Du bruker en gammel nettleser. For å kunne bruke all funksjonalitet i nettsidene må du bytte til en nyere og oppdatert nettleser. Se oversikt over støttede nettlesere.

Stortinget.no

logo
Hopp til innholdet
Til forsiden

Søk

Søk i saker og publikasjoner fra Stortinget og regjeringen og redaksjonelle artikler tilbake til 1996. For historiske saker, se eget søk.

Til forsiden

Søk

Søk i saker og publikasjoner fra Stortinget og regjeringen og redaksjonelle artikler tilbake til 1996. For historiske saker, se eget søk.

PDFVis hele publikasjonen på en side

1.8 Politiets sikkerhetstjeneste (PST)

I 2014 har utvalget gjennomført seks inspeksjoner i Den sentrale enhet (DSE). Utvalget har videre gjennomført inspeksjoner av PST-enhetene i politidistriktene Gudbrandsdal, Romerike, Nord-Trøndelag og Follo.

Som følge av krav i kontrollinstruksen gjennomfører utvalget en halvårskontroll av samtlige løpende saker i PST. Med det store antallet saker tjenesten har, er det ikke mulig for utvalget å foreta en grundig gjennomgang av alle sakene to ganger i året. I de fire resterende inspeksjonene i DSE kontrollerer utvalget regelmessig nye og avsluttede saker, samt saker der det er benyttet skjulte tvangsmidler. Samlet sett utgjør dette en relativt stor andel av PSTs saker.

Problemstillingen, herunder hvorvidt halvårskontroll som pålagt inspeksjonsmetode er hensiktsmessig, har vært en del av utvalgets dialog med evalueringsutvalget.

Utvalgets kontroll med behandlingen av personopplysninger i PSTs registre har også i 2014 resultert i at et større antall personer har blitt slettet fra Smart. I det følgende gis en omtale av problemstillinger utvalget har tatt opp med PST som følge av kontrollen med Smart.

Utvalget har hatt merknader til flere tilfeller der PST har behandlet personopplysninger i Smart, uten å opprette personene som egne objekter i arbeidsregisteret. Manglende objektregistreringer medfører at det ikke kan utledes om det er foretatt en individuell vurdering av om vilkårene for behandling er til stede. Manglende opprettelse av objekter i arbeidsregisteret innebærer også at behandlingen ikke regelmessig vil underlegges revurdering og at opplysninger kan forbli lagret lenger enn det som er nødvendig ut fra formålet med behandlingen. Utvalget har ved flere tilfeller også hatt merknader til manglende eller mangelfulle arbeidshypoteser ved første gangs registrering. I de tilfeller der PST argumenterer for at behandlingen fortsatt er nødvendig og relevant for PSTs oppgaveløsning, har utvalget bedt PST om å utarbeide arbeidshypoteser som viser kjernen i PSTs bekymring og grunnlaget for hvorfor personene faktisk er registrert.

På bakgrunn av et fritekstsøk i Smart på uttrykket «ligger ikke i Smart» fant utvalget at dette begrepet ble benyttet som en egen kategori for personer som ikke var opprettet som objekter. Forklaringen på registreringene skyldtes at tjenestens system for kommunikasjonskontroll «er satt opp til å gjøre oppslag mot nummeropplysningstjenesten 1890 slik at man får informasjon om eieren av det telefonnummeret som blir oppringt/ringer opp den personen som er underlagt kommunikasjonskontroll». Utvalget uttrykte at det så med bekymring på det store antallet personer hvis personopplysninger syntes å være behandlet i Smart i denne kategorien. PST har foretatt endringer i den tekniske løsningen som automatisk genererte abonnentinformasjon fra kommunikasjonskontrollen inn i Smart. Utvalget er tilfreds med den raske tilbakemeldingen fra tjenesten om at abonnementsinformasjon om nåværende og tidligere eiere av telefonnumre som blir oppringt/ringer opp en person underlagt kommunikasjonskontroll, fra nå av bare vil legges inn i Smart når opplysningene vurderes som relevante og nødvendige for PSTs oppgaveløsning.

Utvalget ser positivt på at PST har funnet en teknisk løsning som ivaretar personvernhensyn på en tilfredsstillende måte.

Utvalget har i meldingsåret tatt opp flere saker der PST har behandlet opplysninger om personer kategorisert som «meldere/tipsere», uten at personene har vært i direkte kontakt med PST. Tjenesten har tidligere uttrykt at det er en forutsetning at PST har hatt kontakt med en person for å kunne registreres som en «kilde/kontakt». Utvalget har bemerket at vilkårene i de daværende PST-retningslinjene § 3-2, om hvem PST kan behandle opplysninger om, må være oppfylt, dersom samtykke til behandlingen av opplysningene ikke foreligger. Etter utvalgets oppfatning omfattes ikke opplysninger om tipsere/meldere, som tjenesten ikke selv har vært i direkte dialog med, av behandlingsgrunnlaget.

Utvalget har stilt spørsmål til en arbeidsregistrering opprettet på bakgrunn av en bistandssak til det ordinære politiet. Utvalget bemerket at grunnlaget for behandling av informasjon ved bistandsoppdrag er uklart, noe PST var enig i. PST vil ta opp uklarheten rundt regelverket for behandling av informasjon ved bistandsoppdrag med Justis- og beredskapsdepartementet.

Det følger av politiregisterforskriften § 22-3 tredje ledd at arbeidsregistreringer som ikke er tilført nye opplysninger etter fem år, skal gjennomgås, og slettes dersom de ikke lenger er nødvendig for formålet med behandlingen. Utvalget har i 2014 funnet flere eksempler på at objekter ikke er revurdert i henhold til femårsregelen. Konsekvensen er at opplysningene er blitt behandlet lenger enn det som er nødvendig for formålet med behandlingen.

Utvalget har også tatt opp forhold vedrørende femårsregelen i årsmeldingen for 2013 og 2012. PST har i 2014 opplyst å ha utarbeidet en teknisk løsning som ivaretar kravet til revurdering. Utvalget bemerket at det forventer å bli informert når tjenesten ikke vil følge opp forhold som er kritisert av utvalget og som er meddelt til Stortinget i årsmeldingen.

