Justis- og beredskapsdepartementet legger frem forslag
om endringer i straffeprosessloven om avhør av barn og andre særlig
sårbare fornærmede og vitner. Dagens regler gir etter departementets
syn ikke et tilfredsstillende vern av barn og særlig sårbare voksne
som utsettes for vold eller seksuelle overgrep. Formålet med endringene
som foreslås i proposisjonen er å styrke barns og særlig sårbare
voksnes rettssikkerhet og gi disse et langt bedre vern mot vold
og seksuelle overgrep, uten at det svekker siktedes rettssikkerhet.
Proposisjonen følger opp rapporten «Avhør av særlig sårbare personer
i straffesaker».
Lovverket må sikre at etterforskning og strafforfølging
gjennomføres på en skånsom måte og ikke forverrer barn og særlig
sårbare voksnes traumer. Derfor foreslår departementet å lovfeste
at det skal tas tilrettelagt avhør når barn eller særlig sårbare
voksne avhøres som vitne i saker som gjelder seksuallovbrudd, kjønnslemlestelse,
mishandling i nære relasjoner, drap eller kroppsskade. Fornærmede
regnes som vitner i denne sammenheng. Videre kan det tas tilrettelagt
avhør i saker om andre straffbare forhold når hensynet til vitnet
tilsier det. Departementet går inn for at aldersgrensen fortsatt
skal være på 16 år. I tillegg foreslår departementet å utvide ordningen
til også å kunne gjelde fornærmede mellom 16 og 18 år som er utsatt
for seksuelle overgrep begått av nærstående. Det vil gi et ekstra
vern til disse svært utsatte barna. Det skal, med få unntak, være
alder ved første avhør som avgjør hvorvidt barn må forklare seg
under hovedforhandling eller ikke. I tråd med terminologien i barnekonvensjonen
omtales alle under 18 år som barn i proposisjonen.
Departementet foreslår videre at personer med psykisk
utviklingshemning og personer med funksjonsnedsettelse som gir tilsvarende
behov for tilrettelegging, skal avhøres ved tilrettelagt avhør i
de samme sakene som barn. Tilrettelagt avhør skal også benyttes
om politiet er i tvil om funksjonsnivået. Det vil styrke særlig
sårbare voksnes rettssikkerhet.
Tallet på anmeldelser i saker som gjelder vold eller
seksuelle overgrep der barn eller særlig sårbare voksne er fornærmet
eller annet vitne, har økt betydelig de siste årene. Dette er en
positiv utvikling, da det hersker liten tvil om at økningen skyldes
at flere anmelder saker og ikke at flere blir utsatt for vold eller
seksuelle overgrep. Forskning viser imidlertid at mørketallene fortsatt
er store. Jevnlig ser vi eksempler på at barn har vært utsatt for
overgrep over flere år og at mange har visst eller trodd, men ingen
har meldt fra til politiet. For at terskelen for å melde fra til politiet
skal bli lavere og for å minske risikoen for at barn og særlig sårbare
voksne blir utsatt for nye overgrep og trusler i tiden mellom anmeldelse
og avhør, foreslår departementet at første avhør som hovedregel
skal tas uten at mistenkte blir siktet og varslet om avhøret. Slik vil
samfunnet i større grad kunne avdekke og forhindre overgrep. At
politiet kan gjennomføre avhør før det tas ut siktelse, vil også
medføre at det sjeldnere tas ut siktelse mot personer som er uskyldige.
Grunnloven og internasjonale konvensjoner som ivaretar
barns, særlig sårbare voksnes og siktedes rettssikkerhet, er helt
sentrale rettskilder ved utformingen av nytt regelverk om avhør
av barn og andre særlig sårbare fornærmede og vitner. Hensynet til
den avhørtes og til siktedes rettssikkerhet vil tidvis kunne trekke
i forskjellig retning. Når det foreslås å utsette varsling av mistenkte
for å gi barn vern mot vold og seksuelle overgrep, slik Grunnloven
§ 104, barnekonvensjonen artikkel 19 og 34 og EMK artikkel 3 og
8 forplikter oss til, innebærer det at mistenktes rett til en rettferdig
rettergang etter Grunnloven § 95 og EMK artikkel 6 må ivaretas på
annet vis. Å oppnevne forsvarer som er til stede ved det første
avhøret, men som ikke har vært i kontakt med siktede, vil ikke gi
siktede god rettssikkerhet. Departementet foreslår i stedet at mistenkte
gis adgang til å begjære supplerende avhør av vitnet der siktedes
spørsmål kan bli stilt. Det foreslås at siktede, straks etter at politiet
har tatt ut siktelse, skal få oppnevnt forsvarer og få adgang til
å se opptak av avhøret. På bakgrunn av det som har fremkommet, skal
siktede kunne stille spørsmål til vitnet i supplerende avhør. På
denne måten får siktede langt bedre grunnlag til å stille gode spørsmål
til vitnet enn etter dagens ordning. Det vil styrke siktedes rettssikkerhet.
En konsekvens av at antallet anmeldelser har
økt de siste årene er at ventetiden for avhør har blitt svært lang.
