Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Jorodd Asphjell, Kari Henriksen, lederen Hadia Tajik og Lene Vågslid,
fra Høyre, Margunn Ebbesen, Hårek Elvenes, Peter Christian Frølich og
Anders B. Werp, fra Fremskrittspartiet, Jan Arild Ellingsen og Ulf
Leirstein, fra Kristelig Folkeparti, Kjell Ingolf Ropstad, og fra
Senterpartiet, Jenny Klinge, viser til Prop. 83 L (2013–2014).
Komiteens flertall, medlemmene fra Høyre,
Fremskrittspartiet og Senterpartiet, ser med bekymring på
de siste års utvikling med stadig mer aggressiv tigging og kriminalitet
knyttet til disse miljøene. Gjennom uttalelser fra politi, medieoppslag,
og en gjennomgang av statistikk og domsavgjørelser har det etter
hvert blitt tydelig at tiggingen også fører med seg alvorlige forbrytelser
som vinningskriminalitet og menneskehandel. Flertallet mener
det derfor er positivt at regjeringen fremmer denne proposisjonen
allerede nå, slik at berørte kommuner vil kunne iverksette tiggeforbud
allerede førstkommende sommer.
Flertallet vil påpeke at åpningen
av grensene mot Øst-Europa i 2005 har medført at dagens tiggere
i stor grad er tilreisende fra andre land. Politiet har hatt store
utfordringer med organisert kriminalitet som ofte følger i kjølevannet
av disse omreisende tiggermiljøene.
Flertallet vil vise til at politiet
selv melder at denne formen for tigging ofte utgjør et skalkeskjul
for andre og mer alvorlige former for kriminalitet. Mindre alvorlige
forhold som nasking og lommetyverier følger også i kjølvannet av det
tilreisende tiggermiljøet. Antallet lommetyverier har de siste årene
eksplodert i hovedstaden, og det er nå like mange lommetyverier
i Oslo som i Berlin – en by med syv ganger så mange innbyggere.
Selv om flertallet mener det
er viktig å få på plass en mulighet for lokale forbud allerede før sommeren,
er det viktig at det foretas en løpende vurdering av hvilke tiltak
som er hensiktsmessige. Flertallet mener derfor det
er positivt at regjeringen signaliserer at ytterligere tiltak vil vurderes
dersom de lokale forbudene ikke har den ønskede effekt på kriminalitets-
og bybildet.
Flertallet vil vise til høringsuttalelsene,
der det fremkommer at det gjennomgående er de største byene som
har de mest omfattende utfordringene rundt tiggeproblematikk. Oslo-politiet
har eksempelvis mottatt mange klager på aggressiv tigging, forsøpling,
avføring og tilnærmet okkupering av områder.
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Fremskrittspartiet mener gjeldende regelverk, der kommunen
har anledning til å forby tigging i visse områder på visse tidspunkter, er
en uoversiktlig ordning som påfører politiet uforholdsmessig store
utfordringer med håndhevingen. Selv om disse medlemmer har merket
seg at enkelte høringsinstanser mener kommunale totalforbud også
vil ha enkelte utfordringer med tanke på håndhevingsproblematikk,
må det påpekes at en slik ordning vil være vesentlig mindre byråkratisk
og mer oversiktlig enn dagens ordning.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Høyre, Fremskrittspartiet og Senterpartiet, er kritisk
til de av høringsinstansene som mener et tiggeforbud vil stå i en
problematisk stilling til Den europeiske menneskerettskonvensjon
(EMK) og menneskerettighetene, og støtter regjeringens vurderinger
i dette spørsmålet. Flertallet vil videre vise til
at Norge for bare få år siden hadde et nasjonalt tiggeforbud.
Flertallet støtter også regjeringens
avgrensinger for hva som skal betraktes som tigging, og vil understreke
at kommunene selv har et spillerom i de lokale politivedtektene
for å finne gode løsninger lokalt.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet viser
til at Stortinget i juni 2013 gjorde endringer i politiloven § 14
om at kommunene gjennom politivedtektene kan sette vilkår for pengeinnsamling
eller bemyndige politiet til å gjøre det, jf. Prop. 152 L (2012–2013)
og Innst. 427 L (2012–2013). Dette gir stor lokal handlefrihet.
