Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Ruth Grung, Ingvild Kjerkol, Tove Karoline Knutsen, Torgeir Micaelsen
og Freddy de Ruiter, fra Høyre, Kristin Ørmen Johnsen, Elisabeth
Røbekk Nørve, Sveinung Stensland og Tone Wilhelmsen Trøen, fra Fremskrittspartiet,
Bård Hoksrud, lederen Kari Kjønaas Kjos og Morten Wold, fra Kristelig
Folkeparti, Olaug V. Bollestad, fra Senterpartiet, Kjersti Toppe, fra
Venstre, Ketil Kjenseth, og fra Sosialistisk Venstreparti, Audun
Lysbakken, er opptatt av at pasienter og pårørendes rettigheter
styrkes. Det er viktig at pasienter med alvorlig sykdom eller skade
og deres pårørende skal kjenne seg trygge gjennom hele pasientforløpet. Komiteen mener
at en kontaktlege kan være med og skape bedre trygghet og bedre kommunikasjon.
Mange alvorlig syke pasienter opplever at de møter mange leger.
Dette innebærer fare for at informasjon og kommunikasjon kan bli
for dårlig. Svikt i kommunikasjon innebærer risiko for pasientskade. Komiteen mener
at innføringen av koordinator i spesialisthelsetjenesten var positivt
for samordning av tjenestetilbudet. Koordinator til pasienter som har
behov for langvarige og koordinerte tjenester skal sikre nødvendig
oppfølging av pasienten og utarbeidelsen av individuell plan. Komiteen mener
at helseforetakenes foreslåtte plikt til å oppnevne kontaktlege,
pasienters rett til å få en kontaktlege og adgangen til å klage,
styrker pasientens rettsstilling.
Komiteen viser til
at departementet foreslår å fjerne hovedregelen i spesialisthelsetjenesteloven
§ 2-5 om at koordinatoren bør være lege. Komiteen viser
til at bakgrunnen for forslaget var tilbakemeldinger fra spesialisthelsetjenesten som
viser at det var stor variasjon mellom helseforetakene når det gjaldt
hvor langt de hadde kommet med å etablere en koordinatorfunksjon, og
stor variasjon i hvilke yrkesgrupper som var involvert. I tillegg
var det stor variasjon mellom helseforetakene i hvordan koordinatorrollen
ble definert og hvor omfattende ansvar koordinatorene fikk.
Komiteen viser til at et flertall
av høringsinstansene støtter departementets forslag om å fjerne
hovedregelen om at koordinatoren i spesialisthelsetjenesten bør
være lege. Et klart flertall var enig i at det enkelte helseforetaket
selv bør avgjøre hvilken kompetanse koordinatoren bør ha. Komiteen viser
videre til forslaget om at dagens krav om at koordinatoren må være helsepersonell,
videreføres, og legger til grunn at definisjonen i helsepersonelloven
§ 3 gjelder ved tolking av spesialisthelsetjenesteloven § 2-5 a,
slik at også sosionomer, barnevernspedagoger og andre yrkesgrupper
som ikke er autorisert helsepersonell, kan være koordinator. Komiteen legger
videre til grunn at de som blir oppnevnt som koordinator etter spesialisthelsetjenesteloven
§ 2-5 a, utfører helsehjelp når de utøver koordinatorrollen.
Komiteen støtter at spørsmålet
om hvem som bør inneha koordinatorrollen i spesialisthelsetjenesten,
må vurderes konkret i hver enkelt sak.
Komiteen viser til at det under
høringsrunden var delte meninger mellom høringsinstansene om forslaget
som gjaldt å endre begrepet «koordinator» til «kontaktperson». Komiteen er
enig i at det ikke er formålstjenlig å endre begrepet, blant annet
fordi dette kan skape forvirring med hensyn til forslaget om kontaktlege. Komiteen mener
derfor en bør holde fast ved begrepet «koordinator» for å skille
denne rollen tydelig fra rollen til kontaktlegen.
