Vedlegg

Vedlegg

Brev fra Kommunal- og moderniseringsdepartementet v/statsråd Jan Tore Sanner til kommunal- og forvaltningskomiteen, datert 7. juni 2016

Dokument 8:89 S (2015-2016) Representantforslag om en mer aktiv boligpolitikk

Jeg viser til brev av 03.05.2016, fra Kommunal- og forvaltningskomiteen med vedlagt representantforslag 8:89 S (2015-2016) fra stortingsrepresentantene Helga Pedersen, Eirin Sund, Jan Bøhler, Stein Erik Lauvås, Torstein Tvedt Solberg og Stine Renate Håheim.

Forslag nr. 9 har også vært forelagt finansministeren.

Forslag nr. 1

"Stortinget ber regjeringen fremme forslag om å øke lånerammen til Husbanken til 25 mrd. kroner."

Jeg viser her til anmodningsvedtak nr. 96 (2015-2016): "Stortinget ber regjeringen fortløpende vurdere behovet for å øke rammen til Husbanken." og Regjeringens svar i Prop. 122 S (2015-2016) Tilleggsbevilgninger og omprioriteringer i statsbudsjettet 2016.

"I Prop. 1 S (2015-2016) Statsbudsjettet 2016 foreslo Regjeringen en låneramme i Husbanken på 18 mrd. kroner. Det var en reduksjon på 2 mrd. kroner fra 2015. Ved behandling av statsbudsjettet i kommunal- og forvaltningskomiteen viste medlemmene fra Høyre og Fremskrittspartiet til at tilgangen på kreditt i det private kredittmarkedet var god, at etterspørselen etter lån fra Husbanken hadde gått ned og at Husbanken anslo at en låneramme på 18 mrd. kroner var tilstrekkelig til å gi lån til prioriterte formål, jf. Innst. 16 S (2015-2016). Stortinget sluttet seg til Regjeringens forslag om en låneramme på 18 mrd. kroner i 2016, men ba om at Regjeringen fortløpende vurderer behovet for å øke rammen.

Prisstigningen for boliger er fortsatt høy, tilgangen på rimelige boliglån er god og mange husholdninger har tatt opp store lån. Dette kan være en kilde til ustabilitet i norsk økonomi. Regjeringen la derfor fram Strategi for boligmarkedet i juni 2015. Ett av tiltakene i strategien var å begrense private bankers utlån til boligformål. Et annet var å begrense og målrette husbanklån til prosjekter som gir økt boligpolitisk måloppnåelse.

Etterspørselen etter lån i Husbanken falt i 2015. Blant annet ble det søkt om grunnlån for 15,7 mrd. kroner i 2015, en reduksjon på 33 pst. fra året før. Utlånsrammen i 2015 på 20 mrd. kroner ble likevel benyttet fullt ut. Det ble gitt tilsagn om grunnlån for 12 mrd. kroner, startlån for 7 mrd. kroner og lån til barnehager for 1 mrd. kroner. Tilsagn om grunnlån og barnehagelån var noe lavere enn i 2014, mens tilsagn om startlån økte tilsvarende.

Ved utgangen av april i 2016 hadde det kommet inn søknader om grunnlån for 3 mrd. kroner. Økt bosetting av flyktninger og asylsøkere i kommunene tilsier økt etterspørsel etter husbanklån. Det er likevel usikkert når dette behovet vil slå ut i økt låneforbruk. Husbanken prioriterer søknader om lån til boligsosiale formål. Kommunene vil dermed uansett få dekket sine lånebehov for å finansiere boliger til flyktninger og andre vanskeligstilte. Husbanken vurderer fortsatt årets låneramme som tilstrekkelig.

Ut fra en helhetsvurdering mener Regjeringen at en utlånsramme på 18 mrd. kroner i 2016 legger godt til rette for at vanskeligstilte på boligmarkedet kan få lån til å etablere seg i egen bolig, samtidig som flere boliger blir bygget med kvaliteter som møter framtidens behov. Regjeringen vil fortsette å følge lånerammen i Husbanken nøye."

Forslag nr. 2

"Stortinget ber regjeringen etablere nye tilskuddsordninger gjennom Husbanken for å stimulere til økt fornyelse og fortetting av eksisterende boligmasse."

