I dokumentet fremmes følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen utarbeide en plan
for satsing på livshjelp som:
1. Innebefatter minst
600 nye kommunale plasser (senger) for lindrende behandling innen
2020, og tilskudd til drift av disse.
2. Tilrettelegger for at fastlegene kan
gjennomføre hjemmebesøk hos alvorlig syke og døende pasienter, og
etablerer en takstordning for dette.
3. Stimulerer til økt legedekning på sykehjem
for å sikre spesialisert behandling og smertelindring for alvorlig
syke og døende.
4. Sikrer etablering av ambulante team
for lindrende behandling i kommuner som mangler dette tjenestetilbudet.
5. Stimulerer til bred kompetanseheving
om palliasjon blant helsepersonell i kommunehelsetjenesten.
6. Etablerer finansieringsordninger som
stimulerer til økt samarbeid mellom forskningsinstitusjoner, høyskoler,
universiteter og den kommunale omsorgstjenesten.
7. Evaluerer ordningen med innsatsstyrt
finansiering (ISF) for døende pasienter i sykehus og vurderer opprettelse
av en egen DRG (diagnoserelatert gruppering)-sats for palliative
senger i sykehusene.
8. Sørger for et helhetlig og individuelt
tilpasset tilbud til alvorlig syke og døende barn, herunder sikrer
familien tilgang til koordinator, uavhengig av barnets diagnose.
9. Kartlegger behovet for egne ambulante
team for barnepalliasjon tilknyttet alle helseregioner.
10. Utreder muligheten for etablering av
Avansert hjemmesykehus for barn innen alle helseregioner, og kartlegger
behovet for styrking av det eksisterende hjemmetilbudet.»
Forslagsstillerne viser til at det er en politisk
oppgave å sikre alvorlig syke og døende omsorg og verdighet i livets
sluttfase. De mener at den palliative omsorgen må styrkes for å
møte ulike pasientgruppers behov og deres pårørende. Med den demografiske
utviklingen vil det i fremtiden være betraktelig flere eldre som
vil ha behov for spesialisert omsorg ved livets slutt. Yngre pasienter
må få et verdig tilbud uavhengig av diagnose, da tilbudet er fragmentert
for pasienter og pårørende som rammes av mer sjeldne alvorlige sykdommer.
Særlig må tilbudet til alvorlig syke barn og deres familier styrkes.
På de ulike omsorgsnivåene meldes det om manglende ressurser for
å sikre et helhetlig og individuelt tilpasset tilbud til alvorlig
syke og døende, og om knapphet på helsepersonell og nødvendig kompetanse.
Hvorvidt Norge skal tillate eutanasi (aktiv
dødshjelp) og legeassistert selvmord debatteres med jevne mellomrom.
Istedenfor å åpne norsk lovverk for en rett til aktiv dødshjelp
eller såkalt assistert selvmord i helsetjenestens regi, vil forslagsstillerne
lovfeste pasientenes rett til en verdig omsorg.
Forslagsstillerne viser til at hovedmålet med
palliativ behandling er å sikre livskvalitet i livets siste fase
for pasientene og deres familie, ved å optimalisere behandling,
pleie og omsorg. Selv når alvorlig sykdom og lidelse truer, kan
pasienten, med den rette kompetente og barmhjertige behandlingen,
oppleve livskvalitet og mening. Palliative tiltak bør planlegges
og gjennomføres ikke bare i livets sluttfase, men også i den fasen av
sykdommen hvor livsforlengelse er et realistisk mål. Hjelpetilbudet
må bestå av et samordnet tilbud der ulike profesjoner deltar. På
sitt beste klarer medarbeiderne på norske institusjoner og i hjemmetjenesten
å gjøre pasientens siste måneder og uker meningsfulle og med opplevelse
av livskvalitet. Dette er livshjelp for døende. Forslagsstillerne
mener at det dessverre er en lang vei å gå før dette tilbudet er
en garanti for alle hjelpetrengende.
Forslagsstillerne foreslår en plan for å sikre retten
til livshjelp ved livets slutt.
Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Ruth Grung, Tove Karoline Knutsen, Freddy de Ruiter, Niclas Tokerud
og Karianne O. Tung, fra Høyre, Kristin Ørmen Johnsen, Elisabeth
Røbekk Nørve, Sveinung Stensland og Tone Wilhelmsen Trøen, fra Fremskrittspartiet,
Lavrans Kierulf, lederen Kari Kjønaas Kjos og Harald T. Nesvik,
fra Kristelig Folkeparti, Olaug V. Bollestad, fra Senterpartiet,
Kjersti Toppe, fra Venstre, Ketil Kjenseth, og fra Sosialistisk
Venstreparti, Audun Lysbakken, vil først berømme forslagsstillerne
for å ta opp en viktig og krevende tematikk i forslaget om en plan
for å sikre retten til livshjelp ved livets slutt. Komiteen er
ikke i tvil om at dette er et område som må styrkes vesentlig i
Norge, og at man må gå systematisk til verks for å oppnå dette. Komiteen mener
at forslagsstillernes merknad og konkrete forslag danner et viktig
grunnlag for det videre arbeidet, sammen med gode skriftlige og
muntlige innspill fra deltakerne som møtte på høringa på Stortinget
i tilknytning til behandlinga av forslaget.
Komiteen mener at Norge bør ha
en klar ambisjon om å være ledende i palliativ omsorg. For at dette
skal bli en realitet, må man gå mer systematisk og planmessig til
verks, være villige til å lære av andre land, åpne opp for ulike
modeller og tenkning i det palliative arbeidet, styrke kompetansen
i alle ledd, bruke mer ressurser, fokusere på diagnosenøytralitet
og ta høyde for at palliasjon i mange sammenhenger betyr mer enn
behandling og omsorg ved livets slutt.
Komiteen tror også at man ved
å optimalisere det palliative tilbudet til den enkelte, vil kunne møte
debatten om aktiv dødshjelp på en mer nyansert måte.
Komiteen mener at det er et politisk
og faglig ansvar å sørge for at det palliative arbeidet i Norge
utvikles og styrkes i årene som kommer. Dette bør det være mulig
å skape bred politisk konsensus omkring, og man bør benytte den kunnskap
og erfaring som er tilgjengelig både i Norge og utenfor landets
grenser for å utvikle et palliativt tilbud av høy kvalitet til den
enkelte og deres nærmeste. Det er ingen grunn for at vi i Norge
ikke skal ha slike ambisjoner.
Komiteen registrerer at det palliative
tilbudet i Norge er fragmentert og variabelt, kanskje med unntak
av den palliative behandlingen knyttet opp mot kreftdiagnoser. Komiteen registrerer også
at det på høringen var bred enighet om dette, men noe uenighet om
virkelighetsforståelsen og virkemidler knyttet opp mot veien videre
i det palliative arbeidet.
Komiteen mener derfor det bør
vurderes å igangsette et mer grundig arbeid, for eksempel gjennom
en NOU, knytta opp mot hele palliasjonsfeltet og hvordan Norge skal
bli ledende på dette området.
Komiteen mener tilbudet til alvorlig
syke og døende gjennomgående må styrkes. Med en helhetlig utredning
hvor det innhentes kunnskap og forskning fra andre land som har
kommet lengre enn Norge på feltet, samt at forskning og erfaringer
fra Norge benyttes, vil en NOU kunne bidra til å legge solide byggesteiner
for et helhetlig, kompetent og mer systematisk tjenestetilbud innen
palliasjon.
Komiteen fremmer derfor følgende
forslag:
«Stortinget ber regjeringen gjennomføre en helhetlig
offentlig utredning (NOU) av palliasjonsfeltet, med bredt sammensatt
representasjon fra ulike fagmiljøer, og hvor barnepalliasjon er
en del av arbeidet.»
Komiteen vil likevel understreke
at dette er en lang prosess, og at det er viktig at man også har fokus
på hvilke forbedringer som kan gjøres på kort sikt.
Komiteen mener at omsorgen og
helsehjelpen til alvorlig syke døende mennesker må preges av mer
helhet, kompetanse og trygghet for likeverdige tjenester, en virkelighetsforståelse
som for øvrig ble delt av samtlige høringsinstanser som stilte på
komiteens høring i forbindelse med dette representantforslaget.
Komiteen mener derfor det er
rom for betydelige forbedringer, og vil i tillegg til forslagsstillernes
tiltak til forbedringer, i det følgende også nevne andre viktige
tilleggsmomenter som ble tatt opp av høringsinstansene for å styrke
det palliative arbeidet i Norge og som komiteen mener
vil være viktig å vurdere i det videre arbeidet.
Komiteen merker seg paraplyorganisasjonen Menneskeverds
sterke betoning av hvordan arbeidet med palliativ omsorg og behandling
må styrkes og tilrettelegges i alle ledd. Verdighet for den enkelte
må stå i sentrum. Menneskeverd er også tydelig på at denne verdigheten
må lovfestes og at hospice-tankegangen må sterkere inn i det palliative
arbeidet.
Videre merker komiteen seg Norsk
Psykologforenings kommentarer og innspill, særlig knytta til at
palliasjon er mye mer enn somatikk og at man i større grad må fokusere
på hele mennesket. Norsk Psykologforening viser til undersøkelser
i familier med alvorlig sykt barn, hvor det påvises høyere forekomst
av posttraumatisk stress blant foreldre og søsken enn hos det syke barnet. Komiteen mener
det er viktig med gode tilbud til hele familien og kanskje særlig
til søsken i slike krevende situasjoner.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet
og Kristelig Folkeparti viser til at det allerede foreligger
tilstrekkelig dokumentasjon på at tjensetetilbudet innen palliasjon
er fragmentert og må styrkes. Det er behov for konkrete tiltak.
Å implementere gode tiltak for å styrke det nåværende palliative
tilbudet, er ikke til hinder for at det også kan igangsettes en
helhetlig gjennomgang (NOU), 15 år etter at det sist ble gjennomført
en slik helhetlig gjennomgang (NOU 1999: Livshjelp – Behandling,
pleie og omsorg for uhelbredelig syke og døende). Disse medlemmer mener
det er behov for konkrete tiltak for å ivareta alvorlig syke og
døende, og ønsker samtidig en helhetlig kartlegging av det eksisterende
palliative tilbudet på alle omsorgsnivåer.
