Ovennevnte forslag som er fremmet av Anders Anundsen,
Ulf Erik Knudsen og Øyvind Vaksdal, gjelder endringer av Grunnloven
§ 57 (Valgordningen).
Forslagsstillerne viser til at demokrati betyr
folkestyre, og at ordet kommer av de greske ordene demos (folk)
og kratos (makt). Den opprinnelige form for demokrati var direkte
demokrati, hvor beslutningene ble tatt direkte av folket. Denne form
for demokrati gjenkjennes i dag i form av bindende folkeavstemninger.
Problemet med folkeavstemninger er ifølge forslagsstillerne at de
er svært ressurskrevende å avholde hvis de skulle omfatte alle saker.
For å løse dette problemet er representativt demokrati i dag det
mest utbredte. I et representativt demokrati velger borgerne et
mindre antall folk til å representere seg. Disse representantene
tar så beslutninger på borgernes vegne. Dette er ordningen i Norge
og de fleste andre demokratisk styrte land.
Forslagsstillerne viser til at antall representanter opprinnelig
varierte etter folketallet. Både 17. mai-grunnloven og november-grunnloven bestemte
at det samlede antall representanter ikke skulle være mindre enn
75 og større enn 100. Kjøpsteder og landdistriktene valgte hver for
seg.
Flere av bestemmelsene om valgordningen som tidligere
var grunnlovsbestemt er nå flyttet til valgloven. De gjenværende
bestemmelsene som er grunnlovfestet finnes i Grunnloven kapittel
C. Dette gjelder bestemmelser om valgdistrikter og at det samlede
antall representanter skal være 169, hvorav 150 velges som distriktsrepresentanter
og 19 som utjevningsmandater.
Etter dagens ordning fordeles antall representanter
til Stortinget etter folketall og landareal. Forslagsstillerne viser
til at dette fører til en skjev fordeling av antall representanter
i forhold til velgerne og medfører at noen velgere teller over dobbelt
så mye som andre.
Den skjeve fordelingen skyldes at 150 av Stortingets
169 mandater fordeles etter folketall og areal, der hver innbygger
teller 1 poeng og hver kvadratkilometer i fylket teller 1,8 poeng. Fordelingen
av mandater som skal velges fra hvert distrikt blir beregnet hvert
åttende år av departementet jf. valgloven § 11-3 (1).
I tillegg til de 150 distriktsmandatene har
hvert fylke et utjevningsmandat som gir en mer rettferdig fordeling
mellom partiene på landsbasis, men som i praksis gir en enda skjevere
fordeling mellom fylkene.
Forslagsstillerne viser til at en annen begrensning
som påvirker valgresultatet, er sperregrensen på 4 prosent. For
å kunne få utjevningsmandater må det enkelte parti ha minst 4 prosent.
oppslutning på landsbasis, jf. Grunnloven § 59, 5. ledd.
I tillegg til sperregrensen og den skjeve fordelingen
mellom fylkene finnes det ifølge forslagsstillerne andre faktorer
som gjør at et flertall i befolkningen ikke nødvendigvis medfører
et flertall på Stortinget. Dette gjelder blant annet styringstillegget
som favoriserer store partier, og at utjevningsmandatene ikke fullt
ut kompenserer for dette.
Forslagsstillerne viser til at det kompliserte
systemet for mandatfordeling og kandidatkåring er beskrevet i kapittel
11 i valgloven. Valgloven har bestemmelser om at kongen skal oppnevne
et riksvalgstyre som skal foreta fordelingen av distriktsmandatene
mellom valglistene og fordelingen av utjevningsmandatene på partiene
og valgdistriktene.
Dette har ifølge forslagsstillerne gitt mange tilfeldige
utslag hvis man ser historisk på valgordningen. Forslagsstillerne
viser til at Stortinget i 1965 fikk borgerlig flertall for første
gang siden krigen, og Per Borten ble statsminister til tross for
at venstresiden fikk 50,7 prosent av stemmene. Det samme gjentok
seg i 1969. I 1973 fikk sosialistene stortingsflertallet tilbake,
men da var det de borgerlige som fikk 52,5 prosent av stemmene.
Det samme skjedde i 1977 da det ble sosialistisk flertall på tinget
etter at de borgerlige hadde fått 52,2 prosent av stemmene.
Ved stortingsvalgene i 1981 og i 1989 var det klart
borgerlig flertall blant velgerne, og slik ble det også i Stortinget.
