Justis- og beredskapsdepartementet foreslår
i denne proposisjonen endringer i straffeloven som styrker den strafferettslige
beskyttelsen mot personforfølgelse («stalking») og andre overgrep.
Det foreslås en endring i straffeloven § 266
om hensynsløs atferd som tydeliggjør at regelen rammer personforfølgelse.
Det foreslås videre en ny § 266 a om alvorlig personforfølgelse,
som etter forslaget skal kunne straffes med fengsel inntil 4 år.
Det foreslås også en mindre endring i påtalereglene for hensynsløs
atferd.
I straffeloven § 253 om tvangsekteskap foreslås et
nytt annet ledd som rammer den som ved å forlede eller på annen
måte medvirker til at en person reiser til et annet land enn der
personen er bosatt, med forsett om at personen der vil bli utsatt
for tvangsekteskap. Lovendringen muliggjør ratifikasjon av Europarådets
konvensjon om forebygging og bekjempelse av vold mot kvinner og
vold i nære relasjoner.
For å sikre et helhetlig vern mot seksuelle
overgrep, foreslås det endringer i straffeloven § 295 om misbruk
av overmaktsforhold og lignende og § 296 om seksuell omgang med
innsatte mv. i institusjon.
Spørsmålet om gjeninnføring av barnets alder som
objektivt straffbarhetsvilkår i saker om seksuelle overgrep mot
barn under 14 år drøftes i proposisjonen, men det blir ikke foreslått
noen slik regel.
Forslagene i proposisjonen vil samlet sett dekkes innenfor
gjeldende budsjettrammer.
Departementet foreslår endringer i straffeloven for
å gi et bedre strafferettslig vern mot «stalking». I høringsnotatet
ble det vist til at begrepet «stalking» ikke så lett lar seg oversette
til norsk. Mange ulike handlinger kan inngå i atferd som beskrives
som «stalking». Fellestrekket ved handlingene er at de innebærer
gjentatt oppmerksomhet rettet mot en person som ikke ønsker denne
oppmerksomheten. «Personforfølgelse» vil i det følgende bli brukt
som norsk begrep for «stalking».
Straffeloven inneholder ingen regel som direkte rammer
personforfølgelse. Handlingene som typisk inngår i personforfølgelse
kan rammes av en rekke ulike regler, slik som straffeloven § 202
om identitetskrenkelse, § 205 om krenkelse av retten til privat kommunikasjon,
§§ 263 og 264 om trusler, § 268 om uberettiget adgang eller opphold
eller §§ 282 og 283 om vold i nære relasjoner. Regelen som i størst
grad treffer personforfølgelse er imidlertid straffeloven § 266
om hensynsløs atferd.
Personforfølgelse kjennetegnes ved at gjerningspersonen
fortsetter å søke kontakt med en person til tross for at denne ikke
ønsker det. Det er derfor også ofte aktuelt å ilegge besøksforbud
eller idømme kontaktforbud i denne typen saker.
Personforfølgelse er svært alvorlig og har store konsekvenser
for ofrene. Det er viktig å sørge for at straffelovgivningen gjør
det mulig å forebygge, etterforske og rettsforfølge slike handlinger
på en effektiv måte. Internasjonal rett forplikter også myndighetene til
å beskytte norske borgere mot personforfølgelse. Høringen har videre
vist bred støtte til en oppdatering av straffelovens regler på dette
området.
Stortinget har i anmodningsvedtak nr. 611 (2014–2015)
bedt regjeringen om å fremme en proposisjon om personforfølgelse
(«stalking») i løpet av høsten 2015. På denne bakgrunn foreslår
departementet endringer i straffelovens regler om personforfølgelse
med sikte på å styrke det strafferettslige vernet mot slike handlinger.
Departementet fastholder at forpliktelsen til
å kriminalisere personforfølgelse etter Europarådets konvensjon
om forebygging og bekjempelse av vold mot kvinner og vold i nære
relasjoner, er oppfylt også etter gjeldende rett. Endringene som
foreslås vil imidlertid styrke vernet mot personforfølgelse, og
er således i tråd med konvensjonens formål.
For å tydeliggjøre at personforfølgelse rammes av
straffelovens regler, og for å sikre at straffeloven reflekterer
alvoret i disse lovbruddene, foreslås det både en endring i straffeloven
§ 266 og en ny regel i § 266 a som er særskilt rettet mot personforfølgelse. Endringen
i § 266 er av rent språklig karakter og er en presisering av at
§ 266 rammer personforfølgelse. Den foreslåtte § 266 a er derimot
ny og skal ramme grovere tilfeller av personforfølgelse.
Ny § 266 a vil ramme en rekke ulike handlinger, både
handlinger som er straffbare i seg selv og handlinger som i utgangspunktet
er lovlige. Den nye regelen er ment bedre å reflektere det som etter
departementets syn fremstår som det typiske trekket ved personforfølgelse,
nemlig at en eller flere typer handlinger som i seg selv kan være
mindre alvorlige, gjentas systematisk og over noe tid og dermed
innebærer en alvorlig krenkelse av den som rammes.
