Departementet foreslår i proposisjonen å utvide høvet
til å gjennomføre sikkerheitskontrollar i det psykiske helsevernet.
Forslaget har to sider: Innføring av høve til å gjennomføre rutinekontrollar
og utviding av dagens høve til å kontrollere med bakgrunn i grunngjeven
mistanke.
Forslaga gjeld både for pasientar som er under frivillig
psykisk helsevern, tvungen observasjon og tvungent psykisk helsevern.
Departementet har foreslått liknande heimlar for rutinekontroll
i rusinstitusjonar i Prop. 40 L (2015–2016).
Høyringsnotat om endringar i psykisk helsevernloven
blei sendt på alminneleg høyring 9. oktober 2015 med frist 8. januar
2016.
Proposisjonen gjer greie for gjeldande regelverk, samt
historikk og erfaringar frå det psykiske helsevernet.
Departementet foreslår å gi høve til å innføre
rutinekontroll av person (kroppsvisitering) og eigedelar når pasientar
kjem til institusjonar i psykisk helsevern. Rutinekontroll skulle
kunne innførast når det er nødvendig for å vareta sikkerheita eller
omsynet til helsehjelpa. Formålet med kontrollane skal vere å hindre
innføring av legemiddel, rusmiddel, skadelege stoff, rømmingshjelpemiddel
og farlege gjenstandar. I dag kan slik kontroll berre gjennomførast
når det ligg føre ein konkret mistanke om innføring av uønskte gjenstandar.
Departementet foreslår også å utvide høvet til kontroll
basert på grunngjeven mistanke til alle institusjonar i psykisk
helsevern. I dag kan slik kontroll berre gjennomførast ved institusjonar for
døgnopphald.
Høve til å bruke rutinekontrollar kan berre
innførast dersom andre omsyn veg tyngre enn omsynet til den personlege
integriteten til den som skal kontrollerast. Fridommen og rettane
til andre personar som den som blir kontrollert kjem i kontakt med,
vil kunne vere ei relevant grunngjeving. Omsynet til behandlinga
av alvorleg sjuke menneske kan vere ein annan slik grunn.
Fleire høyringsinstansar meinte at sikkerheita
i institusjonar i psykisk helsevern kan og bør varetakast på andre
måtar enn ved innføring av høve til kontroll av alle pasientar.
Desse organisasjonane meinte at høve til kontroll med grunnlag i
grunngjeven mistanke er tilstrekkeleg til å unngå farlege situasjonar.
Departementet meiner at lokala der institusjonen held
til kan ha ein del å seie for faktisk og opplevd sikkerheit. Tilstrekkeleg
bemanning og rutinar for tilkalling av fagleg ansvarleg for å gjere vedtak
om kontroll som følgje av grunngjeven mistanke, vil også kunne bidra
til å redusere risikoen for uønskte hendingar. Deponeringsskap og
metalldetektorar vil kunne redusere behovet for å gå igjennom eigedelane.
Departementet meiner likevel at det er behov for å kunne innføre
meir omfattande sikkerheitskontrollar enn dagens regelverk tillét.
Høyringsinstansane som gjekk imot forslaget om
rutinekontroll er redde for at det vil føre til aukande stigmatisering
av menneske med psykiske lidingar, at pasientar vil vegre seg mot å
søke hjelp og at det vil gjere dei sjukare. Høyringsinstansane som
gjekk inn for forslaget viser derimot til at det vil bidra til gode
rammer for behandlinga.
Departementet legg vekt på at rutinekontrollar vil
kunne bety mykje for kor trygge personalet og andre pasientar kjenner
seg. Tiltaket vil kunne bidra til å redusere risikoen for farlege situasjonar
og andre uønskte hendingar. Departementet er klar over at rutinekontrollar
ikkje kan ta bort einkvar risiko for uønskte hendingar i psykisk
helsevern. Departementet meiner likevel at institusjonar ved å hindre
innføring av rusmiddel, farlege gjenstandar mv. vil kunne gi eit
betre helsetilbod til alvorleg sjuke pasientar.
