
elektroniske bestilling. Det skal også sikres at forbrukeren er
klar over at bestillingen utløser en betalingsforpliktelse. Hvordan dette
kan gjøres i praksis må variere med hvilket medium/kommunikasjonsmiddel
det er snakk om. Forbrukeren skal gjøres klar over på hvilket tidspunkt
hun eller han faktisk inngir en bindende bestilling. Forslaget innebærer
at det ikke er tilstrekkelig å huke av i en rute etter «dobbeltklikkmetoden»,
som bekreftelse på at informasjon annet sted er lest. Tvert imot
krever direktivet at tilstrekkelig informasjon skal fremgå nær bestill-knappen,
slik at gjennomsnittsforbrukeren ikke kan unngå å få med seg informasjonen.
Departementet slutter seg til Forbrukerombudets forslag om at det
presiseres i lovteksten at opplysningene skal fremgå tydelig og
i fremhevet form. Bestemmelsen vil bedre forbrukervernet og bidra
til å avverge misforståelser som for eksempel uønsket inngåelse av
abonnement, derunder bidra til å forhindre at forbrukeren tror vedkommende
bestiller gratisytelser.
Dersom kravet til merking av bestillingsfunksjonen
ikke er overholdt, blir virkningen i henhold til direktivet at forbrukeren
ikke blir bundet av avtalen eller bestillingen.
Se forslag til ny lov om angrerett § 16.
Etter direktivet artikkel 8 nr. 3 skal nettsteder
for elektronisk handel klart og tydelig og senest på det tidspunkt
bestillingsprosessen begynner, angi om det eksisterer eventuelle
leveringsbegrensninger.
Kravet til opplysninger om leveringsbegrensninger
vil føre til at forbrukeren kan unnlate å fullføre sin bestilling,
dersom opplysningene medfører at tilbudet blir uinteressant.
Se forslag til ny lov om angrerett § 17.
I tilfeller hvor fjernkommunikasjonsmiddelet har
begrenset plass eller tid til å vise opplysninger, skal visse nærmere
bestemte opplysninger gis før avtale inngås. De opplysningene som
uansett skal gis før avtalen inngås, er varenes eller tjenestenes
viktigste egenskaper, den næringsdrivendes identitet, den samlede
prisen, angreretten, avtalens varighet og eventuelle vilkår for
å gå fra avtalen dersom den ikke er tidsbegrenset.
Se forslag til ny lov om angrerett § 15.
Direktivet artikkel 8 nr. 5 gjelder salgsfremstøt/markedsføring
per telefon. Den næringsdrivende som ringer til forbrukere med sikte
på å inngå en fjernsalgsavtale, skal oppgi sin identitet, eventuelt
identiteten til den person samtalen skjer på vegne av. I tillegg
skal det kommersielle formålet med samtalen oppgis. Disse opplysningene skal
gis ved telefonsamtalens begynnelse.
Departementet viste i høringsnotatet til at
forholdet som direktivet artikkel 8 nr. 5 omtaler er regulert i
markedsføringsloven § 16. Denne bestemmelsen inneholder imidlertid
ikke krav om at det skal opplyses om hvem det eventuelt ringes på
vegne av. Departementet foreslo at markedsføringsloven § 16 endres,
slik at den blir i overensstemmelse med direktivet.
Se forslag til endret markedsføringslov § 16.
Telefonsalg er en salgsform hvor kjøperen kan ha
behov for ekstra beskyttelse mot pågående selgere. I gjeldende rett
gis det særlig beskyttelse av forbrukeren ved telefonsalg som skjer
ved «uanmodet oppringning». Det er krav om at forbrukeren skal få
muntlig tilbud bekreftet skriftlig, og at forbrukeren først blir
bundet av avtalen etter at tilbudet fra den næringsdrivende er akseptert
skriftlig.
Departementet la i høringsnotatet til grunn
at det ikke er anledning til å kreve at den næringsdrivende i sitt
tilbud opplyser forbrukeren om at skriftlig aksept fra forbrukeren
er et vilkår for at bindende avtale skal være inngått. Et slikt
opplysningskrav står verken i direktivets artikkel 6 eller 8. Når
man velger å kreve at den næringsdrivende skal gi forbrukeren en
rekke opplysninger skriftlig før avtale inngås, synes det imidlertid
inkonsekvent om den næringsdrivende ikke også skal pålegges å opplyse
om virkningen av forbrukerens manglende skriftlige aksept. Departementet
har endret syn, og legger til grunn at et slikt krav kan tolkes
inn i den valgfrie bestemmelsen i direktivet artikkel 8 nr. 6.
Departementet foreslår at krav om at den næringsdrivende
skriftlig skal bekrefte sitt tilbud til forbrukeren og opplyse at
vedkommende først blir bundet av avtalen etter at et tilbud er akseptert
skriftlig på et varig medium, inntas i ny lov om angrerett.
Den næringsdrivende skal bekrefte sitt tilbud
etter telefonsamtalen. Dermed får forbrukeren anledning til å tenke
seg om. Departementet foreslår at både bekreftelsen på tilbudet
fra den næringsdrivende og aksepten fra forbrukeren skal gis skriftlig
på et varig medium. Hva som skal anses som varig medium må vurderes
konkret, ettersom teknologien utvikler seg.
Departementet foreslår å videreføre kravet til forbrukerens
skriftlige aksept ved uanmodet telefonsalg. Departementet foreslår
at slik aksept skal gis på varig medium. Et krav om aksept på varig
medium vil i praksis ikke skjerpe kravene til telefonsalg vesentlig
sammenlignet med gjeldende rett. I mange tilfeller vil tekstmelding kunne
anses som varig medium.
Det er siden markedsføringsloven trådte i kraft
i 2009 gjennomført årlige undersøkelser om hvordan reglene for telefonmarkedsføring
virker og blir etterlevd. En sluttrapport vil bli utarbeidet i 2014.
Departementet vil deretter evaluere bestemmelsene. Departementet
foreslår at unntaksordningene videreføres i ny lov. Det foreslås
også at hjemmel til å stille krav i forskrift om registrering i
frivillighetsregisteret for å anses som frivillig organisasjon,
videreføres i ny lov om angrerett.
Se forslag til ny lov om angrerett § 10.
Det følger av direktivet artikkel 8 nr. 7 at
den næringsdrivende skal gi forbrukeren en bekreftelse på den inngåtte
avtalen innen rimelig tid etter inngåelse av avtalen, og senest
på leveringstidspunktet for varene eller før utførelsen av tjenesten
begynner. Bekreftelsen skal gis på et varig medium.
Formålet med kravet til bekreftelse på varig
medium er både hensynet til at avtalevilkår og forhåndsopplysninger
ikke ensidig skal kunne endres i ettertid, og at forbrukeren skal
kunne oppbevare opplysningene og avtalevilkårene for fremtidig bruk.
Et krav til bekreftelse vil medføre at alle opplysninger som er
relevante og dermed gitt forbrukeren i forkant av en avtale, også
skal bekreftes skriftlig i forbindelse med inngått avtale. I praksis
vil dette utgjøre en skriftlig kontrakt.
Kravet i direktivet er stort sett som kravet
etter gjeldende rett.
Se forslag til ny lov om angrerett § 18.
Artikkel 8 nr. 8 om oppstart av levering før
angrefristen er utløpt avviker noe fra gjeldende rett. Én forskjell
er at direktivet ikke stiller krav om at forbrukerens anmodning
om fremskutt oppstart skjer skriftlig eller på varig medium. Den næringsdrivendes
rett til å få oppgjør for levert ytelse vil avhenge av om vedkommende
har startet levering før angrefristen utløper av eget tiltak, eller
etter anmodning fra forbrukeren. Det er kun dersom tidlig levering
skjer etter anmodning av forbrukeren at den næringsdrivende har rett
til forholdsmessig oppgjør for levert ytelse.
Departementet viser til direktivet artikkel
8 nr. 6 og forslaget om at gjeldende regler om bekreftelse på varig
medium ved telefonsalg videreføres. Departementet antar at i praksis
må forbrukeren ta uttrykkelig stilling til spørsmålet om oppstart,
slik at den næringsdrivende har dokumentasjon på at anmodning fra
forbrukeren er gitt.
Se forslag til ny lov om angrerett § 19.
Departementet foreslo i høringsnotatet at direktivets
bestemmelse om bruk av angreretten og at forbrukeren har bevisbyrden
for brukt angrerett gjennomføres i ny lov om angrerett. Til forskjell fra
gjeldende rett er bestemmelsen felles for varer og tjenester.
Ved tvil om melding om bruk av angreretten faktisk
er sendt og om angrefristen er overholdt, vil det være vesentlig
hvem som har bevisbyrden. Forbrukeren er nærmest til å sannsynliggjøre overholdelse
av lovens krav.
Se forslag til ny lov om angrerett § 20.
Direktivets bestemmelser om rett til å angre
seg, angrefristens lengde og utgangspunkt står i artikkel 9. Forbrukeren
skal ha en frist på 14 dager til å kunne gå fra en fjernsalgsavtale,
eller en avtale inngått utenom den næringsdrivendes faste forretningslokaler,
uten å måtte oppgi noen grunn til dette. 14-dagersfristen gjelder
både varer og tjenester.
Departementet foreslo at direktivet artikkel
9 ble gjennomført i ny lov om angrerett. Departementet slo fast
at det er en rekke likhetspunkter mellom direktivets bestemmelser
om angrefrist og gjeldende rett. Imidlertid er det forskjeller mellom
gjeldende rett og direktivet artikkel 9 nr. 2 bokstav b, underpunkt
i og iii som begge gjelder levering av varer i flere forsendelser.
Direktivets løsning innebærer en henholdsvis forbedring og forverring
av forbrukervernet i forhold til gjeldende angrerettlov.
Angrefristens lengde og beregningsmåte i direktivet
er i overensstemmelse med gjeldende angrerettlov. Også direktivets
bestemmelser om at fristberegningen i utgangspunktet løper fra en vare
er i forbrukerens fysiske besittelse, synes å være i overensstemmelse
med gjeldende rett. Denne fristberegningen foreslås videreført.
Det samme gjelder dersom det ikke er forbrukeren selv, men en representant
som mottar varen. Også direktivets bestemmelser om utgangspunktet for
angrefristen ved salg av tjenester som ikke er finansielle tjenester,
er i overensstemmelse med gjeldende rett.
Se forslag til ny lov om angrerett §§ 6 og 21 første
og annet ledd.
Direktivet artikkel 10 regulerer virkningen
av at den næringsdrivende ikke har gitt forbrukeren opplysninger
om angrerett, vilkårene, tidsfristene og fremgangsmåten for å bruke
angreretten, samt angreskjema.
Departementet foreslo å gjennomføre direktivet artikkel
10 i ny lov om angrerett. Reglene i direktivet om angrerettens absolutte
grense avviker fra gjeldende rett. Direktivets regler er vesentlig
enklere å forholde seg til enn gjeldende bestemmelser. Direktivet
opererer med kun én maksimumsfrist, som kan utgjøre 12 måneder pluss
14 dager fra fristens start. Den absolutte grensen gjelder både
varer og tjenester. Det sondres ikke mellom avtaletype; fjernsalg
eller salg utenom faste forretningslokaler. Dette innebærer at det
i norsk rett må innføres maksimumsgrense for angrefristen også ved
salg utenom faste forretningslokaler. Det samme gjelder telefonsalg.
Innføring av begrensning for angrerettens maksimale
utstrekning i tid ved salg utenom faste forretningslokaler betyr
en svekkelse for norske forbrukere. Departementet antar likevel
at endringen ikke får stor praktisk betydning, og at bestemmelsen
vil medføre større klarhet og forutsigbarhet. På den annen side
utvides maksimumsfristen fra ett år til 12 måneder og 14 dager.
I motsetning til gjeldende rett, er det kun manglende opplysninger
om angrerett som får betydning for angrerettens utstrekning i tid.
Se forslag til ny lov om angrerett § 21 tredje
og fjerde ledd.
Ved visse avtaler om varer og tjenester bør
det av ulike årsaker ikke være angrerett. Dette kan være fordi angrerett
er uegnet, ut fra arten av varene eller tjenestene. Dersom varer
er fremstilt etter forbrukerens spesifikasjoner eller er klart personlige,
slik at de vanskelig kan selges til andre, kan det være urimelig
for den næringsdrivende om det er adgang til å angre seg. Det samme
vil være tilfelle der tjenesteavtalen innebærer at den næringsdrivende
må sette til side kapasitet, som kan være vanskelig å fylle dersom avtalen
frafalles, for eksempel bestilt selskapslokale til mange personer.
En gjennomføring av direktivets bestemmelse om
fullførte tjenester vil innebære en utvidelse av unntak fra angreretten,
ved at unntaket også vil gjelde tjenesteavtaler inngått ved telefonsalg eller
ved salg utenom faste forretningslokaler.
Det er ikke tilstrekkelig at levering av tjenesten er
startet opp for at angreretten skal bortfalle. Tjenesten må være
fullstendig levert. Inntil dette tidspunktet kan angreretten brukes.
Se forslag til ny lov om angrerett § 22 bokstav
c.
Direktivet artikkel 16 bokstav b gjør unntak
fra angreretten for levering av varer eller tjenester der prisen
er avhengig av svingninger i finansmarkedet som ikke kan kontrolleres
av den næringsdrivende, og som skjer innen utløpet av angrefristen.
Se forslag til ny lov om angrerett § 22 bokstav
d.
Gjennomføring av direktivets unntak fra angrerett
for varer som er fremstilt etter forbrukerens spesifikasjoner eller
har et tydelig personlig preg, innebærer en svekkelse av forbrukervernet i
forhold til gjeldende rett.
Direktivets unntak gjelder to forskjellige tilfeller,
som kan overlappe hverandre; varer som er fremstilt etter forbrukerens
spesifikasjoner i henhold til definisjonen i artikkel 2 nr. 4, og
varer som har fått et tydelig personlig preg. Begrunnelsen for bestemmelsen
er at angrerett kan påføre den næringsdrivende store tap, fordi
det ikke er mulig, eller er svært vanskelig å selge varen til andre.
Formålet med unntaksbestemmelsen er imidlertid ikke å omfatte standardvarer som
den næringsdrivende, for å unngå lagringskostnader, først tilvirker
etter bestilling fra forbrukeren som gjør visse mindre valg. Som eksempel
på vare som ikke anses omfattet av definisjonen i artikkel 2 nr.
4 kan nevnes nye biler, som settes sammen av forbrukeren ved valg mellom
en rekke standardelementer.
Se forslag til § 22 bokstav e.
Direktivet artikkel 16 bokstav d gjør unntak
fra angreretten for varer som kan forringes eller foreldes raskt.
Se forslag til ny lov om angrerett § 22 bokstav
b.
Direktivets unntaksbestemmelse om legemidler, medisinsk
utstyr og forseglede varer må ses i sammenheng med bestemmelsen
om forbrukerens forpliktelser ved bruk av angrerett i direktivet
artikkel 14 nr. 2. Etter denne bestemmelsen er utgangspunktet at
varer kan leveres tilbake, men at forbrukeren blir ansvarlig for
en eventuell redusert verdi som følge av håndteringen av varene.
En del varer bør av hygieniske årsaker ikke
selges på nytt etter at de er returnert til selgeren etter at forseglingen
er brutt. Dette kan for eksempel være helsekostprodukter, legemidler og
kosmetikk. Andre eksempler er under- eller badetøy. Dersom slike
varer kan returneres, vil det innebære et økonomisk tap for selgeren,
dersom varene ikke kan selges på nytt. Gjennomføring av direktivet
innebærer en innsnevring i forbrukervernet, fordi man etter gjeldende
rett har angrerett, selv om forseglingen er brutt.
Departementet har som utgangspunkt at bestemmelsene
i gjeldende angrerettlov skal videreføres, i den utstrekning direktivet
muliggjør. Direktivet gir som nevnt medlemsstatene adgang til å
anvende direktivets bestemmelse på områder som unntas fra direktivets
virkeområde. Legemidler og medisinsk utstyr er ikke unntatt fra
angreretten i dag. I praksis har ikke dette utgjort noe problem
for næringsdrivende, idet fjernsalg i svært liten grad har funnet
sted. Departementet antar at det kan være behov for særlig nettsalg
av medisinsk utstyr, for eksempel diagnostiseringsverktøy som graviditetstest,
insulinmålingsinstrumenter mv. Departementet antar at økt bruk av
fjernsalg vil medføre økt handel også med legemidler. Spørsmålet
er derfor om det er forhandlerne som skal ta tapet ved at returnerte
varer ikke kan selges på nytt, eller om varene skal unntas fra angrerett.
Departementet foreslår at legemidler og medisinsk
utstyr unntas fra angreretten. Dermed vil man fjerne et hinder for
fjernsalg av slike produkter, og øke tilgjengeligheten for forbrukerne.
Departementet presiserer at forslaget om unntak for legemidler og
medisinsk utstyr ikke omfatter salg av helseprodukter som kosttilskudd,
kroppspleieprodukter og lignende artikler. Forbrukerrådet har opplyst
at det årlig mottar en rekke klagesaker på helsekostprodukter. Klagene
begrunnes med ulike forhold, blant annet med uklare og ulovlige
avtalevilkår, mangelfulle opplysninger om blant annet angrerett, og
manglende vilje til å gjøre opp for seg. Det er derfor vesentlig
å opprettholde angreretten for slike produkter så fremt forseglingen
ikke er brutt, og ha en klar avgrensning i loven av hva som er legemidler
og legemiddelutstyr.
Se forslag til ny lov om angrerett § 22 bokstavene
f og g.
Direktivet artikkel 16 bokstav f gjør unntak
fra angreretten når «levering av varer som på grunn av sin art etter
levering blandes med andre varer på en slik måte at de ikke kan
skilles fra hverandre».
I høringsnotatet ble det vist til at direktivets bestemmelse
samsvarer med gjeldende rett, som ble foreslått videreført.
Se forslag til ny lov om angrerett § 22 bokstav
a.
Gjeldende rett inneholder ingen bestemmelse tilsvarende
direktivet artikkel 16 bokstav g.
I høringsnotatet ble det foreslått å gjennomføre direktivets
bestemmelse i ny lov om angrerett.
Se forslag til ny lov om angrerett § 22 bokstav
h.
Direktivet artikkel 16 bokstav h unntar fra
angrerett avtaler der forbrukeren har anmodet om et besøk av den
næringsdrivende med det formål å utføre reparasjoner eller vedlikehold
som haster. Dersom den næringsdrivende ved et slikt besøk yter tjenester
i tillegg til de som forbrukeren særlig har anmodet om, eller leverer
andre varer enn erstatningsdeler som er nødvendig for å utføre vedlikeholdet
eller foreta reparasjonene, får angreretten anvendelse på disse
tilleggstjenestene eller varene.
