Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Dag Terje Andersen, Fredric Holen Bjørdal, Lise Christoffersen,
og Anette Trettebergstuen, fra Høyre, Stefan Heggelund, lederen
Arve Kambe, Bente Stein Mathisen og Bengt Morten Wenstøb, fra Fremskrittspartiet,
Hege Jensen og Erlend Wiborg, fra Senterpartiet, Per Olaf Lundteigen,
fra Venstre, Gunhild Berge Stang og fra Sosialistisk Venstreparti,
Kirsti Bergstø, vil understreke at man deler forslagsstillernes
syn om å bedre arbeidsmulighetene for mennesker med nedsatt arbeidsevne,
slik både regjeringen Solberg I har ambisjoner om og regjeringen
Stoltenberg II hadde ambisjoner om.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk
Venstreparti, mener det er riktig å avvente en detaljert behandling
av foreslåtte tiltak til regjeringens varslede nye forslag og tiltak foreligger.
Da vil det også være mulig å få behandlet en rekke andre tiltak
som ikke er omhandlet i representantforslaget, samt avholde høring i
saken for å få gode innspill fra berørte organisasjoner.
Flertallet mener at en av hjørnesteinene
i det norske samfunnet er høy sysselsetting. For den enkelte betyr
det å ha en jobb både personlig utvikling, stabil inntekt og deltakelse
på en sosial arena. For samfunnet er høy sysselsetting nødvendig
for høy verdiskaping og for at finansieringen av velferdsordningene
blir sterkere og tryggere. Flertallet deler regjeringens
syn om at sysselsettingspolitikken skal bidra til lav arbeidsledighet
og en stor og effektiv arbeidsstyrke. Flertallet mener
det er en stor utfordring at så mange står utenfor arbeidslivet
og mottar helserelaterte trygdeytelser. Noen grupper har vansker
med å komme i arbeid, eller holde seg i arbeid over tid. Flertallet har
notert seg at regjeringen vil arbeide på bred front for å inkludere
flere i arbeidslivet. Flertallet mener velferdsordningene
må innrettes slik at det lønner seg å jobbe, samtidig som politikken
må bidra til å hindre utstøting fra arbeidslivet.
Flertallet viser til at arbeidsmarkedstiltak tradisjonelt
har blitt brukt til å redusere passivitet og utstøting blant arbeidsledige
personer når etterspørselen etter arbeidskraft har avtatt og ledigheten
vært høy. Tiltaksnivået bør tilpasses situasjonen i arbeidsmarkedet.
Arbeidsmarkedstiltak som bidrar til høyere kvalifikasjoner, kan øke
overgangen til jobb etter at tiltaket er avsluttet. Samtidig kan
deltakelse i arbeidsmarkedstiltak redusere jobbsøkingen og dermed
føre til at det tar lengre tid å komme tilbake til jobb. Når etterspørselen
etter arbeidskraft øker, bør det derfor legges mer til rette for
jobbsøking og formidling av ledige til nytt arbeid. Ved årsskiftet 2013/2014
var om lag 208 000 personer registrert med nedsatt arbeidsevne,
om lag 2 000 færre enn i fjor. Flertallet viser til
at regjeringen foreslo og fikk tilslutning i Stortinget til å styrke
innsatsen overfor denne gruppen utover forslaget fra regjeringen
Stoltenberg II. Flertallet viser til at det er anslått
at noe over halvparten av personene som er registrert med nedsatt
arbeidsevne, har behov for arbeidsrettet bistand. Stortinget vedtok
et gjennomsnittlig tiltaksnivå på 57 700 plasser for personer med
nedsatt arbeidsevne i 2014.
I representantforslaget er det foreslått en
rekke tiltak som også er foreslått av regjeringen Stoltenberg II
høsten 2013 i Meld. St. 46 (2012–2013) Flere i arbeid. Flertallet viser
til at regjeringen trakk den stortingsmeldingen og signaliserte
at man ønsket å fremme en ny sak med mer konkrete tiltak. I den
nye meldingen vil det være en bred gjennomgang av arbeidsmarkedspolitiske
strategier og tiltak for å medvirke til at flere kan delta i arbeidslivet,
og hindre at arbeidstakere faller helt ut av arbeidslivet. Flertallet er
fornøyd med regjeringens signaler om å legge økt vekt på å forbedre
og utvikle virkemiddel som bedre legger til rette for bruk av ordinært
arbeidsliv som kvalifiseringsarena, for eksempel gjennom økt bruk
av lønnstilskudd.
