Finansieringssystemet

Komiteen merker seg videre at regjeringen varsler noen endringer i finansieringssystemet for universiteter og høyskoler med virkning fra 2017. Hovedtrekkene i finansieringssystemet videreføres samtidig som regjeringen foreslår noen endringer i insentivene i den resultatbaserte komponenten.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet, Venstre og Sosialistisk Venstreparti, mener det er uheldig at det nye finansieringssystemet blir behandlet som en del av statsbudsjettet. Denne type prinsipper for hvordan offentlige midler best mulig skal fordeles til universiteter og høyskoler, bør være gjenstand for en grundig behandling og bredere debatt enn regjeringen med dette legger opp til.

Et annet flertall, medlemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre, viser til budsjettproposisjonens omtale av endringer i finansieringssystemet for universiteter og høyskoler. Hovedinnretningen i finansieringssystemet består med noen justeringer i enkelte kriterier. Dette flertallet merker seg at det foreslås å opprette en ny indikator for ferdigutdannede kandidater, som skal følge tilsvarende kategoriinndeling som for studiepoeng. Dette er et viktig forslag for å styrke institusjonenes arbeid med å få flere studenter til å fullføre studiene. Videre vil dette flertallet også vise til forslaget om å innføre en ny indikator for bidrags- og oppdragsfinansiert forskning. Dette vil stimulere til enda tettere samarbeid mellom institusjonene og arbeidsliv og næringsliv. Dette flertallet merker seg at regjeringen vurderer videre ekspertutvalgets forslag om utviklingsavtaler, og imøteser departementets oppfølging av dette.

Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti støtter departementets forslag om å beholde 6 kategorier for uttelling for avlagte studiepoeng.

Komiteens medlemmer fra Høyre og Fremskrittspartiet viser til behandlingen av Meld. St. 18 (2014–2015) Konsentrasjon for kvalitet, og at regjeringen i budsjettproposisjonen svarer på Stortingets merknader om finansieringssystemet på en tilfredsstillende måte. Videre viser disse medlemmer til at regjeringen med denne fremgangsmåten involverer Stortinget på en grundigere måte enn det som for eksempel var tilfellet da det nåværende finansieringssystemet ble innført i forslaget til statsbudsjett for 2002.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Senterpartiet viser til det omfattende arbeidet som er gjort av ekspertgruppa som har sett på finansieringen av universiteter og høyskoler, og er kritisk til at regjeringen ikke går inn på eller begrunner godt hvorfor de lar flere av ekspertgruppas forslag ligge. Det gjelder blant annet inndelingen i ulike kostnadskategorier for de ulike utdanningene, hvor ekspertgruppa anbefalte en ny inndeling i fire kategorier. Dette har regjeringen latt ligge, uten å komme med en begrunnelse for dette i budsjettet. Disse medlemmer mener regjeringen bør komme tilbake til Stortinget med en vurdering av om dagens kostnadskategorier er hensiktsmessige, og foreslå eventuelle kategorijusteringer, i dialog med universitets- og høyskolesektoren og relevante fagorganisasjoner.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet viser videre til ekspertgruppas forslag om å innføre utviklingsavtaler. Dette innføres ikke i budsjettet, men avvises heller ikke. Disse medlemmer mener at slike utviklingsavtaler bør gjennomføres, og dette arbeidet bør starte umiddelbart. Slike avtaler vil være et godt verktøy for å følge opp institusjonene på en mer strategisk og mindre detaljert måte enn i dag. Dessuten vil det supplere målstyringen som ligger i insentivene i finansieringssystemet for øvrig. Forhold som internasjonalisering, forskningsformidling, innovasjon, entreprenørskap og tett samarbeid med lokale og regionale utviklingsaktører (både private og offentlige) kan ikke alle uten videre legges inn i en insentivbasert finansieringsmodell. Like fullt er det tydelige forventninger samfunnet har til sektoren, på ulikt vis til de ulike institusjonene. Blant annet derfor vil slike utviklingsavtaler være gode verktøy.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti konstaterer at regjeringen ikke har svart på Stortingets vedtak om en gjennomgang av basisbevilgningen, som ble gjort i Stortingets behandling av Meld. St. 18 (2014–2015) Konsentrasjon for kvalitet – Strukturreform i universitets- og høyskolesektoren. Disse medlemmer savner en redegjørelse fra regjeringen på dette punktet. Disse medlemmer fremmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen komme tilbake til Stortinget med en egen sak om ulike rammebetingelser for universiteter og høyskoler, sett i lys av strukturendringene og Stortingets behandling av Meld. St. 18 (2014–2015) Konsentrasjon for kvalitet. Strukturreform i universitets- og høyskolesektoren.»

Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti er bekymret for at den samlede effekten av ulike insentiver bidrar til å svekke den frie forskning og den gode utdanning. Endringene i finansieringssystemet må ses i sammenheng med en stadig større avhengighet til ekstern finansiering i hele UH- og instituttsektoren. Disse medlemmer mener det i dette bildet ville være klokt å redusere insentivstyrken og øke basiskomponenten vesentlig fordi det først og fremst er gjennom disse midlene institusjonene kan bygge opp fagmiljø over tid, og som gir fagmiljøene handlingsrom til egne strategier. Økt ekstern finansiering vil videre kunne øke midlertidigheten i sektoren, som allerede er altfor høy.

Disse medlemmer er videre skeptisk til forslaget om innføring av en egen indikator for bidrags- og oppdragsfinansiert aktivitet (BOA). BOA kan svekke instituttsektoren og den hensiktsmessige arbeidsdelingen i sektoren, og videre favorisere institusjoner som har spesielt god tilgang til oppdragsfinansiering. Videre vil BOA føre til favorisering av samarbeid med kapitalsterke miljøer, og ikke frivillige organisasjoner, svake grupper som også må være en del av kunnskapssamfunnet. Disse medlemmer er også bekymret for virkningen av andre forslag til insentiver. Et eksempel her er forslag om kandidatindikator, som isolert sett kan virke positivt for å redusere virkningen av studiepoengindikatoren, men som kan svekke studentmobiliteten. Det er også et tankekors at disse insentiver, som vil ha effekt på studiekvaliteten, ikke ses i sammenheng med den varslede meldingen om studiekvalitet i 2017.

Komiteens medlem fra Senterpartiet viser til at dagens beregning av basisbevilgningen hviler på gamle og til dels utdaterte politiske prioriteringer. Når grunnbevilgningene til universiteter og høyskoler over lengre tid ikke oppleves som tilstrekkelige av institusjonene, vil dette kunne medføre at institusjonene vil få ytterligere vanskeligheter med å følge opp Kvalitetsreformen, at forskningsinnsatsen svekkes, og at både studenter og ansatte gis et dårligere tilbud. Når studenttallet i tillegg stiger og øvrige utgifter ikke kompenseres tilstrekkelig, sier det seg selv at institusjonene fort vil komme i en varig skvis i forhold til pålagte oppgaver og finansieringen av disse.

Dette medlem vil påpeke at høyskolene til dels er betydelig mer kostnadseffektive produsenter av kandidater med arbeidslivsrettede profesjonsutdanninger for sine regioner enn universitetene. Blant annet produserer de sykepleiere og lærere til en lavere pris enn universitetene, men får ikke betalt for dette på samme måte. Mange skårer høyt på relevans og på deler av effektivitetsindikatorene og rekrutterer på en måte som bidrar til geografisk og sosial utjevning. Dette medlem mener det derfor er skuffende og oppsiktsvekkende at skjevhetene i finansieringssystemet foreslås videreført. Det vil innebære at institusjoner med lav basisbevilgning vil få et svakere strategisk handlingsrom og dårligere mulighet til å skåre optimalt på kvalitetsindikatorene enn institusjonene som av historiske årsaker er tildelt en høy basiskomponent. Dette burde regjeringen ha rettet opp i forbindelse med justeringen av finansieringssystemet. Isteden videreføres denne skjevheten, samtidig som en legger ytterligere vekt på resultatindikatorene, noe som etter dette medlems oppfatning vil forsterke skjevhetene i systemet.

Dette medlem vil understreke behovet for et gjennomsiktig finansieringssystem som fremmer likeverdige rammebetingelser og konkurransevilkår i universitets- og høgskolesektoren, og mener basiskomponenten i finansieringssystemet jevnlig bør analyseres basert på avklarte kostnadsbærere, slik som studenter, bygg/leie, nasjonale oppgaver og politiske føringer. Dette medlem mener finansieringssystemet skal være transparent og gi grunnlag for en mer effektiv ressursbruk i sektoren, samt sørge for et bedre grunnlag for Stortinget til å prioritere strategiske tildelinger i statsbudsjettet. Dette medlem mener basistildelingen fortsatt må være dynamisk i den forstand at politikerne årlig kan fatte budsjettvedtak om aktivitetsendringer og gjøre strategiske prioriteringer.

Dette medlem fremmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen jevnlig, og minst én gang i hver stortingsperiode, forelegge for Stortinget en grundig analyse av basiskomponenten i finansieringssystemet for universitets- og høyskolesektoren, basert på avklarte kostnadsbærere og strategiske føringer.»

