Regjeringen foreslår i meldingen at bestandsmålet
for ulv enten videreføres som i dag, eller at det fastsettes et
nytt bestandsmål for ulv, som også omfatter ulv i grenserevir med
Sverige. Videre foreslår regjeringen å videreføre en nasjonalt fastsatt
ulvesone og justere avgrensningen av den nasjonale ulvesonen.
Regjeringen har vurdert syv ulike modeller for ny
ulvesone, der seks av modellene tar utgangspunkt i dagens ulvesone,
men med enkelte justeringer, og en modell uten sone. Regjeringen
har vurdert fem ulike modeller for bestandsmål for ulv. Det er også gjort
en vurdering av å ikke ha et bestandsmål for ulv.
Regjeringen vil:
Videreføre en nasjonalt
fastsatt ulvesone.
Ta ut område 2, 3 og 7 og legge til område
4b i dagens ulvesone (områdene er gjengitt i meldinga).
Dagens ulvesone endres som følger: Arealene som
ligger nord for dagens ulvesone, avgrenset av Glomma, fylkesvei
30 og videre langs fylkesvei 217 til Nysæterbekken, fra Nysæterbekken
i rett linje til Snerta bru og videre langs Trysil/Femundvassdraget,
inkluderes i den nye ulvesonen. Videre skal arealene vest for Glomma
i kommunene Kongsvinger, Grue og Sør-Odal i Hedmark, og de deler
av Akershus som ligger vest for Glomma, nord for Øyeren og øst for
Nitelva, og de deler av Trysil kommune avgrenset av området som
ligger nord for en rett linje fra der Senna renner ut i Trysil/Femundvassdraget
til der kommunegrensa mellom Trysil og Engerdal gjør en vinkel ved
Litlskorhøa, tas ut av sonen.
Enten fastsette det nye bestandsmålet for
ulv som et intervallmål eller videreføre dagens bestandsmål.
Enten at familiegrupper av ulv i grenserevir
tas med i det nasjonale bestandsmålet for ulv med en faktor på 0,5
eller videreføre dagens bestandsmål.
Enten videreføre dagens bestandsmål eller
fastsette nytt bestandsmål på 5–8 familiegrupper av ulv i Norge
inklusiv grenserevir der det skal være 3 årlige helnorske ynglinger.
At bestandsmålet for ulv fastsettes slik
at også eventuelle etableringer utenfor ulvesonen teller med ved
vurdering av hvorvidt bestandsmålet er oppnådd eller ikke.
At måloppnåelse baseres på gjennomsnittet
av siste 3 års dokumenterte data.
Videreføre prinsippet om at regional forvaltning har
myndighet til å fatte vedtak når bestandsmålet for ulv er nådd,
mens Miljødirektoratet er eneste myndighet som kan vurdere felling
også når bestanden er under bestandsmålet.
At myndighet til å fatte vedtak som berører
grenserevir flyttes fra Miljødirektoratet til nemndene, og at det
utarbeides retningslinjer for dialog/samarbeid med svenske myndigheter,
dersom et nytt bestandsmål fastsettes.
Klima- og miljødepartementet viser til at bestandsmålet
for ulv er satt lavt og at det er få ulv i Norge. Ulv er klassifisert
som kritisk truet i Norsk rødliste for arter 2015, og ulven har
ekstremt høy risiko for å dø ut fra norsk natur. I Norge ble ulv
midlertidig fredet i 1971 og varig fredet i 1973. Norge har etter
Bernkonvensjonen et ansvar for å bevare ulv, og naturmangfoldloven
forplikter oss også til å ta vare på ulv. Stortinget fastsatte i
2004 et konkret bestandsmål på 3 årlige helnorske ynglinger innenfor ulvesonen,
jf. Innst. S. nr. 174 (2003–2004). Ulv som lever på grensen mellom
Norge og Sverige er ikke med i dagens bestandsmål.
Stortinget har besluttet at prinsippet om en
tydelig soneforvaltning av rovvilt skal legges til grunn i rovviltforvaltningen,
og man skal forvalte rovdyr og beitedyr så adskilt som mulig. For
å nå dette målet har man delt inn landet i områder prioritert for
rovvilt og områder prioritert for beitedyr. I områdene som er prioritert
for beitedyr er det lav terskel for å ta ut rovdyr som kan gjøre
skade. I områdene som er prioritert for rovdyr skal landbruket tilpasses
rovdyrenes tilstedeværelse gjennom forebyggende tiltak og omstilling
fra sauehold til andre typer landbruk, som for eksempel melkeproduksjon.
