Justis- og beredskapsdepartementet legger frem forslag
om endringer i straffeprosessloven om avhør av barn og andre særlig
sårbare fornærmede og vitner. Dagens regler gir etter departementets
syn ikke et tilfredsstillende vern av barn og særlig sårbare voksne
som utsettes for vold eller seksuelle overgrep. Formålet med endringene
som foreslås i proposisjonen er å styrke barns og særlig sårbare
voksnes rettssikkerhet og gi disse et langt bedre vern mot vold
og seksuelle overgrep, uten at det svekker siktedes rettssikkerhet.
Proposisjonen følger opp rapporten «Avhør av særlig sårbare personer
i straffesaker».
Lovverket må sikre at etterforskning og strafforfølging
gjennomføres på en skånsom måte og ikke forverrer barn og særlig
sårbare voksnes traumer. Derfor foreslår departementet å lovfeste
at det skal tas tilrettelagt avhør når barn eller særlig sårbare
voksne avhøres som vitne i saker som gjelder seksuallovbrudd, kjønnslemlestelse,
mishandling i nære relasjoner, drap eller kroppsskade. Fornærmede
regnes som vitner i denne sammenheng. Videre kan det tas tilrettelagt
avhør i saker om andre straffbare forhold når hensynet til vitnet
tilsier det. Departementet går inn for at aldersgrensen fortsatt
skal være på 16 år. I tillegg foreslår departementet å utvide ordningen
til også å kunne gjelde fornærmede mellom 16 og 18 år som er utsatt
for seksuelle overgrep begått av nærstående. Det vil gi et ekstra
vern til disse svært utsatte barna. Det skal, med få unntak, være
alder ved første avhør som avgjør hvorvidt barn må forklare seg
under hovedforhandling eller ikke. I tråd med terminologien i barnekonvensjonen
omtales alle under 18 år som barn i proposisjonen.
Departementet foreslår videre at personer med psykisk
utviklingshemning og personer med funksjonsnedsettelse som gir tilsvarende
behov for tilrettelegging, skal avhøres ved tilrettelagt avhør i
de samme sakene som barn. Tilrettelagt avhør skal også benyttes
om politiet er i tvil om funksjonsnivået. Det vil styrke særlig
sårbare voksnes rettssikkerhet.
Tallet på anmeldelser i saker som gjelder vold eller
seksuelle overgrep der barn eller særlig sårbare voksne er fornærmet
eller annet vitne, har økt betydelig de siste årene. Dette er en
positiv utvikling, da det hersker liten tvil om at økningen skyldes
at flere anmelder saker og ikke at flere blir utsatt for vold eller
seksuelle overgrep. Forskning viser imidlertid at mørketallene fortsatt
er store. Jevnlig ser vi eksempler på at barn har vært utsatt for
overgrep over flere år og at mange har visst eller trodd, men ingen
har meldt fra til politiet. For at terskelen for å melde fra til politiet
skal bli lavere og for å minske risikoen for at barn og særlig sårbare
voksne blir utsatt for nye overgrep og trusler i tiden mellom anmeldelse
og avhør, foreslår departementet at første avhør som hovedregel
skal tas uten at mistenkte blir siktet og varslet om avhøret. Slik vil
samfunnet i større grad kunne avdekke og forhindre overgrep. At
politiet kan gjennomføre avhør før det tas ut siktelse, vil også
medføre at det sjeldnere tas ut siktelse mot personer som er uskyldige.
Grunnloven og internasjonale konvensjoner som ivaretar
barns, særlig sårbare voksnes og siktedes rettssikkerhet, er helt
sentrale rettskilder ved utformingen av nytt regelverk om avhør
av barn og andre særlig sårbare fornærmede og vitner. Hensynet til
den avhørtes og til siktedes rettssikkerhet vil tidvis kunne trekke
i forskjellig retning. Når det foreslås å utsette varsling av mistenkte
for å gi barn vern mot vold og seksuelle overgrep, slik Grunnloven
§ 104, barnekonvensjonen artikkel 19 og 34 og EMK artikkel 3 og
8 forplikter oss til, innebærer det at mistenktes rett til en rettferdig
rettergang etter Grunnloven § 95 og EMK artikkel 6 må ivaretas på
annet vis. Å oppnevne forsvarer som er til stede ved det første
avhøret, men som ikke har vært i kontakt med siktede, vil ikke gi
siktede god rettssikkerhet. Departementet foreslår i stedet at mistenkte
gis adgang til å begjære supplerende avhør av vitnet der siktedes
spørsmål kan bli stilt. Det foreslås at siktede, straks etter at politiet
har tatt ut siktelse, skal få oppnevnt forsvarer og få adgang til
å se opptak av avhøret. På bakgrunn av det som har fremkommet, skal
siktede kunne stille spørsmål til vitnet i supplerende avhør. På
denne måten får siktede langt bedre grunnlag til å stille gode spørsmål
til vitnet enn etter dagens ordning. Det vil styrke siktedes rettssikkerhet.
En konsekvens av at antallet anmeldelser har
økt de siste årene er at ventetiden for avhør har blitt svært lang.
I 2013 gikk det i gjennomsnitt 51 dager fra en sak ble anmeldt til
dommeravhør ble tatt. I ett distrikt var gjennomsnittlig ventetid
for dommeravhør i voldssaker på hele 106 dager. Det er uakseptabelt
og en alvorlig trussel mot barns og særlig sårbare voksnes rettssikkerhet. Når
ventetiden er lang, øker sjansen for at barna eller de særlig sårbare
voksne blir utsatt for nye overgrep i tiden mellom anmeldelse og
avhør. Videre blir bevisverdien av avhøret dårligere, og det blir
vanskeligere å avdekke hva som har skjedd. Det kan også være en
stor belastning for siktede å vente på at avhør blir tatt. Regjeringen har
satt i gang en rekke tiltak for å få ned ventetiden for dommeravhør.
Dette har gitt resultater, og i desember 2014 hadde gjennomsnittlig ventetid
gått ned til 32 dager. Det er imidlertid fortsatt en vei å gå før
de særlig sårbare vitnene, både fornærmede og andre vitner, blir
avhørt raskt nok. For at avhørene skal kunne tas raskere, foreslår
departementet at politiet skal få ansvar for avhørene og at dommeren
ikke lenger skal delta. Avhørene omtales av den grunn som «tilrettelagte
avhør» i stedet for «dommeravhør». Etter forslaget skal avhørene
ledes av en påtalejurist med utvidet påtalekompetanse, og vitnene som
avhøres ved tilrettelagte avhør skal ha forklaringsplikt for politiet.