Husbanken har i dag flere tilskuddsordninger som skal stimulere til innovative og produktive løsninger i nye og eksisterende boliger, slik at boligmassen blir bedre tilpasset fremtidens behov. Noen av de sentrale tilskuddsordningene til boliger er tilskudd til heis, tilskudd til tilstandsvurdering, tilskudd til tilpasning av bolig, samt kompetansetilskudd til bærekraftig bolig- og byggkvalitet. Det ble i 2015 utbetalt 80 mill kr til tilskudd til heis, 9,3 mill kr til tilskudd til tilstandsvurdering, 134,4 mill kr til tilskudd til tilpasning og prosjektering av boligtilpasning, og 27,6 mill kr til kompetansetilskudd til bærekraftig bolig- og byggkvalitet. I denne sammenheng vil jeg i tillegg nevne Husbankens grunnlån, som også gis til oppgradering av eksisterende boligmasse. Det ble i 2015 tildelt grunnlån til oppgradering for 766,1 mill kr.

Ordningene bidrar til å fornye og oppgradere eksisterende boligmasse, slik at de blir mer energieffektive og miljøvennlige, får bedre inneklima, og blir mer tilgjengelige for alle, uansett alder og ulike behov. Generelt opplever Husbanken god kvalitet i søknader og høy etterspørsel etter tilskuddene. Kriteriene for tilskuddsordningene justeres etter behov og målsetninger.

Husbanken har også et tilskudd til bolig-, by- og områdeutvikling som blant annet går til tiltak i Groruddalen i Oslo, indre Oslo øst, Bergen og Trondheim. Felles for alle områder er at de har utfordringer knyttet til levekårsmessige forhold som læringsmiljø og -resultater i skolene, stagnerende befolkningsutvikling, samt fysiske og sosiale forhold. Det ble i 2015 utbetalt 56,5 mill kr til bolig-, by- og stedsutvikling.

Tilskuddene som Husbanken allerede har, dekker etter min oppfatning en bredde av problemstillinger, og er godt egnet til å stimulere til fornyelse av boligmassen. Jeg mener derfor det ikke er hensiktsmessig å opprette nye tilskuddsordninger for dette formålet. Det er likevel fornuftig å vurdere hvordan tilskuddene kan målrettes bedre, slik at vi utnytter ressursene best mulig.

Forslag nr. 3

"Stortinget ber regjeringen reversere endringene i startlånsforskriften slik at unge med lav egenkapital igjen blir en målgruppe for startlånet."

Startlån er et viktig boligpolitisk virkemiddel for regjeringen. Denne låneordningen stimulerer til boligeie blant vanskeligstilte grupper, noe som kan bidra til bedre sosial integrasjon og være et middel for å bekjempe fattigdom og motvirke marginalisering. I 2015 formidlet kommunene ca 7.300 startlån.

Kommunenes bruk av startlån økte kraftig i mange år. Fra 2007 til 2013 fant det sted mer enn en fordobling i antall formidlede lån. Kommunenes praksis varierte også betydelig, og flere kommuner uttalte i denne perioden at de formidlet lån til personer som kunne fått lån i private banker. Dette var ikke intensjonen med ordningen. Startlånet skal ikke gis i konkurranse med private banklån, eller undergrave Finanstilsynets tiltak for å redusere gjeldsveksten i norske husholdninger.

Dette lå til grunn for at forskriften på startlån ble endret fra 1. april 2014. Med den nye forskriften målrettet vi startlånet mer mot personer med langvarige bolig- og finansieringsproblemer. Personer i målgruppen kan være lavtlønnede, enslige forsørgere, flyktninger og utviklingshemmede.

Med den endrete forskriften ble det også åpnet for å kunne formidle startlån med opptil 50 års nedbetalingstid. Dette kan f.eks. være i tilfeller hvor låntakeren har problemer med å skaffe seg en egnet leiebolig, leie er klart dyrere enn lang nedbetalingstid på lån, og låntaker har lav, stabil inntekt og stabil livssituasjon.

På oppdrag fra Husbanken foretok By- og regionforskningsinstituttet NIBR for kort tid siden en evaluering av endringer i kommunenes bruk av startlån i 2014, etter at forskriften for låneordningen ble endret. Nesten alle kommunene uttrykte at de følger opp innholdet i den nye forskriften, enten ved at de har lagt om praksis for tildeling, eller ved at de allerede før forskriftsendringen hadde en praksis i tråd med ny forskrift.

