Det vises i proposisjonen til at regjeringen
ønsker robuste kommuner som ivaretar rollene som tjenesteyter, samfunnsutvikler,
myndighetsutøver og demokratisk arena på en god måte for sine innbyggere,
og at regjeringen vil styrke kommunene gjennom en reform.
Regjeringen legger opp til en realvekst i kommunesektorens
samlede inntekter i størrelsesorden 4 1/2 til 5 mrd. kroner. Av
veksten i samlede inntekter legges det opp til at mellom 4,2 og
4,5 mrd. kroner er frie inntekter.
Rusomsorg og psykisk helsetjeneste er viktige satsingsområder
for regjeringen. 200 mill. kroner av veksten i kommunesektorenes
frie inntekter er begrunnet i behovet for å styrke disse tjenestene.
Storbyene er viktige for utviklingen i den enkelte landsdel,
og en stadig større del av befolkningen bor i byer. Regjeringen
vil derfor føre en aktiv storbypolitikk, og en ny regionalpolitikk
der storbyene og regionene omkring utvikler et samspill til det
felles beste.
Kommuner med sterk vekst har særskilte utfordringer.
Regjeringen vil derfor styrke økonomien i kommuner med store investeringsbehov
som følge av sterk befolkningsvekst.
Det vises i proposisjonen til at ifølge Perspektivmeldingen
2013 vil den demografiske utviklingen føre til økt behov for offentlige
velferdstjenester i tiårene framover. Økende privat kjøpekraft vil
også bidra til at innbyggernes forventninger om kvaliteten og omfanget
på det kommunale tjenestetilbudet vil øke.
Byene står overfor utfordringer knyttet til
befolkningsvekst og infrastruktur. En rekke sosiale utfordringer
er spesielle for byene.
Omfanget av oppgaver og forventninger til hvilke
oppgaver kommunene skal ta på seg har økt over tid, i takt med utviklingen
av velferdsstaten. Økte krav til kapasitet og kompetanse gjør særlig
de små kommunene sårbare på grunn av små fagmiljø og problemer med
å rekruttere tilstrekkelig kompetanse.
Landet har hatt en kraftig befolkningsvekst
de siste ti årene. Det er ventet at befolkningsveksten vil fortsette
i årene framover, men befolkningstall per 1. januar 2014 kan tyde
på at veksten bremser noe opp.
Samtidig varierer utfordringsbildet mellom ulike typer
kommuner og på tvers av regioner. Mens de fleste kommunene vil oppleve
befolkningsvekst i årene framover, vil enkelte kommuner oppleve
fraflytting. Befolkningsveksten de siste årene har i hovedsak vært
sterkest i sentrale deler av landet, og det er ventet at denne utviklingen
vil fortsette. Videre har alderssammensetningen i befolkningen betydning for
hvilke offentlige tjenester det er behov for i lokalsamfunnet. De
mindre sentrale områdene har en større del av befolkningen i de
eldre aldersgruppene enn resten av landet, noe som gir et økt behov
for pleie- og omsorgstjenester.
Det fremgår av proposisjonen at regjeringen
ønsker å prioritere kommunesektoren, og sørge for robuste
og forutsigbare inntektsrammer i årene framover. Imidlertid må utviklingen
i kommuneøkonomien sees i sammenheng med utviklingen i norsk økonomi
for øvrig. Det er betydelig usikkerhet om anslagene for den økonomiske
utviklingen. Oppgangen i internasjonal økonomi er skjør, og en svakere utvikling
ute vil gi lavere vekst hos norske eksportører. Samtidig vil også
utviklingen i hjemlige forhold spille inn. På lengre sikt er det
ventet at den demografiske utviklingen og avtagende inntekter fra
petroleumsvirksomheten vil redusere handlingsrommet i offentlig
finanser. Det gjør at det er viktig at staten gir realistiske signaler
om hva kommunesektoren kan forvente av framtidige inntekter. Samtidig
er det grunnleggende at kommunene gjennom god økonomistyring planlegger
for framtiden og tar høyde for at de økonomiske forutsetningene
kan endre seg.
Stor befolkningsvekst i sentrale strøk, økende
regional integrasjon og utvidelse av tettsteder på tvers av kommunegrenser
har gjort helhetlig planlegging og tilrettelegging i flerkommunale
byområder mer krevende enn før.