Komiteen viser til
at pårørende som tar vare på sine nærmeste, skal bli møtt av offentlige
tjenester som arbeider sammen med dem, veileder og støtter dem og
gir avlastning når de trenger det. Dette er spesielt viktig for
pasienter og pårørende i livets siste fase. Det er også viktig å anerkjenne
at den palliative omsorgen kan vare over tid, og at det er viktig
å ivareta pårørendes rolle og behov spesielt i disse tilfellene. Komiteen viser
til at Helsedirektoratet i 2013–2014 ga tilskudd til prosjekter
med mål om å utvikle kommunale modeller, som skal bidra til å forbedre
pårørendes situasjon, synliggjøre, anerkjenne og støtte pårørende
som står i krevende omsorgsoppgaver. Direktoratet er også i ferd
med å utarbeide en overordnet pårørendeveileder for kommunene, på
tvers av alle pårørendegrupper. Komiteen har merket
seg at opplæringstiltak rettet mot spesielle målgrupper planlegges
i oppfølgingen av veilederen. Komiteen er glad for
at Stortinget har vedtatt lovfesting av ordningen med brukerstyrt
personlig assistanse (BPA) for personer under 67 år med langvarig
og stort behov for personlig assistanse. Komiteen viser
videre til at arbeidet med å reformere ordningene med omsorgslønn
og pleiepenger for foreldre med syke og funksjonshemmede barn er
igangsatt som oppfølging av NOU 2011:17 Når sant skal sies om pårørendeomsorg
– Fra usynlig til verdsatt og inkludert.
Komiteens medlem fra Senterpartiet fremmer
følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen i løpet av 2015 fremme
sak for Stortinget om oppfølging av Kaasa-utvalget og videreutvikle
omsorgslønn- og pleiepengeordningene for pårørende og andre nære
som yter palliativ omsorg i hjemmet.»
Komiteen merker seg
også at det ble vist til at palliativt arbeid også er svært belastende
for personalet, og at de også trenger hjelp, og her er ikke minst
det psykologfaglige viktig. Norsk Psykologforening påpeker at palliasjon
er et komplekst og krevende landskap som krever mer tverrfaglighet,
og hvor psykologkompetanse er et av flere viktige elementer som
må styrkes.
Komiteen er tilfreds med det
palliative arbeidet som gjøres av Haraldsplass Diakonale Sykehus
og ved Lovisenberg Diakonale Sykehus, og støtter deres vektlegging
av behovet for en mer systematisk kompetanseoverføring, både innenfor
spesialisthelsetjenesten, men også mellom spesialist- og primærhelsetjenesten. Komiteen merker
seg at det på høringen trekkes frem et behov for økonomiske incentiver
og finansiering av en slik nødvendig kompetanseoverføring. Kommunehelsetjenesten
må inneha palliativ kompetanse. Videre ble det opplyst hvor viktig det
er med tilstrekkelige skjermede palliative sengeenheter. Her kan
det se ut til å være utfordringer knyttet til finansiering av disse, herunder
kodinga av spesialisert palliativ behandling.
Hospice er dedikert for døende og deres familier, og
erfaringer fra andre land, bl.a. Danmark, er svært gode. Komiteen mener
det er viktig å vurdere flere hospice- modeller, f.eks. egne hospicer
retta inn mot palliasjon overfor barn og unge, hjemmehospice og
døgn- eller daghospice. Komiteen merker seg også
med interesse at Hospiceforum Norge, Recedo Stiftelsen og JLOB (Ja
til lindrende enhet og omsorg for barn) tar til orde for å prøve
ut ulike hospicemodeller. Disse høringsinstansene peker på at ulike
hospicemodeller kan gi mer helhetlig palliativ behandling, og erfaringer
fra andre land tilsier både at dette gir en trygghet rundt den syke/døende
og familien og at det er samfunnsøkonomisk fornuftig.
Komiteens medlem fra Kristelig
Folkeparti viser til at høringsinstansene støtter forslagsstillernes
forslag til tiltak, og at det i høringen den 12. mai ble lagt frem
flere gode presiseringer. Dette medlem anerkjenner
det palliative tjenestetilbudet som et stort felt, langt utover
det som omtales i Dokument 8:92 S (2014–2015) om retten til aktiv
livshjelp ved livets slutt. Dette medlem viser til
at forslagsstillerne har hatt et særlig fokus på det store behovet
for å bedre tjenestetilbudet der hvor majoriteten av innbyggerne
i Norge tilbringer sine siste dager, nemlig i hjemkommunen.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti fremmer på denne
bakgrunn følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen sørge for styrket kompetanse
og tilbud innen palliasjon, også for barn, samt tilrettelegging
for et mangfold av tilbud, herunder ulike hospicemodeller.»
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti,
Venstre og Sosialistisk Venstreparti, ønsker også å styrke
satsingen på hospice i Norge. En bedre utbygd hjemmebasert tjeneste,
økt kunnskap om palliasjon i hele helsetjenesten og etablering av hospice
vil kunne bidra til at vi som samfunn møter pasienter i sin siste
livsfase med større valgfrihet enn tilfelle er i dag.
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Fremskrittspartiet viser til Sundvolden-erklæring som
slår tydelig fast at regjeringen ønsker et mangfold av tilbud, herunder
hospice.
Komiteen viser til
at Hospiceforum Norge påpeker viktigheten av å tilrettelegge for
robuste fagmiljøer innen palliasjon, blant annet ved at det etableres
flere kliniske miljøer (hospice) som kan være modeller for helsetjenestetilbudet
generelt og bistå kommunene. Komiteen mener det er
viktig å sørge for kompetanseoverføring mellom selvstendige hospice
og den kommunale helse- og omsorgstjenesten.
Komiteen påpeker at egne hospice
ikke utfordrer palliative avdelinger/ senger på sykehus, men at
dette er viktige tjenestetilbud som utfyller hverandre. Samtidig
mener komiteen at det er viktig at hospicetanken
integreres i norske sykehjem og i den hjemmebaserte omsorgen, der hvor
majoriteten av pasientene ivaretas ved livets slutt. Dette er også
i tråd med organisasjonen Menneskeverds høringsinnspill, om viktigheten av
å styrke det palliative tilbudet på sykehjem for å ivareta alvorlig
syke og døende.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti
og Venstre, ønsker at døende og alvorlig syke mennesker
skal føle at de har flere reelle valg med hensyn til hvor og hvordan
de ønsker å tilbringe livets siste dager. Flertallet mener dette
er viktig, også i lys av at vi er et flerkulturelt samfunn, hvor
det er ulike syn på hva en opplever som en verdig avslutning på
livet.
Et annet flertall, medlemmene
fra Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre,
er glad for at regjeringen tydelig har signalisert at palliasjonsomsorgen skal
tilrettelegges bedre, med et større mangfold av tilbud og en tydelig
forventning om at kunnskap og kompetanse, forskning og fagutvikling
innenfor palliativ behandling skal utvikles bedre.
Et tredje flertall, medlemmene
fra Høyre, Fremskrittspartiet og Venstre, mener det et viktig
signal at regjeringen har fått utarbeidet en rapport om palliasjon
(Helsedirektoratet 2015); den første gjennomgangen av palliasjonsområdet
på 15 år. Dette flertallet er opptatt av at rapporten
blir fulgt opp på en helhetlig måte.
Komiteen mener i likhet
med JLOB at det er viktig og nødvendig å styrke arbeidet omkring barnepalliasjon. Komiteen mener
det er alvorlig når JLOB, som har tett kontakt med foreldre som
har alvorlig syke døende barn, rapporterer om at hjelpeapparatet
ofte oppleves som fragmentert og lite hjelpsomt. Dessverre er det
ofte slik at de nærmeste pårørende heller ikke får nødvendig oppfølging
og hjelp av kompetent koordinator. JLOB understreket for øvrig bl.a. under
høringen viktigheten av å øke kompetansen i alle ledd på barnepalliasjonsområdet
og se på om dette også bør bli en subspesialitet.
Komiteen vil berømme JLOB for
det arbeidet som organisasjonen har lagt ned for å sette palliasjon,
ikke minst for barn og unge, på den politiske dagsordenen. JLOB
har opparbeidet mye kompetanse innen barnepalliasjon og har etablert
et faglig nettverk på tvers av landegrensene. Komiteen mener
det er av avgjørende betydning at frivillige aktører som JLOB trekkes
aktivt inn i arbeidet og beslutninger knytta til å utvikle palliasjonstilbudet
i Norge, ikke minst når det gjelder palliasjon retta inn mot barn
og unge.
Komiteen vil også understreke
viktigheten av at arbeidet med alvorlig syke barn og deres familier
også i betydelig grad foregår utenfor helsevesenet. Barnehage og
skole er en slik arena. Komiteen viser til Enggrav
skole og barnehage i Skien, som gjennom sine høringsinnspill gir viktig
kunnskap om denne delen av palliasjonsjonsarbeidet overfor alvorlig
syke barn og unge. Komiteen vil trekke fram Skien
kommune som et godt eksempel til etterfølgelse, og vil peke på viktigheten
av at kommunene sikrer gode tverrfaglige pedagogiske tilbud sammen
med omsorgstilbud til denne gruppen. Komiteen er
kjent med at denne sammensatte pedagogiske arenaen også sees i sammenheng
med det kommunale tilbudet mht. avlastningsbolig i Skien kommune, noe
som ivaretar og utvikler grunnlaget for god livskvalitet og livsforlengelse. Komiteen mener
det er viktig å ha med seg det brede perspektivet i arbeidet med
å utvikle det barnepalliative arbeidet, og merker seg uttalelsene
fra Enggrav barnehage og skole som understreker dette og presiserer
at barnepalliasjon for mange syke barn ikke begynner når livets
sluttfase nærmer seg, men når de blir født.
Komiteen mener kommunene bør
ha et tverrfaglig, individuelt tilpasset barnehage- og skoletilbud
som en integrert del av det palliative arbeidet for barn og unge,
i nært samarbeid med bruker, pårørende og helsevesenet.
Komiteen viser til at god palliativ
behandling skal ivareta den som trenger lindrende behandling og
omsorg på en helhetlig måte, både fysisk, psykisk, sosialt og åndelig.
God palliativ omsorg skal også ivareta pårørende på en omsorgsfull
og god måte. Komiteen viser til at det foregår mye
godt arbeid både i spesialist- og primærhelsetjenesten knyttet til
palliasjon, men ønsker også en tydelig styrking og systematisering
av palliasjon som fagområde. Komiteen viser til Meld.
St. 26 (2014–2015) Fremtidens primærhelsetjeneste – nærhet og helhet,
hvor det trekkes frem at det er behov for å styrke kompetansen om
lindrende behandling og omsorg, spesielt i den kommunale helse-
og omsorgstjenesten. Norge er blant de land i verden hvor færrest
mennesker dør i eget hjem. Undersøkelser fra Agenda Kaupang i 2012
viser at bare 14,5 prosent dør hjemme, nesten halvparten dør på kommunale
institusjoner og 32 prosent dør på sykehus. Samtidig viser studier
at flertallet av voksne pasienter ønsker å motta behandling og omsorg
i livets sluttfase hjemme. Komiteen mener dette viser
at det er et stort behov for å styrke kompetansen og samordne innsatsen
bedre mellom institusjonsbasert og hjemmebasert tjeneste, slik at
flere pasienter gis mulighet til å tilbringe livets siste fase i
eget hjem, dersom det er pasientens ønske.
