Få høringsinstanser har hatt innvendinger mot
at retten til fritt behandlingsvalg skal inntre når pasienten er
vurdert til å ha behov for spesialisthelsetjeneste. Departementet
opprettholder derfor dette forslaget.
Det er imidlertid et sentralt spørsmål hvem
som skal kunne tildele pasient- og brukerrettigheter. Departementet
har lagt til grunn at det kun er den offentlige spesialisthelsetjenesten
som kan tildele pasient- og brukerrettigheter. Med det menes de
offentlige eide virksomhetene, samt de diakonale sykehusene.
Høringen viste imidlertid at de regionale helseforetakene
har tolket gjeldende rett annerledes. Flere av de regionale helseforetakene
har delegert myndighet til å tildele pasient- og brukerrettigheter
til private virksomheter som de har avtale med. Flere høringsinstanser
har derfor bedt om at departementet klargjør hva som er gjeldende
rett og hvordan dette skal løses.
Departementet så to alternative måter å løse
denne problemstillingen på. Den ene løsningen er at de regionale
helseforetakene trekker tilbake myndigheten som private virksomheter
har fått til å tildele pasient- og brukerrettigheter. En slik løsning
innebærer imidlertid at pasienter som i dag blir rettighetsvurdert ved
disse virksomhetene, i fremtiden vil måtte sende henvisningen til
et offentlig sykehus for å bli rettighetsvurdert. Det vil i så fall
medføre mer administrasjonskostnader uten at resultatet for pasienten
blir annerledes. Sykehusene påpekte dette selv i høringen, og uttalte
at en slik løsning vil innebære en omlegging av rutinene og betydelig
merarbeid. Departementet foreslår derfor ikke denne løsningen.
Den andre løsningen er å lovfeste at de regionale helseforetakene
kan delegere myndighet til å tildele pasient- og brukerrettigheter
til private virksomheter som har avtale. Dette vil medføre samme
løsning som den som gjelder for private virksomheter innenfor tverrfaglig
spesialisert rusbehandling i dag. Når det gjelder disse virksomhetene,
har de regionale helseforetakene hjemmel i lov til å delegere vurderingskompetanse.
En slik løsning vil sikre mer effektiv ressursbruk, da rettstilstanden
endres slik at dagens praksis kan fortsette. Det vil innebære at
pasienter kan bli rettighetsvurdert hos private aktører som har avtale
med et regionalt helseforetak, hvis det regionale helseforetaket
har delegert myndighet til å tildele pasient- og brukerrettigheter
til den private aktøren. På den måten unngår man at pasientene må
innom det offentlige for å få en rettighetsvurdering, med de økte
administrasjonskostnader og den unødvendige ressursbruken dette
vil medføre. Departementet foreslår derfor en lovhjemmel som gir
de regionale helseforetakene mulighet til å delegere myndighet til å
tildele pasient- og brukerrettigheter til virksomheter de har inngått
avtale med.
Forslaget om at de regionale helseforetakene
kan delegere retten til å tildele pasient- og brukerrettigheter
til private, vil kun gjelde innenfor det området det er inngått
avtale om. Det betyr at en virksomhet som leverer et bredt spekter
av spesialisthelsetjenester, men som kun har avtale med et regionalt
helseforetak om å levere kneoperasjoner, kun kan rettighetsvurdere
pasienter som er aktuelle for kneoperasjoner. Henvisninger som viser
at pasientene har behov for andre tjenester enn det avtalen omfatter,
må viderehenvises til det offentlige eller en annen privat virksomhet som
har kompetanse på feltet.
En fordel med denne løsningen er også at den
gir en mulighet til å forenkle forslaget om fritt behandlingsvalg.
Forskjellen mellom fritt behandlingsvalg og fritt sykehusvalg var,
sett fra pasientens ståsted, på hvilket tidspunkt rettigheten skulle
inntre. Fritt sykehusvalg gjelder fra det tidspunktet henvisningen
til spesialisthelsetjenesten sendes, og fritt behandlingsvalg skulle
gjelde fra det tidspunktet henvisningen var vurdert i den offentlige
spesialisthelsetjenesten. Med denne løsningen, når det gjelder kompetanse
til å tildele rett og frist, blir det mulig å utforme en ny felles
bestemmelse som regulerer pasientenes mulighet til å velge hvor
helsehjelpen skal ytes.
Spørsmålet om avtalespesialister skal få anledning
til å tildele pasient- og brukerrettigheter er omtalt i Prop. 118
L (2012–2013) om endringer i pasient- og brukerrettighetsloven
mv. Departementet uttalte at man tok sikte på å starte et arbeid
med å utrede de problemstillingene som reises hvis avtalespesialister
får denne muligheten. Helsedirektoratet har siden da foretatt en
utredning av spørsmålet og anbefaler at det gjøres en pilot hvor
avtalespesialister gis myndighet til å tildele pasient- og brukerrettigheter. For
å muliggjøre et slikt forsøk vil departementet foreslå en egen hjemmel
som gir departementet anledning til å gi forskrift med nærmere bestemmelser om
at private aktører skal kunne tildele pasient- og brukerrettigheter.
Det er et spørsmål om rett til fritt behandlingsvalg
skal innrettes generelt eller være spesifikt rettet mot diagnoser/sykdommer
eller pasientgrupper. Det har ikke vært tradisjon i Norge for å
gi enkelte pasientgrupper eller diagnoser særskilte rettigheter
i helselovgivningen. De fleste materielle rettighetene er generelt
utformet og basert på at det skal gjøres en helsefaglig vurdering
av individuelle behov. Fordelen ved en slik reguleringsmåte er blant
annet at man i de helsefaglige vurderingene av behov kan ta høyde for
den faglige og metodiske utviklingen som til enhver tid skjer innenfor
helse- og omsorgstjenesten.
Dersom ikke alle pasienter med rett til spesialisthelsetjeneste
også gis rett til fritt behandlingsvalg, dvs. rett til å velge hvor
helsehjelpen skal finne sted, ville helsepersonellet måtte foreta
vanskelige vurderinger av om pasienten er omfattet av denne retten
eller ikke. Først måtte helsepersonellet gjøre en helsefaglig vurdering
av behov, for å avgjøre hvorvidt pasienten har rett til nødvendig
spesialisthelsetjeneste. Deretter måtte helsepersonellet gjøre en
vurdering av hvorvidt samme pasient oppfyller de juridiske vilkårene
for rett til fritt behandlingsvalg. Det ville stille helsepersonellet
overfor et unødvendig komplisert system.
Departementet foreslår å «slå sammen» fritt
sykehusvalg og fritt behandlingsvalg. Det foreslås dermed én rettighetsbestemmelse
som regulerer pasientenes rett til å velge hvor behandlingen skal
finne sted. Dagens bestemmelse om fritt sykehusvalg er generelt
utformet og gjelder alle pasienter som har behov for spesialisthelsetjeneste.
En ny bestemmelse om fritt behandlingsvalg bør utformes på samme
måte; altså slik at retten gis alle pasienter selv om hvilken type
tjenester som kan velges, vil innfases trinnvis og reguleres særskilt.
