Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet
fremmer forslag til lov om gjennomføring av konvensjon 19. oktober
1996 om jurisdiksjon, lovvalg, anerkjennelse, fullbyrdelse og samarbeid
vedrørende foreldremyndighet og tiltak for beskyttelse av barn (lov
om Haagkonvensjonen 1996). Departementet fremmer videre forslag
om endringer i lov 8. april 1981 nr. 7 om barn og foreldre (barneloven), lov
17. juli 1992 nr. 100 om barneverntjenester (barnevernloven) og
lov 4. juli 1991 nr. 47 om ekteskap (ekteskapsloven). Samtidig fremmer
departementet forslag om ratifikasjon av konvensjonen. Proposisjonen
er utarbeidet i samråd med og med bidrag fra Justis- og beredskapsdepartementet
og andre berørte departement.
Ratifikasjon av konvensjon 19. oktober 1996
om jurisdiksjon, lovvalg, anerkjennelse, fullbyrdelse og samarbeid
vedrørende foreldremyndighet og tiltak for beskyttelse av barn (Haagkonvensjonen
1996) gjør det nødvendig med enkelte endringer i norsk rett. Det
foreslås i tillegg enkelte lovendringer som legger til rette for
at lovgivningen er godt tilpasset konvensjonen og ivaretar konvensjonens
formål. Det vises til egen innstilling om lovforslaget.
Konvensjonen i offisiell engelsk tekst med oversettelse
til norsk følger som trykt vedlegg til proposisjonen. Som trykt
vedlegg følger også forslag til forbehold og erklæringer som skal
avgis i forbindelse med ratifikasjonen.
Haagkonvensjonen 1996 inneholder bestemmelser
om internasjonal privatrett og samarbeid når det gjelder foreldremyndighet
og tiltak for beskyttelse av barn. Internasjonal privatrett er regler
om hvilken stats rett som skal anvendes i saker som har tilknytning
til flere stater, slik at det ikke oppstår konflikter mellom rettssystemer
og -regler.
Global mobilitet fører til at stadig flere barn
har tilknytning til flere stater. Dette innebærer at barnet kan
være statsborger i én stat, bo i en annen og oppholde seg i en tredje,
og eventuelt ha eiendom i en fjerde stat. Disse barna kan være mer
sårbare og utsatte enn andre, og det kan være ekstra krevende å ivareta
og beskytte dem. Formålet med Haagkonvensjonen 1996 er økt vern
for barn i internasjonale situasjoner, og økt internasjonalt samarbeid
på dette området. Ratifikasjon av Haagkonvensjonen 1996 vil derfor
gi Norge et nytt virkemiddel for å forebygge og løse internasjonale
foreldretvister, barnevernssaker og barnebortføringssaker – og kan
legge til rette for mer langsiktige omsorgsløsninger for de aktuelle barna.
Konvensjonens regler og system legger blant annet til rette for
at forelder og barn fortsatt kan ha samvær og kontakt selv om barnet
og den annen forelder flytter til en annen stat. Haagkonvensjonen 25. oktober
1980 om de sivile sider ved internasjonal barnebortføring (Haagkonvensjonen
1980) og Haagkonvensjonen 1996 er ment å virke sammen og forsterke
hverandre.
Konvensjonens hovedbestemmelser om internasjonal
privatrett og samarbeid er følgende:
Det er staten der
barnet har vanlig bosted som kan treffe beskyttelsestiltak (jurisdiksjon).
Som et utgangspunkt vil barnets vanlige bosted være der barnet etter
en konkret og samlet vurdering har sentrum for sine livsinteresser.
Staten der barnet oppholder seg kan likevel treffe hastevedtak og
midlertidige vedtak. En sak eller deler av en sak kan overføres
mellom stater der dette er til barnets beste.
Myndighetene i den staten som treffer beskyttelsestiltaket
skal anvende sin egen stats lov (lovvalg). Det er egne regler om
lovvalg for foreldremyndighet som følger av loven eller er avtalt, som
blant annet innebærer at foreldremyndighet som er tildelt i barnets
tidligere bostedsstater vil bestå i barnets nye vanlige bostedsstat.