Hele kommunesektoren påvirkes i økende grad av
utviklingstrekk, regelverk og arbeidsformer som er et resultat av
internasjonaliseringen og samarbeidet i EU/EØS. Regjeringen vil
føre en aktiv politikk for å ivareta norske interesser og kommunenes
handlingsrom ved å medvirke tidligere i prosesser i EU. Regjeringen
vil også legge til rette for at kommunal sektor blir sterkere involvert
i og utnytter de mulighetene som ligger i EUs samarbeidsprogrammer.
Det vises i proposisjonen til at regjeringen
ønsker å gi mer makt og myndighet til mer robuste kommuner.
Siden kommunestrukturen gjennomgikk en stor endring
på 1960-tallet har det funnet sted omfattende endringer i det norske
samfunnet.
Befolknings- og kommunikasjonsutviklingen har
endret de funksjonelle samfunnsutviklingsområdene. Kommunestrukturen
er i liten grad endret i tråd med denne utviklingen. Særlig i byområdene
er mulighetene store fremover for å sikre en helhetlig og bærekraftig
utvikling i areal-, transport- og boligplanlegging med større og
mer robuste kommuner.
De siste femti årene har kommunene fått stadig flere
oppgaver og økt ansvar. Kommunene er i dag helt sentrale aktører
for å løse viktige samfunnsutfordringer.
Kommunereformen er en reform for styrket lokaldemokrati,
bedret tjenestetilbud og mer rettsriktig og effektiv forvaltning.
En hensiktsmessig kommuneinndeling er viktig for
å sikre og videreutvikle framtidige velferdstjenester og en god
og helhetlig lokal samfunnsutvikling.
Regjeringen vil i arbeidet med reformen legge stor
vekt på god lokal forankring, og inviterer til bredt politisk samarbeid
om reformen.
Ekspertutvalget for kommunereform avga 31. mars
2014 sin delrapport «Kriterier for god kommunestruktur». Sluttrapporten
skal leveres i desember 2014. Våren 2015 vil regjeringen legge fram
en stortingsmelding med forslag til nye oppgaver til robuste kommuner.
Reformperioden varer fram til nasjonale vedtak om
sammenslåinger er fattet, innen 1. januar 2018.
De lokale/regionale prosessene må ta utgangspunkt
i målene for reformen.
Departementet ønsker å legge til rette for en
mer standardisert organisering av arbeidet med å etablere et faktagrunnlag
for lokale diskusjoner, og et opplegg for å innhente synspunkter
fra innbyggerne.
I reformen legges det opp til at kommunene fatter vedtak
innen sommeren 2016. De regionale prosessene som starter opp høsten
2014 skal avsluttes ved utgangen av 2016.
Regjeringen planlegger å fremme en samlet proposisjon
til Stortinget om ny kommunestruktur våren 2017.
I utarbeidelsen av beslutningsgrunnlag for Stortinget
vil det bli lagt til grunn at enkeltkommuner ikke skal kunne stanse
endringer som er ønsket og hensiktsmessige ut fra regionale og nasjonale
hensyn. I proposisjonen vil det dermed kunne foreslås sammenslåinger
av kommuner som avviker fra de lokale vedtakene.
Departementet legger til grunn at sammenslåingene
som et utgangspunkt vil iverksettes senest fra 1. januar 2020.
For å legge til rette for overgangen til en
ny kommune for kommuner som slår seg sammen vil regjeringen benytte
positive økonomiske virkemidler som kan stimulere til kommunesammenslutning
i reformperioden.
Det vises i proposisjonen til at regjeringen
vil styrke lokaldemokratiet. Kommunereform er en viktig del av dette
arbeidet.
En kommunereform er en god anledning for den enkelte
kommune til å gjennomgå sin demokratiske praksis. Gjennom bidrag
til demokratiinnovasjon og ved å vise eksempler på kommuner med
god demokratipraksis, vil departementet bidra til erfaringsspredning,
læring og utvikling av demokratiet i flere kommuner.
Regjeringen vil arbeide aktivt for en effektiv
og funksjonsdyktig forvaltning med høy etisk standard. Robuste og
åpne kommuner er viktige for innbyggernes tillit til offentlig forvaltning.
