Forskning i statsbudsjettet som helhet er omtalt
i budsjettproposisjonen for Kunnskapsdepartementet, del III kapittel
5 Oppfølging av langtidsplanen for forskning og høyere utdanning
2015–2024. Langtidsplanen ble behandlet i Stortinget 3. februar
2015, jf. Meld. St. 7 (2014–2015) og Innst. 137 S (2014–2015).
Under del III kapittel 12 i proposisjonen omtales endringer
i finansieringssystemet for universiteter og høyskoler. Dette ble
varslet i forslaget til langtidsplan. I proposisjonen foreslås endringer
i insentivene i den resultatbaserte delen av systemet, med budsjettvirkning
fra og med statsbudsjettet for 2017.
Komiteen merker seg
økningen i bevilgningene til forskning og høyere utdanning og understreker betydningen
av slike investeringer for å sikre verdiskaping og velferd i fremtiden. Komiteen merker seg
at regjeringen i budsjettet følger opp langtidsplanen for forskning
og høyere utdanning, der hovedmålene for de offentlige investeringene
er å styrke konkurransekraft og innovasjonsevne, møte store samfunnsutfordringer
og utvikle fremragende kvalitet i forskning og høyere utdanning.
Det er viktig for komiteen å understreke betydningen
av å ha et langsiktig perspektiv med høy grad av forutsigbarhet når
det gjelder investeringer i forskning og høyere utdanning.
Komiteen merker seg
videre at regjeringen varsler noen endringer i finansieringssystemet
for universiteter og høyskoler med virkning fra 2017. Hovedtrekkene
i finansieringssystemet videreføres samtidig som regjeringen foreslår
noen endringer i insentivene i den resultatbaserte komponenten.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet, Venstre
og Sosialistisk Venstreparti, mener det er uheldig at det
nye finansieringssystemet blir behandlet som en del av statsbudsjettet.
Denne type prinsipper for hvordan offentlige midler best mulig skal
fordeles til universiteter og høyskoler, bør være gjenstand for
en grundig behandling og bredere debatt enn regjeringen med dette
legger opp til.
Et annet flertall, medlemmene
fra Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre,
viser til budsjettproposisjonens omtale av endringer i finansieringssystemet
for universiteter og høyskoler. Hovedinnretningen i finansieringssystemet
består med noen justeringer i enkelte kriterier. Dette flertallet merker
seg at det foreslås å opprette en ny indikator for ferdigutdannede
kandidater, som skal følge tilsvarende kategoriinndeling som for
studiepoeng. Dette er et viktig forslag for å styrke institusjonenes
arbeid med å få flere studenter til å fullføre studiene. Videre vil dette
flertallet også vise til forslaget om å innføre en ny indikator
for bidrags- og oppdragsfinansiert forskning. Dette vil stimulere
til enda tettere samarbeid mellom institusjonene og arbeidsliv og næringsliv. Dette
flertallet merker seg at regjeringen vurderer videre ekspertutvalgets
forslag om utviklingsavtaler, og imøteser departementets oppfølging
av dette.
Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet
og Kristelig Folkeparti støtter departementets forslag om
å beholde 6 kategorier for uttelling for avlagte studiepoeng.
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Fremskrittspartiet viser til behandlingen av Meld. St. 18
(2014–2015) Konsentrasjon for kvalitet, og at regjeringen i budsjettproposisjonen
svarer på Stortingets merknader om finansieringssystemet på en tilfredsstillende
måte. Videre viser disse medlemmer til at regjeringen
med denne fremgangsmåten involverer Stortinget på en grundigere
måte enn det som for eksempel var tilfellet da det nåværende finansieringssystemet
ble innført i forslaget til statsbudsjett for 2002.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet
og Senterpartiet viser til det omfattende arbeidet som er
gjort av ekspertgruppa som har sett på finansieringen av universiteter
og høyskoler, og er kritisk til at regjeringen ikke går inn på eller begrunner
godt hvorfor de lar flere av ekspertgruppas forslag ligge. Det gjelder
blant annet inndelingen i ulike kostnadskategorier for de ulike
utdanningene, hvor ekspertgruppa anbefalte en ny inndeling i fire kategorier.
