Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Sosialistisk Venstreparti og Miljøpartiet De Grønne,mener EUs klimamål for 2030 er ambisiøse, og anerkjenner at for å nå målene kreves en betydelig innsats, også fra Norge. Energisektoren spiller en nøkkelrolle for å nå disse målene. Det langsiktige målet er et bærekraftig og miljøvennlig energisystem med svært lave klimagassutslipp.

Komiteen mener Norge skal føre en ambisiøs energipolitikk som tar i bruk våre fornybare energiressurser. Komiteen mener energipolitikken må bygge opp under klimapolitiske målsettinger og bidra til at Norge blir et ledende land i omstillingen til lavutslippssamfunnet. Komiteen mener at energipolitikken derfor må legge til rette for at fossil energibruk i størst mulig grad kan erstattes med fornybare energikilder i alle deler av økonomien.

Komiteen mener at tydelige og langsiktige målsettinger for utslippsreduksjoner kan bidra til større forutsigbarhet og vil være viktige styringssignal til næringslivet, forvaltningen og folkevalgte. Komiteen vil peke på at en systematisk fremstilling av ulike virkemidler i klimapolitikken bør være del av en sak for Stortinget om en ny klimalov. Komiteen viser i den forbindelse til at Stortinget har vedtatt at regjeringen ved innføringen av en klimalov, skal rapportere i de årlige budsjettene hvordan Norge kan nå klimamålene for 2020, 2030 og frem mot 2050, og hvordan budsjettet påvirker Norges klimagassutslipp. Komiteen viser til vedtak I i Innst. 397 S (2015–2016), jf. Dokument 8:51 S (2015–2016).

Komiteen foreslår:

«Stortinget ber regjeringen i forbindelse med fremleggelsen av statsbudsjettet for 2017 – etter at EU-kommisjonens forslag til innsatsfordeling for ikke-kvotepliktig sektor er lagt frem – synliggjøre utslippsbanene for de enkelte sektorer innenfor ikke-kvotepliktig sektor. Fremleggelsen må omtale målsettinger for hver enkelt sektor basert på en vurdering av hva dette forslaget vil innebære for Norge.»

Komiteen stadfester at klimamålet for 2020 ligger fast, og at de innenlandske utslippene ikke skal overstige 45–47 millioner tonn CO2-ekvivalenter i 2020. Komiteen viser til at EUs fornybardirektiv setter bindende nasjonale mål for andel fornybar energi, og at Norge har et mål om 67,5 prosent fornybarandel, inkludert 10 prosent i transportsektoren.

Komiteen viser til at dette vil være et forpliktende klimamål for 2030.

Komiteen mener det vil være fornuftig å anvise utslippsbaner for den enkelte sektor innenfor ikke-kvotepliktig sektor i lys av innsatsfordelingen fra EU.

Komiteens flertall, medlemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre, viser til at klimaforliket er blitt forsterket i de senere års budsjetter, og at det har vært et taktskifte i klimapolitikken siden 2013. Flertallet viser blant annet til at innskuddet til Fondet for klima, fornybar energi og energiomlegging er kraftig økt, at det gjennomføres en historisk sterk satsing på jernbane, gang- og sykkelvei og belønningsordningen for kollektivtrafikk i storbyene.

Flertallet viser til at et norsk klimamål for ikke-kvotepliktig sektor vil bli synliggjort når innsatsfordelingen fra EU foreligger, og at dette mest sannsynlig vil bli et svært ambisiøst mål.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Miljøpartiet De Grønne er svært forundret over at Venstre og Kristelig Folkeparti sammen med regjeringspartiene i så stor grad velger å avvente EU-kommisjonens forslag til innsatsfordeling, før de selv tar stilling til hvilke tiltak som må gjennomføres nasjonalt før 2030.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet viser til representantforslag Dokument 8:51 S (2015–2015) – med 45 forslag fra Arbeiderpartiet for å redusere klimagassutslippene i Norge og internasjonalt. I Innst. 397 S (2015–2016) ble temaene om Landbruk og skog, sirkulær økonomi og om klimalov behandlet.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Miljøpartiet De Grønne viser til at Paris-avtalen fra desember 2015 gir en klar retning for fremtidig klimaarbeid, og inneholder bestemmelser som gjør at innsatsen styrkes over tid. Disse medlemmer viser til at regjeringen ved flere anledninger har uttalt at energimeldingen skulle se energi og klima i en sammenheng. Disse medlemmer er derfor forundret over at det i energimeldingen mangler konkrete anvisninger som gjør at klimagassutslippene vil gå ned fram mot 2030.

