Søk

Vedlegg - Brev fra Helse- og omsorgsdepartementet v/statsråd Bent Høie til helse- og omsorgskomiteen, datert 3. januar 2017

Vedlegg
Dokument 8:23 S 2016–2017 - Representantforslag om en offentlig granskning av tvangsbruk i norsk psykiatri - Fra stortingsrepresentantene Kjersti Toppe, Janne Sjelmo Nordås og Jenny Klinge

Jeg viser til brev 8. desember fra Stortingets helse- og omsorgskomité, vedlagt forslag fra stortingsrepresentantene Kjersti Toppe, Janne Sjelmo Nordås og Jenny Klinge om å sette i gang en offentlig granskning av tvangsbruk i norsk psykiatri.

7. desember redegjorde jeg i Stortinget for hvordan departementet vil følge opp de feil og antatte lovbrudd ved bruk av tvang i psykisk helsevern som VG har avdekket.

I redegjørelsen uttrykte jeg forståelse for at noen krever granskning av tvangsbruken. Det store omfanget av feil som er påvist kan oppfattes som et argument for dette, da det understreker alvoret i situasjonen og nødvendigheten av en grundig håndtering. På den annen side har jeg ikke registrert at noen setter spørsmålstegn ved de faktiske forhold som er kommet fram i VGs avdekking, og som faller sammen med Sivilombudsmannens undersøkelser og annet arbeid. Jeg er således usikker på om en granskning vil gi oss andre typer svar og et kvalitativt bedre grunnlag for oppfølging og endring av situasjonen.

Jeg fastholder at det dessverre ikke kommer som noen overraskelse at det forekommer ufaglig og problematisk tvangsbruk i psykisk helsevern. Det som overrasker og bekymrer meg er det store omfanget av feil som er dokumentert i høst. Dette er alvorlig. Lederne i helseforetakene og i kontrollkommisjonene må ta ansvar og gjøre det som kreves for å iverksette nødvendige endringer.

Årsakene til problemet tror jeg imidlertid er de samme som vi allerede kjenner til. Her har vi etterhvert fått mye kunnskap, både fra brukerorganisasjoner, fagpersoner og forsknings- og kompetansemiljøer, om hvorfor det noen steder brukes mye og andre steder lite tvang. Det er helt enkle og innlysende ting som utløser forskjellene: kompetanse, bevissthet, holdninger og kultur. Dette bekreftes av de prosjektene som har vært gjennomført med mål om å redusere tvang: Ved å endre måten personalet og ledelsen tilnærmer seg problematikken på, faller tvangsbruken dramatisk. Utfordringen for helseforetakene vil nå være å sanke alle de gode erfaringene som er gjort på dette området og systematisk implementere dem i egen organisasjon.

Så har jeg, i kraft av mitt ansvar som helse- og omsorgsminister, og som nevnt i redegjørelsen 7. desember, hatt møte med lederne for regionale helseforetak om behovet for rask iverksettelse av tiltak. Det er helseforetakenes ansvar å sørge for at det i hver enhet hvor tvang utøves, er riktig bemanning, nødvendig kompetanse og en arbeidskultur som oppfyller lovkrav og kriterier for god faglig praksis i pasientbehandlingen. Alvorlighetsgraden i de feilene som er avdekket krever at lederne i helseforetakene gir dette arbeidet høy prioritet. Ledelsen må i det daglige ta ansvar for at personalet som til enhver tid bemanner postene har nødvendige faglige forutsetninger for å kunne jobbe på en trygg måte med å ivareta pasientene, uten å ty til unødvendig tvang. Pasientene skal være trygge på at det uansett sted og tid for innleggelse i det psykiske helsevernet alltid er en høy faglig standard i behandlingen og at tvangsbruken følger regelverket, hvilket innebærer at den skal begrenses til akutte nødsituasjoner.

For å sette fart på endringsprosessene har jeg varslet at regionale helseforetak i oppdragsdokumentet for 2017 vil bli pålagt å gjennomføre ledelseforankrede dialogmøter med pasienter og brukerorganisasjoner om deres erfaringer med bruk av tvang.

Når det gjelder Kontrollkommisjonene må de legge større vekt på brukerperspektivet, etterprøve begrunnelsene for tvangsbruk mer kritisk og ta bedre hensyn til helheten i pasientens situasjon når det enkelte tvangsvedtak vurderes. Kommisjonene skal også utøve en mer aktiv velferdskontroll. Dette har jeg diskutert i møte med Helsedirektoratet og det er lagt en plan for hvordan kontrollkommisjonenes arbeid skal styrkes på de ulike områdene. Jeg har også snakket med lederen for tvangslovutvalget, professor Østenstad, om utvalgets mandat knyttet til gjennomgang av kontrollkommisjonsordningen. Østenstad bekrefter at kontroll og tilsyn med tvang er en sentral del av utvalgets arbeid og at utvalget har gode ressurser på dette området.

Jeg er ellers glad for at det i helse- og omsorgskomiteens innstilling til statsbudsjett for 2017 er bevilget 5 mill kroner til oppfølging av kontrollkommisjonene, som ledd i å sikre pasienters rettssikkerhet ved tvang.

Komiteen er ellers kjent med de øvrige grepene jeg har tatt gjennom året, både når det gjelder regelverket, riktig rapportering av tvangsdata og innføring av legemiddelfrie behandlingstilbud.

Som jeg sa under redegjørelsen vil jeg vurdere å iverksette granskning dersom Stortinget skulle ønske det. En granskning vil imidlertid ta tid å gjennomføre og det er etter mitt syn usikkert om det vil gi vesentlig ny informasjon sammenliknet med hva vi vet om problemstillingene i dag. Det kan også bli utfordrende å avgrense en granskning mot arbeidet som nå pågår i tvangslovutvalget.

Jeg kan forsikre komiteen om at tvang kommer til å være et fast oppfølgingspunkt i departementets styringsdialog med de regionale helseforetakene og med Helsedirektoratet, så lenge dette er nødvendig. Det vil være behov for tett oppfølging helt til vi ser resultater nasjonalt som viser endring i riktig retning, herunder dokumentasjon på at det jobbes systematisk med å legge om praksis i henhold til faglige og lovmessige krav.