Regjeringen vil med meldingen legge grunnlaget for
en fremtidsrettet kommunal helse- og omsorgstjeneste. Tjenesten
skal fungere godt, både for de med god helse med behov for enkle
konsultasjoner, for de med kroniske sykdommer og behov for mer oppfølging
over tid, samt tjenester til de med sammensatte behov og nedsatt
funksjon, som har behov for spesielt tilrettelagte tjenester. En
fremtidsrettet tjeneste er en tjeneste som tar beslutninger i samråd
med brukerne, som er opptatt av hva som er deres mål, behov og ønsker
for eget liv, og som legger dette til grunn for hvilke tjenester
som leveres og hvordan de er utformet.
En fremtidsrettet kommunal helse- og omsorgstjeneste
har god tilgjengelighet, slik at problemer kan forebygges og avklares
før de vokser seg større. Det er en tjeneste som bidrar til mestring gjennom
god opplæring og systematisk oppfølging i samråd med brukerne og
basert på faglige retningslinjer. Slik kan også de som lever med sykdom
være aktive deltakere i skole og arbeid og annen aktivitet de finner
meningsfylt. En fremtidsrettet helse- og omsorgstjeneste er innrettet
i tråd med utviklingen i sykdomsforekomst, fag, teknologi og samfunnsutviklingen
for øvrig. Den tar innover seg at flere brukere enn før har flere
sykdommer samtidig, og at mer av oppfølgingen skjer i kommunene,
slik at oppgavene i kommunene er blitt mer komplekse. Da må tjenestene
organiseres annerledes, og det må jobbes annerledes. Dette krever
endret kompetanse og god ledelse.
I arbeidet med meldingen er det lagt stor vekt
på dialog med og innspill fra pasienter og brukere. Innspillsmøtene
ga et tydelig budskap fra brukerne om hva som er de største utfordringene
i primærhelsetjenesten: Kvaliteten i tjenestene, for lite koordinering
mellom tjenestene, for lite brukerinvolvering og at fastlegene er
for dårlig integrert i resten av den kommunale helse- og omsorgstjenesten.
Brukerne ga mange innspill til tiltak for å
møte utfordringene, blant annet flere lavterskeltiltak og bedre
tilgjengelighet, mer brukerstyrte tjenester, kompetanseheving i
tjenesten og tettere oppfølging av pasienter.
I meldingen vises det til at utfordringene i
den kommunale helse- og omsorgstjenesten er mange og av ulik karakter.
De er knyttet til brukerorientering, ledelse, kompetanse, organisering
og arbeidsformer, tilgjengelighet, finansieringsordninger og roller
og ansvar gitt de ulike yrkesgruppene gjennom utdanning og regelverk.
Det er også utfordringer knyttet til endringer i demografi, med
flere eldre og flere innvandrere, og i selve sykdomsbildet. I tillegg kommer
mangelfulle IKT-systemer og for lite data som kan benyttes til styring,
tjenesteutvikling, kvalitetsarbeid og forskning. På noen områder
er det kapasitetsutfordringer og for dårlig tilgjengelighet. Personellresurssene
utnyttes ikke optimalt. Det legges ikke nok vekt på forebygging.
Tjenestene er ikke tilstrekkelig proaktive og har ikke med populasjonsperspektivet
i planleggingen. Det gis for lite opplæring i mestring i samarbeid
med pasient og pårørende. Tjenestene er siloorganisert og ses ikke
i sammenheng som en nødvendig helhet og med behov for tett koordinering.
Det er også store bærekraftutfordringer. Dagens tjeneste er i for liten
grad utformet til å møte dagens og morgendagens behov. Veksten i
behov for tjenester kan overgå muligheten for å utdanne og rekruttere
personell og samfunnets evne til å betale. De samlede ressursene
i hele samfunnet må utnyttes bedre. Økt internasjonalisering av
markedet for personell, tjenestetilbydere, pasienter og brukere stiller
store krav til innovasjon og endring i tjenestene i årene fremover.
Fremtidens tjenester må derfor ha nødvendig fleksibilitet og omstillingsevne.
Meldingen gjør rede for utviklingen av den kommunale
helse- og omsorgstjenesten de siste 150 årene.