På generelt grunnlag har utvalget bemerket at PSTs såkalte «tips- eller loggsaker» ikke synes å falle klart inn under definisjonene av etterforskningssaker eller forebyggende saker i PST. Bruken av saker som ikke er rettet mot konkrete hovedobjekter, der opplysninger om personer inntas på bakgrunn av mer eller mindre konkrete «tips», utfordrer etter utvalgets syn hensynet til den enkeltes personvern og kravene til behandling av personopplysninger. På spørsmål til PST om riktigheten av å bruke slike tips- og loggsaker, svarte tjenesten at den nå har gått bort fra praksisen med å håndtere tips utelukkende i sak. Fremover vil tips håndteres i Smart, som er best egnet til å håndtere dette. PST har opplyst at tjenesten vil gjennomgå gamle saker brukt til tipshåndtering. PST har gjort utvalget oppmerksom på at dette er arbeidskrevende prosesser, og at det er lite sannsynlig at et slikt arbeid er ferdigstilt før utløpet av første halvår 2015.

Utvalget har i årsmeldingene for 2010 og 2012 omtalt PSTs behandling av etterretningsopplysninger i arkiv- og journalføringssystemet DocuLive. Utvalget har igjen funnet grunn til å ta opp spørsmål med PST knyttet til behandling av personopplysninger i DocuLive. Som i 2012 gjaldt saken behandling av personopplysninger i PSTs møtereferater, utarbeidet etter tjenestens møter med dens kontakter.

Utvalget har fremholdt at praksisen med å behandle personopplysninger i møtereferater i DocuLive reiser særlige problemstillinger opp mot kravene til behandling av opplysninger i politiregisterloven. Dette gjelder opplysninger som er innhentet av PST i etterretningsøyemed gjennom tjenestens møter med kontakter.

Utvalgets utgangspunkt er at alle personopplysninger som innhentes og behandles av PST i etterretningsøyemed, så langt det er mulig bør underlegges det samme behandlingsregimet.

Utvalget bemerker i årsmeldingen at PSTs tjenestepersoner i møter med tjenestens kontakter der og da må vurdere hvorvidt personopplysninger som fremkommer i samtalene kan være nødvendige og relevante for formålet med behandlingen ut fra PSTs oppgaveløsning. Utvalget har likevel stilt spørsmål ved hvorvidt nødvendigheten av og relevansen til en opplysning i tilstrekkelig grad kan vurderes ved nedtegnelsen av et referat fra samtalen, og før tjenesten setter opplysningene inn i en større sammenheng. Utvalget kan ikke se at bevarings- og notoritetshensyn tilsier at slike opplysninger må noteres i møtereferater, når konsekvensen er at opplysningene underlegges et annet og mindre rettssikkerhetsorientert behandlingsregime enn for tilsvarende opplysninger i Smart, der kravene etter politiregisterlovgivningen er hensyntatt.

Etter utvalgets oppfatning bør alle personopplysninger som tjenesten innhenter gjennom møter med sine kontakter, og som på føringstidspunktet vurderes som relevante og nødvendige, i utgangspunktet legges direkte inn i Smart. Dette for å sikre at personopplysninger så langt mulig underlegges politiregisterlovens behandlingsregime for person- og etterretningsopplysninger.

Utvalget har bemerket at opprettelse av personregistreringer i Smart vil kontrolleres og godkjennes av en overordnet, nettopp for å kvalitetssikre at vilkårene for behandling er oppfylt. PST skal blant annet opprette en arbeidshypotese ved første gangs registrering, den registrerte skal tildeles en rolle og opplysningene skal gjennomgås etter fem år, og noen ganger allerede etter fire måneder. Dersom opplysningene ikke vurderes å oppfylle behandlingskravene i politiregisterlovgivningen, skal opplysningene slettes. Ved nedtegnelse av personopplysninger i møtereferater i DocuLive vil ingen tilsvarende kvalitetskontroll, godkjenning eller gjennomgang bli gjennomført.

Utvalget har vist til behandling av opplysninger etter firemånedersregelen, jf. politiregisterloven § 65 og § 8, der kravene til nødvendighet, relevans og formålsbestemthet kan være uavklart på behandlingstidspunktet. For utvalget er det vanskelig å se at behandling av tilsvarende personopplysninger i møtereferater i DocuLive, som viser seg ikke å være nødvendige og relevante opplysninger for PST, vil være forenlig med politiregisterloven, eller med arkivlovens krav (til arkivbegrensning).

Det forhold at PST i dag ikke har et regime for sperring av opplysninger som ikke (lenger) er nødvendige og relevante for tjenesten, gjør etter utvalgets syn også dagens praksis for behandling av personopplysninger i møtereferater i DocuLive problematisk.

Utvalget bemerker at PST på nytt har henvendt seg til Justis- og beredskapsdepartementet for en avklaring av forholdet mellom arkivlovens oppbevaringsplikt og slettereglene i politiregisterloven.

I årsmeldingen for 2012 og 2013 kritiserte utvalget PST for å ha behandlet etterretnings- og personopplysninger utenfor etablerte arkiver og registre. Opplysningene var behandlet på de såkalte I-, F- og H-områdene i mappestrukturen i PSTs datanettverk. Konsekvensen var blant annet at opplysninger i praksis var blitt holdt utenfor utvalgets kontroll, og en betydelig mengde opplysninger var blitt behandlet i strid med regelverkets krav til nødvendighet og relevans, i tillegg til at regelen om revurdering etter fem år ikke var fulgt.

Utvalget gjennomførte i mai 2014 søk i PST-nett for å undersøke om PST hadde fulgt opp utvalgets kritikk. Søkene viste at enkelte lokale PST-enheter fortsatt behandlet etterretningsopplysninger på I-området. Utvalget avdekket i tillegg at det var behandlet etterretningsopplysninger på P-området, noe utvalget ikke tidligere hadde vært kjent med.