Det er lokalt man kjenner egne utfordringer
best, og prinsippene om økonomisk og juridisk rammestyring ligger
til grunn for den statlige styringen av kommunesektoren. For å styrke
kommunenes selvstyre er det nedsatt et offentlig utvalg som skal
foreta en helhetlig gjennomgang av kommuneloven. Regjeringen har
også nedsatt en arbeidsgruppe som utreder opprettelsen av en tvisteløsningsmekanisme
som skal håndtere tvister mellom statsforvaltningen og kommunene
i saker hvor statsforvaltningen i dag har den endelige beslutningsmyndigheten.
Rammefinansiering støtter opp under lokaldemokratiet
og fremmer effektivitet ved at det gir kommunene handlingsrom til
å prioritere ressursbruken i tråd med lokale forhold og behov.
For at innbyggere i ulike kommuner og fylkeskommuner
skal få likeverdige tjenester, er det viktig at forhold som kommunene
og fylkeskommunene ikke selv kan påvirke utjevnes gjennom inntektssystemet,
og at utjevningen baseres på mest mulig oppdatert informasjon. Samtidig
er det viktig at kommunene og fylkeskommunene, gjennom skatteinntektene,
får beholde en andel av verdiskapningen som skjer lokalt.
Grunnlaget for dagens utgiftsutjevning for fylkeskommunene
skriver seg fra midt på 1990-tallet. Det vises i proposisjonen til
at det er nødvendig med en oppdatering av kostnadsnøkkelen og at
regjeringen derfor legger fram forslag til nytt inntektssystem for
fylkeskommunene.
For å styrke vekstkommunene foreslår regjeringen
å utvide veksttilskuddet slik at tilskuddet øker og flere kommuner
kommer inn under ordningen.
Det vises i proposisjonen til at regjeringen
ønsker en enklere hverdag for både innbyggere og næringsliv gjennom
å forenkle, fornye og forbedre tjenestene i offentlig sektor. Regjeringen
har derfor valgt en enklere hverdag for folk flest som
et av sine åtte satsingsområder.
Det vises i proposisjonen til at kommunene spiller
en avgjørende rolle i å fornye, forenkle og forbedre offentlig
sektor. Mange kommuner har allerede kommet langt i å tenke nytt
om hvordan de kan gi bedre tjenester til sine innbyggere.
Direktoratet for forvaltning og IKT (Difi) har
fått i oppdrag å være et senter for innovasjon både i stat og kommune,
kommuner kan få støtte til innovasjonstiltak gjennom fylkesmannens
skjønnsmidler, og det er etablert et innovasjonsstudium rettet mot kommunalt
ansatte.
Det pekes i proposisjonen på at kommunenes medarbeidere
er den viktigste ressursen for å levere gode tjenester til innbyggerne.
En kommunal arbeidsgiverstrategi er et viktig virkemiddel. Det er også
avgjørende at medarbeiderne trekkes med i arbeidet med å forbedre
offentlig sektor.
Regjeringen vil bygge samfunnet nedenfra og skape
større rom for private, lokale og frivillige initiativ.
Regjeringen bygger sin politikk på målet om
en mest mulig effektiv bruk av fellesskapets ressurser. Det er et
effektiviseringspotensial i kommunesektoren. Som en hjelp i effektiviseringsarbeidet
har departementet lagt fram en nettportal på regjeringen.no om kommunenes
tjenesteproduksjon og framtidige arbeidskraftbehov. Høsten 2014
tar departementet sikte på å legge fram tall for effektivitet i
2013 i kommunal tjenesteyting.
Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Jan Bøhler, Stine Renate Håheim, Stein Erik Lauvås, Helga Pedersen,
og Eirik Sivertsen, fra Høyre, Frank J. Jenssen, Mudassar Kapur, Bjørn
Lødemel og Ingjerd Schou, fra Fremskrittspartiet, Mazyar Keshvari og
lederen Helge André Njåstad, fra Kristelig Folkeparti, Geir S. Toskedal, fra
Senterpartiet, Heidi Greni, fra Venstre, André N. Skjelstad, og
fra Sosialistisk Venstreparti, Karin Andersen, viser til
Prop. 95 S (2013–2014) Kommuneproposisjonen 2015. Kommunal- og forvaltningskomiteen
hadde høyring om proposisjonen 19. og 20. mai 2014.
