Justis- og beredskapsdepartementet legger i proposisjonen
frem forslag til nye regler i skadeserstatningsloven om standardisert
inntektstaperstatning til barn, jf. skadeserstatningsloven § 3-2
a. Lovforslaget har bakgrunn i forslaget til nye barneerstatningsregler
i NOU 2011:16 Standardisert personskadeerstatning.
Den alminnelige regelen i norsk erstatningsrett er
at erstatning for personskader utmåles individuelt. Unntak gjelder
for enkelte særlige områder der man har valgt å standardisere erstatningen.
Ett slikt område er erstatning til barn. Hvor den skadelidte er
under 16 år på skadetiden, anviser gjeldende skadeserstatningslov § 3-2
a en samlet standardisert erstatning for fremtidig inntektstap og
menerstatning. Standardiseringen har bakgrunn i den særlige usikkerheten
som knytter seg til fastsetting av fremtidig inntektstap for yngre
skadelidte.
Departementet går inn for å videreføre ordningen
med en form for standardisert erstatning til dekning av barns varige
inntektstap, men foreslår betydelige endringer i ordningens innhold
og utforming. Formålet er å styrke det erstatningsrettslige vernet
til unge skadelidte og etablere et mer nyansert og treffsikkert
utmålingssystem enn det som følger av gjeldende regler.
Etter forslaget utvides de standardiserte barneerstatningsreglenes
virkeområde til å gjelde for personer som er yngre enn 19 år på
skadevirkningstidspunktet. Samtidig oppheves unntaket i skadeserstatningsloven
§ 3-3 annet punktum slik at reglene også vil gjelde ved krav om
erstatning på grunnlag av lovovertredelser som nevnt i § 3-3 første
punktum.
En personskade kan medføre at den skadelidte ikke
lenger vil kunne utføre arbeid i og i tilknytning til hjemmet. Gjeldende
skadeserstatningslov inneholder ingen uttrykkelig regulering av spørsmålet
om erstatning for slikt hjemmearbeidstap.
Departementet går inn for å skille utmålingen
av inntektstap i tradisjonell forstand (utearbeidstap) fra utmålingen
av hjemmearbeidstap. Det foreslås også å skille utmålingen av erstatning for
inntektstap fra utmålingen av menerstatning.
Modellen for utmåling av inntektstaperstatning foreslås
endret på vesentlige punkter. Det legges opp til at erstatningen
som hovedregel skal utmåles etter en tofasemodell. I fase 1 ytes
det en såkalt «overgangserstatning» til dekning av barnets inntektstap
frem til og med det året det fyller 21 år. Det er her tale om en
grovmasket sjablongerstatning basert på den skadelidtes medisinske invaliditet
med et krav på minst ti pst. medisinsk invaliditet.
I fase 2 ytes erstatning til dekning av inntektstapet
fra og med det året den skadelidte fyller 22 år. Det er i denne
sammenhengen det vesentlige fremtidstapet gjøres opp. Erstatningen
som utmåles i fase 2, utmåles som hovedregel det året den skadelidte
fyller 21 år. Ved lavere uførhetsgrader reduseres erstatningen forholdsmessig. Skadevolderen
eller dennes representant pålegges samtidig en plikt til å gi den
skadelidte særskilt melding om rett til oppgjør av den endelige erstatningen
det året den skadelidte fyller 19 år. I fase 2 tar utmålingen ikke
lenger utgangspunkt i skadelidtes medisinske invaliditet, men dennes ervervsuførhet.
Grunnpilaren i den nye modellen er å utskyte denne delen av oppgjøret
fordi man da normalt får bedre forutsetninger for å vurdere den
skadelidtes ervervsevne. Det foreslås imidlertid enkelte unntak
fra hovedregelen om oppgjør det året den skadelidte fyller 21 år.
Dersom det er åpenbart at skadelidte er 100 pst. varig ervervsufør,
kan erstatningen fastsettes tidligere enn det året han eller hun
fyller 21 år. Skadevolderen eller dennes representant kan også når som
helst oppfylle sin betalingsforpliktelse ved å betale erstatning
som om den skadelidte er 100 pst. varig ervervsufør. I den utstrekning
det foretas slikt fremskutt oppgjør, aldersjusteres (neddiskonteres)
erstatningen etter den skadelidtes alder på oppgjørstidspunktet.
