Komiteens merknader
Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Freddy de Ruiter, Ruth Grung, Ingvild Kjerkol, Torgeir Micaelsen
og Sigmund Steinnes, fra Høyre, Sissel Knutsen Hegdal, Kristin Ørmen
Johnsen, Elisabeth Røbekk Nørve og Tone Wilhelmsen Trøen, fra Fremskrittspartiet,
Bård Hoksrud, Lavrans Kierulf og lederen Kari Kjønaas Kjos, fra
Kristelig Folkeparti, Olaug V. Bollestad, fra Senterpartiet, Kjersti
Toppe, og fra Venstre, Ketil Kjenseth, viser til at forslagsstillerne
fremmer et forslag hvor de ber regjeringen sette i gang en offentlig
gransking av tvangsbruk. Komiteen viser til at forslaget
fremmes på bakgrunn av at media høsten 2016 avdekket at tvang brukes
for mye, på feil grunnlag og ofte basert på lovstridige vedtak. Komiteen peker
på at det ifølge VG forekom 4 000 tilfeller av beltelegging i 2015
fordelt på 1 200 personer. Avisen finner at i rundt 650 av sakene
var tvangsbruken omstridt eller ulovlig, dette etter at journalistene
hadde forelagt materialet for forskere og jurister med kompetanse
på tvang. Belter har blitt brukt ved uro, for å forebygge utagering,
etter ønske fra pasienten selv og ofte i lange tidsrom etter at behovet
var opphørt. Komiteen viser
videre til at antall registrerte klager var rundt 60. Av disse ble
15 vedtak omgjort av kontrollkommisjonene. Videre har VG avdekket
at tvangsbruken øker på kvelder, netter og i ferier når de faste
behandlerne ikke er på jobb. Det er funnet problematiske beltelegginger
ved samtlige sykehus. Komiteen mener
det store omfanget av feil som er dokumentert er alvorlig, og ikke
minst for hver enkelt pasient som får sin frihet og integritet krenket,
og i tillegg risikerer skade. Tvang skal bare være en nødløsning
når alt annet er prøvd og det ikke finnes andre alternativer ut
av en kritisk situasjon. Komiteen mener derfor det er svært
viktig at lederne i helseforetakene og kontrollkommisjonene tar
ansvar og gjør det som kreves for å iverksette nødvendige endringer. Komiteen mener
det er positivt at helseministeren den 7. desember 2016 holdt en
redegjørelse i Stortinget om hvordan departementet vil følge opp
de feil og antatte lovbrudd ved bruk av tvang av psykisk helsevern
som VG har avdekket. I helseministerens redegjørelse fremgikk det
at han har hatt et møte med lederne for de regionale helseforetakene
om behovet for rask iverksettelse av tiltak. I tillegg har helseministeren
diskutert kontrollkommisjonenes rolle i møte med Helsedirektoratet,
og det er lagt en plan for hvordan kontrollkommisjonenes arbeid
skal styrkes på de ulike områdene. Komiteen mener det er behov
for tettere oppfølging av hvordan kontrollkommisjonene ivaretar
mandatet sitt i det daglige, og viser til komiteens innstilling
til budsjettet for 2017 (Innst. 11 S (2016–2017)) og Stortingets
vedtak om å bevilge 5 mill. kroner til oppfølging av kontrollkommisjonene. Komiteen viser
videre til at de regionale helseforetakene i oppdragsdokumentene for
2017 er blitt pålagt å gjennomføre lederforankrede dialogmøter med
pasienter og brukerorganisasjoner om deres erfaringer med tvang. Komiteen er
i tillegg kjent med at det er blitt gjort en rekke grep på tvangsområdet
i løpet av 2016. Regjeringen har lagt frem en lovproposisjon som
gir pasientene større rett til medvirkning, jf. Prop. 147 L (2016–2017). Lovendringene
ble enstemmig vedtatt, jf. Innst. 147 L (2016–2017) og vedtak i
Stortinget 19. januar 2017. Sommeren 2016 oppnevnte helseministeren
et lovutvalg som skal se på tvangsregelverket og vurdere om vi bør
ha et felles regelverk for tvang for alle pasientgrupper og diagnoser.
