Klima- og miljødepartementet foreslår i proposisjonen
endringer i lov 6. mai 2009 nr. 35 om naturområder i Oslo og nærliggende
kommuner (markaloven). Forslagene gjelder erstatning for rådighetsinnskrenkninger
som følge av vern etter markaloven.
Markaloven ble vedtatt og trådte i kraft i 2009, og
§ 11 inneholder en bestemmelse om særskilt vern av friluftslivsområder.
Vilkåret for slikt vern er at området på grunn av naturopplevelsesverdier
har særskilte kvaliteter for friluftslivet. Bestemmelsen her er
svært lik vernebestemmelsen for naturreservat i naturmangfoldloven § 37
i restriksjonsnivå og konsekvens, og retter seg i all hovedsak mot
skogarealer. Ved vern som friluftslivsområde etter markaloven § 11 kan
økonomisk tap kreves erstattet «i samsvar med alminnelige rettsgrunnsetninger».
Terskelen for erstatning ligger høyt, og det skal svært mye til
før skogeiere som eier skog som vernes etter denne bestemmelsen,
vil få erstatning.
Klima- og miljødepartementet startet i 2010
en prosess for å verne viktige friluftslivsområder i Marka etter
markaloven § 11. I forkant av den formelle oppstarten av verneplanprosessen
varslet skogeierne og deres organisasjoner at de ville motsette
seg en verneprosess hvor skogverdiene ikke ville bli erstattet.
I mai 2012 meldte Fylkesmannen i Oslo og Akershus oppstart av verneplanprosess
etter markaloven § 11 for 28 områder. Områder med betydelige naturverdier kunne
vernes som naturreservat gjennom frivillig skogvern etter naturmangfoldloven
§ 37, dersom private grunneiere ønsket det. På bakgrunn av dette
meldte Fylkesmannen i 2014 oppstart av verneplanarbeid etter naturmangfoldloven
§ 37 for 18 av de 28 områdene.
Høsten 2013 ble det fattet vernevedtak etter markaloven
§ 11 for fire områder: Skjennungsåsen, Godbekken, Hauktjern og Spinneren,
alle i Oslo kommune og i all hovedsak eid av kommunen. Det samlede
arealet av de fire områdene er på ca. 8 840 dekar.
I 2015 ble ni områder i Marka vernet som naturreservat
etter naturmangfoldloven. Åtte av de ni områdene inngår i de 18
områdene der det ble meldt oppstart av verneplanarbeid etter naturmangfoldloven
21. februar 2014, og er dermed også blant de 28 områdene der det
ble startet verneplanprosess etter markaloven i mai 2012. For disse
ni områdene ble det foretatt betydelige tilpasninger av vernebestemmelsene
av hensyn til idrett og friluftsliv.
Departementet viser til at med gjeldende erstatningsregler
er vern av privateid skog etter markaloven § 11 svært konfliktfylt
fordi grunneierne da i hovedsak ikke vil få erstatning. Det legges
videre til grunn at vern av privateid skog i all hovedsak vil skje
ved frivillig vern – med tilsvarende prosesser overfor grunneiere
som ved vern at naturreservater etter naturmangfoldloven på privateid
grunn.
Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Åsmund Aukrust, Per Rune Henriksen, Anna Ljunggren, Audun Otterstad
og Terje Aasland, fra Høyre, Tina Bru, Odd Henriksen, Eirik Milde og
Torhild Aarbergsbotten, fra Fremskrittspartiet, Jan-Henrik Fredriksen og
Øyvind Korsberg, fra Kristelig Folkeparti, Rigmor Andersen Eide,
fra Senterpartiet, Marit Arnstad, fra Venstre, lederen Ola Elvestuen,
fra Sosialistisk Venstreparti, Heikki Eidsvoll Holmås, og fra Miljøpartiet
De Grønne, Rasmus Hansson, viser til at markaloven ble vedtatt
og trådte i kraft i 2009.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmet fra Senterpartiet, viser til at loven inneholder
i § 11 en bestemmelse om særskilt vern av friluftslivsområder. Vilkåret
for slikt vern er at området på grunn av naturopplevelsesverdier
har særskilte kvaliteter for friluftslivet.