Dette har regjeringen latt ligge, uten å komme med en begrunnelse
for dette i budsjettet. Disse medlemmer mener regjeringen
bør komme tilbake til Stortinget med en vurdering av om dagens kostnadskategorier
er hensiktsmessige, og foreslå eventuelle kategorijusteringer, i
dialog med universitets- og høyskolesektoren og relevante fagorganisasjoner.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet viser
videre til ekspertgruppas forslag om å innføre utviklingsavtaler.
Dette innføres ikke i budsjettet, men avvises heller ikke. Disse
medlemmer mener at slike utviklingsavtaler bør gjennomføres,
og dette arbeidet bør starte umiddelbart. Slike avtaler vil være
et godt verktøy for å følge opp institusjonene på en mer strategisk
og mindre detaljert måte enn i dag. Dessuten vil det supplere målstyringen
som ligger i insentivene i finansieringssystemet for øvrig. Forhold
som internasjonalisering, forskningsformidling, innovasjon, entreprenørskap og
tett samarbeid med lokale og regionale utviklingsaktører (både private
og offentlige) kan ikke alle uten videre legges inn i en insentivbasert
finansieringsmodell. Like fullt er det tydelige forventninger samfunnet
har til sektoren, på ulikt vis til de ulike institusjonene. Blant
annet derfor vil slike utviklingsavtaler være gode verktøy.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti konstaterer at
regjeringen ikke har svart på Stortingets vedtak om en gjennomgang
av basisbevilgningen, som ble gjort i Stortingets behandling av
Meld. St. 18 (2014–2015) Konsentrasjon for kvalitet – Strukturreform
i universitets- og høyskolesektoren. Disse medlemmer savner
en redegjørelse fra regjeringen på dette punktet. Disse medlemmer fremmer
følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen komme tilbake til Stortinget
med en egen sak om ulike rammebetingelser for universiteter og høyskoler,
sett i lys av strukturendringene og Stortingets behandling av Meld.
St. 18 (2014–2015) Konsentrasjon for kvalitet. Strukturreform i
universitets- og høyskolesektoren.»
Komiteens medlemmer fra Senterpartiet
og Sosialistisk Venstreparti er bekymret for at den samlede
effekten av ulike insentiver bidrar til å svekke den frie forskning
og den gode utdanning. Endringene i finansieringssystemet må ses
i sammenheng med en stadig større avhengighet til ekstern finansiering
i hele UH- og instituttsektoren. Disse medlemmer mener
det i dette bildet ville være klokt å redusere insentivstyrken og
øke basiskomponenten vesentlig fordi det først og fremst er gjennom
disse midlene institusjonene kan bygge opp fagmiljø over tid, og
som gir fagmiljøene handlingsrom til egne strategier. Økt ekstern
finansiering vil videre kunne øke midlertidigheten i sektoren, som allerede
er altfor høy.
Disse medlemmer er videre skeptisk
til forslaget om innføring av en egen indikator for bidrags- og
oppdragsfinansiert aktivitet (BOA). BOA kan svekke instituttsektoren
og den hensiktsmessige arbeidsdelingen i sektoren, og videre favorisere
institusjoner som har spesielt god tilgang til oppdragsfinansiering.
Videre vil BOA føre til favorisering av samarbeid med kapitalsterke
miljøer, og ikke frivillige organisasjoner, svake grupper som også
må være en del av kunnskapssamfunnet. Disse medlemmer er
også bekymret for virkningen av andre forslag til insentiver. Et
eksempel her er forslag om kandidatindikator, som isolert sett kan
virke positivt for å redusere virkningen av studiepoengindikatoren,
men som kan svekke studentmobiliteten. Det er også et tankekors
at disse insentiver, som vil ha effekt på studiekvaliteten, ikke
ses i sammenheng med den varslede meldingen om studiekvalitet i
2017.