Komiteen viser til at kommunesektoren
er svært viktig for landet. Kommuneforvaltninga forvaltar på vegne
av skattebetalarane årlege inntekter på 457 447 mill. kroner i 2014.
Målt i brutto nasjonalprodukt sto kommunesektoren sine inntekter
for om lag 18 pst. både i 2012 og 2013.
Kommunesektoren er viktig for innbyggjarane
i landet, då norske kommunar samanlikna med mange andre land, har
store og relevante oppgåver.
Komiteen vil understreke at gode
og føreseielege rammevilkår for kommunesektoren er naudsynt for
å kunne yte gode velferdstenester over tid.
Komiteen vil vise til at det
er brei oppslutnad om kommunesektoren si viktige rolle som grunnmur i
det norske velferdssamfunnet, og vil understreke betydinga av kommunane
sin posisjon som arena for eit sterkt lokaldemokrati. Kommunane
representerer nærleik, tilhøyring og moglegheit for innverknad for innbyggjarane.
Kommunesektoren er òg viktig som arbeidsplass då
15,5 pst. av timesverka i 2013 var knytt til sektoren. Målt i talet
på personar er sysselsettingsandelen 19 pst.
Komiteen viser til at mye av
den viktigste velferden skjer i den enkelte kommune. For komiteen er
subsidiaritetsprinsippet et bærende prinsipp, som fordrer mer lokal
makt og styring.
Komiteenviser
til at det er i distriktene det meste av våre naturressurser ligger.
Verdiskapingen i lokalsamfunnet danner grunnlaget for velferden
både i distriktene og i urbane strøk. Komiteenmener folk skal ha reell valgfrihet med
hensyn til bosted, det skal være likeverdige levekår i hele landet,
og hovedtrekkene i bosettingsmønsteret må opprettholdes. Komiteenvil påpeke at kultur- og fritidstilbudet stadig
blir viktigere når folk velger bosted. Det skal være tilgang til
et bredt spekter av kulturopplevelser også i distriktene. Satsing
på barn og unge er god distriktspolitikk. Distriktspolitikken skal
også utjevne forskjeller mellom ulike deler av landet.
Komiteen mener at inntektssystemet
må sikre forutsigbarhet, opprettholdelse av bosettingsmønsteret
og gode velferdstjenester i alle kommuner. Komiteen mener
det må være samsvar mellom kommunenes pålagte oppgaver og kommunenes
økonomi. Komiteen viser at undersøkelser har vist
at det er et gap mellom forventninger og hva kommuneøkonomien
gir rom for, og at dette gapet har økt de siste årene (Perduco 2010). Komiteen peker
på at kommunene er førstelinjetjeneste med tanke på tilrettelegging
for næringsliv og samfunnsutvikling. Komiteen mener
også dette krever at inntektene må stå i forhold til det ansvaret
og plikter dette medfører.
Komiteen peker på at tillit til
lokalpolitikere bygges gjennom å sørge for et så lite som mulig
gap mellom de skapte forventningene til det kommunale tjenestetilbudet
og den faktiske innfrielsen av disse. Komiteen viser
til at det gjennom undersøkelser blant ordførere og rådmenn har
kommet frem at innbyggernes forventninger overstiger kommunens økonomiske
gjennomføringsevne. Komiteen viser til at en stor
del av tjenestetilbudet og «førstelinjen» har blitt lagt under kommunal
styring uten at det følger tilstrekkelig med midler.
Komiteen understreker at det
er avgjørende for et godt tjenestetilbud i kommunene, og opprettholdelse
av tilliten mellom kommuneforvaltningen og innbygger, at alle nye
tjenestetilbud som underlegges kommunene, eller overføres fra stat
til kommune, også fullfinansieres fra dag én.
Komiteen mener at effektivisering,
fornying og modernisering av offentlig sektor også er avgjørende
for å sikre velferden for enkeltmennesket og for å forvalte fellesskapets
ressurser på en god måte. Utgangspunktet for fornyingsarbeidet må
være å sikre en god og verdig velferd for kommende generasjoner
og å ta på alvor de store utfordringer befolkningsutviklingen gir
oss. Høyere levealder og lavere fødselstall fører til at antall
eldre øker i forhold til antall personer i yrkesaktiv alder. Effektivisering,
omstilling og fornying er helt nødvendig for å sikre nok arbeidskraft
innenfor viktige velferdsområder i årene framover.