Forslaget inneholder en sikkerhetsventil for unge
skadelidte med særskilt høye inntekter. Dersom den skadelidte de
siste to årene før skadevirkningstidspunktet hadde en gjennomsnittlig
arbeidsinntekt på 5 G eller mer, kan beløpene som følger av en utmåling
etter tofasemodellen, forhøyes i det omfang det finnes rimelig.
Som et alternativ til erstatning etter tofasemodellen
er skadelidte med medisinsk invaliditet til og med 25 pst. gitt
en valgfrihet til i stedet å kreve engangserstatning etter en modell
basert på medisinsk invaliditet. Med dette legges det til rette for
et enklere og raskere oppgjør ved mindre og mer moderate skader.
Det oppstilles imidlertid et krav om minst ti pst. medisinsk invaliditet.
Krav om erstatning etter denne modellen må fremsettes skriftlig
innen fem år fra skadevirkningstidspunktet og med det året den skadelidte
fyller 16 år, som absolutt grense.
Forslaget inneholder særskilte bestemmelser
om standardisert erstatning for eventuelt hjemmearbeidstap. Slikt
tap erstattes med 4 G ved varig tap av evnen til å utføre en vesentlig
del av tyngre hjemmearbeid, eller 8 G ved varig tap av evnen til
å utføre en vesentlig del av også lettere hjemmearbeid.
Det foreslås en egen sikkerhetsventil rettet
mot tilfeller hvor den skadelidte ikke har varig opphold i Norge,
såkalt «besøkende skadelidte». Ettersom de standardiserte erstatningsreglene
er utformet ut fra norske rammevilkår, vil premissene for reglene
i slike tilfeller kunne svikte når det ses hen til rammevilkårene
i den skadelidtes oppholdsland. Etter forslaget er domstolene derfor
gitt en adgang til å tilpasse erstatningsbeløpene i tilfeller der
den skadelidte ikke er medlem av folketrygden, og en anvendelse
av de standardiserte reglene medfører et åpenbart urimelig resultat.
De foreslåtte endringene i skadeserstatningsloven
vil få virkning også for erstatningskrav som fremmes etter reglene
i voldsoffererstatningsloven, pasientskadeloven og bilansvarslova. Forslaget
griper derimot ikke inn i reglene om utmåling av erstatning ved
yrkesskader, jf. yrkesskadeforsikringsloven med tilhørende forskrifter.
Lovteknisk legger departementet opp til at de konkrete
erstatningsbeløpene gjennomgående vil fremgå av tabeller inntatt
i forskrift. Erstatningsnivået for erstatning som utmåles for fase 2,
foreslås imidlertid reflektert i loven ettersom dette utgjør den
klart største erstatningsposten.
Finansdepartementet foreslår at det inntas en bestemmelse
i skatteloven § 5-15 første ledd som ny bokstav p om at overgangserstatning
etter barneerstatningsreglene ikke skal regnes som inntekt og være
unntatt fra skatteplikt. Justis- og beredskapsdepartementet slutter
seg til Finansdepartementets vurderinger.
Det foreslås for øvrig enkelte tilpasninger
og mindre endringer i bilansvarslova, foreldelsesloven, voldsoffererstatningsloven
og pasientskadeloven.
Forslaget til nye regler i skadeserstatningsloven om
standardisert inntektstaperstatning til barn vil få økonomiske og
administrative konsekvenser for det offentlige og for private. Forslaget
innebærer en styrking av det erstatningsrettslige vernet for unge
skadelidte. Nivået for den standardiserte inntektstaperstatningen heves
samtidig som eventuell menerstatning skal utmåles separat. Dette
innebærer høyere erstatningsutbetalinger for både offentlige og
private ansvarssubjekter, herunder tilfeller hvor det offentlige
er ansvarlig etter reglene i voldsoffererstatningsloven og pasientskadeloven,
eller hvor kravet rettes mot et ansvarlig forsikringsselskap. Det
vises til proposisjonen for nærmere omtale av økonomiske og administrative
konsekvenser.
Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Jorodd Asphjell, Kari Henriksen, lederen Hadia Tajik og Lene Vågslid,
fra Høyre, Margunn Ebbesen, Hårek Elvenes, Charlotte Spurkeland og
Anders B. Werp, fra Fremskrittspartiet, Jan Arild Ellingsen og Ulf
Leirstein, fra Kristelig Folkeparti, Kjell Ingolf Ropstad, og fra
Senterpartiet, Jenny Klinge, merker seg at det er bred tilslutning
til å endre reglene knyttet til inntektstaperstatning til barn.