Direktivet gir i utgangspunktet forbrukeren
vesentlig større angrerett enn gjeldende lov om angrerett. Både
etter direktivet og etter gjeldende rett er vilkåret for unntak
fra angrerett at forbrukeren tilkaller den næringsdrivende. Mens
loven unntar alle varer eller tjenester som omfattes av forbrukerens
uttrykkelige anmodning fra hele loven, og derunder også fra angreretten,
unntar direktivet kun avtaler om reparasjoner og vedlikehold fra
angreretten, mens resten av direktivet gjelder for disse avtalene.
Direktivet stiller dessuten det tilleggskrav at reparasjonene eller vedlikeholdet
haster. Hvorvidt noe haster, må vurderes konkret.
Se forslag til ny lov om angrerett § 22 bokstav
i.
Direktivet artikkel 16 bokstav i gjør unntak
fra angreretten ved avtaler om levering av forseglede lyd- eller
bildeopptak eller forseglet edb-programvare der forbrukeren har
brutt forseglingen. Direktivets løsning innebærer en innsnevring
av angreretten i forhold til gjeldende rett. Unntaket etter direktivet
omfatter i motsetning til gjeldende rett også telefonsalg og salg
utenom faste forretningslokaler. Bestemmelsen omfatter digitalt
innhold som leveres på et fysisk medium, for eksempel en CD, DVD
eller lignende. Direktivets bestemmelse inneholder ikke krav om
at det skal fremgå av forseglingen at angreretten bortfaller når
den blir brutt. Fordi direktivet er totalharmonisert, er det ikke
adgang til å videreføre dette opplysningskravet i norsk rett.
Se forslag til ny lov om angrerett § 22 bokstav
j.
Direktivet artikkel 16 bokstav j gjør unntak
fra angrerett for avtale om levering av en avis, et tidsskrift eller
et magasin. Unntaket gjelder ikke abonnementsavtaler for levering
av slike publikasjoner.
Se forslag til § 22 bokstav k.
Direktivet artikkel 16 bokstav k unntar avtaler som
inngås ved offentlig auksjon, slik denne er definert i direktivet
artikkel 2 nr. 13, fra angreretten. For alle andre auksjonstyper
er det i utgangspunktet angrerett.
Se forslag til ny lov om angrerett § 22 bokstav
l.
Departementet foreslo at man ikke benytter direktivets
adgang til å gjøre unntak fra angrerettlovens virkeområde for avtaler
om hasardspill.
Det er klart at man ikke kan angre på kjøp av spilltjenester
etter at vinner er kåret, gevinst er trukket, loddet er skrapet
etc. Unntak fra angrerett følger her av forslaget til unntak for
tjenester som er fullt utført.
På den annen side kan det være ønskelig med
en mulighet til å angre et kjøp før hesteløpet eller lottotrekningen
starter mv., særlig dersom forbrukeren har satset større beløp.
Dette tilsier at man ikke innfører et særlig unntak fra angreretten
for hasardspill.
Forslaget innebærer en styrking av forbrukervernet,
ved at gjeldende angrerett utvides til å gjelde også ved fjernsalg
som ikke er telefonsalg. Endringen innebærer også en regelteknisk
forenkling. Forslaget opprettholdes, dvs. at det ikke gjøres unntak
fra angreretten. Som følge av departementets forslag om at det ikke
er nødvendig med særlig unntak fra angreretten for hasardspill,
er det heller ikke nødvendig med en nøyaktig avgrensning av begrepet.
Direktivet artikkel 16 bokstav l gjør unntak
fra angreretten for enkelte tidsbestemte tjenester, dvs. tjenester
som skal utføres på et bestemt tidspunkt eller i løpet av en nærmere
bestemt periode. Foruten nærmere opplistede tjenester, gjelder unntaket
tjenester knyttet til fritidsaktiviteter. Tidskravet gjelder alle
alternativene. Unntaket er snevrere enn gjeldende angrerettlov § 19
bokstav b, som gjelder enkeltstående tjenester generelt, som skal
leveres på et bestemt tidspunkt eller innenfor et bestemt tidsrom. Direktivets
bestemmelse vil dermed styrke forbrukervernet.
Departementet foreslår på bakgrunn av innspill
i høringsrunden, at persontransport unntas helt fra angrerettlovens
virkeområde. Det legges vekt på at forbrukerne blir ivaretatt ved
regler i markedsføringsloven, spesiallovgivning for persontransport,
samt standardvilkår for transport med rutegående busstrafikk i Norge.
Som følge av dette blir det uaktuelt å innta unntak fra angrerett for
persontransport i ny lov om angrerett.
Departementet foreslår at direktivets ordlyd
i størst mulig grad gjenspeiles i ny lov om angrerett.
Se forslag til ny lov om angrerett § 22 bokstav m.
Direktivet artikkel 16 bokstav m unntar avtale om
levering av digitalt innhold, som ikke leveres på et fysisk medium,
fra angrerett, dersom leveringen er begynt med forbrukerens uttrykkelige forhåndssamtykke
og erkjennelse av at angreretten dermed går tapt.
Departementet slutter seg til Forbrukerrådets
og Forbrukerombudets syn om at angrerettloven bør være pedagogisk
og lett tilgjengelig, derunder at unntaket fra angrerett for avtaler
om digitale ytelser bør synliggjøres i loven. Som følge av departementets
forslag om at digitale ytelser som ikke leveres på fysisk medium,
skal anses som tjeneste, omfattes avtale om levering av digitalt
innhold av unntaket fra angreretten for fullførte tjenester, så
fremt leveringen er fullført. Direktivets unntak fra angreretten
for avtaler om levering av digitalt innhold som ikke leveres på
et fysisk medium, dvs. som lastes ned på en eller annen måte, avviker
imidlertid fra direktivets unntak for tjenester. Mens angrerett for
tjenester avskjæres først når tjenesten er fullført, avskjærer direktivet
unntak fra angrerett av digitalt innhold allerede når leveringen
er begynt, så fremt kravene til forhåndssamtykke og erkjennelse
foreligger. Dette innebærer at selv om forbrukeren avbryter nedlastingen
før den er fullført, er angrerett likevel avskåret. Som følge av
dette foreslår departementet at unntaket fra angrerett for avtale
om levering av digitalt innhold, inntas i en egen bestemmelse i
ny lov om angrerett.
Se forslag til § 22 bokstav n.
Direktivet bestemmer i artikkel 12 bokstav a
at dersom angreretten brukes, bortfaller partenes forpliktelser
til å gjennomføre avtalen. Dette gjelder uansett om avtalen er inngått
ved fjernsalg eller ved salg utenom faste forretningslokaler.
Se forslag til ny lov om angrerett § 23.
Det fremgår av direktivet at dersom forbrukeren bruker
sin angrerett i samsvar med artiklene 9–14, skal den tilknyttede
avtalen automatisk heves uten kostnader for forbrukeren. Etter direktivet artikkel
l5 er det ikke bare tilknyttede kredittavtaler som bortfaller ved
bruk av angreretten, men også andre tilknyttede avtaler som er omfattet
av en fjernsalgsavtale eller avtale inngått utenom faste forretningslokaler.
Dersom forbrukeren bruker angreretten, vil han eller hun ikke ha
behov for den tilknyttede varen eller tjenesten.
At det skal foregå en tilbakeføring eller et
oppgjør av mottatte tilknyttede ytelser, følger av henvisningen
til direktivets artikkel 13 og 14 om den næringsdrivendes og forbrukerens
forpliktelser ved bruk av angreretten.
Som følge av at finansielle tjenester omfattes
av ny lov om angrerett, til forskjell fra direktivets virkeområde,
vil bestemmelsen om tilknyttede ytelser også gjelde finansielle
tjenester, derunder kredittavtaler, uavhengig av direktivets henvisning
til forbrukerkredittdirektivet.
Etter departementets syn er det hensiktsmessig
å innta en definisjon av tilknyttet avtale i ny lov om angrerett.
Dermed vil det klargjøres at det dreier seg om en tilleggsavtale
til en hovedavtale.
Virkningene for tilknyttede avtaler etter direktivet
artikkel 15 avviker noe fra gjeldende rett. Ved angrerettoppgjøret
etter direktivet kan det gjøres fradrag for kostnader ved retur
av de tilknyttede varene og tjenestene. Det kan også gjøres fradrag
for redusert verdi/mottatt tjeneste tilsvarende som ved tilbakeføring
av hovedytelsen i henhold til direktivet artikkel 14 og forslag til
ny lov om angrerett §§ 24 og 25. Adgangen til å gjøre slike fradrag
er ikke regulert i gjeldende angrerettlov. Selv om adgangen svekker
forbrukervernet, er det ikke urimelig at forbrukeren gjør opp for
mottatte tjenester og reduksjon i verdi av varer som skal returneres,
på samme måte som for hovedytelsen. Bestemmelsen bidrar til å balansere
forholdet mellom den næringsdrivende og forbrukeren. Utfordringen
med å fastsette fradrag blir tilsvarende som for hovedytelsen og
må avklares i praksis, med mindre Kommisjonen gir retningslinjer.
Se forslag til §§ 5 første ledd bokstav g og
27.
Direktivet skiller ikke mellom avtaler som gjelder
varer og avtaler som gjelder tjenester, ved gjennomføring av angrerett.
Direktivet har i stor grad også like regler for ulike salgsformer. Reglene
om gjennomføring av angreretten innebærer en vesentlig forenkling
i forhold til gjeldende angrerettlov. For forbrukeren innebærer imidlertid
direktivets regler et svakere vern enn etter gjeldende rett, mens
den næringsdrivendes posisjon er styrket.
Når det gjelder hva som skal tilbakebetales
til forbrukeren, er direktivet i stor grad i overensstemmelse med
gjeldende angrerettlov. Dette innebærer at den næringsdrivende skal
returnere til forbrukeren alle mottatte betalinger, inkludert kostnader
for varen og levering. Dekning av kostnadene ved å returnere varen
til den næringsdrivende ved salg utenom faste forretningslokaler
(og telefonsalg), blir i større grad lagt på forbrukeren etter direktivet.
Unntaket er der varen etter sin art ikke kan returneres pr. post.
Når det gjelder ansvaret for utgifter til retur ved fjernsalgsavtaler
som ikke er telefonsalg, er direktivets regler i hovedsak i overensstemmelse
med gjeldende rett.
Den næringsdrivende kan vente med retur av mottatt
vederlag til varen er tilbakelevert eller vedkommende mottar dokumentasjon
på at varen er sendt.
Fristen for tilbakebetaling er 14 dager, både
etter direktivet og gjeldende rett, uansett avtaletype. Ved avtaler
som er inngått ved annet fjernsalg enn telefonsalg, er det tilsynelatende
ulikt hvordan fristen for tilbakelevering skal beregnes. Etter gjeldende
rett begynner 14-dagersfristen å løpe den dag den næringsdrivende
har mottatt enten varen eller henteseddelen, eller den dag varen
er stilt til rådighet. Direktivets 14-dagersfrist begynner imidlertid
å løpe den dag den næringsdrivende får melding om forbrukerens beslutning
om å bruke angreretten. Som følge av bestemmelsen i direktivet artikkel
13 nr. 3, om at den næringsdrivende kan holde tilbake tilbakebetalingen
inntil de returnerte varene er mottatt, eller til forbrukeren har
lagt frem dokumentasjon på at varene er sendt tilbake, blir det
ingen reell forskjell mellom direktivets ordning og gjeldende rett.
Direktivet oppstiller imidlertid ikke mottak av henteseddel som
tidspunkt for fristberegning. Det er tilstrekkelig at forbrukeren
dokumenterer at varen er innlevert til for eksempel postkontoret
eller befrakter.
Kravet til hvordan den næringsdrivendes tilbakebetaling
kan foregå, og til at forbrukeren ikke skal pådras noen form for
gebyrer i forbindelse med tilbakebetalingen, medfører en styrking
av forbrukervernet.
Departementet opprettholder forslaget om at direktivet
artikkel 13 og artikkel 14 nr. 1 annet og tredje ledd gjennomføres
i ny lov om angrerett. Departementet opprettholder også forslaget om
å videreføre bestemmelsen om at en vare som ikke blir hentet av
den næringsdrivende innen tre måneder etter at vedkommende har mottatt
melding om at forbrukeren vil bruke angreretten, tilfaller forbrukeren
vederlagsfritt.
Se forslag til ny lov om angrerett § 24.
Som følge av direktivets ordning, må det innføres
én hovedregel for tilbakeføring av varer. Sondringen mellom ulike
salgsformer i gjeldende angrerettlov kan ikke videreføres. Gjeldende
rett avviker fra direktivet når det gjelder gjennomføringen av angreretten
ved avtaler som er inngått ved telefonsalg eller salg utenom faste forretningslokaler.
Også ved disse salgsformene må varene etter direktivet tilbakeføres
uten unødig opphold, og i alle tilfeller senest 14 dager fra den
dag forbrukeren meddelte den næringsdrivende sin beslutning om å
bruke angreretten.
Direktivets løsning innebærer en svekkelse av forbrukervernet
når det gjelder utveksling av ytelser, idet forbrukeren ikke lenger
kan vente på tilbakebetaling fra selgeren før varene må returneres.
Endringen innebærer både kortere tidsrom før varene må returneres
når det gjelder telefonsalg og salg utenom faste forretningslokaler, samt
at risikoen for å sitte igjen uten motytelse er flyttet fra den
næringsdrivende til forbrukeren.
Når det gjelder begrepene «innen rimelig tid» (gjeldende
rett) og «uten unødig opphold» (direktivet) om forbrukerens frist
for retur av vare til næringsdrivende, gir direktivets ordlyd mindre
fleksibilitet enn gjeldende rett. Som følge av at direktivet er
totalharmonisert, er det ikke adgang til å opprettholde kravet «innen rimelig
tid».
Når det gjelder virkningen av at forbrukeren
ikke oppfyller forpliktelsene knyttet til angreretten, følger det
av fortalen punkt 48 at sanksjoner fastsatt i nasjonal lovgivning
i samsvar med direktivet og avtalerettslige bestemmelser, får anvendelse.
I motsetning til etter gjeldende rett, skal
forbrukeren etter direktivet dekke de direkte kostnadene ved retur
av varene, også ved salg utenom faste forretningslokaler og telefonsalg.
Unntak gjøres ved salg utenom faste forretningslokaler der varene
er levert til forbrukerens hjem på tidspunktet for inngåelsen av
avtalen, og varene etter sin art normalt ikke kan returneres pr.
post. Som eksempel kan tenkes en stor støvsuger som er solgt og
levert på døren hos forbrukeren. Det fremgår ikke av direktivet
hva som forstås med direkte kostnader. Departementet antar at det
siktes til leveringskostnader, samt emballasje, dersom originalemballasjen
ikke kan gjenbrukes.
Etter gjeldende rett mister forbrukeren angreretten
dersom varen ikke kan leveres tilbake i tilnærmet samme stand og
mengde, og beskadigelsen eller forringelsen skyldes uaktsomhet eller
manglende omsorg fra forbrukerens side. Direktivet har ikke unntak
fra angreretten i slike situasjoner. Direktivet legger imidlertid
til grunn en erstatningsrettslig løsning. Det fremgår ikke av direktivet
hvordan erstatningsberegningen skal foregå. Departementet antar
at Kommisjonen vil gi nærmere anvisninger om erstatningsberegning
i sine retningslinjer til direktivet, som forventes våren 2014.
Når det gjelder angrerettoppgjør ved tjenester, synes
selve oppgjøret å skulle foregå på samme måte som etter gjeldende
rett. Ettersom det blir mulig å avtale oppstart også av tjenester
inngått ved telefonsalg og salg utenom faste forretningslokaler,
i motsetning til etter gjeldende rett, kan forbrukerens betalingsforpliktelser
ved angrerettoppgjør bli noe utvidet. Unntakene som foreslås fra
regelen om at forbrukeren skal betale forholdsmessig for påbegynt
tjeneste, er noe mer omfattende enn etter gjeldende rett, derunder særreglene
for digitale ytelser.
Departementet foreslår at direktivets bestemmelser
om forbrukerens forpliktelser ved bruk av angrerett, gjennomføres
i ny lov om angrerett §§ 25 og 26.
Etter gjeldende lov er det angrerett ved avtaler om
finansielle tjenester, både ved fjernsalg og salg utenfor fast utsalgssted.
Det er noen unntak, blant annet for realkreditt og korttidsforsikringer.
Forbrukerrettighetsdirektivet artikkel 3 nr.
3 bokstav d gjør unntak fra sitt virkeområde for avtaler om finansielle
tjenester. Det fremgår av fortalen punkt 32 at eksisterende unionsregelverk
inneholder en rekke bestemmelser om forbrukervern for finansielle
tjenester. Direktivet bør derfor ikke få anvendelse på slike avtaler.
Departementet foreslo i høringsnotatet å innta
en definisjon av finansielle tjenester i ny lov om angrerett. Det
ble foreslått å videreføre definisjonen i gjeldende lov, som synes
å være i samsvar med definisjonen i direktivet.
Departementet foreslo at bestemmelsene om finansielle
tjenester videreføres i ny lov om angrerett, selv om direktivet
gjør unntak for finansielle tjenester (artikkel 3 nr. 3 bokstav
d).
Realitetsendringer er i utgangspunktet ikke tilsiktet
ved videreføring av bestemmelsene om finansielle tjenester i ny
lov om angrerett. Noen justeringer av ordlyden, sammenlignet med
ordlyden i gjeldende lov, er likevel nødvendig grunnet lovens endrede
struktur.
Se forslag til ny lov om angrerett § 5 første
ledd bokstav e og lovens kapittel 7 og 8.
Etter direktivet artikkel 23 skal medlemsstatene påse
at det finnes egnede og effektive midler til å sikre at bestemmelsene
i direktivet overholdes.
Uten bestemmelser om håndheving og sanksjoner
i ny angrerettlov må man benytte markedsføringslovens tilsyns- og
sanksjonsapparat. Det avgjørende vil da være om brudd på angrerettlovens
bestemmelser også strider mot markedsføringslovens bestemmelser.
Tidligere er det lagt til grunn at det gjelder
et såkalt lovstridsprinsipp. Dette går ut på at praksis som er i
strid med spesialregelverk alltid vil være urimelig, og dermed også
i strid med markedsføringslovens materielle regler.
Departementet legger til grunn at lovstridsprinsippets
rekkevidde er begrenset, og anvendelsen av prinsippet på enkeltsaker
forutsetter en konkret vurdering.
Forslaget i høringsnotatet om å ikke innta egne bestemmelser
om tilsyn, håndheving og sanksjoner kan sies å reise uklarheter,
være vanskelig tilgjengelig for dem som skal etterleve regelverket,
og også lite forutsigbart. Departementet er derfor enig med Forbrukerombudet
i at det bør synliggjøres i den nye loven at Forbrukerombudet har
ansvar for å håndheve regelverket. Dette vil i større grad ivareta
formålet om å sikre en effektiv etterlevelse av loven.