Komiteen mener at statens krav
til kommunenes rapportering må forenkles. Fellesmidlene må i større
grad benyttes til aktiv tjenesteyting, og byråkratiet utover det
nødvendige må reduseres.
Komiteen mener at det er viktig
å ha en kritisk innstilling til et voksende byråkrati. Komiteen mener
det må være et politisk mål å jobbe for et enklere, mer
oversiktlig og effektivt byråkrati.
Fleirtalet i komiteen, medlemene frå
Høgre, Framstegspartiet, Kristeleg Folkeparti og Venstre,
viser til at regjeringa gjennom kommunereforma vil overlate større
oppgåver til større og meir robuste kommunar. På den måten gjennom
å flytte makt og mynde til kommunane, vil innbyggjarane få auka
påverknad på eigen kvardag og eige lokalsamfunn.
Fleirtalet viser til at regjeringa
legg opp til ein vekst i kommunesektorane sine inntekter i storleiken 4 1/2
til 5 mrd. kroner i 2015.
Fleirtalet viser til at regjeringa
varslar å auke kommunesektoren sine inntekter utover demografi og
pensjon med grunngjeving i behov for å styrke rusomsorg/psykisk
helseteneste, auka satsing på fylkesvegnett, helsestasjon og skulehelsetenester.
Fleirtalet er nøgd med at regjeringa
i hovudsak føreslår midlane som såkalla frie inntekter og på den
måten anerkjenner det lokale sjølvstyret.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti har fortsatt
høye ambisjoner for bedre kvalitet i velferd, omsorg og skole i
kommunesektoren og viser til at sektoren under regjeringen Stoltenberg
II fikk et betydelig økonomisk løft.
Disse medlemmer viser til at
fra 2005 til 2013 har kommunesektorens inntekter reelt økt med 69,6
mrd. kroner. Det tilsvarer en årlig realvekst på 2,6 pst.
Disse medlemmer peker på at inntektsveksten
har dekket både nye oppgaver og utvidelse av eksisterende oppgaver.
Samtidig har den finansielle situasjonen i kommunesektoren vært
god. I perioden 2006–2012 var netto driftsresultat for kommunesektoren
i gjennomsnitt 2,9 pst. I 2013 fikk kommunesektoren et netto driftsresultat
på 2,9 pst. Det viser at det er balanse mellom kommunenes oppgaver
og de økonomiske forutsetningene.
Disse medlemmer viser til tall
fra KOSTRA som viser at det fra 2005 til 2012 har kommet
til om lag 59 000 nye årsverk i kommunesektoren. Dette er i all
hovedsak årsverk innenfor barnehager, skole og pleie- og omsorgstjenestene.
Kun 1 av 18 årsverk har gått til sentraladministrasjonen.
Disse medlemmer viser til at
regjeringen Stoltenberg II gjorde flere endringer i det kommunale inntektssystemet
for å sikre en jevnere fordeling av inntekter og større forutsigbarhet
for kommunene.
Disse medlemmer mener at dagens
regjering fører Norge i feil retning. Skattelette for de rikeste
prioriteres foran velferd. Velstanden til dem som har mest, øker.
Samtidig vil barns barnehagetilbud, barns skoletilbud og eldreomsorgen
bli dårligere i mange kommuner fordi regjeringens forslag i sum
betyr nedgang for mange kommuner. Disse medlemmer er
uenig i dette verdivalget. Disse medlemmer påpeker
at en sterk kommuneøkonomi er en forutsetning for et godt velferdstilbud
i hele landet, og det er en bærebjelke i by- og distriktspolitikken.
Disse medlemmer konstaterer at
regjeringen og samarbeidspartiene er mer opptatt av å tegne nytt
kommunekart, enn av å sikre økonomien og kvaliteten i velferd, omsorg
og skole. Disse medlemmer støtter frivillig kommunesammenslåing
og kan ikke se at regjeringens planer og prosess rundt kommunereform
er noe godt utgangspunkt for mer demokrati og bedre velferd.
