Stortingsrepresentantene Kjell Ingolf Ropstad, Rigmor
Andersen Eide og Olaug V. Bollestad fremmet 12. februar 2014 følgende
forslag:
«1. Stortinget ber regjeringen
fremme forslag om endring av forvaringsstraffen som innebærer en fjerning
av muligheten for prøveløslatelse ved sonet minstetid.
2. Stortinget ber regjeringen fremme forslag
om obligatorisk ettervern for forvaringsdømte.
3. Stortinget ber regjeringen fremme forslag
om innskjerping av permisjonsreglene for forvaringsdømte.»
Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Jorodd Asphjell, Kari Henriksen, lederen Hadia Tajik og Lene Vågslid, fra
Høyre, Margunn Ebbesen, Hårek Elvenes, Peter Christian Frølich og Anders
B. Werp, fra Fremskrittspartiet, Jan Arild Ellingsen og Ulf Leirstein, fra
Kristelig Folkeparti, Kjell Ingolf Ropstad, og fra Senterpartiet,
Jenny Klinge, viser til forslag fra stortingsrepresentantene Kjell
Ingolf Ropstad, Rigmor Andersen Eide og Olaug V. Bollestad om endringer
i straffeloven om minstetid, permisjoner og ettervern for forvaringsdømte. Komiteen viser
til Innst. 86 L (2014–2015) om forvaring.
Komiteens medlem fra Kristelig Folkeparti viser
til behandlingen av Prop. 96 L (2013–2014) hvor Kristelig Folkepartis
representantforslag Dokument 8:22 S (2013–2014) om forvaring blir
omtalt og behandlet.
Komiteen har for øvrig
ingen merknader, viser til representantforslaget og rår Stortinget
til å gjøre følgende
vedtak:
Dokument 8:22 S (2013–2014) – representantforslag
fra stortingsrepresentantene Kjell Ingolf Ropstad, Rigmor Andersen
Eide og Olaug V. Bollestad om endringer i straffeloven om minstetid,
permisjoner og ettervern for forvaringsdømte – vedlegges protokollen.
Jeg viser til brev av 3. mars 2014 hvor Justiskomiteen
ber om Justis- og beredskapsdepartementets uttalelse i forbindelse
med at den har følgende sak til behandling:
Representantforslag fra
stortingsrepresentantene Kjell Ingolf Ropstad, Rigmor Andersen Eide
og Olaug Bollestad om endringer i straffeloven om minstetid, permisjoner
og ettervern for forvaringsdømte.
Forslagsstillerne anbefaler at straffelovens
bestemmelser om minstetid for forvaring oppheves slik at forvaringsdømtes
mulighet for prøveløslatelse ved utholdt minstetid faller bort.
Uavhengig av fare for gjentakelse angir minstetiden
det tidspunkt da domfelte tidligst kan prøveløslates. Minstetiden
har som formål å hindre at domfelte løslates for tidlig av hensyn
til den alminnelige rettsoppfatning. Selv om fare for gjentakelse
ikke lenger kan konstateres, vil det kunne virke støtende dersom
domfelte løslates kort tid etter at han har begått en alvorlig forbrytelse.
Minstetiden fastsettes med utgangspunkt i et anslag over når det
ville være aktuelt med prøveløslatelse dersom den domfelte var idømt
en ordinær fengselsstraff, jf. blant annet Rt. 2002 side 889, Rt.
2002 side 1667 og Rt. 2002 side 1673. Minstetid fastsettes i de
aller fleste dommer på forvaring.
Dersom det i dommen ikke er fastsatt noen minstetid,
kan prøveløslatelse vurderes ett år etter at dommen er rettskraftig.
Dommer hvor minstetid ikke er fastsatt gjelder hovedsakelig tidligere
sikringsdommer som er konvertert til forvaring etter overgangsregler
fastsatt ved lov om endringer i straffeloven (strafferettslige utilregnelighetsregler
og særreaksjoner mv), av 17. januar 1997. De domfelte har i disse
tilfellene sonet lenge i fengsel før konverteringsdommen eller er
overført til sikring i frihet.
Minstetiden kan etter dagens regelverk maksimalt
settes til 10 år. Som forslagsstillerne påpeker innebærer dette
at en forvaringsdømt med tidsramme på 21 år og 10 års minstetid
kan løslates etter 10 år, mens en person som er dømt til en ordinær
tidsbegrenset fengselsstraff på 21 år først kan løslates etter 14
år, når 2/3 av straffen er sonet. Dette strider mot den alminnelige
rettsfølelsen.