Disse medlemmer viser til behandlingen av Meld. St. 13 (2014–2015) Ny utslippsforpliktelse for 2030 – en felles løsning med EU, hvor Norges målsetting er å kutte utslippene minst 40 pst. i 2030 sammenlignet med 1990, og hvor det legges opp til felles gjennomføring sammen med EU gjennom en bilateral avtale med EU. Disse medlemmer viser til at regjeringen i denne stortingsmeldingen valgte fem prioriterte satsingsområder, som fremkommer slik:

• 1. Reduserte utslipp i transportsektoren

• 2. Utvikling av lavutslippsteknologi i industrien og ren produksjonsteknologi

• 3. CO2-håndtering

• 4. Styrke Norges rolle som leverandør av fornybar energi

• 5. Miljøvennlig skipsfart

Disse medlemmer mener samtlige av disse prioriterte innsatsområdene må inngå som sentrale områder i energipolitikken fram til 2030. Disse medlemmer kan ikke se at energimeldingen tar opp i seg disse prioriterte innsatsområdene. Disse medlemmer mener at om Norge skal nå sine klimamålsettinger, er det viktig at energisektoren integreres som en del av løsningen. Det haster med å iverksette tiltak og anvise en tydelig retning på samfunnsutviklingen fram mot 2030.

Disse medlemmer vil understreke viktigheten av at regjeringen ikke venter på en avtale med EU, og mener regjeringen må legge frem konkrete klimatiltak for å nå Norges mål om 40 pst. reduksjon av utslippene innen 2030.

Disse medlemmer mener en av de viktigste forutsetningene for at Paris-avtalen skal bli et kraftfullt vendepunkt i den globale klimasatsingen, er at det enkelte land raskt starter med å gjennomføre tiltak for å redusere klimagassutslipp. I tillegg vil en vellykket oppfølging være avhengig av at den vestlige del av verden, i tillegg til å redusere egne utslipp, bidrar til å redusere klimagassutslipp i utviklingsland.

Disse medlemmer mener Paris-avtalen er en global og ambisiøs avtale som forplikter regjeringen til å oppfylle klimaforliket fra 2008, jf. Innst. S. nr. 145 (2007–2008), hvor komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, skrev:

«Som en del av en global og ambisiøs klimaavtale der også andre industriland tar på seg store forpliktelser, skal Norge ha et forpliktende mål om karbonnøytralitet senest i 2030. Det innebærer at Norge skal sørge for utslippsreduksjoner tilsvarende norske utslipp i 2030.»

Komiteen viser til Innst. 407 S (2015–2016) om ratifikasjon av Paris-avtalen, der flertallet går inn for at Norge skal bli klimanøytralt i 2030.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Miljøpartiet De Grønneviser til klima- og miljøminister Vidar Helgesens redegjørelse til Stortinget om oppfølging av Paris-avtalen den 12. april 2016, hvor han sa:

«Parisavtalen betyr at partene – inkludert Norge – vil føre en gradvis mer ambisiøs klimapolitikk. Det globale temperaturmålet er skjerpet, noe som også betyr en annen målestokk for hva som kan anses som ambisiøst.

Norge sendte i mars ifjor inn vårt foreløpige nasjonalt fastsatte bidrag til FN, i form av et absolutt utslippsmål for 2030, etter at Stortinget hadde gitt sin tilslutning. Norge vil påta seg en betinget forpliktelse om minst 40 prosent utslippsreduksjon i 2030 sammenlignet med 1990.

I Stortingets behandling av det norske bidraget til Parisavtalen i mars 2015 ble det betingede målet om karbonnøytralitet fra klimaforliket gjentatt. Dette fastslår at Norge som en del av en global og ambisiøs klimaavtale der også andre industriland tar på seg store forpliktelser, skal fremskynde målet om karbonnøytralitet fra 2050 til 2030. Hensikten var å bidra til at andre land skulle påta seg forpliktelser mer på nivå med våre.

Det er ingen tvil om at vi gjennom Parisavtalen har fått en avtale med høyt ambisjonsnivå. Den er et vendepunkt i det internasjonale klimaarbeidet. Alle land skal nå være med å bidra, svært forskjellig fra den todeling som har preget klimakonvensjonen og Kyotoprotokollen der kun industriland har hatt kvantitative forpliktelser. De femårige innmeldingene og globale gjennomgangene vil gi progresjon i landenes bidrag over tid, og dermed bidra til å oppnå avtalens ambisiøse utslippsmål.

Regjeringen mener likevel at premissene for å fremskynde Norges mål om karbonnøytralitet ikke er oppfylt nå.»

