Komiteen har merket seg at dagens 50 TISA-deltakere representerer ca. 70 pst. av verdens tjenestemarked, som er beregnet til 4 000 mrd. dollar. Komiteen viser til at Norge har et mer åpent tjenestemarked enn mange andre land. Komiteen vil understreke betydningen eksport av tjenester har for verdiskaping og sysselsetting i Norge, særlig innenfor skipsfart og maritime tjenester, energi, sjøforsikring og telekommunikasjon.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, viser til at Norge har en klar interesse av en TISA-avtale som vil sikre åpnere markeder og mer forutsigbare og likeverdige konkurransevilkår for vår tjenesteeksport.

Et annet flertall, alle unntatt medlemmene fra Arbeiderpartiet og Kristelig Folkeparti, er av den oppfatning at med fall i oljeprisene blir utvikling av tjenesteeksporten enda viktigere for Norge for at vi kan fortsette å utvikle vår velstand.

Beslutningen om at Norge skulle delta i TISA-forhandlingene ble fattet av regjeringen Stoltenberg II våren 2013, og åpningstilbudet ble offentliggjort like etter fremleggelse. Grunnlaget for denne avgjørelsen og regjeringens overordnede posisjoner i forhandlingene ble offentliggjort 17. mars 2015. Komiteen vil understreke viktigheten av mest mulig åpenhet rundt TISA-forhandlingene, jf. brev fra utenriksminister Børge Brende med departementets uttalelse til Dokument 8:90 S (2014–2015), hvor det påpekes at regjeringen legger stor vekt på åpenhet rundt de internasjonale prosessene den deltar i på vegne av Norge. Komiteen understreker betydningen av at TISA diskuteres i det etablerte rådgivende utvalg, og at det avholdes jevnlige møter med ulike representanter for fagorganisasjoner, næringsliv og det sivile samfunn underveis i forhandlingene.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, støtter at regjeringen vil arbeide for å sluttføre en ambisiøs TISA-avtale med klare og robuste rammebetingelser for handelen med tjenester, med vekt på tjenestesektorer der norsk næringsliv har særlig interesse av å kunne konkurrere på like vilkår i globale markeder.

Et annet flertall, alle unntatt medlemmene fra Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, viser til at regjeringen vil prioritere å få revitalisert tjenesteforhandlinger i WTO, og at forhandlingssporet i WTO skal gå parallelt med pågående regionale og flernasjonale forhandlingsprosesser som omhandler tjenester, og støtter dette.

Komiteen merker seg at regjeringen vil gjennomføre en kartlegging av behovet for videreføring av handelspolitiske restriksjoner på tjenesteområdet, og arbeide for at TISA inkluderer sentrale fremvoksende økonomier og utformes på en måte som muliggjør fremtidig multilateralisering innenfor WTO.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre legger stor vekt på den betydning en TISA-avtale kan ha for norsk verdiskaping og sysselsetting. Det internasjonale tjenestemarkedet er stort, og vi har offensive interesser knyttet til at norske tjenesteprodusenter får økt tilgang til det globale tjenestemarkedet. Samtidig må det være en forutsetning at en TISA-avtale ikke svekker det politiske handlingsrommet knyttet til kontroll og styring med offentlige tjenester og velferdstilbud. Avtalen må ikke legge hindringer for å regulere forhold som forbrukerbeskyttelse, helse, sikkerhet, miljø og arbeidstakerrettigheter.

Disse medlemmer forutsetter at markedene for sykehustjenester, offentlig utdanning og sosiale velferdstjenester ikke åpnes fra norsk side for utenlandske tilbydere under TISA og at det ikke pålegges privatisering, deregulering eller konkurranseutsetting av noen offentlig tjeneste på nasjonalt eller lokalt nivå. Avtalen må heller ikke være et hinder for gjeninnføring av offentlig eierskap og styring i sektorer som tidligere har vært privatisert.

Disse medlemmer ber regjeringen synliggjøre og foreta en grundig drøfting av fordeler og utfordringer ved TISA-avtalen dersom det oppnås enighet og avtalen skal fremlegges for Stortinget til godkjenning.