Samhandlingsreformen omtales i et eget kapittel,
og det understrekes at det var og er bred politisk enighet om det
utfordringsbildet som lå til grunn for samhandlingsreformen:
Pasienter og brukeres
behov for koordinerte tjenester besvares ikke godt nok.
Tjenestene preges av at de tradisjonelt
har hatt stort fokus på behandling av sykdommer og i mindre grad
satset på forebyggende arbeid og tidlig intervensjon for å forebygge
sykdomsutvikling.
Demografisk utvikling og endring i sykdomsbildet
gir utfordringer som vil kunne true samfunnets økonomiske bæreevne.
Virkemidlene i samhandlingsreformen har derfor
hatt som mål å bidra til en mer helhetlig tjeneste, økt fokus på
forebygging, og at mer skal gjøres i kommunene når dette gir bedre
kvalitet og kostnadseffektivitet.
Det vises til at retningen som pekes ut i meldingen,
er i samsvar med samhandlingsreformens målsettinger og tar disse
videre.
Meldingen gjør videre rede for hva som skjer
i andre land og peker på at mange land iverksetter tiltak for å
etablere mer integrerte, koordinerte og tverrfaglige primærhelsetjenester.
Internasjonale sammenlikninger viser at Norge scorer bra på mange
områder, blant annet når det gjelder tilgang på helsehjelp på kveldstid
og andel som har fast lege, og at norske brukere generelt er tilfredse
med helsetjenestene. Men på enkelte områder ligger Norge under snittet;
blant annet når det gjelder koordinering, kvalitetsmåling og generering
av lister fra elektronisk pasientjournal for å få oversikt over
tjenestebehovene til innbyggerne på listen. Det påpekes også at
fragmentert ledelse er en utfordring, og at fastlegen er dårlig
integrert i de øvrige tjenestene. Når det gjelder psykisk helse, vises
det til at Norge tilbyr gode tjenester, men at det mangler gode
data over befolkningens psykiske helsetilstand og at kompetansen
i primærhelsetjenesten kan styrkes.
Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Ruth Grung, Ingvild Kjerkol, Tove Karoline Knutsen, Torgeir Micaelsen
og Freddy de Ruiter, fra Høyre, Kristin Ørmen Johnsen, Elisabeth
Røbekk Nørve, Sveinung Stensland og Tone Wilhelmsen Trøen, fra Fremskrittspartiet,
Bård Hoksrud, lederen Kari Kjønaas Kjos og Morten Wold, fra Kristelig
Folkeparti, Olaug V. Bollestad, fra Senterpartiet, Kjersti Toppe, fra
Venstre, Ketil Kjenseth, og fra Sosialistisk Venstreparti, Audun
Lysbakken, viser til Meld. St. 26 (2014–2015), der regjeringen
påpeker at den vil skape pasientens helsetjeneste, og hvor pasientens
behov skal settes i sentrum for utvikling og endring av helse- og
omsorgstjenestene.
Komiteen vil påpeke at det er
ulike utfordringer i den kommunale helse- og omsorgstjenesten. Disse
utfordringene er knyttet til:
fragmenterte tjenester
svakhet i samhandlingen mellom kommunene og
spesialisthelsetjenesten
lite kunnskap om kvaliteten på tjenestene
for lite forskning på, i, og med de kommunale helse-
og omsorgstjenestene
for liten utnyttelse av de mulighetene
IKT-løsninger gir
ledelse, organisering og arbeidsformer
brukerorientering,
rekruttering og kompetanse
finansieringsordninger
roller og ansvar gitt de ulike yrkesgruppene gjennom
utdanning og regelverk
personalressursene utnyttes ikke optimalt
det legges ikke nok vekt på forebygging
Komiteen viser til at samhandlingsreformens utfordrings-
og målbilde er bredt forankret i Stortinget. Gjennom reformen fikk
kommunene en viktigere rolle i å sørge for nødvendige helse- og
omsorgstjenester.