Komiteens medlem fra Senterpartiet viser
til at dagens beregning av basisbevilgningen hviler på gamle og
til dels utdaterte politiske prioriteringer. Når grunnbevilgningene
til universiteter og høyskoler over lengre tid ikke oppleves som
tilstrekkelige av institusjonene, vil dette kunne medføre at institusjonene
vil få ytterligere vanskeligheter med å følge opp Kvalitetsreformen,
at forskningsinnsatsen svekkes, og at både studenter og ansatte
gis et dårligere tilbud. Når studenttallet i tillegg stiger og øvrige utgifter
ikke kompenseres tilstrekkelig, sier det seg selv at institusjonene
fort vil komme i en varig skvis i forhold til pålagte oppgaver og
finansieringen av disse.
Dette medlem vil påpeke at høyskolene
til dels er betydelig mer kostnadseffektive produsenter av kandidater
med arbeidslivsrettede profesjonsutdanninger for sine regioner enn
universitetene. Blant annet produserer de sykepleiere og lærere
til en lavere pris enn universitetene, men får ikke betalt for dette
på samme måte. Mange skårer høyt på relevans og på deler av effektivitetsindikatorene
og rekrutterer på en måte som bidrar til geografisk og sosial utjevning. Dette
medlem mener det derfor er skuffende og oppsiktsvekkende
at skjevhetene i finansieringssystemet foreslås videreført. Det
vil innebære at institusjoner med lav basisbevilgning vil få et
svakere strategisk handlingsrom og dårligere mulighet til å skåre optimalt
på kvalitetsindikatorene enn institusjonene som av historiske årsaker
er tildelt en høy basiskomponent. Dette burde regjeringen ha rettet
opp i forbindelse med justeringen av finansieringssystemet. Isteden
videreføres denne skjevheten, samtidig som en legger ytterligere
vekt på resultatindikatorene, noe som etter dette medlems oppfatning
vil forsterke skjevhetene i systemet.
Dette medlem vil understreke
behovet for et gjennomsiktig finansieringssystem som fremmer likeverdige
rammebetingelser og konkurransevilkår i universitets- og høgskolesektoren,
og mener basiskomponenten i finansieringssystemet jevnlig bør analyseres
basert på avklarte kostnadsbærere, slik som studenter, bygg/leie,
nasjonale oppgaver og politiske føringer. Dette medlem mener
finansieringssystemet skal være transparent og gi grunnlag for en
mer effektiv ressursbruk i sektoren, samt sørge for et bedre grunnlag
for Stortinget til å prioritere strategiske tildelinger i statsbudsjettet. Dette
medlem mener basistildelingen fortsatt må være dynamisk
i den forstand at politikerne årlig kan fatte budsjettvedtak om
aktivitetsendringer og gjøre strategiske prioriteringer.
Dette medlem fremmer følgende
forslag:
«Stortinget ber regjeringen jevnlig, og minst
én gang i hver stortingsperiode, forelegge for Stortinget en grundig
analyse av basiskomponenten i finansieringssystemet for universitets-
og høyskolesektoren, basert på avklarte kostnadsbærere og strategiske
føringer.»
Komiteens medlem fra Venstre viser til
at det lenge har vært stor uro i sektoren rundt finansieringssystemet,
og at dette i stor grad skyldes den historisk betingede skjevheten
i basisfinansieringen mellom de såkalt nye universitetene, UiS,
UiA og UiN, og de etablerte universitetene. Dette medlem mener
at regjeringen ikke i tilstrekkelig grad adresserer problemstillingen,
og at det ikke skisseres noen langsiktig løsning på dette. Dette medlem viser
videre til at denne problemstillingen vil bli ytterligere forsterket
når Høgskolen i Oslo og Akershus (HiOA) og Høgskolen i Sørøst-Norge
får universitetsstatus, samtidig med at mange mindre høyskoler fusjonerer
med etablerte universitet med relativt høy basisfinsansiering.