Videre er komiteens flertall,
medlemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og
Venstre, glad for at regjeringspartiene gjennom budsjettavtalen
med Kristelig Folkeparti og Venstre for 2015 bevilget 10 mill. kroner
til lindrende behandling og oppfølging av fagrapporten.
Et annet flertall, medlemmene
fra Høyre, Fremskrittspartiet og Venstre,viser også
tilat det er bevilget 25 mill. kroner til
et forskningsprosjekt for å øke kunnskapen om palliativ kreftbehandling
i spesialisthelsetjenesten. Videre har regjeringen iverksatt flere
tiltak for å styrke kapasitet, kompetanse og kunnskap om palliasjon,
gjennom årlige tilskudd på om lag 16 mill. kroner til kompetansehevende
tiltak i kommunen for lindrende behandling og omsorg ved livets
slutt, videre gjennom en styrket investeringsordning til heldøgns
omsorgsplasser, blant annet for at det skal bygges flere plasser
til lindrende behandling og omsorg. Det er også iverksatt en egen
tilskuddsordning til frivillige organisasjoners informasjonsarbeid
om palliasjon for barn og unge, det er etablert regionale kompetansesentre
for lindrende behandling, og alle helseregioner har etablert et
kompetansenettverk med sykepleiere i kreftomsorg og lindrende behandling.
Et tredje flertall, medlemmene
fra Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre,
viser til at i samarbeid med Kristelig Folkeparti og Venstre har regjeringspartiene
også anerkjent det viktige arbeidet som er gjort gjennom mange år
i organisasjonen JLOB (Ja til lindrende behandling og omsorg for
barn), ved å gi øremerkede tilskudd for å styrke kunnskapsutvikling,
kurs- og opplysningsvirksomhet om barnepalliasjon, herunder utarbeidelse
av en veileder.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Høyre, Fremskrittspartiet og Venstre, viser til at dette
er en betydelig styrking av et felt som har vært nedprioritert over
for lang tid.
Flertallet mener det er viktig
at palliasjon utvikles som en integrert del av de samlede helse- og
omsorgstjenestene, og viser til at regjeringen i den fremlagte stortingsmeldingen
om fremtidens primærhelsetjeneste, Meld. St. 26 (2014–2015), omtaler
palliasjon som et sentralt tema og hvordan vi kan utvikle mer teambaserte
og tverrfaglige tjenester. Flertallet deler regjeringens syn
på at dette ikke minst er viktig for pasienter i livets siste fase.
Komiteen understreker
viktigheten av en helhetlig omsorg, kompetent behandling og pleie når
alvorlig sykdom rammer. Komiteen viser til at palliasjon
er et sentralt område som inkluderer den fysiske, psyko-sosiale
og åndelige behandlingen og omsorgen for pasienter i livets slutt.
Diagnostikk og behandling av smerte og belastende symptomer er sentrale
tiltak. For alvorlig syke og døende mennesker kan dette ikke bare
innebære smerter og andre kroppslige plager, men også psykisk, sosial
og eksistensiell lidelse. Komiteen påpeker at hovedmålet
er å sikre livskvalitet i en svært sårbar fase for pasienten og
deres familie, ved å optimalisere behandling, pleie og omsorg. Selv
når alvorlig sykdom og lidelse truer, kan pasienten, med den rette
kompetente og barmhjertige behandlingen, oppleve livskvalitet og
mening. Komiteen påpeker at palliative tiltak bør
planlegges og gjennomføres ikke bare i livets sluttfase, men også
i den fasen av sykdommen hvor livsforlengelse er et realistisk mål.
Hjelpetilbudet må bestå i et samordnet tilbud der ulike profesjoner
deltar, ikke bare helseprofesjonene. Det kan være behov for psykolog,
prest eller andre yrkesgrupper inn i den helhetlige omsorgen.
Komiteen mener det
er viktig å sørge for at hospice-tankegangen etableres i landets
sykehjem. Det er behov for egne, skjermede enheter hvor alvorlig
syke og døende kan få et tilpasset tilbud. Dette er ikke til erstatning
for egne hospice, men investeringen i slike enheter i sykehjemmene
er avgjørende for å sikre den enkelte en verdighet ved livets slutt,
uavhengig av hvor i landet den enkelte bor. Vi må sørge for en systematisk
opptrapping av slike kommunale plasser (senger) over hele landet.
Legeforeningen har tidligere uttalt at de ser en god integrasjon
av palliasjon i sykehjem som den beste løsningen i kommunehelsetjenesten.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet
og Venstre, viser videre til helseministerens svarbrev til komiteen
den 21. mai 2015, hvor det påpekes at investeringstilskuddet skal
stimulere kommunene til å fornye og øke tilbudet av sykehjemsplasser
og omsorgsboliger for personer med behov for heldøgns helse- og
omsorgstjenester, og at disse midlene også kan nyttes til palliative enheter.
Driften av plassene finansieres gjennom den ordinære rammefinansieringen. Flertallet påpeker
at Helsedirektoratets rapport også bekrefter at lindrende enheter
i sykehjem er sårbare, da disse har høyere driftskostnader enn ordinære
sykehjemsenger. Drift av en lindrende enhet krever mer og bedre
kvalifisert personell enn en vanlig sykehjemspost, inkludert økt legetjeneste.
I tillegg kan medikamenter, infusjonsutstyr og andre forbruksvarer
medføre store kostnader (Rapport om tilbudet til personer med behov
for lindrende behandling og omsorg mot livets slutt, 2015). Flertallet mener
det er en politisk oppgave å sikre flere enheter for lindrende behandling
og omsorg i nærheten av der den enkelte bor.
Et annet flertall, medlemmene
fra Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre,
viser til at Kristelig Folkeparti foreslår at det årlig bygges 150
nye sengeplasser for at det kan bli mulig, med 600 nye plasser innen
2020. Dette flertallet deler statsrådens oppfatning
om at dette kan organiseres innenfor dagens statlige investeringstilskuddsordning
for bygging av sykehjemsplasser og omsorgsboliger til kommunene,
men mener det må legges tydeligere nasjonale føringer for investeringstilskudd
til palliative senger i kommunehelsetjenesten for å sikre at slike
plasser ikke nedprioriteres.
Komiteen deler forslagsstillernes
syn på at det er viktig med bedre palliativ omsorg med bedre kompetanse
ved norske sykehjem. Komiteen viser samtidig til
at mange pasienter ønsker å dø hjemme dersom helsetjenesten legger
til rette for dette.
Komiteen mener derfor det er
viktig å se nærmere på hvordan vi bedre kan tilrettelegge for omsorg
ved livets slutt, både på sykehus, i sykehjem, i egne hospice og
i pasientens eget hjem.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Høyre, Fremskrittspartiet og Venstre, viser til at regjeringen
har styrket investeringstilskuddet til sykehjem og omsorgsboliger
og at den statlige tilskuddsandelen pr. enhet nå er gjennomsnittlig
på 50 prosent. Flertallet er glad for at aktiviteten
i ordningen har økt etter styrkingen, og at det er understreket
i ordningen at midlene også kan nyttes til palliative enheter. I
2015 legger regjeringen til rette for 2500 heldøgns omsorgsplasser.
Driften av plassene finansieres gjennom den ordinære rammefinansieringen.
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti,
Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti mener det kan
være klokt å sette et mål for kommunale plasser (senger) for lindrende
behandling. Disse medlemmer mener statsrådens svar
til komiteen om at det kommunale palliative tilbudet skal dekkes
under samme finansiering som en ordinær sykehjemsplass, ikke er
godt nok. Palliative senger er mer kostbare i drift, blant annet
fordi de ofte krever høyere bemanning, slik at det kan være nødvendig
å se særskilt på finansiering av disse.
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti
og Senterpartiet fremmer følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen utarbeide en plan
for satsing på livshjelp som innbefatter minst 600 nye kommunale
plasser (senger) for lindrende behandling innen 2020, og tilskudd
til drift av disse.»
«Stortinget ber regjeringen fremme sak for Stortinget
om en tilpasset investeringstilskuddsordning for palliative, kommunale
enheter og utrede behovet for særskilte økonomiske ordninger for
å sikre forsvarlig drift.»
Komiteen mener kommunene
i større grad må tilrettelegge for hjemmedød når dette er et ønske fra
pasienten. Forskning viser at døende pasienter ønsker å oppholde
seg så nær hjemmet som mulig i livets siste fase (Senter for alders- og
sykehjemsmedisin, 2014). Dårlig kommunikasjon og samhandling mellom
de ulike omsorgsnivåene, manglende spesialkompetanse blant helsepersonell
og knappe personalressurser er barrierer som kan gjøre det vanskelig
å oppfylle pasientens ønske om å få dø hjemme. KS-rapporten «En
naturlig avslutning på livet» (2012) understreker behovet for å
styrke samarbeidet om pleie av døende mellom hjelpeinstanser som
fastlege, hjemmetjeneste og sykehus.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet, Venstre
og Sosialistisk Venstreparti, mener fastlegen bør ha en
sentral rolle i tilretteleggingen, som den juridisk ansvarlige for
den enkelte pasient når pasienten ikke er i en helse- og omsorgsinstitusjon. Flertallet mener
det i større grad må stimuleres til at fastlegen kan gjøre hjemmebesøk
hos alvorlig syke og døende.
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti
og Senterpartiet mener i tillegg man må se på egne takstordninger
for dette, da dagens system ikke er godt nok tilrettelagt for slike
besøk.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Kristelig Folkeparti og Senterpartiet påpeker videre at
pasienten selv og de pårørende må ha et godt støtteapparat rundt
seg for at de skal oppleve hjemmealternativet som forsvarlig og
trygt. Det er avgjørende at helsepersonell har tilstrekkelig kompetanse
og støtte til å ivareta pasienten på hjemmebane. Disse medlemmer viser
til at hele 80 prosent av alle dødsfall er forventet, og at kun
5–10 prosent har en vanskelig dødsprosess som krever spesialisert behandling
i sykehus eller fra et smerteteam fra spesialisthelsetjenesten. Disse
medlemmer understreker at det i langt større grad må tilrettelegges
for at flere kan få leve sine siste dager i hjemmet, enn hva som
gjøres i mange kommuner i dag.