I slike områder er terskelen for å ta ut rovdyr som gjør eller kan
gjøre skade høy. Stortinget besluttet i 2004 at forvaltningsområdet
for ynglende ulv (ulvesonen) skulle omfatte Østfold og Oslo samt
deler av Akershus og Hedmark. Dette utgjør ca. 5 pst. av Norges
landareal.
Staten yter full erstatning for tap og følgekostnader
når husdyr og tamrein blir drept eller skadet av rovvilt. Antall
husdyr som er tatt av ulv har de siste ti årene utgjort rundt 5–6 pst.
av den totale andelen husdyr, som har blitt erstattet som tatt av
fredet rovvilt. Andelen tamrein tatt av ulv har ligget på om lag 0,5 pst.
av det totale tapet erstattet som tapt til rovvilt.
I tråd med rovviltforliket av 2011 har et utvalg nedsatt
av Klima- og miljødepartementet evaluert ulvesonen, og deres anbefalinger
har vært på alminnelig høring. Et flertall i utvalget, samt høringsinnspill til
utvalgets rapport, anbefaler å videreføre en nasjonalt fastsatt
ulvesone.
Klima- og miljødepartementet utarbeidet høsten 2014
et faggrunnlag om bestandsmål for ulv og ulvesonen med beskrivelser
av bl.a. biologi, juridiske rammebetingelser og dagens forvaltning
av ulv. Faggrunnlaget, innspillene fra høringsmøtene og høringsinnspillene
danner grunnlaget for regjeringens behandling av denne saken. Rapport
fra det skandinaviske ulveforskningsprosjektet (Skandulv) som sammenstiller
kunnskapen om ulv i Skandinavia fra forskning utført i perioden
1998–2014, danner også grunnlaget for regjeringens vurdering av
denne saken.
I meldingen er det gitt beskrivelser av de internasjonale,
juridiske og politiske føringer som er direkte knyttet til forvaltningen
av ulv og de etablerte forvaltningsprinsipper for arten. Videre
gis det beskrivelse av andre sentrale elementer slik som trusselbildet
mot ulvebestanden, tapssituasjonen for beitedyr, ulvens påvirkning
på elgbestanden, befolkningens holdninger til ulv og svensk politikk
og forvaltning.
Bernkonvensjonen – om vern av ville europeiske planter
og dyr og deres leveområder – er den mest sentrale internasjonale
miljøavtalen som direkte berører rovvilt i Norge. Konvensjonen ble
vedtatt i 1979 og trådte i kraft i 1982. Norge ratifiserte konvensjonen
i 1986.
Konvensjonen har to særlige formål: Å verne
de arter og leveområder som flere stater må samarbeide om å beskytte,
og bevaring av arter som er truete eller sårbare, jf. artikkel 1:
«1. Denne Konvensjons målsetting er å verne vill flora
og fauna og deres naturlige leveområder, særlig de arter og leveområder
hvis vern krever samarbeid mellom flere stater, og å fremme slikt
samarbeid.
2. Det legges særlig vekt på truete og
sårbare arter, herunder truete og sårbare trekkende arter.»
Artiklene 2 og 3 angir de generelle forpliktelser statene
har etter konvensjonen. Artikkel 2 er konvensjonens generelle pliktbestemmelse
om bevaring av arter, som fastslår at det ikke bare er artene som
sådan som skal bevares, men også bestandene av artene. Departementet
viser til at ulv er en del av «vill fauna», og artikkelen forplikter
derfor Norge til å ta vare på ulv.
Artikkel 3 stiller mer spesifikke krav til hvilke
typer av tiltak statene skal iverksette: De skal sikre vern gjennom
nasjonal politikk og planverk, og de skal spre kunnskap og informasjon
i befolkningen om behovet for å beskytte flora og fauna.
Artikkel 4 omhandler vern av leveområder, og pålegger
staten å «fremme hensiktsmessige og nødvendige lovgivnings- og administrative
tiltak for å sikre vernet av leveområdene for de ville artene av flora
og fauna, særlig dem som er angitt i vedleggene I og II, og vernet
av truete naturmiljøer». Vedlegg II omfatter mange dyrearter, herunder
ulv.
Departementet viser til at innenfor rammene
av konvensjonens ordlyd, som fortolket i første rekke ut fra formålsbetraktninger,
har staten stor frihet til selv å avgjøre hvordan forpliktelsene
skal oppfylles.
Det er i meldingen redegjort nærmere for artiklene
i konvensjonen.
Naturmangfoldlovens formål er at naturen med dens
biologiske, landskapsmessige og geologiske mangfold og økologiske
prosesser tas vare på ved bærekraftig bruk og vern, også slik at
den gir grunnlag for menneskenes virksomhet, kultur, helse og trivsel,
nå og i fremtiden, også som grunnlag for samisk kultur. Målet er
at artene og deres genetiske mangfold ivaretas på lang sikt, og
at artene forekommer i levedyktige bestander i sine naturlige utbredelsesområder.