Medlemene i komiteen frå Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti vil peike på at regjeringa Solberg no er inne i andre år av forhandlingane kring TISA-avtala, og at det er særs avgrensa offentleg innsyn i prosessen. Det er likevel kome fram ein del informasjon via Wikileaks, EU, sivilsamfunnsaktørar og andre kjelder. Med bakgrunn i denne informasjonen åtvarar ei rekkje sivilsamfunnsorganisasjonar mot ei avtale som kan institusjonalisere utanlandske tenesteleverandører sine rettar og ta frå styresmakter makt på ei rekkje område.

Desse medlemene viser til at det fleire gonger er stilt spørsmål om å få sjå regjeringa sitt skrivne mandat for TISA-forhandlingane. Etter fleire spørsmål ser det no ut til at regjeringa reknar Noreg sitt opningstilbod som eit mandat. Desse medlemene peiker på at opningstilbodet ikkje er å sjå som eit reelt mandat, då det ikkje gir ein klar instruks til forhandlingsbyråkratane om kva rammar dei har for forhandlingane. Denne medlemen understrekar at eit mangelfullt mandat medverkar til at meir makt over prosessen vert overført frå folkevalde til embetsverket.

Desse medlemene viser til at det i forhandlingane om GATS (General Agreement on Trade in Services) har vore praksis at regelverket i avtala har vore avklara, før ein har forhandla om opning og liberalisering av ulike sektorar. Basert på den informasjonen som er kome ut, tyder mykje på at forhandlingane om TISA-avtala allereie handlar om sektorar. Desse medlemene understrekar at det er avgjerande viktig at rammeverket for desse forhandlingane er klart og tilgjengeleg for demokratisk debatt før ein set i gang og avsluttar forhandlingar om opning og liberalisering av ulike sektorer.

Desse medlemene peikar på at ei offentleggjering av rammeverket i TISA vil medverke til å opplyse den offentlege debatten og syte for at folkevalde, media og det norske folk kan medverke med relevante og naudsynte innspel til regjeringa i dette arbeidet. Dette vil sikre ein meir open demokratisk debatt om TISA-avtala sine positive og negative konsekvensar. Desse medlemene viser til at Noreg ikkje kan underteikne TISA-avtala dersom denne avgrensar folkevalde sin mynde til å regulere tenestesektoren i Noreg, dersom avtala gjer det vanskelegare å ta ulike tenester attende i offentleg regi, eller dersom avtala avgrensar mogelegheita til å opprette nye offentlege tenester.

Desse medlemene viser til at for folkevalde, media og det norske folk er det i dag nærast uråd å få vite kva som står på spel på grunn av det avgrensa innsynet. Desse medlemene viser til at det difor er svært viktig at ein offentleg debatt om handelsavtala kjem i forkant av at avtala skal underteiknast og at opninga av ulike sektorar er forhandla ferdig. Etter at avtala mellom 50 land er ferdigforhandla, vil det truleg bli særs vanskeleg, om ikkje umogleg, å endre avtala i ei retning som avgrensar marknadsretting og konkurranseutsetjing i Noreg.

Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser til at mange internasjonale handelsavtaler i dag handler om mye mer enn reduserte tollsatser. I et høringssvar fra LO av 1. oktober 2015 sies det:

«i de tradisjonelle avtalene med varer er det lettere å beregne de økonomiske konsekvensene. I de nye avtalene er de direkte næringsinteressene bare en del av temaet. Tjenesteliberalisering på tvers av land gjør det nødvendig med en annen analyse, der man vurderer spørsmål som samfunnssikkerhet, skattekonkurranse, virkninger på arbeidsmarked og inntektsfordeling og hvordan økonomisk styring fordeles. Det gjelder også spørsmål om kontroll over offentlig sektor.»

Disse medlemmer viser til LOs bekymring for at en eventuell TISA-avtale skal svekke det politiske handlingsrommet knyttet til kontroll og styring med tjenester i offentlig sektor og velferdstilbudet slik det er definert i Norge. En avtale må ikke legge hindringer for samfunnsorganisering, forbrukerbeskyttelse, helse, sikkerhet, miljø og arbeidstakerrettigheter. Det må unngås at TISA pålegger eller fremtvinger privatisering, deregulering eller konkurranseutsetting av offentlige tjenester på nasjonalt eller lokalt nivå. Dette gjelder også muligheten for å etablere offentlig eierskap og styring i sektorer som tidligere har vært privatisert.