I PSTs svar beklaget tjenesten funnene av etterretningsopplysninger på I-området, og det ble uttrykt at PST hadde hatt «fortløpende fokus på lagring av personopplysninger i PST». Videre ble det uttrykt at det hadde blitt gjort «et omfattende opprydningsarbeid både lokalt og sentralt, selv om utvalgets funn … [viste] at det fremdeles … [var] nødvendig med intern oppfølging på dette punktet». Det ble også uttalt at «det faktum at personopplysninger som behandles i PST for etterretningsformål enten skal lagres i SMART eller i Doculive, … gjentatte ganger [hadde] blitt påpekt overfor lokal politimester og lokale enheter», som har det daglige ansvaret for etterlevelsen av interne rutiner og regler i lokale PST-ledd.

Om funnene på P-området skrev PST at det frem til 2013 var teknisk mulig for ansatte å lagre informasjon på P-området og at opplysningene utvalget fant stammet fra perioden før man sperret for slik tilgang. PST viste til at filene utvalget fant var blitt slettet, og at IKT-seksjonen hadde gjennomgått resten av P-området og bekreftet at det ikke fantes annen etterretningsinformasjon lagret der.

Utvalget tok PSTs tilbakemelding vedrørende utvalgets nye funn av etterretningsopplysninger på I- og P-områdene i filstrukturen til orientering, og uttrykte enighet i at funnene viste at det var behov for fortsatt intern oppfølging i tjenesten. Utvalget bemerket også at det var uheldig at det hadde vært teknisk mulig for ansatte å lagre personopplysninger på P-området frem til 2013, men at det var positivt at dette ikke lenger er teknisk mulig.

Utvalget understreket avslutningsvis at det forholder seg til PST som én virksomhet og til Sjef PST som behandlingsansvarlig for PST-enhetenes behandling av personopplysninger som ledd i utøvelsen av tjenestens virksomhet.

Utvalget vil i 2015 fortsette å kontrollere om PST behandler opplysninger utenfor arkiver og registre.

I en sak reiste utvalget spørsmål om fremmed etterretningsvirksomhet i Norge og bruk av kilder (HUMINT-virksomhet) på norsk territorium. PST ble blant annet bedt om å redegjøre for hvorvidt samarbeidende tjenestes eventuelle kildeføring/HUMINT-virksomhet i Norge mot personer i saken var rapportert til og godkjent av PST, herunder om PST anså at virksomheten var forenlig med allierte staters etterretningsvirksomhet på norsk territorium. PST ble også bedt om å redegjøre for sin eventuelle kjennskap til hvorvidt den utenlandske samarbeidende tjenestens eget e-personell i Norge, på annen måte, overvåker/har overvåket personer i Norge knyttet til saken.

PST informerte om at tjenesten hadde et godt samarbeid med den utenlandske samarbeidende tjenesten i den konkrete saken. Tjenesten sa at det «ikke [er] kjent for PST hva slags kilde informasjonen i dette dokumentet stammer fra, men PST har heller ikke grunnlag for å anta at [den utenlandske samarbeidende tjenesten] benyttet HUMINT-ressurser i Norge ved denne hendelsen».

Utvalget tok PSTs redegjørelse til orientering. Utvalget bemerket likevel at det er betenkelig dersom den utenlandske samarbeidende tjenesten har hatt egeninnsamling eller ført en kilde i Norge, uten at forholdet er rapportert til PST. Utvalget bemerket at opplysningene i dokumentet ikke utelukker at det kan ha vært tilfellet i denne saken.

På generelt grunnlag la utvalget til grunn at PST har oppmerksomhet rettet mot utenlandske staters etterretningsaktivitet i Norge. Utvalget pekte på at PST i tilfeller der samarbeidende tjenester gir PST etterretningsinformasjon om forhold som har foregått på norsk territorium, bør forsøke å avklare hvordan utenlandsk samarbeidende tjeneste har tilegnet seg informasjonen. Dette for å fastslå om innhentingen har skjedd i strid med forutsetningen om at fremmede staters etterretningsvirksomhet i Norge skal skje etter godkjenning fra PST.

I forbindelse med avslutningen av en forebyggende sak hadde PST en plan for «operative mottiltak» i form av å spre undergravende informasjon om personer. Hva de operative mottiltakene nærmere bestod i, er av tjenesten vurdert å være gradert informasjon.

I det avsluttende brevet til tjenesten viste utvalget til de alminnelige reglene om hvordan polititjeneste skal utføres, jf. politiloven § 6 annet ledd annet punktum, med hensyn til at «de midler som anvendes, må være nødvendige og stå i forhold til situasjonens alvor, tjenestehandlingens formål og omstendighetene for øvrig». Det polisiære og prosessuelle grunnprinsippet om forholdsmessighet som er kommet til uttrykk i politiloven § 6, vil følgelig gjelde for PSTs bruk av operative mottiltak. Ut fra usikkerheten knyttet til «resultatet» av de operative mottiltakene, mente utvalget at det samlet sett var tvilsomt om de operative tiltakene var nødvendige.

Utvalget viste videre til politiloven § 6 tredje ledd om at «[p]olitiet skal opptre saklig og upartisk og med omtanke for personens integritet, slik at den som er gjenstand for inngrep fra politiet ikke utsettes for offentlig eksponering i større grad enn gjennomføringen av tjenestehandlingens krever». Utvalget mente det er problematisk at tjenesten bevisst forsøker å spre undergravende informasjon om personer som ikke engang kan anses å være mistenkt for et straffbart forhold. Slik informasjon vil også kunne ramme tredjepersoner som ikke er i PSTs søkelys og medføre konsekvenser som ikke kan forutses. Etter utvalgets oppfatning var det tvilsomt om tiltakene kunne anses som forholdsmessige sett opp mot de mulige konsekvensene for de personene opplysningene kunne ramme direkte og indirekte.

Utvalget mener at tjenestens operative mottiltak reiser prinsipielle problemstillinger knyttet til hva en sikkerhetstjeneste kan gjøre av inngrep mot borgerne.