Det er ikke fremkommet nye opplysninger som tilsier at det er kommet
flere tiggere til Norge siden forrige regelendring, eller at det
av andre grunner er behov for forbud mot tigging, etter at Stortinget
lovregulerte tigging i 2013. Kommunene har i dag stort handlingsrom når
det gjelder å regulere tigging, og det synes ikke å være et reelt
behov for et forbud mot tigging.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet
og Kristelig Folkeparti viser til at bakgrunnen for at mennesker
ikke ser en annen mulighet enn å tigge om penger, som hovedregel er
et uttrykk for fattigdom og sosial nød. Løsningen på fattigdomsproblemet
er ikke å forby muligheten til å be om hjelp, men fattigdomsbekjempelse
og sosiale tiltak.
Da et samlet Stortinget besluttet
å oppheve tiggerforbudet i 2005, var bakgrunnen blant annet at fattigdom
må møtes med andre virkemidler enn straff, og komiteens medlem
fra Kristelig Folkeparti viser til Innst. O. nr. 10 (2005–2006)
hvor en samlet komité blant annet uttalte:
«Komiteen viser til at det under behandlingen av ny
generell del av straffeloven i Ot.prp. nr. 90 (2003-2004), er lagt
til grunn at skadefølgeprinsippet bør være utgangspunkt og grunnvilkår
for kriminalisering. Som departementet legger vekt på i sin begrunnelse
for lovforslaget, bør handlinger som i vår tid ikke er egnet til
å medføre skade eller fare for skade, avkriminaliseres.
Komiteen
viser til at høy levestandard og godt utbygde velferdsordninger
har gjort at tigging har vært et lite problem de siste tiår. Dette
til tross for at antallet som ber forbipasserende om penger, de
siste årene har økt noe i de største byene. Komiteen vil i likhet
med departementet fremheve viktigheten av at tigging avkriminaliseres
først og fremst av hensyn til at de som tigger ofte er i en vanskelig
livssituasjon. Komiteen viser til at for å unngå at medmennesker
skal tigge er det et viktig mål å redusere fattigdom. Videre vil
komiteen vise til at det bør benyttes sosialpolitiske virkemidler,
ikke kriminalpolitiske, for å gjøre noe med utfordringen knyttet
til tigging.»
Dette medlem viser til at det
på tidspunktet da løsgjengerloven ble opphevet, var det tiltakende forekomst
av tigging i de største byene i Norge. Etter dette medlems mening
kan det ikke påvises store forskjeller fra den gangs utfordringer
knyttet til tigging sammenlignet med dagens situasjon, selv om det
er blitt flere tilreisende tiggere nå. Utgangspunktet for tiggerne selv,
den sosial nøden, er fremdeles den samme, og må løses med andre
virkemidler enn straff.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet
og Kristelig Folkeparti viser til Advokatforeningens innspill
og notat til komiteen i forbindelse med høringen 22. mai 2014 om
saken, der de skriver:
«Advokatforeningen holder fast ved at det ikke er
dokumentert noen sammenheng mellom tigging og kriminalitet, og opplever
heller ikke at det fra Justisdepartementets side er blitt underbygget
at det forekommer en slik sammenheng.»
Disse medlemmer slutter seg til
vurderingen om at det ikke foreligger noen generell sammenheng mellom
tigging og kriminalitet, slik det fremkommer i Prop 83 L (2013–2014)
og tilbakemeldingene fra landets politidistrikter.
Disse medlemmer viser til at
det finnes de som både tigger, begår kriminalitet og/eller forstyrrer
ro og orden. Politiet kan og må løse dette med gjeldende lov for
å kunne begrense tigging med dagens kriminalpolitiske- og ordensmessige
virkemidler.
Det sentrale er da, etter disse medlemmers mening,
at politiet tar tak i det som er den egentlige utfordringen og løser
den med kriminalpolitiske virkemidler. Hordaland politidistrikt innførte
i 2010 meldeplikt for tiggere, noe som har redusert antall tiggere
betydelig. I tillegg har det medført at de har fått oversikt over
de som tigger og dermed lettere kan påse at de som tigger ikke blir
utsatt for menneskehandel eller annen kriminalitet. Det viser etter disse medlemmers mening
at politiet har de virkemidler de trenger for å møte dagens utfordringer,
og at innføring av et tiggerforbud dermed ikke er nødvendig.
Disse medlemmer viser til at
et forbud mot tigging ikke vil løse de sosiale utfordringene som
mange av de som tigger i Norge i dag står overfor. De fleste av
de som tigger er enten rusmisbrukere eller tilreisende personer
fra Øst-Europa. Hvert enkelt menneske har sin historie og sine utfordringer
og må møtes med andre virkemidler enn straff for å kunne komme seg
ut av den nøden som de er i. Det er derfor, etter disse medlemmers mening,
blant annet viktig med internasjonalt samarbeid, for på den måten
å hjelpe dem som er i nød på en god måte.
