1.1 Hovedinnholdet i proposisjonen

Justis- og beredskapsdepartementet foreslår i denne proposisjonen endringer i straffeloven som styrker den strafferettslige beskyttelsen mot personforfølgelse («stalking») og andre overgrep.

Det foreslås en endring i straffeloven § 266 om hensynsløs atferd som tydeliggjør at regelen rammer personforfølgelse. Det foreslås videre en ny § 266 a om alvorlig personforfølgelse, som etter forslaget skal kunne straffes med fengsel inntil 4 år. Det foreslås også en mindre endring i påtalereglene for hensynsløs atferd.

I straffeloven § 253 om tvangsekteskap foreslås et nytt annet ledd som rammer den som ved å forlede eller på annen måte medvirker til at en person reiser til et annet land enn der personen er bosatt, med forsett om at personen der vil bli utsatt for tvangsekteskap. Lovendringen muliggjør ratifikasjon av Europarådets konvensjon om forebygging og bekjempelse av vold mot kvinner og vold i nære relasjoner.

For å sikre et helhetlig vern mot seksuelle overgrep, foreslås det endringer i straffeloven § 295 om misbruk av overmaktsforhold og lignende og § 296 om seksuell omgang med innsatte mv. i institusjon.

Spørsmålet om gjeninnføring av barnets alder som objektivt straffbarhetsvilkår i saker om seksuelle overgrep mot barn under 14 år drøftes i proposisjonen, men det blir ikke foreslått noen slik regel.

Forslagene i proposisjonen vil samlet sett dekkes innenfor gjeldende budsjettrammer.

1.2 Personforfølgelse («stalking»)

Departementet foreslår endringer i straffeloven for å gi et bedre strafferettslig vern mot «stalking». I høringsnotatet ble det vist til at begrepet «stalking» ikke så lett lar seg oversette til norsk. Mange ulike handlinger kan inngå i atferd som beskrives som «stalking». Fellestrekket ved handlingene er at de innebærer gjentatt oppmerksomhet rettet mot en person som ikke ønsker denne oppmerksomheten. «Personforfølgelse» vil i det følgende bli brukt som norsk begrep for «stalking».

Straffeloven inneholder ingen regel som direkte rammer personforfølgelse. Handlingene som typisk inngår i personforfølgelse kan rammes av en rekke ulike regler, slik som straffeloven § 202 om identitetskrenkelse, § 205 om krenkelse av retten til privat kommunikasjon, §§ 263 og 264 om trusler, § 268 om uberettiget adgang eller opphold eller §§ 282 og 283 om vold i nære relasjoner. Regelen som i størst grad treffer personforfølgelse er imidlertid straffeloven § 266 om hensynsløs atferd.

Personforfølgelse kjennetegnes ved at gjerningspersonen fortsetter å søke kontakt med en person til tross for at denne ikke ønsker det. Det er derfor også ofte aktuelt å ilegge besøksforbud eller idømme kontaktforbud i denne typen saker.

Personforfølgelse er svært alvorlig og har store konsekvenser for ofrene. Det er viktig å sørge for at straffelovgivningen gjør det mulig å forebygge, etterforske og rettsforfølge slike handlinger på en effektiv måte. Internasjonal rett forplikter også myndighetene til å beskytte norske borgere mot personforfølgelse. Høringen har videre vist bred støtte til en oppdatering av straffelovens regler på dette området.

Stortinget har i anmodningsvedtak nr. 611 (2014–2015) bedt regjeringen om å fremme en proposisjon om personforfølgelse («stalking») i løpet av høsten 2015. På denne bakgrunn foreslår departementet endringer i straffelovens regler om personforfølgelse med sikte på å styrke det strafferettslige vernet mot slike handlinger.

Departementet fastholder at forpliktelsen til å kriminalisere personforfølgelse etter Europarådets konvensjon om forebygging og bekjempelse av vold mot kvinner og vold i nære relasjoner, er oppfylt også etter gjeldende rett. Endringene som foreslås vil imidlertid styrke vernet mot personforfølgelse, og er således i tråd med konvensjonens formål.

For å tydeliggjøre at personforfølgelse rammes av straffelovens regler, og for å sikre at straffeloven reflekterer alvoret i disse lovbruddene, foreslås det både en endring i straffeloven § 266 og en ny regel i § 266 a som er særskilt rettet mot personforfølgelse. Endringen i § 266 er av rent språklig karakter og er en presisering av at § 266 rammer personforfølgelse. Den foreslåtte § 266 a er derimot ny og skal ramme grovere tilfeller av personforfølgelse.

Ny § 266 a vil ramme en rekke ulike handlinger, både handlinger som er straffbare i seg selv og handlinger som i utgangspunktet er lovlige. Den nye regelen er ment bedre å reflektere det som etter departementets syn fremstår som det typiske trekket ved personforfølgelse, nemlig at en eller flere typer handlinger som i seg selv kan være mindre alvorlige, gjentas systematisk og over noe tid og dermed innebærer en alvorlig krenkelse av den som rammes.