Utvalget har i årsmeldingene for 2007 til 2013 redegjort for PSTs behandling av begjæringer om avgradering og innsyn. Under henvisning til sikkerhetslovens hovedregel om at sikkerhetsgradering bortfaller etter 30 år, har utvalget reist spørsmål om enkeltpersoner skal få innsyn i eventuelle eldre opplysninger som er registrert om vedkommende. Etter å ha fått Justis- og beredskapsdepartementets syn på saken uttalte utvalget at det forstod departementet dit hen at det ikke ville foreslå en lovregulering av innsyn i eldre opplysninger. Etter en redegjørelse for saken i årsmeldingen for 2013 orienterte utvalget om at det ikke kom lenger i arbeidet med spørsmål om innsyn i eldre opplysninger i PST. I kontroll- og konstitusjonskomiteens innstilling til Stortinget ba et mindretall, komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, om at regjeringen fremlegger et forslag for Stortinget om en permanent innsynsordning.

Utvalget har merket seg at PST i 2014 på bakgrunn av innsynsanmodninger har avgradert og gitt innsyn i opplysninger eldre enn 30 år. Etter det utvalget forstår, har PST gitt innsyn på bakgrunn av en konkret vurdering av den enkelte anmodning, der både hensynene til samfunnsinteresser og personvern er vektlagt. Politiregisterloven trådte i kraft 1. juli 2014. Lovens innsynsregler gjelder ikke for PST. Utvalget mener det er positivt at tjenesten likevel gir innsyn i noen enkeltsaker. PSTs avgradering og innvilgning av innsynsbegjæringer i 2014 viser at tjenesten har forståelse for at åpenhet er nødvendig i et demokratisk samfunn, og at informasjon ikke skal unntas offentligheten uten at det foreligger særlige grunner for hemmelighold.

At PST i enkeltsaker gir innsyn illustrerer ifølge utvalget at innsyn kan og bør gis i enkelte tilfeller. Etter utvalgets syn er det vanskelig å se argumenter for at vilkår og relevante skjønnsmomenter for et slikt innsyn skal overlates til forvaltningspraksis. En lovforankring av kriteriene for å gi innsyn vil ifølge utvalget sikre forutsigbarhet og hindre vilkårlighet.

I årsmeldingen for 2012 og 2013 har utvalget tatt opp utfordringer knyttet til sikkerhetsklarering av personell som håndterer kommunikasjonskontrollsaker hos teletilbydere. Under inspeksjonen i NetCom i 2013 fremkom det at PSTs anmodninger om bistand til gjennomføring av kommunikasjonskontroll (KK) ikke var sikkerhetsgradert etter sikkerhetsloven. På den bakgrunn uttalte utvalget at det i 2014 ville følge opp enkelte problemstillinger knyttet til sikkerhetsgradering av informasjon fra PST til teletilbydere ved bistand til gjennomføring av KK, og eventuelle konsekvenser dette får med tanke på sikkerhetsklarering av personell ved politisvarsentre som bistår PST.

I kontrolloven § 8 nr. 1 annet punktum fremgår det at «[o]pplysning om noen har vært gjenstand for overvåkingsvirksomhet eller ikke, anses som gradert hvis annet ikke blir bestemt». PST ble på denne bakgrunn bedt om å redegjøre for hvorvidt tjenesten anser at opplysninger om personer som er overvåket gjennom skjulte tvangsmidler i PST, per definisjon er sikkerhetsgraderte opplysninger som må graderes etter sitt innhold, jf. sikkerhetsloven § 11. PST ble videre bedt om å redegjøre for hva som er bakgrunnen for at tjenestens bistandsanmodninger, til blant annet NetCom, om gjennomføring av KK, ikke er sikkerhetsgradert etter sikkerhetsloven med tilhørende autorisasjon og/eller sikkerhetsklarering av personellet og krav til informasjonssystemer mv.

I sitt svar til utvalget ga PST en redegjørelse for sin praksis med å avgradere sikkerhetsgraderte opplysninger i anmodninger til teletilbydere. Tjenesten erkjente likevel at dette ikke er noen optimal løsning. Tjenesten opplyste at utfordringen har vært spilt inn til arbeidsgruppen for revisjon av sikkerhetsloven, og at det er svært ønskelig med en eventuell lovendring slik det skisseres i Prop. 1 S (2013–2014). Dersom man kommer til en ordning der samtlige aktører som tilbyr teletjenester omfattes av sikkerhetslovens regime på en måte som er håndterbar i praksis, vil dette gi et langt mer betryggende grunnlag for samhandling. Utvalget tok tjenestens redegjørelse til orientering.

Utvalget fikk senere tilsendt kopi av PSTs brev til Justis- og beredskapsdepartementet om disse problemstillingene.

I en sak stilte utvalget spørsmål til utlevering fra PST av en norsk persons norske telefonnumre til en europeisk samarbeidende etterretningstjeneste. Personen inngikk tidligere i en forebyggende sak i PST. Utvalget bemerket at utleveringen av vedkommendes telefonnumre skjedde syv måneder etter at den forebyggende saken mot vedkommende ble avsluttet med begrunnelsen at «metodebruken og annen informasjon i saken har vist at deres knytning til bekymringen er blitt svekket … Av den grunn bortfaller grunnlaget for videre undersøkelser mot [ham]». Opplysningene ble gitt samtidig som PST overleverte en presentasjon av den angjeldende saken til den utenlandske samarbeidende tjenesten. Den forebyggende saken var for øvrig da pågående mot andre personer i sakskomplekset.

Utvalget bemerket at det av presentasjonen ikke fremgikk at angjeldende person ble fjernet fra saken syv måneder tidligere med ovennevnte begrunnelse. Videre fremgikk det av presentasjonen som ble overlevert fra PST at vedkommende hadde vært i kontakt med ett av de andre hovedobjektene i saken. Etter det utvalget kunne se av saksdokumentene fra PST, hadde ikke slik kontakt blitt bekreftet da saken pågikk og heller ikke i ettertid. Av dagjeldende PST-retningslinjene § 4-1 fjerde ledd fulgte det at uverifiserte opplysninger bare kan utleveres «dersom de grunnleggende krav til opplysninger til vedkommende mottaker er oppfylt, jf. ovenfor, og det i tillegg foreligger vesentlige sikkerhetsmessige hensyn som tilsier det». Ved vurderingen av om opplysningene kan utleveres skal det legges vekt på opplysningenes kvalitet og viktighet, hvem som er omhandlet og hvem som er mottaker. I tillegg skal mottaker gjøres oppmerksom på at opplysningene er uverifiserte. Etter utvalgets oppfatning var det usikkert om vilkårene for utlevering av opplysningene om personen til utenlandsk samarbeidende tjeneste faktisk var oppfylt. Det fremsto for utvalget som om PST hadde utlevert misvisende og uverifiserte opplysninger til utenlandsk samarbeidende tjeneste på tidspunktet for utleveringen. Utvalget bemerket dette overfor PST.