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Fremskrittspartiet deler forslagsstillernes syn om at
det i større grad må tilrettelegges for at pasienter kan dø hjemme. Disse
medlemmer viser til Meld. St. 26 (2014–2015) som drøfter behovet
for å bygge en mer robust, faglig kommunehelsetjeneste. Dette innebærer
også en kommunal helse- og omsorgstjeneste som kan møte alvorlig
syke og døende pasienters behov på en bedre måte. Disse medlemmer viser
til regjeringens forslag om å bygge primærhelseteam rundt hver enkelt
pasient hvor allmennlege, sykepleier og andre helsefaggrupper yter
viktige helsetjenester til pasienter med sammensatte og komplekse
behov. Hva angår forslagsstillernes ønske om nye takster for fastlegers
hjemmebesøk, viser disse medlemmer til at det allerede
finnes egne takster for bruk ved hjemmebesøk til fastlegenes listepasienter,
og at det kan være andre grunner til at fastleger eventuelt reiser
lite ut til pasientene. Disse medlemmer mener det
derfor bør drøftes i et helhetlig bilde hvordan omsorgen for døende
pasienter hjemme kan ivaretas bedre av både fastleger, sykepleiere
og annet helsepersonell som kan bistå den syke og pårørende i hjemmet.
Komiteens medlem fra Senterpartiet viser
til at fysiske forhold ved bostedet kan gjøre det vanskeligere å
tilrettelegge for heldøgns pleie i hjemmet, og vil understreke behovet
for at hjelpemiddel man søker om, ikke har mange ukers/måneders
ventetid og at det gis tilskudd og hjelp til mindre ombygginger
som for eksempel å tilrettelegge bad og å fjerne dørstokker.
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti
og Senterpartiet viser til forslaget om å tilrettelegge
for at fastlegene kan gjennomføre hjemmebesøk hos alvorlig syke
og døende pasienter, og at det etableres en takstordning for dette. Disse
medlemmer mener at hjemmebesøk og oppfølging av alvorlig
syke og døende pasienter er en viktig oppgave for fastlegene.
For mange fastleger vil det være vanskelig å
prioritere dette arbeidet, ikke bare ut fra økonomi, men ut fra
totalt arbeidsansvar. Disse medlemmer mener derfor
at en må vurdere både organisering og finansiering, for å komme
fram til løsninger som gjør at fastleger kan og vil prioritere flere
slike hjemmebesøk.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti fremmer
følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen bedre tilrettelegge for
at fastlegene kan gjennomføre hjemmebesøk hos alvorlig syke og døende
pasienter.»
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti,
Senterpartiet og Venstre mener det må stimuleres til økt
legedekning på sykehjem. Legedekningen på sykehus er én lege per
1,3 pasienter, mens det på sykehjem er ett legeårsverk per 130 pasienter.
Samhandlingsreformen skal på sikt bidra til å overføre flere pasienter
fra sykehus til primærhelsetjenesten. Disse medlemmer påpeker
at det er avgjørende at den medisinske kompetansen følger pasientene.
Den lave legedekningen på sykehjem indikerer at så ikke er tilfelle.
Ifølge Senter for alders- og sykehjemsmedisin (SEFAS) har pasientene
på sykehjem i gjennomsnitt 7 akutte og kroniske sykdommer, og om
lag 60 prosent lider av kronisk smerte. Eldre dør oftere av hjerte-
og karsykdommer enn kreft. Feil- eller overmedisinering med omfattende
bivirkninger er vanlig, og helsepersonell uten tilstrekkelig medisinsk
kompetanse har ikke faglig grunnlag for å skille bivirkninger fra
medisiner og symptomer på sykdommen. Disse medlemmer viser
til brevet fra statsråden til helse- og omsorgskomiteen den 21. mai,
hvor det påpekes at legetjenester i sykehjem ytes av leger ansatt
i kommunen, ikke av fastlegene. Disse medlemmer er
klar over at det er sykehjemslegen, og ikke fastlegen, som er juridisk
ansvarlig for den enkelte pasient i en helse- og omsorgsinstitusjon. Disse
medlemmer er videre enig i at ordningen med at fastleger
er sykehjemsleger i bistilling kan gi kompetanseutfordringer dersom stillingsbrøken
blir for liten. Disse medlemmer deler statsrådens
syn på at dersom kommuner – evt. gjennom interkommunalt samarbeid
– ansetter sykehjemsleger i større stillingsbrøker eller i full
tid, vil det legge til rette for at flere leger videreutdanner seg
innen alders- og sykehjemsmedisin. Disse medlemmer mener dette
ikke er en motsetning til forslagsstillernes forslag om å øke legedekningen,
da dette implisitt også vil handle om å øke den enkeltes stillingsbrøk,
i tillegg til å bidra til flere ansatte når behovene tilsier at
dette er nødvendig.
Komiteen viser til
forslaget om å øke legedekningen på sykehjem, og deler forslagsstillernes
oppfatning av at det er viktig å styrke denne. Det er et ønske at
flere leger videreutdanner seg innen alders- og sykehjemsmedisin,
og komiteen mener det er viktig å drøfte når Meld.
St. 26 (2014–2015) Fremtidens primærhelsetjeneste – nærhet og helhet
– skal behandles i Stortinget høsten 2015.
Komiteen mener også det er viktig
å høyne statusen blant leger og sykepleiere knyttet til å arbeide
i sykehjem og kommunale omsorgstjenester, og tror at satsing på
økt kompetanse og mer tverrfaglig samhandling i primærhelsetjenesten
kan bidra til dette.
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti,
Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser til forslaget
om å sikre økt legedekning på sykehjem for å sikre spesialisert
behandling og smertelindring for alvorlig syke og døende. Disse
medlemmer mener dette er svært viktig fordi legedekningen på
sykehjem i dag er for lav. Det er vanlig at leger ikke er til stede
på kveld, natt og i helger, og at det da er legevaktsleger eller
leger i egne legevaktsordninger i større byer som Bergen, som betjener
sykehjem. Disse legene er ofte ukjente for pasientene og slike tilsynsordninger er
ikke faglige og kvalitativt gode for alvorlig syke og døende pasienter. Disse
medlemmer er enig med statsråden som i sitt svar til komiteen
påpeker at sykehjemsmedisin er et faglig krevende område, men synes
statsrådens ambisjoner for økt legedekning i norske sykehjem er for
lave. Disse medlemmer mener økt legedekning er avgjørende
for å øke kvaliteten i norske sykehjem generelt og i den palliative
behandlingen spesielt. Disse medlemmer mener at tiltak
for økt rekruttering må igangsettes, og at behovet for å gjøre sykehjemsmedisin
til egen spesialitet må vurderes.
Disse medlemmer fremmer følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen stimulere til økt legedekning
på sykehjem for å sikre spesialisert behandling og smertelindring
av alvorlig syke og døende.»
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti
og Senterpartiet mener at det bør opprettes egne ambulante
team for lindrende behandling i alle kommuner. Det er stor variasjon
i det eksisterende tilbudet. Ambulante team kan fungere på tvers
av små kommuner (interkommunalt), det viktigste er at tilbudet dekker kommunene
for å sikre likeverdig helsetjenester for disse pasientene. Opprettelse
av slike team forutsetter rekruttering av helsepersonell med kompetanse
innenfor området. Slike team kan være et samarbeid mellom kommune-
og spesialisthelsetjenesten for å sikre at kunnskap om avansert
smertelindring spres i den kommunale helsetjenesten. Disse
medlemmer påpeker at slike team bør være flerfaglige. Sykepleier,
lege, psykolog, prest og/eller andre med nødvendig kompetanse bør
tilknyttes eller sikres tilgang til teamet, gjennom den ambulante
tjenesten. Disse medlemmer mener at det i tråd med
lokale forhold og befolkningstetthet bør kunne opprettes egne stillinger
som kan fungere i de ambulante teamene. Fastlegen har det overordnede ansvaret
for pasienten i kommunen, og det ambulante teamet må ha godt samarbeid
med fastlege, legevakt og hjemmetjenesten for å sikre at pasientens
behov imøtekommes. Disse medlemmer viser til helseministerens
svarbrev til komiteen hvor det fremgår at regjeringen vil legge
til rette for mer ambulant behandling i form av flerfaglige ambulante
team der spesialisthelsetjenesten og den kommunale helse- og omsorgstjenesten
arbeider sammen på en måte som styrker tjenestetilbudet, bedrer
koordineringen og sikrer kompetanseoverføring mellom nivåene.
Disse medlemmer mener dette er
en nødvendig utvikling av tjenestetilbudet for å sikre den palliative
omsorgen der hvor pasienten befinner seg. Disse medlemmer understreker
at de ambulante teamene kan gi livshjelp hjemme, på sykehjem eller
i egne kommunale enheter for lindrende behandling.
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti,
Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti fremmer følgende
forslag:
«Stortinget ber regjeringen sikre etablering
av ambulante team for lindrende behandling i kommuner eller samarbeidende
kommuner som mangler dette tjenestetilbudet.»
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre og Fremskrittspartiet, deler
forslagsstillernes syn på at det er behov for et systematisk og
faglig godt organisert tilbud om lindrende behandling i kommunene.
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Fremskrittspartiet viser til Meld. St. 26 (2014–2015)
Fremtidens primærhelsetjeneste – nærhet og helhet, der regjeringen
nettopp varsler at man vil legge til rette for flerfaglige ambulante team
der spesialisthelsetjenesten og den kommunale helse- og omsorgstjenesten
arbeider sammen på en måte som styrker tjenestetilbudet, bedrer
koordineringen og sikrer kompetanseoverføring mellom nivåene.
Komiteen påpeker at
helsepersonell i store deler av helse- og omsorgstjenesten har kunnskap om
hvordan behovene for lindring av både fysisk og psykisk smerte kan
dekkes hos mennesker i livets siste fase og hos deres pårørende.
Styrket kompetanse om palliasjon på alle omsorgsnivåer er en avgjørende
nøkkel for å sikre et verdig tilbud for alvorlig syke og døende.
Spesialkompetanse innen lindrende behandling må finnes i alle kommuner. Komiteen understreker
at flere palliative senger er et utilstrekkelig tiltak, om det ikke
parallelt satses på bred kompetanseheving.
Kompetanseheving vil innebære kurs, videreutdanning
og spesialisering av ansatte i helse- og omsorgstjenestene, og i
andre relevante profesjoner og yrker som kan bidra i den helhetlige omsorgen. Komiteen er
opptatt av at hjelpetilbudet må bestå i et samordnet tilbud der
ulike profesjoner deltar, ikke bare helseprofesjonene. Komiteen vil
tydeliggjøre, da det fra flere av høringsinstansene ble påpekt at
det i for liten grad fremkom i forslagene, at palliasjonsfeltet favner
bredere enn helse- og omsorgstjenestene. Komiteen mener
det derfor er viktig å tydeliggjøre viktigheten av at nettopp ulike
profesjoner deltar, da den eksistensielle, eller psykiske smerten
må møtes på lik linje den fysiske smerten, med kompetanse og en
helhetlig omsorg. Komiteen er opptatt av at det må
være tilgang til psykologer og andre yrkesgrupper inn i den helhetlige
omsorgen, nettopp for å møte den enkeltes situasjon.
