I dokumentet fremmes følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen endre regelverket slik
at norskregistrerte foretak ikke kan ansette personer på kontrakter
som inneholder formuleringer som ‘fast ansatt uten garantilønn’,
‘fast ansatt uten rett til lønn’, ‘fast ansatt uten lønn mellom
oppdrag’ og formuleringer med tilsvarende mening.»
Det vises til dokumentet for nærmere redegjørelse
for forslaget.
Komiteen ba i brev av 6. mai 2015 om statsrådens
vurdering av forslaget. Statsrådens svarbrev av 28. mai 201 følger
vedlagt.
I forbindelse med komiteens behandling av representantforslaget
ble det 27. mai 2015 avholdt høring. Følgende deltok på høringen:
Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Dag Terje Andersen, Fredric Holen Bjørdal, Lise Christoffersen og Anette
Trettebergstuen, fra Høyre, Stefan Heggelund, lederen Arve Kambe,
Bente Stein Mathisen og Bengt Morten Wenstøb, fra Fremskrittspartiet,
Hege Jensen og Erlend Wiborg, fra Senterpartiet, Per Olaf Lundteigen,
fra Venstre, Gunhild Berge Stang, og fra Sosialistisk Venstreparti,
Kirsti Bergstø, mener at Representantforslag 104 S (2014–2015)
om å forby visse typer ansettelseskontrakter i norskregistrerte
foretak, peker på en utfordrende utvikling i dagens arbeidsmarked.
Komiteen deler forslagsstillernes
bekymring for utviklingen i deler av arbeidsmarkedet med økende
tendens til bruk av kontraktsformer av typen «fast ansettelse uten
garantilønn». Komiteen merker seg at det under komiteens
høring var bred enighet om at lovens intensjon for faste ansettelser
ikke ivaretas av disse kontraktsformene.
Komiteen anser at dette understøttes
av forarbeidene til Prop. 74 L (2011–2012) Endringer i arbeidsmiljøloven
og tjenestemannsloven mv. – (likebehandling ved utleie av arbeidstakere
og tiltak i den forbindelse mv.), der denne kontraktsformen beskrives
på side 45, sitat:
«Uten tilstrekkelig garantilønn og forutsigbarhet med
hensyn til tilgang på oppdrag, vil en «fast ansettelse» i vikarbyrå
i realiteten ikke innebære mer enn midlertidig ansettelse.»
Komiteens flertall, medlemmene
fra Høyre, Fremskrittspartiet og Venstre, viser til at det
er behov for fleksible løsninger i et moderne arbeidsmarked og at
innleie fra bemanningsbransjen er et alternativ til midlertidige ansettelser
for mange bedrifter.
Flertallet er opptatt av at alle
arbeidsforhold må basere seg på ordnede betingelser der arbeidsmiljølovens
bestemmelse om fast ansettelse er hovedregel.
Flertallet har notert seg at
det er en bred oppslutning blant partene i arbeidslivet om at dagens
lovverk er tilstrekkelig. Flertallet har også merket
seg at det i arbeidslivet finnes ulike oppfatninger og ber statsråden
bidra til en felles forståelse av hvordan regelverket skal tolkes.
På denne bakgrunn ber flertallet statsråden sammen
med partene i arbeidslivet om å vurdere disse spørsmål.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti peker på at det
er behov for fleksible løsninger i et moderne arbeidsmarked, men at
denne fleksibiliteten må basere seg på ordnede arbeidsforhold der
fast ansettelse er den klare hovedregelen. Disse medlemmers oppfatning
er at en forutsetning for å kunne definere en ansettelse som fast
er at den inneholder en forpliktende stillingsstørrelse med en avklart
arbeidsplikt og rett til lønn, samt at denne har et stillingsvern
slik som gjelder for alle faste stillinger.
Disse medlemmer viser til Dokument
nr. 15:194 (2014–2015) og Dokument nr. 15:448 (2014–2015) om samme
tema.
Disse medlemmer viser til at
praksisen med kontrakter av typen «fast ansatt uten lønn imellom
oppdrag» er i strid med Sortingets oppfatning av begrepet fast ansettelse.
Disse medlemmer fremmer med grunnlag
i denne forståelsen følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen følge opp saken
i tett samarbeid med partene i arbeidslivet, og om nødvendig presisere
regelverket.»