Komiteens medlem fra Kristelig
Folkeparti viser til Innst. 470 S (2012–2013) hvor en samlet
komité uttalte følgende:
«Komiteen viser til at mange romfolk i Sentral- og
Øst-Europa er blant Europas fattigste mennesker, med generelt lav
skole- og yrkesdeltakelse og ofte en prekær bosituasjon. Viktige årsaker
er diskriminering i skole og arbeidsliv og mangelfullt velferdstilbud
fra myndighetenes side. Noen av romminoritetenes tradisjoner kan også
gi uregelmessig skolegang. Veien ut av fattigdom på sikt er skole
og fast arbeid.
Komiteen viser til at EØS-midlene
har som formål å bidra til sosial utjevning i Europa. I avtaleperioden
som startet i 2009, er det avtalt at Norge fram mot 2016 skal utbetale
i alt om lag 300 mill. kroner fra EØS-midlene til ulike tiltak som
er rettet mot rombefolkningen i ti av mottakerlandene i sentral-
og Sør-Europa. To av landene, Romania og Bulgaria, vil motta 205
mill. kroner. For Bulgarias del betyr det at 10 pst. av EØS-midlene
knyttes til relevante tiltak for romfolket.
Komiteen
viser videre til utenriksministerens redegjørelse om viktige EU-
og EØS-saker, holdt i Stortinget 14. mai 2013, hvor utenriksministeren ga
utdypende informasjon om regjeringens arbeid for romfolk ute i Europa
gjennom EØS-midler og i Europarådet. Når det gjelder EØS-midlene,
opplyste utenriksministeren da:
'Vi skal også ta
initiativ til en dialog med EU og aktuelle mottakerland om muligheten
for å bruke eventuelle ubrukte EØS-midler i inneværende periode
til økt innsats for romfolket.'
Komiteen er positiv
til at regjeringen vil ta initiativ til en dialog med EU og aktuelle
mottakerland om bruken av eventuelle ubrukte EØS-midler i inneværende
periode med sikte på økt innsats for romfolket. Komiteen viser til
at det kan være aktuelt med ulike typer tiltak med sikte på økt
sysselsetting, økt skoledeltakelse og bedrede sosiale kår, som bedret
bosituasjon og helsetilbud. Komiteen vil se positivt på at regjeringen
i samarbeidet med mottakerlandene søker å øke programandelen som
går til å bedre romfolks situasjon i Sentral- og Øst-Europa i de kommende
årene. Komiteen vil fremheve at frivillige organisasjoner kan være
en egnet aktør i gjennomføringen av mange av disse tiltakene. Norske
organisasjoner har en mulighet til å bidra dersom de samarbeider
med, og søker gjennom, organisasjoner i mottakerlandene.»
Dette medlem viser til at departementet
i Prop. 83 L (2013–2014) i noen grad drøfter hvorvidt et tiggerforbud
kan være i strid med ytringsfriheten som er hjemlet i EMK artikkel 10.
Blant annet påpekes det at:
«Med det vide nedslagsfeltet EMK artikkel er gitt
i EMDs praksis kan det argumenteres for at det å be forbipasserende
om penger eller annen hjelp trolig også vil være omfattet, selv
om det kan sies å være i randsonen for den type ytringer som er
beskyttet av bestemmelsen. Med det vide ytringsbegrep som EMD har
lagt til grunn, må i så fall også enhver form for tigging anses
som en ytring, enten det skjer verbalt, skriftlig eller gjennom
kroppsspråk. Det kan nevnes at den østerrikske forfatningsdomstol
i to dommer av 30. juni og 6. desember 2012 har kommet til at lokale,
generelle tiggerforbud er i strid med retten til ytringsfrihet i
EMK artikkel 10.»
Videre viser dette medlem til
at det presiseres i proposisjonen vilkårene som må være oppfylt for
at man kan begrense borgernes ytringsfrihet. Etter EMK artikkel
10 nr. 2 må inngrepet være foreskrevet ved lov, ha et særlig formål
og være nødvendig i et demokratisk samfunn av hensyn til den nasjonale
sikkerhet, territoriale integritet eller offentlig trygghet for
å forebygge uorden og/eller kriminalitet. Dette medlem viser
til Prop. 83 L (2013–2014) hvor det fremkommer at noen få politidistrikt
melder om at det enkelte steder i noen grad forekommer aggressiv
tigging, uten at proposisjonen definerer nærmere hva som ligger
i dette. Det medfører, etter dette medlems mening,
derfor ikke grunnlag for å konkludere med at det er nødvendig å
innføre et tiggerforbud for å forebygge uorden eller kriminalitet.