Flertallet er kjent med at flertallet
av dem som har nedsatt arbeidsevne er mottakere av arbeidsavklaringspenger
(AAP). Den kommende stortingsmeldingen om arbeid vil blant annet
gå igjennom ulike sider ved ordningen og den oppfølgingen som AAP-mottakerne
får fra arbeids- og velferdsetaten.
Flertallet er også kjent med
at i Meld. St. 46 (2012–2013) Flere i arbeid ble det blant annet foreslått
å utvide målgruppen for garantiordningen for unge med nedsatt arbeidsevne.
Dette fulgte regjeringen opp i statsbudsjettet for 2014, og flertallet har
notert seg at statsråden vil fortsette arbeidet med garantiordningen
for unge med sikte på å få til god måloppnåelse. Regjeringen har
også videreført Jobbstrategien for personer med nedsatt funksjonsevne
i 2014. Her blir det særlig satset på unge under 30 år for å få
flere unge i jobb. Flertallet deler regjeringens
ambisjon om å fortsette med Jobbstrategien.
Flertallet viser også til at
regjeringen vil utvikle en ny og helhetlig politikk for personer som
har svake grunnleggende ferdigheter. Kunnskapsdepartementet, Barne-,
likestillings- og inkluderingsdepartementet og Arbeids- og sosialdepartementet
arbeider nå sammen om en melding til Stortinget. I denne meldingen
vil regjeringen være svært opptatt av tiltak og strategier for personer
uten fullført videregående opplæring. Flertallet imøteser
et godt samarbeid på dette området.
Flertallet mener at mange gode
tiltak kan iverksettes også uten stortingsmeldinger, og det er behov
for raskt å komme i gang med nye ideer og bedre løsninger slik at
flere som i dag står utenfor arbeidslivet, kan komme i jobb. Flertallet mener
det er påkrevd å forenkle regelverket for arbeidsmarkedstiltak slik
at arbeidsgivere og arbeidssøkere lettere kan få oversikt over den hjelpen
Arbeids- og velferdsforvaltningen kan gi, og at tiltakene kan bli
enklere å benytte.
Flertallet viser til at statsråden
har satt ned et eget Nav-utvalg som skal gjennomgå Arbeids- og velferdsforvaltningen,
og spesielt se på Nav-kontorets innsats. Målet med dette arbeidet
er å hjelpe flere fra trygd til arbeid. Ekspertgruppen vil arbeide
frem til midten av mars 2015.
Flertallet viser til at statsråden
mener representantforslaget reiser flere gode forslag for å nå målet
om å få flere i arbeid, og deler dette synet. Mange av forslagene
vil være aktuelle å drøfte i den nye meldingen.
På denne bakgrunn anbefaler flertallet at
representantforslaget vedlegges protokollen.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti mener det var
et feilgrep av regjeringen Solberg å trekke tilbake Meld. St. 46 (2012–2013)
Flere i arbeid. For disse medlemmer er det en hovedprioritet
å sette i verk reformer og tiltak for å støtte opp om arbeidslinja og
målet om arbeid til alle. Disse medlemmer fremmer
derfor et av de viktigste tiltakene i stortingsmeldingen fra regjeringen
Stoltenberg II, fordi det ikke er rom for hvileskjær i arbeidet med
å få flere inn i arbeidslivet.
Disse medlemmer peker på en gunstig
utvikling de siste årene på Navs virkefelt når det gjelder deltakelse
i arbeidslivet for en rekke grupper. En rapport publisert i fagtidsskriftet
Arbeid og velferd 2:2014 viser at stadig flere hjelpes ut av uførekøen
og inn i jobb eller utdanning. Ikke siden 2001 har så få nordmenn
stått utenfor arbeidslivet som følge av ulike helseplager.
Disse medlemmer merker seg at
antallet uføre har gått ned fra 2013 til 2014. Stadig færre mottar
sosialhjelp, stadig flere klarer seg selv. Sykemeldingene går ned
som følge av godt samarbeid mellom partene i arbeidslivet. Likevel er
det fortsatt utfordringer.