Komiteen påpeker at gode kurstilbud
til ansatte i kommune- og spesialisthelsetjenesten kan skape økt
interesse og bidra til at flere søker seg til videreutdanning innen
palliasjon og smertelindring. Det er behov for å styrke forskningsinnsatsen
for å utvikle palliasjonsfaget.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet, Venstre
og Sosialistisk Venstreparti, mener palliasjon bør være
en del av grunnutdanningen til alle helsearbeidere, og det bør vurderes
om sykehjemsmedisin bør gjøres til egen spesialitet.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti påpeker
at særlig viktig er den pasientnære forskningen som har betydning
for utforming av tjenestetilbudet. Forskningen må ha et spesielt fokus
på primærhelsetjenesten, siden den største veksten i helse- og omsorgssektoren
er forventet å komme her. Disse medlemmer viser til
at Kompetanseløftet 2015 bl.a. skal heve det formelle utdanningsnivået
i omsorgstjenestene. Disse medlemmer mener det er
nødvendig å stimulere til økt kompetanse om palliasjon, både gjennom
Kompetanseløftet, ved å styrke tilskuddsordningene til kommunene
og ved å støtte opp om relevante ideelle aktører som jobber med kompetansehevende
tiltak innen palliasjon.
Disse medlemmer fremmer
følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen utarbeide en plan
for satsing på livshjelp som stimulerer til bred kompetanseheving
om palliasjon blant helsepersonell i kommunehelsetjenesten.»
Komiteen vil fremheve
at palliativ omsorg er krevende pleiesituasjoner, både når omsorgen skal
gis på sykehus, i kommunene og i hjemmesituasjon. Palliativ omsorg
krever høy kompetanse og en faglig sterk omsorgstjeneste.
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Fremskrittspartiet er tilfreds med at regjeringen har
varslet at man ønsker å videreføre arbeidet med kompetanseheving
i helse- og omsorgssektoren og at Kompetanseløftet 2015 etterfølges
av Kompetanseløftet 2020, for å styrke kompetansen generelt i omsorgen
og for å styrke tilbudet innenfor palliasjon og omsorg ved livets
slutt.
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti
og Senterpartiet viser til forslaget om å stimulere til
bred kompetanseheving om palliasjon blant helsepersonell i kommunehelsetjenesten. Disse
medlemmer mener det er viktig at Nasjonalt handlingsprogram
med retningslinjer for palliasjon i kreftomsorgen, som ble utgitt
av Helsedirektoratet 26. mars, blir fulgt opp. I handlingsprogrammet
påpekes det at palliasjon utøves på alle nivåer av helsevesenet og
i stor grad utenfor spesialiserte, palliative enheter. Disse
medlemmer mener det er viktig å legge til grunn når det
skal utvikles politikk på området, at mange som er alvorlig syke
og døende mottar sitt viktigste tilbud på ikke-spesialiserte enheter
i sitt nærmiljø. Helsedirektoratet oppgir at mye av den foreliggende
kunnskap og dokumentasjon om palliasjon er knyttet til kreftpasienter.
De generelle forhold som er omtalt i handlingsprogrammet, vil imidlertid
også gjelde for alvorlig syke og døende pasienter med andre diagnoser.
Komiteen mener det
er behov for en høyning av status innen fagområdene geriatri og
palliativ medisin. Samarbeid med sykehus, primærhelsetjeneste, universiteter
og høyskoler og ulike forskningsinstitusjoner er sentralt for å lykkes
i dette arbeidet. Det er i langt større grad tilrettelagt for samarbeid
med utdanningsinstitusjoner i spesialisthelsetjenesten enn i kommunen.
Det er avgjørende å sikre et palliativt fagmiljø i kommunene. Komiteen mener
norske sykehjem må løftes som en utdanningsarena, både for medisinstudenter
og andre helsefaglige utdanninger. Dette kan bidra til økt rekruttering, gitt
at studentene møter et godt fagmiljø. Undersøkelser viser at ikke
mer enn 7 prosent av nyutdannede sykepleiere ønsker å arbeide på sykehjem. Komiteen påpeker
at underbemanning og stadig utskiftning av personell skaper utfordringer
mange steder. Med dagens system er det fremdeles lite attraktivt
å arbeide på sykehjem, og det er vanskelig å rekruttere de godt kvalifiserte
og motiverte pleierne og legene. Komiteen ber regjeringen
styrke den kommunale omsorgstjenesten som utdanningsarena, for videre
å sikre et kompetent apparat rundt den enkelte sykehjemspasient
i livets siste fase.
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti
og Senterpartiet fremmer følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen utarbeide en plan
for satsing på livshjelp, herunder etablere finansieringsordninger
som stimulerer til økt samarbeid mellom forskningsinstitusjoner,
høyskoler, universiteter og den kommunale omsorgstjenesten.»
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Fremskrittspartiet viser til at i de programmene Helse-
og omsorgsdepartementet finansierer gjennom Forskningsrådet, har departementet
gitt føringer om at prosjekter som finansierer behandlingsforskning
må ha en forankring i spesialisthelsetjenesten eller den kommunale
helse- og omsorgstjenesten. Videre bør alle prosjekter som finansieres
som hovedregel være samarbeidsprosjekter mellom flere offentlige
aktører. Dette innebærer at det bør stilles krav om at prosjekter
har deltakelse fra flere regionale helseforetak, flere kommuner, og/eller
er tverrsektorielle samarbeidsprosjekter mellom helse- og omsorgstjenesten,
UH-sektoren, instituttsektoren, private og/eller internasjonale
forskningsinstitusjoner. Disse medlemmer viser også
til at regjeringen har bevilget 25 mill. kroner til et femårig flerregionalt
forskningsprosjekt om palliativ kreftbehandling.
Komiteen understreker
at også etisk kompetanseheving blant ansatte i helse- og omsorgstjenesten
må stimuleres. Det må legges til rette for samtale og refleksjon
over etiske dilemmaer, og komiteen mener psykologer
og andre profesjoner med relevant kompetanse kan bidra i dette arbeidet.
Bevisstgjøring i hvordan man kan være nærværende for mennesker som
er døende og for deres pårørende, er viktig.
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Fremskrittspartiet viser til at regjeringen i Meld. St.
26 (2014–2015) Fremtidens primærhelsetjeneste – nærhet og helhet,
varsler at man vil gjeninnføre kompetansekravet i helse- og omsorgstjenesteloven,
herunder lovfeste psykolog som del av kjernekompetansen i kommunene.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet
og Venstre, viser til at palliativ medisin i hovedsak har omhandlet
yngre kreftpasienter. Norske retningslinjer for lindrende behandling
ved livets slutt fokuserer hovedsakelig på disse.
Komiteen viser til
at regjeringen har startet arbeidet med nye retningslinjer, og komiteen påpeker
viktigheten av at retningslinjene er diagnoseuavhengige og også
omhandler pasienter som rammes av hjerte- og lungesykdommer, slag,
demens og andre sammensatte, men vanlige sykdommer. Dette er sykdommer som
ofte gjør seg gjeldende i alderdommen, og det er behov for offisielle
retningslinjer for lindrende behandling som inkluderer disse. Det
er viktig at også andre aktuelle pasientgrupper, særskilt alvorlig
syke og døende barn, får gode og likeverdige tilbud. Pasienter med
mindre kjente eller sjeldne alvorlige sykdommer, må få de samme
rettighetene som en pasient som har en velkjent sykdom og en sterk
pasientorganisasjon i ryggen. Retningslinjer må også berøre pårørendeperspektiver.
Dette er avgjørende for å sikre at det i større grad tilrettelegges
for at pårørende kan ta del i den palliative omsorgen. Komiteen påpeker
at dette er viktig for selve pasienten i livets siste fase og kan
også virke forebyggende for helsen til pårørende og bidra til en
sunn sorgprosess.
Komiteen mener det
er en kjerneverdi i palliativmedisin å tilrettelegge for at enkeltmennesker får
mulighet til å ta egne valg angående hvor den enkelte ønsker å dø.
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti
og Venstre viser til at det må gjennomføres forberedende
samtaler og gjentagende kommunikasjon (Advanced Care Planning –
ACP) om pasientens livssyn, verdier og ønsker. Dette inkluderer
også etiske avgjørelser i livets slutt som treffes med pasient og pårørende
i samråd med et flerfaglig team (lege, sykepleier, prest, psykolog
eller andre) for å kartlegge og respektere pasientens ønsker i forhold
til fremtidige valg. Disse medlemmer mener slike
samtaler hvis mulig må utføres på et tidlig stadium av sykdommen.
Eksempelvis om pasienten kommer på sykehjem, vil dette kunne være
et godt tidspunkt for å gjennomføre en ACP-samtale. Dette må dokumenteres
og vil kunne være retningsgivende for behandling og omsorg ved livets
slutt. Disse medlemmer påpeker at når pasienten er
i den terminale fasen av livet, vil mange ikke kunne kommunisere
sine ønsker og behov.
Disse medlemmer understreker
at god dialog og individuell tilpasning vil bidra til at pasient
og pårørende blir møtt med respekt og trygghet. Opplevelsen av mangelfull
behandling skyldes i flere tilfeller utilstrekkelig med informasjon
om at døden er nært forestående. Når alvorlig sykdom rammer, rammer
den ofte en hel familie. Evne til å lytte og kommunisere på de døendes og
pårørendes premisser er viktig for en god avslutning på livet, og
demonstrerer at man tar pasient og pårørende på alvor. Disse
medlemmer har forventninger til de nye retningslinjene som
er under utarbeidelse, og har forventning om at brukerinvolvering
og pasientpolitikk også får et tydelig fokus i disse.