De individer som sammen inntar et bestemt leveområde,
vil utgjøre en bestand. Hva som skal til for at en bestand kan regnes
som levedyktig, vil variere fra art til art.
Ved behandlingen av rovviltforlikene i 2004
og 2011 sluttet Stortinget seg til at prinsippet om en geografisk
differensiert rovviltforvaltning fortsatt skal legges til grunn
i forvaltningen.
I forvaltningsplanene definerer rovviltnemndene hvilke
områder som er såkalte prioriterte yngleområder for rovvilt, der
man fortrinnsvis skal oppfylle regionens bestandsmål, samt prioriterte
beiteområder, der hensynet til beitedyr skal veie tyngst. Gjennom lisensfelling
og kvotejakt skal bestandene av rovvilt reguleres slik at konfliktene
med husdyr og tamrein blir minst mulig. I prioriterte beiteområder
skal terskelen for iverksetting av fellingstillatelser være lav, mens
i prioriterte rovviltområder vil terskelen for uttak av rovdyr være
tilsvarende høyere, og beitenæringen og andre interesser skal tilpasse
seg rovdyrenes tilstedeværelse i disse områdene.
Innavlsnivået i den sør-skandinaviske ulvebestanden
er svært høyt og utgjør en av de største trusselfaktorene mot den
sør-skandinaviske ulvebestandens overlevelse på sikt. Det er derfor
viktig å ta vare på de genetisk viktige individene – ved blant annet
å samarbeide over landegrensene.
For best mulig å kunne ta vare på de genetisk
verdifulle individene i den sør-skandinaviske ulvepopulasjonen,
ble det i januar 2012 utarbeidet felles retningslinjer som ligger
til grunn for norsk forvaltning av ulv. Disse er beskrevet i meldingen.
Dyrevelferdsloven har en egen bestemmelse som gir
eier rett til økonomisk kompensasjon, dersom Mattilsynet på grunn
av rovdyr pålegger inngripende restriksjoner på bruk av beitet.
Det er et klart geografisk skille mellom samiske tamreinområder
og ulvesonen, som er gjort av hensyn til samisk tamreindrift. Tapsomfanget
i reindriften som skyldes ulv er svært begrenset, og det er ikke dokumentert
at ulv med fast tilhold innenfor ulvesonen har skadet tamrein i
samiske områder. Videre er det lovfestet rett til full erstatning
for tamrein tatt av rovvilt. Dette sammen med andre tiltak, slik
som de etablerte fellingsregimer og samisk representasjon i rovviltnemndene,
skal sikre at norsk ulveforvaltning er innenfor de rammer som følger
av FN-konvensjonen om sivile og politiske rettigheter.
Den regionale forvaltningen og de regionale
bestandsmålene av rovvilt skal evalueres innen fem år, jf. rovdyrforliket
av 2011, og Norsk institutt for naturforskning skal utrede regional
rovviltforvaltning og de regionale bestandsmålene. Evalueringen
skal foreligge sommeren 2016.
Norsk institutt for bioøkonomi skal innen sommeren
2016 foreta en vitenskapelig gjennomgang av rovviltbestandenes betydning
for blant annet matproduksjon – basert på norske ressurser, utnyttelse
av beiteressurser, vegetasjon og naturmangfold, alternativ næringsutvikling
i landbruket/omstilling til annen drift og reindriftens beite-/områdebruk.
Rovviltforskriften regulerer myndigheten til
å fatte vedtak om felling av ulv i Norge. Det skal være tre årlige
ynglinger av ulv innenfor ulvesonen, der familiegruppens revir i
sin helhet ligger i Norge. Dersom over halvparten av reviret ligger
innenfor ulvesonen, skal reviret regnes som innenfor sonen. Når
en del av reviret ligger i Sverige, skal familiegruppen ikke regnes
med i målet på tre årlige ynglinger.
Rovviltnemnden har myndighet til å fatte vedtak om
felling etter rovviltforskriften, når bestanden av den enkelte art
ligger over de fastsatte bestandsmålene for regionen. Nemndene kan
ikke fatte vedtak om felling av ulv innenfor en familiegruppe eller
på et revirmarkerende par dersom bestanden utelukkende består av
tre familiegrupper eller revirmarkerende par innenfor ulvesonen.
Vedtak om kvote for felling innenfor familiegrupper
eller revirmarkerende par av ulv som berører Sverige, kan bare fattes
av Miljødirektoratet.
For lisensfelling av ulv er hovedregelen at
det ikke fastsettes kvote innenfor ulvesonen dersom bestandsmålet
ikke er nådd. Skademotivert lisensfelling av ulv kan imidlertid
tillates også i ulvesonen dersom ulvebestanden er på eller over
bestandsmålet.