Dette er også bakgrunnen for at jeg vil gå inn
for å øke maksimal minstetid til 14 år for forbrytelser med en strafferamme
på inntil 21 års fengsel og til 20 år for forbrytelser med en strafferamme
på inntil 30 år. En lovendring vil sikre at minstetiden kan fastsettes
med utgangspunkt i et anslag over når det ville vært aktuelt med
prøveløslatelse dersom domfelte var idømt en ordinær fengselsstraff,
også når ordinær fengselsstraff ville vært mer enn 15 år. Forslag
om maksimal minstetid har vært på høring og departementet arbeider
nå med proposisjonen. Jeg tar sikte på å fremme en proposisjon for
Stortinget om endring i reglene om minstetid og tidsramme før sommeren 2014.
For øvrig vil jeg understreke at selv om domfelte etter
utholdt minstetid får mulighet til å få vurdert spørsmålet om prøveløslatelse,
innebærer ikke dette at løslatelse innvilges. Det er en grunnleggende
forutsetning for prøveløslatelse at slik løslatelse er sikkerhetsmessig
forsvarlig. Hittil er ingen forvaringsdømte prøveløslatt ved minstetidens
utløp.
Jeg er enig med forslagsstillerne i at det er
problematisk at forvaringsdømte løslates uten å ha gjennomført permisjoner
eller fått anledning til å prøve seg på arenaer utenfor fengsel
med høyt sikkerhetsnivå. En gradvis overgang fra fengsel til full
frihet – progresjon – anses som avgjørende for en vellykket straffegjennomføring,
og for at domfelte skal kunne tilpasse seg et lovlydig liv.
Soningsforholdene for forvaringsdømte reguleres
av straffegjennomføringsloven med underliggende regelverk. Justis-
og beredskapsdepartementet vil i forbindelse med revisjon av Forskrift
om gjennomføring av særreaksjonen forvaring vurdere om det er grunnlag
for endringer i bestemmelsene om permisjon.
Når retten har besluttet prøveløslatelse i strid med
påtalemyndigheten eller kriminalomsorgens anbefaling, er løslatelse
ofte begrunnet med at kriminalomsorgen ikke i tilstrekkelig grad
har lagt til rette for en slik gradvis tilbakeføring. Retten har
i mange tilfeller kommet til at prøveløslatelse med tett oppfølgning
vil gi domfelte en bedre mulighet for atferdsendring enn fortsatt
opphold i fengsel. Mange av de domfelte er løslatt til særskilte
restriktive løslatelsesopplegg som omfatter opphold i bolig med
heldøgns bemanning, omfattende sikkerhetstiltak og om nødvendig
kontinuerlig oppfølgning av personalet.
Det er ikke alltid lett å etablere gode tilbud
for forvaringsdømte i fengsler med lavere sikkerhetsnivå. Dette
må ses i sammenheng med at de forvaringsdømte er en uensartet gruppe
med ulike forutsetninger, og at en gradvis utslusning for mange
er knyttet til at de kan nyttiggjøre seg et tilrettelagt tilbud
gjennom hele straffegjennomføringen. Selv om situasjonen har bedret
seg, er det behov for å ruste opp noen fengsler med lavere sikkerhet
slik at de bedre kan være i stand til å ta imot forvaringsdømte.
Regjeringen vil høsten 2014 legge frem en stortingsmelding
om kapasitet i kriminalomsorgen. Etablering av et utslusningstilbud
særskilt tilrettelagt for forvaringsdømte vil i denne forbindelse
bli vurdert. Justis- og beredskapsdepartementet vil også vurdere om
endringer i regelverket kan bidra til å bedre forvaringsdømtes mulighet
for progresjon.
Forslagsstillerne anbefaler endringer når det
gjelder muligheten for domstolsprøving og for å begjære prøveløslatelse
fra forvaring. Et av de viktigste kritikkpunktene mot det gamle
sikringssystemet var liten grad av domstolskontroll, og domstolsbehandling ved
prøveløslatelse ble innført som et tiltak for å styrke rettssikkerheten
for forvaringsdømte. Forvaringsdømte har etter gjeldende regelverk
adgang til rettslig prøving av spørsmålet om prøveløslatelse med
ett års mellomrom etter at eventuell fastsatt minstetid er utholdt.