Avgjørelser om beskyttelsestiltak truffet
i én konvensjonsstat anerkjennes og kan gjennomføres (fullbyrdes)
i andre konvensjonsstater.
Konvensjonen legger til rette for økt samarbeid og
informasjonsutveksling.
Hver stat skal utpeke en sentralmyndighet
som skal samarbeide med andre sentralmyndigheter, veilede om konvensjonen
og informere om nasjonale (interne) regler mv.
Haagkonvensjonen 1996 gjelder beskyttelsestiltak
rettet mot barn. Den berører foreldreansvar, fast bosted, samvær,
vergemål, plassering i fosterhjem og institusjon samt forvaltning
av barnets formue. Konvensjonen pålegger ikke statene å innføre
nye beskyttelsestiltak eller utvikle eksisterende beskyttelsestiltak
for barn. Beskyttelsestiltak som sådan – og innholdet i disse –
reguleres i hovedsak av statenes interne lovgivning og menneskerettighetene.
FNs barnekonvensjon er her sentral. Haagkonvensjonen 1996 legger
til rette for at barns beskyttelsesbehov kan oppfylles der barnets
person eller formue har tilknytning til to eller flere stater.
Det er sterkt ønskelig at Norge ratifiserer
Haagkonvensjonen 1996. 41 stater er nå tilsluttet konvensjonen,
herunder EU-statene som også har en intern EU-regulering på plass.
Ratifikasjon vil gi norske myndigheter et nytt virkemiddel til å
forebygge og løse internasjonale barnevernssaker, foreldretvister og
barnebortføringssaker. Ratifikasjon vil gi Norge et regelverk mer
på linje med EU-statene, og styrker Norges omdømme.
Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Hege Haukeland Liadal, Sonja Mandt, Arild Grande og Rigmor Aasrud, fra
Høyre, Kjartan Berland, lederen Svein Harberg og Kårstein Eidem Løvaas,
fra Fremskrittspartiet, Morten Stordalen og Ib Thomsen, og fra Kristelig
Folkeparti, Hanne Thürmer, viser til at stadig flere barn
har tilknytning til flere land. Et barn kan være statsborger i én
stat, bo i en annen og oppholde seg i en tredje. Ulike lovregler
og manglende kommunikasjon over landegrensene gjør at disse barna
vanskeligere får hjelp hvis de for eksempel utsettes for omsorgssvikt
eller bortføres av foreldrene. Komiteen mener at
det er viktig å gi disse barna økt beskyttelse og økte rettigheter.
Haagkonvensjonen 1996 vil styrke samarbeidet med andre land i foreldretvister,
barnevernssaker og barnebortføringssaker, og komiteen samtykker
til ratifikasjon av konvensjonen.
Komiteen viser videre til at
41 stater nå er tilsluttet konvensjonen, også EU-statene. Komiteen mener
det er viktig at Norge nå slutter seg til dette internasjonale samarbeidet
og bidrar til å styrke rettssikkerheten til barn i internasjonal
sammenheng.
Komiteen merker seg at det er
behov for enkelte endringer i barneloven, ekteskapsloven og barnevernloven
for at Norge skal kunne slutte seg til konvensjonen. Komiteen viser
i denne sammenheng til innstillingen vedrørende lovsaken og de respektive
partiers merknader.
Komiteens utkast til innstilling har blitt forelagt utenriks-
og forsvarskomiteen som i brev av 3. juni 2015 slutter seg til familie-
og kulturkomiteens utkast til innstilling og har ingen ytterligere
merknader.
Komiteen viser til proposisjonen
og til sine merknader og rår Stortinget til å gjøre slikt
vedtak:
Stortinget samtykker i ratifikasjon av
konvensjon 19. oktober 1996 om jurisdiksjon, lovvalg, anerkjennelse,
fullbyrdelse og samarbeid vedrørende foreldremyndighet og tiltak
for beskyttelse av barn, med forbehold og erklæringer i samsvar
med vedlegg 1 i Prop. 102 LS (2014–2015)
Oslo, i familie- og kulturkomiteen, den
4. juni 2015
Svein Harberg | Kjartan Berland |
leder | ordfører |