Det er for ulv valgt å differensiere perioden
for lisensfelling innenfor og utenfor ulvesonen. Fellingsperioden
innenfor sonen er fastsatt til 1. januar til og med 15. februar.
Utenfor ulvesonen er formålet med å åpne for lisensfelling i hovedsak
rettet mot å forhindre nye pardannelser av voksne dyr eller streifdyr,
og her er fellingsperioden fastsatt til 1. oktober til og med 31. mars.
En rovviltnemnd kan tildele kvote for betinget skadefelling
på gaupe, jerv, bjørn og ulv til Fylkesmannen for å forhindre at
disse artene gjør skade på bufe eller tamrein. Miljødirektoratet
har myndighet til å fatte vedtak om skadefelling, og har lagt til
grunn at uttak av enkeltdyr som regel bør prioriteres etter lisensfellingsperiodens
slutt.
Stortinget har besluttet at utformingen av både forvaltningsregionene
og ulvesonen skal justeres i forhold til regjeringens forslag, jf.
Innst. S. nr. 174 (2003–2004). Gjeldende ulvesone er fastsatt i
forskrift 18. mars 2005 nr. 242 om forvaltning av rovvilt § 2 d):
«d) Forvaltningsområde for ynglende ulv: Østfold,
Oslo, Akershus med unntak av kommunene Hurdal, Eidsvoll, Nannestad,
Gjerdrum og Nittedal øst for Nitelva, Hedmark med unntak av kommunene Nord-Odal,
Stange, Hamar, Løten, Ringsaker, Stor-Elvdal, Rendalen, Engerdal,
Folldal, Alvdal, Tynset, Tolga og Os, samt de deler som ligger vest
for Glomma av kommunene Åsnes, Våler, Elverum og Åmot.»
Størrelsen på ulvesonen ble redusert sammenlignet
med tidligere vedtatte avgrensninger og regjeringens forslag i St.meld.
nr. 15 (2003–2004) Rovvilt i norsk natur. Stortinget fastsatte et
konkret bestandsmål på 3 årlige helnorske ynglinger innenfor ulvesonen.
Det er i meldingen tatt inn en evaluering av
ulvesonen og høringsinstansenes uttalelser. Det er i tillegg redegjort
for svensk politikk og forvaltning, samt rovviltforvaltning i Sverige.
Det er i dag en målsetting at ulvebestanden
skal forvaltes slik at den ligger så nær det nasjonalt fastsatte
bestandsmålet som mulig. Samtidig skal ulv forvaltes innenfor rammene
av Bernkonvensjonen og naturmangfoldloven, som blant annet oppstiller
som vilkår at felling kun kan tillates når det er skademotivert
eller skal forebygge annen alvorlig skade på eiendom.
Bestandsmål for ulv kan fastsettes som et mål
for antall individer, familiegrupper av ulv eller antall ynglinger.
Et viktig mål med de årlige bestandsregistreringene er å få kunnskap
om status for ulvebestanden i forhold til de politiske målsettingene.
I rovviltforliket av 2011 heter det, sitat:
«Norge har etter Bern-konvensjonen en forpliktelse
til å sikre overlevelsen til alle de store rovviltartene i norsk
natur.»
Der bestanden er delt mellom to eller flere
land, har hvert enkelt land et ansvar for å medvirke til at bestanden
bevares. Det er ikke adgang til å basere eksistensen til en bestand
på at nabolandet oppfyller sine forpliktelser, uten at en selv følger
opp innenfor sine egne grenser. Det foreligger ingen avtale mellom
Norge og Sverige om fordeling av ansvar for bestanden som landene
deler, etter Bernkonvensjonen.
Stortinget har fastsatt helt konkrete bestandsmål for
forvaltningen av rovvilt i Norge. Regjeringen mener at disse målene
er i samsvar med forpliktelsene etter Bernkonvensjonen, og naturmangfoldloven
§ 5. Dette innebærer at de næringsmessige hensyn i rovviltpolitikken
vil kunne vektlegges slik det er gjort i dagens regelverk.
En geografisk differensiert rovviltforvaltning
er slått fast som viktig prinsipp i Rovviltforliket. Dette innebærer
at forvaltningen skal differensieres mellom viktige beiteområder
for sau og tamrein og viktige områder for å nå bestandsmålene for
rovvilt.
Gjeldende bestandsmål for ulv definerer både
et måltall for ulvebestanden, og samtidig at dette målet skal oppnås
innenfor ulvesonen. Ynglinger utenfor ulvesonen teller ikke med
når man vurderer hvorvidt bestandsmålet er oppnådd eller ikke.