Ved stortingsvalget i 1985 var det annerledes,
og Willoch kunne fortsette med borgerlig flertall i Stortinget til
tross for at Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Rød Valgallianse
og Venstre fikk flest stemmer. Venstre gikk til valg på å samarbeide
i regjering med Arbeiderpartiet. Venstresiden fikk 50,0 prosent,
mens Høyre, Senterpartiet, Kristelig Folkeparti og Fremskrittspartiet
fikk 49,0 prosent. Forslagsstillerne viser til at dette var nok
et valg der taperne fikk flertall i Stortinget, og nok en regjering
i strid med velgernes ønske.
Ved stortingsvalget i 1993 ble det en riktig fordeling
mellom borgerlige og sosialistiske parter, men fordelingen mellom
partiene ble ikke like rettferdig. Høyre fikk 20,4 prosent og Senterpartiet
fikk 20,1 prosent, men Senterpartiet fikk allikevel fire mandater
mer enn Høyre. Bedre var det ikke i 1997. Høyre fikk 15,6 prosent
og Kristelig Folkeparti 14,8 prosent – likevel fikk Kristelig Folkeparti
25 representanter og Høyre bare 23.
Ved stortingsvalgene i 2001, 2005 og 2009 var det
borgerlig flertall blant velgerne, men allikevel fikk de rød-grønne
flertall på Stortinget i både 2005 og 2009.
Forslagsstillernes grunnlovsforslag inneholder tabeller
over stemmer per stortingsrepresentant ved stortingsvalget 2009,
stemmeberettigede per stortingsrepresentant og antall representanter
pr. fylke 2013–2021.
Forslagsstillerne viser til at skjevfordelingen mellom
fylkene ble tatt opp i NOU 2001:3 Velgere, valgordning, valgte,
der et mindretall bestående av Ingrid I. Willoch og Inger-Marie Ytterhorn
gikk inn for et system med flatere fordeling av mandatene:
«Utvalgets medlemmer Ingrid I. Willoch og Inger-Marie
Ytterhorn viser til at valgene bør gi alle velgere lik innflytelse
uavhengig av bosted. Antall representanter fra hvert valgdistrikt
burde derfor ideelt beregnes ut fra antall stemmeberettigede alene.
En faktor som legger stor vekt på areal vil for eksempel kunne føre
til at Finnmark fikk representanter uten å ha innbyggere, og at det
å tilhøre et arealmessig stort fylke gir mer makt til hver velger
enn tilhørighet til mindre fylker. Disse medlemmer ser at det samlende
resultat, med betydelig bedre proporsjonalitet, med mer likeverdighet
for hver enkelt avgitt stemme og innføring av personvalg ved stortingsvalg,
vil gi et bedre og mer rettferdig valgsystem enn i dag.
Disse
medlemmer vil derfor, ut fra ønsket om å finne frem til et samlende
forslag, akseptere at areal legges inn som en del av beregningsgrunnlaget.
Disse medlemmer viser også til at tallet 1,8 som arealfaktor har
bakgrunn i reformen i 1953. Kommunikasjon, inkludert telefoni, telefaks
og e-post, har siden blitt forbedret og forenklet og gjort problemene
med kontakt med de sentrale deler av landet ukomplisert og eventuelle
ulemper ved store avstander er betydelig redusert. En arealfaktor
på 1,6 ville derfor gi en bedre sammenheng mellom innbyggertall
og antall mandater.»
Etter forslagsstillernes syn bør antall representanter
i sterkere grad knyttes opp mot antall stemmeberettigede. Dette
kan ifølge forslagsstillerne gjøres ved å redusere faktoren som
landarealet utgjør. Da det kun er norske statsborgere som er stemmeberettigede,
bør også norske statsborgere ifølge forslagsstillerne inngå i grunnlaget
for fordelingen av antall representanter. I dag skjer fordelingen
etter landareal og antall innbyggere, uavhengig av om disse er stemmeberettigede
eller ikke ved stortingsvalget.
Forslagsstillerne har satt opp en rekke alternativer
til utforming av § 57 femte ledd med forskjellige faktorer for landarealet
i beregningen av representasjonen fra det enkelte valgdistrikt,
og med alternativer der «innbyggere» er erstattet med «statsborgere».
På bakgrunn av ovenstående fremmer forslagsstillerne
følgende forslag:
«Forslag I (redusert faktor for landareal)
§ 57 femte ledd skal lyde:
Alternativ 1 B (bokmål
og nynorsk):
Det antall stortingsrepresentanter som skal
velges fra hvert valgdistrikt, beregnes på grunnlag av forholdet
mellom distriktets antall innbyggere samt areal, og hele rikets
antall innbyggere samt areal. I denne beregning gir hver innbygger
1 poeng og hver kvadratkilometer 1,6 poeng. Beregningen skal foretas
hvert åttende år.
