Bernkonvensjonen

Bernkonvensjonen – om vern av ville europeiske planter og dyr og deres leveområder – er den mest sentrale internasjonale miljøavtalen som direkte berører rovvilt i Norge. Konvensjonen ble vedtatt i 1979 og trådte i kraft i 1982. Norge ratifiserte konvensjonen i 1986.

Konvensjonen har to særlige formål: Å verne de arter og leveområder som flere stater må samarbeide om å beskytte, og bevaring av arter som er truete eller sårbare, jf. artikkel 1:

«1. Denne Konvensjons målsetting er å verne vill flora og fauna og deres naturlige leveområder, særlig de arter og leveområder hvis vern krever samarbeid mellom flere stater, og å fremme slikt samarbeid.

2. Det legges særlig vekt på truete og sårbare arter, herunder truete og sårbare trekkende arter.»

Artiklene 2 og 3 angir de generelle forpliktelser statene har etter konvensjonen. Artikkel 2 er konvensjonens generelle pliktbestemmelse om bevaring av arter, som fastslår at det ikke bare er artene som sådan som skal bevares, men også bestandene av artene. Departementet viser til at ulv er en del av «vill fauna», og artikkelen forplikter derfor Norge til å ta vare på ulv.

Artikkel 3 stiller mer spesifikke krav til hvilke typer av tiltak statene skal iverksette: De skal sikre vern gjennom nasjonal politikk og planverk, og de skal spre kunnskap og informasjon i befolkningen om behovet for å beskytte flora og fauna.

Artikkel 4 omhandler vern av leveområder, og pålegger staten å «fremme hensiktsmessige og nødvendige lovgivnings- og administrative tiltak for å sikre vernet av leveområdene for de ville artene av flora og fauna, særlig dem som er angitt i vedleggene I og II, og vernet av truete naturmiljøer». Vedlegg II omfatter mange dyrearter, herunder ulv.

Departementet viser til at innenfor rammene av konvensjonens ordlyd, som fortolket i første rekke ut fra formålsbetraktninger, har staten stor frihet til selv å avgjøre hvordan forpliktelsene skal oppfylles.

Det er i meldingen redegjort nærmere for artiklene i konvensjonen.

Naturmangfoldloven

Naturmangfoldlovens formål er at naturen med dens biologiske, landskapsmessige og geologiske mangfold og økologiske prosesser tas vare på ved bærekraftig bruk og vern, også slik at den gir grunnlag for menneskenes virksomhet, kultur, helse og trivsel, nå og i fremtiden, også som grunnlag for samisk kultur. Målet er at artene og deres genetiske mangfold ivaretas på lang sikt, og at artene forekommer i levedyktige bestander i sine naturlige utbredelsesområder.

De individer som sammen inntar et bestemt leveområde, vil utgjøre en bestand. Hva som skal til for at en bestand kan regnes som levedyktig, vil variere fra art til art.

Geografisk differensiert forvaltning av rovvilt (soneforvaltning)

Ved behandlingen av rovviltforlikene i 2004 og 2011 sluttet Stortinget seg til at prinsippet om en geografisk differensiert rovviltforvaltning fortsatt skal legges til grunn i forvaltningen.

I forvaltningsplanene definerer rovviltnemndene hvilke områder som er såkalte prioriterte yngleområder for rovvilt, der man fortrinnsvis skal oppfylle regionens bestandsmål, samt prioriterte beiteområder, der hensynet til beitedyr skal veie tyngst. Gjennom lisensfelling og kvotejakt skal bestandene av rovvilt reguleres slik at konfliktene med husdyr og tamrein blir minst mulig. I prioriterte beiteområder skal terskelen for iverksetting av fellingstillatelser være lav, mens i prioriterte rovviltområder vil terskelen for uttak av rovdyr være tilsvarende høyere, og beitenæringen og andre interesser skal tilpasse seg rovdyrenes tilstedeværelse i disse områdene.

Genetisk verdifulle individer

Innavlsnivået i den sør-skandinaviske ulvebestanden er svært høyt og utgjør en av de største trusselfaktorene mot den sør-skandinaviske ulvebestandens overlevelse på sikt. Det er derfor viktig å ta vare på de genetisk viktige individene – ved blant annet å samarbeide over landegrensene.

For best mulig å kunne ta vare på de genetisk verdifulle individene i den sør-skandinaviske ulvepopulasjonen, ble det i januar 2012 utarbeidet felles retningslinjer som ligger til grunn for norsk forvaltning av ulv. Disse er beskrevet i meldingen.

Dyrevelferdslovgivningen

Dyrevelferdsloven har en egen bestemmelse som gir eier rett til økonomisk kompensasjon, dersom Mattilsynet på grunn av rovdyr pålegger inngripende restriksjoner på bruk av beitet.

Urfolks rettigheter

Det er et klart geografisk skille mellom samiske tamreinområder og ulvesonen, som er gjort av hensyn til samisk tamreindrift. Tapsomfanget i reindriften som skyldes ulv er svært begrenset, og det er ikke dokumentert at ulv med fast tilhold innenfor ulvesonen har skadet tamrein i samiske områder. Videre er det lovfestet rett til full erstatning for tamrein tatt av rovvilt. Dette sammen med andre tiltak, slik som de etablerte fellingsregimer og samisk representasjon i rovviltnemndene, skal sikre at norsk ulveforvaltning er innenfor de rammer som følger av FN-konvensjonen om sivile og politiske rettigheter.

Kommende evalueringer

Den regionale forvaltningen og de regionale bestandsmålene av rovvilt skal evalueres innen fem år, jf. rovdyrforliket av 2011, og Norsk institutt for naturforskning skal utrede regional rovviltforvaltning og de regionale bestandsmålene. Evalueringen skal foreligge sommeren 2016.

Norsk institutt for bioøkonomi skal innen sommeren 2016 foreta en vitenskapelig gjennomgang av rovviltbestandenes betydning for blant annet matproduksjon – basert på norske ressurser, utnyttelse av beiteressurser, vegetasjon og naturmangfold, alternativ næringsutvikling i landbruket/omstilling til annen drift og reindriftens beite-/områdebruk.