Departementet vil derfor opprettholde forslaget fra
høringsnotatet om at pasientrettigheten gis en generell utforming,
og i utgangspunktet skal gjelde alle pasienter som gis rett til
nødvendig spesialisthelsetjeneste. For å kunne benytte rettigheten
må det imidlertid være leverandører som både er gitt anledning til
å levere og som ønsker å levere sine tjenester innenfor ordningen,
enten på de vilkårene som følger av forskrift om fritt behandlingsvalg
eller som følge av at de har avtale med et regionalt helseforetak.
Alle offentlige virksomheter er naturlig nok også omfattet av rettigheten.
Departementet vil understreke at det er staten
og de regionale helseforetakene som bestemmer hvilke virksomheter
pasientene kan velge; staten gjennom forskrift om fritt behandlingsvalg,
og de regionale helseforetakene gjennom å inngå avtale med private virksomheter.
Alle pasienter med rett til spesialisthelsetjeneste får
en konkret juridisk frist for når helsehjelpen senest skal starte.
Fristen kan enten være når behandling eller utredning senest skal
være satt i gang. Spørsmålet er om både pasienter som har fått frist
til behandling og pasienter som har fått frist til utredning, bør
få en rett til å bruke fritt behandlingsvalg.
Flere høringsinstanser mener at retten til fritt
behandlingsvalg ikke bør gjelde for pasienter som får frist til
utredning. Det blir argumentert med at fritt behandlingsvalg ikke
egner seg for pasienter med uavklarte tilstander.
Departementet er enig i at fritt behandlingsvalg
i utgangspunktet egner seg best for pasienter med veldefinerte tilstander.
En løsning hvor det bare er pasienter som har frist til
behandling som kan benytte fritt behandlingsvalg, mener departementet
likevel ikke er ønskelig. Det at det er vanskeligere med uavklarte
tilstander, er etter departementets oppfatning ingen god grunn til
at disse pasientene ikke skal kunne nyte godt av den økte valgfriheten.
Det er imidlertid også noen utfordringer ved
at private leverandører skal kunne utrede pasienter. Det er blant
annet en risiko for overbehandling ved at leverandøren kan ha et
økonomisk insentiv for at utredningen skal resultere i et behov
for behandling. Samtidig er de private leverandørene forpliktet
til å følge de samme prioriteringsregler, faglige retningslinjer og
krav til forsvarlighet som offentlige virksomheter.
En annen utfordring er pasientenes behov for gode
og helhetlig pasientforløp som få private leverandører kan tilby
uten samarbeid med det offentlige. Gode og helhetlige pasientforløp
krever som regel et tett samarbeid mellom det offentlige sykehuset
og den private leverandøren. Departementet ser at det kan være vanskeligere
å få til gode samarbeidsrelasjoner i en ordning hvor det ikke kreves
en avtale med den parten som man i mange tilfeller bør eller må
samarbeide med.
Ved å inngå avtaler vil partene som skal samarbeide
ha muligheten til å bli enige om hvordan samhandlingen mellom dem
skal foregå. Fritt behandlingsvalg introduserer et nytt system hvor
private kan levere selv om de ikke har avtale med et regionalt helseforetak.
Det innebærer at offentlige sykehus og private leverandører som
skal samhandle om pasienter ikke nødvendigvis har noen avtale i
bunnen som regulerer hvordan denne samhandlingen skal foregå. Departementet
vil likevel påpeke at mange av disse utfordringene vedrørende samhandling
om pasienter også eksisterer i dag, og det selv om det inngås avtaler
mellom de private leverandørene og de regionale helseforetakene.
På denne bakgrunn mener departementet at pasienter
med frist knyttet til utredning også bør ha rett til fritt behandlingsvalg,
og opprettholder derfor forslaget fra høringsnotatet.
I dag er det slik at retten til nødvendig spesialisthelsetjeneste
opphører når behovet for helsehjelp fra spesialisthelsetjenesten
ikke lenger er til stede. Departementet foreslår at retten til fritt
behandlingsvalg i utgangspunktet skal gjelde så lenge behovet for
spesialisthelsetjeneste er til stede. Det er en viktig begrensning
fra dette utgangspunktet, nemlig at fritt behandlingsvalgleverandøren
både må være i stand til å gi pasienten faglig forsvarlig helsehjelp,
og at den helsehjelpen pasienten har behov for er omfattet av forskrift
om fritt behandlingsvalg. Dersom ett eller begge av disse vilkårene
ikke er oppfylt, må pasienten henvises tilbake til den offentlige
spesialisthelsetjenesten eller en privat leverandør med avtale med
et regionalt helseforetak for det videre pasientforløpet.
Det innebærer at det når en pasient mottar helsehjelpen
hos en fritt behandlingsvalgleverandør, vil være tre alternative
forløp etter at helsehjelpen er ferdig. For det første kan pasienten
bli sendt hjem fordi pasienten ikke har behov for mer spesialisthelsetjeneste.
For det andre kan pasienten bli sendt tilbake til kommunen fordi
pasienten har behov for mer kommunal helse- og omsorgstjeneste.
For det tredje kan pasienten ha behov for mer spesialisthelsetjeneste, men
fritt behandlingsvalgleverandøren kan ikke yte den hjelpen vedkommende
har behov for. I et slikt tilfelle må fritt behandlingsvalgleverandøren
henvise pasienten videre til en virksomhet som kan gi pasienten
den behandlingen han eller hun har behov for.
Pasienter og brukere som har behov for langvarige
og koordinerte helse- og omsorgstjenester, har rett til å få utarbeidet
en individuell plan. Departementet var usikre på om retten til fritt
behandlingsvalg og retten til individuell plan lot seg gjennomføre
samtidig, og ba høringsinstansene særlig om å kommentere dette spørsmålet.
Tilbakemeldingen fra høringen var utvetydig;
individuell plan må gjelde også ved bruk av retten til fritt behandlingsvalg.
Departementet foreslår derfor at retten til individuell plan også
skal gjelde når pasienter bruker retten til fritt behandlingsvalg.
Rett til fornyet vurdering oppstår på det tidspunktet
pasienten har fått vurdert den første henvisningen og i tilbakemeldingen
får beskjed om han eller hun har rett til nødvendig helsehjelp og
eventuelt hvilken type helsehjelp. Departementet uttalte i høringen
at det er vanskelig å se at det rent faktisk er behov for en slik
mulighet. Høringsinstansene mente imidlertid at det er viktig at
retten til fornyet vurdering også gjelder hos en fritt behandlingsvalgleverandør.
Når pasienten velger å oppsøke en fritt behandlingsvalgleverandør
istedenfor å bruke det offentlige tilbudet, så har den private leverandøren
i utgangspunktet to muligheter. Enten å tilby den helsehjelpen pasienten
har behov for, hvis leverandøren er godkjent til å yte slik helsehjelp
etter forskrift om fritt behandlingsvalg, eller å avvise pasienten
fordi leverandøren ikke kan gi den helsehjelpen som pasienten har behov
for. Dette spørsmålet gjelder altså ikke den medisinskfaglige vurderingen
av pasienten, men er et spørsmål om leverandøren kan gi den helsehjelpen pasienten
har behov for. Det er også et spørsmål som det skal tas stilling
til ved vurdering av henvisningen.