Statistikken for unge uføre viser ikke samme positive
utvikling, men en svakt stigende tendens. Noe av dette forklares
med høy tilstrømming av tidligere mottakere av arbeidsavklaringspenger
som har gått ut hele maksimumsperioden på fire år. Her er det avgjørende
at myndighetene inntar en aktiv og oppfølgende rolle. Et samlet
grep fra regjeringen om tiltakene for å møte denne situasjonen blir avgjørende,
dette kan oppnås gjennom blant annet en strategi for bedre arbeidsmuligheter
for mennesker med nedsatt arbeidsevne. Denne strategien med tiltak
mener disse medlemmer er særlig viktig i lys av statsbudsjettet
for 2015, der regjeringen i for liten grad satser på tiltaksplasser.
Disse medlemmer peker på at 17
pst. av uførepensjonistene er registrert med et arbeidstakerforhold.
73 pst. av de som mottar en gradert uførepensjon og 5 pst. av de
med full uførepensjon var registrert med et arbeidstakerforhold
i slutten av 2013. Selv om det har vært en positiv utvikling de
siste årene, har Norge fremdeles et høyt sykefravær. Innsatsen for
å redusere dette må sees i sammenheng med en god politikk for å
hjelpe mennesker med nedsatt arbeidsevne til fortsatt å være yrkesaktive.
Et arbeidsliv med høyt produksjonspress, lange arbeidsdager og usikkerhet
rundt arbeidets varighet vil fungere utstøtende for dem som ikke er
hundre prosent friske, raske, unge og kapable.
Politikerne, legene, arbeidsgiverne og arbeidstakerne
har et felles ansvar for å få redusert sykefraværet. En videreføring
av samarbeidet med partene i arbeidslivet, satsing på graderte sykemeldinger,
samt en mer aktiv og understøttende rolle for arbeids- og velferdsetaten,
mener disse medlemmer er en riktig retning å gå i.
Det må være et overordnet mål at personer med nedsatt
arbeidsevne skal kunne delta i arbeidslivet, eventuelt kombinert
med en gradert uføreytelse. For å oppnå dette målet bedre enn en gjør
i dag, må det etter disse medlemmers syn komme på
plass en tilknytningsstrategi, som sørger for at personer med helsemessige
utfordringer blir i arbeidslivet med sin restarbeidsevne. Supplert
med en inkluderingsstrategi som fokuserer på tilrettelegging for
arbeidstakere med utfordringer, vil dette bidra til at folk er mer
og lenger i inntektsgivende arbeid.
Disse medlemmer har for øvrig
ingen merknader, viser til representantforslaget og fremmer følgende
forslag:
«Stortinget ber regjeringa utarbeide og på eigna måte
leggje fram for Stortinget ein strategi for å sikre betre arbeidsmoglegheiter
for menneske med nedsett arbeidsevne og i den samanheng vurdere
følgjande:
Følgje opp og vidareutvikle
ungdomsgarantiane for dei under 30 år.
Vidareutvikle «Jobbstrategien for personer
med nedsatt funksjonsevne».
Sikre fleire tilpassa arbeid i offentleg
sektor for menneske med nedsett arbeidsevne.
Utvikle fleire traineeprogram, nye utprøvingsjobbar
og opplæringsstillingar, med vekt på grupper som i dag står utanfor
arbeidslivet, særleg personar med psykiske lidingar og personer med
nedsett funksjonsevne.
Tiltak for å auke delen graderte sjukmeldingar.
Utvikle fleire verkemiddel som kan understøtte framleis
arbeidstilknyting i sjukepengeperioden og ei meir aktiv og understøttande
rolle for arbeids- og velferdsetaten ved sjukefråver.
Tiltak for å styrkje arbeidsgjevar sine
insentiv til framleis tilknyting etter avslutta sjukepengeperiode.
Sikre sjukmelde utan arbeidsgjevar ei god
oppfølging frå Nav.
Lågare inngangskrav i AAP-ordninga enn
dagens krav om 50 prosent nedsett arbeidsevne for personar som har
overgang frå sjukepengar.
Gradering i AAP-ordninga til erstatning
for dagens avkortingsreglar.
Tiltak for raskare avklaring av personar
på AAP, og vurdere om maksimal stønadsperiode på fire år er høveleg.
Eit meir aktivt oppfølgingsopplegg for
mottakarar av AAP.