I den samme saken hadde opplysninger om vedkommendes reisevirksomhet blitt delt med andre utenlandske tjenester, i stater som ikke er kjent for å respektere menneskerettighetene fullt ut. Utvalget stilte spørsmål ved PSTs vurderinger i forkant av utleveringene med tanke på forholdsmessighet og konsekvenser for vedkommende. Det fremgikk av PSTs svar at det ikke var notoritet på vurderingene som lå til grunn for delingen av informasjonen.

Utvalget uttrykte at dette var kritikkverdig.

Utvalget har i 2014 også tatt opp spørsmål knyttet til registrering av norske personer på en liste utarbeidet i forbindelse med internasjonalt samarbeid i Counter Terrorism Group (CTG). Medlemslandene i CTG melder inn personer på listen, som revideres med jevne mellomrom av det medlemslandet som har ansvaret for administrasjonen av listen. PST har bidratt med opplysninger om flere titalls personer. Etter å ha gjennomført søk i PSTs arbeidsregister på personer som var omhandlet på listen, ba utvalget tjenesten om å redegjøre for årsaken til at det finnes personer på den oppdaterte listen, lagt inn av PST, men som ikke (lenger) er registrert i Smart som objekter. Utvalget ba videre PST om å redegjøre for hvilke kriterier PST legger til grunn for registrering av norske personer på listen, hva som er formålet med registrering av personer på listen og hvordan opplysningene er tenkt brukt av samarbeidende tjenester innen CTG-samarbeidet.

I tilbakemeldingen svarte PST at personer som er slettet som objekter i arbeidsregisteret, som utgangspunkt ikke skal finnes på listen. De nevnte personene burde derfor vært tatt ut av listen ved sletting i Smart, og senest ved den regelmessige kvartalsmessige oppdateringen av listen. PST erkjente at oppfølgingen av listen kunne vært bedre og at tjenesten vil gå gjennom listen og fjerne personene som ikke lenger fyller kriteriene for registrering. I avsluttende brev til tjenesten bemerket utvalget at det er uheldig at det per i dag befinner seg personer på listen som ikke (lenger) er registrert i Smart. Av hensyn til den enkeltes personvern er det kritikkverdig at PST ikke på et tidligere tidspunkt har gjennomgått listen og fjernet personer som ikke lenger oppfyller kriteriene for registrering. Utvalget merket seg at tjenesten ville iverksette en slik gjennomgang.

I årsmeldingen for 2013 omtalte utvalget at det ble gjort kjent med at det var behandlet opplysninger om et nokså stort antall norske personer i en database tilhørende Terrorist Screening Center (TSC), som har til formål å identifisere mistenkte eller potensielle terrorister. PST hadde selv lagt inn opplysninger om kun et fåtall personer i databasen, der kriteriet har vært at vedkommende er siktet eller dømt for et straffbart forhold som er relevant for TSCs formål. Saken ble tatt opp med Justis- og beredskapsdepartementet, som ble anmodet om å ettergå om informasjonen om øvrige personer er lagt inn i basen i strid med begrensningene for amerikanske myndigheters virksomhet i Norge og/eller om informasjonen er behandlet i strid med forutsetningene om bruk av etterretningsinformasjon som tilhører PST som informasjonseier.

Saken er fulgt opp i 2014. Departementet opplyste i januar 2014 følgende:

«Norske myndigheter har ikke kjennskap til bakgrunnen for eller virkningene av registrering av norske personer og personer med norsk tilknytning i TSCs database når de skjer utenfor arrangementet mellom TSC og PST. Departementet vil ta kontakt med amerikanske myndigheter på hensiktsmessig måte, med sikte på å få belyst saken best mulig.»

Utvalget gjennomførte 24. april 2014 et møte med justis- og beredskapsministeren, som opplyste at departementet til da hadde hatt muntlig kontakt med myndighetene i Washington via Utenriksdepartementet og ambassaden. Det ble opplyst at departementet ville utarbeide en formell henvendelse etter anmodning fra amerikanerne. Det ble opplyst at norske myndigheter ikke har kontroll over hvilke norske personer andre melder inn til TSC, og at de aller fleste av de norske personene ikke er meldt inn av PST. Justis- og beredskapsministeren opplyste at Norge ikke har noen sanksjonsmuligheter overfor USA knyttet til feilregistreringer e.l., og at USA trolig i liten grad vil etterkomme anmodninger fra Norge.

Utvalget ba i juni 2014 om å få en oppdatert liste fra PST over norske statsborgere som er registrert i TSC. Listen viser at det da var registrert dobbelt så mange personer med norsk statsborgerskap i TSC som da utvalget tok opp saken med departementet i 2013. Det er i dag et betydelig antall norske personer registrert i TSC. Etter korrespondanse med PST har utvalget fått opplyst at tjenesten fortsatt kun har lagt inn et fåtall personer i databasen, med bakgrunn i at personen har vært dømt for straffbare handlinger. På spørsmål fra utvalget om hvorvidt PST har fått noen ytterligere forklaringer på bakgrunnen for registreringene av personer som tjenesten ikke selv har lagt inn i TSC, svarte PST at det er uvisst hvem som har gitt opplysningene om de øvrige personene med norsk tilknytning i databasen. Tjenesten har tatt dette opp med FBI. Så langt har ikke PST fått noe fullverdig svar.

I nytt brev til Justis- og beredskapsdepartementet har utvalget igjen understreket at det er problematisk at det i FBI-databasen TSC er behandlet opplysninger om et stort antall norske personer og personer med norsk tilknytning uten at man vet grunnlaget for hvorfor disse er registrert. Utvalget minnet om at det er rettssikkerhetsmessig betenkelig at amerikanske myndigheter behandler opplysninger om norske borgere i databasen som verken er lagt inn, godkjent eller kvalitetssikret av PST.