Departementet foreslår at pasienter skal ha
rett til å be om fornyet vurdering også i tilfeller hvor de oppsøker
en fritt behandlingsvalgleverandør, og at slik vurdering kan gis
enten av det offentlige eller av en privat leverandør som er godkjent
for dette.
Når det gjelder spørsmålet om en pasient som velger
å motta helsehjelp gjennom ordningen med fritt behandlingsvalg bør
beholde den juridiske fristen for når helsehjelpen senest skal settes
i gang, var høringsinstansene klare på at denne rettigheten må beholdes.
Departementets vurdering i høringsnotatet var mer
at man ikke så behovet for å beholde denne rettigheten, enn at det
var juridiske eller praktiske hindringer som medførte at disse rettighetene
ikke kunne kombineres.
Departementet foreslår derfor at pasientene
beholder den juridiske fristen også når han eller hun velger å gå
til en fritt behandlingsvalgleverandør. Det innebærer at pasienter
som opplever fristbrudd kan kontakte HELFO også når man bruker retten
til fritt behandlingsvalg. Og på samme måte som de offentlige virksomhetene
er fritt behandlingsvalgleverandørene forpliktet til å kontakte
HELFO dersom fristen ikke kan oppfylles.
Alle rettigheter som i dag gjelder ved bruk
av fritt sykehusvalg, foreslås også å gjelde ved bruk av fritt behandlingsvalg.
Reglene om syketransport vil gjelde tilsvarende som for fritt sykehusvalg
i dag.
Når det gjelder spørsmål om hvem som skal dekke
regningen for fristbrudd som oppstår, er et aktuelt alternativ at
fritt behandlingsvalgleverandøren får dette ansvaret. Dette spørsmålet
vil bli regulert i forskrift om fritt behandlingsvalg.
Retten til fritt behandlingsvalg handler om
å gi pasienter en utvidet mulighet til å velge hvor helsehjelpen
skal mottas. Pasienten skal kunne oppsøke andre tilbud enn de som
er med i fritt sykehusvalg. Samtidig skal de fortsatt kunne benytte
leverandører som allerede er med i fritt sykehusvalg uten å risikere å
bli avvist fordi volumet i avtalen med det regionale helseforetaket
er brukt opp.
Fritt sykehusvalg gjelder allerede fra det tidspunktet
pasienten sitter hos fastlegen og henvisningen skal sendes til spesialisthelsetjenesten.
I høringen foreslo departementet at retten til fritt behandlingsvalg
skulle gjelde fra det tidspunktet pasienten var vurdert til å ha
rett til nødvendig spesialisthelsetjeneste. Det ble foreslått at
pasienten skulle være vurdert av den offentlige spesialisthelsetjenesten
før retten til å velge en fritt behandlingsvalgleverandør oppstod.
Departementet opprettholder forslaget om at
pasienten må være rettighetsvurdert før han eller hun kan benytte
retten til fritt behandlingsvalg. Det foreslås imidlertid også at
det lovreguleres at de regionale helseforetakene skal kunne delegere
myndighet til å tildele rett og frist til private leverandører som
de har avtale med. Det innebærer en endring av gjeldende rett, ved
at det foreslås en klar lovhjemmel for at rettighetsvurderinger
kan foretas også hos private.
Ved å gi de regionale helseforetakene en klar hjemmel
til å delegere slik myndighet til private virksomheter som de har
avtale med, åpnes det for å kunne «slå sammen» retten til fritt
behandlingsvalg og retten til fritt sykehusvalg til en pasientrettighet
uten at dette innskrenker dagens pasient- og brukerrettigheter.
En ny felles rettighetsbestemmelse kan ta utgangspunkt
i at pasientene har rett til å velge blant alle offentlige og private
virksomheter. Det eneste kravet for at pasienten skal kunne velge
fritt er at den virksomheten som velges har vurderingskompetanse. Alle
offentlige virksomheter har naturlig nok denne kompetansen. Private
virksomheter som har avtale med et regionalt helseforetak vil kunne
få tildelt slik kompetanse av de regionale helseforetakene. Praksis viser
som nevnt at mange av de private virksomhetene med avtale allerede
tildeler pasient- og brukerrettigheter.
Dermed blir det i utgangspunktet ingen forskjell for
pasientene med hensyn til på hvilket tidspunkt de kan benytte seg
av de ulike rettighetene til å velge behandlingssted. På denne måten
vil forskjellen mellom de to ordningene utviskes, og man kan dermed
gi en felles rettighetsbestemmelse.
For å velge andre virksomheter, det vil si private virksomheter
som ikke har vurderingskompetanse, vil det være et krav om å være
rettighetsvurdert. I tillegg vil det være krav om at virksomheten
som velges enten har avtale med et regionalt helseforetak eller
er godkjent etter forskrift om fritt behandlingsvalg, eller begge
deler. Private virksomheter som verken har vurderingskompetanse,
avtale med et regionalt helseforetak eller er godkjent etter forskrift om
fritt behandlingsvalg, vil ikke kunne velges på noe tidspunkt i
pasientforløpet. Slike virksomheter er utenfor det offentlige helsesystemet,
og dersom pasienter ønsker å oppsøke slike virksomheter,
må pasienten betale for behandlingen fullt ut selv.
Utgangspunktet blir dermed enkelt, når henvisningen
skal sendes, kan pasienten velge alle virksomheter som har vurderingskompetanse.
På nettsidene til helsenorge.no vil det kunne informeres om hvilke
virksomheter pasientene kan velge mellom på henvisningstidspunktet.
Når henvisningen er vurdert, vil pasienten ha en enda større gruppe
av virksomheter å velge mellom. Hvilke virksomheter som ikke har
vurderingskompetanse og som dermed krever at man er rettighetsvurdert
før man kan velge denne, vil også fremgå av nettsidene.
Denne løsningen innebærer at man fortsatt oppnår
formålet, nemlig å gi pasienter en utvidet rett til å velge hvor
helsehjelpen skal mottas. Dette oppnår man ved å gi pasientene rett
til å oppsøke andre enn de som i dag har avtale med et regionalt
helseforetak. Samtidig vil antagelig kapasiteten hos de private
leverandørene som allerede har avtale og som kan velges av pasientene,
øke. Dette fordi staten gjennom forskrift om fritt behandlingsvalg
vil gi private leverandører, både de som har avtale og de som ikke
har avtale, muligheten til å levere tjenester til pasienter til
en fastsatt pris. Det åpner for flere leverandører, og ikke minst,
for økt bruk av kapasiteten hos de leverandørene som i dag har avtale.
Dersom private som har fått tildelt vurderingskompetanse
misbruker denne kompetansen, kan de regionale helseforetakene trekke
tilbake adgangen til å rettighetsvurdere. Det innebærer at det offentlige fremdeles
vil ha kontroll over rettighetsvurderingen.