Utvalget skal levere rapport i 2018. Fra 2017 skal det bli et bedre system
for rapportering av tvangsbruk, hvor utviklingen skal følges på
helsenorge.no.
Komiteens flertall,
medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig
Folkeparti og Venstre, er enig med forslagsstillerne i at
det er viktig med god dokumentasjon om utbredelsen av tvang, og
dokumentasjon på at det jobbes systematisk med å legge om praksis
i henhold til faglige og lovmessige krav. Men flertallet mener at vi etter
hvert har fått mye kunnskap om selve årsakene til problem med bruk
av tvang, både gjennom VGs avdekkinger, gjennom Sivilombudsmannens
undersøkelser og innspill fra brukerorganisasjoner, fagpersoner
og forsknings- og kompetansemiljøer. Flertallet mener derfor at
en gransking ikke vil gi oss andre typer svar eller bedre dokumentasjon
som grunnlag for å følge opp situasjonen. Flertallet peker videre på at
en gransking vil ta tid å gjennomføre, og at det er usikkert om
det vil gi ny informasjon sammenliknet med det vi vet i dag. Flertallet vil
derfor ikke støtte forslaget om en gransking av tvangsbruk, men
vil understreke at det må følges nøye med på om lederne i helseforetakene
og kontrollkommisjonene tar ansvar for å iverksette nødvendige endringer.
Flertallet mener det er viktigere
å prioritere ressursene på å sikre riktig bruk av tvang, fremfor
en omfattende gransking. Flertallet forventer at det kommer
på plass brukervennlige elektroniske verktøy for rapportering på
bruk av tvang. Dette vil sikre bedre grunnlag for en systematisk
oppfølging av tvangsbruk. Det forutsettes at verktøyet på en effektiv
måte knyttes sammen med journalsystemene, slik at pasient, pårørende,
helsepersonell, kontroll- og tilsynsmyndigheter får et bedre faglig
grunnlag for å vurdere sammenheng mellom pasientforløp i forkant og
etterkant av tvangstiltak.
Komiteens medlem
fra Senterpartiet vil understreke at VGs kartlegging og påvisning
av omfattende alvorlig og ulovlig tvangsbruk i norsk psykiatri,
politisk sett er en svært alvorlig sak som krever en helt annen
tilnærming og politisk handling enn annen kritikk som med jevne
mellomrom blir rettet mot pasientbehandlingstilbudet i norsk helsevesen. Dette medlem vil
bemerke at det er en kritikk i seg selv at det ikke var helse- og
omsorgsministeren som via sitt departement eller via Helsedirektoratet
fikk gjennomført en slik kartlegging som VG nå har stått for. Dermed
blir resultatet at det er gjennom media at stortingsrepresentanter
blir gjort oppmerksom på en av de mest alvorlige pasientsakene
som er blitt reist i denne stortingsperioden. Dette medlem mener at VG har
gjort pasienter i psykisk helsevern en stor tjeneste ved å dokumentere ulovlig
tvangsbruk ved et utvalg institusjoner, og slik skapt en politisk
debatt om temaet. Dette
medlem mener at det er et offentlig ansvar å sørge for at vi
har systemer i helsevesenet som oppdager feilpraksis og som avslører
om pasientenes rettssikkerhet ikke blir ivaretatt, og at dette ansvaret
tilligger den til enhver tid sittende regjering. Dette medlem vil peke på at
VGs avsløringer også rokker ved den nødvendige tilliten vi skal
ha til tilsynsmyndighetene i norsk helsevesen, da en slik svikt
i systemet selvsagt burde vært oppdaget av tilsynsmyndighetene og
fagdepartement/direktorat.
Dette medlem vil understreke
at VG selvsagt ikke har gjort en helhetlig gjennomgang av norsk psykiatri
og tvangsbruken, men en kartlegging gjennom å se på 14 institusjoners
tvangsprotokoller, og da bare for året 2015. Dette medlem registrerer at både
helse- og omsorgsministeren og andre peker på at det ikke trengs
mer dokumentasjon fra det offentliges side, i og med at ingen betviler
VGs kartlegging. Dette
medlem betviler selvsagt ikke VGs kartlegging. Men dette medlem mener
at det i respekt for dette fagfeltets betydning for enkeltpasienter,
for VGs tross alt avgrensede kartlegging og alvorligheten og omfanget
av lovbrudd i det som ble kartlagt, må tas et offentlig ansvar for
en overordnet gjennomgang av alle sider ved tvangsbruken i norsk psykisk
helsevern. Da er det ikke tilstrekkelig å nøye seg med en avis’
kartlegging av 14 institusjoner for ett år, men det må gjøres en
helhetlig og systematisk gjennomgang, som omfatter alle helseregioner
og forskjellige nivåer i helsetjenesten.