Komiteens flertall, medlemmenefra Arbeiderpartiet,
Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre,
støtter hovedtrekkene i det utfordringsbildet som meldingen skisserer,
med manglende koordinering av og helhet i tjenestetilbudet. I tillegg
vises det til for lite samarbeid mellom ulike faggrupper og en organisering
av tjenestene som bygger barrierer heller enn å bidra til samlokalisering,
hensiktsmessig organisering og nye måter å jobbe på. For at den
kommunale helse- og omsorgstjenesten skal kunne møte fremtiden,
kreves det tiltak som reduserer fragmenteringen i det kommunale
tilbudet. Flertallet slutter seg til at de viktigste
tiltakene kan oppsummeres til å dreie seg om flerfaglige team, økt
kompetanse og styrket lederskap. Tjenester som representerer helhet
og nærhet, og som bygger på og viderefører prinsippene fra samhandlingsreformen,
vil bidra til en kommunal helse- og omsorgstjeneste som er bedre
tilpasset befolkningens behov nå og i fremtiden.
Flertallet mener at samlokalisering
av flere kommunale helse- og omsorgstjenester er et godt utgangspunkt
for innovasjon, fagutvikling og nye samarbeidsmåter, både innad
i kommunen og mellom kommunene og spesialisthelsetjenesten.
Flertallet støtter det faktum
at flerfaglighet og samarbeid mellom profesjoner gir et mer helhetlig
og koordinert tjenestetilbud. Samlokalisering og teamorganisering
legger til rette for bedre oppgavedeling og mer fleksible løsninger
for samarbeid. Flertallet mener at organisering og finansiering
av primærhelseteam må utredes nærmere, og at det må skje i nært
samarbeid med relevante aktører. Flertallet er enig
i at primærhelseteam der fastlegen har en sentral rolle, kan bidra
til mer forebygging og bedre oppfølging av personer med kronisk
sykdom. Organisering av flerfaglige primærhelseteam rundt allmennlegen
må ta utgangspunkt i pasientenes og brukernes behov, ikke i enkeltdiagnoser. Pasientenes
behov avgjør sammensetningen av primærhelseteamet.
Flertallet mener at tjenestetilbudet
til mennesker med komplekse, langvarige og sammensatte behov krever
en mer strukturert og individuell tilnærming enn i dag. Oppfølging som
innebærer flere tjenester og bred kompetanse, må koordineres av
team som tar utgangspunkt i den enkelte brukers behov og totale situasjon.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet vil
understreke at det er viktig å finne gode modeller for aktivt teamarbeid
mellom helseprofesjonene også i de kommuner der det viser seg å
være vanskelig å samlokalisere de aktuelle faggruppene.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti
og Venstre, viser til at en ny kommunestruktur med større
fagmiljø kan gjøre kommunene bedre i stand til å levere helse- og
omsorgstjenester av høy kvalitet i tråd med både dagens og fremtidens
behov. Meldingen kan dermed sees i sammenheng med Meld. St. 14 (2014–2015) Kommunereformen
– nye oppgaver til større kommuner.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet
og Senterpartiet vil videreutvikle primærhelsetjenesten
og understreker at primærhelsetjenesten er grunnmuren i vår helse- og
omsorgstjeneste. Samtidig skjer det primærforebyggende arbeidet
i andre sektorer enn helsetjenesten; det foregår utenfor sykehus
og legekontorer, i det samfunnet vi alle er en del av. Helse- og
omsorgstjenesten må organiseres slik at den enkelte kan fortsette
å leve et trygt, meningsfullt og mest mulig selvstendig liv. For disse
medlemmer er det grunnleggende at alle skal ha likeverdig
tilgang til helsetjenester av høy kvalitet, og at den samlede organiseringen, fordelingen,
finansieringen og bruken av ressurser og fagkompetanse skal ledes
av og for fellesskapet.
Disse medlemmer fremhever at
det er et stort potensial for å styrke det forebyggende arbeidet i
kommunene. Det er mange tjenester, i tillegg til helsetjenesten,
som har gode muligheter for å identifisere personer med risikofaktorer
og oppdage helseproblemer tidlig. Det er derfor behov for mer kunnskapsbasert
og systematisk innsats i det forebyggende arbeidet. Disse
medlemmer understreker viktigheten av en kunnskapsbasert
helsepolitikk, som tar utgangspunkt i de tiltak vi vet fungerer,
og som etterspør mer kunnskap og forskning når vi mangler svar.