I mars 2015 opplyste justis- og beredskapsministeren at departementet ved flere anledninger i 2014 og 2015, både skriftlig og muntlig, har bedt amerikanske myndigheter om å redegjøre for registreringene av opplysninger om norske personer og personer med norsk tilknytning i databasen som tilhører TSC. Departementet har ikke fått svar fra amerikanske myndigheter vedrørende blant annet bakgrunnen for registreringene av norske personer i databasen, hvem som har registrert opplysningene, hvem som er sluttbruker og mulige konsekvenser for de registrerte.

Utvalget har i årsmeldingene for 2006, 2007 og 2008 omtalt problemstillinger knyttet til samarbeidet mellom PST og tollmyndighetene. I årsmeldingen for 2013 skrev utvalget at det i to konkrete saker hadde stilt spørsmål om samarbeidet mellom PST og Tollvesenet, blant annet knyttet til anmodninger om tollkontroll og utveksling av informasjon om enkeltpersoner som passerer norsk tollgrense, samt om utlevering av opplysninger fra fortollingssystemet for varer, TVINN. Utvalget har fulgt opp sakene i 2014.

Under en inspeksjon i DSE så utvalget et referat fra et møte mellom PST og Toll- og avgiftsdirektoratet (TAD), der TAD fikk overlevert en liste med navn og fødselsnummer på en rekke personer «med anmodning om registrering av informasjonen i deres registre, at objektene blir gjenstand for tollkontroll ved inn-/utpassering over norsk tollsted med etterfølgende varsling av PST».

Utvalget fant grunn til å stille spørsmål ved om informasjonsutvekslingen mellom TAD og PST hadde skjedd innenfor de rettslige rammene for samarbeidet mellom dem. Saken reiste også spørsmål om TADs utlevering av opplysningene til PST var i samsvar med bestemmelsen om taushetsplikt i tolloven § 12-1.

PST anførte at anmodningen om tollkontroll med etterfølgende varsling til PST i realiteten var et «tips» til tollvesenet om personer det kan være relevant å kontrollere med tollvesenets hjemler. PST erkjente likevel at kommunikasjonen fra PSTs side burde vært klarere for å underbygge skillet mellom tips og anmodning om tollkontroll innenfor PSTs egne hjemler og tillatelser fra retten. TAD oppfattet imidlertid forespørselen fra PST dels som et tips og dels «som en anmodning om tollkontroll av disse personer og ønske om tilbakemelding på resultatet». TAD opplyste til utvalget at «fordi vi imidlertid var kjent med at PSTs formål med å oppgi konkrete navngitte personer var knyttet til mistanke om terrorfinansiering», ble utleveringen vurdert etter unntaket fra taushetsplikten i tolloven § 12-1 annet ledd bokstav f annet alternativ. TAD anførte at «rimelig grunn til mistanke måtte forutsettes å være etablert i og med den konkrete navnelisten» fra PST.

Utvalget bemerket overfor PST at tjenestens forebyggende arbeid retter seg mot miljøer og personer som ikke nødvendigvis er mistenkt for et konkret straffbart forhold. Etter utvalgets søk på personene i arbeidsregisteret bemerket utvalget at det ut fra et kontrollperspektiv var utfordrende å finne ut hvilket mistankegrunnlag PST hadde mot personene på det aktuelle tidspunktet.

I videre korrespondanse med PST ga tjenesten uttrykk for at den var enig med utvalget i at tolloven § 12-1 annet ledd bokstav f annet alternativ ikke hjemlet informasjonsutveksling fra TAD til PST, om de gjennomførte tollkontrollene. Rimelig grunn til mistanke kunne derfor ikke «forutsettes å være etablert i og med den konkrete navnelisten» fra PST, slik TAD anførte. PST mente likevel at det er TAD selv som må vurdere hvorvidt mistankekravet er til stede og om vilkårene for utlevering i tolloven § 12-1 annet ledd bokstav f annet alternativ er oppfylt.

Av punkt 3 tredje avsnitt i samarbeidsavtalen mellom TAD og PST fremgår det at «[i]nformasjonsutvekslingen ikke skal anvendes som en kilde til informasjon for avtalepartene som ikke ville kunne blitt gjennomført innenfor rammen av egne hjemler». PST var tilsynelatende enig i at det ville vært i strid med samarbeidsavtalen, og dermed innebære en omgåelse av vilkårene for hemmelig ransaking som tvangsmiddel, dersom PST anmodet TAD om tollkontroll uten at PST selv hadde hjemmel til å foreta hemmelig ransaking. PST fastholdt likevel at informasjonen ble overlevert TAD som et tips, og at TAD ikke ble anvendt som en kilde til informasjon utenfor PSTs hjemler.

Utvalget mente at PST ikke kunne høres med at anmodningen i realiteten (bare) var et tips, noe som også delvis ble bekreftet av TAD. Utvalget uttrykte at PST ikke har hjemmel til å kontrollere personer gjennom hemmelig ransaking som tvangsmiddel i forebyggende saker om terrorfinansiering, jf. politiloven § 17d – som ikke omfatter strl. § 147b.

Utvalget uttalte at PSTs anmodninger om gjennomføring av tollkontroll legger opp til en «ordning» mellom virksomhetene som medfører at TAD anvendes som en kilde til informasjon for PST, og som ikke ville kunne blitt gjennomført innenfor rammen av PSTs egne hjemler. Denne praksisen mener utvalget kan være i strid med samarbeidsavtalen punkt 3, og kan innebære en omgåelse av vilkårene for hemmelig ransaking som tvangsmiddel. Utvalget bemerket at dette er betenkelig i et rettssikkerhetsperspektiv.

I avsluttende brev til PST og TAD bemerket utvalget at TAD har et selvstendig ansvar for å vurdere hvorvidt vilkårene for utlevering av taushetsbelagte opplysninger etter tolloven er til stede, jf. tolloven § 12-1. Utvalget uttrykte likevel at også PST har et selvstendig ansvar for ikke å anmode om opplysninger tjenesten ikke selv lovlig kan innhente (eller ikke innhente uten forutgående kjennelse fra retten).