På denne bakgrunn foreslår departementet en
ny felles rettighetsbestemmelse som regulerer retten til å velge
hvor helsehjelpen skal finne sted. Når det gjelder spørsmålet om
hvilken overskrift rettighetsbestemmelsen skal ha, vil departementet
foreslå «rett til fritt behandlingsvalg». Det innebærer at dagens overskrift
«fritt sykehusvalg» forsvinner. Dagens bestemmelse er noe misvisende
i den forstand at den kun viser til sykehus, selv om valgretten
omfatter flere virksomhetstyper enn sykehus. Fritt behandlingsvalg
er en mer dekkende overskrift som får bedre frem det grunnleggende,
nemlig at bestemmelsen gjelder pasientens rett til å velge hvor
helsehjelpen skal finne sted.
I dag er det slik at private rehabiliteringsinstitusjoner
ikke er en del av fritt sykehusvalg. Rettslig sett har derfor pasienter
i dag ikke krav på å velge private rehabiliteringsinstitusjoner
som har avtale med regionale helseforetak. Flere av de
regionale helseforetakene opererer likevel med en viss
grad av valgfrihet etter at pasienten er rettighetsvurdert.
Løsningen som foreslås i denne proposisjonen innebærer
i utgangspunktet at rehabiliteringsinstitusjoner blir omfattet av
den nye rettighetsbestemmelsen. Dette fordi den rettighetsbestemmelsen
som foreslås, ikke differensierer på institusjonstype eller pasientgrupper
slik som fritt sykehusvalg gjør i dag. Det å utvide pasienters rett
til å velge fritt blant private rehabiliteringsinstitusjoner har
ikke vært på høring. Departementet har kommet til at det bør gjennomføres
en høring før disse institusjonene inkluderes i valgretten. Det
foreslås derfor at det i den nye bestemmelsen om fritt behandlingsvalg
gjøres et unntak for disse institusjonene. Departementet tar imidlertid
sikte på å sende på høring et forslag om at dette unntaket oppheves
i 2015.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Høyre, Fremskrittspartiet og Venstre, viser til at det
store volumet av pasientbehandling skjer i de offentlige sykehusene
og at det også er her de største gevinstene av fritt behandlingsvalg
i form av reduserte ventetider kan forventes å realiseres. I tillegg
til å styrke pasientenes valgfrihet viser flertallet til
at fritt behandlingsvalg inneholder to grep som skal bidra til å
gjøre de offentlige sykehusene mer fleksible og effektive. For det
første får sykehusene frihet til økt pasientbehandling. Ved å forlate systemet
med streng aktivitetsstyring får sykehusene frihet til å behandle
flere og kan møte økt konkurranse gjennom å øke aktiviteten der
det er kapasitet og økonomi til dette. For det andre skal helseregionene kjøpe
mer ledig kapasitet hos private gjennom anbud. Flertallet viser
til at begge disse elementene av reformen fritt behandlingsvalg
fikk bred støtte i høringen. Flertallet viser til
at det ikke er et mål ved fritt behandlingsvalg at flest mulig pasienter
skal velge seg bort fra den offentlige helsetjenesten. Målet er
å redusere ventetiden, styrke pasientenes valgmuligheter og stimulere
de offentlige sykehusene til å bli bedre og mer effektive.
Flertallet viser til uttalelse
på nettsidene til Den norske legeforening 23. januar 2015, der foreningens
president uttaler:
«Vi mener økt konkurranse i helsevesenet kan føre
til bedre effektivitet, kvalitet, service og tilgjengelighet. Pasientene
kan tjene på at man utnytter ledig kapasitet, uavhengig av om dette
er på private eller offentlige sykehus».
Et annet flertall, medlemmene
fra Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre,
merker seg at Den norske legeforening mener de offentlige sykehusene har
til dels store utfordringer med ventetid, behandlingskøer og utilstrekkelig
kapasitet, og at foreningen derfor er positiv til tiltak og modeller
som kan bedre tilgjengeligheten til spesialisthelsetjenester for
befolkningen.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti vil vise til
at Den norske legeforening også understreket at reformen ikke må
bidra til svekkelse av de offentlige sykehusene. Og at:
«Det mest effektive tiltaket for å få ned ventetidene
og køene er å sikre de offentlige sykehusene adekvate rammebetingelser
gjennom økte bevilgninger over statsbudsjettet.»
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Fremskrittspartiet vil vise til at det i den rødgrønne
regjeringsperioden utviklet seg tendenser til et mer todelt helsevesen.
En rapport fra Sintef fra 2010 viser at den prosentvise omsetningsveksten
i direkte betaling «over disk» og behandlingsforsikring har vært
svært stor de siste årene, både for private sykehus og for røntgeninstituttene.
Omfanget av privat finansiert behandling ble mer enn fordoblet i
perioden 2006 til 2009, nesten 140 prosent for direkte selvbetaling
over disk, og i overkant av 110 prosent for privat behandlingsforsikring
målt i nominelle kroner. Det fremgår av rapporten at lang ventetid
på utredning og behandling i den offentlige helsetjenesten anses
som en viktig årsak til vekst i det private markedet.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser til statsrådens
svarbrev til komiteen datert 6. mars 2015, der statsråden ikke vil
legge til grunn at innføring av FBV vil være et tiltak som bidrar
til å redusere bruk av private helseforsikringer, mens daværende
komitéleder Bent Høie i valgkampen lovet at ordningen ville avskaffe
private helseforsikringer i Norge.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre,
viser til at våre partier i flere år har varslet at det kan være
i ferd med å utvikle seg et todelt helsevesen i Norge,
hvor de med god økonomi eller helseforsikring kan kjøpe seg ut av
helsekøen. Flertallet er opptatt av at alle pasienter
skal føle trygghet for at det er kapasitet i den offentlig finansierte
helsetjenesten. Reformen fritt behandlingsvalg vil bidra til dette,
fordi den stimulerer til økt kapasitet i de offentlige sykehusene
og tar i bruk ledig kapasitet hos private og ideelle aktører, for det
offentliges regning.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser til at
regjeringspartiene til stadighet kommer med påstander om det «todelte helsevesen»,
som angivelig skal ha vokst fram under den rød-grønne regjeringen.
Påstandene belegges med lite troverdig argumentasjon. Selv om det
er enighet om at mange pasienter venter for lenge, har ventetidene
for eksempel for pasienter innen rus og psykiatri gått betydelig
ned de siste årene. Antall fristbrudd er også kraftig redusert for
alle pasientgrupper, samtidig som langt flere pasienter har fått behandling
ved våre sykehus. I sin særmerknad viser regjeringspartiene til
en rapport fra Sintef fra 2010 som viser at privat kjøp av sykehusbehandling
og kjøp av behandlingsforsikringer har økt betraktelig de siste
årene. Disse medlemmer vil peke på at den samme rapporten
ifølge Sintef viser at privat kjøp «over disk» svært ofte dreier
seg om behandlinger som det offentlige helsevesenet ikke tilbyr,
f.eks. kosmetiske operasjoner. Mange betaler også en høyere
egenandel av egen lomme på private røntgeninstitutter for å slippe
å vente flere uker, som ofte er tilfellet for offentlig betalte
røntgenundersøkelser. Disse medlemmer viser til at
pasienter som betaler større egenandel enn offentlig takst, raskt
kommer til billeddiagnostisk undersøkelse – ofte etter et par dager.