Komiteens medlem fra Venstre viser til at det lenge har vært stor uro i sektoren rundt finansieringssystemet, og at dette i stor grad skyldes den historisk betingede skjevheten i basisfinansieringen mellom de såkalt nye universitetene, UiS, UiA og UiN, og de etablerte universitetene. Dette medlem mener at regjeringen ikke i tilstrekkelig grad adresserer problemstillingen, og at det ikke skisseres noen langsiktig løsning på dette. Dette medlem viser videre til at denne problemstillingen vil bli ytterligere forsterket når Høgskolen i Oslo og Akershus (HiOA) og Høgskolen i Sørøst-Norge får universitetsstatus, samtidig med at mange mindre høyskoler fusjonerer med etablerte universitet med relativt høy basisfinsansiering.

Dette medlem viser til ekspertgrupperapporten «Finansiering for kvalitet, mangfold og samspill», til behandlingen av Meld. St. 18 (2014–2015) og til at regjeringen har valgt ikke å følge opp ekspertgruppens anbefalinger om å redusere antallet kategorier i studiepoengsindikatoren i finansieringssystemet ettersom en slik reduksjon vil føre til en større omfordeling mellom institusjonene enn det som er ønskelig.

Dette medlem slutter seg til denne vurderingen, men påpeker samtidig at det er gode grunner til å vurdere enkelte studieprogrammers plassering i de seks eksisterende kategoriene. Særlig vil dette medlem peke på ingeniørutdanningene, som er plassert i kategori E til tross for at de ifølge NIFU-rapport 52/2014 er blant de dyreste utdanningene å drive. Hensikten med indikatoren er å gi insentiv til tett oppfølging og økt gjennomføring, og dette er særdeles viktig for ingeniørutdannelsen i omstillingen til en grønnere økonomi. Dette medlem peker også på sosionomutdanningen i kategori F, som i likhet med barnevernspedagogutdanningen i kategori E utdanner til viktige og krevende profesjoner i barnevern, Nav, rus- og psykiske helsetjenester og andre institusjoner som er viktig for tidlig innsats. Dette medlem ber om at regjeringen kommer tilbake til Stortinget med en ny og helhetlig vurdering av kategoriplassering ut fra studienes kostnadsnivå.

Private høyskoletilbud

Komiteen ser ut fra hensynet til likebehandling og forutsigbarhet behov for klare kriterier for innlemming av nye akkrediterte private høyskoletilbud i de statlige finansieringsordningene. Komiteen mener det er ønskelig med en gjennomgang av statlige tilskudd til private høyskoler, herunder en vurdering av kriteriene for innlemming av nye akkrediterte private høyskoletilbud i de statlige finansieringsordningene.

Komiteens flertall, medlemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre, peker på implementeringen av revidert finansieringssystem som en egnet anledning for dette.

Flertallet vil fremheve at private høyskoler spiller en viktig rolle i utdanningssystemet, og imøteser regjeringens oppfølging av den såkalte Andreassen-gruppens rapport.

Flertallet registrerer at det de senere år har vært en betydelig utvikling i sektoren generelt når det gjelder akkrediteringer, og særlig blant de private institusjonene i form av økt institusjonelt mangfold. Flertallet viser til at Musikkteaterhøyskolen i Oslo siden den i 2012 ble akkreditert som høgskole, har søkt om statlig finansiering, men uten å komme inn i ordningen.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti merker seg at regjeringen viser manglende vilje til å mene noe om private høyskoler og hva slags plass og rolle de skal ha innen høyere utdanning. Disse medlemmer etterlyser en politisk diskusjon og savner at regjeringen tar et tydelig standpunkt om eierskap og offentlig finansiering av private høyskoler. Disse medlemmer mener det bør gjennomføres en kategoriinndeling blant de private høyskolene og i den sammenheng også vurderes en differensiering i finansieringen.

Disse medlemmer viser til de siste årenes utvikling hos de private høyskolene og mener det trengs en tydeligere politikk når det gjelder disse. Hva slags rolle disse skolene bør ha, og hvordan de skal finansieres og hvilke oppgaver de har, burde vært sett i sammenheng. Disse medlemmer mener dette arbeidet burde vært gjort som en del av fornyingen av finansieringssystemet.

Disse medlemmer fremmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen i implementeringen av revidert finansieringssystem for universiteter og høyskoler og i oppfølgingen av den såkalte Andreassen-gruppens rapport foreta en gjennomgang av de statlige tilskuddene til private høyskoler.»