Regjeringens uansvarlighet
Disse medlemmer understreker
at hvis politikk er å prioritere, vil regjeringen Solberg trolig
gå inn i historiebøkene som den svakeste noensinne. På bare fire
budsjetter har den Høyre-dominerte regjeringen økt oljepengebruken
med nesten 100 mrd. kroner. Det er mer enn på de 12 foregående,
inkludert finanskrisebudsjettet i 2009. Det strukturelle budsjettunderskuddet
som andel av BNP for Fastlands-Norge har ikke på noe tidspunkt vært
høyere i Finansdepartementets tabeller som strekker seg tilbake til
1980. Etterspørselsimpulsen i budsjettet har blitt økt fra et gjennomsnitt
på 0,26 pst. per år med forrige regjering til 0,68 pst. med dagens.
På svar på budsjettspørsmål 25 fra Arbeiderpartiet framgår det at den
samlede oljepengebruken ville vært om lag 122 mrd. kroner lavere
dersom en la til grunn gjennomsnittlig innfasingstempo fra regjeringen
Stoltenberg II.
Thøgersen-utvalget, som regjeringen
satte ned i 2014 for å vurdere handlingsregelen, leverte sin rapport
i mai 2015. Utvalget tok til orde for en innfasing på om lag 5–8
mrd. kroner per år. Thøgersen uttalte selv:
«Problemet oppstår når den langsiktige
trenden for oljepengebruk blir for høy. Da får vi den ulempen at
oljepengebruken vil stige raskt og deretter falle raskt. Det er
definitivt ikke en bane vi vil anbefale.»
Regjeringen har bevisst valgt
et ikke-bærekraftig innfasingstempo for oljepengene.
Disse medlemmer viser
til at regjeringen lenge var motvillig til å svare på hvor lenge
en kan videreføre regjeringens innfasingstempo før SPU går tomt.
Påtroppende sjeføkonom i NHO, Øystein Dørum, gjorde beregninger
på oppdrag fra Klassekampen som viser at med 3 pst. årlig avkastning
fra fondet vil det gå tomt allerede i 2043 dersom oljepengebruken
fortsetter å øke slik den har gjort i perioden 2014–2017. Dørum
understreker at beregningene først og fremst er en illustrasjon
av hva som skjer om oljepengebruken fortsetter å øke i dagens tempo,
og uttaler blant annet at:
«Det synes lite realistisk at
fremtidige regjeringer vil styre statsfinansene blindt mot avgrunnen, slik
beregningene viser.»
Regjeringen leverte etter flere
henvendelser fra Arbeiderpartiets stortingsgruppe beregninger som understøttet
Dørums funn.
Kontrasten til Høyres løfter
fra valgkampen i 2013 kunne knapt vært større. «Høyre er ryggraden
i ansvarlig pengebruk», sa dagens statsminister i valgkampen. Dagens
Næringslivs Kjetil B. Alstadheim tok tak i påstanden i en kommentar
etter budsjettframleggelsen i 2014:
«Høyres ryggrad er nå mer et
sugerør inn i Oljefondet. Hver anledning brukes til å hente ut litt
mer. Hver oppjusterte prognose er en unnskyldning for økt pengebruk,
ikke en anledning som brukes til å holde litt igjen.»
Regjeringens høye pengebruk
startet umiddelbart etter at de hadde inntatt regjeringskontorene:
før oljeprisfallet, før arbeidsledighetsveksten, før flyktningtilstrømmingen.
Det strukturelle budsjettunderskuddet som pst. av trend-BNP for
Fastlands-Norge har økt fra 5,2 pst. i 2013 til 7,9 pst. i 2017.
Om lag hver åttende krone som brukes over offentlige budsjetter
i 2016, vil hentes fra SPU. Erna Solberg, som skulle gjøre norsk
økonomi mindre oljeavhengig, har i stedet satt fartsrekord i å gjøre
den mer oljeavhengig.