Dette medlem viser til ekspertgrupperapporten
«Finansiering for kvalitet, mangfold og samspill», til behandlingen
av Meld. St. 18 (2014–2015) og til at regjeringen har valgt ikke
å følge opp ekspertgruppens anbefalinger om å redusere antallet kategorier
i studiepoengsindikatoren i finansieringssystemet ettersom en slik
reduksjon vil føre til en større omfordeling mellom institusjonene
enn det som er ønskelig.
Dette medlem slutter seg til
denne vurderingen, men påpeker samtidig at det er gode grunner til å
vurdere enkelte studieprogrammers plassering i de seks eksisterende
kategoriene. Særlig vil dette medlem peke på ingeniørutdanningene,
som er plassert i kategori E til tross for at de ifølge NIFU-rapport
52/2014 er blant de dyreste utdanningene å drive. Hensikten med
indikatoren er å gi insentiv til tett oppfølging og økt gjennomføring,
og dette er særdeles viktig for ingeniørutdannelsen i omstillingen
til en grønnere økonomi. Dette medlem peker også
på sosionomutdanningen i kategori F, som i likhet med barnevernspedagogutdanningen
i kategori E utdanner til viktige og krevende profesjoner i barnevern,
Nav, rus- og psykiske helsetjenester og andre institusjoner som
er viktig for tidlig innsats. Dette medlem ber om
at regjeringen kommer tilbake til Stortinget med en ny og helhetlig
vurdering av kategoriplassering ut fra studienes kostnadsnivå.
Komiteen ser ut fra
hensynet til likebehandling og forutsigbarhet behov for klare kriterier
for innlemming av nye akkrediterte private høyskoletilbud i de statlige
finansieringsordningene. Komiteen mener det er ønskelig
med en gjennomgang av statlige tilskudd til private høyskoler, herunder
en vurdering av kriteriene for innlemming av nye akkrediterte private
høyskoletilbud i de statlige finansieringsordningene.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre,
peker på implementeringen av revidert finansieringssystem som en
egnet anledning for dette.
Flertallet vil fremheve at private
høyskoler spiller en viktig rolle i utdanningssystemet, og imøteser regjeringens
oppfølging av den såkalte Andreassen-gruppens rapport.
Flertallet registrerer at det
de senere år har vært en betydelig utvikling i sektoren generelt
når det gjelder akkrediteringer, og særlig blant de private institusjonene
i form av økt institusjonelt mangfold. Flertallet viser
til at Musikkteaterhøyskolen i Oslo siden den i 2012 ble akkreditert
som høgskole, har søkt om statlig finansiering, men uten å komme inn
i ordningen.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti merker seg at
regjeringen viser manglende vilje til å mene noe om private høyskoler
og hva slags plass og rolle de skal ha innen høyere utdanning. Disse
medlemmer etterlyser en politisk diskusjon og savner at
regjeringen tar et tydelig standpunkt om eierskap og offentlig finansiering
av private høyskoler. Disse medlemmer mener det bør
gjennomføres en kategoriinndeling blant de private høyskolene og
i den sammenheng også vurderes en differensiering i finansieringen.
Disse medlemmer viser til de
siste årenes utvikling hos de private høyskolene og mener det trengs
en tydeligere politikk når det gjelder disse. Hva slags rolle disse
skolene bør ha, og hvordan de skal finansieres og hvilke oppgaver
de har, burde vært sett i sammenheng. Disse medlemmer mener
dette arbeidet burde vært gjort som en del av fornyingen av finansieringssystemet.
Disse medlemmer fremmer følgende
forslag:
«Stortinget ber regjeringen i implementeringen av
revidert finansieringssystem for universiteter og høyskoler og i
oppfølgingen av den såkalte Andreassen-gruppens rapport foreta en
gjennomgang av de statlige tilskuddene til private høyskoler.»