Komiteens medlem fra Kristelig
Folkeparti og Senterpartiet mener det palliative tilbudet
i spesialisthelsetjenesten utfordres av ordningen med innsatsstyrt
finansiering (ISF) og diagnoserelaterte grupperinger (DRG). Disse medlemmer mener
innsatsstyrt finansiering i helsetjenestene best egner seg for behandling som
lett lar seg telle. Disse medlemmer ber derfor regjeringen
gjennomføre en evaluering av hvordan innretningen med innsatsstyrt
finansiering og DRG-poeng ivaretar behandlingstilbudet til alvorlig
syke og døende. Dagens finansieringssystem gjør det økonomisk krevende
å ha palliative senger i spesialisthelsetjenesten. Disse
medlemmer viser til at helsemyndighetene opprettet DRG-refusjon
for palliativ behandling, som avløste en fordeling av øremerkede
midler etter søknad. Innføringen av en palliativ tilleggstakst i
2004 har gitt positive effekter, men taksten, sammen med basisfinansieringen, kompenserer
ikke fullt ut de ekstra kostnadene en palliativ enhet har med hensyn
til personell og ressursbehov. Disse medlemmer viser
til at DRG-vekten for palliasjon i sengepost som kun er dedikert
til dette er lav og finansierer ikke virksomheten. Flere sykehus
har ikke egne sengeenheter for palliasjon, men baserer seg på palliative
team som gjør tilsyn på andre avdelinger. Her er DRG-vekten den
samme. Disse medlemmer påpeker at det dermed blir
gunstig for sykehusene å ikke bygge opp egne palliative senger,
men heller å basere seg på tilsyn på mange avdelinger. Dette er
mindre kostnadskrevende, men bygger heller ikke den spesialkompetansen
som de palliative spesialavdelingene har. Disse medlemmer mener
det er nødvendig å opprettholde palliative sengeposter for å ivareta
et godt og verdig tilbud om palliativ medisin i spesialisthelsetjenesten. Disse
medlemmer mener en ordning hvor det settes en egen DRG-takst
for palliative behandling i sengeavdeling, må vurderes.
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Fremskrittspartiet viser til statsråd Bent Høies svarbrev
til komiteen datert 21. mai 2015 hvor han omtaler forslaget om finansiering
av tjenestene. Statsråden sier:
«Finansieringen av tjenestene som de regionale helseforetakene
har ansvar for, foregår i flere trinn. Staten overfører penger til
regionale helseforetak som har et selvstendig ansvar for å benytte
midlene som stilles til disposisjon til å finansiere egne helseforetak
og private virksomheter i samsvar med “sørge for”-ansvaret. Palliativ
behandling finansieres på lik linje med annen somatisk behandling
av ramme og aktivitetsbaserte tilskudd. Hensikten med den todelte finansieringen
er å kombinere stykkprisfinansieringens insentiver til aktivitet
og effektivitet med rammefinansieringens insentiver til kostnadskontroll
og kvalitet.
For å gjøre palliativ behandling mer
synlig og målrettet i den innsatsstyrte finansieringen, ble det
i 2003 opprettet en egen tilleggsrefusjon for palliativ behandling
i tillegg til DRG-refusjonen for selve grunnsykdommen (for eksempel
kreftsykdommen). Ordningen med økt stykkprisfinanisering av palliativ
behandling ble etablert under Kjell Magne Bondeviks andre regjering. Ordningen
avløste tidligere ordning med fordeling av øremerkede midler etter
søknad. For at koden kan benyttes, skal det foreligge et spesifikt,
organisert palliativt tilbud i form av et palliativt senter. Senteret
skal ha et behandlingsopplegg for pasienten og dette skal vare beskrevet
i pasientens journal. Behandlingen skal gjelde innleggelse eller
dagbehandling. Det palliative senteret skal inneholde et palliativt team,
eventuelt en palliativ enhet. I 2014 ble det utbetalt om lag 108
mill. kroner i tilleggsrefusjon for palliativ behandling over den innsatsstyrte
finansieringen».
Disse medlemmer slutter seg til
statsrådens synspunkter og vurderinger og støtter ikke opprettelse
av egen DRG-takst for palliative senger i sykehusene, utover de
ordninger som fungerer idag.
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti
og Senterpartiet viser til forslaget om å evaluere ordningen
med innsatsstyrt finansiering (ISF) for døende pasienter i sykehus
og vurdere opprettelse av en egen DRG-sats for palliative senger
i sykehusene. Disse medlemmer viser til Dokument
8:54 S (2011–2012) – Representantforslag om plan for å sikre retten
til livshjelp ved livets slutt, der Kristelig Folkeparti foreslo
at det skulle vurderes å fjerne stykkprisfinansiering for døende
pasienter i sykehus, og dermed fullfinansiering over rammebevilgningene
til de regionale helseforetakene.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser
også til merknad i Innst. 150 S (2009-2010) til Dokument 8:11 S
(2009–2010), der det heter:
«Komiteens flertall, medlemmene frå Arbeiderpartiet,
Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, ser at det kan være
utfordringer rundt finansieringen av palliativ behandling ved spesialisthelsetjenesten
i dag, og ber departementet gå igjennom finansieringsordningen for
slik behandling.»
Disse medlemmer mener at ISF-finansiering er
lite egnet for palliative behandlinger. I ISF-systemet premieres
eksempelvis kort liggetid og antall behandlede pasienter.
På denne bakgrunn fremmer komiteens
medlem fra Senterpartiet følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen innføre rammefinansiering
for palliativ behandling i sykehus.»
Komiteens medlem fra Kristelig
Folkeparti vil fremme verdien av og behovet for egne hospiceenheter
tilknyttet sykehus. Dette er Haraldsplass Diakonale Sykehus’ hospice-avdeling et
godt eksempel på. Dette tjenestetilbudet ivaretar pasienter med
komplekse sykdomstilstander og kan tilby en helhetlig omsorg av
høy kvalitet i egen, skjermet avdeling. Hospice Lovisenberg har
gjennom de 10 siste årene utarbeidet gode metoder for systematisk
kompetanseoverføring mellom tjenestenivåene. De understreker i sitt høringsnotat
at:
«Kommunehelsetjenesten skal og må ha kompetanse i
generell palliasjon for at palliative pasienter skal få livshjelp
i livets slutt. Men de trenger og vil alltid trenge spesialisthelsetjenestens
kompetanse i den spesialiserte palliasjonen.»
Dette medlem merker seg at det
ikke finnes finansieringsordninger for kompetanseoverføring fra
spesialisthelsetjenesten til den kommunale helsetjenesten, og mener
det må tilrettelegges bedre for kunnskapsdeling.
Dette medlem fremmer følgende
forslag:
«Stortinget ber regjeringen evaluere ordningen med
innsatsstyrt finansiering (ISF) for døende pasienter i sykehus,
samt vurdere opprettelse av en egen DRG-sats for palliative senger
i sykehusene.»
Komiteen mener apparatet
rundt alvorlig syke og døende barn og deres familier må styrkes. Komiteen viser
til at regjeringen er i gang med å utarbeide egne retningslinjer
for barnepalliasjon, og mener dette er en viktig forutsetning for å
sikre et helhetlig og spesialisert tilbud til alvorlig syke og døende
barn. Komiteen understreker at barn rammet av mindre
kjente, alvorlige sykdommer og diagnoser får ikke den samme tilgang
til hjelp og tilrettelegging som eksempelvis kreftrammede. Familien
skal ikke måtte kjempe seg til nødvendig behandling, omsorg og avlastning
om sykdommen barnet er rammet av er mindre kjent og/eller det ikke
finnes etablerte tilbud. Komiteen påpeker at behandling,
pleie og praktisk hjelp må tilbys til alvorlig syke og døende barn
uavhengig av diagnosen de har. Også pedagogiske tiltak må være til
stede for å gi barn og familien god livskvalitet.
Komiteen understreker
at barn med livstruende sykdommer skal ha tilgang på bistand 24
timer i døgnet. Barna og familiene følges av mange forskjellige
instanser, spesialister, leger og pleieteam, hvilket gjør koordinering
og kontinuitet til en utfordring, samt at behandlingsapparatet blir
fragmentert. Få familier har en koordinator som samordner alle instanser
og sørger for en helhetlig plan, medisinsk og psykososialt, som sikrer
kontinuitet, informasjonsflyt mellom systemene, forutsigbarhet og
oversikt for hele palliasjonsløpet. Komiteen minner
om at kommunene har i dag en lovfestet plikt til å tilby koordinator
til pasienter og brukere med behov for langvarige og koordinerte
tjenester, og det skal utarbeides en individuell plan. Familier
må sikres en slik koordinator, med nødvendig og relevant kompetanse,
som kan sørge for et godt støtteapparat rundt barnet og familien
i møte med ulike instanser.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti fremmer
følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen sørge for et helhetlig og
individuelt tilpasset tilbud til alvorlig syke og døende barn, herunder
sikre familien tilgang til koordinator med spisskompetanse, uavhengig
av barnets diagnose.»
Disse medlemmer viser
til forslaget om et helhetlig og individuelt tilpasset tilbud til
alvorlig syke og døende barn, herunder sikre familien tilgang til
koordinator, uavhengig av barnets diagnose, og slutter seg til forslaget. Disse
medlemmer vil også påpeke at et helhetlig tilbud til pårørende
og familier er avgjørende for å tilrettelegge for at flere kan være
lengre hjemme og dø hjemme. Disse medlemmer viser
til Prop. 64 L (2009–2010) Endringer i arbeidsmiljøloven og folketrygdloven
(bedre muligheter for å kombinere arbeid med pleie- og omsorgsoppgaver) hvor
blant annet retten til permisjon og pleiepenger ved pleie av nære
pårørende i livets sluttfase, ble utvidet fra 20 til inntil 60 dager.
Komiteens medlem fra Senterpartiet mener
det er behov for å videreutvikle ordningene, slik at pårørende gis
mer avlasting og støtte enn i dag.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet
og Senterpartiet vil understreke at for mange er økonomiske
og praktiske tiltak for de pårørende, som ulike ordninger for permisjon,
avlasting, pleiepenger og omsorgslønn, avgjørende for hvordan perioden
med alvorlig sykdom og død forløper.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre,
viser til at arbeidet med å reformere ordningene med omsorgslønn og
pleiepenger for foreldre med syke og funksjonshemmede barn er igangsatt
som oppfølging av NOU 2011:17 Når sant skal sies om pårørendeomsorg
– Fra usynlig til verdsatt og inkludert.
Komiteen mener behovet
for egne ambulante team innen alle helseregioner for alvorlig syke og
døende barn bør kartlegges ytterligere. Komiteen påpeker
at de ambulante teamene i spesialisthelsetjenesten ikke definerer
barn innenfor sitt eget område. Komiteen mener behovet
for egne palliative team for barn tilknyttet de ulike helseregionene,
som også kan bistå i den hjemmebaserte behandlingen og smertelindringen, må
vurderes.
Komiteens medlem fra Senterpartiet mener
det er viktig at de nye faglige retningslinjene omfatter behovet
for egne palliative team tilknyttet de ulike helseregionene. Dette
medlem mener videre det er viktig å skaffe oversikt over
behovene. Dette medlem viser også til statsrådens
svar til komiteen der det fremgår at Helsedirektoratet arbeider
med en faglig retningslinje, planlagt ferdig i løpet av 2015, om
palliativ behandling av barn. Retningslinjene vil ifølge statsråden
komme med anbefalinger med konsekvens for organisering og utøvelse
av barnepalliasjon både i spesialisthelsetjenesten og kommunehelsetjenesten.
Komiteen fremmer følgende
forslag:
«Stortinget ber regjeringen kartlegge behovet
for egne ambulante team for barnepalliasjon tilknyttet alle helseregioner.»