I en sak tok utvalget opp spørsmål om hjemmelen for utlevering av opplysninger fra fortollingssystemet TVINN fra TAD til PST, om en pakkeforsendelse tilhørende en person.

Etter en drøftelse av unntakene fra TADs taushetsplikt generelt, jf. tolloven § 12-1 annet ledd, uttrykte utvalget at regelverket bør være klarere dersom PST skal få utlevert opplysninger i det forebyggende sporet etter § 12-1 annet ledd bokstav b eller bokstav f første alternativ.

På bakgrunn av utvalgets generelle konklusjoner mente utvalget at det er uklart om tolloven § 12-1 annet ledd bokstav b hjemlet utleveringen av opplysninger fra TVINN til PST i det konkrete tilfellet.

Utvalget oppfattet det slik at opplysningene fra TVINN ikke var tenkt benyttet av PST for å forebygge «et mulig brudd på eksportkontrolloven», slik TAD la til grunn ved utleveringen. Det syntes som om PST i realiteten jobbet i det forebyggende kontraterrorsporet. Når formålet med informasjonsinnhentingen ikke er forebygging av brudd på eksportkontrollregelverket, syntes dermed utleveringen fra TAD i eksportkontrolløyemed å innebære en mulig omgåelse av regelverket.

Etter utvalgets oppfatning kunne det dermed fremstå som at PST har benyttet TAD som informasjonskilde utenfor PSTs egne hjemler, altså gjennomført hemmelig ransaking uten hjemmel.

Utvalget har i forbindelse med behandlingen av ovennevnte saker merket seg at «PST har per i dag ingen total oversikt over hvilken informasjon vi mottar fra tollvesenet i etterkant av at tjenesten har gitt tips til TAD». Utvalget uttrykte overfor PST at det fremstår som formålstjenlig med bedre notoritet på opplysninger mottatt fra TAD, enn det PSTs svar gir inntrykk av. Dette vil også lette utvalgets mulighet til å kontrollere at informasjonen som utveksles mellom etatene er i overenstemmelse med regelverket.

Utvalget har undersøkt grunnlaget for Kripos’ registrering av en person med etterlysing i Schengen Informasjonssystem (SIS), på bakgrunn av anmodning fra PST i en sak.

20 dager etter at tjenesten fant grunn til å opprette forebyggende sak for å undersøke om personen forberedte et straffbart forhold PST har til oppgave å forebygge, anmodet PST Kripos om etterlysing med såkalt diskret observasjon. Det var på daværende tidspunkt ikke mistanke om at noe straffbart forelå. Om grunnlaget for anmodningen om registrering i SIS viste PST kun til vilkårene for etterlysing som følger av ordlyden i SIS-loven § 8 nr. 2:

«Det foreligger konkrete holdepunkter for å anta at opplysninger om tilholdssted, reiserute, bestemmelsessted, passasjerer, medbrakte gjenstander eller omstendighetene knyttet til gjenfinning av personen […] er nødvendig for å forebygge en alvorlig trussel fra [NNs] side. Grunnlaget er informasjon Politiets sikkerhetstjeneste (PST) har, men som ikke kan eksponeres.»

Ifølge forarbeidene til SIS-loven er det nokså strenge vilkår for å registrere opplysninger om personer med henblikk på observasjon (spaning) eller målrettet kontroll. På den bakgrunn stilte utvalget spørsmål til Kripos og PST om grunnlaget for registrering av personen i SIS. Utvalget stilte videre spørsmål til videreføringer av etterlysingen, samt grunnlaget for å opprettholde den etter at forebyggende sak var avsluttet.

Fra Kripos fikk utvalget bekreftet at SIRENE-kontoret ikke foretar en selvstendig vurdering av om de materielle vilkårene for første gangs registrering er oppfylt, «da PST ikke kan eksponere den informasjonen som ligger til grunn for vurderingen». Om den konkrete anmodningen skrev Kripos at «[d]et fremgikk av brevet at det var foretatt en konkret materiell vurdering av at vilkårene var oppfylt. Vurderingen var foretatt av en politiadvokat i PST». Vurderingen fremgikk ikke av noen dokumenter og var heller ikke gitt til kjenne for Kripos. Ved anmodninger om videreføring av SIS-registreringen fremgikk det at Kripos la til grunn at vilkårene for etterlysing fortsatt var oppfylt.

I avsluttende brev til både Kripos og PST bemerket utvalget at SIS-loven forutsetter at SIRENE-kontoret i Kripos kvalitetssikrer alle anmodninger om registrering i SIS. Utvalget uttrykte at det derfor var betenkelig at alle anmodningene fra PST til Kripos fra 2009 til 2014 om etterlysing i SIS var blitt registrert uten noen slik kvalitetskontroll.

Utvalget har bedt PST om å vurdere muligheten for at en begrenset krets av personell ved SIRENE-kontoret sikkerhetsklareres på rett nivå og gis et sikkert informasjonssystem, slik at Kripos kan foreta en kvalitetssikring av anmodningene fra PST for fremtiden.

På bakgrunn av de strenge vilkårene for registrering i SIS-loven § 8 mente utvalget at det var usikkert om vilkårene for registrering av personen i SIS faktisk var oppfylt, herunder om «den konkrete sakens betydning tilsier at opplysningene bør registreres», jf. grunnvilkåret for registrering etter SIS-loven § 5.

Utvalget mente subsidiært, under forutsetning av at vilkårene ved første gangs registrering var oppfylt, at det også var tvilsomt om grunnlaget for videreføringene i SIS var til stede. I avsluttende brev til PST viste utvalget også til at personen forble registrert i SIS i syv måneder etter avslutningen av den forebyggende saken, til tross for at avslutningsrapporten i saken ga uttrykk for at det ikke lenger var grunnlag for å knytte vedkommende til bekymringen som ga grunnlag for opprettelsen av forebyggende sak.

Utvalget har i en konkret sak bedt PST om å redegjøre for hjemmelsgrunnlaget for å anmode om utleveringer av reiseopplysningene om en person fra flyselskaper.