Det foreligger en avtale mellom Norge og Sverige om
forvaltning av genetisk verdifulle ulver i den skandinaviske populasjonen,
og en politisk avtale om å utvikle samarbeidet om store rovdyr mellom
Sverige, Norge og Finland. De sentrale myndighetene i respektive
land skal bl.a. utarbeide innhold og retningslinjer for et fortsatt
samarbeid på tvers av grensene.
Regjeringen mener bestandsmål for ulv som tidligere
både bør uttrykke et måltall for bestanden, og det bør defineres
i hvilke områder man vil tillate familiegrupper eller ynglinger,
jf. prinsippet om en differensiert forvaltning. Måltallet skal virke
styrende for hvilke tiltak som kan iverksettes og hvem som har myndighet.
Man bør vurdere å definere et bestandsmål der eventuelle
ynglinger/familiegrupper som er registrert utenfor ulvesonen også
teller med. Kriteriene i rovviltforskriften angir at dersom over
halvparten av reviret ligger innenfor ulvesonen, skal reviret regnes som
innenfor.
Det er i meldingen redegjort for høringsinnspillene
som har kommet med hensyn til faggrunnlag for ulv og fremtidige
forvaltningsmodeller.
Regjeringen vil sikre levedyktige bestander
av de store rovviltartene i henhold til rovviltforliket, og søke
å redusere konfliktnivået.
Regjeringen legger vekt på at Norge i tråd med Bernkonvensjonen
har en selvstendig forpliktelse til å bevare en sør-skandinavisk
ulvebestand, sammen med Sverige. Regjeringen legger vekt på at det
samsvarer best med Bernkonvensjonen at Norge ivaretar reproduksjon
av ulv som i sin helhet har tilhold innenfor Norges grenser. Regjeringen
anser at de analyser og konklusjoner om innholdet i Norges ansvar
for den sør-skandinaviske ulvebestanden som fremgår av meldingen,
samsvarer godt med konvensjonens ordlyd og formål.
Den todelte målsettingen i rovviltpolitikken innebærer
at vi skal ha både beitenæring og rovvilt i Norge. Regjeringen har
i tråd med rovviltforliket basert rovviltforvaltningen på en politikk
der hensynet til å sikre overlevelsen til alle de store rovviltartene
i norsk natur, kombineres med en forvaltning som totalt sett bidrar
til å dempe konfliktene og til forutsigbarhet innenfor den todelte
målsettingen. I dette har regjeringen også lagt stor vekt på forvaltningen
av ulv i Sverige.
Regjeringen legger til grunn at praktisering
av en tydelig soneforvaltning vil føre til at vi når bestandsmålene,
har lavest mulig tap og har en best mulig dyrevelferd for husdyr
og tamrein. Regjeringen har lagt vekt på en avgrensning av ulvesonen
som har minst mulig potensial for skade på beitedyr, og samtidig
bidrar til å nå bestandsmålet for ulv. Regjeringen har også lagt
stor vekt på hensynet til samisk kultur, næringsutøvelse og samfunnsliv.
Regjeringen viser til at mange innenfor nåværende
ulvesone opplever det som en ulempe at de må ta en stor del av ansvaret
for Norges forpliktelse for å ivareta ulv.
Regjeringen vil søke løsninger som tar hensyn
til ulvens biologi og arealbehov og som tar hensyn til beitedyr.
Slik skal politikken samlet sett medføre lavest mulig tap av beitedyr
og konfliktnivå, og at Norge er innenfor de krav som følger av Bernkonvensjonen og
naturmangfoldloven.
En nasjonalt fastsatt ulvesone innebærer en
tydelig soneforvaltning. Formålet med en ulvesone er at det i dette
området skal være en fast etablert ulvebestand, der ulv reproduserer
jevnlig. Bestandsmålet for ulv skal primært oppnås innenfor ulvesonen,
og en ulvesone gir ulv en tydelig prioritet i området. Utenfor ulvesonen
vil det ikke være mål om fast etablering av ulv eller reproduksjon.
Innenfor ulvesonen skal beitenæring og andre interesser tilpasses
ulveforekomsten, og terskelen for uttak skal være høy, mens det
utenfor ulvesonen er en lav terskel for å tillate felling når ulven
representerer et skadepotensial.
Det skal ikke legges til rette for etablering
av ulv i områder med samisk tamreindrift. Dette omfatter områdene
fra Finnmark til Nord-Trøndelag og videre ned langs riksgrensa til
sør for Femunden.
Klima- og miljødepartementet nedsatte i 2012
et utvalg for å evaluere ulvesonen, og som leverte sin rapport oktober
2012. Ulvesonen er fastsatt i forskrift 18. mars 2005 nr. 242 om
forvaltning av rovvilt. En høring om saken ble gjennomført i 2013,
og oppsummering av utvalgets anbefalinger og høringsinstansenes
syn er gjengitt i meldingen.