Komiteen viser til
at det som et alternativ til tradisjonelt sykehusopphold, noen steder
tilbys sykehusbasert hjemmebehandling der pasienter får avansert
behandling hjemme. Ved at alvorlig syke barn får behandling i hjemmet,
kan hverdagen normaliseres i større grad slik at friskeste aktivitetene
preger dagen.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet
og Venstre, påpeker at flere undersøkelser peker på et redusert
stressnivå hos barnet når behandlingen hovedsakelig ble gitt i hjemmet
og ikke på sykehuset. Sykehusopphold med syke barn er også ofte
svært belastende for foreldre og eventuelle søsken, og tilbudet
om hjemmesykehus kan bidra positivt til den helhetlige familiehelsen. Flertallet viser
til at avdelingen for Avansert hjemmesykehus (AHS) under kvinne-
og barneklinikken i Oslo, er et av fagmiljøene innen barnepalliasjon
i Norge. De erfarer at når foreldre først har valgt AHS fremfor
hospitalisering, føler de seg trygge med den hjemmebaserte omsorgen.
Flertallet påpeker at også Ahus
har et slikt tilbud. De etablerte først AHS som et prøveprosjekt,
og konklusjonen etter prosjektperioden var at AHS hadde tilført
noe nytt til barnesenteret, der denne type ivaretakelse gir en kvalitativ forbedring
for barn og familier. AHS ble ansett som en billigere form for sykehusdrift
med god ressursutnyttelse. Virksomheten ble bedømt som forsvarlig
og av samme kvalitet som på sykehus. AHS ble derfor videreført som
en ordinær seksjon.
Flertallet understreker at noen
undersøkelser viser at det benyttes langt mindre ressurser på alvorlig
syke barn i hjemmet, enn når de befinner seg fysisk på en sykehusavdeling.
Hjemmebasert oppfølging og behandling har vist seg å være en kostnadseffektiv
form for behandling ved Astrid Lindgrens barnesykehus ved Karolinska Sykehus
i Sverige, som har lang erfaring med tilbudet. Der har de erfart
en total kostnadsreduksjon på over 30 prosent for den utvalgte gruppen
pasienter. Flertallet påpeker at tall fra Norge ikke
entydig kan vise til at tjenesten AHS er rimeligere i drift enn
ordinært sykehusopphold, men undersøkelser viser at AHS ikke er dyrere
i drift enn det ordinære tilbudet (Bjørndalen, 2013).
Et annet flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet, Venstre
og Sosialistisk Venstreparti, er opptatt av at alvorlig
syke barn og deres familier må få individuell tilrettelegging av
tilbudet, herunder bør palliasjon i hjemmet kunne være et reelt
alternativ.
Komiteen fremmer følgende
forslag:
«Stortinget ber regjeringen utrede muligheten for
etablering av Avansert hjemmesykehus for barn innen alle helseregioner,
samt kartlegge behovet for styrking av det eksisterende hjemmetilbudet.»
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Fremskrittspartiet viser til at Helsedirektoratet nå
utarbeider en faglig retningslinje om palliativ behandling av barn.
Egne ambulante team for barnepalliasjon og mulighet for etablering
av avansert hjemmesykehus for barn er også blant de temaer som vil
bli omtalt i disse retningslinjene.
Forslag fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet
og Sosialistisk Venstreparti:
Forslag 1
Stortinget ber regjeringen bedre tilrettelegge
for at fastlegene kan gjennomføre hjemmebesøk hos alvorlig syke
og døende pasienter.
Forslag 2
Stortinget ber regjeringen utarbeide en plan
for satsing på livshjelp som stimulerer til bred kompetanseheving
om palliasjon blant helsepersonell i kommunehelsetjenesten.
Forslag 3
Stortinget ber regjeringen sørge for et helhetlig og
individuelt tilpasset tilbud til alvorlig syke og døende barn, herunder
sikre familien tilgang til koordinator med spisskompetanse, uavhengig
av barnets diagnose.
Forslag fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk
Venstreparti:
Forslag 4
Stortinget ber regjeringen sørge for styrket
kompetanse og tilbud innen palliasjon, også for barn, samt tilrettelegging
for et mangfold av tilbud, herunder ulike hospice-modeller.
Forslag fra Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Sosialistisk
Venstreparti:
Forslag 5
Stortinget ber regjeringen stimulere til økt legedekning
på sykehjem for å sikre spesialisert behandling og smertelindring
av alvorlig syke og døende.
Forslag 6
Stortinget ber regjeringen sikre etablering
av ambulante team for lindrende behandling i kommuner eller samarbeidende
kommuner som mangler dette tjenestetilbudet.
Forslag fra Kristelig Folkeparti og Senterpartiet:
Forslag 7
Stortinget ber regjeringen utarbeide en plan
for satsing på livshjelp som innbefatter minst 600 nye kommunale
plasser (senger) for lindrende behandling innen 2020, og tilskudd
til drift av disse.
Forslag 8
Stortinget ber regjeringen fremme sak for Stortinget
om en tilpasset investeringstilskuddsordning for palliative, kommunale
enheter og utrede behovet for særskilte økonomiske ordninger for å
sikre forsvarlig drift.
Forslag 9
Stortinget ber regjeringen utarbeide en plan
for satsing på livshjelp, herunder etablere finansieringsordninger
som stimulerer til økt samarbeid mellom forskningsinstitusjoner,
høyskoler, universiteter og den kommunale omsorgstjenesten.
Forslag fra Kristelig Folkeparti:
Forslag 10
Stortinget ber regjeringen evaluere ordningen med
innsatsstyrt finansiering (ISF) for døende pasienter i sykehus,
samt vurdere opprettelse av en egen DRG-sats for palliative senger
i sykehusene.
Forslag fra Senterpartiet:
Forslag 11
Stortinget ber regjeringen i løpet av 2015 fremme
sak for Stortinget om oppfølging av Kaasa-utvalget og videreutvikle
omsorgslønn- og pleiepengeordningene for pårørende og andre nære
som yter palliativ omsorg i hjemmet.
Forslag 12
Stortinget ber regjeringen innføre rammefinansiering
for palliativ behandling i sykehus.
Komiteen viser til
representantforslaget og merknadene og rår Stortinget til å gjøre
følgende
vedtak:
I
Stortinget ber regjeringa gjennomføre en helhetlig
offentlig utredning (NOU) av palliasjonsfeltet, med bredt sammensatt
representasjon fra ulike fagmiljøer, og hvor barnepalliasjon er
en del av arbeidet.
II
Stortinget ber regjeringen kartlegge behovet for egne
ambulante team for barnepalliasjon tilknyttet alle helseregioner.
III
Stortinget ber regjeringen utrede muligheten for etablering
av Avansert hjemmesykehus for barn innen alle helseregioner, samt
kartlegge behovet for styrking av det eksisterende hjemmetilbudet.
IV
Dokument 8:92 S (2014–2015) – representantforslag
fra stortingsrepresentantene Olaug V. Bollestad, Hans Olav Syversen
og Line Henriette Hjemdal om en plan for å sikre retten til livshjelp
ved livets slutt – vedlegges protokollen.
Jeg viser til brev fra Helse- og omsorgskomiteen av
28. april 2015 vedlagt Dokument 8:92 S (2014 – 2015).
Stortingsrepresentantene Olaug V. Bollestad, Hans
Olav Syversen og Line Henriette Hjemdal fremmer følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen utarbeide en plan for å sikre retten
til livshjelp ved livets slutt».
God palliativ behandling er viktig for den enkelte
det gjelder, de pårørende og et kjennetegn ved en helse- og omsorgstjeneste
av god kvalitet. Den som trenger lindrende behandling og omsorg
skal ivaretas på en helhetlig måte, fysisk, psykisk, sosialt og
åndelig. En god palliativ behandling tar hensyn til brukerens og
pårørendes ønsker og behov gjennom en kontinuerlig dialog med pasienten
under hele sykdomsforløpet. I regjeringsplattformen viser vi at
vi vil styrke kompetansen og tilbudet innen palliasjon, også for
barn, og legge til rette for et mangfold av tilbud, herunder hospice.
Representantene foreslår at det utarbeides en plan
for satsing på livshjelp med 10 tiltak. Jeg vil svare på disse forslagene
fortløpende. Det foreslås en plan som:
1. Innbefatter minst 600 nye kommunale plasser (senger)
for lindrende behandling innen 2020, og tilskudd til drift av disse.
Investeringstilskuddet skal stimulere kommunene
til å fornye og øke tilbudet av sykehjemsplasser og omsorgsboliger
for personer med behov for heldøgns helse- og omsorgstjenester, uavhengig
av alder, diagnose eller funksjonsnedsettelse. Det er understreket
i ordningen at midlene også kan nyttes til palliative enheter.
Denne regjeringen har styrket investeringstilskuddet
vesentlig ved å oppjustere den gjennomsnittlige statlige tilskuddsandelen
pr enhet fra 35 % til 50 %. Aktiviteten i ordningen har økt etter styrkingen.
I 2015 legger regjeringen til rette for 2500 heldøgns
omsorgsplasser. Kommunene kan velge å nytte disse også til palliative
enheter. Driften av plassene finansieres gjennom den ordinære rammefinansieringen.
2. Tilrettelegger for at fastlegene kan
gjennomføre hjemmebesøk hos alvorlig syke og døende pasienter, og
etablerer en takstordning for dette.
I henhold til fastlegeforskriften skal fastlegen
gi egne listeinnbyggere et tilbud om hjemmebesøk dersom helsetilstand
eller funksjonsevne hindrer vedkommende selv å oppsøke legekontoret.
Det samme gjelder dersom det anses nødvendig for å sikre en pasient
på lista forsvarlig helsehjelp. I den grad en alvorlig syk eller
døende listeinnbygger har behov for legehjelp i hjemmet, skal fastlegen
tilby dette. Men som for alle typer henvendelser må fastlegen gjøre
en fortløpende prioritering av sine oppgaver. Et hjemmebesøk vil gjøre
legen mindre tilgjengelig på kontoret for andre oppgaver. Når fastlegen
reiser i hjemmebesøk, får legen refundert utgifter til reise, og
legen kan kreve takster for utført arbeid. Ettersom det å reise
i hjemmebesøk allerede er en integrert oppgave legen har, er det
allerede utarbeidet egne takster for bruk ved hjemmebesøk til egne listeinnbyggere.
Det vil ikke være nødvendig med nye takster for at legen skal reise
hjem til alvorlig syke og døende personer for å yte legehjelp.
3. Stimulerer til økt legedekning på sykehjem
for å sikre spesialisert behandling og smertelindring for alvorlig
syke og døende.
Legetjenester i sykehjem ytes av leger ansatt
i kommunen, ikke av fastlegene. Antall legeårsverk i sykehjem har
lenge vært for lavt. Det er flere mulige forklaringer på det.