Strafferammen i § 266 skal etter forslaget fortsatt være
straff av bot eller fengsel inntil 2 år. Det foreslås at overtredelser
av ny § 266 a skal kunne straffes med fengsel inntil 4 år. Når departementet
velger å foreslå en bestemmelse om alvorlig personforfølgelse med en
strafferamme på fengsel inntil 4 år, er det for å understreke at
formålet med den nye bestemmelsen er å sikre at handlingene som
utgjør alvorlig personforfølgelse, ses i sammenheng, og at lovbruddets
alvorlighetsgrad avgjøres på bakgrunn av en slik samlet vurdering.
Dersom alle aktuelle handlinger er vurdert som ledd i personforfølgelsen,
vil det ikke være aktuelt å benytte andre strafferegler i konkurrens.
Etter departementets syn vil en slik tilnærming best sikre at alvorligheten
ved gjentatte handlinger mot samme fornærmede synliggjøres. Den
øvre delen av strafferammen vil bare være aktuell ved svært alvorlige overtredelser.
Det foreslås en endring i straffeprosessloven
§ 67 som innebærer at politiet gis påtalekompetanse for overtredelser
av § 266. Påtalekompetansen for brudd på ny § 266 a vil i tråd med
straffeprosesslovens hovedregel ligge til statsadvokaten.
Etter Europarådets konvensjon om forebygging og
bekjempelse av vold mot kvinner og vold i nære relasjoner artikkel
37 nr. 2 er partene forpliktet til å kriminalisere det å forlede
noen til å reise til utlandet dersom handlingen skjer med forsett
om at personen der skal bli tvunget til å inngå ekteskap. Departementet
har lagt til grunn at det er nødvendig med lovendring for å gjennomføre
denne konvensjonsforpliktelsen fullt ut. Det foreslås et nytt annet
ledd i straffeloven § 253 om tvangsekteskap.
Departementet fremhever at tvangsekteskap rammer
grunnleggende verdier knyttet til personlig frihet og integritet.
Tvangsekteskap rammer både den fysiske integriteten og muligheten
til selv å ta valg og definere sitt eget liv. Det at slike handlinger gjerne
rammer unge mennesker som har liten reell mulighet til å forsvare
seg mot dem, og at de gjerne begås av noen som er nærstående, understreker
alvoret ytterligere. Etter departementets syn er det avgjørende
å sikre at straffelovgivningen gjør det mulig å gripe inn på et
tidlig stadium og avverge at planlagte tvangsekteskap blir gjennomført.
Internasjonal rett gir også anvisning på strenge regler mot tvangsekteskap.
Departementet foreslår en regel som rammer den som
ved å forlede eller på annen måte medvirker til at en person reiser
til et annet land enn der personen er bosatt, med forsett om at
personen der vil bli utsatt for tvangsekteskap. Regelen omfatter
for det første tilfeller hvor fornærmede blir forledet til å reise,
for eksempel ved at gjerningspersonen oppgir et annet formål med
reisen enn det reelle. Man kan imidlertid også tenke seg tilfeller
hvor fornærmede er klar over formålet med reisen, men på grunn av
en situasjon preget av kulturelle og familiemessige strukturer og tradisjoner
ikke anser seg i posisjon til å motsette seg reisen. Departementet
mener at også slike tilfeller bør rammes av regelen. Dette er bakgrunnen
for at også medvirkning til reisen på annen måte enn ved å forlede
omfattes av ordlyden som foreslås i proposisjonen.
Forsøk rammes på vanlig måte etter straffeloven § 16.
Det vil si at straffansvar kan inntre på et tidlig stadium og gjøre
det mulig å gripe inn før reisen har skjedd.
Artikkel 36 i Europarådets konvensjon om forebygging
og bekjempelse av vold mot kvinner og vold i nære relasjoner rammer
det å få en annen person til å utføre handlinger av seksuell art
med en tredjeperson uten samtykke. For å sikre et helhetlig vern
mot seksuelle overgrep, bør slike tilfeller rammes av straffelovgivningen.
Departementet står fast på konklusjonen i høringsnotatet om at slike
handlinger i all hovedsak rammes av dagens regler om seksuallovbrudd.
Det er etter departementets syn likevel grunn til å foreta lovendringer
på dette punktet, for å sikre at også tilfeller der det ikke er
brukt vold eller tvang fanges opp av straffelovgivningen. Forslaget
fikk tilslutning i høringen fra dem som uttalte seg.
Departementet fastholder at det synes mest praktisk
med en slik bestemmelse i tilfeller der gjerningspersonen har en
styrkeposisjon overfor de fornærmede. Endringene foreslås derfor
i straffeloven §§ 295 og 296. Endringene klargjør at straffebudene
rammer tilfeller der gjerningspersonen får to eller flere personer
vedkommende står i et særlig forhold til, til å ha seksuell omgang
med hverandre.