I utredningen ble også syv casekommuner intervjuet. Disse kommunene fremhever at de ved denne overgangen har blitt motivert av Husbanken til å delta i interkommunalt nettverkssamarbeid knyttet til startlånet, eller delta i Boligsosialt utviklingsprogram. Kommunene melder også at forskriftsendringen har ført til at de når ut til flere vanskeligstilte, og at de har fått anledning til å følge disse tettere.

På bakgrunn av dette er jeg av den oppfatning at endringene i forskriften i 2014 var både et godt og nødvendig boligpolitisk grep. Det foreligger derfor ingen planer fra min side om å reversere endringene

Regjeringen er imidlertid opptatt av å hjelpe unge inn på boligmarkedet. Siden 2013 har BSU-ordningen blitt styrket to ganger. I 2013 var det samlede sparebeløpet i BSU på 150.000 kr, i dag er dette beløpet økt til 300.000 kr.

Forslag nr. 4

"Stortinget ber regjeringen vurdere endringer eller nye tilskudd i Husbanken som legger til rette for flere leie-til-eie-prosjekter i samarbeid med kommuner og private utbyggere."

Eierskapslinjen er en viktig del av den norske boligpolitikken. Det er mange fordeler med å eie sin egen bolig, blant annet nærmere tilknytning til lokalsamfunnet. At også mange innvandrere etter en periode i Norge eier sin egen bolig, har vært viktig for integreringen. Norske skatteregler er derfor innrettet for å fremme boligeie. Boligbeskatningen er gunstig, og de boligeierne som har gjeld, får skattefradrag for renteutgifter.

Vanskeligstilte kan være særlig utsatt for risiko ved boligeie. Likevel ser det ut til at flere husholdninger har økonomisk kapasitet til å bli boligeiere. Husbankens finansielle virkemidler gir gode muligheter for å hjelpe vanskeligstilte til å kjøpe bolig. For mange vil startlån, gjerne i kombinasjon med tilskudd til etablering, gi den nødvendige økonomiske bistanden.

Det finnes imidlertid en liten målgruppe som har behov for en stabil bosituasjon, men som ikke kvalifiserer til startlån, for eksempel på grunn av svært svak økonomi. For å gi disse husstandene stabilitet og mulighet til å spare har flere kommuner de siste årene innført ulike leie-til-eie-modeller. Modellene går i hovedsak ut på at den vanskeligstilte inngår en rimelig leieavtale med kommunen og får opsjon på å kjøpe boligen på et senere tidspunkt. I leieperioden følger kommunen opp husstanden med veiledning og ulike tjenester.

Basert på erfaringer fra kommunene har Husbanken laget en standardmodell med forslag til kontrakt som er tilgjengelig for alle kommuner på Husbankens hjemmesider.1 Modellen fanger opp den gruppen som har behov for en stabil bosituasjon, men ikke kvalifiserer til startlån i dag. Fordelen er at den baserer seg på dagens finansielle virkemidler. Kommunene kan søke Husbanken om tilskudd til utleieboliger og grunnlån for å finansiere boligen. Beboeren kan søke om bostøtte og siden startlån og eventuelt tilskudd til etablering.

Husbankens boligsosiale virkemidler er målrettet mot vanskeligstilte i boligmarkedet, og målgruppen for leie-før-eie krever som regel tett oppfølging fra kommunen.

Jeg mener at Husbankens leie-før-eie-modell og dagens finansielle virkemidler er tilstrekkelige og ser ikke nå behov for nye tilskuddsordninger.

Forslag nr. 5

"Stortinget ber regjeringen utrede et differensiert rentesystem for Husbanken."

I innledningen til representantforslaget står det at: "Husbankens rente er … gunstig for topplån og startlån til førstegangsetablerere, men for store felleslån til borettslag er Husbanken i dag mindre konkurransedyktig." Jeg har derfor lagt til grunn at forslaget gjelder å utrede lavere utlånsrente i Husbanken for borettslag.