Disse medlemmer mener det er
behov for en helhetlig politikk for den kommunale helse- og omsorgstjenesten,
som bygger på og viderefører gode eksisterende ordninger.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet registrerer
at tiltak som på lengre sikt berører kommunenes oppgaver og ansvaret
for forebygging og ansvarsforhold mellom kommuner og sykehus, skal
drøftes videre i forbindelse med kommunereformen, nasjonal helse-
og sykehusplan og i andre utredninger. Disse medlemmer merker
seg at regjeringen skal utrede og vurdere innretningen på en rekke
sentrale tjenester, som tannhelse, fastlegeordningen, folketrygdfinansiering
og lovfesting av bestemte profesjoner, fremfor å gjennomføre konkrete tiltak
som skaper fremtidens primærhelsetjeneste. Disse medlemmer merker
seg at flere av forslagene i Meld. St. 26 (2014–2015) er avhengig
av utfallet av regjeringens varslede kommunereform. Etter behandlingen
av Oppgavemeldingen i Stortinget våren 2015, jf. Innst. 333 S (2014–2015),
er det fortsatt usikkerhet knyttet til hvilke endringer kommunene
kan forvente i sin oppgaveportefølje. To tredjedeler av oppgavene
meldingen omtaler, skal vurderes eller utredes videre.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet
og Senterpartiet mener sosial ulikhet i helse er et tema
som bør adresseres i større grad i primærhelsemeldingen. Selv om Norge
er et land med små økonomiske forskjeller, så finner vi de tydeligste
sosiale forskjellene nettopp innen helse. Dette utgjør et rettferdighetsproblem,
et levekårsproblem, et folkehelseproblem og et samfunnsøkonomisk problem.
I tillegg er det et velferds- og livsstilproblem. Men vi har kunnskap
og virkemidler til å møte disse utfordringene. Det er godt dokumentert
at det er de brede tiltakene som treffer alle, som virker best.
For disse medlemmer er det grunnleggende at god fordelingspolitikk
er god folkehelsepolitikk, og at sterke fellesskapsfinansierte velferdsordninger
bidrar til å utjevne forskjeller. Dette må reflekteres også i primærhelsetjenesten.
Komiteens medlemmer fra Senterpartiet
og Sosialistisk Venstreparti mener at hovedproblemet for
primærhelsetjenesten er at det er for stor variasjon i kvalitet,
ikke at det er for mange kommuner i Norge. Det er ikke synligjort
at det er et kvalitetsskille i primærhelsetjenesten mellom små og
store kommuner. Tvert om er innbyggere i små kommuner ofte mer fornøyd
med det kommunale helse- og omsorgstilbudet enn innbyggere i store
kommuner. Evalueringer av fastlegeordningen viser at den ofte fungerer
best i små kommuner. Små kommuner har også kommet godt ut når det gjelder
å etablere rutiner for legemiddelhåndtering på sykehjem og hjemmesykepleie.
Når regjeringen tar mål av seg til å skape pasientenes helsetjeneste,
er det disse medlemmers mening at man bør legge vekt
på pasientopplevd kvalitet. Disse medlemmer viser
til at mange småkommuner har tatt ansvar og enten på egenhånd eller
i samarbeid med omkringliggende kommuner laget gode tilbud for både
utskrivningsklare pasienter og senger for øyeblikkelig hjelp, mens
mange storbyer er de siste til å innføre de nye lovbestemte oppgavene. Disse medlemmer mener
at en styrking av primærhelsetjenesten må skje etter en kunnskapsbasert
debatt og ikke gjennom en følelse av at små kommuner leverer dårlige helse-
og omsorgstjenester og ikke vil være i stand til å levere helse-
og omsorgstjenester av god kvalitet.
Disse medlemmer viser til at
den norske befolkning bor der den bor. Forutsetningen for at en
kommunereform skal bety stor endring i primærhelsetjenesten, er
at folk bosetter seg helt andre steder enn der de bor i dag. Friheten
til å kunne bosette seg der man vil og samtidig motta kvalifiserte
helsetjenester, er grunnleggende for trygghet og frihet i befolkningen. Disse
medlemmer mener en kommunereform med sentralisering som
forutsetning også er en tydelig beskjed om at helsetjenester i distriktene
vil bli nedprioritert av regjeringen.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Høyre, Fremskrittspartiet og Venstre, viser til at Norge
har forandret seg betydelig siden dagens kommunekart ble utviklet
på 60-tallet. Det har vært en sterk befolkningsvekst, det er nye
transportmuligheter, nytt bosettingsmønster, ny teknologi og nye
kommunikasjonsmuligheter. Samtidig overføres flere oppgaver til kommunene,
eksempelvis som følge av samhandlingsreformen. Kommunene skal nå
ivareta flere eldre og personer med sammensatte og komplekse sykdommer
eller lidelser. Flertallet viser til at dette medfører
et behov for større og mer robuste kommuner med sterkere fagmiljø som
kan gi bedre velferdstjenester til innbyggerne. Flertallet viser
til at kommunereformen vil gi kommunene flere oppgaver, mer ansvar
og større økonomisk handlingsrom.