Departementet foreslår en bestemmelse som tar sikte
på å sikre at Forbrukerombudets tilsynsarbeid etter angrerettloven
skal skje på samme måte som etter markedsføringsloven. Dette kan –
som Forbrukerombudet foreslår – gjøres ved å ta utgangspunkt i samme
modell som i markedsføringsloven § 34. Det er likevel behov for
å gjøre nødvendige tilpasninger. Saksbehandlingen etter markedsføringsloven
bygger på den såkalte forhandlingsmodellen, som går ut på at Forbrukerombudet
skal forsøke å få den næringsdrivende til å inngå en frivillig ordning om
at en ulovlig praksis skal opphøre før Forbrukerombudet går inn
for andre tiltak. Dette gjelder ikke uten unntak, og markedsføringsloven
§ 36 oppstiller regler for når det ikke er nødvendig å forsøke frivillig
ordning. Så lenge departementets forslag går ut på at samme regler
skal gjelde ved tilsynsarbeidet etter angrerettloven, er det nødvendig
å ta stilling til ved hvilke brudd på angrerettloven det ikke er
nødvendig å forsøke frivillig ordning. Departementet foreslår å
unnta brudd på de samme bestemmelsene som foreslås sanksjonert med
overtredelsesgebyr, fra kravet til frivillig ordning.
Departementet foreslår at det skal gå uttrykkelig fram
av angrerettloven hvilke sanksjoner som skal kunne brukes i håndhevingen.
Dette foreslås gjort i en egen bestemmelse.
Det vises til forslag til ny lov om angrerett
§§ 41 og 42.
Direktivet inneholder ikke bestemmelser om verneting.
Departementet foreslo i høringsnotatet at det ikke
inntas bestemmelse om verneting i ny lov om angrerett.
Departementet slutter seg til synspunktet fra høringsinstansene
om at det er behov for klargjøring av reglene om lovvalg og verneting, men
at dette eventuelt må gjøres uavhengig av ny lov om angrerett.
Etter departementets syn har det ikke betydning for
spørsmål om lovvalg at bestemmelser om dette er inntatt i angrerettloven.
Det at man ikke viderefører bestemmelsen om lovvalg i angrerettloven,
vil derfor ikke innebære svekket forbrukervern. Departementet slutter
seg til synspunktet om at det er behov for klargjøring av reglene
om lovvalg og verneting. Spørsmålet vil derfor ikke bli foreslått
regulert i ny lov om angrerett.
Etter angrerettloven § 23 skal varen eller tjenesten
leveres innen rimelig tid og senest 30 dager etter den dagen da
forbrukeren innga kjøpetilbud (ordre), dersom ikke annet er opplyst
og avtalt.
Direktivet har bestemmelser om levering for sendekjøp
i artikkel 18. Direktivet stiller ikke krav til leveringstid for
tjenester.
Departementet foreslo i høringsnotatet at bestemmelsene
i gjeldende angrerettlov om leveringstidspunkt for varer og tjenester
(§ 23) videreføres i ny lov om angrerett.
Departementet har i utgangspunktet lagt opp
til at bestemmelser som tjener forbrukerne i gjeldende angrerettlov,
skal videreføres i ny lov om angrerett, med mindre direktivet er
til hinder for det. Når det gjelder gjennomføring av direktivet artikkel
18 om levering, er det etter departementets syn likevel ikke nødvendig
å innta bestemmelse i angrerettloven i tillegg til gjennomføringen
av bestemmelsen i forbrukerkjøpsloven.
Departementet foreslår ikke at bestemmelsen
om leveringstid for varer og tjenester videreføres i ny lov om angrerett.
Problemstillinger knyttet til levering av bestilte varer og tjenester
stiller seg stort sett likt ved fjernsalg og salg utenom faste forretningslokaler,
som for eksempel salg i butikk. Etter departementets syn hører reguleringen
hjemme i alminnelig kontraktsrett, og ikke i angrerettloven. Det
at bestemmelsen ikke videreføres, innebærer ikke at forbrukerens rettsstilling
svekkes.
Direktivet artikkel 5 oppstiller en plikt for
den næringsdrivende til å gi forbrukeren opplysninger om en rekke
nærmere angitte forhold av betydning for avtalen, før bindende avtale inngås.
Formålet med opplysningsplikten er å gi forbrukeren tilstrekkelig
informasjon om avtaleforholdet før avtalen inngås, slik at forbrukeren kan
gjøre et informert valg om hvorvidt han eller hun ønsker å inngå
den aktuelle avtalen.
Det gjelder regler om virkeområde, unntak for daglige
avtaler, adgang til å oppstille ytterligere opplysningskrav, hvordan
opplysningene skal gis, og sanksjoner.
Departementet foreslo i høringsnotatet at direktivets
regler om plikt til å gi opplysninger før avtale inngås mellom en
næringsdrivende og en forbruker gjennomføres ved en egen bestemmelse
i avtaleloven og utformes slik at reglene i utgangspunktet vil gjelde
for forbrukeravtaler i alminnelighet. Bakgrunnen for valg av avtaleloven
er at denne loven er den eneste alminnelige avtalerettslige loven
i norsk rett som dekker alle de avtaletyper som direktivet omfatter.
Avtaleloven gjelder avtaler mellom næringsdrivende og forbrukere,
i tillegg til avtaler mellom næringsdrivende, og avtaler mellom
forbrukere – altså alle avtaler i sin alminnelighet. Direktivet
omfatter bare førstnevnte avtaletype. Et sentralt poeng er videre
at avtaleloven gjelder så vel salgsavtaler som tjenesteavtaler,
uansett salgsform. Ingen andre privatrettslige lover i norsk rett
har et slikt virkeområde. Departementet foreslo i høringsnotatet
å innføre et nytt kapittel 4 i avtaleloven som gir særlige regler
om forbrukeravtaler.
I høringsnotatet argumenterte departementet
for at Norge i begrenset grad bør benytte medlemsstatenes frihet
til å unnta visse kontraktstyper fra reglene om forhåndsopplysninger. Departementet
anså at det ut fra hensynet til de næringsdrivende og forbrukerne
ikke var ønskelig å gjøre unntak fra reglene med mindre det foreligger
gode grunner for å gjøre unntak. Departementets syn var at unntak
ville føre til et mer fragmentert regelverk og dermed kunne gjøre
det vanskeligere å praktisere for den næringsdrivende. Departementet
antok at det enkleste utgangspunktet vil være at reglene om forhåndsopplysninger
gjelder ved alle forbrukeravtaler, med unntak av de forbrukeravtaler
hvor det foreligger gode grunner for å gjøre unntak.
Departementet foreslo i høringsnotatet å benytte muligheten
til å unnta fra opplysningsplikten avtaler som omfatter dagligdagse
transaksjoner som oppfylles umiddelbart ved avtaleinngåelsen.
Opplysningene skal etter artikkel 5 nr. 1 gis
forbrukeren «før forbrukeren er bundet» av avtalen uten at tidspunktet
presiseres nærmere. Departementet antok i høringsnotatet at en naturlig forståelse
av ordlyden sammenholdt med de hensyn kravene til forhåndsopplysninger
bygger på, tilsier at informasjonen må gis slik at forbrukeren får
en mulighet til å sette seg inn i opplysningene før avtalen blir
bindende for forbrukeren – altså før avtalen blir sluttet – og slik
at forbrukeren kan foreta sin beslutning på et kvalifisert grunnlag.
Det vises her til opplysningskravene i artikkel
5 nr. 1 om egenskaper ved varen eller tjenesten, næringsdrivers
identitet, pris, betalings- og leveringsordninger, mv.
Se nærmere om høringsinstansenes synspunkter i
proposisjonen side 87.
I høringen har enkelte av høringsinstansene
uttalt at de er uenig i den lovtekniske løsningen departementet
har foreslått til gjennomføring av direktivet artikkel 5 ved å gjennomføre
de prekontraktuelle informasjonskravene i avtaleloven.
Departementet viser i den forbindelse til at
vi i norsk rett ikke har en generell sivilrettslig lov som kun gjelder
avtaler mellom næringsdrivende og forbrukere, og som samtidig omfatter alle
typer avtaler en forbruker og næringsdrivende kan inngå. Direktivet
artikkel 3 nr. 1, jf. artikkel 5 nr. 1 og nr. 2, medfører at de prekontraktuelle
informasjonsforpliktelsene som utgangspunkt skal gjelde alle typer
avtaler inngått mellom en næringsdrivende og en forbruker, med mindre
avtaletypen er positivt unntatt. Forbrukerkjøpsloven gjelder riktignok
for avtaler mellom en næringsdrivende og en forbruker, men den er
saklig begrenset til kjøp av ting, jf. lovens § 1.
Når bestemmelsene ikke er foreslått gjennomført i
angrerettloven, er det fordi denne loven er saklig begrenset til
avtaler inngått ved fjernsalg eller utenom selgers faste forretningslokale.
Et alternativ kunne være markedsføringsloven, men denne loven er
i hovedsak av offentligrettslig karakter. Departementet vurderer
det av den grunn slik at loven er lite egnet til å benyttes til gjennomføring
av de prekontraktuelle informasjonsforpliktelsene siden brudd på
forpliktelsene vil kunne ha sivilrettslige konsekvenser.
En egen lov som har som sitt virkeområde alle avtaler
mellom næringsdrivende og forbrukere – en «forbrukeravtalelov» –
kunne ha vært egnet, men departementet anser at vurdering av hvorvidt
man i norsk rett skal innføre en slik lov ligger utenfor rammene
for gjennomføringen av forbrukerrettighetsdirektivet.
Avtaleloven er en generell lov som gjelder alle privatrettslige
avtaler, uansett avtaletype og avtaleparter. Avtaleloven er derfor
en sentral «forbrukerlov» som næringsdrivende må forholde seg til
ved inngåelse av avtaler med forbrukere. Sentrale avtalerettslige
regler om tilbud og aksept, fullmaktsforhold og avtalers gyldighet finnes
i avtaleloven. Sentral er også generalklausulen i avtaleloven § 36
som kan brukes mot urimelige avtalevilkår. Denne bestemmelsen er
særlig relevant for forbrukeravtaler grunnet ubalansen i partsforholdet
mellom en næringsdrivende og en forbruker. Departementet viser også
til den særlige regelen i avtaleloven § 37, som gjelder urimelige
avtalevilkår i standardavtaler mellom en næringsdrivende og en forbruker.
Avtaleloven er en sentral lov som næringsdrivende må ha kunnskap
om, og som kommer direkte til anvendelse ved alle forbrukeravtaler.
Departementet er blitt stående ved at de prekontraktuelle
informasjonsforpliktelsene ved andre forbrukeravtaler enn avtaler
inngått ved fjernsalg eller salg utenom næringsdrivendes faste forretningslokaler
bør gjennomføres i avtaleloven. Departementet foreslår at det opprettes
et nytt kapittel 4 i avtaleloven med ny § 38 a og § 38 b, i tråd
med departementets forslag i høringsnotatet, som vil være avgrenset til
å gjelde avtaler mellom en næringsdrivende og en forbruker.
De prekontraktuelle opplysningenes ufravikelige
karakter følger i utgangspunktet av ordlyden i den foreslåtte § 38
b hvor opplysninger «skal» gis til forbrukeren, og vil således ivareta
kravet til ufravikelig forbrukervern etter direktivet artikkel 25.
Departementet har imidlertid funnet det ønskelig å synliggjøre reglenes
ufravikelige karakter mer uttrykkelig enn det som var foreslått
i høringsnotatet. Det vises til forslag til ny § 38 a første ledd
annet punktum.
Det har i høringsrunden kommet enkelte kritiske merknader
om at departementet ikke i tilstrekkelig grad har vurdert konsekvensene
av å ikke innføre enkelte av unntakene for visse avtaletyper som
direktivet oppstiller i artikkel 3 nr. 3. Departementet ba i høringsnotatet
om høringsinstansenes synspunkter på behovet for å unnta de avtaletypene
som er nevnt i artikkel 3 nr. 3 fra direktivets virkeområde.
Når det gjelder unntakene omfattet av artikkel
3 nr. 3 bokstav k (persontransporttjenester) og m (avtaler inngått
med ekomtilbyder ved offentlig tilgjengelige betalingstelefoner
for bruk av disse eller som er inngått for bruk av én enkelt telefon-,
internett-, eller telefaksforbindelse opprettet av en forbruker),
slutter departementet seg til synspunktene i høringsuttalelsen fra
Samferdselsdepartementet. Departementet foreslår derfor i lovforslaget
§ 38 b annet ledd nr. 6 og 7 at disse avtaletypene skal unntas fra
virkeområdet til bestemmelsene som gjennomfører informasjonskravene
i artikkel 5.
Departementet har forståelse for synspunktet Næringslivets
Hovedorganisasjon har gitt uttrykk for under høringen om å unnta
avtaler omfattet av bokstav l (avtaler inngått ved salgsautomater
og automatiserte forretningslokaler). Når det gjelder salgsautomater,
antar departementet at de fleste avtaletyper det her vil dreie seg
om, er omfattet av unntaket for «daglige transaksjoner» – eksempelvis
ved kjøp av næringsmidler som brus og godterier fra automater. Potensielt
er det imidlertid ingen grense for hvilke type varer som kan falle
inn under unntaket i bokstav l. Det finnes i dag eksempler på at
kunden selv både skanner og betaler for varene sine med betalingskort
i forretningen, uten bistand fra personalet. Slike avtaler vil ikke
være omfattet av angrerettlovens opplysningskrav. Det virker lite
hensiktsmessig at forbrukernes rett til informasjon skal være forskjellig
avhengig av hvilken kasse (betjent eller ubetjent, dvs. automatisert
forretningslokale) man velger å benytte. På samme vis vil avtaler
inngått ved bruk av IKT-utstyr i den næringsdrivendes forretningslokaler
kunne være omfattet av unntaket. Departementet er dermed blitt stående
ved at unntaksbestemmelsen ikke bør benyttes. Når det gjelder bekymringene
Næringslivets Hovedorganisasjon gir uttrykk for, synes disse langt
på vei ivaretatt av unntaket for «daglige transaksjoner». For avtaletyper
som ikke kan anses som dagligdagse, har departementet vanskelig
for å se noen grunn til at forbrukeren skal være dårligere beskyttet
når avtalen er inngått ved salgsautomater og automatiserte forretningslokaler
enn ved mer ordinære kjøpssituasjoner. Tvert imot kan det anføres
at forbrukeren i disse tilfellene kan ha særlig nytte av direktivets
opplysningspliktbestemmelser.
Departementet har i lovforslaget § 38 b annet ledd
nr. 8 også hensyntatt innspillet fra Hovedorganisasjonen Virke om
å unnta avtaler etter artikkel 3 nr. 3 bokstav j om levering av
matvarer til husholdningenes løpende forbruk og som leveres fysisk
av den næringsdrivende på hyppige og regelmessige runder til forbrukerens
hjem, bolig eller arbeidsplass.
Departementet har også merket seg at Næringslivets
Hovedorganisasjon tar til orde for at unntaket for avtaler vedrørende
oppføring av nye bygninger, jf. direktivet artikkel 3 nr. 3 bokstav
f, bør innføres i norsk rett. Departementet er enig i at norsk rett
allerede inneholder en rekke informasjonskrav vedrørende oppføring
av ny bolig og ombygging av eksisterende boliger. Departementet
har ikke tatt sikte på å endre de eksisterende opplysningskravene
som følger av denne lovgivningen, eksempelvis håndverkertjenesteloven
§ 32. Departementet viser imidlertid til at direktivet inneholder
en rekke opplysningskrav som vil supplere gjeldende lovgivning.
Departementet har valgt å legge vekt på næringens
synspunkter, samt sett hen til at unntaket for oppføring av bygninger
er gjennomført i dansk rett. Departementet har derfor i lovforslaget
§ 38 b annet ledd nr. 5 tatt inn et unntak for avtaler om oppføring
av bygninger. Unntaket omfatter ikke arbeid som utføres på eksisterende bygninger.
Departementet går inn for å innføre unntaket
for daglige transaksjoner i samsvar med direktivet artikkel 5 nr.
3. Det vises til § 38 b annet ledd nr. 1 i departementets lovforslag.
Det er ikke kommet motforestillinger i høringsrunden. Imidlertid har
flere høringsinstanser bedt om at det klargjøres hvordan unntaket
skal forstås. Europakommisjonen har foreløpig ikke utgitt retningslinjer
for tolking av direktivet.
Departementet legger til grunn at unntaket er snevert
og bare omfatter avtaler en gjennomsnittforbruker kjøper ofte og
regelmessig. Departementet foreslår at direktivets unntaksbestemmelse
inntas i lovforslaget. Ved tvil om en vare eller tjeneste faller
innenfor unntaket, vil departementet bemerke at den næringsdrivende
har anledning til å overoppfylle sin informasjonsforpliktelse på
frivillig grunnlag og gi opplysninger i tvilstilfeller. Departementet har
forståelse for behovet som er uttrykt i høringen om en nærmere presisering
av unntaket, men kan ikke se at direktivet gir adgang til dette.
Etter direktivet skal opplysningene gis forbrukeren
«før forbrukeren er bundet av […]avtale», jf. artikkel 5 nr. 1 første
punktum. Bestemmelsen angir tidspunktet eller tidsrommet opplysningene
skal gis. At opplysninger ikke er gitt, betyr ikke at gyldig avtale
ikke er inngått. Hvorvidt forbrukeren er bundet av avtalen beror
på alminnelige avtalestiftende momenter. For å unngå tvil foreslår
departementet at formuleringen «før det blir inngått avtale» som
tydeliggjør tidsaspektet, inntas i lovteksten. Se forslaget til avtaleloven
§ 38 b første punktum første ledd.
Den næringsdrivende må etter lovforslaget gi opplysningene
«før» forbrukeren blir bundet, dette i motsetning til å gi forbrukeren
informasjonen i etterkant av at avtale er inngått.
Departementet har ikke foreslått regler om krav til
hvordan opplysningene skal gis (formkrav). Departementet mener at
det bør gjelde et prinsipp om formfrihet.
Enkelte høringsinstanser på næringssiden har
uttalt at de er imot forslaget i høringsnotatet om at enkelte av
opplysningskravene utformes likt for avtaler generelt og avtaler
inngått ved fjernsalg og salg utenom næringsdrivendes faste forretningslokaler.
I høringsnotatet foreslo departementet at i
tillegg til de opplysningene om identitet som fremkommer av artikkel
5 nr. 1 bokstav b, skal den næringsdrivende opplyse om sitt eventuelle
telefaksnummer og e-postadresse, samt identitet og geografisk adresse
til den næringsdrivende han eller hun opptrer på vegne av. Disse
opplysningene skal gis ved salg utenom faste forretningslokaler
og fjernsalg.
Departementet slutter seg til synspunktet Forbrukerrådet
har gitt uttrykk for i høringen om at dette kan være praktiske opplysninger
for en forbruker å få. Den næringsdrivende må uansett opplyse om
sitt telefonnummer etter artikkel 5 nr. 1 bokstav b. Etter departementets
syn fremstår det som lite byrdefullt for den næringsdrivende å gi de
ekstra opplysningene, idet det lett opplyses om disse opplysningene
på samme måte som den næringsdrivende velger å gi opplysninger om
sitt telefonnummer.
