Etter at ombudsmannen siden 2013 har hatt to mandater – det tradisjonelle og forebyggingsoppgaven – kan det være grunn til å reflektere noe over de erfaringer som er gjort.

Fra oppstarten i 1962 hadde ombudsmannen bare ett mandat, nemlig «å søke å sikre at det i den offentlige forvaltning ikke utøves urett mot den enkelte borger», jf. ombudsmannsloven § 3. Dette mandatet har fra starten av vært tolket slik at ombudsmannens hovedoppgave er å undersøke om myndighetene har begått ellerbegårurett mot borgere. I så fall kan det rettes kritikk mot myndighetene, og det kan etter omstendighetene også bes om at uretten rettes opp. Mandatet har først og fremst vært ivaretatt ved å behandle klager borgerne fremmer for ombudsmannen. Litt forenklet kan man altså si at ombudsmannen tradisjonelt – på samme måte som domstolene – har hatt et tilbakeskuende perspektiv.

Det forebyggingsmandatet som ombudsmannen fikk i 2013, jf. ombudsmannsloven § 3a, er innrettet noe annerledes. I henhold til dette mandatet skal ombudsmannen gjennomføre regelmessige besøk til steder hvor personer er eller kan være frihetsberøvet, og hensikten er å forebygge at disse personene utsettes for tortur og annen grusom, umenneskelig eller nedverdigende behandling eller straff. Forebyggingsarbeidet skjer ved at det gis anbefalinger til myndighetene om hvilke tiltak og endringer som bør settes i verk. I motsetning til slik det tradisjonelle mandatet har vært forstått, skal altså ombudsmannen på dette området ligge i forkant av begivenhetene. Mens ombudsmannens sentrale virkemiddel tradisjonelt har vært å anmode om at begått urett rettes opp, og eventuelt at myndighetene kritiseres for det inntrufne, består forebyggingsarbeidet i å gi anbefalinger for å hindre at urett begås i fremtiden. Dette har blant annet den konsekvens at det ikke ligger under forebyggingsmandatet å behandle enkeltklager.

Selv om ombudsmannen tradisjonelt har konsentrert seg om klager fra borgerne, har det – i tråd med anvisningene i ombudsmannsloven § 5 – med jevne mellomrom og av eget tiltak vært gjennomført generelle undersøkelser med tanke på å avdekke om borgerne utsettes for urett. Ikke minst har dette skjedd ved besøk av slike institusjoner som forebyggingsmandatet nå omfatter, altså der personer mot deres vilje er berøvet friheten. Men også på en rekke andre områder har det vært gjennomført slike undersøkelser. I slike generelle undersøkelser har mye av oppmerksomheten vært rettet mot å påvise allerede begått urett. Samtidig er det klart at man da også har hatt øye for hvilke forhold som kan medføre urett i fremtiden, og at det er gitt anbefalinger om hvilke tiltak som bør settes i verk for å unngå dette. Det blir dessuten noe forenklet og absolutt å si at forebyggingsmandatet bare retter seg mot fremtiden. Selv om det å forebygge utvilsomt er i sentrum for oppmerksomheten, utelukker ikke mandatet at ombudsmannen – dersom et besøk gir grunnlag for det – konstaterer at brudd på torturkonvensjonen allerede skjer. Tvert imot vil ombudsmannen anse det som en plikt å gjøre anskrik i slike situasjoner, selv om bruddet avdekkes i forbindelse med et besøk som er foretatt med grunnlag i forebyggingsmandatet.

Til tross for de nevnte modifikasjonene er det klart at forebyggingsmandatet har en noe annen profil enn ombudsmannens tradisjonelle virksomhet. Det innebærer noen utfordringer. Blant annet må det trekkes en grense mellom de to delene av virksomheten. Dette er gjort på den måten at det ved siden av de tradisjonelle klageavdelingene er etablert en egen enhet ved ombudsmannens kontor som arbeider med forebyggingsmandatet, kalt Forebyggingsenheten. I forbindelse med gjennomføringen av institusjonsbesøkene er Forebyggingsenheten nøye med å informere ledelse, ansatte og ikke minst de frihetsberøvede om sitt mandat, særlig at den ikke kan behandle enkeltklager. Det er også på andre måter – for eksempel gjennom skriftlig opplysning – tatt skritt for å klargjøre utad at Forebyggingsenheten er en egen og avgrenset del av ombudsmannens virksomhet, med særskilte oppgaver. Skulle en klage likevel bli fremmet til Forebyggingsenheten, vil den bli ekspedert videre til rette vedkommende hos ombudsmannen og behandlet der.

Langt mer fremtredende enn utfordringene med to mandater er de mange fordelene – synergieffektene – som ligger i at de begge er samlet hos ombudsmannen:

For forebyggingsarbeidet medfører det flere fordeler at det hører under ombudsmannen. Gjennom å være Stortingets tillitsvalgte har ombudsmannen en tung institusjonell forankring og samtidig den nødvendige uavhengighet i forhold til myndighetene. Generelt legger ombudsmannen vinn på å opptre på en objektiv og nøktern måte, der solid faglighet settes i høysetet.

Det er imidlertid ikke bare forebyggingsarbeidet som nyter godt av synergieffekten ved at de to mandatene er samlet. Også ombudsmannens mer tradisjonelle virksomhet tjener på dette. Oppsummeringsvis konstaterer Sivilombudsmannen at det er vesentlige fordeler ved ordningen med to mandater.