I 2013 gikk det i gjennomsnitt 51 dager fra en sak ble anmeldt til
dommeravhør ble tatt. I ett distrikt var gjennomsnittlig ventetid
for dommeravhør i voldssaker på hele 106 dager. Det er uakseptabelt
og en alvorlig trussel mot barns og særlig sårbare voksnes rettssikkerhet. Når
ventetiden er lang, øker sjansen for at barna eller de særlig sårbare
voksne blir utsatt for nye overgrep i tiden mellom anmeldelse og
avhør. Videre blir bevisverdien av avhøret dårligere, og det blir
vanskeligere å avdekke hva som har skjedd. Det kan også være en
stor belastning for siktede å vente på at avhør blir tatt. Regjeringen har
satt i gang en rekke tiltak for å få ned ventetiden for dommeravhør.
Dette har gitt resultater, og i desember 2014 hadde gjennomsnittlig ventetid
gått ned til 32 dager. Det er imidlertid fortsatt en vei å gå før
de særlig sårbare vitnene, både fornærmede og andre vitner, blir
avhørt raskt nok. For at avhørene skal kunne tas raskere, foreslår
departementet at politiet skal få ansvar for avhørene og at dommeren
ikke lenger skal delta. Avhørene omtales av den grunn som «tilrettelagte
avhør» i stedet for «dommeravhør». Etter forslaget skal avhørene
ledes av en påtalejurist med utvidet påtalekompetanse, og vitnene som
avhøres ved tilrettelagte avhør skal ha forklaringsplikt for politiet.
For ytterligere å legge til rette for at avhørene kan tas raskt,
foreslår departementet at alle aktører som skal delta i avhøret
må stille på det tidspunktet politiet fastsetter. Videre skal politiet
kunne oppnevne forsvarer og bistandsadvokat, og det skal opprettes vaktordninger
tilsvarende den vi i dag har i varetektsfengslingssakene.
Helst bør alle tilrettelagte avhør tas raskt.
Det er likevel stor forskjell på hvor mye det haster med å ta avhør.
Departementet mener det er viktig at politiet prioriterer de sakene
som haster mest. Det foreslås derfor å innføre differensierte frister for
når avhør skal tas. Etter forslaget skal fristen være på én uke
i de akutte sakene, to uker i de andre mest alvorlige sakene og
tre uker i de resterende sakene. For å forhindre at fristen går
på bekostning av kvaliteten på avhøret, foreslår departementet i
tillegg at fristen kan forlenges med en uke i de sakene der politiet,
før fristen gikk ut, har foretatt tidkrevende etterforskningsskritt eller
forberedelser som var nødvendige av hensyn til vitnet eller avhørets
kvalitet. Det samme gjelder dersom avhørsleder og barnehuset er
enige om at det klart er til vitnets beste at avhøret utsettes.
Forslaget om utsatt varsling av mistenkte, forslag
som legger til rette for at avhørene kan tas raskere samt forslaget
om at barnevernstjenesten skal kunne være til stede ved avhørene, skal
sikre et bedre samarbeid mellom politi og barnevernstjenesten. Uavhengig
av hvem som først får kunnskap om forholdet, skal politi og barnevernstjeneste
raskt innlede samarbeid og holde hverandre orientert. Slik skal
barn gis bedre beskyttelse mot vold og seksuelle overgrep.
Barnehusene er et svært godt tilbud til barn
i en særdeles vanskelig situasjon. For å sikre at alle barn som
er fornærmet eller annet vitne i saker som gjelder seksuallovbrudd,
kjønnslemlestelse, mishandling i nære relasjoner, drap eller kroppsskade
får lik tilgang til barnehus, foreslår departementet at disse avhørene
skal skje på barnehus. Regelen kan bare fravikes dersom avhørsleder
og barnehuset er enige om at det klart er til barnets beste å bli
avhørt et annet sted. Tas det avhør av barn i andre saker bør også disse
tas på barnehus. Ettersom barnehusene nå har opparbeidet seg solid
kompetanse om personer med psykisk utviklingshemming og annen funksjonsnedsettelse,
skal reglene få tilsvarende anvendelse når disse avhøres.
Endelig foreslås det at observasjonsordningen for
avhør av de yngste barna og særlig sårbare voksne avvikles og at
avhørene i stedet kan gjennomføres som sekvensielle avhør. Det vil
gi bedre bevis og legge til rette for at flere som begår overgrep
mot førskolebarn eller særlig sårbare voksne blir dømt. Det vil
også gi førskolebarn og særlig sårbare voksne bedre beskyttelse
mot nye overgrep.
Stortingspolitikere og flere av høringsinstansene har
løftet frem problemstillinger knyttet til drift av barnehusene.
Det har blant annet blitt bedt om at spørsmålet om utføring og finansiering
av medisinske undersøkelser ved barnehusene adresseres. Flere har
også etterlyst nasjonale retningslinjer for barnehusene. Denne proposisjonen
omhandler bare lovregulering av når og hvordan det skal tas avhør
av barn og andre særlig sårbare fornærmede og vitner. Spørsmål knyttet
til medisinske undersøkelser følges opp gjennom virksomhetsstyringen
av Helsedirektoratet og Politidirektoratet. Videre etablerte Politidirektoratet
i slutten av 2014 et barnehusråd som skal være et rådgivende organ
for politidirektoratets oppfølging av barnehusene. Spørsmålet om
nasjonale retningslinjer vil bli drøftet av det nyopprettede rådet.