Jeg viser til brev fra Helse- og omsorgskomiteen av
28. april 2015 vedlagt Dokument 8:92 S (2014 – 2015).
Stortingsrepresentantene Olaug V. Bollestad, Hans
Olav Syversen og Line Henriette Hjemdal fremmer følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen utarbeide en plan for å sikre retten
til livshjelp ved livets slutt».
God palliativ behandling er viktig for den enkelte
det gjelder, de pårørende og et kjennetegn ved en helse- og omsorgstjeneste
av god kvalitet. Den som trenger lindrende behandling og omsorg
skal ivaretas på en helhetlig måte, fysisk, psykisk, sosialt og
åndelig. En god palliativ behandling tar hensyn til brukerens og
pårørendes ønsker og behov gjennom en kontinuerlig dialog med pasienten
under hele sykdomsforløpet. I regjeringsplattformen viser vi at
vi vil styrke kompetansen og tilbudet innen palliasjon, også for
barn, og legge til rette for et mangfold av tilbud, herunder hospice.
Representantene foreslår at det utarbeides en plan
for satsing på livshjelp med 10 tiltak. Jeg vil svare på disse forslagene
fortløpende. Det foreslås en plan som:
1. Innbefatter minst 600 nye kommunale plasser (senger)
for lindrende behandling innen 2020, og tilskudd til drift av disse.
Investeringstilskuddet skal stimulere kommunene
til å fornye og øke tilbudet av sykehjemsplasser og omsorgsboliger
for personer med behov for heldøgns helse- og omsorgstjenester, uavhengig
av alder, diagnose eller funksjonsnedsettelse. Det er understreket
i ordningen at midlene også kan nyttes til palliative enheter.
Denne regjeringen har styrket investeringstilskuddet
vesentlig ved å oppjustere den gjennomsnittlige statlige tilskuddsandelen
pr enhet fra 35 % til 50 %. Aktiviteten i ordningen har økt etter styrkingen.
I 2015 legger regjeringen til rette for 2500 heldøgns
omsorgsplasser. Kommunene kan velge å nytte disse også til palliative
enheter. Driften av plassene finansieres gjennom den ordinære rammefinansieringen.
2. Tilrettelegger for at fastlegene kan
gjennomføre hjemmebesøk hos alvorlig syke og døende pasienter, og
etablerer en takstordning for dette.
I henhold til fastlegeforskriften skal fastlegen
gi egne listeinnbyggere et tilbud om hjemmebesøk dersom helsetilstand
eller funksjonsevne hindrer vedkommende selv å oppsøke legekontoret.
Det samme gjelder dersom det anses nødvendig for å sikre en pasient
på lista forsvarlig helsehjelp. I den grad en alvorlig syk eller
døende listeinnbygger har behov for legehjelp i hjemmet, skal fastlegen
tilby dette. Men som for alle typer henvendelser må fastlegen gjøre
en fortløpende prioritering av sine oppgaver. Et hjemmebesøk vil gjøre
legen mindre tilgjengelig på kontoret for andre oppgaver. Når fastlegen
reiser i hjemmebesøk, får legen refundert utgifter til reise, og
legen kan kreve takster for utført arbeid. Ettersom det å reise
i hjemmebesøk allerede er en integrert oppgave legen har, er det
allerede utarbeidet egne takster for bruk ved hjemmebesøk til egne listeinnbyggere.
Det vil ikke være nødvendig med nye takster for at legen skal reise
hjem til alvorlig syke og døende personer for å yte legehjelp.
3. Stimulerer til økt legedekning på sykehjem
for å sikre spesialisert behandling og smertelindring for alvorlig
syke og døende.
Legetjenester i sykehjem ytes av leger ansatt
i kommunen, ikke av fastlegene. Antall legeårsverk i sykehjem har
lenge vært for lavt. Det er flere mulige forklaringer på det.
Kommunene fullfinansierer denne legetjenesten, til
forskjell fra fastlegetjenesten. Det kan ha bidratt til at kommunene
ikke benytter fullt ut den muligheten de har til å pålegge fastleger inntil
7,5 timer med annet allmennlegearbeid, herunder legetjenester i
sykehjem. De senere årene har bare om lag halvparten av tiden blitt benyttet.
I tillegg kommer at det er mindre økonomisk gunstig for fastlegene
å jobbe som sykehjemslege med fast lønn, enn i egen privat fastlegepraksis.
For få år tilbake fikk pasienter i sykehjem i gjennomsnitt bare
18 minutter legetid pr. uke. I dag er dette økt til 28 minutter
per uke. Økningen har skjedd etter at kommunene ble oppfordret til
å etablere en norm for legedekning ut ifra lokale forhold og behov.