Formålet er å styrke det erstatningsrettslige vernet til unge skadelidte.
Komiteen viser til at det kan
være krevende å finne et utmålingssystem som treffer alle typetilfeller,
men legger til grunn at endringene vil skape mer forutsigbarhet,
samt en riktigere og mer nyansert utmåling.
Komiteen merker seg at et flertall
av høringsinstansene støtter hovedtrekkene i forslaget til nye regler
om barneerstatning.
Komiteen merker seg også at departementet rent
lovteknisk legger opp til at de konkrete erstatningsbeløpene gjennomgående
vil fremgå av tabeller inntatt i forskrift. Videre at erstatningsnivået
for erstatning som utmåles for fase 2, blir reflektert i loven ettersom
dette utgjør den klart største erstatningsposten.
Komiteen har for øvrig
ingen merknader, viser til proposisjonen og rår Stortinget til å
gjøre slikt
vedtak til lov
om endringer i skadeserstatningsloven mv.
(standardisert inntektstaperstatning til barn)
I
I lov 13. juni 1969 nr. 26 om skadeserstatning gjøres
følgende endringer:
§ 3-1 fjerde ledd skal lyde:
Har skadelidte på skadevirkningstidspunktet ikke fylt 19 år,
utmåles erstatningen for varig tap i
erverv etter § 3-2 a.
§ 3-2 annet ledd oppheves.
§ 3-2 a skal lyde:
§ 3-2 a(inntektstaperstatning
til barn)
1. Har den skadelidte på skadevirkningstidspunktet
ikke fylt 19 år, ytes erstatning for varig tap i erverv, herunder
tap i verdien av arbeid i heimen, etter paragrafen her.
2. Inntektstap frem til og med det året den skadelidte
fyller 21 år, erstattes med et antall G etter forskrift gitt av
Kongen. Det gis ikke erstatning etter første punktum ved lavere
medisinsk invaliditet enn ti prosent.
3. Inntektstap etter det året den skadelidte fyller 21
år, erstattes med 50,8 G og utmåles dette året. Dersom utmålingen
likevel først skjer et senere år, fastsettes erstatningen til 51,8
G. Er den skadelidtes ervervsuførhet lavere enn 100 prosent, reduseres
erstatningen etter første og annet punktum forholdsmessig. Har den
skadelidte en uføregrad som ikke oppfyller kravet for å motta uføretrygd
etter folketrygdloven § 12-7, fastsettes erstatningen likevel til en
forholdsmessig andel av et antall G etter regler gitt av Kongen
i forskrift. Er det åpenbart at den skadelidte er 100 prosent varig
ervervsufør, kan erstatningen fastsettes tidligere enn det året
den skadelidte fyller 21 år. Skadevolderen eller dennes representant kan
også når som helst oppfylle sin betalingsforpliktelse ved å betale
en erstatning som om den skadelidte er 100 prosent varig ervervsufør.
Utmåles erstatningen tidligere enn det året den skadelidte fyller 21
år, skal erstatningsbeløpet aldersjusteres etter regler fastsatt
av Kongen i forskrift. Den erstatningsansvarlige kan pålegges å
stille sikkerhet for den skadelidtes krav på erstatning etter dette
leddet.
4. Skadevolderen eller dennes representant plikter
å gi en skadelidt med kjent adresse særskilt melding om rett til
oppgjør etter tredje ledd det året den skadelidte fyller 19 år.
Meldingen skal sendes ved rekommandert brev.
5. Hadde den skadelidte de siste to årene før
skadevirkningstidspunktet en gjennomsnittlig arbeidsinntekt på 5
G eller mer, kan beløpene som følger av en utmåling etter annet
og tredje ledd, forhøyes i det omfang det finnes rimelig.
6. Ved varig medisinsk invaliditet til og med
25 prosent kan den skadelidte, som et alternativ til erstatning
etter annet og tredje ledd, kreve at inntektstaperstatningen fastsettes
til en engangserstatning etter regler gitt av Kongen i forskrift.
Første punktum gjelder ikke ved lavere medisinsk invaliditet enn
ti prosent. Kravet må fremmes skriftlig innen det året den skadelidte
fyller 16 år, likevel senest fem år fra skadevirkningstidspunktet.
7. I tillegg til erstatning etter annet og tredje
ledd eller etter sjette ledd erstattes tap i verdien av arbeid i
heimen med
a) 4 G ved varig tap av evnen til å
utføre en vesentlig del av tyngre hjemmearbeid, eller
b) 8 G ved varig tap av evnen til å utføre en
vesentlig del av også lettere hjemmearbeid.