Rentene på boliglån, både i Husbanken og i resten av kredittmarkedet, er nå på et historisk lavt nivå. Den flytende renten på lån i Husbanken er 1,7 pst. i mai 2016. Renteutgiftene bør derfor ikke være en stor utfordring for borettslag eller andre aktører i boligmarkedet.

Å redusere husbankrenten for borettslag har en betydelig kostnad. Ved utgangen av 2015 hadde borettslag utestående lån i Husbanken for 33 mrd. kroner av et samlet utlånsvolum i Husbanken på 140 mrd. kroner (23 %). En reduksjon med for eksempel ett prosentpoeng har med dette en årlig kostnad for staten på rundt 330 mill. kroner.

Gitt dagens situasjon med lave renter og god tilgang på kreditt i det private markedet, ser jeg det ikke som aktuelt å redusere renten i Husbanken for borettslag.

Forslag nr. 6

"Stortinget ber regjeringen utarbeide en offentlig modell for beregning av fremtidig byggebehov."

I likhet med forslagsstillerne har jeg merket meg at Boverket foretar beregninger av boligbyggebehov i Sverige. Også private aktører i Norge, bl.a. Boligprodusentenes forening, gjør denne typen beregninger. Disse beregningene har demografiske forutsetninger, basert på befolkningsstatistikk og befolkningsframskrivinger som Statistisk Sentralbyrå utarbeider.

Jeg vil imidlertid understreke det lokale ansvaret i arealpolitikken. I juni 2015 la regjeringen frem nasjonale forventninger til regional og kommunal planlegging. Her understreket vi bl.a. en forventning om at den regionale og kommunale planleggingen legger til rette for tilstrekkelig og variert boligbygging, lokalisert ut fra hensynet til samordnet bolig-, areal- og transportplanlegging.

Kommunene skal utarbeide en kommuneplan med en samfunnsdel som skal gi føringer for kommuneplanens arealdel, der befolkningsutvikling, utbyggingsmønster, boligbehov og boligbygging står sentralt. Det er med andre ord kommunene, sammen med regionale myndigheter, som har hovedansvaret for å anslå fremtidig byggebehov og planlegge for dette. Dette er nærmere omtalt under forslag 7.

En nasjonal beregningsmodell vil etter min oppfatning tilføre liten merverdi til det arbeidet som gjennomføres i den kommunale planleggingen. Det er i tillegg en rekke usikkerhetsfaktorer som gjør at en nasjonal beregningsmodell ville kunne gi store feil i anslagene. Det nasjonale byggebehovet er ikke bare avhengig av befolkningsvekst, men også av flyttemønstre, økonomiske forhold med videre. Det må også gjøres forutsetninger om hva som er det rette forholdet mellom boliger og befolkningsstørrelse.

Press i boligmarkedene som følge av høy befolkningsvekst vil også kunne fremtvinge flere tilpasninger enn bare boligbygging. Det kan for eksempel være bedre utnyttelse av eksisterende boligmasse gjennom ombygginger, og at flere etter hvert flytter ut av områdene hvor boligmarkedet er mest presset.

Legger vi disse faktorene til grunn blir usikkerheten stor og nytten uklar, dersom denne typen byggebehov skal beregnes på nasjonalt nivå. Jeg har derfor ingen planer om å etablere modeller for beregning av fremtidig nasjonalt byggebehov.

Jeg deler imidlertid oppfatningen til forslagsstillerne om at befolkningsveksten i Norge har vært høy de siste årene, og at det er behov for tiltak for å få fart på boligbyggingen.

I juni i fjor la regjeringen frem en strategi for boligmarkedet. Et av formålene er at det skal bli raskere, enklere og billigere å bygge nye boliger. Dette er tydeliggjort gjennom regjeringens mål for boligpolitikken. Tilbudssiden skal styrkes. De siste tre årene har regjeringen gjort en rekke forenklinger i plan- og bygningslovgivningen. Et av formålene med disse tiltakene er at det skal bli raskere, enklere og billigere å bygge nye boliger.

Avslutningsvis vil jeg påpeke at vi er på rett vei i boligbyggingen. I 2015 ble det registrert igangsatt 31.301 boliger, opp 15 % fra 2014. Igangsettingstallet i 2015 var det høyeste siden 2007. Det ble registrert igangsatt 10.664 boliger pr utgangen av april 2016, opp 7,7 % fra tilsvarende periode i 2015.