Dette medlem viser til statsrådens
brev, og er enig i at det er viktig at helse- og omsorgsministeren er
tydelig overfor helseforetakene. Det er bra at det i oppdragsdokumentene
for 2017 kommer inn ledelsesforankrede dialogmøter. Dette medlem er enig
i at det er behov for å styrke kontrollkommisjonenes arbeid. Dette medlem frykter
imidlertid at den utstrakte bruken av ulovlig tvang som er avdekket,
ikke vil opphøre som følge av de igangsatte tiltakene alene. Dette medlem mener
det er svært alvorlig dersom vi ikke klarer å få redusert tvangsbruken
i psykiatrien og får slutt på ulovlig tvangsbruk, og ikke minst
– at man fortsetter å være lemfeldig med dokumentasjon på når, hvor
lenge og hvorfor tvangsbruk skjer.
I representantforslaget
vises det til at kontrollkommisjonene skal verne pasientenes rettssikkerhet, og
kontrollere at tvang skjer i henhold til regelverket. Men medias
kartlegging viser at ulovlig og omstridt bruk av tvangsmidler ikke
blir slått ned på av kontrollkommisjonene (VG 22. november 2016). Dette medlem mener
at en økonomisk styrking av kontrollkommisjonene alene er et utilstrekkelig
tiltak. Dette medlem viser
også til at det er avdekket store geografiske og sesongmessige variasjoner
i bruken av tvang. Dette
medlem mener det ikke holder å be sykehusene lære av hverandre
for å bli bedre, selv om slik kunnskapsoverføring fra sykehus som
har fått ned tvangsbruken, er svært viktig. Man må være sikker på
at sykehus lærer av hverandre, og at alle sykehus får økt kompetanse
og mulighet til å lage pasientbehandlingsopplegg som minimerer risikoen
for å nytte tvang. Bemanning og beleggsprosent er også faktorer
som må vurderes i dette bildet.
Dette medlem viser til innspill
til komiteen fra Informasjonssenteret Hieronimus, der styreleder mener
en gransking må omfatte om fylkesmennenes godkjenning av tvangsmedisineringstiltak
og kontrollkommisjonenes godkjenning av tvangsinnleggelser er i
henhold til loven. Dette
medlem mener dette er eksempler på at det finnes mange problemstillinger
som må vurderes i en offentlig gransking.
Dette medlem viser til at helse-
og omsorgsministeren i svar til komiteen av 3. januar 2017 skriver:
«I redegjørelsen
uttrykte jeg forståelse for at noen krever granskning av tvangsbruken.
Det store omfanget av feil som er påvist kan oppfattes som argument
for dette, da det understreket alvoret i situasjonen og nødvendigheten
av en grundig håndtering. På den annen side har jeg ikke registrert
at noen setter spørsmålstegn ved de faktiske forhold som er kommet
fram i VGs avdekking, og som faller sammen med Sivilombudsmannens
undersøkelser og annet arbeid. Jeg er således usikker på om en gransking
vil gi oss andre typer svar og et kvalitativt bedre grunnlag for
oppfølging og endring av situasjonen.»
Dette medlem mener statsrådens
svar ikke er tilfredsstillende. Dette medlem viser til at medienes
dekning av tvangsbruk i norsk psykiatri ikke kan sammenlignes med
en offentlig gransking. En offentlig gransking kan undersøke flere
forhold og stille langt mer omfattende spørsmål. En offentlig gransking
kan ha tilgang til den beste fagekspertisen og involvere beslutningstakere,
ansatte i psykiatrien, pasienter og tidligere pasienter på en langt
mer systematisk måte. Rapporten etter en god offentlig gransking har
lengre varighet og større autoritet enn den fortløpende mediedekningen. Dette medlem mener
at en offentlig gransking må gi dem som har vært utsatt for tvang
klare svar. En gransking av tvangsbruk i psykiatrien må ha som formål
å fremskaffe kunnskapsgrunnlaget for at beslutninger og tiltak som iverksettes
for å redusere tvangsbruk og stoppe ulovlig tvang, blir riktige
og treffsikre. For å kunne treffe de nødvendige tiltakene er det
behov for en fullstendig oversikt over tvangsbruken, hvordan den
arter seg og hva som er årsakene. Dette har ikke norsk helsetjeneste
i dag.