8. Ved fastsettingen av erstatning etter paragrafen
her skal det gjøres fradrag for forsikringsytelser i den utstrekning
den erstatningsansvarlige har betalt premien.
9. Dersom den skadelidte ikke er medlem av folketrygden,
jf. folketrygdloven kapittel 2, og bestemmelsene foran leder til
et åpenbart urimelig resultat, kan erstatningen forhøyes eller reduseres
i det omfang det finnes rimelig.
10. Med «G» menes grunnbeløpet i folketrygden, jf.
folketrygdloven § 1-4, med den verdien det har på oppgjørstidspunktet.
Med «oppgjørstidspunktet» menes det tidspunktet partene kommer til
enighet eller det treffes avgjørelse som blir rettskraftig. Er erstatningen
i det vesentlige utbetalt før dette, regnes likevel tidspunktet
for utbetalingen som oppgjørstidspunktet.
11. Ved erstatningskrav etter paragrafen her løper
renter etter lov 17. desember 1976 nr. 100 om renter ved forsinket
betaling m.m. tidligst fra to uker etter oppgjørstidspunktet, jf.
tiende ledd annet og tredje punktum.
12. Dersom retten av særlige grunner fastsetter erstatning
etter denne bestemmelsen til terminbeløp, jf. § 3-9, skal terminbeløpet
fastsettes til et antall G og slik at det tas hensyn til den skadelidtes
skattesituasjon.
§ 3-3 skal lyde:
§ 3-3 (erstatning for visse
personlige krenkelser m.m.)
Bestemmelsene i §§ 3-1, 3-2 og 3-2 a gjelder
tilsvarende ved erstatning for krenking eller mislig atferd som
nevnt i straffeloven§§ 222,
251, 253, 254, 257, 259, 262, 263, 266, 268 første ledd, 271, 282, 291,
294, 295, 296, 299, 302, 304, 312, 313, 314, 327 eller 330.
II
I lov 3. februar 1961 om ansvar for skade som motorvogner
gjer skal § 6 annet ledd annet punktum lyde:
Melding om skaden til trygdelaget
vert rekna som påkrav, jf. likevel skadeserstatningsloven
§ 3-2 a ellevte ledd om renter ved inntektstaperstatning til barn.
III
I lov 18. mai 1979 nr. 18 om foreldelse av fordringer
skal § 9 første ledd lyde:
1. Krav på skadeserstatning eller
oppreising foreldes 3 år etter den dag da skadelidte fikk eller
burde skaffet seg nødvendig kunnskap om skaden og den ansvarlige. Ved
krav etter skadeserstatningsloven § 3-2 a tredje ledd løper fristen
likevel tidligst fra den dagen da den skadelidte fikk rett til å
kreve oppfyllelse. Ved brudd på varslingsplikten etter skadeserstatningsloven
§ 3-2 a fjerde ledd er fristen etter første punktum 6 år i stedet
for 3 år.
IV
I lov 26. mars 1999 nr. 14 om skatt av formue og inntekt
skal § 5-15 første ledd ny bokstav p lyde:
p. standardisert
inntektstaperstatning til barn etter skadeserstatningsloven § 3-2
a annet ledd.
V
I lov 20. april 2001 nr. 13 om erstatning fra staten for
personskade voldt ved straffbar handling m.m. gjøres følgende endringer:
§ 4 annet ledd skal lyde:
Har skadelidte på skadevirkningstidspunktet ikke fylt 19 år,
utmåles erstatning for varig tap i erverv etter
reglene om standardisert erstatning til barn i skadeserstatningsloven
§ 3-2 a.
§ 5 annet ledd oppheves.
VI
I lov 15. juni 2001 nr. 53 om erstatning ved pasientskader
mv. skal § 13 annet ledd lyde:
Om renteplikt gjelder reglene
i lov 17. desember 1976 nr. 100 om renter ved forsinket betaling
m.m., jf. likevel skadeserstatningsloven § 3-2 a ellevte
ledd om renter ved inntektstaperstatning til barn.
VII
Loven gjelder fra den tid Kongen bestemmer.
Loven gjelder for tilfeller der den erstatningsbetingende
hendelsen finner sted etter lovens ikrafttredelse.
Oslo, i justiskomiteen, den 17. november
2015
Hadia Tajik | Jenny Klinge |
leder | ordfører |