I tilbakemeldingen fra PST i den konkrete saken svarte tjenesten:

«Vår oppfatning er at utleveringen har hjemmel i lov, jf. personopplysningsloven § 8 første ledd, jf. utlendingsloven § 20 a), jf. utlendingsforskriften § 4-24, og at dette er å forstå som et tilfredsstillende behandlingsgrunnlag for flyselskapenes utlevering av [NNs] reisevirksomhet. PST hadde et berettiget behov på dette tidspunktet for å fremskaffe opplysninger om [NNs] reiser for å kunne avklare om en terrorhandling ble forberedt.»

Utvalget bemerket at utlendingsloven § 20 første ledd bokstav a sier at det i forskrift kan bestemmes at «fører av luftfartøy som kommer fra, eller går til utlandet, skal gi politiet fortegnelse over reisende og mannskap». Som PST viste til, er slik forskriftsbestemmelse gitt i utlendingsforskriften § 4-24:

«Etter anmodning skal fører av luftfartøy som kommer fra eller går til utlandet, gi politiet fortegnelse over reisende og mannskap, etter at innsjekking er avsluttet, jf. lovens § 20 første ledd bokstav a. Fortegnelsen skal inneholde de samme opplysninger som passasjerlisten …»

Utvalget bemerket imidlertid at utlendingslovens formål er å «gi grunnlag for regulering av og kontroll med inn- og utreise, og utlendingers opphold i riket, i samsvar med norsk innvandringspolitikk og internasjonale forpliktelser». Lovens saklige virkeområde gjelder «utlendingers adgang til riket og deres opphold her». Det følger av loven at «utlendinger er alle som ikke har norsk statsborgerskap».

Utvalget påpekte at personen som PST hadde anmodet flyselskaper om å utlevere reiseopplysninger om, er norsk statsborger. Utvalget bemerket også at opplysningene som PST fikk fra blant andre flyselskapet, heller ikke syntes å være begrenset til slike opplysninger som fører av luftfartøy plikter å gi etter ovennevnte bestemmelser i utlendingslovgivningen.

På denne bakgrunn mente utvalget at utlevering av passasjerinformasjon om personen til PST ikke syntes å ha rettslig grunnlag i utlendingslovgivningen, slik PST anførte.

I 2013 ble § 6-2a tilføyd i ekomloven. Bestemmelsen omhandler «mobilregulert sone». Annet ledd første og annet punktum lyder:

«Politiet og Nasjonal sikkerhetsmyndighet skal varsle myndigheten uten ugrunnet opphold etter at frekvenser som er tildelt andre, er tatt i bruk. Varsel skal angi frekvensområde, tidsrom og sted.»

Utvalget har i 2014 bedt NSM og PST om å redegjøre for sin praksis hva gjelder regelverkets krav om å varsle Nasjonal kommunikasjonsmyndighet (Nkom). Bakgrunnen var at Nkom høsten 2014 opplyste i media at direktoratet ikke hadde mottatt varsel om opprettelse av mobilregulerte soner, etter ikrafttredelsen av ekomloven § 6-2a.

I en inspeksjon av NSM opplyste direktoratet at hjemmelen så langt ikke er benyttet.

PST opplyste i en inspeksjon at tjenesten ikke etterlever varslingsplikten til Nkom når tjenesten benytter mobilregulerte soner. Tjenesten anførte at dette skyldes motstrid mellom varslingsplikten og reglene om taushetsplikt som gjelder for PSTs tvangsmiddelbruk. Etter PSTs syn kan varslingsplikten også medføre at sikkerhetsgradert informasjon kompromitteres. For øvrig opplyste PST at tjenestens bruk av mobilregulerte soner gjennomføres nettopp med tanke på ikke å forstyrre nettet. Videre opplyste PST at tjenesten har kontaktet Justis- og beredskapsdepartementet om saken.

Utvalget avga 13. mars 2014 en særskilt melding til Stortinget om dets undersøkelse av påstander om politisk overvåking og PSTs bruk av Christian Høibø som kilde. Kontroll- og konstitusjonskomiteen avga sin innstilling 3. juni 2014. Komiteen ga i sin innstilling flere merknader. Den særskilte meldingen ble behandlet av Stortinget 11. juni 2014. Det ble fattet vedtak i samsvar med komiteens innstilling.

På bakgrunn av undersøkelsen konkluderte utvalget med at PSTs bruk av kilden ikke førte til registrering av personer kun som følge av tilknytning til politiske organisasjoner. Hva gjelder PSTs kildeføring ble det i den særskilte meldingen opplyst at utvalget ikke tidligere hadde søkt innsyn i tjenestens system for kildeføringsarbeid (KildeSys). Dette fordi ingen tidligere saker direkte har foranlediget slik kontroll, og fordi utvalget skal «iaktta hensynet til kildevern» i sin kontrollvirksomhet, jf. kontrollinstruksen § 5 første ledd annet punktum. På bakgrunn av undersøkelsen ga utvalget særlig fire merknader til PSTs kildearbeid. PST har i 2014 redegjort for sitt syn overfor utvalget og konkludert med det ikke er hensiktsmessig å ytterligere detaljregulere hvilke opplysninger som er nødvendige for kildeføring, fordi dagens systemer og rutiner anses å fungere tilfredsstillende.

Utvalget har i 2014 også fått en orientering om tjenestens kildearbeid under en inspeksjon av PST. Foreløpig har utvalget tatt tjenestens redegjørelse om sitt syn på behov for retningslinjer til etterretning. Under henvisning til merknadene i den særskilte meldingen, samt komiteens merknader i innstillingen, har utvalget besluttet å foreta stikkprøver i KildeSys i 2015 med et særlig søkelys på forholdene som ble påpekt i den særskilte meldingen. Utvalget vil orientere Stortinget om resultatet av denne kontrollen.

Utvalget har i 2014 mottatt 13 klager rettet mot PST. Av saker utvalget har avsluttet i meldingsåret har to saker gitt grunn til merknader fra utvalget. Disse sakene er omtalt i kapittel 3 i årsmeldingen. Utvalget bemerker i denne forbindelse at det er en stor utfordring for utvalget at det i begrenset grad kan gi klagere begrunnelse for utvalgets kritikk av PST i klagesaker.

Forrige kapittelNeste kapittel