Justis- og beredskapsdepartementet legger i proposisjonen
frem forslag til endring i politiloven § 14 om politivedtekter.
Forslaget innebærer at kommunene får hjemmel til
å fastsette i politivedtektene at tigging på offentlig sted skal
være forbudt eller underlagt nærmere regulering.
Stortinget vedtok i juni 2013 endringer i politiloven
§ 14 om at kommunene i sine politivedtekter kan sette vilkår for
pengeinnsamling eller bemyndige politiet til å gjøre det, jf. Prop. 152
L (2012–2013) og Innst. 427 L (2012–2013). Det ble videre åpnet
for at kommunene bemyndiget politiet til å pålegge meldeplikt og føre
et register over pengeinnsamlere. Det er foreløpig ikke etablert
et slikt register for meldepliktig pengeinnsamling, eller gitt noen forskrift
om det. Noen få kommuner har vedtatt endringer i sine politivedtekter,
men endringene er foreløpig ikke trådt i kraft.
Et forslag som innebærer at kommunene i sine politivedtekter
skal kunne forby tigging på offentlig sted ble sendt på høring 21. mars
2014 med frist 12. april.
I høringsbrevet gav departementet uttrykk for
at det er påkrevet og naturlig at den enkelte kommune har tilstrekkelige
virkemidler til å møte lokale ordensmessige utfordringer som tigging kan
medføre. Det er en viktig del av det lokale selvstyre at kommunene
gis adgang til både å stanse og regulere tigging dersom virksomheten får
et for stort omfang, bringer med seg uorden og kriminalitet eller
skaper utrygghet i befolkningen.
I høringsbrevet ble det vist til at innføringen
av en lovhjemmel for kommunale forbud mot tigging må vurderes opp
mot Norges internasjonale menneskerettsforpliktelser, først og fremst
den europeiske menneskerettskonvensjon (EMK) og FNs konvensjon om
sivile og politiske rettigheter (SP). EMK og SP er gjort til norsk
lov gjennom menneskerettsloven. I høringsbrevet ble det gitt en
drøftelse av hvorvidt lovforslaget kunne være i strid med sentrale
menneskerettsbestemmelser.
En del høringsinstanser fremmer synspunkter
på hvorvidt tigging bør forbys. Flere instanser er uenige i at innføring
av forbud er veien å gå.
Departementet mener, også etter høringsrunden, at
dagens regelverk ikke i tilstrekkelig grad gir kommunene virkemidler
som er egnet til å forebygge kriminalitet, menneskehandel og sørge for
ro og orden. En hjemmel til å gi et generelt tiggeforbud vil være
egnet til å oppnå formålet om å bekjempe de ordensproblemer som
er oppstått som følge av den stadig økende tilstrømmingen av tiggere
og sikre innbyggernes behov for trygghet i hverdagen. Hensynet til
å unngå at folk utsettes for aggressiv eller pågående oppførsel
på gaten, må anses å utgjøre en relevant og tilstrekkelig begrunnelse
for et slikt forbud. Mindre vidtgående forbud knyttet for eksempel
til geografiske eller tidsmessig begrensinger vil ikke alltid være
tilstrekkelig. En lovhjemmel til å gi forbud lokalt sikrer fleksibilitet
og at forbud ikke gis med mindre lokale myndigheter oppfatter at
det er behov for det. På denne bakgrunn anser departementet at en
lovhjemmel for kommunene til å vedta forbud mot tigging er tilstrekkelig
begrunnet i hensynet til å hindre uorden og kriminalitet og dermed
også tillatt etter EMK artikkel 10 nr. 2.
I høringsbrevet pekte departementet på at med begrepet
«tigging» tenkte man på det å be tilfeldige personer om penger eller
andre midler. Et eventuelt forbud mot tigging vil ikke ramme en organisert
innsamling til veldedige eller allmennyttige formål når innsamlingen
er registrert i Innsamlingsregisteret, og pengeinnsamleren dokumenterer
tilknytning til innsamlingen. Gatemusikanter eller personer som
fremfører kunstneriske forestillinger og ber om vederlag, vil som
utgangspunkt ikke kunne sies å tigge. Tilsvarende vil gjelde for
den som selger gjenstander, der virksomheten vil falle inn under
regler for salg.
Begrepet tigging i en lovhjemmel for kommunale
forbud må forstås slik at det omfatter situasjoner der noen ber
andre om penger som mottakeren skal bruke på seg selv eller sine nærmeste.
Det kan med andre ord ikke være for stor nærhet mellom innsamler
og mottaker av pengene. Innsamlinger til humanitære og allmennyttige
formål faller utenfor, ikke bare når det er registrert i innsamlingsregisteret,
men også i andre tilfeller. Skoleklasser og idrettslag som samler
inn penger til turer vil eksempelvis ikke kunne rammes av et forbud
mot tigging i sin kommune. Slik virksomhet fremmer den allmenne
interesse knyttet til skolesystemet og organisert idrettsliv.
Departementet legger til grunn at det i praksis ofte
vil være temmelig klart hva som må anses som tigging og hva som
faller utenfor.
Departementet finner videre behov for å presisere
virkeområdet for eventuelle forbud mot tigging, ved at loven også
vil ramme situasjoner der tigging foregår ved å kontakte personer
i deres bopel.
I høringsbrevet ble det uttalt at adgangen til
å kunne fastsette vilkår for tigging bør videreføres, slik at eventuelle
vilkår må formuleres tydelig i politivedtekten for kommunen. Vilkårene
vil mest praktisk gjelde tid og sted for når tigging kan foretas.
Siden kommunene gis adgang til helt å forby tigging, må det som
et alternativ være mulig å sette relativt vidtrekkende vilkår. Vilkår
må formuleres på en tydelig måte i politivedtektene. Kommunen må
gå i dialog med politiet for å sikre at man fastsetter vilkår som
vil være mulig å håndheve på en god måte. Departementet følger opp
dette etter høringsrunden ved å innta det i lovforslaget.
Dagens regelverk åpner for at kommunene kan bestemme
at alle pengeinnsamlere må melde seg for politiet, og at det i den
forbindelse kan etableres et sentralt register. Det er foreløpig ikke
etablert et slikt register for meldepliktig pengeinnsamling.
Personvernhensyn taler mot å etablere et sentralt register
over tiggere. Det er heller ikke gitt at en meldeplikt med sentral
registrering er egnet til å dempe omfanget av tiggingen, slik at
man kan få et misforhold mellom ressursbruk og forventet effekt
dersom et sentralt register opprettes. Administrasjon av en meldeplikt
med tilhørende registrering i et sentralt register vil gå ut over
andre politioppgaver. Departementet foreslo derfor at hjemmelen
for å opprette et sentralt register utgår.
Høringsinnspillene om meldeplikt viser at kommunene
ut fra lokale forhold, og i tett dialog med politiet, nøye må vurdere
behovet for en eventuell meldeplikt. En meldeplikt må understøtte politiets
arbeid med å sikre orden og trygghet på offentlig sted. Samtidig
er det erfaring for at det er nyttig med en hjemmel for å pålegge
en meldeplikt, og departementet foreslår derfor dette.