Arbeidsretta hjelp til personar med gradert uførepensjon.
Vidareutvikle både tidsubestemt lønstilskot
og tidsavgrensa lønstilskot.
Sikre personar på attføring god individuell
oppfølging og attføringsbedriftene føreseielege rammevilkår.»
Medlemen i komiteen frå Senterpartiet viser
til rapporten «Den nordiske modellen mot 2030 – Et nytt kapittel?»,
sluttrapporten til det felles nordiske forskingsprosjektet «Forvitring eller
fornying i Norden 2014–2030 – i kortform NordMod» – som har sett
på korleis nasjonale og internasjonale endringar påverkar «den nordiske samfunnsmodellen».
Samarbeidskomiteen for arbeidarrørsla i Norden (SAMAK) har vore
oppdragsgjevar for prosjektet, i samarbeid med Foundation for European
Progressive Studies (FEPS). I sluttrapporten står det m.a. følgjande under
«Arbeidsinnvandring og press på den nordiske modellen»:
«Arbeidsinnvandringens konsekvenser for den nordiske
modellen har først og fremst sammenheng med hvordan den påvirker
økonomien og arbeidsmarkedets funksjonsmåte. Rekrutteringen av arbeidsinnvandrere
er gjerne sterkest i bransjer med små kvalifikasjonskrav, manuelt arbeid,
lav organisasjonsgrad, og dårlige lønns- og arbeidsvilkår. Dette
kan føre til at systemet for lønnsdannelse svekkes, produktivitetsveksten
reduseres, at lønnsgolvet brekker opp og at lønns- og inntektsforskjellene
øker. Forskning fra Norge viser at økt innvandring har en målbar effekt
på lønnsnivået (Bratsberg & Rauum 2013). Konsekvensen av dette
kan i neste omgang være større inntektsulikhet. En annen konsekvens
er at skjerpet konkurranse om de lavest lønte jobbene kan øke risikoen
for utstøting av svake grupper fra de nordiske arbeidsmarkedene (Friberg
2013; Ugebrevet A4 15-10-2014).»
Denne medlemen viser vidare til
NOU 2013: 13 Lønnsdannelsen og utfordringer for norsk økonomi der
utvalet vurderer konsekvensen av innvandringa frå Det europeiske
økonomiske samarbeidsområdet (EØS) på den norske arbeidsmarknaden
slik:
«Det «grenseløse arbeidsmarkedet» i Europa har gitt
både nye muligheter og nye utfordringer for norsk økonomi. Utenlandske
individer kan jobbe i Norge som direkte ansatte i norske virksomheter,
som innleid arbeidskraft, som ansatte i utenlandske bedrifter som
yter tjenester her, eller som selvstendig næringsdrivende som selger
sin arbeidskraft til virksomheter i Norge. For arbeidsgiverne kan
det være lønnsomt å bruke de billigste alternativene, som innebærer
de laveste kostnadene for virksomhetene. Dette kan imidlertid undergrave
ordninger som motvirker lavlønnskonkurranse, og dermed føre til
sterkere fortrengning av bosatte arbeidstakere, både norskfødte
og tidligere innvandrere, og ramme virksomheter med vanlig norsk
lønnsnivå. Det vil videre etter utvalgets mening være behov for
stadig forskning og evaluering av hvordan ulike ordninger rettet
mot innvandrere fungerer og vilje til å endre regelverk og ordninger
som ikke fungerer så godt.»
Denne medlemen vil også visa
til at same rapport under «Samfunnsøkonomiske konsekvenser av arbeidsinnvandring»
poengterer at «Økt konsentrasjon av innvandrere i enkeltbransjer
kan føre til økt segregering og skjevere inntektsfordeling».
Denne medlemen viser vidare til
at Stein Reegård, sjeføkonom i Noregs største arbeidstakarsamanslutning,
Landsorganisasjonen i Norge (LO), ved fleire høve har uttalt at
arbeidsinnvandringa vil føra til ei skeivare inntektsfordeling i Noreg
fordi det blir kraftige innslag av låglønskonkurranse. Dette
medlem vil mellom anna visa til at Reegård i ABC Nyheter-artikkelen
«– All sysselsettingsvekst i Norge går til utlendinger», publisert
2. oktober 2014, seier følgjande:
«– Med fallende organisasjonsgrad, som har noe sammenheng
med innvandringen, blir det [inntektspolitiske samarbeidet og kompromisset mellom
arbeid og kapital som ligger i den nordiske velferdsmodellen] vanskeligere.