Inngrepet som er foreslått er etter dette medlems mening
derfor ikke forholdsmessig og kan ikke innføres.
Dette medlem er glad for at det
i Prop. 83 L (2013–2014) presiseres at innsamling til frivillige
organisasjoner faller utenfor lovendringen, og at dette ikke bare
gjelder de som er registrert i innsamlingsregisteret, men også i
andre tilfeller.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Høyre, Fremskrittspartiet og Senterpartiet, mener at
om en skal forby tigging eller ikke, er en sammensatt problematikk.
Spørsmålet om hvor grensene skal gå mellom sosial- og justispolitikk
blir satt på spissen. Et forbud alene vil ikke avhjelpe den akutte
nøden mange av tiggerne opplever. En må legge til rette for at folk
i nød kan tjene til livets opphold på annet vis enn ved å tigge
penger. Det er nødvendig med mer målrettede sosiale tiltak og helsehjelp,
for eksempel overfor norske rusmisbrukere.
Når det gjelder den kriminaliteten og menneskehandelen
som også er knyttet til fenomenet tigging, vil et forbud, etter flertallets mening, kunne
være effektivt for å avgrense problemene. Enkelte steder genererer
tigging også et ordensproblem. Politiet har over lengre tid pekt
på behovet for et nasjonalt tiggeforbud.
Flertallet vil understreke at
gruppen av tiggere ikke er ensartet. På den ene siden er det personer som
sliter med rusproblemer og sosial nød, på den andre siden er det
en stadig økende gruppe av tiggere fra andre land. Personer som
har krav på sosiale ytelser, må få tilstrekkelige midler til at
de kan livnære seg av disse. Videre er det viktig med en ansvarlig
ruspolitikk, helsehjelp, tilpassede bo- og aktivitetstilbud, utdanningstilbud og
tilrettelagte arbeidsplasser.
Flertallet mener regjeringen
må sikre at de midlene som nå går til EØS-prosjekter, går til tiltak
for å bedre økonomiske og sosiale kår for de fattigste. Særlig sentralt
er målrettede skole- og utdanningsmidler. På den måten kan enkeltpersoner
og familier få varig forbedrede økonomiske kår.
Medlemen i komiteen frå Senterpartiet meiner
at eit nasjonalt forbod mot tigging vil avhjelpe den situasjonen
som har oppstått dei siste åra, og at lokale forbod ikkje er tilstrekkeleg. Denne
medlemen fremjar derfor saman med Høgre og Framstegspartiet
eit framlegg om at det skal leggjast fram ei sak om eit nasjonalt
tiggeforbod.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Høyre, Fremskrittspartiet og Senterpartiet, viser til
forslaget i komiteinnstillingen om at regjeringen skal legge frem
sak om et nasjonalt forbud mot tigging, der en skal vurdere om et
nasjonalt forbud mot tigging kan være et egnet tiltak for å bekjempe
kriminalitet, som menneskehandel og vinningsforbrytelser. Flertallets forslag
om at regjeringen skal fremme en proposisjon om et nasjonalt forbud
mot tigging, vil være den naturlige oppfølgingen av forslaget om
å gi kommunene anledning til å regulere tigging i politivedtektene. Flertallet mener
at de erfaringer kommunene gjør med muligheten for et kommunalt
forbud, vil være nyttige når regjeringen skal fremme sak til Stortinget
om nasjonalt forbud.
Flertallet fremmer følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen fremme en proposisjon
til Stortinget om et nasjonalt forbud rettet mot de organiserte
formene for tigging, og mot tigging som kan være knyttet til menneskehandel
og annen kriminalitet. Saken må fremmes slik at et eventuelt nasjonalt
forbud kan være iverksatt før sommeren 2015.»
«Stortinget ber regjeringen sikre målrettede
sosiale tiltak overfor tiggere i Norge. Videre at det blir klargjort
om prosjektmidlene som Norge gir via EØS-systemet, blir brukt i
tråd med formålet om å bedre økonomiske og sosiale kår hos de fattigste.»