Departementets forslag til ny § 38 b nr. 3 som gjennomfører
artikkel 5 nr. 1 bokstav c om prisopplysninger, går på enkelte punkter
lenger enn det direktivet krever. Departementet foreslår å formulere
kravet til prisopplysning likt som for avtaler inngått ved fjernsalg
og salg utenom den næringsdrivendes faste forretningslokaler, jf.
artikkel 6 nr. 1 bokstav e.
Opplysningskravene foreslås gjennomført i ny avtalelov
§ 38 b første ledd nr. 1 til 7 og gjelder i utgangspunktet alle
avtaler mellom en næringsdrivende og en forbruker, jf. forslaget
til avtaleloven § 38 a første punktum. Unntakene fra opplysningsplikten
fremkommer av annet ledd nr. 1 til 8. Unntakene i annet ledd er
uttømmende angitt.
Direktivets regler om sanksjoner må ses i sammenheng
med direktivets alminnelige virkeområde etter artikkel 3. Direktivets
regler om sanksjoner kommer derfor bare til anvendelse i de tilfellene
det rent faktisk er inngått en avtale mellom en næringsdrivende
og en forbruker. Etter departementets syn står dermed medlemsstatene
fritt til å vurdere nasjonale sanksjoner i de tilfeller hvor det
ikke er inngått en konkret avtale mellom en næringsdrivende og en
forbruker, idet slike sanksjoner faller utenfor direktivets virkeområde.
Departementet anser at norsk rett inneholder sanksjonsmuligheter
overfor den næringsdrivende også i de tilfeller hvor det ikke er
inngått en konkret avtale med en forbruker.
I lys av høringen, har departementet kommet
til at det vil være behov for en noe mer utvidet adgang til sanksjoner
ved brudd på reglene i avtaleloven § 38 b enn det som ble lagt til
grunn i høringsnotatet.
Brudd på informasjonsforpliktelsene vil kunne medføre
sanksjoner i henhold til alminnelige avtalerettslige regler og prinsipper,
som avtaleloven § 33 om ugyldighet og § 36 om urimelige avtalevilkår
eksempelvis gir anvisning på. Hvorvidt en avtale kan settes til
side som ugyldig fordi den næringsdrivende ikke har oppfylt et informasjonskrav,
vil etter departementets syn måtte bero på de konkrete omstendighetene og
hvor alvorlig bruddet anses for å være. Den konkrete avveiningen
må det bli opp til tvisteløsningsorganene å ta stilling til – gitt
de konkrete forholdene i den enkelte sak.
Forbrukerombudet fører etter markedsføringsloven
§ 34 tilsyn med urimelig handelspraksis, jf. markedsføringsloven
§ 6. Forbrukerombudet skal etter markedsføringsloven § 35 veilede
og forsøke å oppnå frivillig ordning med den næringsdrivende. Sanksjoner
dersom frivillig ordning ikke oppnås, følger av markedsføringsloven
§ 35 tredje ledd med videre henvisninger.
Forbrukerombudet vil kunne ta de foreslåtte
opplysningskravene i avtaleloven § 38 b i betraktning når ombudet
på selvstendig grunnlag vurderer hva som utgjør en urimelig handelspraksis
etter markedsføringsloven § 6. Departementet legger derfor til grunn
at det offentligrettslige sanksjonssystemet etter markedsføringsloven
vil kunne få anvendelse når brudd på opplysningskravene etter avtaleloven
§ 38 b kan sies å utgjøre en «urimelig handelspraksis». Et slikt
offentligrettslig tilsyn utenfor de konkrete tilfellene der det
er inngått en konkret avtale mellom en næringsdrivende og en forbruker,
bidrar etter departementets syn til å gjøre reglene mer effektive
i norsk rett.
Direktivet har regler om tilleggsvederlag i
artikkel 22, der det heter at før forbrukeren blir bundet av avtalen
eller tilbudet skal den næringsdrivende be om forbrukerens uttrykkelige
samtykke til eventuelle tilleggsbetalinger utover den betaling som
er avtalt for den næringsdrivendes viktigste avtaleforpliktelse.
På bakgrunn av Forbrukerombudets innspill i høringsrunden
har departementet kommet til at regelen om tilleggsbetalinger bør
plasseres i markedsføringsloven § 11 i stedet for i avtaleloven
slik det var foreslått i høringsnotatet. Det vises til forslaget
om et nytt fjerde ledd i markedsføringsloven § 11. Som Forbrukerombudet
peker på, vil forbudet mot tilleggsvederlag som ikke er uttrykkelig
godkjent av forbrukeren, kunne håndheves privatrettslig på samme
måte som forbudet mot negativt salg i markedsføringsloven § 11,
samt medføre offentligrettslige sanksjoner etter markedsføringsloven.
Direktivet artikkel 18 om levering og artikkel
20 om risikoens overgang får anvendelse på «salgsavtaler», jf. direktivet
artikkel 17 nr. 1. Salgsavtaler er i artikkel 2 nr. 5 definert som
«enhver avtale der den næringsdrivende overfører eller påtar seg
å overføre eiendomsretten til varer til forbrukeren og forbrukeren
betaler eller påtar seg å betale prisen for disse, herunder alle
avtaler som omhandler både varer og tjenester». Salgsavtaler i direktivets
forstand omfatter etter dette både avtaler om kjøp av varer og kombinerte avtaler
som både inneholder et kjøps- og et tjenesteelement. Salgsavtaler
er imidlertid betinget av at det eksisterer en salgsgjenstand –
en vare.
De kjøpsrettslige reglene i direktivet får i
utgangspunktet et begrenset virkeområde som følge av at en rekke
avtaletyper er unntatt direktivets anvendelsesområde i artikkel
3 nr. 3 bokstav a til m. Medlemsstatene kan bestemme at direktivets
regler også skal anvendes på de avtaletypene som i utgangspunktet
faller utenfor direktivets virkeområde.
I høringsnotatet la departementet til grunn
at direktivet fordret et ubetinget skille mellom tjeneste- og vareelementet
av kombinerte avtaler, slik at man måtte la varedelen av en kombinert tjeneste-
og vareavtale følge de kjøpsrettslige reglene.
Europakommisjonen har i løpet av 2013 arrangert
implementeringskonferanser for å bistå medlemsstatene i gjennomføringen
av direktivet i nasjonal rett, samtidig som dette gir medlemsstatene
et forum for å drøfte tvilsspørsmål ved tolkning av direktivet.
På bakgrunn av uttalelser fra Kommisjonen i denne sammenheng, legger
departementet nå til grunn at det vil være forsvarlig å tolke direktivet
slik at dersom vareelementet bare utgjør en liten del av en kombinert
avtale, kan avtalen anses som en tjenesteavtale. Departementet antar
derfor at det ikke er grunnlag for å opprettholde den lovtekniske
løsningen som ble foreslått i høringsnotatet (se proposisjonen punkt
5.2.1).
Etter departementets vurdering innebærer Kommisjonens
syn på begrepene «tjenesteavtale» og «salgsavtale» i direktivet
at man i norsk rett kan opprettholde gjeldende rett med hensyn til
hvilke avtaler som faller inn under forbrukerkjøpslovens virkeområde,
jf. forbrukerkjøpsloven § 2 annet ledd bokstav d som slår fast at
loven ikke gjelder for «avtale som pålegger den part som skal levere
tingen, også å utføre et arbeid eller annen tjeneste, dersom dette
utgjør den overveiende del av hans eller hennes forpliktelser».
På samme vis kan man i norsk rett dermed opprettholde den nåværende
reguleringen i håndverkertjenesteloven § 2.
Departementet har funnet det mest hensiktsmessig
å opprettholde forslaget fra høringsnotatet om at det ved gjennomføringen
av artikkel 18 og 20 i norsk rett ikke innføres noen unntak etter
artikkel 3 nr. 3.
I henhold til direktivet artikkel 18 nr. 1 skal
den næringsdrivende levere varene til forbrukeren uten unødig opphold,
men senest 30 dager etter inngåelsen av avtalen.
Direktivets artikkel 18 har også nærmere regler om
heving grunnet forsinket levering.
I høringsnotatet ble det slått fast at direktivet
artikkel 18 nr. 1 om tidspunktet for levering på enkelte punkter
avviker fra gjeldende norsk rett:
«Utgangspunktet for levering både etter direktivet
og forbrukerkjøpsloven er partenes avtale. Har partene avtalt når
levering skal skje, legges dette til grunn.
Forskjellen
viser seg der så ikke er tilfellet. Da fastsetter direktivet at
levering skal skje uten unødig opphold og senest 30 dager etter
inngåelsen av avtalen. Forbrukerkjøpsloven på sin side fastsetter
at levering skal skje innen rimelig tid etter kjøpet. Så langt departementet
kan se, er direktivets leveringsplikt noe skjerpet sammenliknet med
gjeldende norsk rett. Rent språklig synes 'uten unødig opphold'
å stille strengere krav til selgers levering enn 'innen rimelig
tid'. Forskjellen i praksis er derimot neppe vesentlig.
En
ytterligere forskjell er direktivets krav om at i mangel av avtale
om leveringstiden skal levering under enhver omstendighet skje senest
30 dager etter inngåelsen av avtalen. Et slikt krav finnes ikke
i forbrukerkjøpsloven. For en forbruker som ønsker å påberope seg
forsinket levering fra selgerens side, vil det kunne fremstå som
uklart hva skjønnsmessige termer som 'innen rimelig tid' og 'uten
unødig opphold' innebærer. Selgerens forpliktelse til å levere innen 30
dager fra inngåelsen av kjøpsavtalen avhjelper dette.
Utgangspunktet
for fristberegningen etter direktivet og forbrukerkjøpsloven antas
å være den samme, nemlig avtaletidspunktet.
Fristen
for levering uten opphold og innen 30 dager fra avtaleinngåelsen
gjelder absolutt når ikke annet er avtalt.
Direktivet
begrenser ikke partenes frihet til å selv å fastsette leveringstiden
ved å avtale en konkret leveringstid, herunder en leveringstid som
strekker seg utover 30 dager fra avtaleinngåelsen. (…)
En
ytterligere forskjell er direktivets bestemmelse om at forbrukeren
skal fastsette en rimelig tilleggsfrist for levering dersom selgeren
ikke leverer i tråd med avtalen og ellers uten unødig opphold og
senest innen 30 dager fra avtaleinngåelsen. Forbrukerkjøpsloven
oppstiller også regler om tilleggsfrist for levering i § 23 tredje
ledd, men disse reglene forutsetter at forbrukeren selv velger å
oppstille en slik tilleggsfrist. Etter direktivet gjøres ordningen
med tilleggsfrist obligatorisk.»
Når det gjelder hevingsretten ved forsinket
levering, la departementet til grunn at direktivet innebærer at
de norske reglene må endres. Departementet foreslår å gjennomføre
direktivets regler om heving ved forsinket levering ved endringer
i forbrukerkjøpsloven § 23.
Departementet foreslår i lys av høringen, med unntak
av den lovtekniske løsningen for kombinerte avtaler som det er redegjort
for i proposisjonens punkt 5.2.1, å opprettholde forslaget fra høringsnotatet
om endringer i forbrukerkjøpsloven §§ 6 og 23.
Direktivet artikkel 20 regulerer risikoens overgang
ved sendekjøp. Bestemmelsens første punktum slår fast at ved avtaler
hvor den næringsdrivende sender varene til forbrukeren, går risikoen
for tap av eller skade på varene over på forbrukeren når forbrukeren
eller en tredjeperson forbrukeren har pekt ut, og som ikke er transportøren,
fysisk har fått varene i besittelse.
Bestemmelsen annet punktum fastslår:
«Risikoen skal imidlertid gå over til forbrukeren ved
levering til transportøren dersom forbrukeren har anmodet transportøren
om å transportere varene, og dette ikke ble tilbudt av den næringsdrivende,
men uten at dette berører forbrukerens rettigheter overfor transportøren.»
I forslaget til gjennomføringen av artikkel
20 i høringsnotatet heter det:
«Direktivet artikkel 20 oppstiller en spesialregulering
av risikoens overgang ved sendekjøp. Bestemmelsen i artikkel 20
første punktum er, så langt departementet kan se, i samsvar med
hovedregelen om risikoovergang i forbrukerkjøpsloven § 14 første
ledd første punktum. Derimot er direktivets regel om at risikoen
går over på forbrukeren først når forbrukeren eller en tredjeperson
forbrukeren har pekt ut, og som ikke er fraktføreren, fysisk har
fått varene i besittelse, ikke forenelig med unntaksregelen i forbrukerkjøpsloven
§ 14 første ledd annet punktum.
For sendekjøp er
det etter dette nødvendig å ta inn en spesialregel i forbrukerkjøpsloven
som svarer til direktivet artikkel 20. Departementet foreslår at
en slik regel tilføyes som et nytt fjerde ledd i § 14, og at nåværende
fjerde ledd med det blir nytt femte ledd. Ettersom regelen er avgrenset
til sendekjøp, vil den ikke berøre de eksisterende reglene om andre
typer kjøp.»
I lys av høringen foreslår departementet, med unntak
for den lovtekniske løsningen for kombinerte avtaler (se proposisjonen
punkt 5.2.1), å opprettholde forslaget fra høringsnotatet.
Direktivets artikkel 20 foreslås dermed gjennomført
ved et nytt fjerde ledd i forbrukerkjøpsloven § 14. Nåværende fjerde
ledd blir nytt femte ledd.
Direktivet artikkel 19 slår fast at medlemsstatene skal
«forby næringsdrivende å pålegge forbrukere gebyrer som overstiger
de kostnadene som den næringsdrivende har for bruken av disse midlene».
I høringsnotatet foreslo departementet en regel tilsvarende
artikkel 19 som et nytt tredje punktum i finansavtaleloven § 39
b første ledd.
Departementet tok også opp spørsmålet om hvordan
et tilbud om rabatt for bruk av et bestemt betalingsinstrument skal
forstås i lys av den begrensning i adgangen til å avkreve gebyr for
bruk av et betalingsinstrument som direktivet oppstiller.
Departementet foreslår, i tråd med forslaget
i høringsnotatet, at artikkel 19 gjennomføres i norsk rett ved at
det inntas et nytt tredje punktum i finansavtaleloven § 39 b første
ledd.
Det har også vært drøftet om artikkel 19 er
til hinder for at selgeren tilbyr rabatt dersom kunden betaler med
direktedebitering, eksempelvis avtalegiro i Norge. Løsningen på
spørsmålet må i utgangspunktet følge synspunktene som er gjengitt
for gebyr. Vurderingen av om en slik rabatt faller utenfor virkeområdet
til artikkel 19, må bero på en konkret vurdering av selgerens gebyrpraksis.
Markedsføringsloven fastslår i § 11 at det i næringsvirksomhet
er forbudt å kreve betaling for varer, tjenester og andre ytelser
uten etter avtale. Bestemmelsen dekker forbud mot å ta betaling
utover grunntaksten for samtalen som går til teleselskapet, så lenge
dette ikke er avtalt. Departementet foreslo at forbudet i direktivets
artikkel 21 om å ta betaling utover grunntaksten, uansett avtale,
inntas i markedsføringsloven.
I henhold til direktivet artikler 5 og 6 skal
den næringsdrivende gi forbrukeren opplysninger om en rekke forhold
før avtalen inngås, derunder den samlede prisen på varen eller tjenesten.
En konsekvens av artikkel 21 blir at den næringsdrivende ikke kan
unnlate å oppfylle opplysningskravene, og tjene på å gi opplysningene
per telefon i etterkant.
Direktivet artikkel 21 annet ledd fastslår at
første ledd ikke berører retten for tilbyder av ekomtjenester til
å ta betalt for slike samtaler. Bestemmelsen presiserer første ledd.
Departementet forstår dette slik at bestemmelsen om forbud om å
ta mer enn grunntaksten, også gjelder der den næringsdrivende er
en ekomtilbyder. En ekomtilbyder vil imidlertid kunne innkreve grunntakst på
oppringningen til kontakttelefonen etter inngått avtale. Dvs. at
dersom en kunde ringer opp teleselskapet etter inngått avtale om
for eksempel mobilabonnement, kan tilbyderen av ekomtjenester ta
betalt på vanlig måte, dvs. at forbrukeren må betale ordinær samtaleavgift
til ekomtilbyderen, men ikke mer enn dette. Departementet foreslår
ikke å innta innholdet i direktivet annet ledd i lovteksten.
Når det gjelder innholdet av begrepet «grunntakst»,
er det viktig at dette forstås likt i hele EØS-området, slik at
forbrukerrettighetsdirektivet når sin intensjon om like regler over landegrensene.
Ettersom direktivet ikke inneholder en definisjon, slik definisjon
heller ikke er inntatt i annen EU-lovgivning, og det per i dag ikke
er helt klart hvordan begrepet skal avgrenses, foreslår departementet
at begrepet foreløpig ikke defineres nærmere i norsk rett.
Se forslag til markedsføringsloven § 11 nytt tredje
ledd.
Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Hege Haukeland Liadal, Sonja Mandt, Arild Grande og Rigmor Aasrud,
fra Høyre, lederen Svein Harberg, Kårstein Eidem Løvaas og Mette
Tønder, fra Fremskrittspartiet, Morten Stordalen og Ib Thomsen,
og fra Kristelig Folkeparti, Geir Jørgen Bekkevold, viser
til at Norge har sterke forbrukerrettigheter for forbrukere og næringsdrivende.
Det er svært viktig å opprettholde et høyt nivå på forbrukervernet. Komiteen har merket
seg at regjeringen understreker at endringene som gjøres i Prop.
64 L (2013–2014), ikke reduserer det høye forbrukervernet som følge
av gjeldende lov om opplysningsplikt og angrerett.
Komiteen merker seg at en ny
lov skal sikre forbrukeren relevant og nødvendig informasjon før
avtale inngås ved fjernsalg og salg utenom faste forretningslokaler. Komiteen viser
videre til at etter lovforslaget får forbrukeren krav på flere opplysninger
før avtale inngås. Reglene forenkles ved at bestemmelser om angrerett
blir felles for avtaler som inngås ved fjernsalg og ved salg utenom
faste forretningslokaler.
Komiteen vil understreke at det
blir strengere krav til næringsdrivende, som blant annet ikke kan
kreve dekket kostnader det ikke er opplyst om før avtale inngås.
Komiteen merker seg at det foreslås
økt adgang til å angre kjøp av vare, selv om den ikke kan returneres
i samme stand og mengde.
Komiteen mener at det bør vurderes
å lage en pedagogisk veileder, da dette er en lov som har allmenn
interesse, som bør være lett tilgjengelig og lett å forstå.
Overskriftene nedenfor viser til overskrifter
i proposisjonen.
Kap. 3 Ny lov om opplysningsplikt og angrerett
Komiteen er kjent med at direktivets
virkeområde får anvendelse på avtaler som inngås mellom en næringsdrivende
og en forbruker. Komiteen har videre merket seg at
direktivet gjør unntak fra sitt virkeområde for visse avtaler, men
det er opp til statene om de likevel vil la direktivet gjelde i
sin nasjonale rett.
