Departementet viser til at avtalen er i tråd med norsk politikk og med forhandlingsmandatet som ble fastsatt i forkant av partskonferansen.

Den nye klimaavtalen innebærer økte krav over tid også for Norge. Forutsatt Stortingets samtykke til ratifikasjon vil Norge, sammen med andre parter til avtalen, måtte bidra til å begrense den globale oppvarmingen i tråd med avtalens formål. Det kollektive overordnede temperaturmålet er skjerpet sammenlignet med beslutningen fra partskonferansen for klimakonvensjonen i Cancún i 2010, der det ble vedtatt et mål om å holde temperaturøkningen under 2 °C.

Paris-avtalen fremmer en prosess hvor partene vil føre en gradvis mer ambisiøs klimapolitikk. Norge vil være forpliktet til å melde inn nasjonalt fastsatte bidrag, som inkluderer utslippsmål, innen 2020, og deretter hvert femte år. Hvert suksessive bidrag vil utgjøre en progresjon i forhold til gjeldende bidrag og høyest mulig ambisjon. Det spesifiseres ikke hva som menes med mer ambisiøst, men av dette følger at det er nødvendig at innsatsen øker over tid ut over det som gjøres i dag.

Alle parter oppfordres til å formulere og melde inn langsiktige lavutslippsstrategier. I beslutningene fra partskonferansen inviteres parter til å melde inn slike strategier innen 2020.

Norge skal også rapportere til klimakonvensjonen hvordan de nasjonalt fastsatte bidragene følges opp. På dette, og mange andre punkter, står Norge godt rustet til å oppfylle forpliktelser gjennom eksisterende forpliktelser under klimakonvensjonen og Kyotoprotokollen.

Norge sendte inn informasjon om vårt indikative nasjonalt fastsatte utslippsbidrag for perioden frem til 2030 i mars 2015, der målet oppgis å være å redusere utslippene med minst 40 pst. i 2030 sammenlignet med 1990, og at dette skal gjennomføres sammen med EU.

Paris-beslutningen slår fast at industrilandene samlet tar sikte på at mobilisering av 100 mrd. USD årlig fra 2020 skal fortsette til 2025, og at partsmøtet for avtalen før den tid skal vedta et nytt tallfestet mål.