For ytterligere å legge til rette for at avhørene kan tas raskt,
foreslår departementet at alle aktører som skal delta i avhøret
må stille på det tidspunktet politiet fastsetter. Videre skal politiet
kunne oppnevne forsvarer og bistandsadvokat, og det skal opprettes vaktordninger
tilsvarende den vi i dag har i varetektsfengslingssakene.
Helst bør alle tilrettelagte avhør tas raskt.
Det er likevel stor forskjell på hvor mye det haster med å ta avhør.
Departementet mener det er viktig at politiet prioriterer de sakene
som haster mest. Det foreslås derfor å innføre differensierte frister for
når avhør skal tas. Etter forslaget skal fristen være på én uke
i de akutte sakene, to uker i de andre mest alvorlige sakene og
tre uker i de resterende sakene. For å forhindre at fristen går
på bekostning av kvaliteten på avhøret, foreslår departementet i
tillegg at fristen kan forlenges med en uke i de sakene der politiet,
før fristen gikk ut, har foretatt tidkrevende etterforskningsskritt eller
forberedelser som var nødvendige av hensyn til vitnet eller avhørets
kvalitet. Det samme gjelder dersom avhørsleder og barnehuset er
enige om at det klart er til vitnets beste at avhøret utsettes.
Forslaget om utsatt varsling av mistenkte, forslag
som legger til rette for at avhørene kan tas raskere samt forslaget
om at barnevernstjenesten skal kunne være til stede ved avhørene, skal
sikre et bedre samarbeid mellom politi og barnevernstjenesten. Uavhengig
av hvem som først får kunnskap om forholdet, skal politi og barnevernstjeneste
raskt innlede samarbeid og holde hverandre orientert. Slik skal
barn gis bedre beskyttelse mot vold og seksuelle overgrep.
Barnehusene er et svært godt tilbud til barn
i en særdeles vanskelig situasjon. For å sikre at alle barn som
er fornærmet eller annet vitne i saker som gjelder seksuallovbrudd,
kjønnslemlestelse, mishandling i nære relasjoner, drap eller kroppsskade
får lik tilgang til barnehus, foreslår departementet at disse avhørene
skal skje på barnehus. Regelen kan bare fravikes dersom avhørsleder
og barnehuset er enige om at det klart er til barnets beste å bli
avhørt et annet sted. Tas det avhør av barn i andre saker bør også disse
tas på barnehus. Ettersom barnehusene nå har opparbeidet seg solid
kompetanse om personer med psykisk utviklingshemming og annen funksjonsnedsettelse,
skal reglene få tilsvarende anvendelse når disse avhøres.
Endelig foreslås det at observasjonsordningen for
avhør av de yngste barna og særlig sårbare voksne avvikles og at
avhørene i stedet kan gjennomføres som sekvensielle avhør. Det vil
gi bedre bevis og legge til rette for at flere som begår overgrep
mot førskolebarn eller særlig sårbare voksne blir dømt. Det vil
også gi førskolebarn og særlig sårbare voksne bedre beskyttelse
mot nye overgrep.
Stortingspolitikere og flere av høringsinstansene har
løftet frem problemstillinger knyttet til drift av barnehusene.
Det har blant annet blitt bedt om at spørsmålet om utføring og finansiering
av medisinske undersøkelser ved barnehusene adresseres. Flere har
også etterlyst nasjonale retningslinjer for barnehusene. Denne proposisjonen
omhandler bare lovregulering av når og hvordan det skal tas avhør
av barn og andre særlig sårbare fornærmede og vitner. Spørsmål knyttet
til medisinske undersøkelser følges opp gjennom virksomhetsstyringen
av Helsedirektoratet og Politidirektoratet. Videre etablerte Politidirektoratet
i slutten av 2014 et barnehusråd som skal være et rådgivende organ
for politidirektoratets oppfølging av barnehusene. Spørsmålet om
nasjonale retningslinjer vil bli drøftet av det nyopprettede rådet.
Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Jorodd Asphjell, Kari Henriksen, lederen Hadia Tajik og Lene Vågslid,
fra Høyre, Margunn Ebbesen, Hårek Elvenes, Peter Christian Frølich og
Anders B. Werp, fra Fremskrittspartiet, Ulf Leirstein og Dagfinn
Henrik Olsen, fra Kristelig Folkeparti, Kjell Ingolf Ropstad, og
fra Senterpartiet, Geir Inge Lien, viser til Prop. 112 L
(2014–2015) Endringer i straffeprosessloven (avhør av barn og andre
særlig sårbare fornærmede og vitner). Proposisjonen følger opp rapporten
«Avhør av særlig sårbare personer i straffesaker», samt Innst. 269 S
(2013–2014).
Komiteen viser til at dagens
regelverk ikke gir et tilfredsstillende vern av barn og andre særlig sårbare
fornærmede og vitner. Det er derfor viktig etter komiteens mening
at det foretas endringer i straffeprosessloven knyttet til avhør
av barn og andre særlig sårbare personer. Komiteen viser
til at det har vært en kraftig økning i antall anmeldelser knyttet
til saker vedrørende vold og seksuelle overgrep. Forskningen viser imidlertid
at mørketallene fremdeles er store, og det er etter komiteens mening
viktig at innsatsen intensiveres.
Komiteen viser til at Politidirektoratet
har det overordnede ansvaret for oppfølgingen av Statens Barnehus.
Hvert barnehus er underlagt politimesteren i det politidistrikt
hvor barnehuset ligger. Statens Barnehus gjennomfører dommeravhør,
medisinske undersøkelser og oppfølging av volds- og overgrepsutsatte
barn og voksne med psykisk utviklingshemning eller tilsvarende funksjonsnedsettelse,
eller som har vært vitne til vold.