Strafferammen i § 266 skal etter forslaget fortsatt være straff av bot eller fengsel inntil 2 år. Det foreslås at overtredelser av ny § 266 a skal kunne straffes med fengsel inntil 4 år. Når departementet velger å foreslå en bestemmelse om alvorlig personforfølgelse med en strafferamme på fengsel inntil 4 år, er det for å understreke at formålet med den nye bestemmelsen er å sikre at handlingene som utgjør alvorlig personforfølgelse, ses i sammenheng, og at lovbruddets alvorlighetsgrad avgjøres på bakgrunn av en slik samlet vurdering. Dersom alle aktuelle handlinger er vurdert som ledd i personforfølgelsen, vil det ikke være aktuelt å benytte andre strafferegler i konkurrens. Etter departementets syn vil en slik tilnærming best sikre at alvorligheten ved gjentatte handlinger mot samme fornærmede synliggjøres. Den øvre delen av strafferammen vil bare være aktuell ved svært alvorlige overtredelser.

Det foreslås en endring i straffeprosessloven § 67 som innebærer at politiet gis påtalekompetanse for overtredelser av § 266. Påtalekompetansen for brudd på ny § 266 a vil i tråd med straffeprosesslovens hovedregel ligge til statsadvokaten.

1.3 Forberedelse til tvangsekteskap

Etter Europarådets konvensjon om forebygging og bekjempelse av vold mot kvinner og vold i nære relasjoner artikkel 37 nr. 2 er partene forpliktet til å kriminalisere det å forlede noen til å reise til utlandet dersom handlingen skjer med forsett om at personen der skal bli tvunget til å inngå ekteskap. Departementet har lagt til grunn at det er nødvendig med lovendring for å gjennomføre denne konvensjonsforpliktelsen fullt ut. Det foreslås et nytt annet ledd i straffeloven § 253 om tvangsekteskap.

Departementet fremhever at tvangsekteskap rammer grunnleggende verdier knyttet til personlig frihet og integritet. Tvangsekteskap rammer både den fysiske integriteten og muligheten til selv å ta valg og definere sitt eget liv. Det at slike handlinger gjerne rammer unge mennesker som har liten reell mulighet til å forsvare seg mot dem, og at de gjerne begås av noen som er nærstående, understreker alvoret ytterligere. Etter departementets syn er det avgjørende å sikre at straffelovgivningen gjør det mulig å gripe inn på et tidlig stadium og avverge at planlagte tvangsekteskap blir gjennomført. Internasjonal rett gir også anvisning på strenge regler mot tvangsekteskap.

Departementet foreslår en regel som rammer den som ved å forlede eller på annen måte medvirker til at en person reiser til et annet land enn der personen er bosatt, med forsett om at personen der vil bli utsatt for tvangsekteskap. Regelen omfatter for det første tilfeller hvor fornærmede blir forledet til å reise, for eksempel ved at gjerningspersonen oppgir et annet formål med reisen enn det reelle. Man kan imidlertid også tenke seg tilfeller hvor fornærmede er klar over formålet med reisen, men på grunn av en situasjon preget av kulturelle og familiemessige strukturer og tradisjoner ikke anser seg i posisjon til å motsette seg reisen. Departementet mener at også slike tilfeller bør rammes av regelen. Dette er bakgrunnen for at også medvirkning til reisen på annen måte enn ved å forlede omfattes av ordlyden som foreslås i proposisjonen.

Forsøk rammes på vanlig måte etter straffeloven § 16. Det vil si at straffansvar kan inntre på et tidlig stadium og gjøre det mulig å gripe inn før reisen har skjedd.

1.4 Forledelse av to eller flere personer til seksuell omgang med hverandre

Artikkel 36 i Europarådets konvensjon om forebygging og bekjempelse av vold mot kvinner og vold i nære relasjoner rammer det å få en annen person til å utføre handlinger av seksuell art med en tredjeperson uten samtykke. For å sikre et helhetlig vern mot seksuelle overgrep, bør slike tilfeller rammes av straffelovgivningen. Departementet står fast på konklusjonen i høringsnotatet om at slike handlinger i all hovedsak rammes av dagens regler om seksuallovbrudd. Det er etter departementets syn likevel grunn til å foreta lovendringer på dette punktet, for å sikre at også tilfeller der det ikke er brukt vold eller tvang fanges opp av straffelovgivningen. Forslaget fikk tilslutning i høringen fra dem som uttalte seg.

Departementet fastholder at det synes mest praktisk med en slik bestemmelse i tilfeller der gjerningspersonen har en styrkeposisjon overfor de fornærmede. Endringene foreslås derfor i straffeloven §§ 295 og 296. Endringene klargjør at straffebudene rammer tilfeller der gjerningspersonen får to eller flere personer vedkommende står i et særlig forhold til, til å ha seksuell omgang med hverandre.