Det å være lege i sykehjem er faglig krevende. Ordningen
med at fastleger er sykehjemsleger i bistilling kan gi kompetanseutfordringer
dersom stillingsbrøken blir for liten. Det ble i 2011 etablert et
eget kompetanseområde for alders- og sykehjemsmedisin. Dersom kommuner,
ev. gjennom interkommunalt samarbeid, ansatte sykehjemsleger i større
stillingsbrøker eller i full tid, vil det legge til rette for at
flere leger videreutdanner seg innen alders- og sykehjemsmedisin.
4. Sikrer etablering av ambulante team for
lindrende behandling i kommuner som mangler dette tjenestetilbudet.
Flerfaglige team for særlige brukergrupper finnes
i mange kommuner i dag, f.eks. som demensteam, palliasjonsteam og
kreftteam.Teamene har som formål å yte, koordinere og tilrettelegge
tjenester for en selektert og tydelig definert gruppe. Formålet
med teamene er både koordinering og å yte tilrettelagte, flerfaglige tjenester.
En slik teambasert tilnærming kan bidra til at pasientene kan behandles
i eget hjem i stedet for på sykehus eller annen institusjon.
I stortingsmeldingen om fremtidens primærhelsetjeneste,
Meld.St. 26 (2014–2015), fremgår det at regjeringen vil legge til
rette for mer ambulant behandling i form av flerfaglige ambulante
team der spesialisthelsetjenesten og den kommunale helse- og omsorgstjenesten
arbeider sammen på en måte som styrker tjenestetilbudet, bedrer
koordineringen og sikrer kompetanseoverføring mellom nivåene.
5. Stimulerer til en bred kompetanseheving
om palliasjon blant helsepersonell i kommunehelsetjensten.
En forutsetning for å imøtekomme pasientens
og brukerens behov er kompetente helse- og omsorgstjenester. Kompetanse
er et sentralt område i regjeringens plattform. Vi vil gjennomføre
et kompetanseløft for å styrke kvaliteten i helse- og omsorgstjenestene.
Det er i dag mange tiltak som skal bidra til
å styrke kompetanse om palliasjon i den kommunale helse- og omsorgstjenesten.
Kompetanseløftet 2015, som bl.a. skal heve det formelle utdanningsnivået
i omsorgstjenestene er styrket. Det er utviklet et nasjonalt handlingsprogram
med retningslinjer for palliasjon i kreftomsorgen. De generelle
forholdene som er omtalt i handlingsprogrammet gjelder også for andre
typer pasienter som er i livets sluttfase. Det gis tilskuddsordning
til kommunene for kompetansehevende tiltak for lindrende behandling
og omsorg ved livets slutt. Helse- og omsorgsdepartementet bevilger
også midler frivillige og ideelle aktører som styrker kunnskapen
om på palliasjon, som f.eks. Verdighetssenteret og Ja til lindrende
enhet og omsorg for barn.
For å styrke kunnskapen om palliasjon, ga jeg Helsedirektoratet
i oppdrag å utarbeide en rapport om status på feltet. "Rapport om
tilbudet til personer med behov for lindrende behandling og omsorg
mot livets slutt" (Helsedirektoratet 2015) følges opp på en helhetlig
måte gjennom de ordinære helse- og omsorgstjenestene og gjennom
særlige tiltak. I budsjettforliket 2015 mellom H, Frp, V og Krf
er det bevilget 10 mill. kroner som skal bidra til å styrke kompetansen om
palliasjon. Det skal blant annet utarbeides en veileder og tjenestetilbudet
til personer med behov for lindrende behandling og omsorg skal evalueres.
Lindrende behandling og omsorg har først og fremst vært et tilbud
til kreftpasienter. For å styrke kompetansen i palliasjon til personer
som har andre lidelser og sykdommer, er det gjennom budsjettforliket
bevilget midler til opplæringstiltak i palliasjon til personer med
demens.
6. Etablerer finansieringsordninger som
stimulerer til økt samarbeid mellom forskningsinstitusjoner, høyskoler,
universiteter og den kommunale omsorgstjenesten.
I forbindelse med ny struktur av de programmene
Helse- og omsorgsdepartementet finansierer gjennom Forskningsrådet,
har departementet gitt føringer om at prosjekter som finansierer
behandlingsforskning må ha en forankring i spesialisthelsetjenesten
eller den kommunale helse- og omsorgstjenesten. Videre bør alle
prosjekter som finansieres som hovedregel være samarbeidsprosjekter
mellom flere offentlige aktører. Dette innebærer at det bør stilles
krav om at prosjekter har deltakelse fra flere regionale helseforetak,
flere kommuner, og/eller er tverrsektorielle samarbeidsprosjekter mellom
helse- og omsorgstjenesten, UH sektoren, instituttsektoren, private
og/eller internasjonale forskningsinstitusjoner.
Jeg viser også til at denne regjeringen har
bevilget 25 mill. kroner til et femårig flerregionalt forskningsprosjekt
om palliativ kreftbehandling.
