Søk
Søk i saker og publikasjoner fra Stortinget og regjeringen og redaksjonelle artikler tilbake til 1996. For historiske saker, se eget søk.
Du bruker en gammel nettleser. For å kunne bruke all funksjonalitet i nettsidene må du bytte til en nyere og oppdatert nettleser. Se oversikt over støttede nettlesere.
Komiteens flertall, medlemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti, viser til proposisjonen, der det fremkommer at innsatte under 18 år, kvinner, varetektsfanger og forvaringsdømte i henhold til avtalen med Nederland ikke skal overføres. Avtalen presiserer også at dette skal gjelde en rekke andre fangegrupper som ikke er egnet for soning i Nederland. Innsatte som trenger helsehjelp utenfor fengselet og rusavhengige på LAR-program, skal ikke overføres.
Flertallet viser også til at personer med krav på omfattende permisjoner, og innsatte med omsorg for barn under 18 år, i utgangspunktet faller utenfor målgruppen, og bare kan overføres til soning i Nederland etter samtykke fra den straffedømte.
Flertallet mener departementet har foretatt grundige vurderinger rundt hvilke fangekategorier som bør unntas fra soning i Nederland. Flertallet har likevel et behov for å foreta enkelte presiseringer rundt hvem som bør overføres til soning i Nederland.
Flertallet viser til at nærhetsprinsippet står sterkt i norsk kriminalomsorg. Innsatte skal i utgangspunktet sone så nært som mulig sin familie og omgangskrets. Selv om Nederland fra et rent geografisk perspektiv ikke trenger å være lenger unna hjemstedet enn der innsatte i dag må sone, kan det være noen spesielle utfordringer ved å gjennomføre soning i en annen stat. Flertallet viser også til at det positive med økt kapasitet i utlandet gjør at nærhetsprinsippet i større grad vil kunne opprettholdes for de innsatte som fortsatt soner i Norge ettersom det vil frigjøres mer kapasitet og flere vil kunne sone nærmere sitt hjemsted.
Flertallet mener på denne bakgrunn at soning i Nederland som hovedregel skal forbeholdes utenlandske statsborgere, og at soningsoverføring for norske borgere i hovedsak skal baseres på frivillighet. Flertallet understreker at soningsoverføring av norske borgere i minst mulig grad skal gjennomføres ved bruk av tvang. Flertallet forutsetter at ufrivillig soning i Nederland er avklart lovmessig. Nærhetsprinsippet vil være langt mindre relevant for innsatte som ikke har et nettverk i Norge. Hovedspråket for kommunikasjon i Nederland vil være engelsk, noe som i mange tilfeller vil kunne gi utenlandske innsatte et like godt rehabiliteringstilbud i Nederland som de ville fått i Norge. Flertallet mener regjeringen bør sørge for å gi utenlandske borgere et tilpasset tilbud slik det i dag gjøres i Kongsvinger fengsel.
Flertallet slutter seg til departementets vurderinger om at hovedmålgruppen for overføring til Nederland bør være innsatte med lengre dommer som er i starten av soningsløpet. Da den bilaterale avtalen legger sterke begrensninger på muligheten for permisjoner og andre typer av utganger på nederlandsk jord, er det derfor økonomisk og praktisk fornuftig å prioritere den gruppen innsatte som erfaringsmessig har relativt liten tilgang til permisjoner.
Flertallet ser at det vil være behov for å få frivillige organisasjoner med på å gjøre rehabiliteringen og soningen bedre, også i Nederland. Regjeringen oppfordres derfor til å involvere norske og internasjonale frivillige organisasjoner for å gjøre soning og rehabilitering lettere for fanger som overføres til soning i Nederland.
Flertallet fremmer følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen involvere frivillige norske og internasjonale organisasjoner for å gjøre soning og rehabilitering lettere for fanger som overføres til soning i Nederland.»
Flertallet viser til at departementet allerede har varslet mer aktivisering, utvidet telefontid, bruk av Skype og en mer fleksibel besøksordning som kan bidra til at flere velger å gjennomføre soningen i Nederland på frivillig basis. Flertallet oppfordrer regjeringen til å gjøre frivillig soning i Nederland mer attraktivt for norske borgere gjennom å forskriftsfeste ytterligere kompenserende tiltak. Flertallet ser viktigheten av å finne ordninger som tilrettelegger for besøk fra fangenes pårørende, og regjeringen oppfordres til å finne gode løsninger som minimerer utfordringene for denne gruppen.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Senterpartiet registrerer at målgruppen er diffus og at flertallet har gode ønsker om hvem som skal overføres: norske innsatte, helst frivillig, utenlandske innsatte med tvang om nødvendig. Og det er underlig at flertallet i Norges lovgivende forsamling forutsetter at tvangsutsending er lovlig. Det viser at forarbeidene er ufullstendige.
Disse medlemmer viser til at regjeringen legger opp to hovedspor for å løse kapasitetsutfordringene, nemlig det som beskrives som midlertidige og permanente løsninger. Dublering og leie av fengselsplasser i Nederland er etter disse medlemmers mening uheldige løsninger. De er begge alvorlige inngripen i menneskers liv. Når det gjelder leie av fengselsplasser i Nederland, stiller dette mange lovmessige, etiske, sikkerhetsmessige og menneskerettslige spørsmål som regjeringen ikke har svart uttømmende eller tilfredsstillende på. Disse medlemmer mener at disse midlertidige løsningene reduserer mulighetene for rehabilitering. Disse medlemmer registrerer at de fleste høringsinstanser som har svart på høringen om den nødvendige lovendringen for å kunne leie fengselsplasser i Nederland, er svært kritiske. Disse medlemmer registrerer samtidig at justis- og beredskapsministeren meldte offentlig at han var ferdigforhandlet med nederlandske myndigheter samme dag som høringsfristen gikk ut, og dermed før det var mulig for ham å ta høyde for disse kritiske innvendingene.
Komiteens flertall, medlemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti, reagerer på Arbeiderpartiets antydninger om urent spill i forbindelse med inngåelse av avtale om leie av fengsel med Nederland. Det er vanlig praksis ved internasjonale avtaler at man først forhandler/signerer avtale, så forbereder nødvendige endringer som sendes på høring, før saken legges frem for Stortinget. Det vil si at høring i slike saker normalt kommer lenge etter signering av avtaler, ikke før. Etter flertallets oppfatning burde stortingspolitikere vite dette.