Komiteens medlem fra Senterpartietviser til at bakgrunnen for representantforslaget er
et politisk ønske om å hindre at foretak registrert i Norge kan
gi fast ansettelse til personer hvor det ikke betales lønn mellom
oppdrag, eller hvor en person er fast ansatt uten garantilønn. Slike
ansettelser er utbredt i bemanningsbransjen, og en svært stor andel
av de som omfattes av slike kontrakter er utenlandske borgere fra EØS-området.
Dette medlem vil vise til at
kombinasjonen av østutvidelsene av Den europeiske union (EU) i 2004
og 2007 og en ikke-regulert EØS-innvandring til Norge, har gitt
et tilbudssjokk i det norske arbeidsmarkedet det siste tiåret. Dette tilbudssjokket,
sammen med at selskaper i enkelte bransjer har økt innleieandelen
fra bemanningsforetak vesentlig, har medvirket sterkt til bemanningsforetakenes
store vekst det siste tiåret.
Dette medlem registrerer at det
synes å være en forståelse av at det ikke er nødvendig med endringer
i dagens regelverk for å fastslå at ansettelseskontrakter med formuleringer
som «fast ansatt uten garantilønn», «fast ansatt uten rett til lønn»,
«fast ansatt uten lønn mellom oppdrag» ikke er å regne som faste
ansettelser.
Dette medlem vil vise til at
lov om arbeidsmiljø, arbeidstid og stillingsvern mv. (arbeidsmiljøloven)
ikke definerer hva som menes med «fast ansatt». I arbeidsmiljøloven
§ 14-9. Midlertidig ansettelse første ledd første punktum heter
det: «(1) Arbeidstaker skal ansettes fast». Dette medlem vil
vise til at hovedregelen er at arbeidstaker skal ansettes fast.
Om dette er det bred enighet i Norge, både på arbeidsgiversiden og
på arbeidstakersiden så vel som blant de politiske partiene.
Dette medlem vil vise til lov
om arbeidstvister (arbeidstvistloven) § 1. Definisjoner hvor de ulike
begrepene i denne loven klargjøres. Dette medlem vil
fremheve at en slik klargjøring av vesentlige begreper som er brukt
i loven og som er vesentlig for lovens forståelse, er både viktig og
nødvendig. Dette medlem vil videre vise til at begrepene
«arbeidstaker» og «arbeidsgiver» defineres i arbeidsmiljøloven § 1-8.
På bakgrunn av at det er uenighet mellom (representanter
for) arbeidsgiversiden og (representanter for) arbeidstakersiden
om lovens forståelse av hvilke krav som knyttes til at arbeidstaker skal
ansettes fast, mener dette medlem det er nødvendig
å få en politisk avklaring av denne uenigheten. Dette medlem mener
videre det er avgjørende at en slik avklaring gjøres i arbeidsmiljøloven,
slik at det i arbeidsmiljøloven defineres hva som menes med at arbeidstaker
skal ansettes fast. Dette medlem vil understreke
at «fast ansatt» er et grunnleggende begrep i norsk arbeidsliv. Dette
medlem mener at en definisjon av «fast ansatt» bør gjøres
i lovens første kapittel. Tilsvarende bør det, etter dette
medlems syn, også i samme kapittel defineres hva som menes
med «midlertidig ansatt».
Dette medlem vil understreke
at det med fast ansettelse skal være en løpende plikt for arbeidstaker
til å tilby sin arbeidskraft og utføre arbeidet, at ansettelsesforholdet
skal gi trygghet for inntekt for arbeidstaker, samt at det skal
være et fullstendig stillingsvern etter loven. Dette medlem vil
videre understreke at det med midlertidige ansettelser skal gjelde
tilsvarende krav, men at midlertidige ansettelser skal være av fastsatt,
avgrenset varighet.
