Ved avgjerd i EØS-komiteen nr. 54/2014 av 8. april
2014 vart vedlegg XX (Miljø) til EØS-avtala endra. Endringa vart
gjord for å innlemme kommisjonsforordning (EU) nr. 782/2013 av 14. august
2013 om endring av vedlegg III til europaparlaments- og rådsforordning
(EF) nr. 66/2010 om EU-miljømerket.
EU-miljømerket er ei frivillig merkeordning. Produkt,
dvs. varer og tenester, kan få miljømerket når dei tilfredsstiller
visse minstekrav som er fastsette i såkalla kriteriedokument. Kriteria
skal utformast slik at det i størst mogleg grad vert teke heilskapleg
omsyn til miljøaspekta ved det einskilde produktet. Produsentar
som søkjer om å få merkt produkta sine med miljømerket, må dokumentere
at produkta tilfredsstiller ei rekkje strenge helse- og miljøkrav.
Føremålet med miljømerkeforordninga var å skape
eit heilskapleg og effektivt miljømerkesystem i Europa. Gjennom
informasjon om korleis produkt verkar inn på miljøet, skulle forbrukarane
bli i stand til å treffe gode miljøval. Det var òg venta at ordninga
ville stimulere til produksjon og marknadsføring av dei produktalternativa
som har minst negativ innverknad på miljøet.
Bakgrunnen for kommisjonsforordninga er mellom
anna å auke bruken av EU-miljømerket og oppmuntre dei som har produkt
som fyller kriteria for merket. For å oppnå dette bør kostnadene som
er knytte til bruk av merket, vere så låge som mogleg, men likevel
tilstrekkelege til at dei dekkjer kostnadene til drift av ordninga. Miljømerkeforordninga
gjer det mogleg å auke høgstegebyra der dette er naudsynt og føremålstenleg.