Komiteen påpeker at helsepersonell i store deler av helse- og omsorgstjenesten har kunnskap om hvordan behovene for lindring av både fysisk og psykisk smerte kan dekkes hos mennesker i livets siste fase og hos deres pårørende. Styrket kompetanse om palliasjon på alle omsorgsnivåer er en avgjørende nøkkel for å sikre et verdig tilbud for alvorlig syke og døende. Spesialkompetanse innen lindrende behandling må finnes i alle kommuner. Komiteen understreker at flere palliative senger er et utilstrekkelig tiltak, om det ikke parallelt satses på bred kompetanseheving.

Kompetanseheving vil innebære kurs, videreutdanning og spesialisering av ansatte i helse- og omsorgstjenestene, og i andre relevante profesjoner og yrker som kan bidra i den helhetlige omsorgen. Komiteen er opptatt av at hjelpetilbudet må bestå i et samordnet tilbud der ulike profesjoner deltar, ikke bare helseprofesjonene. Komiteen vil tydeliggjøre, da det fra flere av høringsinstansene ble påpekt at det i for liten grad fremkom i forslagene, at palliasjonsfeltet favner bredere enn helse- og omsorgstjenestene. Komiteen mener det derfor er viktig å tydeliggjøre viktigheten av at nettopp ulike profesjoner deltar, da den eksistensielle, eller psykiske smerten må møtes på lik linje den fysiske smerten, med kompetanse og en helhetlig omsorg. Komiteen er opptatt av at det må være tilgang til psykologer og andre yrkesgrupper inn i den helhetlige omsorgen, nettopp for å møte den enkeltes situasjon.

Komiteen påpeker at gode kurstilbud til ansatte i kommune- og spesialisthelsetjenesten kan skape økt interesse og bidra til at flere søker seg til videreutdanning innen palliasjon og smertelindring. Det er behov for å styrke forskningsinnsatsen for å utvikle palliasjonsfaget.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet, Venstre og Sosialistisk Venstreparti, mener palliasjon bør være en del av grunnutdanningen til alle helsearbeidere, og det bør vurderes om sykehjemsmedisin bør gjøres til egen spesialitet.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti påpeker at særlig viktig er den pasientnære forskningen som har betydning for utforming av tjenestetilbudet. Forskningen må ha et spesielt fokus på primærhelsetjenesten, siden den største veksten i helse- og omsorgssektoren er forventet å komme her. Disse medlemmer viser til at Kompetanseløftet 2015 bl.a. skal heve det formelle utdanningsnivået i omsorgstjenestene. Disse medlemmer mener det er nødvendig å stimulere til økt kompetanse om palliasjon, både gjennom Kompetanseløftet, ved å styrke tilskuddsordningene til kommunene og ved å støtte opp om relevante ideelle aktører som jobber med kompetansehevende tiltak innen palliasjon.

Disse medlemmer fremmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen utarbeide en plan for satsing på livshjelp som stimulerer til bred kompetanseheving om palliasjon blant helsepersonell i kommunehelsetjenesten.»

Komiteen vil fremheve at palliativ omsorg er krevende pleiesituasjoner, både når omsorgen skal gis på sykehus, i kommunene og i hjemmesituasjon. Palliativ omsorg krever høy kompetanse og en faglig sterk omsorgstjeneste.

Komiteens medlemmer fra Høyre og Fremskrittspartiet er tilfreds med at regjeringen har varslet at man ønsker å videreføre arbeidet med kompetanseheving i helse- og omsorgssektoren og at Kompetanseløftet 2015 etterfølges av Kompetanseløftet 2020, for å styrke kompetansen generelt i omsorgen og for å styrke tilbudet innenfor palliasjon og omsorg ved livets slutt.

Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti og Senterpartiet viser til forslaget om å stimulere til bred kompetanseheving om palliasjon blant helsepersonell i kommunehelsetjenesten. Disse medlemmer mener det er viktig at Nasjonalt handlingsprogram med retningslinjer for palliasjon i kreftomsorgen, som ble utgitt av Helsedirektoratet 26. mars, blir fulgt opp. I handlingsprogrammet påpekes det at palliasjon utøves på alle nivåer av helsevesenet og i stor grad utenfor spesialiserte, palliative enheter. Disse medlemmer mener det er viktig å legge til grunn når det skal utvikles politikk på området, at mange som er alvorlig syke og døende mottar sitt viktigste tilbud på ikke-spesialiserte enheter i sitt nærmiljø. Helsedirektoratet oppgir at mye av den foreliggende kunnskap og dokumentasjon om palliasjon er knyttet til kreftpasienter. De generelle forhold som er omtalt i handlingsprogrammet, vil imidlertid også gjelde for alvorlig syke og døende pasienter med andre diagnoser.