Departementet ser at pasientar vil kunne oppleve det
som krenkande å bli kontrollert som følgje av at dei har behov for
behandling i psykisk helsevern. Departementet viser likevel til
at det ikkje er så enkelt å skilje pasientar som i gjevne situasjonar
kan bli farlege frå dei som ikkje vil bli det. Start av behandling
er heller ikkje alltid planlagt. Det kan derfor vere litt tilfeldig
kva pasientane har med seg når dei kjem til behandlingsstaden. Uønskte
gjenstandar kan dessutan bli brukt på farlege måtar av andre enn
den som tok dei med seg.
Departementet finn grunn til å understreke at
det ikkje er foreslått at institusjonane skal innføre rutinekontrollar.
Det blir tvert imot understreka at det i kravet om at rutinekontrollar
skal vere nødvendige for å vareta sikkerheita eller omsynet til
helsehjelpa, ligg at institusjonen må ha vurdert andre tiltak som
er mindre inngripande for pasientane. Institusjonen må også vurdere
om fortsett bruk av rutinekontrollar vil ha innverknad på sikkerheita
eller helsehjelpa eller om kontrollen må avviklast fordi han ikkje
lenger er nødvendig.
Departementet foreslår at høve til å innføre
rutinekontrollar i psykisk helsevern må lovfestast. Sikkerheitskontrollar
i psykisk helsevern er inngrep i integriteten til pasientane. Kontrollar kan
derfor berre gjennomførast dersom det ligg føre eit tilstrekkeleg
rettsgrunnlag for tiltaket.
Departementet la i høyringsnotatet til grunn
at husordensreglar eller samtykke ikkje vil vere tilstrekkelege
rettsgrunnlag for utvida høve til kontroll, og at reglar om kontroll
av person og eigedelar bør nedfellast i lova. Ingen høyringsinstansar
hadde innvendingar mot denne vurderinga.
Fleire av høyringsinstansane meinte at det er
diskriminerande og i strid med menneskerettane å gje særreglar for
pasientar med psykiske lidingar.
Departementet ser at høve til å innføre rutinekontrollar
også ville kunne bidra til betre sikkerheit i andre delar av helsetenesta. Departementet
legg til grunn at dei særlege utfordringane knytte til psykiske
lidingar, ofte saman med rusproblem, kan grunngje ulike kontrollordningar
i psykisk helsevern og andre delar av helsetenesta. Slike særreglar
vil ikkje vere i strid med menneskerettane.
Verkeområdet må avgrensast til einingar og institusjonar
der det er eit reelt behov for å gjennomføre rutinekontrollar. Det
bør på den andre sida ikkje innførast grensedragingar som det kan bli
vanskeleg å praktisere. Etter departementet sitt syn reiser dette
fleire spørsmål. For det første om reglane bør avgrensast til nærare
oppgjevne institusjonar eller avdelingar/einingar, eller om lova
bør opne for ein meir skjønnsprega vurdering knytt til det konkrete
behovet. For det andre kven som skal kunne kontrollerast.
Departementet foreslår at høvet til å innføre
rutinekontrollar skal avgrensast til institusjonar eller einingar
for døgnopphald.
Departementet legg til grunn at det ikkje er
eit generelt behov for å gjennomføre rutinekontrollar på alle institusjonar
for døgnopphald. Lova må derfor trekke opp rammene for når slike
kontrollar skal kunne innførast. Departementet kom i høyringsnotatet
til at det ville vere meir formålstenleg å krevje at den enkelte
institusjonen vurderer om kontrolltiltaket er nødvendig hos dei, enn
å prøve å trekkje ei generell grense i lova for kva type institusjonar
som skulle vere omfatta.