Disse medlemmer vil styrke kommunesektorens
økonomi. Dette er et verdivalg der fellesskapet og barnehage, skole
og helse- og omsorgstjenester settes foran skattelette til de rikeste.
God offentlig velferd er avhengig av en god kommuneøkonomi. Kommunesektorens
frie inntekter må økes betydelig slik at tilbudet i barnehagen,
skolen og eldreomsorgen og andre helse- og omsorgstjenester kan
bedres.
Disse medlemmer mener at regjeringen
fører en politikk hvor omstilling og effektivitet forveksles med
privatisering, og hvor målet er å legge til rette for at omsorg
skal bli satt ut på anbud. Disse medlemmer mener
dette er feil bruk av fellesskapets midler. Det vil heller ikke
sikre kvaliteten på velferd og omsorg og heller ikke sikre at pleietrengende faktisk
får den hjelpen som de trenger.
Disse medlemmer viser til at
regjeringens forslag til inntektsrammer for kommunesektoren i 2014
ikke vil være tilstrekkelig for å videreføre dagens tjenestetilbud
på samme nivå. Disse medlemmer viser videre til at
regjeringen forutsetter at flere nye oppgaver skal løses innenfor
foreslått ramme, noe som vil bety en nedbygging av kommunale bevilgninger
til oppgaver de i dag løser.
Disse medlemmer mener offentlige
oppgaver løses best når de ansatte har tid og mulighet til å bruke
sitt faglige skjønn i arbeidet sitt. Mange ansatte opplever i dag
at deres faglige handlingsrom begrenses av byråkratiske krav eller
markedsprinsipper som griper inn i deres arbeidshverdag. Tiden den
ansatte bruker i møtet med eleven, pasienten eller andre innbyggere
blir spist opp av andre og mindre viktige oppgaver – enten det er
i skolen, i barnehagen, i helsevesenet, i politiet eller i Nav.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti mener
det må lages bemanningsnormer i omsorg og skole som sikrer nok kvalifiserte ansatte
til å gjøre de viktige jobbene.
Dette medlem viser til behovet
for omstillingsarbeid for å gi innbyggerne best mulig velferd og
de ansatte et godt arbeidsmiljø med mindre sykefravær og utstøting.
Utviklingsarbeidet må skje i nært samarbeid med de ansatte og deres
organisasjoner. Omsorgs- og opplæringsoppgaver skal ikke ses som
en vare som kan settes ut på anbud. Arbeidstakernes lønns-, arbeids-
og pensjonsvilkår må ikke svekkes som følge av konkurranseutsetting
av offentlige tjenester.
Dette medlem mener tiden er inne
for en tillitsreform, der de ansattes faglige handlingsrom styrkes
på bekostning av markedsprinsipper og byråkratisk kontroll. Dette
medlem sier nei til privatisering av offentlige tjenester,
og vil redusere antall mål og rapporter i det offentlige. Grunnbemanningen
i det offentlige må styrkes, slik at de ansatte får bedre tid til
sine kjerneoppgaver. God kommuneøkonomi er avgjørende for å nå dette
målet.
Dette medlem støtter ikke omlegging
av inntektssystemet for fylkeskommunene nå og vil be regjeringen
utrede dette nærmere og ha en grundig høringsrunde med fylkeskommunene,
og legge fram endringer i kommuneproposisjonen for 2016.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet mener
det er behov for forandringer i kommunestrukturen, men støtter ikke
regjeringens bruk av tvang, og kan derfor ikke støtte regjeringens kommunereform
slik den er lagt frem. Endringer i dagens kommuneinndeling er nødvendig
for å sikre like gode velferdstjenester for alle innbyggere, i funksjonelle
og bærekraftige kommuner.
Komiteens medlemmer fra Senterpartiet
og Sosialistisk Venstreparti støtter ikke regjeringens opplegg
til kommunereform. Det er behov for reformer som styrker kommunesektorens
rolle i løsningen av tjenestetilbudet til innbyggerne og som reduserer
omfanget av statlig styring av oppgaveløsningen. En slik styrking
av primærkommunenes og fylkeskommunenes rolle i den offentlige forvaltningen
er ikke et spørsmål om strukturendringer, men om vilje til desentralisering
av makt og myndighet fra statlig til lokalt nivå.