Regjeringen har vurdert alternativet om ikke
å videreføre ordningen med en nasjonalt fastsatt ulvesone. I tillegg
har regjeringen gjort en vurdering av syv ulike områder for en alternativ
avgrensning til den fremtidige ulvesonen, hvorav fire områder er
aktuelle å ta ut av dagens ulvesone (område 1, 2, 3 og 7) og tre
områder er aktuelle å inkludere i ulvesonen (område 4, 5 og 6).
Alle alternativene til dagens ulvesone oppfyller Norges forpliktelser
etter Bernkonvensjonen om å sikre leveområder for ulv, og harmonerer
med naturmangfoldloven.
Arealene innenfor dagens ulvesone som ligger vest
for E6 i Østfold, vest for E6 i Follo i Akershus og Vestmarka vest
for E16 i Akershus. Dette området er av ulvesoneutvalget anbefalt
tatt ut av sonen.
Arealene vest for Glomma i deler av Kongsvinger,
Grue og Sør-Odal kommuner i Hedmark. Dette området er av ulvesoneutvalget
anbefalt tatt ut av sonen.
Arealene vest for Glomma i Akershus fylke ned til
innsjøen Øyeren. Dette området vurderes å ha en lignende situasjon
som område 2, men er ikke foreslått tatt ut av sonen av ulvesoneutvalget.
Område 4a: Arealene avgrenset av Glomma, fylkesvei
30 og videre langs fylkesvei 217 til Trysil/Femundvassdraget. Dette
området er av et mindretall i ulvesoneutvalget anbefalt lagt til
dagens ulvesone.
Område 4b: Arealene avgrenset av Glomma, fylkesvei
30 og videre langs fylkesvei 217 til Nysæterbekken, fra Nysæterbekken
i rett linje til Snerta bru og videre langs Trysil/Femundvassdraget.
Område 4b har ca. 95 pst. overlapp med område 4a.
Arealene nord for område 4, avgrenset av Glomma
til kommunegrensa Rendalen–Alvdal, Rendalen kommunegrense til riksvei
30, riksvei 30 til Østagrenda, veien fra Østagrenda til Fiskevollen
ved Sølensjøen, og fra Fiskevollen i en rett linje til fylkesvei 217
ved Sølenstua og Trysil/Femundvassdraget. Dette området vurderes
å ha en lignende situasjon som område 4, men er ikke foreslått lagt
til i sonen av ulvesoneutvalget.
Ulvesonen utvides slik at den omfatter følgende områder:
Vest-Agder (alle
kommuner unntatt Åseral, Hægebostad, Kvinesdal, Sirdal, Flekkefjord)
Aust-Agder (alle kommuner unntatt Bygland, Valle,
Bykle)
Telemark (alle kommuner unntatt Vinje,
Hjartdal, Fyresdal, Tokke, Notodden vest for ei linje fra utløpet
av Tinnsjø og deretter vest for fylkesvei 37 og fylkesvei 361 til
E134 og grensa mot Hjartdal, Seljord nordvest for Grunnåi og E134, Tinn
vest for ei linje fra traktorvegen på vestsida av Saurelijuva sør
til fylkesvei 364, deretter over Snaunuten til Lauvviken ved østbredden
av Tinnsjø)
Buskerud (alle kommuner unntatt Nes nord
og øst for et område avgrensa av fylkesvei 214 og Hallingdalselva,
Gol, Hemsedal, Ål, Hol, og Nore og Uvdal vest for fylkesvei 214
og fylkesvei 120 til Rødberg, deretter vest for Numedalslågen til
grensa mot Notodden)
Vestfold (hele fylket)
Akershus (som i dag)
Oslo (som i dag)
Østfold (som i dag)
Hedmark (som i dag, men inkludert Stor-Elvdal kommune
øst for Glomma, Rendalen kommune øst for Glomma avgrensa av elva
Tysla og Renaelva i nordøst og fjellveien over til Fiskevollen ved
Sølensjøen og derfra rett ned til fylkesvei 217, og Engerdal kommune
øst for fylkesvei 217 til Isteren og Femunden og deretter sør for
fylkesvei 26 til Drevsjø og sør for fylkesvei 218 til grensa mot
Sverige)
Arealer i Trysil kommune nord for en rett linje fra
der Senna renner ut i Trysil/Femundvassdraget til der kommunegrensa
mellom Trysil og Engerdal gjør en vinkel ved Litlskorhøa.
Regjeringen mener syv alternative modeller for en
ny avgrensning av ulvesonen utmerker seg som aktuelle.