3.2.3 Småkjøp – maksimum 50 euro
Komiteen merker seg at unntaket
i § 2 bokstav g med en beløpsgrense for småkjøp utenom faste forretningslokaler
er satt til 300 kroner. Dette har praktisk betydning ved for eksempel
gatesalg der omsetningen stort sett er lavere beløp, og komiteen bifaller
dette.
3.2.5 Fast eiendom
Komiteen merker seg at når det
gjelder utleie av bolig, innføres ikke direktivets adgang til å gjøre
unntak. Dette mener komiteen er fornuftig, og er
enig i at all utleie av fast eiendom omfattes av angrerettloven,
§ 2 bokstav b.
3.2.6 Avtaler om deltidsbruksrett og langtidsferieprodukter
mv., og pakkereiser
Komiteen viser til at forbrukerrettighetsdirektivet
unntar både avtaler som omfattes av timesharedirektivet og avtaler
som omfattes av direktivet om pakkereiser, jf. artikkel 3 nr. 3 bokstavene
g og h. Pakkereiser reguleres gjennom pakkereiseloven.
3.2.8 Visse avtaler som inngås med ekomtilbyder
Komiteen merker seg at unntaket
i § 2 f ikke gjelder abonnement, men avtaler som inngås med ekomtilbyder
gjennom offentlig tilgjengelige betalingstelefoner for bruk av disse,
eller som er inngått for bruk av én enkelt telefon-, internett-,
eller telefaksforbindelse opprettet av en forbruker. Bestemmelsen
er en videreføring av artikkel 3 nr. 1 tredje strekpunkt i fjernsalgsdirektivet,
som gjaldt avtaler som inngås med teleoperatører ved bruk av offentlige telefonbokser.
Unntaket ble imidlertid ikke gjennomført i angrerettloven. Komiteen viser
videre til departementets samlede vurdering der de gjennomfører
direktivets bestemmelse i ny lov om angrerett, dvs. at slike avtaler
unntas fra lovens anvendelsesområde.
3.3 Den næringsdrivendes opplysningsplikt
Komiteen merker seg at det stilles
krav til at den næringsdrivende bekrefter sitt tilbud på et varig
medium etter telefonsamtalen, og at forbrukeren aksepterer tilbudet
skriftlig, før avtalen er bindende. Komiteen viser
til at dette kravet gjelder ikke når det gjelder oppringing om salg av
varer eller tjenester fra frivillige organisasjoner, og salg av
avisabonnement. Komiteen støtter dette.
3.3.2 Direktivet mv. – opplysningskrav generelt
Komiteen merker seg at direktivet
skjerper opplysningskravene sammenlignet med gjeldende rett, ved
at flere opplysningskrav spesifiseres.
3.3.3 Når opplysningene gis
Komiteen merker seg i ny § 8
første ledd at forbrukeren i fjernsalgsavtale eller avtale utenom
faste forretningslokaler skal få en mulighet til å sette seg inn
i opplysninger som skal gis før avtale inngås. Dette mener komiteen er positivt.
3.3.4 Språkkrav
Komiteen merker seg at direktivet
gir medlemsstatene adgang til å beholde eller innføre språkkrav
for å sikre at forbrukeren forstår enkeltopplysningene. Dette mener komiteen er viktig,
og viser til at språkkravet gjelder både for forhåndsopplysninger
og selve avtalen såfremt den er rettet mot norske forbrukere.
3.3.6 Opplysninger om digitalt innhold
Komiteen merker seg at både Forbrukerombudet
og Forbrukerrådet ønsker at en definisjon av digitalt innhold inntas
i ny lov om angrerett, dette fordi det er så mye usikkerhet for
hvilke regler som gjelder, og komiteen er enig i
at en definisjon av begrepet «digitalt innhold» i loven vil bidra
til å øke bevisstheten om at også denne kategorien er omfattet av
angrerettloven.
3.3.8 Opplysninger om pris
Komiteen merker seg at direktivets
krav om at det skal gis pris pr. tidsenhet, gjelder avtaler uten tidsbegrensning
og for abonnementsavtaler. Videre merker komiteen at
forbruker skal sikres fullstendig informasjon om prisen på varen
eller tjenesten før avtale inngås.
3.3.11 Generelle opplysninger om angrerett
Komiteen merker seg at direktivet
høyner opplysningskravene, og er en forbedring av forbrukervernet.
Dette mener komiteen er en positiv endring for forbrukeren.
3.3.12 Opplysninger om returkostnader for varer ved
bruk av angreretten
Komiteen viser til at det som
hovedregel er forbrukeren som skal betale retur ved bruk av angreretten.
Dersom den næringsdrivende unnlater å gi denne opplysningen, må
den næringsdrivende dekke returkostnadene, jf. § 9. Det er kun dersom
varen ikke kan returneres pr. post, at kostnadene ved retur skal
opplyses.
3.3.16 Opplysninger om ettersalgsservice, kommersielle
garantier mv.
Komiteen merker seg departementets synspunkt
om kommersielle garantier og at disse ikke defineres i lov om angrerett. Komiteen viser
til at Forbrukerrådets innspill om at «kommersiell garanti» bør
defineres eller omskrives. Komiteen forutsetter at
dette klargjøres i veiledningen til loven. Komiteen bifaller
for øvrig § 8 første ledd bokstav l, da dette vil være ekstra garanti
som den næringsdrivende har påtatt seg i tillegg til de rettighetene
forbruker har.
3.3.19 Opplysninger om minstetid for forbrukerforpliktelser
Det å få opplysninger om minste bindingstid
ved løpende ytelser er sentral for forbrukeren å kjenne til før
inngåelse av avtale, og komiteen bifaller forslaget.
3.3.20 Opplysninger om eventuelle depositum
Komiteen merker seg at nødvendig
informasjon om depositum eller delbetaling foreslås inn i ny lov
om angrerett. Komiteen bifaller forslaget.
3.3.22 Opplysninger i forbindelse med offentlige auksjoner
– valgfrie unntak
Komiteen merker seg at departementet
har inntatt en definisjon av offentlig auksjon i loven. Komiteen finner
dette hensiktsmessig. Komiteen merker seg videre
uenigheten mellom departementet, Forbrukerrådet, NHO og Virke som har
ulike tilnærminger til forslaget om at de næringsdrivende skal identifisere
seg eller benytte seg av auksjonarius’ identitet. Komiteen viser
til at etter departementets syn vil et krav om selgerens identitet
mv. kunne forhindre salg av for eksempel kunstgjenstander, fordi
selgeren ikke ønsker å bli identifisert, men har likevel funnet
å anvende unntaksbestemmelsen i direktivet.
3.6.2 Definisjoner – faste forretningslokaler
Komiteen merker seg at direktivet
definerer hva faste forretningslokaler er, og at det gjennomføres
i den nye loven. Komiteen bifaller dette.
3.6.4 Opplysningsplikt ved avtaleinngåelse og bekreftelse
på inngått avtale
Komiteen viser til at etter gjeldende
angrerettlov er det krav om at den næringsdrivende skal gi forbrukeren
opplysninger på varig medium ved inngåelse av avtale, samt bekrefte
inngått avtale. Forslaget om å gjennomføre direktivets krav i artikkel
7 nr. 1 og 2 om at den næringsdrivende skal gi forbrukeren avtalevilkårene
skriftlig i forbindelse med inngåelse av avtalen, vil likevel bedre
forbrukerens rettsstilling, fordi omfanget av opplysninger etter
direktivet er noe mer omfattende enn etter gjeldende lov. Komiteen er glad
for dette.
3.6.5 Oppstart av levering av tjenester før
angrefristen utløper
Komiteen merker seg § 12 om at
den næringsdrivende kan kreve at forbrukeren anmoder om oppstart
av levering på varig medium dersom levering av tjenesten skal starte
før angrefristen er utløpt. Komiteen merker seg at
avtaler om for eksempel nettleie og elektrisk kraft skal behandles
som tjenesteavtaler.
3.7.2 Formelle krav til avtalen – utgangspunkt
Komiteen merker seg at bestemmelsene
i direktivets artikkel 8 nr. 1 er totalharmonisert. Det betyr at
det ikke er adgang for medlemsstatene til å innføre avvikende regler. Komiteen bifaller
forslaget om å gjennomføre forbrukerrettighetsdirektivet artikkel
8 nr. 1, som da vil gjelde i tillegg til bestemmelsene i ehandelsloven.
3.7.4 Informasjon om leveringsbegrensninger
Komiteen merker seg at det etter
det nye direktivet skal gi tydelig beskjed om det foreligger noen
form for leveringsbegrensninger ved elektronisk handel. Komiteen bifaller
at dette krav legges inn. Det vises til forslaget til § 17.
3.7.5 Begrenset plass eller tid til informasjon
Direktivets bestemmelse knyttet til begrensninger
i fjernkommunikasjonsmediets plass eller tid er ikke knyttet til
elektroniske medier, slik flere av direktivets øvrige bestemmelser
er. Se forslag til ny lov om angrerett § 15.
Komiteen merker seg at bestemmelsen
også vil gjelde fjernkommunikasjon per telefon og støtter dette.
3.7.6 Minimumskrav ved uanmodet telefonhenvendelser
Komiteen viser til at etter markedsføringsloven
§ 16 sikres forbruker at næringsdrivende som ringer for å inngå
en fjernsalgavtale, skal oppgi identitet og det kommersielle formålet
ved telefonsamtalens begynnelse.
3.7.7 Formelle krav ved telefonsalg
Komiteen merker seg at telefonsalg
er en salgsform hvor kjøperen kan ha behov for ekstra beskyttelse
mot pågående selgere. Komiteen merker seg at det
pågår en undersøkelse om hvordan markedsføringsloven virker og blir
etterlevd, og støtter derfor unntaksordningene som vil videreføres
i ny lov. Komiteen støtter også at hjemmel til å
stille krav i forskrift om registrering i frivillighetsregisteret
for å anses som frivillig organisasjon, videreføres i ny lov om angrerett.
3.7.8 Bekreftelse til forbrukeren
Komiteen merker seg at direktivet
vil stille krav til bestillingsbekreftelse og støtter gjennomføring
av artikkel 8 nr. 7, slik det er foreslått i lovforslaget.
3.7.10 Direktivet om elektronisk handel
Komiteen merker seg at direktivet
om elektronisk handel er gjennomført i norsk rett ved ehandelsloven
med forskrifter.
3.8 Bruk av angreretten
Komiteen merker seg at dersom
forbrukeren vil bruke angreretten, må forbrukeren gi melding til
den næringsdrivende om sin beslutning om å gå fra avtalen før utløpet
av angrefristen.
Komiteen merker seg videre presiseringen
i direktivet at det er opp til den næringsdrivende å gi forbrukeren
adgang til elektronisk utøvelse av angreretten, og støtter dette.
Komiteen har merket seg at angrefristen regnes
fra den dag avtalen om tjenesten inngås, så fremt nødvendige opplysninger
er gitt. 14-dagersfristen gjelder både varer og tjenester.
Komiteen merker seg at det i
ny lov om angrerett legges inn en ny bestemmelse om fristberegning. Komiteen bifaller
dette.
3.10 Angrefristens utløp når opplysningsplikten ikke
er oppfylt
Komiteen viser til at artikkel
10 ikke sondrer mellom varer og tjenester. Reglene er de samme. Dersom
den næringsdrivende ikke har gitt forbrukeren opplysninger om angrerett,
utvides angreretten til å gjelde ytterligere 12 måneder etter utløpet
av den opprinnelige angrefristen. Dersom den næringsdrivende før
dette tidspunktet gir forbrukeren opplysninger om angrerett, utløper
angreretten likevel 14 dager etter dette, jf. artikkel 10 nr. 2.
Det betyr at angreretten uansett vil opphøre 12 måneder og 14 dager
etter det tidspunktet fristen skal regnes fra, jf. direktivet artikkel
9 nr. 2.
Komiteen merker seg at nytt direktiv
og dets regler er vesentlig enklere å forholde seg til enn gjeldende
bestemmelser.
3.11 Unntak fra angrerett
Komiteen merker seg at ved visse
avtaler om varer og tjenester bør det av ulike årsaker ikke være
angrerett. Dette støtter komiteen.
Komiteen merker seg unntaket
fra angreretten for fullførte tjenester. Komiteen støtter
dette.
Komiteen merker seg at i enkelte
tilfeller vil en vare anses å ha et tydelig personlig preg, som
innebærer at den ikke har interesse for andre forbrukere, og vanskelig
kan selges videre. Disse tilfellene unntas fra angreretten, og komiteen støtter
dette.
Komiteen har merket seg at direktivet
gjør unntak fra angreretten for varer som kan forringes eller foreldes
raskt. Komiteen støtter lovforslagets § 22 bokstav
b.
Komiteen har merket seg at legemidler
og medisinsk utstyr unntas fra angreretten. Dermed vil man fjerne
et hinder for fjernsalg av slike produkter, og øke tilgjengeligheten
for forbrukerne. Komiteen støtter dette.
Komiteen har merket seg at det
ikke er krav for unntak at varene som leveres skal kunne skilles fra
hverandre, men at varene ikke blandes med forbrukerens andre varer,
slik at det i praksis er umulig å levere varene tilbake igjen. Komiteen bifaller
dette.
Komiteen har merket seg at angrerettloven ikke
gjelder avtaler om levering av forseglet lyd- og bildeopptak eller
forseglet programvare som forbrukeren har brutt forseglingen på. Komiteen bifaller
dette.
Komiteen har merket seg at varer
som selges ved offentlig auksjon, unntas fra angrerett, ikke fra
resten av loven.
Komiteen merker seg at det ved
spill og lotteri ikke gjøres unntak for angreretten, men et unntak følger
imidlertid av unntaket for tjenester som er levert fullt ut, i lovforslaget
§ 22 bokstav c. Forslaget innebærer en styrking av forbrukervernet,
ved at gjeldende angrerett utvides til å gjelde også ved fjernsalg
som ikke er telefonsalg. Komiteen støtter dette.
Komiteen merker seg at angreretten
bør være pedagogisk og lett tilgjengelig, derunder at unntaket fra
angrerett for avtaler om digitale ytelser bør synliggjøres i loven.
Forslaget om at dette unntak fra angrerett inntas i en egen bestemmelse
i ny lov om angrerett støttes av komiteen.
3.12 Virkningen av at angreretten brukes
Komiteen merker seg at dersom
angreretten benyttes, bortfaller partenes forpliktelser til å gjennomføre
avtalen.
3.14 Den næringsdrivendes forpliktelser når
angreretten brukes
Komiteen har merket seg at når
forbruker benytter angreretten, må den næringsdrivende tilbakebetale
det som forbrukeren har betalt, uansett hvordan avtalen ble inngått.
Komiteen viser til at det er
ikke lenger særregler for telefonsalg, annet enn krav om skriftlig bekreftelse
av tilbud og forbrukerens aksept ved uanmodet oppringning.
Komiteen har merket seg at tilbakebetalingen fra
næringsdrivende skal skje ved å benytte de samme betalingsmidlene
som forbrukeren om ikke annet er avtalt.
Komiteen merker seg at direktivet
i stor grad har like regler for ulike salgsformer. Reglene om gjennomføring
av angreretten, innebærer en vesentlig forenkling i forhold til
gjeldende angrerettlov. Dette opplever komiteen som
positivt.
3.15 Forbrukerens forpliktelser ved gjennomføring
av angreretten
Komiteen har merket seg at etter
direktivet skal forbrukeren sende tilbake varene uten unødig opphold,
og senest 14 dager fra den dag beslutningen om å bruke angreretten
er meddelt den næringsdrivende.
Komiteen viser til at forbrukeren
skal i henhold til direktivet betale for de direkte kostnadene ved
en retur av varer. Komiteen merker seg også at det
finnes unntak fra denne hovedregel.
3.15.3 Hvordan retur av varer skal foregå
Komiteen registrerer at direktivet
ikke har bestemmelser om hvordan retur av varer skal foregå, når
forbruker skal returnere varene.
3.15.4 Ansvar for redusert verdi på varene
Komiteen har merket seg at forbrukeren
bare skal være ansvarlig for eventuell redusert verdi på varene
som følge av håndteringen av varene.
3.15.5 Angrerettoppgjør ved tjenester
Komiteen viser til at når angreretten
brukes etter at forbrukeren uttrykkelig har anmodet om påbegynnelse
av en tjeneste, skal forbrukeren betale et beløp som står i forhold
til det som er levert frem til det tidspunkt den næringsdrivende ble
underrettet om bruk av angreretten.
3.16 Fjernsalg og salg utenom faste forretningslokaler
av finansielle tjenester
Komiteen merker seg at forbrukerrettighetsdirektivet
artikkel 3 nr. 3 bokstav d gjør unntak fra sitt virkeområde for
avtaler om finansielle tjenester. Det fremgår av fortalen punkt
32 at eksisterende unionsregelverk inneholder en rekke bestemmelser
om forbrukervern for finansielle tjenester. Direktivet bør derfor
ikke få anvendelse på slike avtaler. Komiteen bifaller
dette.
Komiteen merker seg at gjeldende
bestemmelser om finansielle tjenester ble foreslått videreført i
en egen del i ny lov om angrerett. Komiteen bifaller
dette.
3.17 Håndheving og sanksjoner
Komiteen merker seg at etter
direktivet skal medlemsstatene påse at det finnes egnede og effektive
midler, samt fastsette bestemmelser om sanksjoner som får anvendelse
på overtredelser av de nasjonale bestemmelsene for å sikre at bestemmelsene
i direktivet overholdes.
3.18 Voldgift
Komiteen merker seg at direktivet
ikke har noen bestemmelser om voldgift. Komiteen bifaller
dette.
3.19 Verneting
Komiteen merker seg at direktivet
ikke har tatt inn bestemmelser om verneting. Komiteen mener
det er behov for klargjøring av reglene om lovvalg og verneting,
men at dette må gjøres uavhengig av ny lov om angrerett.
3.21 Levering
Komiteen merker seg at departementet
har i utgangspunktet lagt opp til at bestemmelser som tjener forbrukerne
i gjeldende angrerettlov, skal videreføres i ny lov om angrerett,
med mindre direktivet er til hinder for det.
4 Opplysninger før avtaleinngåelsen ved andre avtaler
enn fjernsalg og salg utenom faste forretningslokaler
Komiteen merker seg at den norske
avtale- og kontraktslovgivningen inneholder ikke alminnelige krav
til opplysninger som skal gis før avtale inngås.
Komiteen viser til at direktivet
artikkel 5 oppstiller en plikt for den næringsdrivende til å gi forbrukeren
opplysninger om en rekke nærmere angitte forhold av betydning for
avtalen, før bindende avtale inngås. Komiteen bifaller
dette.
Komiteen merker seg at direktivet
etter artikkel 25 er ufravikelig til vern av forbrukeren.
Komiteen viser til at direktivets
opplysningskrav i norsk rett må suppleres med opplysningskrav forut
for og i forbindelse med avtaleinngåelsen som måtte følge av alminnelige lov-
og ulovfestede avtalerettslige regler.
Komiteen merker seg at medlemsstatene
skal fastsette sanksjonene som får anvendelse ved overtredelse av
dette direktivet, og påses at de håndheves. Komiteen merker
seg at sanksjonene skal stå i forhold til overtredelsen og virke
avskrekkende.