Dette betyr etter disse medlemmers mening at det
foregår en uakseptabel forskjellsbehandling av pasienter i røntgeninstituttene;
en praksis som både helseforetakene og de private tilbyderne så
raskt som mulig bør rydde opp i, gjennom de avtalene som inngås.
Disse medlemmer vil understreke
at Norge ligger på bunnen blant nordiske land når det gjelder kjøp
av private helseforsikringer. Den før nevnte Sintef-rapport bekrefter
det samme som også nyere statistikk viser: at 9 av 10 slike kjøp
her til lands kommer fra bedrifter som bruker behandlingsforsikringer som
bonus til ansatte, ofte ledere og mellomledere. Relativt få privatpersoner
står for slike kjøp i Norge. I rapporten som regjeringspartiene
nevner, viser Sintef til en nordisk undersøkelse som peker på tre
forhold som betyr minst like mye for kjøp av forsikringer som ventetider;
markedsføring av tilbudet, at landets politiske ledelse er positiv
til slike kjøp, og at det gis skatteinsentiver. Disse medlemmer mener derfor
det er betimelig å minne om at den borgerlige regjeringen, med finansminister
Per Kristian Foss i spissen, i 2003 innførte skattelette for kjøp
av private helseforsikringer. Regjeringen Stoltenberg II fjernet denne
usosiale ordningen, mens Høyre og Fremskrittspartiet i 2010 på ny
tok til orde for innføring av samme type skattekutt. Disse
medlemmer går ut fra at skattegavene hadde et klart mål:
å få ytterligere fart i kjøp av private helseforsikringer – i tråd med
det som har funnet sted under borgerlige regjeringer i våre nordiske
naboland. Disse medlemmer mener at disse forhold
viser med all tydelighet at regjeringspartienes påstand om det «todelte
helsevesen» er useriøs, og at det hele framstår mer som et påtrengende
behov for å tilsløre egen politikk.
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Fremskrittspartiet vil vise til at fritt behandlingsvalg
nettopp skal redusere forekomsten av en «uakseptabel forskjellsbehandling»
av pasientene, gjennom at de med god økonomi kan kjøpe seg ut av køen,
slik som Arbeiderpartiet uttrykker en bekymring for. Disse
medlemmer viser til at det må bero på en misforståelse fra
Arbeiderpartiet at man kan betale en høyere egenandel av egen lomme
på private røntgeninstitutter for å slippe å vente flere uker. Disse
medlemmer viser til at systemet fungerer slik at de private
radiologiske instituttene selger deler av sin produksjon til de
regionale helseforetakene, forutsatt at man har vunnet en anbudskonkurranse.
Resterende produksjon kan fritt omsettes i private markeder. Velger
pasientene å benytte seg av denne kapasiteten, betaler man alt selv.
Det er med andre ord full egenbetaling.
Komiteens medlemmer fra Senterpartiet
og Sosialistisk Venstreparti mener det er et offentlig ansvar
å sikre innbyggerne likeverdige helsetjenester av god kvalitet,
uavhengig av sosial bakgrunn eller geografisk tilhørighet, og at ingen
pasienter skal vente unødvendig lenge på nødvendig behandling. Disse
medlemmer viser til at «fritt behandlingsvalg» ifølge regjeringen
vil ha som viktig funksjon å øke konkurransen i helsevesenet, og
at dette, sammen med å pålegge de regionale helseforetakene å kjøpe
mer fra private gjennom anbud og å fjerne aktivitetstaket for behandlinger
finansiert gjennom innsatsstyrt finansiering (ISF), skal sikre kvalitet
og effektivitet i offentlige sykehus og hindre en utvikling mot
en todelt helsetjeneste der de med god råd kan kjøpe seg ut av køen.
Disse medlemmer viser til at
det legges opp til å forlate systemet med streng aktivitetsstyring
og at dette ifølge regjeringen vil gi de regionale helseforetakene
mulighet til å styre aktivitetsøkningen mot de meste effektive behandlingsenhetene. Disse medlemmer mener
argumentasjonen avslører at det legges opp til å prioritere de mest
lønnsomme behandlingene og at pasienter med mindre «lønnsomme» diagnoser
og behandlingsbehov vil nedprioriteres. Disse medlemmer vil
understreke at en slik utvikling er i strid med intensjonen om å
utvikle et likeverdig helsetilbud til alle.
Disse medlemmer vil påpeke at
i valgkampen før stortingsvalget 2013 var samtlige partier, utenom
Høyre og Fremskrittspartiet, tydelig imot å innføre fritt behandlingsvalg,
inkludert Venstre og Kristelig Folkeparti. Det er altså ikke et
reelt folkevalgt flertall for å innføre denne reformen. Disse medlemmer vil
også vise til at høringsforslaget om fritt behandlingsvalg fikk
svært stor kritikk i høringsrunden. Disse medlemmer viser
til at regjeringen i proposisjonen skriver at fritt behandlingsvalg
er en bred reform som skal redusere ventetidene, øke valgfriheten
for pasientene og stimulere de offentlige sykehusene til å bli mer
effektive. Disse medlemmer vil presisere at fritt
behandlingsvalg betinger økt konkurranse og økt privatisering av
sykehustilbud, og fremstår som en ideologisk og politisk begrunnet
reform, ikke en reform som helsevesenet eller pasientene har etterspurt. Disse
medlemmer vil også presisere at offentlige sykehus allerede
har blitt pålagt et effektiviseringskrav på 0,6 prosent i budsjettforliket
for 2015.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser til at
offentlige sykehus ifølge lov om spesialisthelsetjenester har følgende oppgaver:
1) pasientbehandling, 2) utdanning av helsepersonell, 3) forskning
og 4) opplæring av pasienter og pårørende. Offentlige sykehus har
også det viktige ansvaret for øyeblikkelig hjelp og beredskap i
krisesituasjoner. Dette faktum understreker behovet for å sikre
drift, utvikling og kvalitet i de offentlige sykehusene. Disse
medlemmer mener at de offentlige sykehusene må utvikles
slik at de fortsatt kan være bærebjelken i spesialisthelsetjenesten,
med ideelle tilbydere, som integrert del og private kommersielle
tilbydere som nyttige samarbeidspartnere.
Komiteens medlemmer fra Senterpartiet
og Sosialistisk Venstreparti viser til at å pålegge regionale
helseforetak å kjøpe enda flere helsetjenester fra private tilbydere,
samtidig som private tilbydere skal få drive pasientbehandling betalt
av staten uten å trenge noen avtale med det offentlige, vil kunne
føre til en sterk privatisering og en svekkelse av det offentlige
helsevesen. Det vil på sikt gå ut over dem helsevesenet er til for, nemlig
pasientene. En slik utvikling vil disse medlemmer advare
imot.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti vil understreke
at innføring av fritt behandlingsvalg må sees i sammenheng med den
varslede helse- og sykehusplanen. Innføring av FBV vil gjøre det
vanskeligere å planlegge, organisere og bygge opp helsetjenestetilbudet
i regionen siden man ikke vet hvor mange og hvilke pasienter som
faktisk vil benytte seg av tilbudet. FBV vil være en ordning hvor
pasientene kan velge å motta helsehjelp utenfor det systemet som
de regionale helseforetakene styrer, og vil
vanskeliggjøre helseforetakene sine sørge-for-ansvar for helsetilbudet
til sine innbyggere. FBV vil også sannsynligvis virke sentraliserende
i og med at nye private tilbud erfaringsmessig blir etablert i sentrale
strøk.