Dette medlem vil vise til Fafo-rapport 2015:10
«Tilkallingsvikarar i norsk arbeidsliv» hvor det under kapittel
1.2 Definisjoner, begreper og avgrensninger heter, sitat:
«Definisjoner og avgrensinger med utgangspunkt i
kontraktstype
Tilsigelsesavtaler er en avtale om
lønns- og arbeidsvilkår der verken arbeidstid- eller stillingsprosent
er angitt i kontrakten. Arbeidstaker vil etter avtalen bli tilkalt
for å jobbe når det oppstår behov for ekstra arbeidskraft i virksomheten. Begrepet
«tilsigelsesavtale» må i denne sammenheng forstås som en avtale
mellom arbeidstaker og arbeidsgiver hvor arbeidstaker ikke arbeider
til faste tider, men blir «tilsagt» arbeid når arbeidsgiver har
behov for ekstra arbeidskraft. Begrepet «tilsigelsesavtale» finnes
ikke i arbeidsmiljøloven, men er godt etablert i juridisk teori.
Evju skriver at definisjonen på en tilsigelsesavtale er «at arbeidstakeren
kan tilkalles når arbeidsgiveren har
behov, men uten
noen rett til arbeid ut over dette, og ofte, også uten noen plikt
til å ta imot den enkelte tilsigelse». Videre skriver han om tilsigelsesavtaler
at «de kan dels ha form av midlertidig ansettelser, dels kan de
i formen være ‘faste’ ansettelsesavtaler» (Evju 2005:2).»
Dette medlem mener ansettelseskontrakter hvor
arbeidstaker er «fast ansatt uten garantilønn», «fast ansatt uten
rett til lønn» eller «fast ansatt uten lønn mellom oppdrag» må anses
som ulovlige midlertidige ansettelser i henhold til ovennevnte krav
til definisjon av henholdsvis fast og midlertidig ansatt. Realiteten
for arbeidstaker og arbeidsgiver i disse avtalene innebærer at dette
medlems syn er at slike avtaler best kan karakteriseres
som tilkallingsavtaler for denne gruppen arbeidstakere.
Dette medlem fremmer på denne
bakgrunn følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen fremme forslag til endringer
i arbeidsmiljøloven slik at begrepet ‘fast ansatt’ defineres i loven
slik at det for ‘fast ansatt’ må være forutberegnelighet om utsikt
til arbeid og lønn, samt et fullstendig stillingsvern etter loven.»
«Stortinget ber regjeringen fremme forslag til endringer
i arbeidsmiljøloven for å definere begrepet ‘midlertidig ansatt’.»
«Stortinget ber regjeringen endre regelverket slik
at en virksomhet ikke kan ansette personer på kontrakter som inneholder
formuleringer som ‘fast ansatt uten garantilønn’, ‘fast ansatt uten rett
til lønn’, ‘fast ansatt uten lønn mellom oppdrag’ og formuleringer
med tilsvarende mening.»
Forslag fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk
Venstreparti:
Forslag 1
Stortinget ber regjeringen følge opp saken i
tett samarbeid med partene i arbeidslivet, og om nødvendig presisere
regelverket.
Forslag fra Senterpartiet:
Forslag 2
Stortinget ber regjeringen fremme forslag til
endringer i arbeidsmiljøloven slik at begrepet «fast ansatt» defineres
i loven slik at det for «fast ansatt» må være forutberegnelighet
om utsikt til arbeid og lønn, samt et fullstendig stillingsvern etter
loven.
Forslag 3
Stortinget ber regjeringen fremme forslag til
endringer i arbeidsmiljøloven for å definere begrepet «midlertidig
ansatt».
Forslag 4
Stortinget ber regjeringen endre regelverket
slik at en virksomhet ikke kan ansette personer på kontrakter som
inneholder formuleringer som «fast ansatt uten garantilønn», «fast
ansatt uten rett til lønn», «fast ansatt uten lønn mellom oppdrag»
og formuleringer med tilsvarende mening.
Komiteen har for øvrig
ingen merknader, viser til representantforslaget og rår Stortinget
til å gjøre følgende
vedtak:
Dokument 8:104 S (2014–2015) – representantforslag
fra stortingsrepresentantene Per Olaf Lundteigen, Heidi Greni, Liv
Signe Navarsete og Kjersti Toppe om å forby visse typer ansettelseskontrakter
i norskregistrerte foretak – vedlegges protokollen.