Jevnlig domstolsprøving er i samsvar med folkerettslige
forpliktelser som Norge har sluttet seg til. Det vises særlig til
EMK artikkel 5 pkt.4, hvor Den europeiske menneskerettsdomstol har
innfortolket et krav om jevnlig rettslig prøving der en person er dømt
til en tidsubestemt reaksjon.
Det er i regjeringsplattformen slått fast at
domfelte skal sikres en reell mulighet til å leve et liv uten kriminalitet.
God tilbakeføring til samfunnet forutsetter et godt og nært samarbeid
mellom flere aktører og engasjerte frivillige og offentlige etater.
Det er viktig at arbeidet med tilbakeføring til samfunnet starter
så tidlig som mulig.
Ved prøveløslatelse fra forvaring åpner lovgivningen
adgang til å sette vilkår for løslatelsen, og det er vanlig at det
settes til dels omfattende vilkår. Blant annet kan det settes vilkår
om bolig, oppholdssted, sysselsetting, behandling og forbud mot
bruk av rusmidler. Videre er det vanlig at det settes vilkår om
at den prøveløslatte skal følges opp av kriminalomsorgen (friomsorgen).
Personlig kontakt med den prøveløslatte, ved samtaler på friomsorgens
kontor eller ved hjemmebesøk, er viktig for å sikre at kriminalomsorgen
til enhver tid har oversikt over den prøveløslattes livssituasjon
og utvikling. Friomsorgen skal gi den prøveløslatte råd og veiledning
og bistå ham/henne i forhold til kontakt med andre etater, for eksempel
NAV, skole- og helsemyndigheter, for å sikre en best mulig tilnærming
til samfunnet. Samarbeidet mellom ulike etater spiller større rolle
enn ellers, fordi de forvaringsdømte gjennomgående har større behov for
helse- og sosialtjenester enn andre. Kriminalomsorgen har også et
tett samarbeid med politiet og påtalemyndigheten i oppfølgingen
av forvaringsdømte.
Gruppen forvaringsdømte er uensartet og består av
alt fra ressurssterke personer som har begått lovbrudd knyttet til
organisert kriminalitet til ressurssvake domfelte, herunder lettere
psykisk utviklingshemmede. Når det gjelder den sistnevnte gruppen
er det etablert et tett samarbeid mellom kriminalomsorgen og helse-
og omsorgsmyndighetene hvor også domfeltes hjemkommune er involvert.
Det blir som hovedregel skreddersydd et tett oppfølgningsopplegg rundt
denne gruppen i hjemkommunen. Når det gjelder oppfølgingen av spesielt
ressurssvake forvaringsdømte er også private institusjoner viktige
bidragsytere.
Når tidsrammen for forvaring utløper uten at
det er fremsatt begjæring om forlengelse, opphører reaksjonen. Kriminalomsorgen
har da ikke lenger noen mulighet for å følge opp den domfelte. Etter
endt straffegjennomføring får imidlertid domfeltes hjemkommune en
nøkkelrolle. Mange forvaringsdømte vil ha behov for et omfattende
offentlig tjenestetilbud også etter endt straffegjennomføring. Det
er kommunen som er ansvarlig for å finne frem til en egnet bolig
og som også er ansvarlig for å yte helse- og omsorgstjenester overfor
grupper som har behov for særskilt oppfølgning. Ikke minst av sikkerhetsmessige
årsaker er jeg spesielt opptatt av at de forvaringsdømte blir godt
ivaretatt både i forbindelse med løslatelse og etter endt straffegjennomføring.
Departementet vil derfor gjennomgå regelverket på dette området
for å sikre at vi har det nødvendige verktøyet for å gi denne gruppen
en forsvarlig oppfølging.
Avslutningsvis vil jeg vise til at forvaringsordningen
har vært gjenstand for evaluering. Med unntak av bestemmelsene om
minstetid, fant Mæland-utvalget ikke grunn til å anbefale endringer.
Forvaringsordningen er videreført ved Straffeloven av 2005.
Oslo, i justiskomiteen, den 2. desember
2014
Hadia Tajik | Hårek Elvenes |
leder | ordfører |