Og det blir vanskeligere å holde en jevn lønnsfordeling. Vi vil
få et økende lavlønnsproblem på det grunn av dette, sier LO-økonomen.»
Denne medlemen seier seg heilt
samd med denne vurderinga og vil gje Reegård ros for ved fleire
høve å ha problematisert omfanget av innvandringa frå EØS.
Denne medlemen vil visa til at
ifølgje Statistisk sentralbyrå (SSB) stod innvandrarar bak 60 pst.
av sysselsettingsveksten i Noreg i åra 2002–2012. I siste halvdel
av denne perioden auka talet på innvandrarar i Noreg med 212 700.
I perioden 2007–2012 var det ein nedgang i tal sysselsette i majoritetsfolkesetnaden
på om lag 16 000, medan innvandrarar hadde ein auke på nesten 121 000
sysselsette, noko som gjev ein nettoauke på om lag 105 000 totalt.
I perioden 2004–2013 utgjorde personar frå austeuropeiske
land i Den europeiske union (EU) om lag 45 pst. av all nettoinnvandring
til Noreg. I tiårsperioden før den store austutvidinga av EU var
tilsvarande tal 6 pst. Nettoinnvandringa til Noreg i 2011 og 2012
utgjorde i snitt 1 pst. av befolkninga, og Noreg hadde i desse åra
den største innvandringa i Europa.
Denne medlemen vil vidare visa
til at i perioden 2008–2013 fekk 127 000 fleire utlendingar arbeid
i Noreg medan det for norskfødde var ein nedgang på 23 000 sysselsette.
Samstundes har sysselsettingsrata falle.
Denne medlemen meiner Stortinget
i drøftingar av tiltak for personar med nedsett arbeidsevne ikkje
lenger kan sjå bort frå at den svært store tilstrøyminga av utanlandsk
arbeidskraft til Noreg dei ti siste åra har vore så stor at fortrengingseffekten
har vore den mest markante. Fortrengingseffekt vil seia at etablerte arbeidstakarar
eller personer som står svakt på arbeidsmarknaden risikerer å bli
utkonkurrerte av ny arbeidskraft frå utlandet. Både innvandrarar
og personar med redusert arbeidsevne er døme på grupper som er utsette
for denne konkurransen. Personar med nedsett arbeidsevne blir i
dag pressa ut av arbeidsmarknaden. Utstøytingsmekanismane er fleire.
Denne medlemenvil
vidare visa til at medan pris- og lønsvekst på kort sikt blir noko
dempa av den store innvandringa, skapar òg innvandringa eit ekstra
behov for arbeidskraft. Innvandrarar treng til liks med dei som
bur og arbeider her frå før både bustad, varer og tenester. Viktig
er vidare at sjølv om einskildføretak i sin rekneskap opplever betre
tal som følgje av tilgjenge på utanlandsk arbeidskraft, er ikkje
vilkåret for styrking av statsfinansane over tid oppfylt. Grunnar
til dette i tillegg til fortrengingseffekten er skilnader i sysselsetting
gjennom livsløpet. Typiske kjenneteikn ved innvandrarar som kjem til
Noreg for å arbeida, som oftast omtalt som arbeidsinnvandrarar,
er at desse er unge i alder og ved god helse samanlikna med gjennomsnittet av
dei som bur i Noreg frå før. Slik blir denne nye arbeidskrafta ofte
meir attraktiv for arbeidsgjevarar enn norske arbeidstakarar som
treng tilrettelegging av ulik grad. Vidare er det slik at samstundes
som utanlandsk arbeidskraft blir sett på som eit fleksibelt reservoar
av relativt billig arbeidskraft for mange arbeidsgjevarar, veit
ein framleis lite om deira framtidige helse og livskvalitet. Rapporten
«Den nordiske modellen mot 2030 – Et nytt kapittel?» skriv m.a.
følgjande om arbeidsinnvandrarar og levekårsproblem:
«Det er likevel ikke slik at arbeidsinnvandrere slipper
helt unna de levekårsproblemene som en del andre innvandrergrupper
erfarer. Også arbeidsinnvandrerne har større risiko for levekårsproblemer
enn majoritetsbefolkningen. De har større risiko for å bli arbeidsledige,
og de har dårligere lønns- og arbeidsvilkår (Djuve & Grødem,
red. 2014:97).»