Komiteen viser til årsrapport
for 2014 fra Statens Barnehus hvor det fremgår at gjennomsnittlig
ventetid for dommeravhør ved barnehusene var 50 dager i 2014, mens
ved avhør av barn i saker vedrørende seksuelle overgrep var ventetiden
43 dager. Komiteen viser til justiskomiteens høring
vedrørende proposisjonen hvor UNICEF påpekte at ventetiden de fire
første månedene i 2015 for seksuelle overgrep var på 36 dager, mens
ventetiden totalt sett var på 47 dager. Komiteen viser
til at departementet har foreslått en rekke tiltak som skal bidra
til å redusere ventetiden.
Komiteen viser til forslaget
om at dommeren ikke lenger skal lede avhøret, og viser til forslag om
å omtale avhørene som «tilrettelagt avhør» i stedet for «dommeravhør».
Departementet foreslår at avhørene nå skal ledes av en påtalejurist
med utvidet påtalekompetanse. Komiteen mener dette
er viktige tiltak som kan redusere ventetiden.
Komiteen registrerer at regjeringen
følger opp en samlet komités ønske om å endre dommeravhørsforskriften
og at dommeren ikke lenger skal lede avhøret. Komiteen vil
vise til Innst. 269 S (2013–2014) fra juni 2014 hvor en samlet komité
skrev:
«For å sikre at avhørene kan gjennomføres mer effektivt,
og så raskt som nødvendig, ønsker komiteen at ansvaret for avhørene
flyttes til politiet. Tilstedeværelse av en dommer vil i så tilfelle
ikke lenger være nødvendig for å gjennomføre avhøret. Komiteen viser
til at det nå har gått over ett år siden høringsfristen for høring vedrørende
rapporten med blant annet forslag til forskrift om avhør av særlig
sårbare personer gikk ut. Det er derfor etter komiteens mening nødvendig
at vi får på plass forskriften så raskt som mulig. Det er viktig
blant annet for å sikre et likere tilbud til barn og unge som er
utsatt for vold og overgrep eller har vært vitne til det, noe som
også vil øke rettssikkerheten til barn og unge. Det er også viktig
å få på plass retningslinjer som sikrer enhetlig og samordnet bruk
av barnehusene. Komiteen viser til at det for tiden er satt ned
en arbeidsgruppe som skal utarbeide forslag til slike retningslinjer,
men vil påpeke viktigheten av at disse kommer på plass så raskt som
mulig.»
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet mener
at det har tatt for lang tid før disse forslagene til endring ble
sendt Stortinget, men er glad for at de nå endres i tråd med vedtakene
gjort under behandling av Arbeiderpartiets representantforslag Dokument
8:31 S (2013–2014) om å gjøre bruken av barnehus obligatorisk, og
styrking av barnehusene.
Komiteens medlem fra Senterpartiet vil peke
på viktigheten av at påtalemyndigheten tilføres tilstrekkelige ressurser,
slik at man kan oppnå reell reduksjon av ventetiden for avhør.
Komiteen viser til
at det foreslås at barn mellom 12 og 15 år ikke lenger skal kunne
fritas fra forklaringsplikten når mistenkte er nærstående. Komiteen viser
i den forbindelse til justiskomiteens høring 12. mai 2015 hvor det
var delte meninger knyttet til dette punkt. Barneombudet på sin
side støtter forslaget om at også barn mellom 12 og 15 år skal ha
forklaringsplikt når mistenkte er nærstående, og begrunner det med at
barnet da ikke lenger har ansvaret for om det vil vitne eller ikke.
De påpeker at det vil være til barnets beste at deres historie blir
fortalt, og støtter derfor forslaget om forklaringsplikt. Komiteen støtter
dette.
Komiteen viser til at lovverket
skal sikre at etterforskning og straffeforfølging gjennomføres på
en skånsom måte. Komiteen viser til forslag om å
lovfeste at det skal tas tilrettelagt avhør ved Statens Barnehus
når barn eller særlig sårbare voksne avhøres som vitne i saker som
gjelder seksuallovbrudd, kjønnslemlestelse, mishandling i nære relasjoner,
drap eller kroppsskade. Det vil kun være adgang til å fravike dette
om avhørsleder og barnehuset er enige om at man kan fravike regelen
om at avhøret ikke skal foretas på barnehuset. Komiteen viser
til at fornærmede regnes som vitne i denne sammenheng.
Komiteen viser videre til at
departementet foreslår at første avhør som hovedregel skal kunne
tas før mistenkte er siktet eller varslet om avhøret. Begrunnelsen
for dette er å senke terskelen for å melde fra til politiet og redusere
risikoen for at barn og særlig sårbare personer utsettes for nye
overgrep. Det er viktig å sikre at avhør tas så raskt som mulig
for på den måten bedre å ivareta fornærmede, samtidig vil det kunne
bidra til at politiet i mindre grad tar ut siktelse mot uskyldige
personer. For å sikre kontradiksjon for siktede foreslår departementet
at mistenkte skal gis mulighet til å begjære supplerende avhør av
vitnet hvor siktedes spørsmål vil bli stilt. Komiteen er
av den oppfatning at dette ivaretar både fornærmede og siktede på
en god måte. Komiteen viser også til forslaget om
at alle aktører som skal delta i avhøret må stille på det tidspunktet
politiet fastsetter. Dette vil etter komiteens mening
være et viktig tiltak for å redusere ventetiden.
Komiteen viser til at departementet
går inn for at aldersgrensen fremdeles skal være 16 år, men at aldersgrensen
hvor fornærmede har blitt utsatt for seksuelle overgrep begått av
nærstående personer, skal utvides til 18 år.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti, viser
til at barn over 16 år har et stort behov for behandling og bistand
fra et fagmiljø med høy kompetanse. Ved å heve aldersgrensen til
18 år for alle saker vil det medføre stor pågang ved barnehusene.
Dette kan etter flertallets mening gå på bekostning
av de som trenger tilrettelagte avhør aller mest, blant annet fordi
ventetiden vil øke, samt at økt pågang kan gå utover kvaliteten
på avhørene. Det vil etter flertallets mening kunne
medføre at bevisene blir dårligere og at flere skyldige går fri
i saker der små barn er ofre, noe som igjen kan medføre at utsatte
barn ikke får den hjelpen de trenger.
Flertallet viser også til at
en heving av aldersgrensen til 18 år vil kunne innebære en svekkelse av
siktedes rettigheter. Det vil kunne være i strid med siktedes rettigheter
etter Grunnloven § 95 og EMK artikkel 6 at videoopptak av tilrettelagte
avhør skal tre i stedet for personlig forklaring under hovedforhandlingen.