Komiteens medlemmer fra Senterpartiet
og Sosialistisk Venstreparti viser til at den lovfestede
plikten til å oppnevne koordinator kom i januar 2012 og erstattet
tidligere regler om pasientansvarlig lege (spesialisthelsetjenesteloven
§ 2-5 a). Det har ikke manglet på lovfestede plikter som helseforetakene
har hatt, der formålet har vært å sikre pasienter med langvarig behov
for medisinskfaglig oppfølging på sykehus, en ansvarlig lege å forholde
seg til. Til tross for dette har ordningen aldri blitt skikkelig
implementert. Omleggingen fra pasientansvarlig lege til koordinator,
der en åpnet for at denne personen ikke trengte å være lege, har
ikke ført til merkbare forbedringer. Det er fortsatt altfor mange
pasienter med behov for koordinerte tjenester, som aldri blir opplyst
om at de har rett til en koordinator som kontaktperson. Helseforetakene
har mange steder ikke fulgt opp spesialisthelsetjenestelovens klare
påbud. For alle pasienter med behov for komplekse eller langvarige
og koordinerte tjenester skal det etter loven oppnevnes koordinator.
Koordinator skal etter loven sørge for nødvendig oppfølging av den
enkelte pasient, sikre samordning av tjenestetilbudet i forbindelse
med institusjonsopphold og overfor andre tjenesteytere, samt sikre
framdrift i arbeidet med individuell plan.
På svar til Stortinget har helse- og omsorgsministeren
uttalt at han ikke vet og ikke vil innhente opplysninger om hvor
mange helseforetak og sykehus som i dag har etablert ordning med koordinator
i spesialisthelsetjenesten. Dette er disse medlemmer bekymret
over. Det nytter ikke å lovfeste et tilbud om det ikke er politisk vilje
til å følge opp.
Disse medlemmer viser til at
departementet i lovproposisjonen slår fast at det er stor variasjon mellom
helseforetakene når det gjelder arbeidet med å etablere en koordinatorfunksjon. Disse medlemmer mener
at koordinator har vært lovfestet i så mange år nå at alle helseforetakene snarest
må innføre rett til koordinator for pasienter som har slike behov.
Disse medlemmer fremmer på denne
bakgrunn følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen sørge for at alle helseforetak
innen utgangen av 2016 oppfyller spesialisthelsetjenesteloven § 2-5 a
og oppretter koordinator for alle pasienter med rett til dette.»
Komiteen viser til
at et godt pasientforløp krever god samhandling, logistikk og kommunikasjon
mellom de ulike behandlingsstedene og behandlingsnivåene. Komiteen viser
til at det i dag for ofte rapporteres om mangelfull informasjonsflyt
og manglende kontinuitet i behandlingsforløpet. Komiteen peker
på at det er viktig at pasienter med alvorlig sykdom kan føle seg
trygge gjennom hele pasientforløpet. Dette er også viktig for de
pårørende.
Komiteen viser til at ordningen
med kontaktlege skal gjelde for pasienter med alvorlig sykdom, skade
eller lidelse. Videre er det en forutsetning at pasienten har behov
for behandling eller oppfølging fra spesialisthelsetjenesten over
tid. Komiteen peker på at forslaget innebærer både
en plikt for spesialisthelsetjenesten til å oppnevne en kontaktlege,
og en rett for den aktuelle pasientgruppen.
Komiteen viser videre til at
spørsmålet om pasientens tilstand er alvorlig, skal avgjøres ut fra
en objektiv, faglig vurdering, men at det må gjøres en helhetsvurdering
for hvert enkelt tilfelle.
Komiteen viser videre til at
når det er avklart om en pasient har rett til kontaktlege, bør pasienten
straks gjøres kjent med dette.
Komiteen viser til at barn som
er syke, er i en særlig sårbar situasjon. Komiteen vil
derfor påpeke viktigheten av at terskelen for å oppnevne kontaktlege
til barn som er i spesialisthelsetjenesten, bør være lav.
Komiteen viser videre til at
Helsedirektoratet er blitt bedt om å utarbeide en veileder i samarbeid
med helseforetakene og utvalgte fagmiljøer. Veilederen skal sette
opp nærmere kriterier for hvilken type pasienter ordningen med kontaktlege
skal gjelde for.
Komiteen mener det er riktig
at det enkelte helseforetak bør ha ansvaret for å oppnevne kontaktlege,
og at tidspunktet for tildeling av kontaktlege blir satt til så
snart som mulig etter det er vurdert at pasienten har rett til kontaktlege,
og senest første virkedag etter innleggelse eller poliklinisk undersøkelse.
Komiteen viser for øvrig til
at det i proposisjonen foreslås at retten til å få oppnevnt kontaktlege
skal tas inn i pasient- og brukerrettighetsloven som ny § 2-6 a.