Forslag nr. 7

"Stortinget ber regjeringen fremme forslag om innføring av lovpålagte boligplaner for kommunene."

Forslagsstillerne tar opp viktige problemstillinger knyttet til de utfordringene vi står overfor som følge av forventet befolkningsvekst i og rundt de største byområdene, og behovet for tilstrekkelig boligbygging,

Kommunene er gjennom plan- og bygningsloven pålagt å utarbeide en kommuneplan med en samfunnsdel som skal gi føringer for kommuneplanens arealdel, basert på en sammenstilling av utviklingstrekk og utfordringer, der befolkningsutvikling, utbyggingsmønster, boligbehov og boligbygging står sentralt. I kommuneplanens arealdel skal kommunene så vise hvordan prioriteringer og satsinger beskrevet i samfunnsdelen kommer til uttrykk i disponering av arealer i kommunen. Sikring av arealer til boligbygging er en sentral del av kommuneplanen, og må ses i sammenheng med det samlede utbyggingsmønsteret i kommunen – for eksempel transport, private og offentlige tjenester, grønnstruktur osv. Mens det tidligere ble stilt ulike krav om sektorplaner til kommunene, skal sektorinteressene nå i størst mulig grad ivaretas i en samordnet kommuneplanprosess.

Regjeringen har pålagt fylkesmannen gjennom sin veiledningsrolle og innsigelsesmyndighet et ekstra ansvar for å bidra til at kommunene planlegger for tilstrekkelig boligbygging:

Det ble i 2012 sendt et brev til alle 19 fylkesmenn om at de retter en særlig oppmerksomhet mot kommunene slik at de tilrettelegger for tilstrekkelig boligbygging. Fylkesmennene skal påse at kommunene i sin samfunnsdel av kommuneplanen lager et arealregnskap som avklarer arealreserver og arealbehov for boliger. Departementet har i tildelingsbrevet til fylkesmannen de siste fire årene pålagt fylkesmannen gjennom sitt arbeid på planområdet å bidra til at kommunene planlegger for økt og tilstrekkelig boligbygging generelt og i pressområder spesielt.

I regjeringens satsing Plansatsing mot de største byene, der også regionale planleggere og planmyndigheter deltar, inngår planlegging av tilstrekkelig og økt boligbygging som en naturlig del av det regionale plansamarbeidet. Gjennom plansatsingen har fylkesmennene i de fire største byområdene også fått ekstra midler for å ivareta dette særskilte ansvaret.

Jeg ser ikke behovet for og ønsker ikke å pålegge kommunene å utarbeide ytterligere en plan gjennom en ny lov. Dette vil ikke være i tråd med målet om å effektivisere og forenkle forvaltningen og bedre samordningen mellom lover.

Forslag nr. 8

"Stortinget ber regjeringen legge til rette for økt boligbygging rundt kollektivknutepunktene."

De utfordringene vi står overfor som følge av forventet befolkningsvekst i og rundt de største byområdene er problemstillinger som regjeringen vektlegger, og i Sundvollen-erklæringen er det en rekke punkter som danner utgangspunkt for regjeringens videre arbeid på dette området. Dette omfatter både tiltak for å stimulere til utbygging rundt sentrale knutepunkt i byer og tettsteder og for en kraftig satsing på infrastruktur i og rundt de største byene. I dette ligger også en forsterket satsing på kollektivtransport i storbyene, i tråd med samarbeidsavtalen med KrF og Venstre. I erklæringen heter det også at regjeringen vil gjøre det lettere for kommunene å åpne opp for økt boligbygging og for utbyggere å bygge i takt med behovet.

Regjeringen har allerede igangsatt tiltak for å gjøre det enklere og billigere å bygge boliger, blant annet gjennom forslag til forenklinger i plan- og bygningsloven.

Regjeringen vedtok høsten 2014 nye statlige planretningslinjer for samordnet bolig-, areal og transportplanlegging. Retningslinjene skal legges til grunn for statlig, regional og kommunal planlegging, herunder for kommunenes langsiktige planlegging av arealanvendelse, boligbygging og utvikling av infrastruktur. Retningslinjene legger vekt på fortetting og høy arealutnyttelse rundt knutepunkter slik også forslagsstillerne er opptatt av, og på at planleggingen skal legge til rette for tilstrekkelig boligbygging i områder med press på boligmarkedet, med gode regionale løsninger på tvers av kommunegrensene.