Denne medlemen viser til at den
svært store tilstrøyminga av utanlandsk arbeidskraft til Noreg dei
ti siste åra er ein konsekvens av at Noreg er del av Den europeiske
unions (EUs) felles arbeidsmarknad gjennom avtalen om EØS. Til liks
med EU er òg fri rørsle av varer, personer, tenester og kapital
pilarane i EØS.
Denne medlemen meiner det er
eit paradoks at mange av dei som hevdar å vera dei største forsvararane
av norske arbeidstakarar sine rettar, men ikkje er villige til å
kritisera Noregs tilslutnad i EØS sjølv om EØS påfører mange norske arbeidstakarar
og det norske samfunnet store negative verknader. Det svært store
omfanget av borgarar frå EU-land der løns- og kostnadsnivået er
monaleg lågare enn det norske, har pressa ned løner i fleire bransjar
og samstundes svekka vilkåra for tilsette i desse bransjane.
Denne medlemen vurderer dagens
system som korkje solidarisk eller berekraftig på sikt, og vil mellom
anna difor erstatta EØS-avtalen med handels- og samarbeidsavtaler
med EU. Nasjonalstatane må igjen på sjølvstendig grunnlag få høve
til å regulera og utvikla sine arbeidsmarknader til beste for sine
eigne innbyggjarar.
Denne medlemen viser til at Senterpartiet meiner
sterkt at norske styresmakter må leggja til rette for at sysselsettinga
i Noreg skal vera høgast mogleg. Høg sysselsetting er ein føresetnad for
Norges universelle velferdsordningar. Når ein fremjar nye tiltak
for å få fleire personar med nedsett arbeidsevne sysselsett, må
ein difor òg vurdera konsekvensane det særs store omfanget av utanlandsk
arbeidskraft frå EØS-området har for sysselsetting av personar som
alt står svakt i den norske arbeidsmarknaden.
Dette medlem fremjar på denne
bakgrunn følgjande forslag:
«Stortinget bed regjeringa leggja fram ei vurdering
av konsekvensane for sysselsettjing av personar med nedsett arbeidsevne
som følgje av det svært store omfanget av utanlandsk arbeidskraft frå
EØS-området.»
Medlemen i komiteen frå Venstre meiner det
er viktig å leggje til rette for yrkesaktivitet for dei med redusert
arbeidsevne. Mange som ikkje kan arbeide i full stilling, kan likevel
gjere ein monaleg innsats for eksempel i deltidsstillingar, tidsavgrensa
oppdrag og gjennom tilpassa arbeidsoppgåver. Godt under halvparten,
nærmare bestemt 41 pst., av funksjonshemma i aldersgruppa 16–66
år, deltek i arbeidslivet. Til samanlikning er delen sysselsette
i heile befolkninga på nær 75 pst. Samtidig viser tidlegare undersøkingar
frå mellom anna SSB at blant dei ikkje-sysselsette funksjonshemma
er det om lag 27 pst. som seier at dei ønskjer å kome i arbeid. Denne
medlemen meiner det er viktig å ta dette ønsket på alvor,
og at det også vil vere samfunnsøkonomisk lønnsamt om ein lukkast.
Denne medlemen viser til Fafo-rapport 2013:54,
«Inkludering av personar med nedsett arbeidsevne», som peikar på
ei rekkje forhold som fungerer som barrierar for arbeidssøkjarar med
nedsett funksjonsevne i møte med arbeidslivet. Eitt moment her er
at nedsett arbeidsevne feilaktig blir assosiert med redusert arbeidsevne.
Eit anna moment er korleis arbeidsgivar vurderer risiko ved rekruttering
av personar med nedsett arbeidsevne. I den samanhengen slår rapporten
fast at det å ha erfaringar med tilsette med nedsett funksjonsevne,
gir meir positive haldningar. Eit siste moment er mangel på tilstrekkeleg
tilrettelegging og utfordringar med å få føremålstenleg tilrettelegging.
Denne medlemen ser fram til regjeringa
si varsla stortingsmelding på dette området og kjem til å følgje
den opp nøye.