Etter at Prop. 125 L (2014–2015) ble fremmet, er imidlertid en ny
lov blitt vedtatt, jf. lov 19. juni 2015 nr. 62 Lov om endringer
i pasient- og brukerrettighetsloven (dekning av utgifter til pasientreiser).
Ved denne loven ble pasient- og brukerrettighetsloven § 2-6 endret,
og det ble tilføyd en ny § 2-6 a om tilbakekreving etter feilaktig
utbetaling. Komiteen foreslår derfor at en bestemmelse
om å få oppnevnt kontaktlege tas inn i pasient- og brukerrettighetsloven
som ny § 2-5 a.
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Fremskrittspartiet vil vise til at kravet om at det skal
oppnevnes koordinator for pasienter med behov for komplekse eller
langvarige og koordinerte tjenester, er blitt vurdert av regjeringen
som så viktig at det ble stilt som særskilt krav i oppdragsdokumentet
til de regionale helseforetakene i 2014. Helse- og omsorgsdepartementet
mottok i mars 2015 rapportering på dette kravet som en del av årlig
melding for 2014, og det fremgikk at helseforetakene arbeider aktivt
for å innfri lovkravet, men at det fortsatt ikke er på plass ved
alle sykehus.
Disse medlemmer mener dagens
bestemmelse i spesialisthelsetjenesteloven § 2-5 a om koordinator
i spesialisthelsetjenesten er lite treffsikker, og at dette kan
ha forsinket oppfyllelse av lovkravet. Disse medlemmer mener
derfor det er riktig å styrke pasientens rettigheter ved å innføre
en rett til kontaktlege. Samtidig viser disse medlemmer til
at regjeringen har foreslått å fjerne hovedregelen om at koordinator i
spesialisthelsetjenesten skal være lege, slik at koordinatorfunksjonen
kan ivaretas av andre yrkesgrupper enn leger. Disse medlemmer viser
til at Helsedirektoratet skal utarbeide en veileder for lovbestemmelsen,
slik at en på denne måten kan sikre at lovkravet følges opp i tjenestene.
Komiteens medlemmer fra Senterpartiet
og Sosialistisk Venstreparti viser til at Helse Vest RHF
mener at spesialisthelsetjenesten bør ha ansvar for å oppnevne kontaktlege,
og ikke helseforetakene. Helse Vest RHF mener at reglene ikke må
utelukke at også private helseinstitusjoner med avtale kan ha plikt
til å utnevne kontaktlege. Disse medlemmer mener
at det må komme klart fram av veilederen at private helseinstitusjoner
kan pålegges et ansvar for å oppnevne kontaktlege.
Komiteen viser videre
til at forslaget om at kontaktlegen skal være den faste medisinskfaglige
kontakten til pasienten, fikk støtte fra et flertall av høringsinstansene. Komiteen har merket
seg at forslaget innebærer at det er opp til helseforetaket å ta
stilling til om kontaktlegen også bør være informasjonsansvarlig
og journalansvarlig. I vurderingen må det legges vekt på hva som
i det enkelte tilfellet vil være mest formålstjenlig for å sikre
kontinuitet i pasientforløpet.
Komiteen viser videre til at
spørsmålet om hvem som skal ha hovedansvaret for behandling av pasienten
ikke skal lovreguleres, men at det skal være opp til det enkelte
helseforetaket å vurdere om den som blir oppnevnt som kontaktlege, også
bør ha hovedansvaret for behandlingen av pasienten.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti,
Sosialistisk Venstreparti og Venstre, mener det i mange
tilfeller vil være naturlig at kontaktlegen også har hovedansvaret
for behandlingen av pasienten, men at helseforetakene ikke bør pålegges
en slik ordning.
Komiteens medlemmer fra Senterpartiet
og Sosialistisk Venstreparti mener at det i de aller fleste
tilfeller er naturlig at kontaktlegen ikke bare er den medisinskfaglige
kontakten, men også er den som har hovedansvaret for behandling
av pasienten og er behandlingsansvarlig lege. Disse medlemmer vil
minne om at bakgrunnen for selve forslaget er at pasienter med alvorlig
sykdom ofte har svært mange leger å forholde seg til. Dersom det
blir én kontaktlege som skal være medisinskfaglig kontakt og en
annen lege som skal ha hovedansvaret for behandlingen, er det fare
for at det likevel blir mange leger å forholde seg til. Disse
medlemmer støtter likevel forslaget i proposisjonen om at helseforetakene
ikke blir pålagt at kontaktlege skal være behandlingsansvarlig lege,
men mener at dette må tilstrebes.