For å lykkes med økt boligbygging i knutepunkter er det likevel helt nødvendig at stat, kommuner, fylkeskommuner og private aktører samarbeider og samordner sin planlegging, og at det foreligger et overordnet rammeverk for bolig-, areal- og transportutviklingen i byer og tettsteder. Når det gjelder storbyutfordringene spesielt, ønsker regjeringen å utvikle løsninger sammen med storbyene, gjennom dialog og partnerskap.

Staten arbeider med å inngå bymiljøavtaler som skal sikre finansiering av investeringer i kollektivtransport, sykkel og gange. Disse avtalene vil bidra til å nå nullvekstmålet for biltransport i storbyområdene. Staten bidrar gjennom gjeldende Nasjonale transportplan med 16,9 milliarder kroner til bymiljøavtalene. Total ramme, inkludert belønningsordningen for miljøvennlig bytransport, er nå på mer enn 26 milliarder kroner. I forslaget til bymiljøavtale for Trondheim, er det forutsatt en statlig finansiering på rundt 3,5 milliarder kroner.

For å nå målene i bymiljøavtalene er det nødvendig med en effektiv oppfølging av arealbruk i disse byområdene. Departementet vil derfor inngå byutviklingsavtaler med de 4 største byregionene for å sikre bedre samordning mellom forvaltningsnivåene med sikte på å oppnå riktig arealbruk, økt boligbygging i knutepunkt og nødvendig infrastruktur.

Forslag nr. 9

"Stortinget ber regjeringen fremme forslag som vil stimulere til flere langsiktige og profesjonelle utleieaktører, herunder en vurdering av å sidestille avskrivningsreglene for bygging av boligprosjekter til langsiktig og profesjonell utleie med avskrivningsreglene for næringsbygg."

Regjeringen har "god tilgang på utleieboliger" som et av våre boligpolitiske delmål, under hovedmålet "vanskeligstilte på boligmarkedet skal kunne skaffe seg og beholde en egnet bolig." I integreringsmeldingen (Meld. St. 30 (2015–2016)) har regjeringen vist til at kommunene ved KS fremhever at en viktig hindring for bosetting av flyktninger er at de har for få egnede boliger.

Regjeringen er opptatt av å stimulere til flere kommunale utleieboliger, og har derfor sørget for å øke tilskuddet til utleieboliger slik at Husbanken kan gi tilskudd til 2 000 utleieboliger i år. Det er mer enn dobbelt så mange som i 2013.

Regjeringen ønsker også å bruke Husbankens grunnlån til å styrke det profesjonelle, private utleiemarkedet. Profesjonelle storskalautleiere tenker langsiktig, og har som regel god kunnskap om lovverket på dette området. Det er et godt utgangspunkt for å sikre trygge og stabile boforhold. De siste årene har profesjonelle utleiere i økende grad benyttet seg av Husbankens grunnlån. For å kvalifisere til lån inngår aktørene en avtale med kommunen om tilvisningsrett til en andel av boligene, og leier ut resten på det ordinære leiemarkedet. Oslo og Ringsaker er blant kommunene som har brukt ordningen. Husbanken kommer til å fortsette å prioritere grunnlån til denne typen utleieboliger innenfor sin låneramme.

Jeg har imidlertid merket meg at profesjonelle utbyggere av denne typen utleieboliger har uttrykt at de finner forskjellsbehandlingen i avskrivningsreglene mellom utleieboliger og næringsbygg urimelig.

Avskrivningssatsene bør i størst mulig grad tilsvare faktisk økonomisk verdifall. Dette prinsippet er lagt til grunn i regjeringens forslag til skattereform (jf. Meld. St. 4 (2015–2016), og flertallet i finanskomiteen på Stortinget har sluttet seg til dette (jf. Innst. 273 S (2015–2016). Det følger av dette prinsippet at avskrivningssystemet ikke skal benyttes for å oppnå ulike sektorpolitiske målsetninger.

