Valg av redskap og utforming av fartøy kan legge føringer for både kvalitet og for når råstoffet kommer på land.

Sjømatindustriutvalget mener at myndighetene må tilrettelegge for effektive og fleksible fangstoperasjoner. Til det trengs en oppmyking av dagens begrensninger med hensyn til hvilke teknologier som er tillatt å benytte. Utvalget foreslår å åpne for fritt redskapsvalg og fri fartøyutforming, herunder også tilgang til ombordproduksjon. Begrensninger som ivaretar ressurshensyn bør fortsatt videreføres.

1.5.1 Redskapsvalg

I noen tilfeller er det i de senere årene innført større grad av redskapsfleksibilitet i og mellom de ulike gruppene. Et friere redskapsvalg vil kunne gi større fleksibilitet til fiskeflåten. Denne fleksibiliteten kan fiskeflåten benytte til å velge redskaper som er mer skånsomme mot fangsten, og som dermed vil kunne gi bedre kvalitet på råstoffet. Men flåten kan også velge redskaper som er mer fangsteffektive eller gir redusert energiforbruk. Disse hensynene kan i noen tilfeller være i strid med hverandre.

Mange av reguleringene er innført for å begrense negative miljøeffekter eller uheldige beskatningsmønstre som kan ha negativ effekt på den langsiktige samfunnsøkonomiske avkastningen.

I en del sammenhenger vil det være motstrid mellom hva som på kort sikt oppfattes som et økonomisk og rasjonelt beskatningsmønster for den enkelte aktør, og hva som er samfunnsøkonomisk optimalt på lang sikt. Fritt redskapsvalg må derfor vurderes spesifikt innenfor hvert fiske og i sammenheng med de målsettinger som ulike fiskerireguleringer skal oppfylle. Departementet vil arbeide videre med å legge til rette for friere redskapsvalg der dette er hensiktsmessig.

1.5.2 Fartøyutforming

Som for redskapsvalg, er det også mindre behov for en streng regulering av fartøystørrelsen i de kvoteregulerte fiskeriene. Det kan derfor argumenteres for at hvis begrensningene fjernes, vil fisker selv velge en størrelse på fartøyet som er tilpasset fartøyets driftsgrunnlag. Det er på den annen side rimelig å anta at en helt fri fartøyutforming uten størrelsesbegrensninger vil kunne medføre en kapasitetsøkning. Spesielt for NVG-kystgruppen viser tallene at fartøyene er blitt stadig større. Andelen fartøy som har en fysisk størrelse på 28 meter største lengde og over utgjorde ved utgangen av 2014 nesten 23 pst., mot 1,1 pst. i 2007. En økt overkapasitet kan representere en trussel mot fiskebestandene, spesielt innenfor svakt regulerte eller uregulerte fiskerier. En fri fartøyutforming vil slik kunne medføre økt press på uregulerte arter.

Flere fartøygrupper i havfiskeflåten har etter hvert fått hevet begrensningen på største lasteromsvolum betydelig. Departementet erfarer så langt at disse maksimalgrensene stort sett fungerer godt da de er satt så høyt at det blir tilstrekkelig spillerom for fri fartøyutforming. Spørsmålet om hva som er en hensiktsmessig lasteromgrense i den enkelte fartøygruppe, vil også bli sett i sammenheng med spørsmålet om gradvis å pålegge ilandføring av alt biologisk materiale fra fangsten, slik havressursloven § 15 gir hjemmel til.

1.5.3 Ombordproduksjon

I de fleste fiskerier er det i dag adgang til å foredle fangsten om bord på fartøyet. Det viktigste unntaket er torsketrålgruppen hvor hovedregelen er at ombordproduksjon er forbudt, hvis det ikke er gitt egen tillatelse. I tillegg er det forbud mot ombordproduksjon av kongekrabbe, uten særlig tillatelse. Formålet med et forbud mot ombordproduksjon har vært å ivareta sysselsetting og bosetting på sentrale steder langs kysten, spesielt i Nord-Norge. Spørsmålet er om denne begrunnelsen fortsatt har gyldighet i dag, med et globalt marked for fiskeforedling.

Departementet mener at det er vanskelig å påvise at forbudet mot ombordproduksjon medfører flere arbeidsplasser på land. En omlegging til ombordproduksjon vil kunne ha positiv betydning for graden av utnyttelse av restråstoff. Å gi fartøygruppen anledning til ombordproduksjon vil gi den enkelte større muligheter til å utvikle sin virksomhet, omstille seg, innovere og skape verdier. Regjeringen ønsker derfor å fjerne forbudet mot ombordproduksjon for torsketrålgruppen.

Regjeringen ønsker likevel ikke å la torsketrålere med leveringsplikt få anledning til ombordproduksjon. Så lenge leveringspliktens funksjon er å tilby råstoff for foredling, bør det ikke kunne foretas foredling utover sløying og hodekapping.

Videreforedling av kongekrabbe har en sterkere distriktspolitisk begrunnelse enn det som gjelder for torsketrål. Særlig er denne bearbeidingen viktig for deler av Finnmark. Kongekrabbe bør derfor fortsatt i størst mulig grad ilandføres til landindustrien.