4.3 Forslag i høringsnotatet
4.3.2 Virkeområde
Komiteen merker seg at departementet
har ansett at det ut ifra hensynet til de næringsdrivende og forbrukerne
ikke var ønskelig å gjøre unntak fra reglene med mindre det foreligger gode
grunner for å innføre slike unntak. Komiteen bifaller
dette.
4.5 Departementets vurderinger
4.5.1 Lovteknisk løsning
Komiteen merker seg at i høringen
har enkelte av høringsinstansene uttalt at de er uenig i den lovtekniske
løsningen departementet har foreslått til gjennomføring av direktivet
artikkel 5 ved å gjennomføre de prekontraktuelle informasjonskravene
i avtaleloven. Komiteen merker seg at departementet
viser i den forbindelse til at vi i norsk rett ikke har en generell
sivilrettslig lov som kun gjelder avtaler mellom næringsdrivende
og forbrukere, og som samtidig omfatter alle typer avtaler som en
forbruker og næringsdrivende kan inngå. Komiteen bifaller dette.
4.5.2 Virkeområde
Komiteen har merket seg at grensedragningen for
unntakene i visse tilfeller kan by på tvil. Komiteen merker
seg at unntakene må tolkes direktivkonformt og finne sin løsning
i praksis.
4.5.3 Særlig om unntaket for «daglige transaksjoner»,
artikkel 5 nr. 3
Komiteen har merket seg at departementet
går inn for å innføre unntaket for daglige transaksjoner i samsvar
med direktivet artikkel 5 nr. 3. Komiteen bifaller
dette.
4.5.4 Når og hvordan opplysningene skal gis
Komiteen har merket seg at direktivet
stiller krav om at alle opplysninger må gis «før» forbrukeren er
bundet. Dette i motsetning til å gi forbrukeren informasjon i etterkant
av at avtale er inngått.
4.5.5 Nærmere om de enkelte opplysningskravene
Komiteen merker seg at forslaget
departementet til ny § 38b nr. 3 som gjennomfører artikkel 5 nr.1
bokstav c om prisopplysninger, går på enkelte punkter lenger enn
det direktivet krever. Komiteen bifaller dette.
Komiteen viser til
rettebrev fra Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet
datert 26. mai 2014 (vedlegg).
Komiteen har merket seg at punkt
3.13.4, side 67, spalte 2, setning 2, 3 og 4 skal erstattes med: «I
Norge løses slike spørsmål i samsvar med alminnelig kontraktsrettslige
regler for den konkrete avtaletypen og den enkelte kontrakt.»
Komiteen viser til rettebrev
av 5. juni 2014 (vedlegg). fra Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet,
og feil i punkt 5.7.9 som er rettet i henhold til Justisdepartementets
veileder om lovteknikk og lovforberedelse.
Komiteen viser til rettelsene
i lovtekstens § 8 annet ledd og § 8 femte ledd, jf. rettebrev. (Femte
ledd er ved en inkurie angitt som fjerde ledd i brev av 5. juni
2014.)
Komiteen viser til
proposisjonen og til sine merknader, og rår Stortinget til å gjøre
slikt
vedtak til lov
om opplysningsplikt og angrerett ved fjernsalg og salg
utenom faste forretningslokaler (angrerettloven) (gjennomføring
av direktiv 2011/83/EU om
forbrukerrettigheter)
Kapittel 1. Alminnelige bestemmelser
§ 1 Virkeområde
Loven gjelder ved salg av varer og tjenester til forbruker,
når den næringsdrivende opptrer i næringsvirksomhet, og avtalen
inngås ved fjernsalg eller salg utenom faste forretningslokaler.
Lovens kapittel 2 til 5 og §§ 41 og 42 gjelder også den
som i næringsvirksomhet opptrer på vegne av en ikke-næringsdrivende
selger eller tjenesteyter i situasjoner som nevnt i første ledd.
Loven gjelder for Svalbard og Jan Mayen. Departementet
kan likevel i forskrift bestemme at hele eller deler av loven ikke
skal gjelde, og gi særlige regler av hensyn til de stedlige forhold.
§ 2 Unntak fra lovens virkeområde
Loven gjelder ikke for:
a) avtaler om salg av varer og andre tjenester
enn finansielle tjenester fra salgsautomater og automatiserte forretningslokaler,
b) avtaler om salg eller oppføring av fast eiendom og avtaler
som gjelder rettigheter i fast eiendom, med unntak av utleie. Som
salg av fast eiendom regnes også salg av adkomstdokumenter med tilknyttet
leierett eller borett i bolig,
c) avtaler som omfattes av lov om avtaler om deltidsbruksrett
og langtidsferieprodukter mv. (tidspartloven),
d) avtaler som omfattes av lov om pakkereiser og reisegaranti
(pakkereiseloven),
e) avtaler om persontransporttjenester. Kravene i § 16 får
likevel anvendelse,
f) avtaler som er inngått med ekomtilbyder gjennom offentlig
tilgjengelige betalingstelefoner for bruk av disse, eller som er
inngått for bruk av én enkelt telefon-, Internett-, eller telefaksforbindelse
opprettet av en forbruker,
g) avtaler om salg av varer og andre tjenester enn finansielle
tjenester utenom faste forretningslokaler når den samlede kontraktssummen,
inkludert frakt- og tilleggskostnader som forbrukeren skal betale,
er 300 kr eller mindre.
§ 3 Ufravikelighet
Loven kan ikke fravikes ved avtale til ulempe for en forbruker.
§ 4 Forholdet til annet regelverk
Loven medfører ingen begrensninger i opplysningsplikt eller
krav til avtalen som følger av andre regler.
§ 5 Definisjoner
I loven menes med:
a) forbruker: fysisk person
som ikke hovedsakelig handler som ledd i næringsvirksomhet,
b) fjernsalg: avtale inngått ved organisert
ordning for salg eller tjenesteyting uten at den næringsdrivende
og forbrukeren er fysisk til stede samtidig, og der inngåelse av
avtale skjer utelukkende ved bruk av fjernkommunikasjonsmidler,
c) faste forretningslokaler: sted for
detaljsalg der den næringsdrivende utøver sin faste virksomhet, eller
flyttbare forretningslokaler for detaljsalg der den næringsdrivende
vanligvis utøver sin virksomhet,
d) avtale inngått utenom faste forretningslokaler: avtale
der forbrukeren inngår avtale eller fremsetter tilbud i nærvær av
den næringsdrivende på annet sted enn dennes faste forretningslokaler, samt
avtale inngått i den næringsdrivendes faste forretningslokaler eller
gjennom et fjernkommunikasjonsmiddel umiddelbart etter en personlig og
individuelt rettet henvendelse til forbrukeren i en situasjon som
omfattes av første alternativ,
e) finansiell tjeneste: banktjeneste,
kredittjeneste, forsikringstjeneste, individuell pensjonstjeneste, investeringstjeneste,
eller betalingstjeneste,
f) varig medium: enhver innretning som
gjør forbrukeren eller den næringsdrivende i stand til å lagre opplysninger
på en slik måte at opplysningene i fremtiden er tilgjengelige i
uendret form,
g) tilknyttet avtale: avtale der forbrukeren
mottar varer eller tjenester i forbindelse med en fjernsalgsavtale
eller en avtale inngått utenom faste forretningslokaler, og der
varene leveres eller tjenestene ytes av den næringsdrivende eller
en tredjeperson på grunnlag av en ordning mellom en tredjeperson
og den næringsdrivende,
h) offentlig auksjon: salgsmetode der
varer eller tjenester tilbys av den næringsdrivende til forbrukere,
der forbrukeren er personlig til stede eller har mulighet til å
være til stede, ved en åpen, konkurransebasert budprosedyre som
ledes av en auksjonarius, og der budgiveren som får tilslaget, må kjøpe
varene eller tjenestene,
i) digitalt innhold: data som blir fremstilt
og levert i digital form.
§ 6 Fristberegning
Når en frist uttrykt i dager skal beregnes fra det tidspunkt
en hendelse inntreffer eller en handling finner sted, skal den dag
hendelsen inntreffer eller handlingen finner sted, ikke anses som
en del av fristen.
Alle kalenderdager medregnes i en frist. Ender en frist
på en lørdag, helligdag eller høytidsdag forlenges den til nærmeste
virkedag.
§ 7 Bevisbyrde
Den næringsdrivende har bevisbyrden for at opplysningsplikten
i §§ 8 til 16 og § 18 er oppfylt.
Kapittel 2. Den næringsdrivendes opplysningsplikt ved
fjernsalg og salg utenom faste
forretningslokaler av varer og tjenester som ikke er finansielle
tjenester
§ 8 Opplysningsplikt før avtaleinngåelse
Før det blir inngått en avtale om fjernsalg eller avtale
utenom faste forretningslokaler, skal den næringsdrivende på en
klar og forståelig måte gi forbrukeren opplysninger om:
a) varenes eller tjenestenes viktigste egenskaper,
i den utstrekning kommunikasjonsmåten og varene eller tjenestene
er egnet til dette,
b) der dette er relevant, funksjonaliteten, herunder relevante
tekniske beskyttelsestiltak, for digitalt innhold,
c) det digitale innholds evne til å virke sammen med maskinvare
og programvare som den næringsdrivende kjenner til eller med rimelighet
kan forventes å kjenne til,
d) den næringsdrivendes identitet, slik som foretaksnavn,
geografisk adresse og eventuelt telefonnummer, telefaksnummer og
elektronisk postadresse, samt identitet og geografisk adresse til
næringsdrivende det opptres på vegne av og som forbrukeren kan rette
eventuelle klager til,
e) den samlede prisen for varen eller tjenesten medregnet
avgifter, eller, dersom varens eller tjenestens art gjør at prisen
ikke med rimelighet kan forhåndsberegnes, metoden for beregning
av prisen, samt eventuelle tilleggskostnader til frakt, levering,
porto eller annet, eller, dersom disse ikke med rimelighet kan forhåndsberegnes,
at slike tilleggskostnader kan forekomme. For avtaler uten tidsbegrensning
og for abonnementsavtaler skal den samlede prisen omfatte de kostnadene per
avregningsperiode, og ved betaling med fast beløp, også de samlede
månedlige kostnadene, og om de samlede kostnadene ikke kan forhåndsberegnes,
metoden for beregning av prisen,
f) kostnadene for bruk av fjernkommunikasjonsmiddelet, når
disse ikke beregnes etter grunntakst,
g) ordningene for betaling, levering, oppfyllelse, leveringsfrist
og hvordan den næringsdrivende håndterer reklamasjoner,
h) at det foreligger angrerett og standardisert skjema for
bruk av angrerett (angreskjema), samt vilkårene, tidsfristene og
fremgangsmåtene for å bruke angreretten jf. § 20 første og annet
ledd,
i) at forbrukeren må bære kostnadene ved å returnere varene
dersom angreretten brukes. Dersom varene etter sin natur normalt
ikke kan returneres med post, skal kostnadene ved å returnere varene opplyses,
j) at forbrukeren som bruker angreretten, etter å ha bedt
om oppstart av tjenesteleveringen i henhold til §§ 12 eller 19,
skal ha ansvar for rimelige kostnader, jf. § 26 første ledd,
k) dersom avtalen omfattes av unntakene fra angrerett i
§ 22, skal det opplyses om dette, eventuelt om under hvilke omstendigheter
angreretten kan tapes,
l) den rettslige forpliktelsen til å levere en kontraktsmessig
vare, eventuell ettersalgsservice og eventuelle kommersielle garantier,
samt vilkårene for disse,
m) relevante atferdsregler og hvor disse kan finnes,
n) der dette er relevant, avtalens varighet og eventuell
minste bindingstid, eller, for avtaler som er uten tidsbegrensning
eller forlenges automatisk, vilkårene for å si opp avtalen,
o) eventuelle depositum eller andre økonomiske garantier
betalt eller stilt av forbrukeren og vilkårene for disse,
p) der dette er relevant, utenrettslig klage- og erstatningsordning
som den næringsdrivende er tilknyttet, samt fremgangsmåten for å
få tilgang til denne.
Den næringsdrivende skal anses for å ha gitt opplysninger
etter første ledd bokstav h, i og j dersom denne har gitt forbrukeren
korrekt utfylt skjema om opplysninger om angreretten.
Når næringsdrivende retter sin markedsføring mot norske
forbrukere, skal opplysningene etter første ledd gis på norsk.
Ved offentlige auksjoner er det tilstrekkelig at opplysningene
i første ledd bokstav d erstattes av tilsvarende opplysninger om
auksjonarius.
Departementet kan i forskrift gi nærmere bestemmelser om
standardisert angreskjema, samt om hvordan opplysningsplikten skal
oppfylles, herunder at opplysninger om angreretten skal gis ved
bruk av et standardisert skjema for opplysninger om angrerett.
§ 9 Virkningen av brudd på visse
opplysningsplikter
Har den næringsdrivende ikke opplyst om tilleggskostnader
eller andre kostnader som omhandlet i § 8 første ledd bokstav e
og i, skal forbrukeren ikke bære disse kostnadene.
Kapittel 3. Krav til avtaler inngått ved uanmodet telefonsalg
§ 10 Uanmodet telefonsalg
Før det blir inngått en avtale som følge av at den næringsdrivende
uanmodet har fremsatt et tilbud på telefon, skal den næringsdrivende
bekrefte tilbudet skriftlig på et varig medium etter at telefonsamtalen er
avsluttet. Forbrukeren blir ikke bundet før tilbudet er akseptert
skriftlig, noe den næringsdrivende skal opplyse om i bekreftelsen
nevnt i første punktum. Den næringsdrivende skal kunne dokumentere
forbrukerens aksept.
Første ledd gjelder ikke ved salg av avisabonnement eller
salg fra frivillige organisasjoner.
Departementet kan i forskrift stille krav om registrering
i frivillighetsregisteret etter frivillighetsregisterloven for å
bli regnet som frivillig organisasjon.
Kapittel 4. Krav til avtaler som ikke er
finansielle tjenester inngått utenom faste
forretningslokaler
§ 11 Avtalen
Avtaler inngått utenom faste forretningslokaler skal inneholde
opplysningene fastsatt i § 8 første ledd. Opplysningene skal regnes
som en del av avtalen og skal ikke endres, med mindre partene uttrykkelig
avtaler noe annet. Opplysningene skal være lett leselige og på et
enkelt og forståelig språk. Er opplysningene gitt på norsk, skal
avtalen utformes på norsk.
Den næringsdrivende skal gi forbrukeren et eksemplar av
undertegnet avtale eller bekreftelse av avtalen på papir eller,
dersom forbrukeren samtykker, på annet varig medium. Har forbrukeren
samtykket i nedlastning av digitalt innhold og erkjent at angrerett dermed
bortfaller, jf. § 22 bokstav n, skal dette også fremgå av avtalen
eller bekreftelsen.
§ 12 Krav om oppstart av levering
innen utløpet av angrefristen
Ønsker forbrukeren at levering av tjenester starter før
utløpet av angrefristen, jf. § 21, skal den næringsdrivende kreve
at forbrukeren uttrykkelig ber om dette på et varig medium.
§ 13 Tjenesteavtaler som ikke
overstiger 1500 kr
Dersom forbrukeren uttrykkelig ber om å få utført reparasjoner
eller vedlikehold, partene umiddelbart utfører sine forpliktelser
etter avtalen og kontraktssummen ikke overstiger 1500 kr, er det
tilstrekkelig at den næringsdrivende gir forbrukeren opplysningene
i § 8 første ledd bokstav d, jf. § 11 annet ledd, og opplysninger
om prisen eller hvordan prisen skal beregnes, samt et anslag over
den samlede prisen. Opplysningene omhandlet i § 8 første ledd bokstav
a, h og k kan gis muntlig, dersom forbrukeren uttrykkelig samtykker
i dette.
Bekreftelsen av avtalen, jf. § 11 annet ledd, skal inneholde
opplysningene fastsatt i § 8 første ledd.
Kapittel 5. Krav til fjernsalgsavtaler som ikke gjelder
finansielle tjenester
§ 14 Fjernsalgsavtalen
Avtaler inngått ved fjernsalg skal inneholde opplysningene
fastsatt i § 8 første ledd eller så skal opplysningen gjøres tilgjengelig
for forbrukeren på et enkelt og forståelig språk på en måte som
er tilpasset fjernkommunikasjonsmiddelet. Opplysningene skal regnes
som en del av avtalen og skal ikke endres, med mindre partene uttrykkelig
avtaler noe annet. Dersom opplysningene gis på et varig medium,
skal de være lett leselige.
15. Informasjonsbegrensninger
Når avtale inngås gjennom et fjernkommunikasjonsmiddel
som har begrenset plass eller tid til å vise opplysninger, skal
den næringsdrivende gi opplysninger etter § 8 første ledd bokstav
a, d, e, h og n før avtale inngås.
Øvrige opplysninger i § 8 første ledd gis på en måte som
er tilpasset fjernkommunikasjonsmiddelet, jf. § 14.
§ 16 Bruk av elektronisk kommunikasjon
Når en avtale som skal inngås elektronisk forplikter forbrukeren
til å betale, skal den næringsdrivende tydelig og i fremhevet form
gjøre forbrukeren oppmerksom på opplysningene fastsatt i § 8 første ledd
bokstav a, e, og n umiddelbart før forbrukeren foretar bestillingen.
Den næringsdrivende skal påse at forbrukeren uttrykkelig
erkjenner at bestillingen medfører en forpliktelse til å betale.
Utføres bestillingen ved å aktivere en knapp eller annen funksjon,
skal knappen eller funksjonen være merket på en lett leselig måte med
«bestilling med forpliktelse til å betale» eller tilsvarende.
Overholder ikke den næringsdrivende bestemmelsen i annet
ledd, blir forbrukeren ikke bundet av avtalen eller bestillingen.
§ 17Leveringsbegrensninger
og betalingsmidler
Nettsteder for elektronisk handel skal klart og tydelig
og senest på det tidspunktet bestillingsprosessen begynner, opplyse
om eventuelle leveringsbegrensninger. Det skal også opplyses om
hvilke betalingsmidler som aksepteres.
§ 18 Bekreftelse på inngått
avtale
Den næringsdrivende skal innen rimelig tid etter avtaleinngåelsen,
og senest på leveringstidspunktet for varene eller før levering
av tjenesten begynner, gi forbrukeren skriftlig bekreftelse på den
inngåtte avtalen på et varig medium.
Bekreftelsen skal inneholde opplysninger nevnt i § 8 første
ledd, dersom disse ikke tidligere er gitt forbrukeren på et varig
medium, og opplysning om at forbrukeren har gitt slikt samtykke
som nevnt i § 22 bokstav n.
§ 19 Oppstart av levering før utløpet av
angrefristen
Ønsker forbrukeren at levering av tjenester starter opp
før utløpet av angrefristen, jf. § 21, skal den næringsdrivende
kreve at forbrukeren uttrykkelig ber om dette.