Komiteens medlemmer fra Senterpartiet
og Sosialistisk Venstreparti viser til at mange mindre akuttsykehus
er avhengig av å kunne nytte ledig kapasitet og å sikre tilbudet
av elektive operasjoner og kirurgisk aktivitet på dagtid, for å
kunne opprettholde og forsvare akutt kirurgisk beredskap på døgnbasis.
Økt konkurranse om pasientbehandling vil være en kraft
for en ytterligere sentralisering av dagkirurgiske aktiviteter,
og dermed en svekking av øyeblikkelig-hjelp-beredskap i distriktene.
Dette vil igjen føre til mindre valgfrihet for pasienter i distriktet,
som risikerer å miste sitt nærmeste behandlingstilbud.
Disse medlemmer vil også presisere
at innføring av FBV må sees i sammenheng med forslaget fra regjeringspartiene,
Kristelig Folkeparti og Venstre om å innføre nøytral moms
i helseforetakene fra 2016. Dette er også et forslag som vil kunne
bety en sterk privatisering av deler av den offentlige sykehusdriften.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre,
vil vise til at forslaget om fritt behandlingsvalg handler om å
utvide pasientenes valgmuligheter. Flertallet merker
seg at bekymringen over at sørge-for-ansvaret for de regionale helseforetakene
vil bli vanskeliggjort, ikke handler om en bekymring over at pasienten
skal få et godt nok helsetilbud, men at planleggingen kan bli noe vanskeligere
for de regionale helseforetakene. Flertallet vil
understreke at målsettingen ikke er at flest mulig pasienter skal
velge en privat leverandør som ikke har avtale med et regionalt
helseforetak. En av de sentrale målsettingene med ordningen er
å stimulere de offentlige sykehusene til å bli bedre og mer effektive.
Jo bedre kvalitet og mindre ventetid det offentlige helsetilbudet
har, jo mindre sannsynlig vil det være at pasienter velger å oppsøke
private behandlingstilbud gjennom fritt behandlingsvalg.
Flertallet vil videre vise til
at de regionale helseforetakene på samme måte som før skal sørge for
at pasienter med fast bopel eller oppholdssted innen helseregionen
tilbys spesialisthelsetjeneste. Men på samme måte som i dag, innebærer
dette ikke en plikt for pasienten til å benytte tilbudet i regi
av de regionale helseforetakene.
Et annet flertall, medlemmene
fra Høyre, Fremskrittspartiet og Venstre, vil påpeke at
selv om de private leverandørene av naturlige årsaker trolig vil
etablere seg der folk bor, skal fritt behandlingsvalgleverandører
være tilgjengelig for alle pasienter i hele landet. Som for fritt
sykehusvalg, vil det være variere hvor langt en pasient som benytter
seg av fritt behandlingsvalg må reise for å kunne benytte seg av
tilbudet. Også i den offentlige helsetjenesten gjør behovet for
spesialisering og rasjonell bruk av ressurser at ulike tjenester
er lokalisert til forskjellige offentlige sykehus i en region. Dette
flertallet vil i tillegg påpeke at helsepolitiske hensyn
som informasjon om knapphet på nøkkelpersonell og geografisk tilgjengelighet
av spesialisthelsetjeneste, vil være relevante hensyn som kan vektlegges
i vurderingene av hvilke tjenester som eventuelt skal fases inn
i ordningen.
Dette flertallet vil videre bemerke
at fritt behandlingsvalg ikke vil omfatte øyeblikkelig hjelp, og
endrer ikke de regionale helseforetakene sitt ansvar for å sikre
tilstrekkelig akuttberedskap. Dette flertallet mener
derfor at fritt behandlingsvalg ikke vil bidra til å svekke øyeblikkelig-hjelp-beredskapen
i distriktene.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre,
merker seg at de regionale helseforetakene på høringen
ga uttrykk for at de var svært tilfreds med at regjeringen etter
sin høring stadfestet dagens praksis om at myndighet til å rettighetsvurdere
pasienter fortsatt kan ligge også hos private aktører. Flertallet merker
seg at de regionale helseforetakene sier det ville medføre mye ekstra-
og dobbeltarbeid med tilhørende risiko for feil, og forsinke prosessen
for den enkelte pasient, dersom det kun skulle være den offentlige
spesialisthelsetjenesten som kan tildele pasient- og brukerrettigheter.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser til at
regjeringen i høringsnotatet skrev at innføring av fritt behandlingsvalg
allerede ved henvisning ville innebære at den offentlige spesialisthelsetjenesten
mistet muligheten til å vurdere og prioritere i de tilfeller pasienten
valgte leverandører i ordningen fritt behandlingsvalg. I tillegg
ble det vist til at risikoen for overbehandling ville øke, og at
løsningen ikke ivaretok målsettingen om å ha en sterk offentlig
helsetjeneste som gir likeverdig tilgang og prioritere pasienter
ut fra alvorlighets- og hastegrad. Disse medlemmer viser
også til at flere høringsinstanser sa seg enig med regjeringen i at
fritt behandlingsleverandører ikke bør vurdere om pasienten har
behov/rett til helsehjelp i spesialisthelsetjenesten. Disse
medlemmer mener at det i all hovedsak må være det offentlige
helsevesen som prioriterer pasienter og tildeler pasientrettigheter. Disse
medlemmer mener likevel at dagens praksis der regionale
helseforetak på noen områder selv kan delegere myndighet til å tildele
pasient- og brukerrettigheter til enkelte private virksomheter etter
avtale, er en ordning som likevel kan fungere. Disse medlemmer vil
presisere at en slik delegering må avgrenses til vurdering av konkrete
problemstillinger og at praksisen til de private tilbydere hele
tiden må kontrolleres for å hindre at den medfører overbehandling
eller feilprioritering. Disse medlemmer ser ikke
for seg at en slik delegering skal øke i omfang i forhold til dagens
situasjon, og vil understreke at en delegering av retten til å tildele
pasient- og brukerrettigheter til private kun vil gjelde innenfor
det området det er inngått avtale om.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti
og Venstre, viser også til at Norsk Sykepleierforbund
mener det er positivt at proposisjonen legger opp til at FBV-leverandørene
skal forpliktes i arbeidet med individuell plan, og at pasienter
som benytter seg av ordningen beholder den juridiske fristen for
igangsetting av utredning eller behandling. Norsk Sykepleierforbund
etterspør hvorvidt det skal tas stilling til leverandørenes økonomiske
ansvar ved fristbrudd, og ber komiteen være tydelige på dette. Flertallet viser til
at dette er drøftet i proposisjonen, hvor regjeringen sier at:
«Når det gjelder spørsmål om hvem som skal dekke
regningen for fristbrudd som oppstår, er et aktuelt alternativ at
fritt behandlingsvalgleverandøren får dette ansvaret. Dette spørsmålet
vil bli regulert i forskrift om fritt behandlingsvalg.»