Disse medlemmer viser videre til statsminister Erna Solbergs svar på spørsmål fra Terje Aasland i Stortinget den 4. mai 2016 – om regjeringen nå ville oppfylle denne delen av klimaforliket fra 2008. Statsminister Erna Solberg svarte:

«Den er ikke global, for den er ikke et globalt rammeverk, det er nasjonale, innmeldte prioriteringer. Det betyr at vi har i dag ikke systemer for å kunne veksle ut, som er gode nok for å si at vi kan love klimanøytralitet i 2030, fordi da trenger vi jo å vite hvordan vi får regnskapsført eventuelle investeringer også i andre land.»

Disse medlemmer mener regjeringen uten rettmessig grunnlag, ved de nevnte uttalelser, bryter klimaforliket fra 2008, og at de gjennom dette tilkjennegir at regjeringen utgjør et passivt ytterpunkt i klimapolitikken.

Disse medlemmer har siden regjeringen Solberg tiltrådte høsten 2013 registrert at regjeringen konsekvent viser en manglende vilje til å fremme gode klimaløsninger. Det er først i berøringspunktet med Stortinget at de klimariktige løsningene kommer på saker som fremmes av regjeringen. Disse medlemmer viser til at som en konsekvens av dette, er det fremmet et historisk stort antall representantforslag som omhandler klima og vår fremtid. Svært mange av forslagene har fått flertall, og kan kun anses som et uttrykk for at det er sterkere klimapolitisk vilje i Stortinget, enn hva regjeringen klarer å presentere for Stortinget.

Disse medlemmer vil peke på at regjeringen og dens støttepartier må tåle å bli målt på resultatene av sin politikk og ikke hvilke mål den setter mange år frem i tid. For at Norge skal nå sitt klimamål om å kutte utslippene til 47 mill. tonn CO2-ekvivalenter i 2020, må utslippene reduseres med mellom 1,5 og 2 mill. tonn årlig. I stedet øker utslippene. Disse medlemmer vil også peke på at Miljødirektoratet i sine siste oppdaterte utslippsbaner anslår at klimamålene for 2020 ikke engang vil være nådd i 2030.

Disse medlemmer merker seg at regjeringen skryter av økte innskudd i fondet som finansierer Enova, men vil minne om at milliarder blir til millioner når bare avkastningen av fondet brukes. Tar man hensyn til at regjeringen lar fondet få ansvar for å finansiere stadig flere oppgaver som tidligere hadde ordinære budsjettbevilginger, så innebærer Enovas økte handlingsrom fra 2016 sammenlignet med 2014 bare litt over 100 mill. kroner. Disse medlemmer viser til at dette er langt fra nok til å være noen satsing, og er ikke i nærheten av å kunne innfri de ambisjoner regjeringen hevder de har i klimapolitikken. Disse medlemmer mener at å påstå, slik regjeringen gjør, at deres politikk innebærer noen reell styrking av Enova, er derfor faktisk feil.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti mener påstanden om et taktskifte i klimapolitikken er retorikk fra regjeringspartiene og deres støttespillere. Disse medlemmer vil peke på at norske klimagassutslipp gikk ned i den rød-grønne regjeringsperioden fra 2005–2013, og at de har gått opp under dagens regjering.

Disse medlemmer vil særlig peke på SSBs utsagn 20. mai 2016:

«Etter en mangeårig trend med reduksjon i utslipp av klimagasser, økte utslippene i 2015 med i underkant av 0,8 millioner tonn CO2-ekvivalenter sammenlignet med 2014.»

Disse medlemmer har merket seg at regjeringen Solberg ikke har fremmet ett eneste forslag som i vesentlig grad vil bidra til utslippsreduksjoner, men at alle klimatiltak enten er fremmet av opposisjonen eller forhandlet frem av regjeringens støttepartier.

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti og Miljøpartiet De Grønne viser til komiteens behandling av Meld. St. 25 (2015–2016), og at Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre unødvendig har satt så korte frister slik at et grundig arbeid med meldingen er vanskeliggjort. Man må derfor basere seg på en mindre gjennomarbeidet innstilling enn ønskelig, og den norske energibransjen får ikke et så sterkt og omforent politisk grunnlag for sin omstilling til bærekraft som den burde fått.

Komiteens medlem fra Miljøpartiet De Grønne understreker overfor alle som jobber i energibransjen og alle som ønsker en grønn omstilling, at Miljøpartiet De Grønne på tross av dette er rede til å samarbeide med alle partier som setter klima- og miljøutfordringene først.

Dette medlem konstaterer at på tross av en innstilling fra komiteen om energimeldingen som burde vært bedre organisert, så har komiteens flertall på en rekke punkter forlatt standpunkter i meldingen, flyttet sin politikk i betydelig mer klima- og miljøvennlig retning, og stemmer nå for en lang rekke tiltak og virkemidler som Miljøpartiet De Grønne lenge har fremmet. Dette medlem konstaterer at det er mulig å både ha rett og få rett. Det gir håp for et klimanøytralt bærekraftssamfunn.