Komiteen vil videre
peke på at det er en fordel med en klar rollefordeling mellom koordinator og
kontaktlege. Komiteen viser til at en nærmere avklaring
av rollene til kontaktlege og koordinator skal innarbeides i veilederen
som Helsedirektoratet skal utarbeide.
Komiteens medlemmer fra Senterpartiet
og Sosialistisk Venstreparti slutter seg til forslaget om
kontaktlege, men viser til at det er mange uklare forhold rundt
de to forskjellige ordningene. Koordinator skal oppnevnes for dem
med behov for langvarige og koordinerte tjenester. Men kun de med
en definert «alvorlig» sykdom vil få rett på kontaktlege. Flere høringsinstanser
har påpekt at det kan bli vanskelig for pasientene å forstå forskjellene
på ordningene, og at de til dels vil kunne være overlappende. For
mange vil ikke skillet mellom praktiske spørsmål og medisinske spørsmål
være fornuftig og lett å forstå. Hva som er kontaktlegens ansvar
og oppgaver fremgår heller ikke av lovforslaget. Helsedirektoratet
har i sine innspill uttalt at de mener at vilkårene for å få oppnevnt en
kontaktlege er noe skjønnsmessige og vage. Det vil kunne medføre
at ordningen blir krevende å administrere, siden det må legges mer
arbeid i avgjørelsen av om pasienten har rett til å få oppnevnt
en kontaktlege. Det kan også åpnes for forskjellsbehandling, da
pasientenes fremstillingsevne kan være avgjørende for om han eller hun
får oppnevnt en kontaktlege. Helse Sør-Øst sier i sitt høringsinnspill
at siden man tidligere har forsøkt innføring av pasientansvarlig
lege og koordinator, må kontaktlegeordningen tydeliggjøres før en
eventuell innføring. Også pasient- og brukerombudene finner situasjonen
uklar når det gjelder forholdet mellom kontaktlege, koordinator
og forløpskoordinator etter retningslinjene for pakkeløp for kreft. Disse medlemmer mener
at forskriftsarbeidet og utarbeiding av veiledere må sørge for at
det blir klart hvem som har ansvar for hva av henholdsvis kontaktlege
og koordinator. Det må også informeres om dette til alle pasienter
som blir innlagt på sykehus.
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Fremskrittspartiet viser til at det fremgår av regjeringens
forslag at hovedskillet mellom rollen til koordinator og rollen
til kontaktlege innebærer at koordinatoren skal ha det praktiske ansvaret
for å samordne tjenestene, for eksempel bestille timer og svare
på praktiske spørsmål, mens kontaktlegen skal være den medisinskfaglige
kontakten til pasienten. Disse medlemmer merker seg
at flere høringsinstanser påpekte at det er behov for ytterligere
avklaring av forholdet mellom koordinatoren og kontaktlegen. Disse
medlemmer viser til at det vil bli gitt nærmere orientering
om rollene til koordinator og kontaktlege i veilederen som Helsedirektoratet
skal utarbeide.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser til at
regjeringen har innført fritt behandlingsvalg i spesialisthelsetjenesten
med støtte fra Kristelig Folkeparti og Venstre. Disse partiene har
også pålagt de offentlige sykehusene å kjøpe mer private tjenester gjennom
anbud. Disse medlemmer registrerer at private sykehustilbydere
ikke skal kunne pålegges å oppnevne kontaktlege.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet
og Sosialistisk Venstreparti støttet ikke den delen av reformen
som innebar at private helseinstitusjoner som oppfyller visse krav,
skal få godkjenning til å konkurrere med offentlige sykehus om å
tilby enkelte behandlinger. Disse medlemmer mener
ordningen med kontaktlege i de offentlige sykehusene vil styrke
tjenesten og pasientens opplevelse av den, men at dette hensynet
ikke ivaretas i reformen fritt behandlingsvalg i og med at dette
ikke blir pålagt de private tilbyderne som skal inn i ordningen.