Kapittel 6. Angrerett for avtaler som ikke gjelder finansielle
tjenester
§ 20 Rett til å gå fra avtalen
(angrerett)
Forbrukeren har rett til å gå fra avtalen (angrerett) ved
å gi melding til den næringsdrivende før utløpet av angrefristen,
jf. § 21. Angrefristen anses overholdt dersom melding er sendt før
utløpet av fristen.
Meldingen kan fremsettes ved bruk av utfylt angreskjema
eller ved fremsettelse av annen utvetydig erklæring.
Dersom den næringsdrivende gir forbrukeren adgang til å
gi melding etter annet ledd elektronisk, skal den næringsdrivende
umiddelbart bekrefte på et varig medium at meldingen er mottatt.
Bevisbyrden for at melding er gitt, påhviler forbrukeren.
§ 21 Angrefristen
Angrefristen utløper 14 dager fra den dag avtalen om tjeneste
ble inngått, eller den dag forbrukeren får varen i fysisk besittelse.
Dette er:
a) ved varer bestilt samlet og levert ved flere
forsendelser, den dag forbrukeren får den siste varen i fysisk besittelse,
b) ved varer som består av flere partier eller deler, den
dag forbrukeren får det siste partiet eller den siste delen i fysisk
besittelse,
c) ved avtaler om regelmessig levering av varer, den dag
forbrukeren får den første av varene i fysisk besittelse.
Likt med forbrukeren regnes annen tredjeperson enn fraktføreren,
som forbrukeren har utpekt i sitt sted.
Gir ikke den næringsdrivende forbrukeren opplysninger om
angreretten i henhold til § 8 første ledd bokstav h, utløper angrefristen
12 måneder etter utløpet av den opprinnelige angrefristen, jf. første
ledd.
Dersom den næringsdrivende gir forbrukeren opplysninger
om angreretten etter § 8 første ledd bokstav h innen 12 måneder
fra dagen omhandlet i første ledd, utløper angrefristen 14 dager
etter den dagen forbrukeren mottok opplysningene.
§ 22 Unntak fra angreretten
Angreretten gjelder ikke avtaler om:
a) levering av varer som på grunn av sin art blandes med
andre varer etter levering på en slik måte at de ikke kan skilles
fra hverandre,
b) levering av varer som forringes eller raskt går ut på
dato,
c) tjeneste etter at tjenesten er levert, dersom levering
har begynt med forbrukerens uttrykkelige forhåndssamtykke, og forbrukeren
har erkjent at angreretten vil gå tapt når den næringsdrivende har
oppfylt sine forpliktelser etter avtalen,
d) levering av varer eller tjenester der prisen er avhengig
av svingninger i finansmarkedet som kan skje innen utløpet av angrefristen
og som ikke kan kontrolleres av den næringsdrivende,
e) levering av varer som er fremstilt etter forbrukerens
spesifikasjoner, eller som har fått et tydelig personlig preg,
f) levering av legemidler, jf. legemiddelloven § 2, og medisinsk
utstyr, jf. lov om medisinsk utstyr § 3,
g) levering av forseglede varer som av hensyn til helsevern
eller hygiene ikke er egnet for retur, og der forseglingen er blitt
brutt etter levering,
h) levering av alkoholholdige drikker til en pris som ble
avtalt på avtaletidspunktet, og levering først kan skje etter 30
dager, og der den faktiske verdien avhenger av svingninger i markedet
som ikke kontrolleres av den næringsdrivende,
i) reparasjoner eller tjenester som det haster å få utført
der forbrukeren uttrykkelig ber den næringsdrivende om å besøke
forbrukeren. Tilleggstjenester eller tilleggsvarer som ytes samtidig,
og som ikke dekkes av første punktum, omfattes ikke av unntaket
fra angreretten,
j) levering av forseglede lyd- eller bildeopptak eller forseglet
programvare som forbrukeren har brutt forseglingen på,
k) levering av en avis, et tidsskrift eller et magasin, med
unntak av abonnementsavtaler for levering av slike publikasjoner,
l) varer eller tjenester som er inngått ved offentlig auksjon,
m) levering av innkvarteringstjenester for andre formål
enn boligformål, transport av varer, bilutleietjenester, catering
og tjenester knyttet til fritidsaktiviteter når det i avtalen er
fastsatt en bestemt dato eller et bestemt tidsrom for utførelsen
av slike tjenester,
n) levering av digitalt innhold som ikke leveres på et fysisk
medium, dersom leveringen er begynt med forbrukerens uttrykkelige
samtykke og forbrukeren erkjenner at angreretten dermed går tapt.
§ 23 Virkningene av at angreretten
brukes
Ved bruk av angreretten bortfaller partenes forpliktelser
til å oppfylle avtalen. I tilfeller der forbrukeren har gitt et
tilbud, bortfaller tilbudet.
§ 24 Den næringsdrivendes forpliktelser
når
angreretten brukes
Den næringsdrivende skal tilbakeføre alle betalinger som
er mottatt fra forbrukeren. Dersom forbrukeren uttrykkelig har valgt
en annen type levering enn standardleveringen som den næringsdrivende
tilbød, skal den næringsdrivende likevel ikke betale tilleggskostnadene
dette medførte.
Tilbakebetaling skal skje uten unødig opphold, og senest
14 dager fra da den næringsdrivende fikk melding om forbrukerens
beslutning om å benytte angreretten etter § 20. Med mindre noe annet
uttrykkelig er avtalt med forbrukeren, skal tilbakebetalingen skje
ved bruk av samme betalingsmiddel som forbrukeren benyttet. Forbrukeren
skal ikke betale noen form for gebyr som følge av tilbakebetalingen.
Den næringsdrivende kan holde tilbakebetalingen tilbake
til varene er mottatt, eller til forbrukeren har lagt frem dokumentasjon
på at varene er sendt tilbake. Dette gjelder ikke når den næringsdrivende
har tilbudt seg å hente varene.
Ved avtaler inngått utenom faste forretningslokaler, og
der varene er levert til forbrukerens hjem på avtaletidspunktet,
skal den næringsdrivende for egen regning hente varene, om disse
etter sin art normalt ikke kan returneres med alminnelig postgang.
Er det avtalt at varene skal hentes hos forbrukeren, og
dette ikke skjer innen tre måneder fra den dagen da den næringsdrivende
fikk melding etter § 20, tilfaller varen forbrukeren vederlagsfritt.
§ 25 Forbrukerens forpliktelser
når angreretten
brukes ved avtale om levering av varer
Forbrukeren skal uten unødig opphold, og senest 14 dager
fra melding etter § 20 ble gitt, sende varene tilbake, eller overlevere
dem til den næringsdrivende dersom den næringsdrivende ikke har
tilbudt seg å hente varene.
Forbrukeren skal bare betale de direkte kostnadene ved
å returnere varene. Den næringsdrivende skal likevel dekke disse
kostnadene hvis denne har påtatt seg å betale disse eller ikke har
opplyst forbrukeren om at forbrukeren skal betale returkostnadene.
Den næringsdrivende kan kreve at forbrukeren erstatter
verdireduksjon som følge av forbrukerens håndtering av varene som
ikke har vært nødvendig for å fastslå varenes art, egenskaper og
funksjon. Dette gjelder bare dersom forbrukeren har mottatt opplysninger
om angrerett, jf. § 8 første ledd bokstav h.
§ 26 Forbrukerens forpliktelser
når angreretten
brukes ved avtaler om levering av tjenester
Ved bruk av angreretten ved tjenester som forbrukeren uttrykkelig
har bedt den næringsdrivende om å begynne levering av, skal forbrukeren
betale et beløp som står i forhold til det som er levert frem til det
tidspunkt forbrukeren gir melding om bruk av angreretten. Er den
samlede prisen urimelig høy, skal det forholdsmessige beløpet beregnes
på grunnlag av markedsverdien av det som er levert.
Forbrukerens betalingsplikt faller bort når:
a) den næringsdrivende ikke har gitt opplysninger
i samsvar med § 8 første ledd bokstav h og j,
b) forbrukeren ikke uttrykkelig har bedt om at leveringen
skal begynne innen utløpet av angrefristen i samsvar med §§ 12 eller
19, eller
c) levering av digitalt innhold som ikke kan leveres på
et fysisk medium, er begynt uten forbrukerens uttrykkelige forhåndssamtykke
og erkjennelse av at angreretten dermed går tapt, eller uten at
den næringsdrivende har gitt bekreftelse i samsvar med § 11 annet
ledd og § 18 annet ledd.
§ 27 Virkninger for tilknyttede
avtaler av at angreretten brukes
Dersom forbrukeren bruker sin angrerett, faller alle tilknyttede
avtaler bort uten kostnad for forbrukeren. §§ 24 til 26 gjelder
tilsvarende.
Etter å ha mottatt forbrukerens melding om bruk av angrerett
skal den næringsdrivende straks gi beskjed til tredjeperson som
har inngått en tilknyttet avtale med forbrukeren.
Kapittel 7. Regler om opplysningsplikt og avtalebekreftelse
for fjernsalg og salg utenom faste
forretningslokaler av finansielle tjenester
§ 28 Opplysningsplikt før avtaleinngåelse
ved
fjernsalg av finansielle tjenester
I rimelig tid før det blir inngått en fjernsalgsavtale
som gjelder finansielle tjenester, skal den næringsdrivende gi forbrukeren
opplysninger om:
a) den næringsdrivendes navn, organisasjonsnummer
og ervervsmessige hovedaktivitet og den næringsdrivendes geografiske
adresse. Har en utenlandsk næringsdrivende en representant her i landet,
eller for øvrig representeres overfor forbrukeren av en annen næringsdrivende,
skal forbrukeren ha tilsvarende opplysninger om representanten,
b) eventuelle godkjenningsordninger som virksomheten er
underlagt og opplysninger om den relevante tilsynsmyndigheten,
c) den finansielle tjenestens viktigste egenskaper,
d) eventuelle særskilte risikoer knyttet til det finansielle
instrumentet eller til operasjoner som skal utføres. Er tjenestens
pris avhengig av svingninger i finansmarkedene, skal det opplyses
om dette og om at historisk verdiutvikling og avkastning ikke kan
brukes som indikator på framtidig utvikling og avkastning,
e) den samlede prisen forbrukeren skal betale, inklusive
provisjoner, gebyrer og alle skatter og avgifter som betales gjennom
den næringsdrivende, og spesifikasjon av alle enkeltelementer i
prisen. Kan det ikke opplyses om nøyaktig pris, skal det opplyses
om utregningsgrunnlaget,
f) at det kan finnes andre avgifter og/eller kostnader som
ikke betales gjennom eller blir pålagt gjennom den næringsdrivende,
g) eventuelle grenser for hvor lenge opplysningene er gyldige,
h) ordninger for betaling og for oppfylling av avtalen,
i) eventuelle særlige tilleggskostnader som belastes forbrukeren
ved bruk av fjernkommunikasjonsmetoden,
j) hvorvidt forbrukeren har angrerett eller ikke, den eventuelle
angrefristens lengde, vilkår for å bruke angreretten, herunder hvilket
beløp forbrukeren kan bli avkrevd ved bruk av angreretten,
k) hvordan angreretten kan brukes, blant annet hvilken adresse
melding om bruk av angreretten kan sendes til, samt om følgene av
å ikke bruke angreretten,
l) avtalens korteste varighet for avtaler om løpende eller
tilbakevendende finansielle tjenester,
m) eventuelle rettigheter avtalen gir partene til førtidig
eller ensidig å avslutte avtaleforholdet, herunder eventuelle vederlag
som pålegges i henhold til avtalen i slike tilfelle,
n) navnet på den medlemsstaten eller medlemsstatene hvis
lover er brukt av den næringsdrivende som grunnlag for å kontakte
forbrukeren før avtalen inngås,
o) eventuelle lovvalgs- eller vernetingsbestemmelser i avtalen,
p) på hvilket eller hvilke språk avtalevilkårene og forhåndsopplysningene
nevnt i denne bestemmelsen finnes, samt på hvilket eller hvilke
språk den næringsdrivende, med samtykke fra forbrukeren, forplikter
seg til å kommunisere så lenge avtalen løper,
q) muligheten for å få løst eventuelle tvister med den næringsdrivende
utenfor domstolene og hvordan forbrukere eventuelt kan bruke ordningene,
r) garantifond eller erstatningsordninger som ikke er omfattet
av direktiv 94/19/EF om innskuddsgarantiordninger og direktiv 97/9/EF
om erstatningsordninger for investorer.
Hvis fjernsalgsavtalen gjelder betalingstjenester som definert
i finansavtaleloven § 11, skal den næringsdrivende istedenfor opplysninger
som nevnt i første ledd bokstav a, b, c, e, l, m, o, p og q gi opplysningene
nevnt i finansavtaleloven § 15 annet ledd, eventuelt opplysningene
nevnt i finansavtaleloven § 23 første ledd hvis det gjelder en enkeltstående
betalingstransaksjon som ikke er omfattet av en rammeavtale.
Opplysningene skal gis på en klar og forståelig måte og
i en form som er tilpasset den fjernkommunikasjonsmetoden som er
brukt. Det skal tas særskilt hensyn til behovet for beskyttelse
av personer uten rettslig handleevne, som for eksempel mindreårige. Der
markedsføringen er rettet til norske forbrukere, skal opplysningene
være på norsk. Hvis den næringsdrivende ikke gir alle opplysningene
i markedsføringen, skal det opplyses om hvor forbrukeren kan få dem.
Forutsatt at forbrukeren uttrykkelig har gitt sitt samtykke
til dette, kan den næringsdrivende i telefonsamtaler nøye seg med
å gi opplysningene nevnt i første ledd bokstav a, c, d, e, f og
j. Den næringsdrivende skal i så fall informere forbrukeren om at
flere opplysninger er tilgjengelige på forespørsel, og hva slags
opplysninger dette er. Den næringsdrivende skal uansett gi fullstendige
opplysninger etter første ledd skriftlig på varig medium på det
tidspunktet som følger av reglene i § 30 første ledd.
Hvis det utføres flere separate transaksjoner av samme
type mellom de samme partene uten at det foreligger noen innledende
avtale om tjenesten, gjelder bestemmelsen her bare for den første
transaksjonen. Hvis det går mer enn ett år mellom transaksjonene,
skal opplysningene likevel gis på nytt.
Ved uanmodet tilbud fremsatt på telefon blir forbrukeren
ikke bundet før han eller hun har akseptert tilbudet skriftlig.
Dette skal den næringsdrivende gi forbrukeren skriftlig opplysning
om før denne blir bundet av en fjernsalgsavtale. Dette gjelder ikke
ved fjernsalg av betalingstjenester som definert i finansavtaleloven
§ 11.
§ 29 Forskrift
Departementet kan i forskrift fastsette at den næringsdrivende
plikter å gi ytterligere opplysninger enn de som er angitt i § 28.
Departementet kan i forskrift gi nærmere bestemmelser om
hvordan opplysningsplikten etter § 28 skal oppfylles.
§ 30 Opplysninger og avtalevilkår
på varig medium ved fjernsalg av finansielle tjenester
I rimelig tid før avtale blir inngått skal den næringsdrivende
gi forbrukeren alle avtalevilkår og alle opplysninger etter § 28
første ledd skriftlig på et varig medium som forbrukeren råder over.
Hvis avtalen inngås på forbrukerens oppfordring og det brukes en fjernkommunikasjonsmetode
som ikke gjør det mulig å gi avtalevilkår og opplysninger på varig
medium før avtaleinngåelsen, skal den næringsdrivende oppfylle sine
forpliktelser straks etter at avtalen er inngått.
§ 28 fjerde ledd gjelder tilsvarende.
§ 31 Rett for forbrukeren til
ved fjernsalg av
finansielle tjenester å få avtalevilkår på papir og til å bytte
fjernkommunikasjonsmetode
Forbrukeren kan når som helst under avtaleforholdet be
om å få avtalevilkårene på papir.
Forbrukeren har rett til å bytte til en annen fjernkommunikasjonsmetode,
med mindre dette er i strid med avtalen eller den typen finansiell
tjeneste som ytes.
§ 32 Opplysninger på varig medium
ved salg av
finansielle tjenester utenom faste forretningslokaler
I forbindelse med inngåelse av en avtale om finansielle
tjenester utenom faste forretningslokaler, skal den næringsdrivende
gi forbrukeren opplysninger som nevnt i § 28 første ledd bokstav
j og k skriftlig på et varig medium som forbrukeren råder over.
§ 33 Forskrift
Departementet kan i forskrift fastsette nærmere bestemmelser
om krav til oppfyllelse av opplysningsplikten etter §§ 30 og 32,
herunder at opplysninger om angreretten skal gis ved bruk av et
angreskjema fastsatt av departementet.
Kapittel 8. Angrerett ved fjernsalg og salg utenom faste
forretningslokaler av finansielle tjenester
§ 34 Angreretten ved fjernsalg
Forbrukeren har rett til å gå fra avtalen (angrerett) ved
å gi melding til den næringsdrivende før utløpet av angrefristen,
jf. annet ledd. For avtaler om livsforsikring og individuelle pensjonsavtaler
er fristen 30 dager. For andre avtaler er fristen 14 dager.
Fristen løper fra avtalen er inngått eller, ved livsforsikringsavtaler,
fra forbrukeren har fått melding om at avtalen er inngått, forutsatt
at avtalevilkårene og opplysningene som kreves i § 30 første ledd
er mottatt på foreskreven måte. Dersom opplysningsplikten først
oppfylles etter avtaleinngåelsen eller melding om at en livsforsikringsavtale
er inngått, løper fristen fra det tidspunktet opplysningsplikten
er oppfylt.
§ 35 Unntak fra angreretten
ved fjernsalg
Angreretten gjelder ikke for:
a) tjenester der prisen avhenger av svingninger
i finansmarkedet som den næringsdrivende ikke har innflytelse på
og som kan forekomme i angreperioden,
b) avtaler om reise- og reisegodsforsikring eller andre
forsikringsavtaler med kortere varighet enn en måned,
c) avtaler som etter forbrukerens uttrykkelige anmodning
er blitt oppfylt av begge parter før forbrukeren utøver sin angrerett,
d) kreditt som er sikret ved pant i fast eiendom eller i
rettighet knyttet til fast eiendom.
§ 36 Gjennomføring av angreretten
ved fjernsalg
Ved bruk av angreretten faller partenes plikt til å oppfylle
avtalen bort. Dersom noen av partene har oppfylt deler av avtalen,
skal det skje en tilbakeføring.
Ved bruk av angreretten kan forbrukeren kun pålegges å
betale for den tjenesten som faktisk er levert. Det beløpet forbrukeren
skal betale skal stå i rimelig forhold til omfanget av den tjenesten
som allerede er levert sammenlignet med avtalens fulle oppfyllelse.
Rett til betaling forutsetter at oppfyllelse av avtalen
er påbegynt etter forbrukerens anmodning, og at forbrukeren er blitt
opplyst om det beløpet som skal betales i henhold til reglene i
§ 28 bokstav j, jf. § 30 første ledd.