Flertallet peker på at vernebestemmelsen
i markaloven § 11 er svært lik vernebestemmelsen for naturreservat
i naturmangfoldloven § 37 i restriksjonsnivå og konsekvens. Drivverdig
tømmer er i begge tilfeller normalt den klart viktigste økonomiske
verdien som båndlegges. Ved vern som friluftslivsområde etter markaloven
§ 11 kan økonomisk tap kreves erstattet «i samsvar med alminnelige
rettsgrunnsetninger». Terskelen for erstatning ligger høyt, og det
skal svært mye til før skogeiere som eier skog som vernes etter
denne bestemmelsen, vil få erstatning. Ved vern som naturreservat
etter naturmangfoldloven § 37 er terskelen for å få erstatning betydelig
lavere. Gjennomsnittlig erstatningsutbetaling ved skogvern etter
naturmangfoldloven § 37 ligger på ca. 2–2,5 mill. kroner pr. kvadratkilometer
produktiv skog.
Flertallet mener at restriksjonsnivået
for grunneier for et område som vernes som friluftslivsområde ofte
vil bli sammenfallende med det som gjelder for eksempel for nasjonalparker eller
naturreservater. Både i friluftslivsområder og i naturreservater
er det drivverdige tømmeret normalt den klart viktigste økonomiske
ressursen som båndlegges. Disse forholdene gjør det, etter flertallets mening,
vanskelig å forklare en forskjell i erstatningsnivå mellom disse vernebestemmelsene,
og taler for at erstatningsreglene bør være like.
Flertallet støtter lovendringen
som foreslås i Prop. 92 L (2015–2016).
Komiteens medlem fra Senterpartiet viser
til at gjeldende markalov har en åpning for vern av «eventyrskog». Dette
medlem er av den oppfatning at naturvernet ikke tjener på vernetiltak
som ikke er tuftet på objektive naturvitenskapelige kriterier og
god faglig dokumentasjon.
Dette medlem mener områdevern
etter naturmangfoldloven på grunnlag av «eventyrskogkriterier» er
uforenlig med tanken om en helhetlig, kunnskapsbasert naturforvaltning.
Dette medlem vil påpeke at det
i naturmangfoldloven (§ 8) presiseres at et overordnet prinsipp
for Norges forvaltning av naturen skal være en kunnskapsbasert naturforvaltning.
Dette vil si at «[...] beslutninger som berører naturmangfoldet,
så langt det er rimelig, skal bygge på vitenskapelig kunnskap om
arters bestandssituasjon, naturtypers utbredelse og økologiske tilstand,
samt effekten av påvirkninger.»
Dette medlem har merket seg at
vern av «eventyrskog» er omdiskutert, og at foreliggende forslag
til endring av markaloven trolig vil medføre at denne typen vern
legitimeres. Dette medlem kan ikke støtte dette,
og vil derfor stemme mot lovforslaget.
Komiteen har for øvrig
ingen merknader, viser til proposisjonen og rår Stortinget til å
gjøre slikt
vedtak til lov
om endringer i markaloven (rett til erstatning)
I
I lov 5. juni 2009 nr. 35 om naturområder i Oslo og
nærliggende kommuner skal § 11 femte ledd og nytt sjette ledd lyde:
En eier av eller rettighetshaver
i eiendom som helt eller delvis blir vernet som friluftslivsområde, har
rett til erstatning fra staten for økonomisk tap når et vern medfører
en vanskeliggjøring av igangværende bruk. Dersom bruken trenger
tillatelse fra offentlig myndighet, gjelder retten til erstatning
bare når tillatelse er gitt før det er foretatt kunngjøring etter naturmangfoldloven
§ 42. Naturmangfoldloven § 51 gjelder for fremgangsmåten ved fastsetting
av erstatning etter bestemmelsen her.
Når vilkårene etter femte ledd er oppfylt, fastsettes
erstatningen for tap som følge av vanskeliggjøring av igangværende
bruk i samsvar med utmålingsreglene i lov 6. april 1984 nr. 17 om
vederlag ved oreigning av fast eigedom. Ved anvendelsen av lov 6. april
1984 nr. 17 om vederlag ved oreigning av fast eigedom § 10 skal
tidspunktet for vernevedtaket legges til grunn.
II
Oslo, i energi- og miljøkomiteen, den 31.
mai 2016
Ola Elvestuen |
leder og ordfører |