Komiteen viser til
at det i 2012 ble innført kommunal medfinansiering av utgifter til
spesialisthelsetjenesten for pasienter med somatiske sykdommer.
Kommunal medfinansiering ble avviklet 1. januar 2015.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet
og Senterpartiet påpeker at det er uklart hvilke konsekvenser
fravær av dette økonomiske insitamentet får for kommunenes prioritering
av det forebyggende arbeidet og for utviklingen av et mer likeverdig
og dynamisk samarbeid mellom kommune og spesialisthelsetjenesten
med utgangspunkt i pasientens behov.
Komiteens medlemmer fra Senterpartiet
og Sosialistisk Venstreparti viser til at avvikling av kommunal
medfinansiering har skapt problemer for finansiering av lokalmedisinske
sentre. Disse medlemmer er gjort kjent med at Valdres
lokalmedisinske senter opplever kutt i kompetanse og bemanning etter
at pengene fra kommunal medfinansiering forsvant. Disse medlemmer ber
regjeringen avklare finansieringen av lokalmedisinske sentre.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti fremmer på denne
bakgrunn følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen legge fram sak som avklarer
og sikrer fremtidig finansiering av lokalmedisinske sentre.»
Komiteens medlemmer fra Senterpartiet
og Sosialistisk Venstreparti viser til at samhandlingen
etter innføring av samhandlingsreformen på en del viktige områder
ikke er styrket, men heller blitt mer fragmentert. Spesielt er disse
medlemmer bekymret for konsekvensene for de «skrøpelige»
eldre, der mange opplever uverdige forflytninger mellom hjem, sykehjem,
sykehus og tilbake. For å unngå en slik utvikling og sikre verdigheten
i tilbudet, må kommunehelsetjenesten prioriteres, og en må se kritisk
på hvordan betalingsplikten praktiseres for mennesker i livets siste
fase.
Komiteen vil påpeke
at Norge generelt har gode helse- og omsorgstjenester sett i forhold
til andre land. Likevel påpekes det i Commonwealth Fund-undersøkelsen
fra 2010 blant voksenbefolkningen at det er svært få områder der Norge
gjør det spesielt godt. Blant de områdene Norge skåret dårlig på,
var for eksempel fastlegenes tid under konsultasjoner, omfanget
av brukeropplevde medisinske feil og sykehusenes utskrivningspraksis
rundt informasjonsflyt og videre oppfølging etter endt opphold.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti viser
til at bemanning er et kjernespørsmål. Dette medlem viser
til Dokument 8:129 S (2014–2015), representantforslag om å stoppe
stoppeklokkene og øke bemanningen i eldreomsorgen, og oppfordrer
til at det snart tas grep for å sikre likeverdig og trygg bemanning
i alle landets sykehjem.
Dette medlem vil jobbe for en primærhelsetjeneste
som har rom til å gjøre en bedre jobb, for alle som har behov. Dette
medlem viser til kommuneopplegget fra Sosialistisk Venstreparti
og understreker viktigheten av bedre økonomiske vilkår for kommunene. Dette medlem vil
videre advare mot en utvikling der helse- og omsorgstjenestene får
dårligere vilkår gjennom underfinansiering og kommersialisering.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti, viser
til merknader i Dokument 8:108 S (2015–2016). Regjeringen vil etablere en
norm/veileder for bemanning og kvalitet i pleie- og omsorgssektoren.
Videre viser flertallet til at Sosialistisk Venstreparti
ikke støttet innføring av bemanningsnorm verken for leger i sykehjem
eller en statlig bemanningsnorm i Innst. 196 S (2011–2012). Flertallet viser
også her til behovet for å utvikle en plan for rekruttering, kompetanseheving
og fagutvikling i den kommunale helse- og omsorgstjenesten.