Det bør etter flertallets mening derfor foretas en
ny menneskerettslig vurdering før en eventuell heving av aldersgrensen
til 18 år.
Flertallet viser til at selv
om barnekonvensjonen og Lanzarote-konvensjonen gjelder barn opp
til 18 år, er det ikke til hinder for at tilrettelagt avhør bare
tilbys til de under 16 år. Avhørssituasjonen til de mellom 16 og
18 år kan tilpasses, blant annet ved at siktede går ut fra rettssalen
eller at det benyttes fjernavhør.
Flertallet viser til begrunnelsen
for å øke aldersgrensen for barn mellom 16 og 18 år som har blitt
utsatt for seksuelle overgrep av nærstående, jf. Prop 112 L (2014–2015)
punkt 5.4:
«Det vil normalt være svært belastende å vitne om
seksuelle overgrep begått av nærstående. Dessuten vil barn som har
blitt utsatt for seksuelle overgrep av nærstående ofte bo hos mistenkte
og være i et avhengighetsforhold som gjør det særlig vanskelig å
melde fra. Det vil normalt stille barnet i en enda vanskeligere
situasjon enn om det for eksempel ble utsatt for voldtekt på en fest.
Som Barneombudet skriver, vil de som er krenket av nære familiemedlemmer
også ha et særlig behov for den oppfølgingen som er knyttet til
at det tas tilrettelagt avhør.»
Flertallet ber om at regjeringen
innen 2 år gjør en ny vurdering om å heve aldersgrensen i alle tilfeller
til 18 år. Flertallet viser til at man i en slik
vurdering må se på om straffeprosessloven § 298 må endres, samt
vurdere siktedes rettigheter etter Grunnloven § 95 og EMK artikkel 6.
Komiteen mener dette
er et viktig tiltak for å ivareta utsatte barn på en bedre måte. Komiteen viser
til at departementet foreslår at det som hovedregel skal være alder
ved første avhør som avgjør hvorvidt barn må forklare seg under hovedforhandlingen
eller ikke. Komiteen viser til at departementet foreslår
at personer med psykisk utviklingshemning og personer med funksjonsnedsettelse
som gir tilsvarende behov for tilrettelegging, skal avhøres ved
tilrettelagt avhør i de samme sakene som barn. Tilrettelagt avhør
skal også foretas i de tilfellene politiet er i tvil om funksjonsnivået.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet
og Senterpartiet mener at bruken av barnehus, skal være
obligatorisk for alle barn under 18 år. Disse medlemmer vil
vise til høringsinstanser som Barneombudet, Redd Barna og Statens
Barnehus som støtter dette. Disse medlemmer mener
på linje med disse høringsinstansene at det er uheldig at en skiller mellom
seksuelle overgrep og voldssakene. Vold er også svært skadelig for
barn og unges psykiske og fysiske helse. Disse medlemmer mener
at de unge over 16 år har et like stort behov for behandling og
bistand fra et fagmiljø med høy kompetanse på området.
Et annet flertall, medlemmene
fra Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet,
viser til at regjeringen foreslår å innføre differensierte lovpålagte
frister for når avhør skal foretas. Ved akutte saker skal fristen
for å foreta tilrettelagt avhør være én uke, mens i de andre mest
alvorlige sakene skal fristen være på to uker, og i de resterende
sakene skal den være på tre uker. For å hindre at fristene går på
bekostning av kvaliteten av avhøret, foreslår departementet i tillegg
at fristen kan forlenges med en uke i de sakene der politiet, før
fristen gikk ut, har foretatt tidkrevende etterforskningskritt eller
forberedelser som var nødvendige av hensyn til vitnet eller avhørets
kvalitet.
Dette flertallet viser til at
det er stor forskjell på hvor mye det haster at tilrettelagte avhør
foretas raskt. Differensierte frister er nødvendig for å sikre at
de avhørene som haster aller mest, tas raskt nok. Dette flertallet viser
til at differensierte frister vil bidra til å hjelpe politiet med
å prioritere og legger til rette for at avhør som haster blir tatt
raskest. I en del saker vil det være svært alvorlig om det går to
uker før avhør blir tatt. Dette flertallet er derfor
glad for at det nå innføres en frist om at avhøret skal foretas
innen en uke i de aller mest alvorlige tilfellene.
Dette flertallet viser til at
i en situasjon der tilgangen på avhørsressurser er begrenset, kan
en lik frist på når avhør skal måtte bli tatt, presse politiet til
å behandle alle saker likt i stedet for å prioritere de sakene som
haster mest. Det er hensynet til barnets beste som ligger til grunn
for dette flertallets ønske om en slik differensiering.
Dette flertallet viser til at
Statens Barnehus Trondheims innspill på justiskomiteens høring om
Prop. 112 (2014–2015) der de støttet opp om dette:
«Ved å lovfeste at barn, unge og voksne psykisk utviklingshemmede
kommer raskere inn til avhør er det å håpe at rettssikkerheten blir
ivaretatt på en bedre måte, og at deres forklaring i større grad
kan bringe vold og overgrepssaker inn for retten. Barnehusene er
av den oppfatning at det er for få saker som bringes inn til domstolen
for avgjørelse. Det å foreslå tidsbruk på 1-3 uker, fra anmeldelse
til tilrettelagte avhør, er et positivt forslag. Imidlertid er barnehusene
svært opptatt av at mange av disse sakene er krevende i etterforskningsøyemed.
Dermed er det ikke sikkert at fristen på en uke er til det beste
for barnet, med tanke på ivaretakelse av dets rettssikkerhet. Det
kan være at politiet har behov for å gjøre taktisk etterforskning
i sakene før de avhører barna, og da vil 1 uke være urealistisk.
Derfor vil en differensiering av tidsbruken være bra.»