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti støtter Norsk
Sykepleierforbund og mener det er altfor vagt av regjeringen å bare antyde,
men ikke ta stilling til om fristbrudd vil være FBV-leverandørenes
økonomiske ansvar. Disse medlemmer mener at når regjeringen
ønsker å la private tilbydere få rett til å drive pasientbehandling betalt
av staten, burde regjeringen være like klar på at disse selvsagt
også må stå økonomisk til ansvar ved fristbrudd.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre,
støtter regjeringens klare prioritering av at det er pasienter innenfor
rus og psykisk helsevern, med behov for døgnbehandling, som fases
først inn i ordningen med fritt behandlingsvalg – sammen med noe
somatikk.
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Fremskrittspartiet viser til at Høyre og Fremskrittspartiet
har lang tradisjon med å arbeide for å flytte makt fra systemet
til pasienten. På samme måte som forslagene om fritt sykehusvalg
og rett til behandling innenfor tidsfrister møtte motstand, har også
reformen fritt behandlingsvalg møtt motstand. Disse medlemmer er
glad for at regjeringen nå gjennomfører og leverer på et av partienes
viktigste valgløfter til pasientene.
Komiteens medlemmer fra Senterpartiet
og Sosialistisk Venstreparti vil minne om at et flertall
av innbyggerne i Norge har stemt på partier som hadde klare valgløfter
om å ikke innføre fritt behandlingsvalg. Disse medlemmermener at ordene om å «flytte makt fra
system til pasient» er lettvint retorikk som tilslører hva FBV handler
om. Befolkningen er avhengig av et godt system, det vil si en godt
organisert og ledet spesialisthelsetjeneste, dersom de skal være
sikret tilgang til et helsetilbud som oppfyller helseforetakslovens
formål om «å yte gode og likeverdige spesialisthelsetjenester til
alle som trenger det når de trenger det, uavhengig av alder, kjønn,
bosted, økonomi og etnisk bakgrunn, samt å legge til rette for forskning
og undervisning.» Disse medlemmermener
reformen flytter makt fra det offentlige helsevesenet og til fordel
for markedskonkurranse, og at pasientens rettigheter svekkes og
ikke styrkes i dette nye systemet. Disse medlemmerviser til disse partienes standpunkt
om at den offentlige spesialisthelsetjenesten i dag i for stor grad
er underlagt byråkratiske beslutninger og i for liten grad er underlagt
folkevalgte beslutninger. Denne utviklingen vil forsterkes og ikke
avhjelpes med reformen fritt behandlingsvalg. Disse medlemmervil videre understreke at det spesialisthelsetjenesten
trenger, er en ledelses- og demokratireform som igjen underlegges
prioriteringene i spesialisthelsetjenesten, Stortinget og regionalt
folkevalgte organer.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre,
vil påpeke at fritt behandlingsvalg først og fremst er en reform
som gir pasientene større makt, og flertallet er
svært tilfreds med at rus og psykisk helse prioriteres først. Da Stortinget
vedtok Rusreform II under regjeringen Bondevik II, fikk rusavhengige
for første gang de samme pasientrettigheter som andre pasienter. Flertallet viser
til at en da var tydelig på at staten skal ha hovedansvaret for
behandling og rehabilitering, gjennom at den tidens fylkeskommunale
institusjoner forankret i sosialtjenesteloven ble spesialisthelsetjenesteinstitusjoner
forankret i spesialisthelsetjenesteloven. Det innebar et markert
skifte i politikk når det gjaldt rusavhengiges status, gjennomført
under sentrum-høyre-regjeringen. Regjeringen, sammen med samarbeidspartiene,
innfører nå fritt behandlingsvalgsreformen, der pasienter med rus-
og psykiske problemer er de første som opplever at rettighetene
styrkes. Flertallet viser til at dette følger en
lang tradisjon hos de fire samarbeidspartiene om en tydelig prioritering
av rusavhengige og psykisk syke pasienter.
Flertallet viser til at det er
de regionale helseforetakene (RHF) som gis rett til å bestemme hvilke private
leverandører som skal ha kompetanse til å tildele pasientrettigheter. Flertallet støtter
at regjeringen nå skaper samsvar mellom det juridiske aspektet i
saken og den praksis RHF-ene har i dag. Dette vil gjelde innenfor
det området det er inngått avtale om, og innebærer at henvisningen
kan sendes til alle offentlige institusjoner og alle private/ideelle
som RHF-ene har bestemt at har vurderingskompetanse. Flertallet merker
seg at dersom pasienten vil velge en privat leverandør som ikke
har vurderingskompetanse, må henvisningen først være rettighetsvurdert.
Flertallet viser til at pasientene
ikke skal oppleve at deres rettigheter svekkes fra fritt sykehusvalg til
fritt behandlingsvalg. Flertallet viser til at i
høringsnotatet var enkelte pasient- og brukerrettigheter unntatt
ved bruk av fritt behandlingsvalg. Dette var rett til juridisk frist
for når helsehjelp senest skal gis (fristbruddsordningen), rett
til individuell plan og rett til fornyet vurdering. Flertallet støtter
at det i den fremlagte proposisjonen er lagt til grunn at alle pasient-
og brukerrettigheter skal gjelde ved bruk av fritt behandlingsvalg.
Det innebærer at alle pasienter gis rett til fritt behandlingsvalg,
og kan velge mellom offentlige institusjoner (tidligere en del av
fritt sykehusvalg), private med avtale med RHF (tidligere
en del av fritt sykehusvalg) og private som godkjennes etter forskrift
om FBV. Flertallet peker spesielt på at det er ved
valg av disse FBV-leverandørene at pasientenes rettigheter
utvides. Pasientene kan velge ved henvisning, og også senere i pasientforløpet. Flertallet viser
til at det vil bli opprettet et nytt felles nettsted på helsenorge.no.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti mener spørsmålet
om fristbrudd er et sentralt punkt som bør være avklart før Stortinget
eventuelt vedtar lovendringene regjeringen foreslår. Disse
medlemmer vil også peke på at rettighetsvurderingen i spesialisthelsetjenesten foregår
ved en enkel vurdering av en kort skriftlig henvisning fra fastlegen.
Rettigheten vil derfor som oftest bestå i at pasienten starter et
utrednings/behandlingsforløp uten at det skjer nye rettighetsvurderinger
underveis. Disse medlemmer mener det er en ytterligere
svakhet ved reformen at regjeringen i proposisjonen ikke har avklart
hvordan prissetting av disse forløpene skal være, og hvor ofte pasientene må
rehenvises underveis i forløpet for å få nye rettigheter. Disse
medlemmer mener slike sentrale spørsmål må besvares før
Stortinget kan ta stilling til saken.
Disse medlemmer merker seg at
de regionale helseforetakene skal ha ansvar for å vurdere hvilke
private leverandører som skal kunne tildele pasientrettigheter.