7. Evaluerer ordningen med innsatsstyrt
finansiering (ISF) for døende pasienter i sykehus og vurderer opprettelse
av en egen DRG (diagnoserelatert gruppering) – sats for palliative
senger i sykehusene.
Finansieringen av tjenestene som de regionale helseforetakene
har ansvar for, foregår i flere trinn. Staten overfører penger til
regionale helseforetak som har et selvstendig ansvar for å benytte
midlene som stilles til disposisjon til å finansiere egne helseforetak
og private virksomheter i samsvar med "sørge for"-ansvaret. Palliativ
behandling finansieres på lik linje med annen somatisk behandling
av ramme og aktivitetsbaserte tilskudd. Hensikten med den todelte finansieringen
er å kombinere stykkprisfinansieringens insentiver til aktivitet
og effektivitet med rammefinansieringens insentiver til kostnadskontroll
og kvalitet.
For å gjøre palliativ behandling mer synlig
og målrettet i den innsatsstyrte finansieringen, ble det i 2003
opprettet en egen tilleggsrefusjon for palliativ behandling i tillegg
til DRG-refusjonen for selve grunnsykdommen (for eksempel kreftsykdommen).
Ordningen med økt stykkprisfinanisering av palliativ behandling
ble etablert under Kjell Magne Bondeviks andre regjering. Ordningen
avløste tidligere ordning med fordeling av øremerkede midler etter
søknad. For at koden kan benyttes, skal det foreligge et spesifikt,
organisert palliativt tilbud i form av et palliativt senter. Senteret
skal ha et behandlingsopplegg for pasienten og dette skal vare beskrevet
i pasientens journal. Behandlingen skal gjelde innleggelse eller
dagbehandling. Det palliative senteret skal inneholde et palliativt team,
eventuelt en palliativ enhet. I 2014 ble det utbetalt om lag 108
mill. kroner i tilleggsrefusjon for palliativ behandling over den innsatsstyrte
finansieringen.
8. Sørger for et helhetlig og individuelt
tilpasset tilbud til alvorlig syke og døende barn, herunder sikrer
familien tilgang til koordinator, uavhengig av barnets diagnose.
Barn og unge er sårbare grupper og må få en
spesiell oppmerksomhet i utvikling av tjenestene. Moderne medisinsk
behandling gjør at mange barn med alvorlige eller uhelbredelige
sykdommer kan leve i mange år med god livskvalitet. I Norge dør
de fleste barna på sykehus. Det er likevel en økende trend at barneavdelingene forsøker
å legge forholdene til rette for død i hjemmet der familien og barnet
kjenner tilstrekkelig trygghet, men samtidig har direktelinje til spesialisthelsetjenesten.
Nasjonal faglig retningslinje for lindrende behandling til barn
som ferdigstilles i løpet av 2015, vil gi anbefalinger for den videre
utviklingen av fagfeltet, bidra til økt kunnskap om fagområdet,
samt å lette arbeidet med en mer strukturert tilpasning av helhetlig omsorg
for barna og deres familier.
Gjennom budsjettforliket mellom H, FrP, V og Krf
2015 er det bevilget midler til etablering av et videreutdanningstilbud
innen barnepalliasjon for helsepersonell og til organisasjonene
Ja til lindrende enhet og omsorg for barn.
Det er videre opprettet en statlig tilskuddsordning
for å styrke frivillige organisasjoners informasjons- og opplysningsvirksomhet
om lindrende behandling og omsorg ved livets slutt for barn og unge.
9. Kartlegger behovet for egne ambulante
team for barn tilknyttet alle helseregioner.
10. Utreder muligheten for etablering av
Avansert hjemmesykehus for barn innen alle helseregioner, og kartlegger
behovet for styrking av det eksisterende hjemmetilbudet.
Helsedirektoratet arbeider med en faglig retningslinje
om palliativ behandling av barn. Retningslinjen er planlagt ferdig
i løpet av 2015. Punkt 9 og 10 er blant de temaer som vil bli omtalt.
Blant annet vil retningslinjen komme med anbefalinger med konsekvens
for organisering og utøvelse av barnepalliasjon både i spesialisthelsetjenesten
og kommunehelsetjenesten. Jeg ønsker på bakgrunn av dette å avvente retningslinjens
anbefalinger før jeg tar stilling til behovet for en ytterligere
kartlegging.
På bakgrunn av at regjeringen har bevilget midler
til nye tiltak på palliasjonsfeltet, at vi nettopp har lagt frem
en stortingsmelding om den kommunale helse- og omsorgstjenesten
og at vi i løpet av året vil legge frem nasjonal helse- og sykehusplan,
vurderer jeg at disse insentivene og tiltakene må utvikles og virke,
slik at vi kan trekke erfaringer fra dem og slik vurdere hensiktsmessig
innretning av palliasjonsfeltet. Jeg vil følge denne utviklingen
nøye.