Den siste omfattende
granskingen av norsk psykiatri var Blom-kommisjonen, som gransket
Reitgjerdet psykiatriske sykehus i Trondheim i 1980. Bakgrunnen
for granskingen var at det ble reist offentlig kritikk og klager
mot pasienttilbudet. Granskingen endte opp med en sterkt kritisk
rapport og nedleggelse av sykehuset.
Dette medlem mener det er nødvendig
med en gransking av tvangsbruk i norsk psykiatri først og fremst
for å få kunnskap til å kunne gjøre de rette tiltak for å sikre
pasienter gode, verdige og forsvarlige psykiatriske helsetjenester
i fremtiden, men også for å påvise urettmessig og eventuell lovstridig
tvangsbehandling av pasienter som har vært til behandling i norsk
psykiatri. Når Helsedirektoratet for eksempel ikke var kjent med
at det eksisterer store sesong- og døgnvariasjoner i bruk av mekaniske
tvangsmidler, viser det at det er altfor lite kunnskap om tvangsbruk i
norsk helsevesen i dag. For å sikre rett bruk av tvang, og redusert
bruk av tvang, må man starte med å sikre dokumentert kunnskap om
tvangsbruken i norsk helsetjeneste.
Dette medlem viser til at forslaget
om en offentlig gransking har fått støtte av likestillings- og diskrimineringsombudet,
fra professor Jan Fridthjof Bernt ved Universitetet i Bergen og
leder av Advokatforeningens menneskerettsutvalg, Mette Yvonne Larsen. Dette medlem viser
også til at sivilombudsmann Aage Thor Falkanger uttalte til VG 21. november
2016 at han er bekymret for rettssikkerheten til psykiatriske pasienter,
og at VGs kartlegging kan gi en ny innsikt i hvordan tvangsmidler
brukes.
Dette medlem mener at en offentlig
gransking bør gå minst 5–10 år tilbake i tid, og gi kunnskap om
hvordan tvangsmidler brukes i norsk psykiatri. Dette medlem viser til at tvangsbruk
er et veldig inngripende tiltak for den enkelte. Derfor må man kjenne
til utbredelsen og måten tvang er utført på. Det er sannsynligvis
svært mange pasienter som over år har opplevd ulovlig tvangsbruk
utført av den offentlige helsetjenesten. I respekt for denne pasientgruppen
bør også en offentlig gransking finne sted.
Dette medlem fremmer på denne
bakgrunn følgende forslag:
«Stortinget
ber regjeringen sette i gang en offentlig gransking av tvangsbruk
i norsk psykiatri.»
Komiteens medlem
fra Venstre viser til Dokument 8:90 S (2015–2016) om utredning
av tvangsbruk i helse- og omsorgssektoren der representanter fra
Venstre foreslår å nedsette et bredt sammensatt offentlig utvalg
som skal utrede bruken av tvang i hele helse- og omsorgssektoren,
herunder psykisk helse, rusomsorg, demensomsorg og barnevern. Dette medlem er
nå opptatt av å se fremover, og mener en NOU vil kunne løfte frem
de nødvendige tiltakene for å redusere tvangsbruken, som uten tvil
har vært altfor høy i altfor lang tid. Dette medlem mener en NOU er
en langt bedre utnyttelse av ressursene for å nå målet om redusert tvangsbruk. Dette medlem viser
også til Prop. 147 L (2015–2016) og Innst. 147 L (2016–2017) om økt
selvbestemmelse og rettssikkerhet, der Venstre foreslo å oppstille
et krav om antatt samtykke i loven etter anbefalingene fra Paulsrud-utvalget.
Dette er et forslag dette
medlem mener er viktig for å redusere tvangsbruken. Dette medlem registrerer
at forslaget kun fikk støtte fra Kristelig Folkeparti.