Eit vilkår om at utvida sikkerheitskontroll
berre skal kunne gjennomførast når institusjonen har utfordringar
knytt til sikkerheit eller høve til å yte forsvarleg helsehjelp,
vil bidra til å redusere omfanget av kontrollane. Ei slik avgrensing
vil òg vere meir fleksibel og tilpassa det reelle behovet, enn ei
avgrensing etter type institusjon. Departementet foreslår derfor
at rutinekontrollar skal kunne innførast dersom det er nødvendig
for å vareta sikkerheita eller omsynet til helsehjelpa for pasienten
sjølv eller medpasientane.
Vurderinga kan til dømes baserast på erfaringar med
innførsel av uønskte gjenstandar og utagerande åtferd hos pasientar
etter inntak av rusmiddel og kva for konsekvensar dette har for sikkerheita
og behandlinga i institusjonen. Viss mindre inngripande tiltak er
tilstrekkelege, vil ikkje vilkåret for å innføre rutinekontrollar
vere oppfylt. Det må også vurderast om kontrolltiltaket skal setjast
i verk for heile institusjonen eller berre for delar av han. Institusjonen
må vidare ta stilling til kor omfattande sikkerheitstiltaket skal vere.
Så lenge vilkåra er oppfylt, skal rutinekontroll kunne innførast
ved alle typar døgninstitusjonar i psykisk helsevern.
Departementet meiner at det følgjer av lovkrava at
institusjonen må kunne dokumentere at vilkåra for å innføre rutinekontrollar
er oppfylte, og foreslår at dette blir tydeleggjort i lova. Det bør
likevel vere tilstrekkeleg at dokumentasjonen blir behalden på institusjonen,
m.a. som grunnlag for seinare tilsyn med om lova er følgd.
Sikkerheitskontroll av personar som skal inn
på institusjonar er eit inngrep i integriteten til personen. Fordelen
ein kan oppnå ved å gjennomføre tiltaket må derfor vere klart større
enn ulempene for den som blir kontrollert. Ingen av høyringsinstansane
som støttar forslaget om å gi høve til å innføre rutinekontrollar,
tar til orde for å kontrollere tilsette og besøkande. Departementet
foreslår derfor at den utvida sikkerheitskontrollen skal avgrensast
til pasientar.
Det er først og fremst innføring av rusmiddel
og farlege gjenstandar som blir opplevd som ein sikkerheitsrisiko
i institusjonane i psykisk helsevern.
I høyringsnotatet blei det foreslått å harmonisere terminologien
i psykisk helsevernloven § 4-6 med forslaget til tilsvarande reglar
for rusfeltet, jf. Prop. 40 L (2015–2016). Det blei såleis foreslått
at kontrollane i psykisk helsevern skulle omfatte rusmiddel, legemiddel,
skadelege stoff og farlege gjenstandar. Departementet bad dessutan
om høyringsinstansane sitt syn på å inkludere rømmingshjelpemiddel
i rutinekontrollen, på same måte som i dagens reglar om kontroll
på grunnlag av grunngjeven mistanke.
Departementet har komme til at lova bør gi institusjonane
høve til å hindre innføring av dei same gjenstandane ved rutinekontrollar
som ved kontroll med grunnlag i grunngjeven mistanke. Departementet
viser likevel til at institusjonen må ta stilling til kor omfattande
kontrollane skal vere før dei blir innførte, dvs. m.a. til om han skal
omfatte rømmingshjelpemiddel. Beslag av ein uønskt gjenstand vil
vidare, som ved kontroll basert på grunngjeven mistanke, måtte skje
ved eige vedtak etter psykisk helsevernloven § 4-7. Det må takast
stilling til om det er nødvendig å beslaglegge ein gjenstand som
vil kunne brukast som rømmingshjelpemiddel og om risikoen for at
gjenstanden faktisk skal bli brukt ved rømming, er stor nok sett
i forhold til den ulempa det er for pasienten at gjenstanden blir
tatt frå han eller henne.
Departementet foreslår at rutinekontrollane
skal kunne omfatte kropp, klede og andre eigedelar. Undersøking
av holromma i kroppen skal framleis vere forbode.