Aftenposten oppsummerte situasjonen
etter budsjettet for 2016 på følgende måte på lederplass:
«I opposisjon ville Høyre beskrevet
denne mangelen på budsjettdisiplin som uansvarlig. Den tærer på
en sparekonto som trengs når eldrebølgen om få år gjør at offentlige
utgifter skyter i været. Den undergraver fremtidige generasjoners
krav på å få ta sin del i oljeformuen. Den bryter med ambisjonen
om å gjøre innfasingen av oljepenger i norsk økonomi gradvis og
forsiktig. Den fører, stikk i strid med Høyres ønsker, til at offentlige
utgifter vokser betydelig raskere enn hele økonomien. Og den svekker
de holdningene som har gjort at Norge gjennom tiår, på tross av
oljerikdommen, har utvist et minimum av evne til disiplin og måtehold.»
Under regjeringen Stoltenberg
II var veksten i økonomien høyere enn veksten i offentlig konsum, med
unntak av finanskriseåret 2009. Med denne regjeringen har situasjonen
vært en ganske annen. Til tross for regjeringspartienes klare valgløfter
om å krympe offentlig sektor har regjeringen lagt opp til en underliggende
utgiftsvekst og vekst i offentlig konsum som er større enn veksten
i økonomien.
Årstall
Anslag vekst
i
offentlig konsum
(pst.)
Anslag
vekst i BNP,
Fastlands-Norge (pst.)
2006
0,9
2,4
2007
2,7
2,9
2008
2,3
2,8
2009*
3,4
1,9
2010
2,1
2,1
2011
2,1
3,1
2012
1,5
3,1
2013
2,1
2,9
Snitt
2,1
2,7
2014
2,2
2,7
2015
2,2
2
2016
2,7
1,8
2017
1,7
1,7
Snitt
2,2
2,05
Kilde: Nasjonalbudsjettet 2006–2017
Figur 8: Anslått vekst i offentlig
konsum og BNP, Fastlands-Norge.
En
rekke Høyre-politikere, herunder statsråd og Høyre-nestleder Jan
Tore Sanner, har uttalt:
«Vi trenger flere lønnsomme
private arbeidsplasser som bidrar til statsbudsjettet, ikke flere
som lever av statsbudsjettet.»
Særlig på dette området er avstanden
mellom ord og handling påtakelig etter disse medlemmers mening.
Mens det ble skapt om lag 360 000 (netto) nye arbeidsplasser med
regjeringen Stoltenberg II, hvorav 72 pst. ble skapt i privat sektor,
har det bare blitt skapt i underkant av 25 000 nye jobber med Høyre/Fremskrittspartiet-regjeringen,
hvorav bare 24 pst. har blitt skapt i privat sektor. Lavere oljepris har
selvsagt spilt en viktig rolle, men regjeringen har møtt en økende
ledighet med passivitet og konsekvent vært på etterskudd med for
svake tiltak. Med Erna Solberg som statsminister kommer altså tre
av fire nye jobber i offentlig sektor, mens det nesten ikke skapes
jobber i privat sektor.
Regjeringens viktigste satsing
har vært skattekutt med en innretning som har sikret dem med høyest inntekt
og formue de største kuttene. Erna Solberg har ved flere anledninger
trukket fram formuesskattekutt som tiltak for å skape nye arbeidsplasser,
men regjeringen har ikke klart å bevise en slik effekt. Heller ikke
Menon, som regjeringen hyret inn for å beregne investeringseffekt
av ulike typer skattekutt, kunne gi dem støtte for at formuesskattekutt
gir særlig effekt. SSBs beregninger viser at skattekutt er et svært
kostbart og lite effektivt tiltak for økt sysselsetting, og at offentlige
investeringer gir 15 ganger flere jobber i privat sektor.
Disse medlemmer viser
til at Høyre og Fremskrittspartiet gikk til valg på å kutte skatte-
og avgiftsnivået og gjøre norsk økonomi mindre oljeavhengig. Bortfallet
av inntekter skulle finansieres gjennom kutt i byråkrati, flere
private jobber og såkalte dynamiske effekter av skattekuttene. Det
eneste regjeringen har å vise til etter fire budsjetter, er at de har
kuttet skattene og hentet penger fra oljefondet for å finansiere
det. På fire år har regjeringen effektivt redusert kommende regjeringers
handlingsrom til å møte framtidige utfordringer. Det er ikke å ruste
landet for framtida.