Modellene er nærmere drøftet og vurdert i meldingen.
Modell 1: Ingen ulvesone,
det vil si ingen geografisk begrensning på hvor ulv kan etablere
seg.
Modell 2: Dagens ulvesone videreføres uten endringer.
Modell 3: Dagens ulvesone videreføres,
men område 2, 3 og 7 tas ut og område 4b legges til.
Modell 4: Dagens ulvesone videreføres,
men område 1, 2 og 3 tas ut og område 4a og 5 legges til.
Modell 5: Dagens ulvesone videreføres,
men område 1, 2 og 3 tas ut.
Modell 6: Dagens ulvesone videreføres,
men område 4a og 5 legges til.
Modell 7: Dagens ulvesone videreføres,
men område 6 legges til.
Regjeringen har med bakgrunn i rovviltforlikets og
ulvesoneutvalgets rapport vurdert dagens forvaltningsmodell, der
Stortinget har fastsatt en nasjonal ulvesone, opp mot modell 1 –
om at det ikke etableres en ulvesone. Tydelig soneforvaltning er
et av hovedprinsippene i norsk rovviltpolitikk, og er et sentralt
virkemiddel for å nå den todelte målsettingen om å sikre både rovvilt
og beitenæring i norsk natur.
Det er i meldingen tatt inn en omtale av en
avveining og tilråding om en nasjonalt fastsatt ulvesone.
Regjeringen mener at det i flere tilfeller vil
være en styrke om saker kan avgjøres etter at de mest berørte organisasjonene
med interessefelt i rovviltforvaltningen har blitt involvert. Regjeringen
vil i tiden fremover fremme ønsker om uttalelser fra kontaktutvalget
for rovviltforvaltning i ulike saker.
Regjeringen vil videreføre en nasjonalt fastsatt ulvesone.
Regjeringen ønsker en nasjonalt fastsatt ulvesone,
og at utgangspunktet er å opprettholde ulvesonen på dagens nivå,
men med noen mindre justeringer.
Regjeringen viser til at det ikke er tamreinområder
innenfor dagens ulvesone eller i noen av de vurderte modellene for
en ny ulvesone. Det vil følgelig ikke oppstå tap av tamrein til
ulv innenfor sonen, og ingen av de nye vurderte modellene forventes
å påvirke potensialet for tap i samiske tamreinområder, med unntak
av modell 1 og modell 7.
Regjeringen mener den nye ulvesonen skal samsvare
godt med kravene etter Bernkonvensjonen og naturmangfoldloven. Ulvesonens
avgrensning må besluttes ut fra hva som er egnede leveområder for ulv
samt hvor det er begrenset skadepotensial på husdyr og tamrein.
Etter en helhetlig vurdering av fordeler og
ulemper med de alternative modellene for en ny ulvesone, mener regjeringen
det er mest hensiktsmessig å opprettholde en ulvesone omtrent på
dagens størrelse, men med noen justeringer i sonens avgrensning.
Regjeringen har lagt vekt på en mest mulig balansert
endring av ulvesonen totalt sett, og foreslår ikke en ytterligere
utvidelse av ulvesonen.
Regjeringen vil:
Ta ut område 2, 3
og 7 og legge til område 4b i dagens ulvesone.
Dagens ulvesone endres som følger: Arealene som
ligger nord for dagens ulvesone, avgrenset av Glomma, fylkesvei
30 og videre langs fylkesvei 217 til Nysæterbekken, fra Nysæterbekken
i rett linje til Snerta bru og videre langs Trysil/Femundvassdraget,
inkluderes i den nye ulvesonen. Videre skal arealene vest for Glomma
i kommunene Kongsvinger, Grue og Sør-Odal i Hedmark, og de deler
av Akershus som ligger vest for Glomma, nord for Øyeren og øst for
Nitelva, og de deler av Trysil kommune avgrenset av området som
ligger nord for en rett linje fra der Senna renner ut i Trysil/Femundvassdraget
til der kommunegrensa mellom Trysil og Engerdal gjør en vinkel ved
Litlskorhøa, tas ut av sonen.
Stortinget har besluttet et konkret bestandsmål
på 3 årlige helnorske ynglinger innenfor ulvesonen, jf. Innst. S.
nr. 174 (2003–2004). Ulv i grenserevir inngår ikke i bestandsmålet.
Regjeringen har besluttet at det i tråd med
rovviltforliket skal fremmes en sak for Stortinget om fastsettelse
av bestandsmål for ulv uten at det foreligger en avtale med Sverige
om fordeling av grenseulv.
Regjeringen har gjort en nærmere vurdering av fem
ulike modeller for fastsettelse av et bestandsmål for ulv. Fordeler
og ulemper knyttet til de ulike modellene er beskrevet i meldingen.