Dette støtter dette flertallet opp
om. Det er også etter dette flertallets mening sentralt
at det er barnets beste som er det avgjørende hensyn ved vurderingen
av om når avhør skal foretas, og ikke ressurshensyn eller andre
hensyn.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet er
imot å innføre differensierte lovpålagte frister for når avhør skal
tas. Disse medlemmer viser til høringsinnspill fra
Barneombudet som mener forslaget til ny § 239 e er unødvendig komplisert,
og at alle rettssikkerhetshensyn taler for en så kort frist som
mulig. Videre viser disse medlemmer til Unicefs høringsinnspill
som går imot forslaget om differensiering, og som mener alle saker
bør ha en frist på én uke. Disse medlemmer er enig
i dette.
Disse medlemmer vil understreke
at det vil være vanskelig i enkelte tilfeller å vite før et barneavhør
er tatt hvor akutt og alvorlig saken er. Disse medlemmer mener
at man ikke kan utelukke at det kan fremkomme opplysninger under
avhøret som vil endre alvorlighetsgraden av saken. Videre vil disse
medlemmer peke på at for å gjennomføre en differensiert
fristpraksis blir det behov for ytterligere byråkrati.
Disse medlemmer vil videre vise
til riksadvokatens høringsinnspill til arbeidsgruppens rapport som
sier:
«I dag er det et beklagelig faktum at 2- ukersfristen
nærmest systematisk brytes. Flere av årsakene til at en ikke lykkes
i å overholde fristen, vil falle bort ved den nye avhørsmodellen.
Politiet vil ha et langt større herredømme over saken og tidspunktet
for gjennomføringen av det første avhøret, i det langt færre personer vil
måtte involveres. Som ved andre alvorlig straffbare forhold, må
en forvente at sentrale avhør foretas kort tid etter at politiet
har mottatt anmeldelse. Riksadvokaten slutter seg derfor fullt ut
til at forslaget om at fristen for det første avhøret etter at politiet
har fått kjennskap til saken, som hovedregel skal være en uke.»
Disse medlemmer deler riksadvokatens
syn og mener det taler for å ha en frist for når avhør skal tas. Disse
medlemmer mener fristen for alle saker bør være én uke. Disse
medlemmer fremmer derfor følgende forslag:
«Straffeprosessloven ny § 239 e skal lyde:
Tilrettelagt avhør skal gjennomføres snarest
mulig og innen én uke når det skal tas avhør etter § 239 første
ledd, andre ledd andre punktum eller tredje ledd.
Har politiet før fristen gikk ut, foretatt tidkrevende
etterforskingsskritt eller forberedelser som var nødvendige av hensyn
til vitnet eller avhørets kvalitet, forlenges fristen etter første, andre
og tredje ledd med én uke. Det samme gjelder dersom avhørsleder
og barnehuset er enige om at det klart er til vitnets beste at avhøret
utsettes.
Fristene regnes fra tidspunktet for anmeldelse eller
når politiet av andre grunner har rimelig grunn til å undersøke
om det foreligger straffbart forhold. Når politiet først på et senere
stadium i etterforskingen blir klar over at det aktuelle vitnet
bør avhøres, regnes fristen fra det tidspunktet politiet hadde rimelig
grunn til å anta at vitnet burde avhøres.
Ved supplerende avhør skal avhøret gjennomføres
så raskt som mulig og ikke senere enn én uke etter forrige avhør,
med mindre det er nødvendig av hensyn til etterforskningen eller
siktede og det ikke vil være en uforholdsmessig belastning for vitnet.
Er avhørsleder og barnehuset enige om at det klart er til vitnets
beste at det supplerende avhøret utsettes og dette ikke svekker
siktedes rett til kontradiksjon, kan fristen også forlenges.»
Komiteen viser til
at departementet foreslår at observasjonsordningen for avhør av
de yngste barna og særlig sårbare voksne avvikles, og at avhørene
i stedet kan gjennomføres som sekvensielle avhør.
Komiteen viser til at proposisjonen
ikke omhandler avhør av mistenkte. Årsaken til det er at dette ikke
var en del av mandatet til arbeidsgruppen. I tillegg viser komiteen til
at spørsmål knyttet til finansiering av medisinske undersøkelser
ved barnehusene blir fulgt opp gjennom virksomhetsstyringen av Helsedirektoratet
og Politidirektoratet, og er derfor ikke behandlet nærmere i proposisjonen.
Komiteen viser til at for å redusere
ventetiden for avhør av barn og særlig sårbare personer, er det
en forutsetning at politiet prioriterer saker vedrørende vold og
overgrep. Det er derfor etter komiteens mening helt
sentralt at det avsettes nok ressurser til å etterforske vold og
overgrep mot barn, både tidsmessig og med hensyn til nok etterforskere.
Det er avgjørende at politiet har kunnskap om hvordan man på en
best mulig måte kan etterforske vold og overgrep mot barn, for å
sikre god kvalitet på etterforskningen.
Komiteen viser til at det har
vært en betydelig økning i antall saker på barnehusene i 2015 sammenlignet
med samme tid i 2014. I de fire første månedene var det en økning
i Sandefjord og Bodø på 50 pst., i Kristiansand var økningen på 48 pst.,
i Ålesund var økningen på 44 pst., 38 pst. i Oslo og 32 pst. i Bergen.
Oversikten fra Politidirektoratet viser at det fra 1. tertial 2015 var
en økning på 40 prosent sammenlignet med 1. tertial 2014. Komiteen vil
således påpeke at endringene som foreslås i proposisjonen også vil medføre
flere saker på barnehusene, ved at aldersgrensen og hvem som har
rett til avhør på barnehusene utvides. Barnehusene fasiliterer ikke
kun avhør, men gir også volds- og overgrepsutsatte god oppfølging. Komiteen mener at
regjeringen må følge saksutviklingen nøye og sikre at barnehusene
har tilstrekkelige økonomiske rammer.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet mener
det er et stort behov for å styrke barnehusene og viser til Arbeiderpartiets
alternative statsbudsjett hvor det ble foreslått å styrke barnehusene
og øremerke 100 mill. kroner for 2015. Disse medlemmer vil
understreke betydningen av øremerking av disse midlene. Disse
medlemmer merker seg tilbakemeldingen fra Statens Barnehus
under justiskomiteens høring på Prop. 112 L (2014–2015) om at de reelt
har opplevd et kutt i sin drift for 2015. Disse medlemmer mener
dette ytterligere underbygger behovet for øremerkede midler, og
en langt sterkere satsing på barnehus enn hva regjeringen har levert
til nå. Både UNICEF, Redd Barna og Statens Barnehus har opptil flere ganger
tatt til orde for at finansieringen av barnehusene må øremerkes.