Dette er helt klart en fordel, men disse medlemmer vil
understreke at en tildelingsrett gir store konsesjoner til utvalgte
private aktører, dersom disse både leverer tjenester gjennom avtale
med helseforetaket på basis av anbudsordningen og samtidig er tilbyder
innen fritt behandlingsvalg. I og med at sistnevnte kategori ifølge
Helse- og omsorgsdepartementet ikke skal være omfattet av økonomiske
rammer for sin virksomhet, vil en tildelingsrett kunne være et tungt
insitament for å henvise pasienter til unødig behandling eller overbehandling. Derfor
er det etter disse medlemmers oppfatning svært viktig
at man løpende vurderer om en slik rett understøtter ønsket praksis,
eller om tildeling av pasientrettigheter helt eller delvis kan ivaretas
direkte av helseforetaket, i tråd med det svaret statsråd Bent Høie
ga i sitt svarbrev av 6. mars 2015 til helse- og omsorgskomiteen,
hvor han bekrefter denne muligheten – i stedet for å settes ut til
private aktører som kan komme til å få uønskede og svært uheldige dobbeltroller.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre,
viser til at det i all hovedsak foretas én rettighetsvurdering av
pasienter. Det er ikke slik at pasienter i et pasientforløp skal
rettighetsvurderes på nytt. Flertallet viser til
at pasienter får kun tildelt rettighet ved inngangsporten til spesialisthelsetjenesten.
Siden 80 prosent av pasientene får rett til utredning, vil det for
svært mange først være etter noe utredning at det blir klart hvilken behandling
vedkommende trenger. Pasienten kan da benytte retten til fritt behandlingsvalg,
og velge helseforetak eller private/ideelle leverandører, enten med
avtale eller godkjenning. Flertallet understreker
at pasienten foretar dette valget uten at det skal foreligge nok
en rettighetsvurdering. I dag fungerer det slik, med fritt sykehusvalg,
at det er spesialisten i helseforetaket som skriver en henvisning
etter å ha foretatt utredning. Flertallet mener det
ikke oppstår noen særskilte problemstillinger knyttet til prising
i forbindelse med dette. Dersom pasienten velger en fritt behandlingsvalgleverandør
med utgangspunkt i en henvisning til en behandling som denne leverandøren
er godkjent for å levere, så vil leverandøren få betalt for å utføre
denne tjenesten. Flertallet vil derfor hevde at problemstillingen knyttet
til re-henvisning, er en konstruert utfordring for et problem som
ikke eksisterer i dag, og som ikke vil eksistere etter innføring
av denne reformen.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Senterpartiet og Sosialistisk Venstrepartiviser
til at proposisjonen legger opp til å inkludere enkelte somatiske
behandlinger ved oppstarten av ordningen, uten å nevne hvilken –
dette skal avklares først gjennom forskriftsarbeid. Disse
medlemmer viser også til at proposisjonen legger til grunn
at FBV innføres som en generell rettighet og skal være en ordning
som på sikt skal innføres for alle pasientgrupper. Men også dette
har blitt kraftig problematisert i høringsrunden. Statens helsetilsyn
påpekte viktigheten av å foreta en grundig drøfting av om fritt
behandlingsvalg egner seg til å innføres som en generell ordning,
og viste til kompleksiteten i spesialisthelsetjenesten, spesielt innenfor
det somatiske området, hvor en stor andel av henvisningene gjelder
uavklarte tilstander og hvor utredningen i stor grad vil omhandle
å utelukke lidelser før riktig diagnose stilles. De regionale helseforetakene
var i komiteens høring også svært tydelige på dette, og hadde samme
konklusjon om at FBV er lite egnet for uavklarte tilstander. Disse
medlemmer merker seg at tall fra Norsk pasientregister (NPR)
viser at om lag 80 prosent av de pasientene som henvises til spesialisthelsetjenesten
innen somatikk, har uavklarte tilstander som gjør at man basert på
henvisning og supplerende informasjon ikke kan vite hvilken behandling
de skal ha.
Komiteens medlemmer fra Senterpartiet
og Sosialistisk Venstreparti mener at høringsinnspillene
er viktige, og viser til at FBV for de store pasientgruppene ikke
vil styrke pasientrettighetene. Disse medlemmer merker
seg at Norsk Sykepleierforbund mener at ordningen utfordrer prinsippet
om at de med størst behandlingsbehov skal vente kortest mulig, i
tråd med gjeldende prioriteringsforskrift.
Disse medlemmer anser det som
svært problematisk at retten til FBV skal omfatte både pasienter
som får frist til utredning og pasienter som får frist til behandling. Disse
medlemmer mener at dette vil kunne øke faren for overbehandling,
ved at leverandøren slik kan ha økonomisk insentiv for at utredning
skal resultere i et behov for behandling. En annen utfordring er
pasientenes behov for gode og helhetlige pasientforløp, som få private
leverandører kan tilby uten samarbeid med det offentlige.
Disse medlemmer registrerer at
pasient- og brukerrettigheter skal gjelde ved bruk av fritt behandlingsvalg
og vil i den forbindelse vise til at departementet i sitt høringsnotat
mente at formålet med individuell plan blir utfordret og vanskeligere
å oppnå når pasienter velger å motta helsehjelpen utenfor den offentlige
helsetjenesten. Disse medlemmer er enig med departementet
i denne vurderingen, og mener at dette er nok et argument for hvorfor
FBV ikke er egnet for pasienter med behov for helthetlig, koordinert
og individuelt tilpasset tjenestetilbud.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Høyre, Fremskrittspartiet og Venstre, viser til at det
i proposisjonen foreslås at pasienter med frist knyttet til utredning
også bør ha rett til fritt behandlingsvalg. Flertallet støtter
dette forslaget, og mener at en løsning hvor det bare er pasienter
som har frist til behandling som kan benytte fritt behandlingsvalg,
ikke er ønskelig. Flertallet har merket seg at noen
høringsinstanser argumenterer med at fritt behandlingsvalg ikke
egner seg for pasienter med uavklarte tilstander, men dette er etter flertallets oppfatning
ingen god grunn til at disse pasientene ikke skal kunne nyte godt
av den økte valgfriheten. Å begrense retten til fritt behandlingsvalg
kun til pasienter som har fått frist knyttet til behandling, vil kunne
innebære en betydelig administrativ byrde for spesialisthelsetjenesten.
I dag settes det kun én juridisk frist, og flesteparten av pasientene
innenfor somatikk får frist knyttet til utredning. Flertallet støtter
derfor at pasienter med frist knyttet til utredning også bør ha
rett til fritt behandlingsvalg.
Flertallet deler ikke bekymringen
om at en frist knyttet til utredning vil kunne øke faren til overbehandling. Flertallet vil
vise til at de private leverandørene er forpliktet til å følge de
samme faglige retningslinjene, prioriteringsregler og krav til forsvarlighet
som offentlige virksomheter.
Flertallet vil videre vise til
at det er viktig at de private leverandørene som ønsker å yte helsehjelp gjennom
fritt behandlingsvalg, forplikter seg til samarbeid med andre aktører
der dette er nødvendig for å sikre pasientene et forsvarlig løp. Flertallet viser
til at regjeringen vil komme tilbake til hvordan et slikt krav mer
konkret bør oppstilles i forskrift om fritt behandlingsvalg.