Modell 1: Dagens
bestandsmål – 3 årlige helnorske ynglinger av ulv – videreføres.
Modell 2: Fastsette nytt bestandsmål på
5–8 familiegrupper av ulv i Norge inklusiv grenserevir. Det skal
være 3 årlige helnorske ynglinger.
Modell 3: Fastsette nytt bestandsmål på
4–6 familiegrupper av ulv i Norge inklusiv grenserevir. Det settes
ikke noe krav om et minimum av helnorske ynglinger.
Modell 4: Fastsette nytt bestandsmål på
8–12 familiegrupper av ulv i Norge inklusiv grenserevir, hvorav
minst 6 årlige helnorske ynglinger.
Modell 5: Fastsette nytt bestandsmål på
15–20 familiegrupper av ulv i Norge inklusiv grenserevir, hvorav
minst 15 helnorske.
Regjeringen vurderer at modell 1, 2, 4 og 5
harmonerer med naturmangfoldloven og Norges forpliktelser etter
Bernkonvensjonen.
Regjeringen mener det vil være konfliktdrivende ikke
å angi en nærmere ramme for forvaltningen av ulv, og har derfor
i de videre vurderingene lagt til grunn at det bør angis et nærmere
bestemt bestandsmål.
Regjeringen mener det kan være vanskelig å ivareta
forpliktelsen etter Bernkonvensjonen til å iverksette egnede og
nødvendige tiltak for særlig beskyttelse av ulvebestanden på norsk
jord, uten at dette konkretiseres i et måltall.
Regjeringen vil enten fastsette det nye bestandsmålet
for ulv som et intervallmål eller videreføre dagens bestandsmål.
Ved vurdering av grenserevir vil regjeringen
enten at familiegrupper av ulv i grenserevir tas med i det nasjonale
bestandsmålet for ulv med en faktor på 0,5 eller videreføre dagens
bestandsmål.
Det vises til at Stortinget har fastsatt helt
konkrete bestandsmål for forvaltningen av rovvilt i Norge, og som
er satt lave ut fra hensynet til beitenæringen. Regjeringen mener
disse målene tilfredsstiller Norges forpliktelser etter Bernkonvensjonen.
Det foreligger ikke avtaler med Sverige om fordeling
av ansvaret for den sør-skandinaviske ulvebestanden, derfor er det
folkerettslige utgangspunktet en likedeling av ansvaret og byrdene.
Regjeringen mener at konfliktnivået skal være lavest
mulig og at det er bredest mulig aksept for forvaltning av rovvilt
i Norge.
Omfanget av ulovlig avliving utgjør en direkte trussel
mot ulvebestandens overlevelse. Dette er etter regjeringens vurdering
et selvstendig argument som taler for at det er nødvendig med et
handlingsrom i det norske bestandsmålet for å sikre ulvebestandens overlevelse.
Regjeringen ønsker å opprettholde en ulvebestand
i Norge. Ulv er fredet, det er få individer av ulv i Norge og den
er kritisk truet. Regjeringen mener det ikke er grunnlag for å senke
dagens ambisjonsnivå for ulv.
Regjeringen har definert en målsetting for ulvebestandens
måltall som er i samsvar med kravene etter Bernkonvensjonen og naturmangfoldloven,
slik at Norge bidrar til å sikre at ulv overlever i Skandinavia,
både på kort og lang sikt. Målene skal også ta høyde for innavlsproblematikk
og ulovlig avliving.
Regjeringen har etter en helhetlig vurdering
valgt å legge enten modell 1 eller modell 2 til grunn for det bestandsmåltallet
som skal gjelde for ulv i Norge.
Regjeringen vil enten videreføre dagens bestandsmål
eller fastsette nytt bestandsmål på 5–8 familiegrupper av ulv i
Norge inklusiv grenserevir der det skal være 3 årlige helnorske
ynglinger. Gjeldende bestandsmål for ulv definerer både et måltall
for ulvebestanden, og samtidig skal dette målet oppnås innenfor
ulvesonen. Ynglinger utenfor ulvesonen teller ikke med når man vurderer
hvorvidt bestandsmålet er nådd eller ikke.
Regjeringen mener at bestandsmålet for ulv skal fastsettes
slik at også eventuelle etableringer utenfor ulvesonen teller med
ved vurdering av hvorvidt bestandsmålet er oppnådd eller ikke.
I henhold til konsultasjonsordningen er det
gjennomført konsultasjoner med Sametinget og Norske Reindriftsamers
Landsforbund om regjeringens forslag til endringer i forvaltningen
av ulv. Det er i meldingen tatt inn referat fra konsultasjonsmøtene.