–
Talet på stortingsrepresentantar som skal veljast frå
kvart valdistrikt, blir utrekna på grunnlag av høvet mellom innbyggjartalet
og flatevidda i distriktet på den eine sida og innbyggjartalet og
flatevidda i heile riket på den andre sida. I denne utrekninga gjev
kvar innbyggjar 1 poeng og kvar kvadratkilometer 1,6 poeng. Utrekninga
skal gjerast kvart åttande år.
Alternativ 2 B (bokmål
og nynorsk):
Det antall stortingsrepresentanter som skal
velges fra hvert valgdistrikt, beregnes på grunnlag av forholdet
mellom distriktets antall innbyggere samt areal, og hele rikets
antall innbyggere samt areal. I denne beregning gir hver innbygger
1 poeng og hver kvadratkilometer 1,2 poeng. Beregningen skal foretas
hvert åttende år.
–
Talet på stortingsrepresentantar som skal veljast frå
kvart valdistrikt, blir utrekna på grunnlag av høvet mellom innbyggjartalet
og flatevidda i distriktet på den eine sida og innbyggjartalet og
flatevidda i heile riket på den andre sida. I denne utrekninga gjev
kvar innbyggjar 1 poeng og kvar kvadratkilometer 1,2 poeng. Utrekninga
skal gjerast kvart åttande år.
Alternativ 3 B (bokmål
og nynorsk):
Det antall stortingsrepresentanter som skal
velges fra hvert valgdistrikt, beregnes på grunnlag av forholdet
mellom distriktets antall innbyggere samt areal, og hele rikets
antall innbyggere samt areal. I denne beregning gir hver innbygger
1 poeng og hver kvadratkilometer 0,6 poeng. Beregningen skal foretas
hvert åttende år.
–
Talet på stortingsrepresentantar som skal veljast frå
kvart valdistrikt, blir utrekna på grunnlag av høvet mellom innbyggjartalet
og flatevidda i distriktet på den eine sida og innbyggjartalet og
flatevidda i heile riket på den andre sida. I denne utrekninga gjev
kvar innbyggjar 1 poeng og kvar kvadratkilometer 0,6 poeng. Utrekninga
skal gjerast kvart åttande år.
Alternativ 4 B (bokmål
og nynorsk):
Det antall stortingsrepresentanter som skal
velges fra hvert valgdistrikt, beregnes på grunnlag av forholdet
mellom distriktets antall innbyggere samt areal, og hele rikets
antall innbyggere samt areal. I denne beregning gir hver innbygger
1 poeng og hver kvadratkilometer 0,3 poeng. Beregningen skal foretas
hvert åttende år.
–
Talet på stortingsrepresentantar som skal veljast frå
kvart valdistrikt, blir utrekna på grunnlag av høvet mellom innbyggjartalet
og flatevidda i distriktet på den eine sida og innbyggjartalet og
flatevidda i heile riket på den andre sida. I denne utrekninga gjev
kvar innbyggjar 1 poeng og kvar kvadratkilometer 0,3 poeng. Utrekninga
skal gjerast kvart åttande år.
Alternativ 5 B (bokmål
og nynorsk):
Det antall stortingsrepresentanter som skal
velges fra hvert valgdistrikt, beregnes på grunnlag av forholdet
mellom distriktets antall innbyggere og hele rikets antall innbyggere.
Beregningen skal foretas hvert åttende år.
–
Talet på stortingsrepresentantar som skal veljast frå
kvart valdistrikt, blir utrekna på grunnlag av høvet mellom innbyggjartalet
i distriktet på den eine sida og innbyggjartalet i heile riket på
den andre sida. Utrekninga skal gjerast kvart åttande år.
Forslag II (bare statsborgere teller med i folketallsberegningen,
eventuelt kombinert med redusert land-arealfaktor)
§ 57 femte ledd skal lyde:
Alternativ 6 B (bokmål
og nynorsk):
Det antall stortingsrepresentanter som skal
velges fra hvert valgdistrikt, beregnes på grunnlag av forholdet
mellom distriktets antall norske borgere samt areal, og hele rikets
antall norske borgere samt areal. I denne beregning gir hver borger 1
poeng og hver kvadratkilometer 1,8 poeng. Beregningen skal foretas
hvert åttende år.