Den næringsdrivende skal snarest mulig, og senest innen
30 dager, tilbakebetale ethvert beløp som er mottatt fra forbrukeren
i forbindelse med avtalen, med unntak av eventuelle beløp etter
annet ledd. Fristen løper fra den dagen den næringsdrivende mottar melding
om bruk av angreretten.
Forbrukeren skal snarest mulig, og senest innen 30 dager,
tilbakeføre ethvert beløp eller annet formuesgode som han eller
hun har mottatt. Fristen løper fra den dagen forbrukeren sender
melding om bruk av angreretten.
§ 37 Oppheving av visse tilknyttede
avtaler ved
fjernsalg
Hvis det til en finansiell tjeneste er knyttet en annen
fjernsalgsavtale om tjenester som skal leveres av den næringsdrivende,
oppheves den andre avtalen uten at det kan kreves vederlag for opphevelsen
dersom forbrukeren bruker angreretten etter § 34.
Første ledd gjelder tilsvarende når den tilknyttede tjenesten
ytes av en annen enn den som yter den finansielle tjenesten på grunnlag
av avtale mellom dem. Den som yter den finansielle tjenesten, skal
i så fall gi melding til den andre næringsdrivende umiddelbart etter
at melding om bruk av angreretten er mottatt fra forbrukeren.
§ 38 Angreretten ved salg utenom
faste forretningslokaler
Forbrukeren har rett til å gå fra avtalen ved å gi melding
til den næringsdrivende innen 14 dager etter at de opplysningene
som kreves etter § 32 er mottatt på foreskreven måte. Bestemmelsene
i § 20 første og tredje ledd og § 6 gjelder tilsvarende.
Departementet kan i forskrift fastsette særlige regler
om angreretten, herunder gjøre unntak fra angreretten for bestemte
typer tjenester.
§ 39 Gjennomføring av angreretten
ved salg utenom faste forretningslokaler
Ved bruk av angreretten faller partenes plikt til å oppfylle
avtalen bort. Dersom noen av partene har oppfylt hele eller deler
av avtalen, skal det skje en tilbakeføring.
Den næringsdrivende plikter å tilbakebetale det forbrukeren
har betalt, samt eventuelt et beløp til dekning av returkostnader,
senest 14 dager fra den dagen melding om bruk av angreretten er
mottatt.
Har forbrukeren mottatt varer i forbindelse med tjenesteavtalen,
gjelder følgende:
a) returkostnader bæres av den næringsdrivende,
b) forbrukeren kan holde varen tilbake inntil han eller
hun har mottatt tilbakebetaling og eventuelt et beløp tilsvarende
returkostnader fra den næringsdrivende,
c) når forbrukeren har mottatt det den næringsdrivende skal
betale, skal forbrukeren sende eller levere varen til den næringsdrivende
innen rimelig tid,
d) er varen sendt gjennom posten eller en annen selvstendig
fraktfører, skal den sendes tilbake på tilsvarende måte. Dersom
den næringsdrivende ikke har ordnet med hensiktsmessig returpakning,
gjelder bestemmelsen i bokstav e,
e) er varen levert på annen måte, skal den stilles til den
næringsdrivendes rådighet for avhenting på det stedet varen ble
mottatt. Er varen i disse tilfellene levert på et annet sted enn
i forbrukerens hjem, kan det avtales at varen skal sendes eller
leveres på en annen måte som ikke medfører urimelig ulempe for forbrukeren,
f) forbrukeren plikter ikke å motta eller innløse en vare
før den returneres til den næringsdrivende, men kan i stedet be
den som leverer varen, om å returnere den til den næringsdrivende,
og
g) dersom forbrukeren har gitt melding til den næringsdrivende
om at varen kan hentes i henhold til bokstav e, og dette ikke skjer
innen tre måneder fra meldingen er mottatt, tilfaller den forbrukeren
vederlagsfritt.
Bestemmelsene i § 27 første ledd første punktum og annet
ledd gjelder tilsvarende.
§ 40 Angrerett ved kredittavtaler
For angrerett ved kredittavtaler etter finansavtaleloven
gjelder finansavtaleloven § 51 b.
Kapittel 9. Håndheving og sanksjoner
§ 41 Tilsyn og håndheving
Forbrukerombudet skal føre tilsyn med at bestemmelser i,
eller bestemmelser gitt i medhold av, denne lov overholdes.
Ved Forbrukerombudets og Markedsrådets saksbehandling gjelder
markedsføringsloven §§ 33, 34 annet ledd første punktum, 35, 37
og 38 tilsvarende.
Dersom Forbrukerombudet finner at en handling eller en
unnlatelse er i strid med bestemmelsene som nevnt i § 42 femte ledd,
er det ikke nødvendig å søke å oppnå frivillig ordning etter markedsføringsloven § 35
annet ledd. Det samme gjelder dersom handlingen eller unnlatelsen
i det vesentlige er identisk med handlinger eller unnlatelser som
Markedsrådet tidligere har nedlagt forbud mot eller påbud om, eller
den næringsdrivende handler i strid med en skriftlig bekreftelse
etter markedsføringsloven § 35 annet ledd.
§ 42 Forbrukerombudets og Markedsrådets
vedtak
Forbrukerombudet og Markedsrådet kan, dersom de finner
at hensyn som nevnt i markedsføringsloven § 34 annet ledd første
punktum tilsier dette, fatte enkeltvedtak om
a) forbud mot handlinger som strider mot bestemmelser
i eller gitt i medhold av denne lov,
b) påbud som finnes nødvendige for å sikre at bestemmelser
i eller gitt i medhold av denne lov overholdes,
c) tvangsmulkt etter fjerde ledd,
d) overtredelsesgebyr etter femte ledd.
Markedsrådets vedtak kan ikke påklages.
Vedtak kan også rettes mot medvirkere.
For å sikre at vedtak etter bokstav a og b her overholdes,
skal det fastsettes en tvangsmulkt som den vedtaket retter seg mot,
skal betale dersom vedkommende overtrer vedtaket. Fastsettelse av
tvangsmulkt kan unnlates dersom særlige grunner tilsier det. Markedsføringsloven
§ 42 annet til fjerde ledd gjelder tilsvarende.
Ved forsettlig eller uaktsom overtredelse av § 8 første
og tredje ledd, forskrift gitt i medhold av § 8, § 10 første ledd,
§ 11, § 14, § 15, § 16 første og annet ledd, § 17, § 18, § 24 første
ledd, § 28, forskrift gitt i medhold av § 29, § 30, § 32, § 36 fjerde
ledd eller § 39 annet ledd som enten anses som vesentlig eller har
skjedd gjentatte ganger, kan det fastsettes et overtredelsesgebyr
som den som vedtaket retter seg mot, skal betale. Ved vedtak om
overtredelsesgebyr gjelder markedsføringsloven § 43 annet og tredje
ledd tilsvarende.
Kongen kan ved forskrift gi nærmere regler om ileggelse
av tvangsmulkt og utmåling av overtredelsesgebyr.
Kapittel 10. Sluttbestemmelser
§ 43 Ikrafttredelse og overgangsbestemmelser
Loven gjelder fra den tid Kongen bestemmer.
Loven får bare virkning for markedsføringstiltak og betalinger
foretatt etter lovens ikrafttredelse, samt avtaler som inngås etter
at loven trer i kraft.
Lov 21. desember 2000 nr. 105 om opplysningsplikt og angrerett
m.v. ved fjernsalg og salg utenfor fast utsalgssted og forskrifter
fastsatt i medhold av den, gjelder for avtaler som er inngått før
oppheving av loven.
§ 44 Endringer i andre lover
Fra den tid loven trer i kraft gjøres følgende endringer
i andre lover:
1. Lov 21. desember 2000 nr. 105 om opplysningsplikt
og angrerett m.v. ved fjernsalg og salg utenfor fast utsalgssted
oppheves.2. I lov 31. mai 1918 nr. 4 om avslutning av avtaler, om
fuldmagt og om ugyldige viljeserklæringer gjøres følgende endringer:
Nytt kapittel 4 skal lyde:
4de kapitel. Særlige bestemmelser for forbrukeravtaler
§ 38 a Virkeområde
Bestemmelsene i dette kapitlet gjelder for avtaler som
inngås mellom en næringsdrivende og en forbruker, med mindre annet
følger av lov eller av bestemmelser gitt i medhold av lov. Bestemmelsene
kan ikke ved avtale fravikes til ugunst for en forbruker.
Med forbruker menes en fysisk person som ikke hovedsakelig
handler som ledd i næringsvirksomhet. Med næringsdrivende menes
en fysisk eller juridisk person som handler, herunder ved fullmektig,
som ledd i næringsvirksomhet.
§ 38 b Informasjonskrav i forbrukeravtaler
Før det blir inngått avtale skal den næringsdrivende
gi forbrukeren følgende opplysninger på en klar og forståelig måte,
såfremt opplysningene ikke allerede går frem av sammenhengen:
1. varens eller tjenestens viktigste egenskaper,
i den utstrekning kommunikasjonsmåten og varen eller tjenesten er
egnet til dette,
2. den næringsdrivendes identitet, slik som foretaksnavn,
geografisk adresse og eventuelt telefonnummer, telefaksnummer og
elektronisk postadresse samt identitet og geografisk adresse til
næringsdrivende det opptres på vegne av,
3. den samlede prisen for varen eller tjenesten
medregnet avgifter, eller, dersom varens eller tjenestens art gjør
at prisen ikke med rimelighet kan forhåndsberegnes, metoden for
beregning av prisen, samt eventuelle tilleggskostnader til frakt, levering,
porto eller annet, eller, dersom disse ikke med rimelighet kan forhåndsberegnes,
at slike tilleggskostnader kan forekomme. For avtaler uten tidsbegrensning
og for abonnementsavtaler skal den samlede prisen omfatte de samlede
kostnadene per avregningsperiode, og ved betaling med fast beløp
også de samlede månedlige kostnadene, og om de samlede kostnadene
ikke kan forhåndsberegnes, metoden for beregning av prisen,
4. ordningene for betaling, levering, oppfyllelse
og leveringsfrist samt hvordan den næringsdrivende håndterer reklamasjoner,
5. den rettslige forpliktelsen til å levere en
kontraktsmessig vare, eventuell ettersalgsservice og eventuelle
kommersielle garantier samt vilkårene for disse,
6. avtalens varighet, eller, for avtaler som er
uten tidsbegrensning eller forlenges automatisk, vilkårene for å
si opp avtalen,
7. der dette er relevant, funksjonaliteten, herunder tekniske
beskyttelsestiltak, for digitalt innhold og det digitale innholdets
evne til å virke sammen med maskinvare og programvare så langt den næringsdrivende
kjenner til eller med rimelighet kan forventes å kjenne til dette.
Bestemmelsene i første ledd gjelder ikke
1. avtaler om dagligdagse transaksjoner
som oppfylles umiddelbart ved avtaleinngåelsen,
2. avtaler om finansielle tjenester,
3. avtaler som er omfattet av pakkereiseloven,
4. avtaler som er omfattet av tidspartloven,
5. avtaler om oppføring av bygninger,
6. avtaler om persontransporttjenester,
7. avtaler som er inngått med ekomtilbyder gjennom
offentlig tilgjengelige betalingstelefoner for bruk av disse, eller
som er inngått for bruk av én enkelt telefon-, Internett-, eller
telefaksforbindelse opprettet av en forbruker,
8. avtaler om levering av næringsmidler, drikkevarer
eller andre varer som er beregnet på løpende forbruk i husholdningen,
og som leveres fysisk av en næringsdrivende på hyppige og regelmessige runder
til forbrukerens hjem, bolig eller arbeidsplass.
Første ledd gjelder heller ikke avtaler om fjernsalg
og avtaler inngått utenom faste forretningslokaler. For slike avtaler
gjelder angrerettloven.
Nåværende kapittel 4 blir nytt kapittel 5.
Nytt kapittel 5 overskriften skal lyde:
5te kapitel. Slutningsbestemmelser.
3. I lov 25. juni 1999 nr. 46 om finansavtaler og
finansoppdrag skal § 39 b første ledd lyde:
(1) Dersom en betalingsmottaker
krever gebyr eller gir rabatt for bruk av et bestemt betalingsinstrument,
skal betaleren opplyses om dette før en betalingstransaksjon iverksettes.
Institusjonen kan ikke hindre betalingsmottakeren i å kreve gebyr
eller gi rabatt som nevnt. Dersom en betalingsmottaker
krever gebyr for bruk av et bestemt betalingsinstrument fra en forbruker,
kan gebyret ikke overstige betalingsmottakerens faktiske kostnad
ved bruk av betalingsinstrumentet. Kongen kan i forskrift
forby eller begrense retten til å kreve gebyrer som nevnt
i første og tredje punktum for å fremme konkurranse og
bruk av effektive betalingsinstrumenter.
4. I lov 21. juni 2002 nr. 34 om forbrukerkjøp gjøres følgende
endringer:
§ 6 første ledd skal lyde:
Tingen skal leveres uten unødig opphold og senest
innen 30 dager etter kjøpet, hvis ikke noe annet er avtalt.
§ 14 nytt fjerde ledd skal lyde:
Ved sendekjøp går risikoen over på forbrukeren når
forbrukeren, eller en tredjeperson forbrukeren har pekt ut som ikke
er fraktføreren, fysisk har fått varene i sin besittelse. Risikoen
går likevel over på forbrukeren når varene overlates til fraktføreren, dersom
det er forbrukeren som har gitt fraktføreren transportoppdraget,
og det ikke var selgeren som tilbød dette transportalternativet.
Annet punktum berører ikke forbrukerens rettigheter overfor fraktføreren.
Nåværende fjerde ledd blir nytt femte ledd.
§ 23 skal lyde:
§ 23 Heving
Har selgeren ikke levert tingen i tide i samsvar med
§ 6, skal forbrukeren oppfordre selgeren til å levere innen en rimelig
tilleggsfrist for oppfyllelse. Dersom selgeren ikke leverer innen
denne tilleggsfristen, kan forbrukeren heve avtalen.
Første ledd gjelder ikke hvis selgeren har nektet å
levere varene, hvis levering innen avtalt tid er avgjørende for
inngåelsen av avtalen, eller hvis forbrukeren før inngåelsen av
avtalen har underrettet selgeren om at levering innen eller på et
bestemt tidspunkt er avgjørende. Har selgeren i slike tilfeller
ikke levert i tide i samsvar med § 6, kan forbrukeren umiddelbart
heve avtalen.
Er tingen levert, må kravet om heving gjøres gjeldende
innen rimelig tid etter at forbrukeren fikk vite om leveringen.
5. I lov 9. januar 2009 nr. 2 om kontroll med markedsføring
og avtalevilkår mv. gjøres følgende endringer:
§ 11 nytt tredje og fjerde ledd skal
lyde:
I næringsvirksomhet er det forbudt å henvise forbrukere
som skal ta kontakt med den næringsdrivende i forbindelse med en
inngått avtale, til et telefonnummer som belaster forbrukeren med
en høyere kostnad enn grunntakst.
Før en avtale blir inngått, skal den næringsdrivende
innhente forbrukerens uttrykkelige samtykke til enhver betaling
utover vederlaget for hovedytelsen. Dersom slikt samtykke ikke er
innhentet, men er lagt til grunn ved bruk av standardløsninger som
forbrukeren må velge bort for å unngå tilleggsbetaling, har forbrukeren
rett til å få tilbakeført tilleggsbetalingen.
Nåværende tredje ledd blir nytt femte ledd.
§ 16 annet ledd skal lyde:
Ved uanmodet markedsføring på telefon til forbrukere skal
den næringsdrivende straks presentere seg og opplyse om at henvendelsen
skjer i markedsføringshensikt. Dersom henvendelsen skjer
på vegne av en annen, skal dette opplyses. Den næringsdrivende
skal informere om reservasjonsretten etter § 12. Det skal legges
til rette for at mottakeren enkelt og gebyrfritt kan reservere seg
hos den næringsdrivende.
§ 43 første ledd skal lyde:
Ved forsettlig eller uaktsom overtredelse av forskrift
gitt i medhold av § 6 femte ledd, § 10, forskrift gitt i medhold
av § 10, § 11, § 12, § 13, § 14, § 15, § 16, § 17, § 18 første ledd
eller § 20 annet ledd, som enten anses som vesentlig eller har skjedd
gjentatte ganger, kan det fastsettes et overtredelsesgebyr
som den som vedtaket retter seg mot, skal betale.
6. I lov 28. april 1978 nr. 18 om behandling av forbrukertvister
skal § 1 første ledd bokstav b og c lyde:
b) tvister om håndverkertjenester
som faller inn under reglene i lov 16. juni 1989 nr. 63, jf. dens
§ 1,
c) tvister om avtaler som faller inn under lov om opplysningsplikt
og angrerett ved fjernsalg og salg utenom faste forretningslokaler (angrerettloven).
Det er avdekket en inkurie i prop. 64 L (2013-2014)
om lov om opplysningsplikt og angrerett ved fjernsalg og salg utenom
faste forretningslokaler (angerettloven) (gjennomføring av direktiv
2011/83/EU om forbrukerrettigheter) som anmodes rettet:
Punkt 13.3.4, s. 67, spalte 2, annet avsnitt,
setning 2, 3 og 4 erstattes med følgende (endringer i kursiv):
Direktivet pålegger medlemsstatene å gi bestemmelser
om opphevelse av tilknyttede avtaler. I Norge
løses slike spørsmål i samsvar med alminnelige kontraktsrettslige
regler for den konkrete avtaletypen og den enkelte kontrakt. Eventuelle spørsmål
om avgrensning....
Jeg viser til rettebrev datert 26. mai 2014.
Det er dessverre avdekket en feil i selve forslaget til ny lov om
opplysningsplikt og angrerett ved fjernsalg og salg utenom faste
forretningslokaler (angrerettloven) (gjennomføring av direktiv 2011/83/EU
om forbrukerrettigheter) som anmodes rettet.
Forbrukerrettighetsdirektivet omhandler to skjema;
et opplysningsskjema som det er frivillig for den næringsdrivende
å anvende, og et angreskjema som det er obligatorisk for den næringsdrivende
å gi forbrukeren, men som det er frivillig for forbrukeren å anvende.
Dette fremgår ikke av forslaget til lovtekst,
som bes rettet. Endringene er markert med kursiv i henhold til retningslinjene
i Justisdepartementets veileder om lovteknikk og lovforberedelse punkt
5.7.9 om kursivering ved endring av eksisterende lov.
§ 8 annet ledd skal lyde:
Den næringsdrivende skal anses for å ha gitt
opplysninger etter første ledd bokstav h, i og j dersom denne har
gitt forbrukeren korrekt utfylt skjema for
opplysninger om angreretten.
§ 8 fjerde ledd skal lyde:
Departementet kan i forskrift gi nærmere bestemmelser
om standardisert angreskjema, samt om hvordan
opplysningsplikten skal oppfylles, herunder at opplysninger om angreretten skal
gis ved bruk av et standardisert skjema for opplysninger
om angrerett.
Oslo, i familie- og kulturkomiteen, den 10. juni 2014
Svein Harberg
|
Hege Haukeland Liadal
|
leder
|
ordfører
|