I rutinekontroll ligg det at alle pasientane
blir kontrollerte i nærare oppgjevne situasjonar. Generelle kriterium
skal avgjere om pasienten skal kontrollerast. Vurderinga av om kontroll
er nødvendig og dei nærare vilkåra for gjennomføringa skal vurderast
før tiltaket blir sett i verk. Det skal dermed ikkje gjerast vedtak
for kvar enkelt pasient. Det er dette som skil tiltaket frå kontroll basert
på mistanke i det enkelte tilfellet. Når institusjonen eller eininga
t.d. har bestemt at det skal innførast bagasjekontroll, skal alle
pasientane få kontrollert bagasjen, uavhengig av om det er sannsynleg
at pasienten faktisk vil prøve å innføre uønskte gjenstandar.
Fleire høyringsinstansar etterlyser meir detaljerte
reglar for gjennomføringa av kontrollane enn det som blei foreslått
i høyringsnotatet. Departementet har på denne bakgrunn foreslått
å ta inn fleire presiseringar av rammene for bruk av rutinekontrollar
i lovteksten. Rammene skal gjelde tilsvarande for kontroll basert
på grunngjeven mistanke.
Departementet foreslår at det skal gå fram av lova
at kontrollen skal skje så omsynsfullt som mogleg. Vidare bør det
gå fram av lova at kroppsvisitering skal gjennomførast av personar med
same kjønn som den som blir undersøkt.
Departementet foreslår at det i lovteksten blir gjort
tydeleg at intensiteten i kontrollen må tilpassast det ein kan vente
å oppnå. Utgangspunktet for lovkravet vil likevel vere noko ulikt
for kontroll basert på grunngjeven mistanke knytt til den enkelte
pasienten og rutinekontroll på grunnlag av generelle vurderingar
av risiko. Når det gjeld rutinekontroll, vil vurderinga av intensitet
først og fremst vere knytt til den generelle innrettinga av ordninga,
til dømes grensa for kor inngripande tiltak personalet kan bruke
i undersøkinga.
Kroppsvisitering er eit klart meir inngripande tiltak
enn gjennomgang av eigedelar. Departementet meiner derfor at institusjonen
må gjere ei særskild vurdering av om kroppsvisitering skal inngå
i rutinekontrollane. Det må også gå ei grense for kor langt ein
kan gå ved rutinekontroll av pasientens person.
Departementet foreslår at det skal gå fram av lova
at rutinekontrollar, i motsetnad til kontroll basert på grunngjeven
mistanke, må avgrensast mot avkleding.
Dei foreslåtte reglane gir ikkje institusjonen høve
til å bruke fysisk makt for å gjennomføre kontrollane. Dersom det
heilt unntaksvis er nødvendig å bruke fysisk makt, må det heimlast
i psykisk helsevernloven § 4-8 om bruk av tvangsmiddel.
Departementet viser også til at gjennomgang
av eigedelane til pasienten, både ved rutinekontroll og kontroll
basert på grunngjeven mistanke, skal skje mens pasienten er til
stades. Dersom pasienten ikkje sjølv kan vere til stades, skal den næraste
pårørande til pasienten, eller ein annan person som pasienten har
peika ut, kunne vere til stades.
Institusjonane må vurdere om lovvilkåra er oppfylte
før dei innfører rutinekontrollar. Dersom rutinekontrollar blir
innførte, skal alle kontrollerast på grunnlag av generelle kriterium,
t.d. knytte til i kva situasjonar kontroll skal gjennomførast og
kva slags kontroll som skal settast i verk. Det er ikkje klagerett
for kvar enkelt pasient slik det er når det blir gjort vedtak om
kontroll med grunnlag i grunngjeven mistanke mot ein bestemt pasient.
Fylkesmannen og Statens helsetilsyn skal derimot på vanleg måte føre
tilsyn med institusjonane i det psykiske helsevernet, m.a. med at
dei rettar seg etter lovkrava for kontroll.
Departementet viser til at institusjonar som
har barn og unge som pasientar må ta dette med i vurderinga av om
det er nødvendig å bruke rutinekontrollar, kva for kontrollar som
eventuelt skal innførast og korleis dei i så fall skal gjennomførast.