Disse medlemmer mener i lys av
forliket om politireformen at det er behov for et nytt barnehus
i politidistrikt Øst. Etter at politireformen er gjennomført vil
det være barnehus i nesten alle politidistrikter, unntatt politidistrikt
Øst og politidistrikt Finnmark. Disse medlemmer mener det
er et særlig behov for et nytt barnehus i politidistrikt Øst, som
etter politireformen vil ha en stor befolkning. Et eget barnehus
i politidsitrikt Øst vil føre til at det er den samme politimesteren
som har ansvar for barnehuset hvor avhørene foretas og den videre
etterforskningen av vold og overgrep mot barn, noe som vil være positivt
for etterforskningen av disse sakene. I dag benytter barn fra Romerike
barnehuset i Hedmark og barn fra Østfold barnehuset i Oslo, noe
som innebærer at politidistrikt Øst vil måtte forholde seg til to
ulike politidistrikt i etterforskningen av saker om vold og overgrep
mot barn i sitt distrikt. Disse medlemmer mener dagens
organisering ikke er tilpasset den nye distriktsstrukturen i politiet
som nå er klar etter at Arbeiderpartiet, Høyre, Fremskrittspartiet,
Kristelig Folkeparti og Venstre inngikk forlik om en politireform.
På denne bakgrunnen vil disse medlemmer fremme følgende
forslag:
«Stortinget ber regjeringen etablere ett nytt barnehus
i det nye politidistrikt Øst, samt vurdere å opprette ett nytt barnehus
i politidistrikt Finnmark.»
Disse medlemmer vil vise til
at lovfesting av barnehus og økningen i saksmengden vil kreve styrking
av bevilgningene til barnehusene. Disse medlemmer vil
vise til at etter 3 måneders drift i 2015 har barnehuset i Oslo
hatt en økning på 38 pst., Stavanger 40 pst. og Trondheim 20 pst. Disse
medlemmer mener regjeringen må ta den klare tilbakemeldingen
fra Statens Barnehus på alvor og viser til høringsbrevet fra Statens
Barnehus hvor det fremkommer at den store økningen i antall saker
gjennom flere år nå har ført til sprengt kapasitet. Dette gjelder
både infrastruktur og personell. Disse medlemmer mener
signalene fra regjeringen om at de ønsker å styrke barnehusene til
nå ikke er fulgt opp i tilstrekkelig grad.
Disse medlemmer viser til at
det i svarbrevet fra statsråden vises til at alle barnehusene har
fått ekstra midler i 2015, dog i varierende grad. Disse medlemmer er
kjent med og ble oppmerksom på at barnehuset i Trondheim fikk 300 000 kroner
ekstra for 2015, men ble samtidig kuttet med 500 000 kroner i sitt
driftsbudsjett for 2015, slik at det reelt sett ble et kutt på 200 000
kroner. Disse medlemmer mener dette viser at dagens
finansieringsmodell er prisgitt hvorvidt den enkelte politimester
ønsker å prioritere barnehus, og understreker behovet for en økt
satsing på avhør av barn og barnehus med øremerkede midler. Disse
medlemmer merker seg at ekstrabevilgningen på 10 mill. kroner
kun har ført til tre stillinger samlet sett, og ikke vært tilstrekkelig
til å få ned ventetiden til den lovpålagte fristen. Tvert imot registrerer disse
medlemmer at ventetidene igjen stiger.
Komiteen viser til
at Politidirektoratet i slutten av 2014 etablerte Barnehusrådet
som skal være et rådgivende organ for Politidirektoratets oppfølging
av barnehusene. Evalueringen av barnehusene fra 2012 viste at ansatte
i liten grad opplevde en helhetlig styring av barnehusene fra sentralt
nivå. I tillegg påpekte den at barnehusene har utviklet seg i forskjellig
retning, og at det foreligger kvalitetsforskjeller mellom barnehusene. Komiteen mener
det er positivt at Barnehusrådet nå er opprettet, hvor nasjonale retningslinjer
vil bli drøftet.
Forslag fra Arbeiderpartiet:
Forslag 1
Straffeprosessloven ny § 239 e skal lyde:
Tilrettelagt avhør skal gjennomføres snarest
mulig og innen én uke når det skal tas avhør etter § 239 første
ledd, andre ledd andre punktum eller tredje ledd.
Har politiet før fristen gikk ut foretatt tidkrevende
etterforskingsskritt eller forberedelser som var nødvendige av hensyn
til vitnet eller avhørets kvalitet, forlenges fristen etter første, andre
og tredje ledd med én uke. Det samme gjelder dersom avhørsleder
og barnehuset er enige om at det klart er til vitnets beste at avhøret
utsettes.
Fristene regnes fra tidspunktet for anmeldelse eller
når politiet av andre grunner har rimelig grunn til å undersøke
om det foreligger straffbart forhold. Når politiet først på et senere
stadium i etterforskingen blir klar over at det aktuelle vitnet
bør avhøres, regnes fristen fra det tidspunktet politiet hadde rimelig
grunn til å anta at vitnet burde avhøres.
Ved supplerende avhør skal avhøret gjennomføres
så raskt som mulig og ikke senere enn én uke etter forrige avhør,
med mindre det er nødvendig av hensyn til etterforskingen eller
siktede og det ikke vil være en uforholdsmessig belastning for vitnet.
Er avhørsleder og barnehuset enige om at det klart er til vitnets
beste at det supplerende avhøret utsettes og dette ikke svekker
siktedes rett til kontradiksjon, kan fristen også forlenges.
Forslag 2
Stortinget ber regjeringen etablere ett nytt
barnehus i det nye politidistrikt Øst, samt vurdere å opprette ett
nytt barnehus i politidistrikt Finnmark.
Komiteen har for øvrig ingen
merknader, viser til proposisjonen og rår Stortinget til å gjøre
slikt
vedtak til lov
om endringer i straffeprosessloven
(avhør av barn og andre særlig sårbare fornærmede og vitner)
I
I lov 22. mai 1981 nr. 25 om rettergangsmåten i straffesaker
gjøres følgende endringer:
§ 97 nytt tredje ledd skal lyde:
I saker der siktede skal varsles om tilrettelagt
avhør etter § 239 b, skal han ha forsvarer straks.