Avskrivningssatser som avviker markert fra økonomisk verdifall, vil gi vridninger i investeringene, både mellom ulike driftsmidler og mellom ulike næringer. Økte avskrivningssatser kan bedre lønnsomheten etter skatt for de som blir begunstiget, men for høye avskrivningssatser redusere den samlede avkastningen og konkurransekraften til økonomien.

Skatteutvalget (NOU 2014: 13) utførte en helhetlig gjennomgang av avskrivningssystemet og vurderte gjeldende avskrivningssatser opp imot antatt økonomisk verdifall for ulike typer eiendeler. Utvalget la til grunn at boliger med normalt vedlikehold ikke faller vesentlig i verdi og foreslo derfor ikke å åpne for avskrivninger av boliger. Finansdepartementet har gitt uttrykk for at det ikke er tilstrekkelig grunnlag for å si at det er et generelt verdifall på boliger i næringsvirksomhet. Derfor ble det ikke foreslått å åpne for avskrivning på boligbygg i Skattemeldingen. Det gjøres oppmerksom på at kostnader for løpende vedlikehold på boliger i næringsvirksomhet kommer til direkte fradrag ved inntektsbeskatningen.

De siste tre årene er det gjennomført betydelige generelle skattelettelser som kommer hele næringslivet til gode, også eiendomsbransjen.

Forslag nr. 10

"Stortinget ber regjeringen gjøre forsøksordningen med samordning av statlige innsigelser permanent og sørge for at den utvides til alle fylker."

Det treårige forsøket med samordning av statlige innsigelser til kommunale planer startet høsten 2013, og omfatter nå 12 fylker. Vestfold, Aust-Agder, Rogaland, Hordaland, Sør-Trøndelag og Nordland deltok fra starten, mens Oppland, Buskerud, Telemark, Vest-Agder, Møre og Romsdal og Troms ble innlemmet i forsøket våren 2015.

Samordningsforsøket innebærer at fylkesmannen samordner innsigelser fra egne fagavdelinger og andre statlige etater som Statens vegvesen, NVE, Kystverket, Fiskeridirektoratet, Jernbaneverket og Direktoratet for mineralforvaltning. Fylkesmannen har fått myndighet til å avskjære innsigelser slik at disse ikke fremmes for kommunen. Avskjæringen skal skje i dialog med vedkommende myndighet. Innsigelser fra Sametinget, Riksantikvaren, fylkeskommunen og berørte kommuner omfattes ikke av forsøket.

Formålet med samordningsforsøket er å få til en mer effektiv og målrettet behandling av plansaker og et bedre samarbeid mellom kommunene og statlige myndigheter. Det er også et mål at forsøket skal bidra til å styrke kvaliteten og gjennomførbarheten av kommunale arealplaner.

Departementet skal i løpet av høsten 2016 ta stilling til om forsøket skal videreføres og eventuelt på hvilken måte. En evalueringsrapport utarbeidet av NORUT vil foreligge før sommeren og være et viktig grunnlag for vurderingen om videreføring.

Tilbakemeldinger departementet har mottatt så langt er at forsøket bidrar til bedre dialog mellom statsetatene, at innsigelsene er bedre begrunnet og at mange innsigelser løses før mekling. Kortere saksbehandlingstid og ulik organisering av forsøket i de enkelte fylkene er utfordrende for statsetatene. Noen fylkeskommuner gir uttrykk for at deres rolle som regional planveileder blir svekket.

Departementet jobber ellers videre med innsigelsesprosjektet der målsettingen er å effektivisere praktiseringen av innsigelsesinstituttet. Det er gjennomført to møterunder med sektordepartementene og innsigelsesmyndighetene med fokus på innsigelsespraksis og behovet for å tydeliggjøre nasjonale og viktige regionale interesser i planleggingen. Departementet vil etablere en interdepartemental gruppe for å styrke departementenes kunnskap og ansvar ift. plan- og bygningsloven.

Regjeringen vil vurdere resultatene av nevnte evaluering før vi tar stilling til om forsøksordningen skal utvides til alle fylker.

1. Johannessen, K. Maja Flåto og Edle Holt. (2014) Leie før eie – en modell for å øke eierpotensialet blant lavinntektsgrupper. Tilgjengelig fra: http://nedlasting.husbanken.no/Filer/7g1.pdf