Kommunene fullfinansierer denne legetjenesten, til
forskjell fra fastlegetjenesten. Det kan ha bidratt til at kommunene
ikke benytter fullt ut den muligheten de har til å pålegge fastleger inntil
7,5 timer med annet allmennlegearbeid, herunder legetjenester i
sykehjem. De senere årene har bare om lag halvparten av tiden blitt benyttet.
I tillegg kommer at det er mindre økonomisk gunstig for fastlegene
å jobbe som sykehjemslege med fast lønn, enn i egen privat fastlegepraksis.
For få år tilbake fikk pasienter i sykehjem i gjennomsnitt bare
18 minutter legetid pr. uke. I dag er dette økt til 28 minutter
per uke. Økningen har skjedd etter at kommunene ble oppfordret til
å etablere en norm for legedekning ut ifra lokale forhold og behov.
Det å være lege i sykehjem er faglig krevende. Ordningen
med at fastleger er sykehjemsleger i bistilling kan gi kompetanseutfordringer
dersom stillingsbrøken blir for liten. Det ble i 2011 etablert et
eget kompetanseområde for alders- og sykehjemsmedisin. Dersom kommuner,
ev. gjennom interkommunalt samarbeid, ansatte sykehjemsleger i større
stillingsbrøker eller i full tid, vil det legge til rette for at
flere leger videreutdanner seg innen alders- og sykehjemsmedisin.
4. Sikrer etablering av ambulante team for
lindrende behandling i kommuner som mangler dette tjenestetilbudet.
Flerfaglige team for særlige brukergrupper finnes
i mange kommuner i dag, f.eks. som demensteam, palliasjonsteam og
kreftteam.Teamene har som formål å yte, koordinere og tilrettelegge
tjenester for en selektert og tydelig definert gruppe. Formålet
med teamene er både koordinering og å yte tilrettelagte, flerfaglige tjenester.
En slik teambasert tilnærming kan bidra til at pasientene kan behandles
i eget hjem i stedet for på sykehus eller annen institusjon.
I stortingsmeldingen om fremtidens primærhelsetjeneste,
Meld.St. 26 (2014–2015), fremgår det at regjeringen vil legge til
rette for mer ambulant behandling i form av flerfaglige ambulante
team der spesialisthelsetjenesten og den kommunale helse- og omsorgstjenesten
arbeider sammen på en måte som styrker tjenestetilbudet, bedrer
koordineringen og sikrer kompetanseoverføring mellom nivåene.
5. Stimulerer til en bred kompetanseheving
om palliasjon blant helsepersonell i kommunehelsetjensten.
En forutsetning for å imøtekomme pasientens
og brukerens behov er kompetente helse- og omsorgstjenester. Kompetanse
er et sentralt område i regjeringens plattform. Vi vil gjennomføre
et kompetanseløft for å styrke kvaliteten i helse- og omsorgstjenestene.
Det er i dag mange tiltak som skal bidra til
å styrke kompetanse om palliasjon i den kommunale helse- og omsorgstjenesten.
Kompetanseløftet 2015, som bl.a. skal heve det formelle utdanningsnivået
i omsorgstjenestene er styrket. Det er utviklet et nasjonalt handlingsprogram
med retningslinjer for palliasjon i kreftomsorgen. De generelle
forholdene som er omtalt i handlingsprogrammet gjelder også for andre
typer pasienter som er i livets sluttfase. Det gis tilskuddsordning
til kommunene for kompetansehevende tiltak for lindrende behandling
og omsorg ved livets slutt. Helse- og omsorgsdepartementet bevilger
også midler frivillige og ideelle aktører som styrker kunnskapen
om på palliasjon, som f.eks. Verdighetssenteret og Ja til lindrende
enhet og omsorg for barn.
For å styrke kunnskapen om palliasjon, ga jeg Helsedirektoratet
i oppdrag å utarbeide en rapport om status på feltet. "Rapport om
tilbudet til personer med behov for lindrende behandling og omsorg
mot livets slutt" (Helsedirektoratet 2015) følges opp på en helhetlig
måte gjennom de ordinære helse- og omsorgstjenestene og gjennom
særlige tiltak. I budsjettforliket 2015 mellom H, Frp, V og Krf
er det bevilget 10 mill. kroner som skal bidra til å styrke kompetansen om
palliasjon. Det skal blant annet utarbeides en veileder og tjenestetilbudet
til personer med behov for lindrende behandling og omsorg skal evalueres.
Lindrende behandling og omsorg har først og fremst vært et tilbud
til kreftpasienter. For å styrke kompetansen i palliasjon til personer
som har andre lidelser og sykdommer, er det gjennom budsjettforliket
bevilget midler til opplæringstiltak i palliasjon til personer med
demens.
6. Etablerer finansieringsordninger som
stimulerer til økt samarbeid mellom forskningsinstitusjoner, høyskoler,
universiteter og den kommunale omsorgstjenesten.
I forbindelse med ny struktur av de programmene
Helse- og omsorgsdepartementet finansierer gjennom Forskningsrådet,
har departementet gitt føringer om at prosjekter som finansierer
behandlingsforskning må ha en forankring i spesialisthelsetjenesten
eller den kommunale helse- og omsorgstjenesten. Videre bør alle
prosjekter som finansieres som hovedregel være samarbeidsprosjekter
mellom flere offentlige aktører. Dette innebærer at det bør stilles
krav om at prosjekter har deltakelse fra flere regionale helseforetak,
flere kommuner, og/eller er tverrsektorielle samarbeidsprosjekter mellom
helse- og omsorgstjenesten, UH sektoren, instituttsektoren, private
og/eller internasjonale forskningsinstitusjoner.
Jeg viser også til at denne regjeringen har
bevilget 25 mill. kroner til et femårig flerregionalt forskningsprosjekt
om palliativ kreftbehandling.
7. Evaluerer ordningen med innsatsstyrt
finansiering (ISF) for døende pasienter i sykehus og vurderer opprettelse
av en egen DRG (diagnoserelatert gruppering) – sats for palliative
senger i sykehusene.
Finansieringen av tjenestene som de regionale helseforetakene
har ansvar for, foregår i flere trinn. Staten overfører penger til
regionale helseforetak som har et selvstendig ansvar for å benytte
midlene som stilles til disposisjon til å finansiere egne helseforetak
og private virksomheter i samsvar med "sørge for"-ansvaret. Palliativ
behandling finansieres på lik linje med annen somatisk behandling
av ramme og aktivitetsbaserte tilskudd. Hensikten med den todelte finansieringen
er å kombinere stykkprisfinansieringens insentiver til aktivitet
og effektivitet med rammefinansieringens insentiver til kostnadskontroll
og kvalitet.
For å gjøre palliativ behandling mer synlig
og målrettet i den innsatsstyrte finansieringen, ble det i 2003
opprettet en egen tilleggsrefusjon for palliativ behandling i tillegg
til DRG-refusjonen for selve grunnsykdommen (for eksempel kreftsykdommen).
Ordningen med økt stykkprisfinanisering av palliativ behandling
ble etablert under Kjell Magne Bondeviks andre regjering. Ordningen
avløste tidligere ordning med fordeling av øremerkede midler etter
søknad. For at koden kan benyttes, skal det foreligge et spesifikt,
organisert palliativt tilbud i form av et palliativt senter. Senteret
skal ha et behandlingsopplegg for pasienten og dette skal vare beskrevet
i pasientens journal. Behandlingen skal gjelde innleggelse eller
dagbehandling. Det palliative senteret skal inneholde et palliativt team,
eventuelt en palliativ enhet. I 2014 ble det utbetalt om lag 108
mill. kroner i tilleggsrefusjon for palliativ behandling over den innsatsstyrte
finansieringen.
8. Sørger for et helhetlig og individuelt
tilpasset tilbud til alvorlig syke og døende barn, herunder sikrer
familien tilgang til koordinator, uavhengig av barnets diagnose.
Barn og unge er sårbare grupper og må få en
spesiell oppmerksomhet i utvikling av tjenestene. Moderne medisinsk
behandling gjør at mange barn med alvorlige eller uhelbredelige
sykdommer kan leve i mange år med god livskvalitet. I Norge dør
de fleste barna på sykehus. Det er likevel en økende trend at barneavdelingene forsøker
å legge forholdene til rette for død i hjemmet der familien og barnet
kjenner tilstrekkelig trygghet, men samtidig har direktelinje til spesialisthelsetjenesten.
Nasjonal faglig retningslinje for lindrende behandling til barn
som ferdigstilles i løpet av 2015, vil gi anbefalinger for den videre
utviklingen av fagfeltet, bidra til økt kunnskap om fagområdet,
samt å lette arbeidet med en mer strukturert tilpasning av helhetlig omsorg
for barna og deres familier.
Gjennom budsjettforliket mellom H, FrP, V og Krf
2015 er det bevilget midler til etablering av et videreutdanningstilbud
innen barnepalliasjon for helsepersonell og til organisasjonene
Ja til lindrende enhet og omsorg for barn.
Det er videre opprettet en statlig tilskuddsordning
for å styrke frivillige organisasjoners informasjons- og opplysningsvirksomhet
om lindrende behandling og omsorg ved livets slutt for barn og unge.
9. Kartlegger behovet for egne ambulante
team for barn tilknyttet alle helseregioner.
10. Utreder muligheten for etablering av
Avansert hjemmesykehus for barn innen alle helseregioner, og kartlegger
behovet for styrking av det eksisterende hjemmetilbudet.
Helsedirektoratet arbeider med en faglig retningslinje
om palliativ behandling av barn. Retningslinjen er planlagt ferdig
i løpet av 2015. Punkt 9 og 10 er blant de temaer som vil bli omtalt.
Blant annet vil retningslinjen komme med anbefalinger med konsekvens
for organisering og utøvelse av barnepalliasjon både i spesialisthelsetjenesten
og kommunehelsetjenesten. Jeg ønsker på bakgrunn av dette å avvente retningslinjens
anbefalinger før jeg tar stilling til behovet for en ytterligere
kartlegging.
På bakgrunn av at regjeringen har bevilget midler
til nye tiltak på palliasjonsfeltet, at vi nettopp har lagt frem
en stortingsmelding om den kommunale helse- og omsorgstjenesten
og at vi i løpet av året vil legge frem nasjonal helse- og sykehusplan,
vurderer jeg at disse insentivene og tiltakene må utvikles og virke,
slik at vi kan trekke erfaringer fra dem og slik vurdere hensiktsmessig
innretning av palliasjonsfeltet. Jeg vil følge denne utviklingen
nøye.
Oslo, i helse- og omsorgskomiteen, den
9. juni 2015
Kari Kjønaas Kjos | Freddy de Ruiter |
leder | ordfører |