§ 102 første ledd første punktum skal lyde:
Forsvarer for den enkelte sak eller det enkelte rettsmøte
oppnevnes av retten. Forsvarer etter § 97 tredje ledd og § 98
første ledd kan også oppnevnes av påtalemyndigheten.
§ 107 b tredje ledd første punktum skal lyde:
Dersom det vil kunne skade etterforskingen å vente på rettens
oppnevning eller det skal tas tilrettelagt avhør etter
§ 239, kan politiet tilkalle advokat for fornærmede eller
etterlatte.
§ 132 nr 1 skal lyde:
1. vitne som er under 15 år, eller
som på grunn av forstandssvakhet eller av andre årsaker ikke kan ha
noen klar forståelse av forsikringens betydning,
§ 234 første ledd nytt andre punktum skal lyde:
Ved tilrettelagt avhør etter § 239 gjelder også §§ 131
og 132.
§ 234 andre ledd oppheves.
§ 237 første ledd nytt fjerde punktum skal lyde:
Adgang til å begjære rettslig avhør gjelder ikke ved
tilrettelagt avhør etter § 239 med mindre tilrettelagt avhør ikke
lar seg gjennomføre uten rettens medvirkning.
§ 239 skal lyde:
§ 239. Tilrettelagt avhør skal benyttes ved avhør av
vitner under 16 år i sak om overtredelse av straffeloven kapittel
26, §§ 273, 275, 282 eller 284.
Tilrettelagt avhør kan også benyttes ved avhør
av vitner under 16 år i saker om andre straffbare forhold når hensynet
til vitnet tilsier det. Det samme gjelder ved avhør av vitner mellom
16 og 18 år som avhøres som fornærmet i sak om overtredelse av straffeloven
§§ 312–314.
Tilrettelagt avhør skal benyttes ved avhør av
vitner med psykisk utviklingshemning eller annen funksjonsnedsettelse
som medfører samme behov for tilrettelagt avhør i sak om overtredelse
av straffeloven kapittel 26, §§ 273, 275, 282 eller 284.
Tilrettelagt avhør kan også benyttes ved avhør
av vitner med psykisk utviklingshemning eller annen funksjonsnedsettelse
som medfører samme behov for tilrettelagt avhør i saker om andre
straffbare forhold når hensynet til sakens opplysning eller hensynet
til vitnet tilsier det.
Bestemmelsene gjelder tilsvarende ved forsøk.
Ny § 239 a skal lyde:
§ 239 a. Tilrettelagt avhør tas av en politietterforsker
under ledelse av en påtalejurist med utvidet påtalekompetanse. Avhørsleder
fastsetter tidspunkt for avhøret. Avhørsleder skal ha et særlig
ansvar for å fremkalle en klar og sannferdig forklaring og våke over
at saken blir fullstendig opplyst.
Vitner som avhøres ved tilrettelagt avhør etter § 239
har tilsvarende forklaringsplikt for politiet som de har for retten,
med mindre annet følger av loven her. Vitner under 15 år som avhøres
etter § 239 første ledd kan ikke fritas for vitneplikt eller forklaringsplikt
etter reglene i §§ 122 og 123. Det samme gjelder vitner med høy
grad av psykisk utviklingshemning som avhøres etter § 239 tredje
ledd.
Tilrettelagte avhør skal tas opp på video. Dersom det
av hensyn til vitnet ikke lar seg gjøre å ta videoopptak av avhøret,
skal det tas lydopptak.
Ved avhør i forbindelse med en gjenåpningssak etter
straffeprosessloven kapittel 27 ledes avhøret av en jurist utpekt
av Kommisjonen for gjenopptakelse av straffesaker.
Kongen kan gi nærmere regler om tilrettelagte avhør,
herunder om kompetansekrav til avhørsleder og avhører.
Ny § 239 b skal lyde:
§ 239 b. Første tilrettelagte avhør av et vitne
skal som hovedregel tas uten at mistenkte blir varslet. Er mistenkte
allerede siktet i saken og det anses ubetenkelig av hensyn til vitnet
og etterforskingen, skal han likevel varsles om avhøret. Har politiet
skjellig grunn til å mistenke en navngitt person og det anses ubetenkelig
av hensyn til vitnet og etterforskingen at vedkommende varsles,
skal politiet ta ut siktelse og varsle om avhøret.
I tilfeller der mistenkte ikke skal varsles om
avhøret, skal mistenkte heller ikke varsles eller underrettes om
oppnevning av midlertidig verge eller på annen måte bli varslet
om avhøret. Det samme gjelder andre som har en slik tilknytning
til mistenkte at vedkommende er inhabil som verge.
Når tilrettelagt avhør er gjennomført uten varsel, skal
påtalemyndigheten så snart som mulig avgjøre om det er grunnlag
for å ta ut siktelse.
Tas det ut siktelse, skal siktede og forsvarer straks
få adgang til å gjøre seg kjent med de dokumenter i saken som det
er adgang til etter § 242, herunder videoopptak av tilrettelagte
avhør. Påtalemyndigheten skal ved forkynning informere siktede om
at siktede har adgang til å begjære supplerende avhør av vitnet
og at videoopptak av tilrettelagte avhør vil kunne tre i stedet
for vitnets personlige forklaring under hovedforhandlingen. Avhørsleder
skal gi siktede en frist til å begjære supplerende avhør og siktede skal
gis anledning til å rådføre seg med sin forsvarer før fristen går
ut.
Blir siktede varslet om at det skal tas tilrettelagt avhør,
skal han gis anledning til å rådføre seg med sin forsvarer før avhøret.
Ny § 239 c skal lyde:
§ 239 c. Avhørsleder kan beslutte at det skal
tas supplerende avhør for å få saken tilstrekkelig opplyst. Ved
avgjørelsen skal det legges vekt på forklaringens betydning for
sakens opplysning og belastningen for vitnet ved å bli avhørt igjen.
Avhørsleder kan også beslutte at det skal tas supplerende avhør dersom
vitnet ber om det.
Siktede kan ved begjæring til avhørsleder be om at
det blir tatt supplerende avhør av vitnet. Begjæringen skal angi
hvilke spørsmål som ønskes stilt til vitnet.
