Anskaffelsesdirektivet regulerer hvilken fremgangsmåte det offentlige skal følge ved innkjøp av varer, tjenester og bygge- og anleggsarbeider. Direktivet gjelder for statlige myndigheter, fylkeskommunale og kommunale myndigheter og offentligrettslige organer. Offentligrettslige organer er organer som har en nærmere definert tilknytning til det offentlige. Direktivet gjelder bare for kontrakter med en verdi som overstiger nærmere bestemte terskelverdier.

Det fremgår av direktivet at offentlige oppdragsgivere må opptre i samsvar med grunnleggende prinsipper om likebehandling, gjennomsiktighet og ikke-diskriminering i forbindelse med anskaffelser. Direktivet inneholder detaljerte prosedyrekrav som skal sikre overholdelse av disse grunnleggende prinsippene, herunder bestemmelser om blant annet krav til kunngjøring, tillatte anskaffelsesprosedyrer, kravspesifikasjoner, kvalifikasjonskrav, dokumentasjonskrav, tildelingskriterier, kontraktsvilkår og avvisning.

Direktivet inneholder en rekke nye bestemmelser som skal bidra til å realisere EUs målsettinger med revisjonsarbeidet.

Det innføres nye regler om elektronisk kommunikasjon. Medlemsstatene pålegges å bruke elektronisk kommunikasjon i anskaffelsesprosessen frem til inngåelse av kontrakt. Blant annet stilles det krav om at konkurransegrunnlaget gjøres tilgjengelig elektronisk, og at leverandører innleverer forespørsler om å delta i konkurranser og tilbud, elektronisk.

Kravene til dokumentasjon fra leverandørene forenkles. Blant annet legges det i større grad opp til bruk av egenerklæring som foreløpig bevis for at leverandørene oppfyller kvalifikasjonskravene og utvelgelseskriteriene, og for fravær av avvisningsgrunner. Oppdragsgiver er kun forpliktet til å kreve at leverandøren som har vunnet konkurransen, fremlegger den etterspurte dokumentasjonen.

Det åpnes for forhandlinger i større utstrekning enn i dag ved at adgangen til å velge anskaffelsesprosedyrene konkurranse med forhandling, og konkurransepreget dialog, utvides. Dessuten innføres en ny prosedyre som skal bidra til innovasjon – innovasjonspartnerskap. Det åpnes også for at ikke-statlige myndigheter kan kunngjøre konkurranse ved en forhåndskunngjøring, som er en enklere måte å kunngjøre på.

Skillet mellom prioriterte tjenester (tjenester som i dag fullt ut er omfattet av direktivets prosedyreregler), og uprioriterte tjenester (tjenester som i dag bare i meget begrenset grad er regulert av direktivet), oppheves. De fleste av dagens uprioriterte tjenester, blant annet helse-, sosial-, kultur- og utdanningstjenester, underlegges egne og mer fleksible regler enn de tjenestene som fullt ut er omfattet av direktivet. Disse reglene innebærer ikke omfattende prosedyrekrav, men det stilles visse grunnleggende krav til gjennomsiktighet og likebehandling, inkludert et krav om kunngjøring.

Medlemsstatene pålegges å treffe egnede tiltak for å sikre at leverandørene etterlever gjeldende nasjonale og internasjonale regelverk om miljø, arbeidsforhold og sosiale forhold i forbindelse med gjennomføring av offentlige kontrakter. Handlingsrommet for å trekke inn slike hensyn på ulike steg i anskaffelsen, utvides.

Endelig inneholder direktivet nye bestemmelser om forvaltning av anskaffelsesregelverket. Det skal tilbys gratis informasjon og veiledning om tolkning og anvendelse av regelverket. Videre skal medlemsstatene påse at myndighetene eller egnede organer skal kunne kontrollere at anskaffelsesreglene etterleves. Hvis disse kontrollmyndighetene konstaterer spesifikke brudd eller systematiske problemer, skal de kunne rapportere sine funn, for eksempel til nasjonale parlament eller ombudsmenn. Medlemsstatene skal også hvert tredje år utarbeide en rapport som skal sendes til EU-kommisjonen. Den skal inneholde informasjon om eventuelle strukturelle eller tilbakevendende problemer med anskaffelsesreglene, om små og mellomstore bedrifters deltakelse, korrupsjon m.m. Norge og de andre EFTA-statene skal rapportere til EFTAs overvåkningsorgan.