En sak etter barnebortføringsloven skal etter gjeldende rett behandles i domstolen i den rettskrets barnet oppholder seg når retten mottar begjæring om tilbakelevering. Dette betyr at tingretter over hele landet behandler barnebortføringssaker.

Departementet foreslår å sentralisere jurisdiksjonen i barnebortføringssakene. Det er særlig hensynene til å oppnå en raskere saksbehandling og økt kompetanse som veier tungt. Departementet har også lagt vekt på Haagkonferansens gjentatte oppfordringer til medlemsstatene om å sentralisere jurisdiksjonen i disse sakene og erfaringer fra andre stater med og uten sentralisert jurisdiksjon. Når de praktiske hensynene mot sentralisering i tillegg stort sett kan avhjelpes, er det etter departementets syn ingen vektige argumenter mot.

Spørsmålet er dermed hvor ansvaret for å behandle barnebortføringssakene bør legges. Etter departementets syn skiller Oslo-regionen seg ut som et naturlig valg. Det er her størsteparten av sakene behandles i dag. For gjenværende i utlandet som skal delta på rettsmøte i Norge, vil det i de fleste tilfellene være enklest og rimeligst å dra til Oslo. Også for bortfører, som befinner seg i Norge, vil det være enkelt å komme seg til Oslo. Departementet har kommet fram til at det er mest hensiktsmessig at sakene legges til Oslo tingrett, som har meget god erfaring og kompetanse på mekling og høring av barn i foreldretvister, herunder i saker av internasjonal karakter. Departementet mener i tillegg at muligheten for en eventuell fremtidig innføring av meklingsordning i den sentraliserte domstolen tilsier at sakene legges til Oslo tingrett.

Departementet foreslår etter dette å endre barnebortføringsloven slik at Oslo tingrett pekes ut som obligatorisk verneting for alle barnebortføringssaker etter Haagkonvensjonen 1980.

Fristen for å anke kjennelser i barnebortføringssaker følger av den alminnelige regelen om anke i sivile saker, der fristen er fire uker, jf. tvisteloven § 29-5. Det er således ingen særregel i dag om anke i barnebortføringssaker.

Departementet viser til viktigheten av rask behandling av barnebortføringssaker, for i størst mulig grad å beskytte barn mot de negative konsekvensene av en ulovlig bortføring. Det er viktig av hensyn til barnet å løse disse sakene på en så effektiv måte som mulig, samtidig som både saksøker og saksøkte, normalt foreldrene, skal ha anledning til å sette seg inn i avgjørelsen og ha mulighet til å diskutere denne med en advokat før en eventuell anke inngis.

Departementet foreslår derfor en kortere ankefrist i internasjonale barnebortføringssaker. Det foreslås at ankefristen settes til to uker.

Før retten avgjør et krav om tilbakelevering, skal den gjøre seg kjent med barnets egen oppfatning, når dette ikke er umulig, særlig i lys av barnets alder og modenhet. Dette følger av barnebortføringsloven § 17. Barnebortføringsloven regulerer ikke hvem som skal høre barnet, og det er ulik praksis for hvordan domstolene hører barn i barnebortføringssaker i dag. Dette kan gjøres av dommeren selv, eller det kan oppnevnes en sakkyndig som har samtale med barnet og bringer barnets uttalelser inn for retten.

Departementet mener det bør innføres regler for hvordan høring av barn skal gjennomføres i barnebortføringssaker. Det er hensiktsmessig at barnebortføringsloven inneholder tilsvarende ordning vedrørende høring av barn som etter barneloven, barnevernloven og adopsjonsloven. Det foreslås derfor å endre barnebortføringsloven § 17 slik at det fremgår av loven at et barn som er fylt syv år og yngre barn som er i stand til å danne seg egne synspunkter, skal gis anledning til å uttale seg.

En forutsetning for at barnet skal gis anledning til å uttale seg er at barnet mottar informasjon. Det foreslås å innta i barnebortføringsloven § 17 at barn skal informeres. Dette er i samsvar med de tre ovennevnte lovene. Det er viktig at barnet informeres om at det ikke har noen plikt til å uttale seg. Det å gi uttrykk for sine synspunkter er et valg barnet har, ikke en forpliktelse. Det er også viktig at det formidles til barnet at det han eller hun sier vil bli skrevet ned og at foreldrene vil få lese det. I de tilfellene barnet har blitt hørt er det viktig at barnet som hovedregel informeres om utfallet av saken og om hvordan barnets uttalelser er blitt tatt hensyn til. Departementet foreslår videre at barnebortføringsloven § 17 endres slik at det følger direkte av denne hvem som kan høre barnet. Det foreslås at samtalen kan gjennomføres av dommeren, at retten kan oppnevne en sakkyndig til å hjelpe seg, eller la en sakkyndig ha samtale med barnet alene.

Verken barnebortføringsloven eller Haagkonvensjonen 1980 har regler om oppnevning av sakkyndig. Dekning av eventuelle kostnader til sakkyndig er heller ikke regulert.

Departementet foreslår å lovfeste at kostnader til bruk av sakkyndig i barnebortføringssaker dekkes av staten. Det foreslås å innta dette i ett nytt femte ledd i barnebortføringsloven § 17. Dekningen bør etter departementets syn gjelde både der retten oppnevner en sakkyndig til å samtale med barnet, og der det er oppnevnt en sakkyndig til å uttale seg om de spørsmål saken reiser.

Staten bør dekke kostnadene til sakkyndig uavhengig av om retten oppnevner sakkyndig på begjæring av én eller begge parter eller av eget tiltak.

Kjennelse om tilbakelevering av barn kan i dag begjæres tvangsfullbyrdet der den er forkynt og eventuell oppfyllelsesfrist er oversittet. Det følger av tvangsfullbyrdelsesloven § 4-13 første ledd. Dersom det ikke er oppstilt noen oppfyllelsesfrist, kan kjennelsen først begjæres tvangsfullbyrdet når den er rettskraftig.

Departementet foreslår å innføre en regel om utsatt fullbyrding av kjennelser i barnebortføringssaker inntil de er rettskraftige. Dersom en kjennelse om tilbakelevering effektueres før den er rettskraftig, vil en ankeavgjørelse i praksis få liten betydning. Dette fordi barnet på tidspunktet for ankeinstansens avgjørelse allerede er tilbakeført. En avgjørelse fra ankeinstansen om at barnet ikke skal tilbakeleveres vil i et slikt tilfelle vanskelig kunne gjennomføres, med mindre gjenværende forelder i utlandet frivillig bringer barnet tilbake til Norge igjen. Departementet mener derfor at det vil være til barnets beste at en tilbakelevering først skjer når tilbakeleveringsspørsmålet er rettskraftig avgjort, så fremt den totale rettsprosessen gjennomføres så raskt som mulig.