Har siktedes begjæring kommet inn innen fristen fastsatt
etter § 239 b, skal det tas supplerende avhør av vitnet, med mindre
avhørsleder kommer til at det etter en samlet vurdering, der det
legges særlig vekt på siktedes rett til kontradiksjon, vil være
en uforholdsmessig belastning for vitnet.
I særlige tilfeller kan begjæring inngitt etter
fristen innvilges.
Blir begjæringen helt eller delvis avslått, kan
avgjørelsen bringes inn for retten.
Ny § 239 d skal lyde:
§ 239 d. Tilrettelagte avhør skal følges av
a. vitnets bistandsadvokat og
b. siktedes forsvarer, dersom siktede er varslet
om avhøret, så fremt det kan skje uten at det er til skade eller
fare for vitnet eller etterforskingen.
Tilrettelagte avhør kan følges av
a. representant fra barnehuset,
b. representant fra barnevernstjenesten i saker
der det straffbare forholdet gir grunn til bekymring for barnets
omsorgssituasjon,
c. vitnets verge,
d. ytterligere representanter for påtalemyndigheten eller
politiet og
e. andre avhørsleder mener det er hensiktsmessig at
følger avhøret.
Representanter som nevnt i andre ledd bokstav
b, c og e skal likevel ikke følge avhøret dersom avhørsleder kommer
til at hensynet til vitnet eller etterforskingen taler mot det.
Forsvarer, vitnets bistandsadvokat, politietterforsker
og påtalejurist kan, før eller under avhøret, fremme forslag om
spørsmål til vitnet. Det samme gjelder bistandsadvokater til andre
vitner i saken dersom avhørsleder mener det er hensiktsmessig. Avhørsleder
avgjør om spørsmålene skal stilles. Forsvarers spørsmål skal tillates
stilt, med mindre hensynet til vitnet klart taler mot det. Avhørsleder
avgjør også andre spørsmål om gjennomføringen av avhøret.
Avhørsleder kan pålegge de tilstedeværende taushetsplikt
om opplysninger som fremkommer i avhøret.
Ny § 239 e skal lyde:
§ 239 e. Tilrettelagt avhør skal gjennomføres snarest
mulig og innen en uke når det skal tas avhør etter § 239 første
ledd, andre ledd andre punktum eller tredje ledd og
a. fornærmede skal avhøres om en handling
som skjedde for mindre enn to uker siden,
b. fornærmede som skal avhøres har gitt en umiddelbar
og fullstendig beretning om forholdet eller
c. det er grunn til å tro at forklaringen er nødvendig for
å beskytte fornærmede eller vitnet.
Tilrettelagt avhør skal gjennomføres innen to uker
når det skal tas avhør etter § 239 første ledd, andre ledd andre
punktum eller tredje ledd og
a. vitnet er under seks år eller
b. vitnet er fornærmet i saken.
Ellers skal tilrettelagte avhør gjennomføres innen
tre uker.
Har politiet før fristen gikk ut foretatt tidkrevende
etterforskingsskritt eller forberedelser som var nødvendige av hensyn
til vitnet eller avhørets kvalitet, forlenges fristen etter første,
andre og tredje ledd med en uke. Det samme gjelder dersom avhørsleder og
barnehuset er enige om at det klart er til vitnets beste at avhøret
utsettes.
Fristene regnes fra tidspunktet for anmeldelse
eller når politiet av andre grunner har rimelig grunn til å undersøke
om det foreligger straffbart forhold. Når politiet først på et senere
stadium i etterforskingen blir klar over at det aktuelle vitnet
bør avhøres, regnes fristen fra det tidspunktet politiet hadde rimelig grunn
til å anta at vitnet burde avhøres.
Ved supplerende avhør skal avhøret gjennomføres
så raskt som mulig og ikke senere enn en uke etter forrige avhør,
med mindre det er nødvendig av hensyn til etterforskingen eller
siktede og det ikke vil være en uforholdsmessig belastning for vitnet.
Er avhørsleder og barnehuset enige om at det klart er til vitnets
beste at det supplerende avhøret utsettes og dette ikke svekker
siktedes rett til kontradiksjon, kan fristen også forlenges.
Ny 239 f skal lyde:
§ 239 f. I alle saker der det skal tas tilrettelagt avhør
etter § 239 første og tredje ledd, skal avhørene tas på barnehus.
Bestemmelsen kan bare fravikes dersom avhørsleder og barnehuset
er enige om at det klart er til vitnets beste at avhøret tas et
annet sted.
Dersom politiet tar tilrettelagte avhør i andre
saker, bør avhørene tas ved barnehus. Ved vurderingen skal det legges
vekt på hensynet til vitnet og sakens opplysning.
Kongen kan gi nærmere regler om bruk av barnehus
ved tilrettelagte avhør.
§ 298 skal lyde:
§ 298. I sak der det er tatt tilrettelagt avhør
etter § 239 første ledd og vitnet ved hovedforhandlingen er under
16 år, skal videoopptak av avhøret tre i stedet for personlig forklaring.
Det samme gjelder om vitnet har fylt 16 år, med mindre det av hensyn
til siktedes rett til kontradiksjon er nødvendig at vitnet avgir
personlig forklaring under hovedforhandlingen.
I sak der det er tatt tilrettelagt avhør etter
§ 239 andre ledd, tredje ledd eller fjerde ledd, skal videoopptak
som hovedregel tre i stedet for personlig forklaring under hovedforhandlingen,
med mindre retten etter en samlet vurdering av hensynet til siktedes rett
til kontradiksjon, hensynet til vitnet og hensynet til sakens opplysning
finner at vitnet bør avgi personlig forklaring under hovedforhandlingen.
Kommer retten til at vitnet må forklare seg personlig
under hovedforhandling, kan retten beslutte at forklaringen skal
gis som et supplement til avspilling av videoopptak av avhør.
Er det tatt lydopptak av avhøret etter § 239 a tredje
ledd, gjelder reglene i første til tredje ledd tilsvarende.
Retten skal så tidlig som mulig under saksforberedelsen
ta stilling til om vitnet skal avgi personlig forklaring under hovedforhandlingen.
II
Oslo, i justiskomiteen, den 4. juni 2015
Hadia Tajik | Kjell Ingolf Ropstad |
leder | ordfører |