Komiteens medlemmer fra Senterpartiet
og Sosialistisk Venstreparti mener det er uheldig at private
sykehustilbydere ikke får en automatisk plikt til å oppnevne kontaktlege
til pasienter som vil ha krav på dette i det offentlige, og mener
at dette vil føre til en sårbar situasjon for dem med sykdom som
vil kunne kategoriseres som alvorlig, og som velger behandling hos
privat tilbyder. Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti var
imot innføring av fritt behandlingsvalg. Disse medlemmer registrerer
at styrkede pasientrettigheter viser seg å gjelde kun dem som velger
å bli behandlet i det offentlige.
Komiteen fremmer følgende
forslag:
«Stortinget ber regjeringen sørge for at pasientrettigheter
etter spesialisthelsetjenesteloven, slik som rett til å få oppnevnt
koordinator og kontaktlege, må gjelde uavhengig av hvor pasienten
blir behandlet.»
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Fremskrittspartiet mener at det regionale helseforetaket
må vurdere om private institusjoner bør ha tilbud om kontaktlege
ved inngåelse av avtale med private helseinstitusjoner. Disse medlemmer mener
at alle pasienter som oppfyller vilkårene for rett til kontaktlege,
skal få et tilbud om dette, uavhengig av behandlingssted.
Disse medlemmer viser til at
regjeringen ikke finner det hensiktsmessig at en i lovforslaget
pålegger alle private helseinstitusjoner med avtale å oppnevne kontaktlege.
Bakgrunnen for dette er at plikten til å oppnevne kontaktlege er begrenset
til å gjelde behandling eller oppfølging fra spesialisthelsetjenesten
av en viss varighet, og hvor det er risiko for å måtte forholde
seg til mange forskjellige leger.
Disse medlemmer viser til at
ordningen med fritt behandlingsvalg skal evalueres, og regjeringen
vil følge med på hvordan ordningen fungerer. Spørsmålet om en eventuell
plikt til å oppnevne kontaktlege for private med godkjenning vil
vurderes i lys av evalueringen, samt av erfaringene med godkjenningsordningen
og erfaringene med de regionale helseforetakenes håndtering av dette
spørsmålet i sine avtaler med de private.
Komiteens medlemmer fra Senterpartiet
og Sosialistisk Venstreparti viser til at departementet
vurderer at forslaget om kontaktlege sannsynligvis ikke fører til
vesentlige økonomiske eller administrative konsekvenser, og at forslaget
skal gjennomføres innenfor gjeldende økonomiske rammer. Disse
medlemmer vil understreke at helseforetakene mange steder
må gjennomføre kutt i pasienttilbudet for å sikre budsjettbalanse,
og at innføring av konktaktlege naturligvis vil kreve nye administrative prosedyrer
og arbeidsoppgaver.
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Fremskrittspartiet viser til at regjeringen med sitt
budsjettforslag for 2016 har lagt til rette for en høyere vekst
i pasientbehandlingen i sine tre budsjetter, sammenlignet med hva
de rød-grønne fikk vedtatt gjennom sine åtte. Disse medlemmer viser
til at denne regjeringen har styrket sykehusenes budsjetter, fjernet
taket som bestemte hvor mange pasienter sykehusene kunne behandle
i året, økt ISF-andelen og bedt helseregionene kjøpe mer kapasitet
fra private og ideelle gjennom anbud. Disse medlemmer viser
til at nye tall fra Helsedirektoratet viser at denne satsingen har
hatt effekt. Ventetiden går ned, og pasientene får behandling raskere
sammenlignet med i fjor. Fra 2014 til 2015 har gjennomsnittlig ventetid
for pasienter gått ned med to dager. Særlig innen rusbehandling
går ventetiden ned. Ruspasienter venter i snitt 13 dager mindre
enn på samme tid i fjor. Disse medlemmer viser til
at selv om det for hver enkelt pasient er viktigst hvor lenge man
venter, er det også gledelig at antallet som venter går ned. Nesten
25 000 færre pasienter venter på behandling; en reduksjon på over
ni prosent siden i fjor. På to år er nedgangen i antall ventende
pasienter på nesten 35 000.
Komiteen viser til
at det felles sekretariat for Klagenemnda, PGD-nemnda og Helsepersonellnemnda
har bedt Helse- og omsorgsdepartementet vurdere om det bør innføres
en frist på seks måneder for å bringe et vedtak i en nemnd inn for domstolene. Komiteen viser
til at forslaget om en frist på seks måneder har fått støtte fra
et klart flertall av høringsinstansene.