–
Talet på stortingsrepresentantar som skal veljast frå
kvart valdistrikt, blir utrekna på grunnlag av høvet mellom talet
på norske borgarar og flatevidda i distriktet på den eine sida og
talet på norske borgarar og flatevidda i heile riket på den andre sida.
I denne utrekninga gjev kvar borgar 1 poeng og kvar kvadratkilometer
1,8 poeng. Utrekninga skal gjerast kvart åttande år.
Alternativ 7 B (bokmål
og nynorsk):
Det antall stortingsrepresentanter som skal
velges fra hvert valgdistrikt, beregnes på grunnlag av forholdet
mellom distriktets antall norske borgere samt areal, og hele rikets
antall norske borgere samt areal. I denne beregning gir hver borger 1
poeng og hver kvadratkilometer 1,4 poeng. Beregningen skal foretas
hvert åttende år.
–
Talet på stortingsrepresentantar som skal veljast frå
kvart valdistrikt, blir utrekna på grunnlag av høvet mellom talet
på norske borgarar og flatevidda i distriktet på den eine sida og
talet på norske borgarar og flatevidda i heile riket på den andre sida.
I denne utrekninga gjev kvar borgar 1 poeng og kvar kvadratkilometer
1,4 poeng. Utrekninga skal gjerast kvart åttande år.
Alternativ 8 B (bokmål
og nynorsk):
Det antall stortingsrepresentanter som skal
velges fra hvert valgdistrikt, beregnes på grunnlag av forholdet
mellom distriktets antall norske borgere samt areal, og hele rikets
antall norske borgere samt areal. I denne beregning gir hver borger 1
poeng og hver kvadratkilometer 1 poeng. Beregningen skal foretas
hvert åttende år.
–
Talet på stortingsrepresentantar som skal veljast frå
kvart valdistrikt, blir utrekna på grunnlag av høvet mellom talet
på norske borgarar og flatevidda i distriktet på den eine sida og
talet på norske borgarar og flatevidda i heile riket på den andre sida.
I denne utrekninga gjev kvar borgar 1 poeng og kvar kvadratkilometer
1 poeng. Utrekninga skal gjerast kvart åttande år.
Alternativ 9 B (bokmål
og nynorsk):
Det antall stortingsrepresentanter som skal
velges fra hvert valgdistrikt, beregnes på grunnlag av forholdet
mellom distriktets antall norske borgere samt areal, og hele rikets
antall norske borgere samt areal. I denne beregning gir hver borger 1
poeng og hver kvadratkilometer 0,6 poeng. Beregningen skal foretas
hvert åttende år.
–
Talet på stortingsrepresentantar som skal veljast frå
kvart valdistrikt, blir utrekna på grunnlag av høvet mellom talet
på norske borgarar og flatevidda i distriktet på den eine sida og
talet på norske borgarar og flatevidda i heile riket på den andre sida.
I denne utrekninga gjev kvar borgar 1 poeng og kvar kvadratkilometer
0,6 poeng. Utrekninga skal gjerast kvart åttande år.
Alternativ 10 B (bokmål
og nynorsk):
Det antall stortingsrepresentanter som skal
velges fra hvert valgdistrikt, beregnes på grunnlag av forholdet
mellom distriktets antall norske borgere samt areal, og hele rikets
antall norske borgere samt areal. I denne beregning gir hver borger 1
poeng og hver kvadratkilometer 0,3 poeng. Beregningen skal foretas
hvert åttende år.
–
Talet på stortingsrepresentantar som skal veljast frå
kvart valdistrikt, blir utrekna på grunnlag av høvet mellom talet
på norske borgarar og flatevidda i distriktet på den eine sida og
talet på norske borgarar og flatevidda i heile riket på den andre sida.
I denne utrekninga gjev kvar borgar 1 poeng og kvar kvadratkilometer
0,3 poeng. Utrekninga skal gjerast kvart åttande år.
Alternativ 11 B (bokmål
og nynorsk):
Det antall stortingsrepresentanter som skal
velges fra hvert valgdistrikt, beregnes på grunnlag av forholdet
mellom distriktets antall norske borgere og hele rikets antall norske
borgere. Beregningen skal foretas hvert åttende år.
–
Talet på stortingsrepresentantar som skal veljast frå
kvart valdistrikt, blir utrekna på grunnlag av høvet mellom talet
på norske borgarar i distriktet på den eine sida og talet på norske
borgarar i heile riket på den andre sida. Utrekninga skal gjerast
kvart åttande år.»