Historisk sett har den norske sjømatnæringen vært preget av lokalt eierskap med et stort innslag av familieeide bedrifter. Kapitalbehovet har derfor i hovedsak blitt dekket lokalt. Dette er nå i endring, særlig i havbruksnæringen og pelagisk næring.

Som vist til i kapittel 4 i meldingen har sjømatindustrien over lang tid hatt lav lønnsomhet, og derav lite oppbygd kapital til å foreta nyinvesteringer. Lav soliditet har også begrenset muligheten til å hente finansiering i det private kapitalmarkedet. Videre har tilgangen til kapitalsterke miljøer også variert mellom ulike deler av landet. Det finnes færre kapitalsterke eiermiljøer i nord. Innovasjon Norges virkemidler innenfor lån og tilskudd skal bidra ved å tilby både egenkapital og fremmedkapital.

Innovasjon Norge har viktige ordninger som industrielle forsknings- og utviklingskontrakter (IFU) og miljøteknologiordningen. De dekker pilotering og oppskalering av ny teknologi.

Investinor hadde sitt første ordinære driftsår i 2009. Opprinnelig egenkapital i selskapet var på 2,2 mrd. kroner, hvorav 500 mill. kroner er øremerket investeringer i marine næringer. Det er lagt vekt på at selskapet skal knytte til seg forvaltere med kompetanse på marin næringsvirksomhet, og som har god kjennskap til marin sektor generelt. Det kan investeres i alle virksomheter som omfatter marin næringsutvikling.

Såkornfondene er viktige, også for sjømatindustrien. Regjeringen opprettet vinteren 2015 to såkornfond, hvor staten samlet går inn med 300 mill. kroner i investeringskapital. Forvaltningen av disse to fondene legges til Bergen og Nord-Norge. Erfaringsvis vil halvparten av investeringene fra såkornfond gjøres i nærheten av der fondet er lokalisert.

Videreforedling av sjømat forekommer i dag hovedsakelig i land med rimelig arbeidskraft. Dette skaper sterk konkurranse for den norske sjømatindustrien, som i større grad må automatisere for å opprettholde konkurransekraften. Arbeidskraften i Norge er forholdsvis dyr sammenlignet med en rekke andre land. Dette, samt sjømatindustriens store sesongsvingninger, har ført til utstrakt bruk av innleid utenlandsk arbeidskraft. Det er uakseptabelt om ansatte i sjømatindustrien, uavhengig av hvor de kommer fra, gis vilkår som er under tariffbasert lønn. En slik utvikling vil ha en negativ effekt på bedriftenes samlede kompetanse og insentiver og muligheter til å innovere. Dette vil dermed svekke konkurranseevnen i industrien på lang sikt.

Det er en langsiktig trend at arbeidsintensive jobber erstattes av digitalisering og automatisering. Både innenfor hvitfisk og laks er det et spesielt behov for automatisering av arbeidsintensive operasjoner som trimming og beinfjerning. Innenfor pelagisk industri er det utfordringer og potensial i å utvikle automatiserte sorteringssystemer.

Automatisering kan bidra til bedre effektivitet og høyere lønnsomhet. Økt automatisering i industrien får imidlertid implikasjoner på en rekke andre felt. Det innebærer at type arbeidskraft og de krav til kompetanse man stiller til denne, vil endres. Videre vil dette kunne øke kapitalbehovet i næringen, samt gjøre utnyttelse av kapitalutstyret enda mer viktig. Dermed blir også jevnere råstofftilgang og rasjonalisering ytterligere aktualisert, noe som kan gi distriktspolitiske konsekvenser.

I generasjoner har erfaringsbasert kompetanse vært den dominerende opplæringsformen for ansatte i sjømatnæringen. Dette har gitt en situasjon hvor nærmere 90 pst. av sjømatnæringens ansatte har grunnskole eller videregående opplæring som høyeste utdanningsnivå. Både innenfor fiskeri-, havbruk- og sjømatindustri er det forventet økt etterspørsel etter formell utdannelse. Særlig fagbrevets rolle ser ut til å styrkes. For biomarin industri og leverandørindustrien vil en fortsette å etterspørre kompetanse på lik linje med i dag. I begge disse sektorene er allerede etterspørselen etter ufaglært arbeidskraft redusert til et minimum.

Hovedansvaret for rekruttering til utdanning og yrke ligger hos næringen selv. Det offentlige skal først og fremst bidra gjennom å legge til rette for gode og attraktive utdanningstilbud som må være i samsvar med næringens behov.