Jeg viser til brev fra Stortingets arbeids-
og sosialkomité 6. mai 2015 der det bes om min vurdering av Dokument
8:104 S (2014–2015). Forslaget går ut på å forby kontrakter som
inneholder formuleringer som ”fast ansatt uten garantilønn”, ”fast
ansatt uten rett til lønn”, ”fast ansatt uten rett til lønn mellom
oppdrag” og formuleringer med tilsvarende mening i norskregistrerte
foretak. Forslagsstillerne mener hensynet til utviklingen i deler
av arbeidslivet, særlig bemanningsbransjen, tilsier at det bør gjøres
slike lov-/regelverksendringer.
La meg først understreke at regjeringen er opptatt
av å ha et seriøst og ordnet arbeidsliv der faste ansettelser er
hovedregelen. Vernebestemmelsene i arbeidsmiljøloven skal sikre
gode og anstendige arbeidsforhold. For regjeringen er det også viktig
med ryddige forhold i bemanningsbransjen. Arbeidsmiljøloven gjelder
her som i arbeidslivet for øvrig.
Arbeidsmiljøloven oppstiller to former for ansettelse,
fast og midlertidig, og hvor fast ansettelse er den klare hovedregel.
Alle ansettelser må skje innenfor rammene for disse formene. Arbeidsmiljøloven
inneholder ingen egen definisjon av fast ansettelse, men i rettspraksis
er det i noen tilfeller uttrykt noe om den nedre grensen for hva som
etter loven må anses som fast ansettelse. Et eksempel er ”Bråthen-dommen”
(Rt. 2005 s. 826), hvor Høyesterett kom til at en arbeidstaker som
etter arbeidsavtalen skulle være ”ekstrahjelp ved behov” var ulovlig
midlertidig ansatt. Avtalen innebar en omgåelse av arbeidsmiljølovens
regulering av adgangen til å avtale midlertidige ansettelsesforhold.
Jeg mener at det i utgangspunktet er domstolene som
må ta stilling til om den enkelte arbeidsavtale − herunder ordninger
kalt ”fast ansettelse uten garantilønn” og lignende − er i samsvar
med loven. Dette er i tråd med vårt rettssystem. I følge rettspraksis
er det de reelle sidene av arbeidsforholdet som er avgjørende for
den rettslige vurderingen, ikke hva forholdet omtales som. Det er
den enkelte arbeidstaker som må følge opp eventuelle brudd på dagens
regler om ansettelse og oppsigelse. Organisasjonene kan støtte den
enkelte faglig og økonomisk i slike saker. Arbeidstilsynet gir også
informasjon om regelverket og hvordan det skal forstås.
Samtidig mener jeg at det er grunn til å følge med
på utviklingen av ansettelsesformene i bemanningsbransjen, og det
er viktig å følge utviklingen og praksis med ut-/innleie av arbeidskraft
nøye, særlig sammenlignet med bruk av andre tilknytningsformer i
arbeidslivet. Jeg har nå mottatt flere henvendelser om bruken av
ordninger som ”fast ansettelse uten garantilønn”, både fra Stortinget,
Fellesforbundet og NHO Service. Jeg har også hatt nyttige møter med
de to sistnevnte og jeg har fått informasjon om bruken og utviklingen
av denne typen ansettelseskontrakter.Temaet reiser ulike spørsmål, både
juridiske og faktiske.
Departementet har i denne sammenheng inngått en
flerårig forskningsavtale med Fafo for å fremskaffe økt kunnskap
om ulike tilknytningsformer i arbeidslivet, og eventuelle effekter
av nytt regelverk. Det er særlig fast ansettelse, midlertidig ansettelse,
innleie og oppdrag/entrepriser og samspillet mellom disse formene
som skal følges over tid. I regi av regjeringens strategi mot arbeidslivskriminalitet
skal dessuten de generelle utviklingstrekk som preger bemanningsbransjen redegjøres
for, og likebehandlingsreglene i arbeidsmiljøloven utredes, særlig
med hensyn til etterlevelse og håndheving.
Vi har også under planlegging flere prosjekter
på dette feltet. Etter mitt syn er det viktig at de ulike problemstillingene
rundt både bemanningsbransjen og tilknytningsformer i arbeidslivet
ses i sammenheng med hverandre, og håndteres i god dialog med partene
i arbeidslivet. Jeg mener det er lite hensiktsmessig med lovendringer
på dette området nå slik representantene har foreslått.
Oslo, i arbeids- og sosialkomiteen, den
9. juni 2015
Arve Kambe | Dag Terje Andersen |
leder | ordfører |