Det må særleg vurderast om andre, mindre inngripande tiltak vil
vere meir effektive for målgruppa. Det kan også tenkjast at enkelte kontrolltiltak
vil kunne verke meir skremmande på barn enn på vaksne og at ein
derfor bør vere meir tilbakehalden med å ta dei i bruk. Departementet
viser vidare til at alle pasientar skal behandlast med respekt og
på ein omsynsfull måte. I det ligg det m.a. at det må takast omsyn
til at barn og unge kan ha andre behov enn vaksne. Informasjon må
t.d. tilpassast mottakaren.
Høvet til kontroll ved mistanke om innføring
av uønskte gjenstandar gjeld i dag ikkje pasientar utan døgnopphald.
Psykiske lidingar blir i aukande grad behandla utanfor døgninstitusjon. Rusmiddel
og farlege gjenstandar kan også utgjere ein sikkerheitsrisiko i
poliklinikkar.
Departementet foreslår at alle institusjonar
i psykisk helsevern skal kunne kontrollere pasientar når det ligg
føre ein grunngjeven mistanke om at han eller ho har med seg uønskte
gjenstandar. Kontrollen skal kunne gjelde pasientar både med og
utan døgnopphald. Den fagleg ansvarlege må gjere vedtak om kontroll.
Pasienten eller dei næraste pårørande til pasienten kan klage vedtaket
inn for Kontrollkommisjonen.
Departementet legg til grunn at kontrollane
det er lagt opp til ikkje er nedverdigande behandling etter EMK
artikkel 3 og CRPD artikkel 15, og at forslaget elles er i tråd
med menneskerettane.
I høyringsnotatet blei det foreslått at ordlyden
i reglane om kontroll etter psykisk helsevernloven skal harmoniserast
med ordlyden som er foreslått i den nye rusforskrifta. Dette skulle
også følgjast opp i dei delane av psykisk helsevernloven der det
ikkje er foreslått endringar av innhaldet. Det blei derfor foreslått
endringar i §§ 4-5 om forbindelse med omverda, 4-7 om beslag, 4A-4
om undersøking av pasientens person, rom og eigedelar i regionale sikkerheitsavdelingar,
4A-6 om forbindelse med omverda i regionale sikkerheitsavdelingar
og 4A-10 om kontroll i eining med særleg høgt sikkerheitsnivå. Det
blei vidare foreslått at ordlyden i § 4A-4 skulle harmoniserast
med dei foreslåtte reglane i psykisk helsevernloven kapittel 4 ved at
omgrepet rutinekontroll blir lagt til i første ledd.
Departementet opprettheld forslaget om harmonisering
av ordlyden i dei ulike reglane om kontroll og beslag i psykisk
helsevernloven.
Departementet viser til at Prop. 40 L (2015–2016)
om rettigheter og bruk av tvang på rusfeltet er til behandling i
Stortinget. Dersom Stortinget sluttar seg til dei foreslåtte lovendringane,
vil departementet fastsette ny forskrift om rettigheter og bruk
av tvang i institusjonar for rusbehandling. I arbeidet med ny forskrift
vil departementet ta med seg innspela om vidare harmonisering av
regelverka for psykisk helsevern og rusfeltet.
Forslaget går ut på at det skal gjevast høve,
men ikkje plikt, til å gjennomføre rutinekontrollar. Behovet for
kontrolltiltak og val av løysing kan variere mellom institusjonar.
Det er derfor ikkje gjeve kva slags økonomiske og administrative konsekvensar
lovforslaget vil få for landet sett under eitt. Mindre meirkostnader
vil kunne komme på for dei institusjonane som vel å investere i
metalldetektorar eller liknande. Med omsyn til personell er det
liten grunn til å anta noka meirbelasting. Dei administrative konsekvensane
blir truleg små, og lite forskjellige frå i dag. Eventuelle meirkostnader
vil bli dekte innanfor budsjettrammene for dei regionale helseføretaka.